Daniel Joachim Kleiven

Alder: 30
  RSS

Om Daniel Joachim

Nysgjerrig siviløkonom og gründer med grader i teologi og filosofi.

Følgere

Ingen nøytral oppdragelse

Publisert 3 måneder siden

Er det mer redelig å gi barna våre en sekulær oppdragelse, for så å la dem velge selv når de blir eldre? Eller gjør vi dem da en bjørnetjeneste?

I Vårt Land 23.03.19 går Dagfinn Eckhoff i organisasjonen Ateistene langt i å si at foreldre burde tenke seg om to ganger før de gir barna sine en religiøs oppdragelse. Problemet er at vi har tenkt, og vi har tenkt langt lengre enn Eckhoff.

For en tid tilbake hørte jeg to ferske foreldre prate sammen. Begge var stødige kristne mennesker, som selv kom fra trygge kristne familier. Den ene lurte: «Tror du det er riktig av oss å si at vi skal oppdra barnet kristent? Burde vi heller la det vokse opp og vente til det kan bestemme selv?»


En bjørnetjeneste

Jeg har tenkt på spørsmålet siden. Det er ingen tvil om at bekymringen var velment, men den gjenspeiler en av de mindre konstruktive mytene i samfunnet vårt i dag: Tanken om at vi gjør barna våre en tjeneste ved å utsette dem for minst mulig ideologisk påvirkning fra spesifikke religioner eller livssyn. Tanken om at dette i en forstand skulle hjelpe dem til å tenke friere.

Men tvert imot, er neste generasjon avhengig av oppdragelse i en sterk kristen tanketradisjon for i det hele tatt kunne lære seg å tenke godt.

Hvorfor? Først, fordi det ikke finnes noen «sekulær» fornuft. Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Den er et «trekke-fra». Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykkere tradisjoner, hvor ulike former for kristendom og humanetikk, liberalisme og konservatisme, kan delta på lik(ere) linje.

Men sekularitet kan aldri selv være løsningen for landet vårt, og heller ikke for barna våre. Sekulær fornuft kan aldri levere normativitet. Den kan aldri levere det «burde» vi trenger, for å fortelle noe om hvordan vi burde behandle hverandre, burde organisere samfunnet og burde oppdra barna våre.


Mangler vokabularet

Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn eller leve gode liv.

Hvorfor burde alle borgernes preferanser telle? Hvorfor burde vi følge menneskerettigheter? Hvorfor burde vi bry oss om eldre? Hvorfor burde vi utdanne mennesker? Hvorfor burde vi ta imot flyktninger? Hvorfor burde vi hjelpe næringslivet å skape arbeidsplasser? Hvorfor burde vi ha et rettsvesen? Hvorfor burde vi ikke torturere for å skaffe oss informasjon? Hvorfor burde vi …?

Sekulær fornuft hjelper oss ikke en tøddel, fordi den ikke gir oss denne viktige normative veiledningen. Vi kan ikke engang nevne ord som «god» og «rettferdig», uten å stå ansvarlig til en referansestandard hvis disse er «god» og «rettferdig» overfor. En referansestandard som transcenderer individuelle perspektiv.


Religiøs karakter

For å være fornuftige, og si fornuftige ting, må vi stå i en tanketradisjon som tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig ha en form for religiøs karakter, siden et reelt alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.

Både lærere og foreldre burde notere seg dette. Om vi virkelig tror på det vi står for, er den beste måten vi kan forberede våre unge på et godt liv som gode samfunnsborgere, å oppdra dem til å plante seg i en solid tanketradisjon. Her er kristen filosofi det desidert sterkeste intellektuelle prosjektet menneskeheten har kommet frem til per dags dato.

Vi burde være stolte av å oppdra barna våre kristent. Om det er det beste vi har blitt gitt selv, er det det beste vi kan gi videre.

Gå til innlegget

Når vi oppdager hva som er kjernen av debatten, blir det klart at dersom vi er det minste i tvil, må vi være motstandere av abort. I hvert fall om vi er intellektuelt redelige og moralsk seriøse.

Se for deg et par scenarioer. Tenk deg at (1) du er ansvarlig for å rive en 9-etasjers betongbygning. Eller tenk deg at (2) du er en jeger, med mandat fra Staten om å holde rådyr-bestanden nede i denne jaktsesongen.

Sprengstoffet er strategisk plassert rundt om i det gamle 9-etasjers betongbygget. Du har gjort klar tennladningen, og alt ligger til rette for en kontrollert sprengning som skal rive blokken og forberede området til nye, lukrative prosjekter. I det du skal til å gi klarsignal, treffer en tanke av bekymring kaldt nedover nakken. Har du egentlig sjekket godt nok om det er mennesker igjen i bygget? Teamet ditt gikk riktignok gjennom bygget for et par timer sida, men mye kan ha skjedd siden det. Den lokale videregående skolen 500 meter borti gata har friminutt omtrent på denne tida, og kanskje noen kjekkaser derfra synes det er spennende å lure seg inn i et tilsynelatende nedlagt bygg. Kan du sprenge nå, eller har du et moralsk ansvar for å vente til du er absolutt så sikker som du kan få blitt? Burde du nektes å sprenge?

Vinden river tak i lua og du må stramme grepet rundt geværet for å ikke miste det. Den duggfriske mosen knaser forsiktig under støvlene. Idyllisk plassert langt inne i skogen, pleide dette å være et populært turområde på søndager som denne, men i disse dager går det lang tid mellom hver gang det dukker opp en turgåer. To rådyr er årets kvote på, og du har enda ikke truffet på din første. Kanskje de ikke befinner seg i området ditt i år? Men plutselig hører du den lovende raslinga i løvet i busken mot enden av lysningen. Lyden er for tung til å være en hare, men for raskt og lett til å være en elg. Du legger geværet klart og sikter mot busken, med fingeren klar på avtrekkeren for å fyre av ved neste bevegelse, før rådyret rekker å oppdage faren og setter fart innover skogen. Men kan du være sikker på at det likevel ikke er en sjelden turgåer? Kan du gjøre klar til å skyte, eller har du et moralsk ansvar for å vente til du er absolutt så sikker som du kan få blitt? Burde du nektes å skyte?

Hvis du svarte ja på de to spørsmålene over, vil du mest sannsynlig også si deg enig i overskriften. La oss jobbe oss gjennom detaljene.

Endelig til hjertet av abortdebatten

Abortdebatten i Norge i dag er ikke mye å skryte av. Den kommer sjeldent forbi harde skjellsord, likes-kåte tweeter, fordummende slagord og aksjoner som Bonde Tusviks lite gjennomtenkte Handmaid's Tale-stunt. Men hvis vi ønsker å være intellektuelt redelige og moralsk seriøse, kan vi ikke tillate å stoppe der.

For se for deg følgende: Karen og Olav er et ektepar som er godt oppi førtiårene og bor i en stor leilighet på Grønland i Oslo. Et steinkast unna bor datteren deres, Beate. Beate er 25 år og er den mest uskyldige personen noen kan tenke seg. Hun stjal riktignok en sigar fra Olavs nattbordsskuff da hun var 16 år, men dette har hun beklaget titt og ofte siden det, og tilbudte seg til og med å vaske huset to uker i strekk for å bøte på tyveriet. Beate er dessuten nettopp ferdig med en master i filosofi fra Universitetet i Oslo. Det er en ubrukelig utdanning, har Olav alltid tenkt. Hvordan skal det hjelpe henne å få seg jobb? Og kanskje Olav har helt rett.

Så kommer spørsmålet: Under hvilke omstendigheter er det greit for Karen og Olav å ta livet av dattera si, Beate?

Du vil nok la deg sjokkere over spørsmålet. Men hvorfor?

Jo, fordi det går ikke an, tenker du. Det er ingen omstendigheter som kan rettferdiggjøre at det er greit å ta livet av en uskyldig menneske.

For Beate er et menneske med et menneskeverd. Det betyr at hun har en uendelig, ubetinget verdi, som gir henne en rett til liv. Denne retten forsvarer henne mot at noen på urettmessig vis skal kunne ta det fra henne. Det er derfor vi kan si at alle mennesker har lik verdi, selv om vi kommer i alle former og farger, med ulik struktur, etnisitet, IQ, sosial og kulturell status, økonomiske forutsetninger, legning, religion, osv. Det vil de fleste være enige i. I motstatt fall, vil mennesket ha en endelig, betinget verdi, og da er det umulig å forsvare at alle mennesker har lik verdi, men mest sannsynlig vil de sterkeste og smarteste måtte rangeres over de svakere og mindre smarte. Og heldigvis vil veldig få blant oss si noe slikt.

Men er du sikker på at man ikke kan røre Beate likevel? Hva om Beate plutselig begynte å kastet fornærmelser mot foreldrene sine daglig, og fant diverse måter å senke livskvaliteten deres?

Det hjelper da ingen ting, tenker du nok. For hvordan skal det rettferdiggjøre at foreldrene tar livet av henne?

Men hva om Olav har rett i at Beate ikke klarer å skaffe seg en jobb med en slik søppelutdanning, og at hun derfor må flytte hjem til foreldrene og leve på deres inntekt, når de allerede har veldig begrenset med plass og ressurser? Hvorfor skal de godta at hun er blitt avhengige av dem? Kan ikke foreldrene da sette en liten sprøyte med kalium i hjertet til Beate mens hun sover, slik at de slipper den byrden? Har de ikke rett til det som hennes foreldre?

Nei, ærlig talt, tenker du nok nå. Du skjønner hvor jeg vil hen, og du tenker at dette er ganske useriøst.

Er jeg virkelig i ferd med å sammenligne Beate med et foster i morslivet?

Svaret er ja. Jeg forsøker å være ærlig, så det er ingen grunn til å legge skjul på det. Du kjenner kanskje fristelsen nå til å fnyse over en slik useriøs sammenligning og lukke denne sida i avsky, men vær så snill og gi meg litt mer tid. Du kan bli overrasket.

For det er åpenbart at det er en stor forskjell mellom 25-år gamle Beate og eksempelvis et 16-ukers eller 8-ukers foster. Men det er også åpenbart at det er veldig stor forskjell mellom Beate og en 2-måneders baby, eller en 62-åring med psykisk utviklingshemning.

Men oppgaven vår her er å identifisere den moralsk relevante distinksjonen, som tillater oss å plassere en gruppe av individer i gruppe A - dem med uendelig, ubetinget verdi - og en annen gruppe av individer i gruppe B - dem uten uendelig, ubetinget verdi. For det må være et noe, som tilstrekkelig rettferdiggjør at vi kan utøve en slik grov diskriminering. Hva stiller fosteret i en særklasse, målt opp mot disse andre? For hva om følgende gjelder:

Dette må vi kunne svare på, om vi skal være intellektuelt redelige og moralsk seriøse. Og jeg har stor nok tiltro til leserne her, til at de ønsker å være det.

For i den akademiske abort-litteraturen har det vært gitt mange forsøk på å utvikle slike kriterier, men alle virker til å ha dypt problematiske implikasjoner. Vi kunne nok hatt en lang diskusjon for hvert punkt, men la oss heller haste en rekke kjente forsøk før du rekker å kjede deg, så kan du som leser heller løfte opp et punkt du har mer tro på nederst i kommentarfeltet:

1. At det må være menneske? 

Men et foster er et menneske helt fra unnfangelsen. Enhver embryologi-lærebok vil fortelle deg det. Alle cellene i kroppen til foster er menneskeceller, og ikke noe annet. Foster betyr bare menneske i fosterstadiet, likt hvordan barn betyr menneske i barnestadiet. Du må altså finne deg i å bli kalt en vitenskapsfornekter om du ønsker å legitimere abort på denne måten.

2. At det må være levende?

Joda, det er også levende. Dette er et litt mer komplisert spørsmål, siden vi må hente noe hjelp fra filosofiens verden her også. Men Aristoteles' definisjon holder lenge, hvor han forklarer at noe levende kan forstås som en selv-organiserende enhet hvor alle deler av organismen jobber sammen for helhetens gode. Det passer med hvordan vi karakteriserer mennesker i både embryostadiet og fosterstadiet. Den store debatten i dag går gjerne på hvorvidt virus er levende eller ei, så det krever vanligvis en god del ideologisk motivasjon om noen ønsker å fornekte dette om et foster.

3. Foreldrenes ønske om å beholde mennesket? 

Men vi ville jo ikke akseptert det for fem flate øre dersom foreldrenes ønske heller var å ta livet av Beate, en 2-måneders baby eller en utviklingshemmet. Det må være noe mer..

4. Foreldrenes bry med å måtte beholde mennesket?

Mange bekymringer kan dukke opp når et nytt barn skal settes til verden. Økonomien strammes inn, fritiden og nattesøvnen tæres på, karrieremulighetene kan skrenkes inn og kroppen må gjennom ekstra påkjenninger. Men hvis du ikke godtar selv alt dette som tilstrekkelig årsak til å ta livet av Beate, baby eller utviklingshemmet, må du igjen ty til noe mer...

5. Menneskets romlige lokasjon?

Joda, det er nok plenty av situasjoner hvor det er ubelelig å ha et lite menneske voksende inne i kroppen sin. Men bry alene kunne ikke være tilstrekkelig. Så er det da fosteret plassering innenfor tid og rom som er problemet? At dersom fosteret opptar et sett med koordinater har det mistet sin rett til liv, som det ellers ville hatt? At fosteret er fritt vilt, slik som et sett med ugress, om det befinner seg inne i magen, men er verdifullt, slik som Beate, om det befinner seg utenfor magen. Les gjerne det forslaget opp for deg selv et par ganger, og gi heller beskjed om det høres troverdig ut, så skal jeg forsøke å få deg på andre tanker.

6. Menneskets avhengighet til moren?

I mors mage, er fosteret avhengig av morens kroppsfunksjoner for å få tilgang til ernæring og oksygen. Så er det avhengighet til moren som er avgjørende for menneskets verdi? Men en nyfødt baby vil fortsette å være avhengig av foreldrene sine i lang tid fremover, men ingen mener at det samme må gjelde der. Så er det avhengighet av nettopp kroppsfunksjoner som er det avgjørende? Det høres i overkant vilkårlig ut. Kall meg gjerne en romatisk tulling (eller en mannsjåvinist), men jeg tenker heller det er noe dypt vakkert over et barns avhengighet til sin mor.

7. Menneskets evne til selvbevissthet?

Er ikke det ganske vilkårlig? Og hvordan kan du være sikker på at bare fostre frem til f.eks. 12 uker mangler denne evnen, mens den er til stede hos alle fostre i åttende måned, nyfødte babyer, 2 år gamle barn og psykisk utviklingshemmede? Her beveger du deg ned en livsfarlig vei...

8. Menneskets uttrykte ønske om å fortsette å leve?

Dette er et like vilkårlig og enda villere forslag. Dette er for øvrig hva Peter Singer foreslår, men det understreker bare forrige setning. Om du mener dette er kriteriet, må du ganske snart godta at babyer, barn og utviklingshemmede er like fritt vilt som fosteret i magen.

9. Menneskets evne til å føle smerte?

Noen lurer kanskje på hva evne til å føle smerte betyr uten selvbevissthet, slik at dette spørsmålet forsvinner inn under det ovenfor. Andre har foreslått at nervesystemet er godt nok utviklet til å føle smerte så tidlig som kanskje åtte eller fem uker. Men viktigere, er at dette kriteriet på nytt virker helt vilkårlig. For hvorfor skal vi ikke da likedan kunne ta livet av mennesker raskt og skånsomt, før de rekker å føle smerte? Kanskje en giftsprøyte mens de sover? Kanskje en liten hvil i giljotinen etter en god dose kloroform? Og hva med mennesker med CIP, som ikke kan føle smerte? Kan de jaktes ned for å holde bestanden nede?

En slags konklusjon?

Dette var mange forslag. Vi kunne fortsatt, men dette holder nok for nå. Kanskje du er uenig i mitt korte tilsvar på noen av dem. Og hvis du er skråsikker om at et av dem, eller noen som ikke er oppgitt her, lykkes, er du nok langt smartere enn meg. Da vil jeg gjerne lære fra deg.

Men her kommer vi til nøkkelspørsmålet: Er du sikker på at det eksisterer et kriterie som lykkes? Er du virkelig helt sikker?

For hvis ikke du er sikker, er du i samme situasjon som i i scenarioene øverst. Du er personen som står klar med sprengstoffet, men er usikker på om det fremdeles befinner seg noen i bygget. Du står klar med ladd gevær, men er usikker på om det er en turgåer som befinner seg der bak buskene. Om du er villig til å begå en abort uten å kunne være sikker på den relevante distinksjonen, er du like uansvarlig som dem med sprengstoff eller gevær, og du burde nektes.

Om jeg har rett, er det nemlig dette som er kjernen av debatten. Det er dette spørsmålet vi må stille før vi kan stille noen andre. Kjernespørsmålet er ikke «kvinners reproduktive rettigheter» - et nyord som er funnet på for å kunne jukse seg forbi ubehaget over å måtte tenke på distinksjon mellom fosteret og Beate - eller «frigjøring» eller «rett til egen kropp». Hvis du ikke mener at «reproduktive rettigheter» eller «frigjøring» er god nok grunn til å ta livet av Beate, en baby eller utviklingshemmet, må du først kunne svare på det ovenfor. Vi burde streve for å elske hverandre, og for å gjøre svangerskap og familielivet lettere for vår neste, men det burde vi helt uavhengig av at noen også ønsker å ta livet av mennesker. Da er det ikke snakk om hva vi føler er det rette valget for den eller den personen, men hva som rasjonelt er det eneste rette valget. For alle. Punktum.

Alle disse slagordene blir først gyldige om man allerede har vunnet debatten om det første spørsmålet. Og for å vinne den, må man være helt sikker. All tvil og agnostisisme peker i en retning -> ikke spreng, ikke skyt. Da har vi fått en konklusjon til det logiske argumentet som er spredd utover teksten ovenfor. Den logiske syllogismen er satt opp slik at om du godtar begge premissene, og argumentet er gyldig, følger konklusjonen med nødvendighet:

Premiss 1: Det er alltid galt å med intensjon ta livet av et uskyldig menneske.
Premiss 2: Et foster er et uskyldig menneske.
Konklusjon: Det er alltid galt å med intensjon ta livet av et foster (= abort).

Hvorfor inkludere ordet «uskyldig», lurer du kanskje på? Har ikke selv «skyldige» mennesker rett på liv? Her er det først og fremst for å unngå å måtte ta store diskusjoner om rett til selvforsvar mot voldelige overgripere, rettferdig krig, osv. Det er ikke det mest relevante her.

Om du er i tvil, må du altså være mot abort - for livsvern. I hvert fall om du er intellektuelt redelig og moralsk seriøs.

Det er en formidlende omstendighet å ha gjort gale handlinger uten at man var klar over det, men det er langt verre å gjøre gale handlinger vel vitende om hva man gjør. Og man kan finne tilgivelse for hva som ligger bak en i livet, så lenge man enes om å se fremover mot noe som er langt, langt bedre.

Jeg skulle i hvert fall ønske at noen hadde klart å overbevise meg om at vi kunne være sikker på noe av det ovenfor. Da kunne jeg, og mange andre, slappet av, og med god samvittighet kunne sluttet å rope at man må elske begge partene involvert. Vi kunne gitt opp kampen på vegne av de millionene med verdifulle menneskene - like verdifulle som deg og meg - som årlig mister livet som følge av at fordummende slagord, sosialt press og irrasjonelle ideologier har fått ta bolig blant makthaverne. Det er en grov urettferdighet. Du skal lete lenge etter å finne noe grovere.

PS: Noen vil kanskje si seg uenig i premiss 1 ovenfor om at det alltid er galt å med intensjon ta livet av et uskyldig menneske. Kanskje noen tenker at dersom vi får valget om å ta livet av en uskyldig person for å redde 100 andre, burde vi gjøre det. Muligens for å redde fem andre også. Og kanskje for å redde bare to? Dette er problematisk av en rekke grunner, men la oss godta det nå for argumentets del. Om vi legger til side den promilleandelen av norske mødre som faktisk risikerer livet sitt, kan vi heller fokusere på hva den overveldende andelen som gjenstår risikerer. De risikerer nok en rekke ting - fra karriere og komfort, til selv økt fattigdom og større fysiske og psykiske vansker, men om dette ikke kan være er grunner til å ta livet av Beate på 23 år, må du igjen demonstrere at du kan være sikker på hva den moralsk relevante forskjellen mellom Beate og fosteret er.

Du kan gå en annen vei, og si at abort vil skje uansett, slik at det er bedre med legale aborter enn illegale aborter. Dette er en utbredt påstand, men den er også helt absurd. Den ligner mest på en gisselsituasjon, hvor noen truer med å ta livet av gislene ulovlig dersom det ikke legaliseres, slik at det kan gjøres lovlig. Legalisering senker dessuten aborttallene, sies det. Det finnes gode grunner til å betvile det, men uansett forutsetter dette en primitiv, konsekvensetisk tankegang, hvor vi tillater å forsøple vår integritet fordi vi tror at det kommer noen gode konsekvenser ut av det. Ethvert rasjonelt, godt menneske burde imidlertid avvise konsekvensetikk.

Da er det bedre at vi heller forsøker å skape en kultur av integritet, nestekjærlighet og klar tenkning rundt spørsmål som dette, som vil ha en større betydning i flere generasjoner, snarere enn å bukke under for gisseltakernes krav.

Gå til innlegget

Viktigheten av tydelige kristne akademikere

Publisert 8 måneder siden

Overfladiske myter om at kristen tro er i konflikt med fornuft og vitenskap florerer og gjør det flaut for unge kristne å stå frem. John Lennox peker på løsningen.

Den verdenskjente Oxford-professoren John Lennox gjestet sist uke norske universiteter. I Oslo og Kristiansand var det rekordoppmøte med 1.200 mennesker, og flere tusen har allerede sett forelesningene på nett. Her har Lennox delt fritt om hvorfor tenkende, vitenskapelig opplyste mennesker kan tro på Gud.

Den barnlige troen. 

Da Lennox var ung, fremadstormende 19-årig matematikkstudent, endte han opp med å spise middag med en nobelprisvinner. Han la ikke skjul på sin kristne tro under samtalen. Mot slutten av kvelden ble han invitert på kaffe, hvor han så var omkranset av flere ateistiske professorer. Den klare beskjeden Lennox fikk, var at om han ønsket en akademisk karriere, måtte han legge vekk den barnlige troen.

Episoden markerte en vending i Lennox’ liv. Siden den gang har han vært svært bevisst på å aldri gi dem rett og legge skjul på sin kristne tro. Likevel har karrieren blomstret. Lennox endte opp som anerkjent matematikkprofessor på Oxford, og emeritus fellow i matematikk og vitenskapsfilosofi på Green Templeton College.

Dette burde vært en selvfølge for norske akademikere. Omtrent samtlige menneskene som utøvde jobben med å utvikle de moderne vitenskapelige metodene, var dedikerte gudstroende, og de fleste var kristne.

Stor motivasjon. 

Snarere enn å anse troen på Gud som en hindring i deres daglige virke, var det derimot en stor motivasjon for dem. Det er ikke vanskelig å forstå. Det er å betrakte naturen vi alle lever i som et skaperverk snarere enn et resultat av kosmisk magi. Det er å se den som fylt av hensikt og kreativitet heller enn et meningsløst maskineri. Det er å finne den sammenvevd med fornuftens opphav, snarere enn å være helt uforståelig. Dette setter jobben med å utforske naturen inn i et enda større, levende og nærmest hellig perspektiv.

De harde naturvitenskapene hviler på en metodologi hvor fysiske ting kan kvantifiseres, for så å analysere resultatet i henhold til matematiske modeller. Dette har vært et fantastisk vellykket prosjekt, som har tillatt oss å regne på utvalgte aspekter av naturen. Men Gud er verken noe fysisk eller noe som lar seg kvantifisere, og berøres derfor ikke av vitenskapens fremgang- eller tilbakegang. Likevel hviler hele det vitenskapelige prosjektet på et fundament som må være på plass, før det i det hele tatt gir mening å starte på det.

Historisk var en teistisk virkelighetsforståelse avgjørende for at moderne naturvitenskap i det hele tatt skulle komme i gang. Men fremdeles kan man argumentere godt for nødvendigheten av vitenskapens teistiske grunnlag. Det betyr naturligvis ikke at en ateist har problemer med å utøve naturvitenskap, men det betyr at grunnen til at de kan gjøre det, er fordi de tar feil om virkelighetens dypeste struktur. Selv konseptet om en naturlov er fratatt all mening om man fjerner det fra sitt teologiske opphav.

Kritisk utprøving. 

Noe av det viktigste, mener Lennox, er at vi får en bevissthet over at vi innehar en virkelighetsforståelse. Jo snarere vi innser det, dess snarere kan vi kritisk prøve den ut, og holde den opp mot andre. Når en kristen utfører den oppgaven, viser det seg at man stiller godt i konkurranse mot andre alternativ.

Den kjente ateisten Nietzsche så dette klarere enn de fleste andre. I hans berømte lignelse hvor galemannen på markedsplassen proklamerer at «Gud er død», spør han deretter hvordan vi skal trøste oss selv. Hva kan vi gjøre når vi har drept Gud? Jo, vi må bli guder selv.

I klartekst betyr dette at om Gud er død, eksisterer ingen objektivt tilgjengelige størrelser som svarer til sannhet, godhet eller skjønnhet for fornuften vår å etterstrebe. Snarere må vi skape disse størrelsene selv. Men fra hva? Vår egen fantasi?

Den ateistiske professoren John Gray er inne på noe lignende når han skriver at «ateisme er en sen utvekst av den kristne lidenskapen for sannhet. […] Tilbedelsen av sannhet er en kristen kult». Bare en kristen kunne funnet på noe så sprøtt som å opphøye sannhet over alt annet, fordi hun tror at all sannhet reflekterer Gud selv.

Lidenskap for sannhet. 

Universitetets fakulteter er avhengig av at mennesket beholder sin lidenskap for sannhet, og troen på at den frigjør. Det gir enda større mening i lys av at de første universitetene dukket opp i skyggen av katedraler, og at kirken var en stor sponsor av aktivitetene som startet systematiske utforskninger av skaperverket.

Om kristne akademikerne tar ansvar for å gå foran, vil de være forbilder som skaper trygghet for mer ferske, nervøse studenter. Om noen er villige til å stille troen sin sårbar, samtidig med å være dedikert til rasjonell utforskning, er det stor sannsynlighet for at unge akademikerspirer kan følge etter. Slik kan vi få en ny generasjon som ikke er like preget av myter, men kan slå rot i en kristen virkelighetsforståelse.

Lennox har tatt et bevisst valgt om å gå foran. Hva med deg?

Gå til innlegget

Faren for rettighetsinflasjon

Publisert rundt 1 år siden

Menneskerettighetene har fått oppgaven av å forsvare objektiv moral i dag. Men hva er de egentlig?

Emil André Erstad taler godt i Vårt Land 7. mars for hvorfor menneskerettighetene ikke burde reforhandles. Men det er viktig å legge merke til at menneskerettighetene er under angrep fra flere sider. Disse som ønsker å reforhandle for å utviske, men også dem som ønsker å reforhandle for å befeste enhver politisk kampsak i rettighetsspråk. Mot begge sider burde forsvaret bestå i å vende oss til rettighetenes virkelige, rasjonelle fundament.

Binder på tvers

Menneskerettigheter er det nærmeste man kommer en objektiv etikk for en vestlig person i dag. De binder på tvers av livssyn og kulturell bakgrunn, selv når verken avsender eller mottaker forstår grunnlaget for en enkelt rettighet. Vi stoler på, gjerne med god grunn, at det står autoriteter bak som vi kan ha tiltro til.

Filosofen Roger Scruton beskriver hvordan den vestlige sivilisasjonen bak menneskerettighetene kjennetegnes av noen grunnsteiner: Det dobbelte kjærlighetsbud av å elske Gud og vår neste som oss selv, ikledd bønnen om å «tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere». Den andre delen av fundamentet, kommer fra naturretten, en arv som kristendommen tok over fra romerne og grekerne. Naturretten lærer at naturen ikke er hensiktsløs, men har normativ verdi, slik at vi rasjonelt kan utlede etikk fra hvordan naturen er. Fra kjærlighet, bekjennelse, tilgivelse og naturrett, strømmer menneskets verd og rettigheter.

Iboende mål

Det vi så kalte for menneskerettigheter, samsvarte alltid med våre viktige plikter, basert på natur. Disse pliktene er å overholde hverandres muligheter til å leve mot sin naturs iboende mål – til å bli det beste mennesket man kan. Siden disse målene er gitt fra naturen sin side, må det også eksistere tilsvarende naturlige rettigheter. Hvis ikke, ville etikk, med påfølgende politikk, vært meningsløs.

Europas institusjoner forsøkte å beholde kjernen, men kamuflerte samtidig den tykke arven inn i et mer «nøytralt» språk. Universelle rettigheter måtte kunne tale til alle. Men resultatet ble straks et eget religionssurrogat, hvor appell til rettigheter ble et rop etter transcendens på en selvtegnet himmel. Aktivistgrupper krever stadig mer kreative rettigheter, som en «rett» til abort eller å bli tatt livet av, «rett» til internett, «rett» til å bli tiltalt som et annet kjønn, eller til og med enkelte bankmenns appell etter sin «menneskerett» til å motta bonus.

Blitt fritt beite

Men disse strømmer ikke fra det rasjonelle fundamentet som opprinnelig utgjorde rettigheter, og er ofte stikk i strid med dem. Alle rettigheter forutsetter eksempelvis retten til liv, så det å foreslå at det i prinsippet kan eksistere en rettighet til å ta uskyldige liv, være seg ufødte eller fødte, demonstrerer at rettighetene endelig er blitt fritt beite for gruppene med mest makt og skarpeste albuer.

En menneskerett påberoper seg å være absolutt, selv i konflikt mot staten. Den kan i utgangspunktet bare inngå kompromiss mot andre rettigheter. Derfor er det så attraktivt å feste kampsaken sin til en menneskerett. Den lukker åpne politiske debatter for rasjonell diskurs. Dette er farlig, for før eller siden vil ikke politiske agendaer lenger vil kunne løftes opp til status av menneskerettigheter, men menneskerettigheter vil heller degraderes til ordinære politiske kampsaker, som heller burde vært utkjempet med gode argumenter og veide interesser.

Erstad har rett i at menneskerettigheter må gjelde alle. De tilskrives alle mennesker uten kvalifiserende betingelser. De disponeres fritt i å være et individ av menneskearten, uavhengig av nasjonalitet, alder, religion, legning eller status. Men derfor må vi være desto mer nøkterne i å analyse hva en faktisk rettighet er. For menneskerettigheter må være noe vi har i kraft av noen fakta om naturen vår. Hva skulle de ellers være?

Tre tilnærminger

Det finnes grovt sett tre ulike innfallsvinkler å begrunne menneskers posisjon som et vesen med rettigheter på. Vi kan hevde at de (1) følger fra naturordenen, kan (2) avledes fra en Skaper, eller (3) representerer vår beste mellommenneskelige kunnskap om hvordan vi organiserer samfunn.

Historisk sett har de to første vært dominerende, gjerne i fellesskap, mens sistnevnte nok har mer gehør blant vestlige sekulære i dag. Den utgir seg som en form for konstruktivisme. At rettigheter er en konstruksjon, betyr ikke at de er fiktive. Pengesedler har verdi, selv om verdien av papirlapper eller tall på en bankkonto er betinget av samfunnets konstruksjon. Men likevel er det uttrykket «beste kunnskap» som avslører hvordan dette alternativet kommer til kort.

Ord som «beste» forutsetter en målestokk. Om «beste kunnskap» bare hadde gjenspeilet tanker uten sammenheng med virkeligheten omkring oss, ville de vært å ligne med ren fantasi. Vi må kunne begrunne for å gi påstander status som «bedre» eller «verre». Målestokken må derfor være forut for oss selv, og rettighetene må på ny funderes i natur eller supernatur – og er tilbake i (1) og/eller (2). Vi må nok bøye kne for noe annet enn oss selv.

Sto ikke til ansvar

Den franske revolusjonen i 1789 startet med en erklæring om menneskets og borgerens rettigheter, som skulle høyne det frie mennesket over alle som ønsket å kontrollere ham. Men erklæringen hadde ingen samsvarende plikter, og innen fire år ble 3.000 franske borgere halshugget hver måned, og en halv million befant seg i fengsel. De revolusjonære sto ikke til ansvar for noen og krevde lojalitet.

Den moderne rettighetsversjonen var heldigvis en stor forbedring. Forfatterne av erklæringen kjente til naturretten, kledd i de kristne idealene, som utgjorde det virkelige fundamentet for rettighetene. De forsto at upartiske dommere, retten til å bli hørt og en begynnende antakelse om uskyld var en nødvendig del av pakken.

Selv om det kan være mye vi burde gjøre mot vår neste, og selv om det er mye vi burde kunne forvente, må vi være veldig forsiktig med å påberope oss rettigheter utover de mest grunnleggende, som kommer fra vår natur. Om nye rettigheter skapes av makt, har vi alle tapt.

Publisert i Vårt Land 05.04.18.

Gå til innlegget

Grønn naivitet om dødshjelp

Publisert over 1 år siden

Under Grønn Ungdoms landsmøte forrige helg gikk ungdomspartiet inn for å utrede aktiv dødshjelp i Norge. De tror at dette kan legaliseres i «strengt regulerte former», men det er stikk i strid med all kunnskap vi har tilgjengelig.

Daniel Joachim Kleiven, informasjonsansvarlig i Menneskeverd.

Hulda Holtvedt, talsmann i GU, stilte opp i debatt på Dagsnytt 18 på onsdag. Hun sier at vedtaket ble gjennomført «Ikke på grunn av en skråsikkerhet om at det er riktig å legalisere dette, men fordi debatten om aktiv dødshjelp bør være mest mulig kunnskapsbasert».

Hovedargumentene deres er at storparten av befolkningen er positive til innføring, samt at en rekke nordmenn reiser til utlandet for å bli tatt livet av. Fra dette utleder de at vi har et «politisk ansvar for å utrede mulighetene for å tillate dette i Norge».

Men om det finnes mennesker som reiser til utlandet for å benytte seg av tjenester som er ulovlige i Norge, følger det ikke noe som helst fra det. Det gir oss ikke et politisk ansvar for å utrede noe som helst, like lite som det automatisk oppstår et politisk ansvar å utrede hva enn nordmenn reiser til utlandet for å benytte seg av, det være seg alt fra barnearbeid eller prostitusjonstjenester til ulike former for narkotika.

Det at det per i dag finnes et flertall i befolkningen, er korrekt, men er et dårlig argument. Spørreundersøkelser er alltid bare representative i den grad de som responderer har fått nok kunnskap om temaet de svarer på. Det er fullt forståelig at de fleste av oss, når vi uforberedt mottar en telefon fra et gallup-byrå en sen ettermiddag, kan bli fristet til å si ja.

Men det som er desto viktigere, er at ikke bare politikere, men også helsepersonell, er betydelig mer negative. Legeforeningen, sykepleiernes og farmasøytenes foreninger har alle uttalt seg som aktive motstandere. En trend som dessuten går igjen i de fleste land, er at det er interesseorganisasjoner for funksjons- og utviklingshemmede som protesterer høyest av alle mot slike forslag, av frykt for at det er de mest sårbare i samfunnet som vil merke presset størst.

Forskjellen mellom befolkningen og disse gruppene kan nok forklares med at det er dem som lever tett på sårbare mennesker til daglig. Det er de som hører bekymringene deres, som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene, samt regulere rammeverkene rundt praksisen. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

Om vi ønsker en «strengt regulert» form for dødshjelp, har vi allerede innrømmet at selvbestemmelse ikke er en avgjørende variabel i argumentet vårt, men først og fremst en revidert forståelse av hva som er et liv verdt å leve. Men når vi ønsker å innføre grenser for hva som er god nok grunn til å bli tatt livet av, er vi allerede i gang med å definere hva som er leveverdige og uverdige menneskeliv. Dette virker umulig, uten å inkludere en rekke egenskaper som funksjonshemmede og utviklingshemmede lever med til daglig. Det er en grunn til at disse gruppene frykter en slik utvikling.

Det er derfor først og fremst et symptom på et relativisert menneskesyn, og en skummel utvikling som Grønn Ungdom nå går i bresjen for. Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte menneskeliv, mister samfunnet et sterkt forsvar for våre sårbare medlemmer.

Overlege Morten Horn konkluderer i Morgenbladet med følgende: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

Uten dette prinsipielle forsvaret, har vi nå liten beskyttelse mot at nye generasjoner vil komme på banen og skyve grensene stadig lenger i uønsket retning. Det har hittil vist seg umulig i kulturer lik vår egen å etablere en strengt regulert lov som ikke sklir ut.

Dersom Norge først hadde gått inn for å utrede dødshjelp, er det nesten uunngåelig at vi ikke ville ha foretrukket den såkalte BeNeLux-modellen. Her står individets opplevde ønske om å bli tatt livet av i fokus. Det er derfor ikke tilfeldig at det er her det har skjedd en gradvis utglidning av både aldersgrenser og kriterier for hva som er god nok grunn til å bli tatt livet av. Nå diskuteres det allerede i Nederland om såkalt «livstretthet» skal være selvstendig kriterium for å be om drap.

I ikke-diskrimineringslandet Norge ville det raskt skapt store reaksjoner om bare en liten gruppe av syke skulle få tilgang, men ikke eksempelvis kronisk syke, psykisk syke, eller andre grupper. En slik lov, hvor vi eliminerer de prinsippene som kreves, vil altså inneholde en iboende gravitasjon mot sine logiske endestopp. Før vi foretar tilsynelatende små endringer, må vi altså utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Kristin Halvorsen, leder i bioteknologirådet, uttalte nylig på Menneskeverds samtalekveld på Litteraturhuset, at «[Et samfunn som] setter i system en form for aktiv dødshjelp, kan jeg ikke se for meg at til syvende og sist vil være et verdig samfunn, fordi det finnes så utrolig mange måter å misbruke det på».

Det stiller vi oss helhjertet bak. Troen på at vi kan innføre dødshjelp i «strengt regulerte former», faller fort når vi utforsker hvilke juridiske, etiske og filosofiske utfordringer vi står ovenfor, samt overveldende empiri fra land som ligner vårt eget.

Det ser ikke ut til at det er mulig å åpne for dødshjelp for den gruppen vi har i tankene, uten at vi samtidig redefinerer ting som åpner for at menneskesynet vårt relativiseres.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, innebærer en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Om Grønn Ungdom ønsker en kunnskapsbasert debatt, må de gå foran med et godt forbilde i sin egen argumentasjon. For inntil videre har vi allerede mer enn nok kunnskap til å vite at vi aldri burde innføre aktiv dødshjelp i Norge.

Først publisert i Vårt Land 18.12.17.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 1983 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1931 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1785 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1561 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1515 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1474 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1104 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1102 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere