Daniel Joachim Kleiven

Alder: 28
  RSS

Om Daniel Joachim

Siviløkonom, gründer og filosofistudent. Tankesmien Skaperkraft. Blogger på danieljoachim.org

Følgere

Den gode moralismen

Publisert 2 måneder siden - 731 visninger

Vi er alle moralister. Et godt samfunn krever aktiv moralisme. Når vi er klar over det, kan vi begynne å snakke om hvordan vi moraliserer på en god måte.

Vi omtaler alltid moralistene som «de andre». De som forsøker å formidle feil moral. Moralisme regnes som et skjellsord for de fleste i dag. Det trekkes frem selektivt, for å karakterisere ytringene til personer vi ønsker å avskrive.

De siste dagene har det vært flere hendelser hvor folk har oppført seg moralistisk. Etter Kirkemøtets vedtak har formaninger om hva som er god moral flydd begge veier. Donald Trump har sittet som president i et par uker. Vi har for lengst sluttet å bare kommentere Trumps handlinger. De fleste av oss snakker nå villig vekk om hans private sfære. Vi forstår at en mann som stadig lyver, skryter av umoralsk oppførsel, og er breddfull av stolthet, må ha alvorlige brister i sin moralske karakter. Det er noe galt når mødre og fedre må advare mot han som skulle ha vært et forbilde for staut, samfunnsengasjert amerikansk ungdom.

På den andre sida ble det moralisert fra arrangørene av kvinnemarsjene rundt om i verden sist uke. Ikke bare mot Trumps åpenbare kvinnesjåvinisme, men også om hva som var akseptabelt for feminister å mene. Slik ble eksempelvis pro-life-grupper ekskludert fra å være med som partnere. Mange pro-life-feminister delte mange av bekymringene bak marsjen, som utstrakt kvinnehat, kvinners rett til helsehjelp, utdanning, men kunne ikke stå inne for paroler som også holdt frem liberal aborttilgang som en rettighet.

Ofte vil man bruke ordet moralisme om de etiske meningene man anser som dårlig begrunnet. Men moralisme brukes samtidig gjerne av dem som ikke har tatt seg bryet med å høre på begrunnelsene fra den andre sida. Da blir det fort en hersketeknikk hvor man impliserer at meningsmotstanderen er irrasjonell, og kan erklære seg som vinner på walkover. For å unnskylde oss selv fra å lytte og stille oppfølgende spørsmål.

En antakelse som gjerne ligger under, er at moral mer enn noe annet handler om subjektiv smak eller preferanser, og at vi derfor har ingen rett til å belære hverandre. Det er feil. Ingen lever slik i praksis. Selv filosofer som Richard Rorty kunne levere sofistikerte argumenter om hvordan vi ikke kan ha kunnskap om objektiv moral, men er i neste omgang raske til å levere ut moralske bedømmelser og fordømmelser, om alt fra handlinger til holdninger.

Etikk er en vitenskap som handler om kunnskap. Kunnskap om rett og galt, bedre og dårligere. Naturligvis ikke den typen kunnskap som gir matematisk presisjon, men det gir oss ingen grunn til full skepsis. Kunnskap kommer i ulike former. Etikk er en rasjonell disiplin, demonstrert ved at den kan formidles, læres bort og diskuteres, selv mellom folk med ulike rammeverk. Man kan godt ha grunner for å hevde at andre tar feil.

Et eksempel er Aristoteles’ dydsetikk – den mest innflytelsesrike moralfilosofien i historien. Den tok utgangspunkt i en objektivt tilgjengelig fellesnevner – vår utviklede biologiske menneskenatur. Han fremhevet det å leve dydig som målet med livet, hvor gode handlinger naturlig vil strømme fra en god karakter. Han mente at vi burde benytte de ressursene vi er født med, både som sosiale, rasjonelle medlemmer av menneskearten, men også som unike individer.

Mennesket er naturlig sosialt, og søker sammen i samfunn. Et samfunn konstitueres av dets individuelle borgere, som små atomer ligger til grunn for et større hele. Aristoteles beskriver likedan målet med et godt samfunn som å være et samfunn hvor det er enkelt å leve som en god person. Aristoteles hevder at våre gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – en polis. Nevrologiske mønstre må dannes for at vi enklere skal kunne handle modig, generøst, uselvisk, måteholdent, rettferdig og vist. Slik dyd krever trening, så vi må hjelpe hverandre for å leve opp til å være gode personer. Det er sivilsamfunnets oppgave.

Til sist virker det ikke til å være noe galt med moralisering i seg selv. Et godt samfunn krever aktiv moralisme, for at vi kan hjelpe hverandre til å leve opp til den beste utgaven av oss selv. Vi kan kanskje heller prate om god og dårlig moralisering.

Moralisering ser stygt ut når vi er mest opptatt av å ha rett. Når moralisering er et kjøretøy for vår egen selvbekreftelse og stolthet. Et resultat er gjerne at vi ikke tar oss tid til å lytte til andres opplevelser og innvendinger, men går over lik. Moralisme på sitt beste betraktes gjennom brillene av nestekjærlighetsbudet. Hver gang vi genuint opptrer til det beste for hverandre og samfunnet vi lever i. Når vi møter mennesker ved å lytte og ha øyekontakt, men likevel er ærlig nok til å hevde at ens egen moralske kunnskap er bedre, og at samtalepartneren gjør lurt i å tenke en gang til, og forsøke å leve annerledes.

Det moderne liberale samfunnet bygger på en slags ikke-aggresjonspakt vi har arvet fra tenkere tilbake til Hobbes og Rosseau. Vi blir her som borgere forventet å følge våre egne preferanser, men ikke forstyrre andre som ønsker å gjøre det samme. Det ligner mer på en legitimering av egoisme og selvopptatthet, enn moral eller nestekjærlighet.

Men all politikk er i en forstand resultat av moralisme. Det handler alltid om å holde opp noe man holder som moralsk riktig eller bedre enn annet. Om det så er å innføre progressiv skatt for å forfordele de fattige i et land, øke skatt for å finansiere eldreomsorg, eller øke alkoholavgifter for å fremme måtehold blant norske borgere. I disse diskusjonene henter vi begrunnelsene våre fra ulike steder, og vi vekter dem forskjellig. Vi henter dem fra tradisjon, kultur og religion, som legger tolkningsgrunnlag for vitenskap og ytterligere kunnskap.

Vår dannelse som nye generasjoner av samfunn med mennesker er avhengig av at vi fortsetter å holde løpende diskusjoner om god moral og godt samfunn, og ikke stenger dem ned med enkle merkelapper.

Vi bør være gode, samfunnsengasjerte moralister.

 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 06.02.2017

Gå til innlegget

Økende forfølgelse i India

Publisert 3 måneder siden - 1317 visninger

I 2016 skal flere kirker ha blitt brent ned i India alene enn i hele Midt-Østen. I løpet av de siste fire årene har India skutt i været fra 31. til 15. plass på rangeringen av trosforfølgelse.

Den internasjonale organisasjonen Åpne Dører (Open Doors) gir hvert år ut World Watch List, en internasjonalt anerkjent rapport om trosforfølgelse. Her beskrives de 50 landene hvor det forekommer mest forfølgelse. I rapporten kommer det frem at 215 millioner kristne forfølges i disse landene, som toppes av Nord-Korea, Somalia, Afghanistan og Pakistan.

Sprikende tall.

Men lenger nede på listen foregår det uhyggelige bevegelser i India. Åpne Dører melder at det trolig er så mye som 64 millioner kristne i India i henhold til konservative anslag. Det er høyere enn hos andre tradisjonelle kilder, hvor Pew Research anslår 30 millioner, mens Centre for the Study of Global Christianity melder om lag 58 millioner.

Nasjonalisme kan ha styrken av å demme opp mot sterke sekteriske, religiøse identitetsmarkører. Når land som Irak og Syria svekkes som definerte nasjoner, skapes et tomrom som religiøse autoriteter kan misbruke. På en annen side kan religiøs identitet skape en viktig motvekt mot autoritære regimer, ved å styrke sivilsamfunn og anerkjenne en større autoritet enn staten. Dette ser vi f.eks. i tidligere kommuniststater. I India har derimot syntesen av disse to skapt en farlig legering.

Stormakt.

India følger Kina tett som en kommende økonomisk stormakt, med attraktive handels- og investeringsmuligheter. Landet har i lange tider levd greit med stor sosial og religiøs pluralisme, men en hindunasjonalistisk bølge, kalt hindutva, har i de siste tiårene utnyttet et politisk vakuum til å rykke frem under verdens radar. Den moderne bevegelsen startet i 1923, da en anti-kolonial revolusjonær ved navn Vinayak Savarkar skrev teksten Essentials of Hindutva. Her la han grunnlaget for hindutva, ved å betrakte religiøse skillelinjer som nasjonale, hvor tilhørere av muslimer og kristne tradisjoner ble beskrevet som utenlandske og uberettigede innflytelser. Slik oversatte han tanken om en hindusitisk enhet til noe mer konkret: Den indiske nasjonsstaten.

Etter en periode vekk fra makten, har hindunasjonalismens vekst eskalert siden Narendra Modi og BJP, Indias folkeparti, fikk en brakseier i valget i 2014. Folkepartiet er kjent for å ha sin egen hindutva-fløy, som tidvis kommer med ganske ekstreme uttalelser. Sterke krefter ønsker nå å rendyrke Indias hinduistiske identitet, og om de får stor oppslutning i partiet med en majoritet i parlamentet, kan det være få hinder igjen.

Fiendtlighet.

India er ikke et land med bare hinduister. Men hindunasjonalistene har gjort det tydelig klart at personer med annen tro får leve i landet fullt og helt på Krishnas nåde. Den sosiale fiendtligheten i India mot andre religioner er en av de høyeste i verden, ifølge en studie fra Pew Research i 2013. Det forekommer stadige rapporter om religiøst motivert vold, som da muslimske Mohammad Akhlaq Saifi i 2015 ble steinet til døde av en lokal folkemengde i Uttar Pradesh-provinsen. Mohammad og hans familie var mistenkt for å ha feiret Eid-høytiden med å spise kjøtt fra en ku, et dyr som er ansett som hellig innen hinduismen. Etter henrettelsen viste det seg imidlertid at kjøttet var av geit. Myndighetene har lite å stille opp med mot slike hendelser over Indias store geografiske distanser.

Kristendom på fremmarsj.

Samtidig peker de fleste tall på at andelen av hinduister i India synker gradvis, mens islam og kristendom er på forsiktig fremmarsj. India har et kjent kastesystem med en tydelig sosial rangering av grupper med mennesker. Nederst på rangstigen finner vi kasteløse (daliter) og de urørlige (tribaler). Det er blant disse at kristendommen finner størst vekst. Budskapet om likeverd og et opphevet rangeringssystem fremstår forståelig nok som mer attraktivt her, selv om det kulturelle kastesystemet har vanskelig for å slippe taket i inderes kollektive psyke.

Som følge av det som ble ansett som et økende problem, lanserte radikale hinduister i 2014 et «hjemkomst-program» ved navn Ghar Vapsi, som tar sikte på å rekonvertere alle muslimer og kristne tilbake til hinduisme. En fremstående politiker i BJP har uttalt at dette programmet trolig vil fortsette helt til all konvertering er forbudt. I deres øyne representerer muslimer og kristne noe som ikke hører hjemme i det tradisjonelle India, og står i fare for å støtte opp om anti-nasjonale aktiviteter.

Mer enn religion.

Hinduisme blir noe mer enn en ren religion, men en nasjonal identitet og kultur. Å være hinduist gjøres synonymt til det å være en tradisjonell inder. Den Britisk-indiske kunstneren Anish Kapoor skrev for et år sida i Guardian at India i praksis styres av et hinduistisk Taliban, hvor det er få muligheter til å bryte med statens offisielle linje. Disse rapportene vil nok derimot finne lite medhold blant indere selv, hvor en rekordstor majoritet er begeistret for Modi sin linje, og hans innsats for å styrke Indias økonomi og globale rolle.

Hvilke av disse vitnesbyrdene som samsvarer best med sannheten, vil nok gradvis bli tydeligere i årene fremover.

En ting er sikkert. Om vi nå skulle få en stormakt i verden som identifiserer seg eksklusivt som hinduistisk, vil det virke sterkt polariserende, både innad i landet og utad for verdenspolitikken.

Vesten har en viktig rolle fremover i å tale varmt for en åpen sekularitetsmodell som skaper rom for mennesker av ulike livssyn, samtidig som den er ærlig om at staten burde funderes på et sett med normative verdier.

Først publisert i Vårt Land 21.01.2017

Gå til innlegget

Ingen naturlover uten Gud

Publisert 4 måneder siden - 1767 visninger

Vi tar naturlover som en selvfølge, men tenker sjeldent så grunnleggende at vi forstår hvor problematisk det er.

Mange skeptikere til gudstro holder opp naturlover som en bedre forklaring enn Gud. De hevder gjerne at nå som vi har oppdaget at det finnes visse mønstre for hvordan naturen fungerer, blir Gud overflødig som forklaring på naturlige fenomener.

Norskboka Intertekst gis ut av Fagbokforlaget og brukes på norsk videregående skole. Der står følgende polemiske påstand: «Men gradvis voks det frem ein tanke om at verda blir styrt av naturlover og ikkje av guddommelige krefter.» (s. 179)

Mange, som den anerkjente ateistiske fysikeren Sean Carroll, beskriver naturlover som «mønstre og ubrytelige regler». Påstanden som ofte følger, er at nå som vi har oppdaget disse ­naturlovene, er det er umulig å tro at et menneske kunne stå opp fra døden for to tusen år ­siden eller at en Gud kan handle i skaperverket.

Illusjon. Det er ett problem med denne tilliten til naturlover. Man svarer ikke på hva natur­lover egentlig er for noe. Ludwig Wittgenstein, den største filosofen i forrige århundre, sa følgende: «Som basis for hele den moderne virkelighetsforståelsen, ligger illusjonen om at de såkalte naturlovene kan være forklaringer på naturlige fenomen.»

Når store helter som Sir Isaac Newton eller James Clerk Maxwell beskrev henholdsvis gravitasjonskraft og elektromagnetisme, var alt de gjorde å forsøke å gi best mulig systematiske beskrivelser av hvordan naturen allerede fungerer. Men de var ikke det spor nærmere å forklare hvordan naturen kunne være organisert på denne måten, hvordan disse lovene er ment å fungere, og hva disse­ mystiske kreftene i naturen egentlig er.

Hvordan kan elektriske felt gi opphav til magnetiske felt? Hvordan kan hydrogen- og oksygen­atomer finne sammen for å danne vannmolekyler? Dette er fremdeles naturens gåter. Naturen lar seg ikke fange inn i matematiske modeller eller skjematiske oversikter, uten at vi forveksler kart med virkelighet.

Kristen tanke. Kristen tanke har en lang tradisjon for å beskrive en av Guds åpenbaringer som gjennom naturens bok. Her er naturlige fenomen avledet fra Guds muliggjørende forsyn. Når kristne pionerer for de moderne vitenskapelige metodene, som Bacon, Newton, Galilei og Des­cartes, først benyttet tanken om en naturlov på 1500- og 1600-tallet for å erstatte Aristoteles fire årsaker, hadde det en eksplisitt teologisk betydning.

Naturlover beskrev guddommelige forordninger, og ga liten mening uten det. Så konseptet om naturlov måtte fødes fra en monoteisme á la den kristne – med tanken om at en rasjonell Gud hadde innrettet naturen etter­ visse rasjonelle forskrifter. På samme måte som at Norges lover må ha en autoritet for å ha et minimum av legitimitet, måtte også naturlovene det, for å kunne telle som reelle forklaringer.

Senere vitenskapsmenn brukte så ordet naturlov som en meta­for, men en metafor for hva? Nåtidige tenkere har ikke noe godt svar, men de har glemt spørsmålet. Vi tar naturlover som en selvfølge, men tenker sjeldent så grunnleggende at vi forstår hvor problematisk det er.

Dagens vitenskapsmenn kan fint dilte gjennom livet ved å holde kjeft og kalkulere for å regne på disse, men med en gang vi blir avkrevd helhetlige svar om virkeligheten, må vi ta et steg tilbake og på ny undersøke nettopp disse glemte problemstillingene.

Lite mening. Vitenskapsfilosofen Nancy Cartwright argumenterer godt for at naturlover enten (1) ikke et alternativ til Gud, eller (2) ikke en forklaring. Hun viser til at vi gjerne omtaler disse mønstrene i naturen for ikke bare å beskrive hva som skjer i naturen, men at de også er ansvarlige for det som skjer.

De omtales ofte som uforanderlige, evige og uendelig presise matematiske forhold. Om det er en rakett som skytes opp mot månen, grunnstoffer som kommer sammen for å danne kjemiske forbindelser, eller når vi ­benytter nervesignaler for å aktivere en gruppe muskelfibre for å strekke armen i været, er naturlover ansvarlige for det som skjer. Det betyr ingen­ting om vi så kaller disse lovene noe slikt som tilfeldige suksesjoner av hendelser, slik som den skotske empiristen David­ Hume, eller nødvendige regler. Det viktige er at de er i en eller annen forstand ansvarlige.

Når en fysiker dermed sier: «Vi trenger ikke Gud for å forklare det, fordi vi har en fysisk lov X», forstår vi med litt historiekunnskap at de egentlig sier, ofte ubevisst: «Vi trenger ikke Gud for å forklare det, fordi vi har en Guds forordning X.» Det gir lite mening.

Forklaring fra Gud. Man kan gå så langt som å hevde at om vi først skal bytte ut Aristoteles’ forståelse med det moderne konseptet om naturlover, henter dette konseptet all sin forklaringsstyrke fra Gud. 
Ellers vil det å henvise til en naturlov som forklaring på naturlige fenomen, bare være å slenge et navn på det som skjer.

Om vi skal forklare hvordan veggen foran oss kan ha farge, er det ikke nok å kalle fargen for blå, og påpeke at vi ofte ser blåfarger, for så å kikke tilfreds rundt på folkemengden om de er fornøyde med svaret. Vi trenger en utfyllende og tilstrekkelig forklaring, som hvordan en vegg kan være blå i utgangspunktet og hva en farge egentlig er.

Misforståelser. Avvisningen av Gud som en absolutt nødvendighet for virkeligheten vi lever i, bygger gjerne på misforståelser om hva Gud er ment å være, eller troen på at vi har reelle alternativ, bare til å forklare hvordan det er mulig for oss å komme oss opp av senga om morgenen.

«For det er i Gud vi lever, beveger oss og er til». Apg 17,28a.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.12.2016

Gå til innlegget

Umulig dilemma for amerikanske kristne

Publisert 7 måneder siden - 789 visninger

Amerikanske kristne står mellom barken og veden, mens de passivt betrakter fyrstikken som er i ferd med å tenne opp det hele.

Verden våkner nå opp til realiteten av det som ligner mest på en dårlig skrevet tegneserie – Donald Trump kan i løpet av et par måneders tid bli øverste leder for verdens største økonomiske og militære kraft.

I kjernen av Trumps velgerbase finner vi hvite, evangeliske­ kristne. Nesten 80 prosent av dette segmentet oppgir at de tenker på å stemme på ham. Tidlig­ere­­ denne­ måneden opptrådde Trump på en kristenkonservativ­ konferanse i Washington. Der formante han at den kristne arven­ skulle holdes høyt i hans nye Amerika, og gudstro var det som atter skulle forene de nå ­lettere uforente statene.

For amerikanske kristne er det beste argumentet for å stemme på Trump, bare en rask titt bort på alternativet. Over halvparten av evangelikale som stemmer for Trump, gjør det for å stemme mot Clinton.

I deres øyne terper demokrat­ene på rettigheter for transpersoner til å velge toalett som om det skulle være det viktigste moralske spørsmålet i vår tid, mens den sterke kjernefamilien står under press, arbeidsledigheten øker, relativismen råder og ytringsfrihet på amerikanske universiteter visner bort.

Mot kristent syn. Hillary Clinton er uttalt mot tradisjonelt kristne synspunkter i mange­ spørsmål, som abort, familie, ­religionsfrihet og hun har sagt seg villig til å gå langt i å få andre­ til å justere sine synspunkter. Hun kan i sin periode få mulighet til å innsette opp til flere likesinnede høyesterettsdommere for livstid. En overvekt av dommere med feil politisk overbevisning kan i manges øyne gjøre uopprettelig skade for generasjoner, og sette et dødsstempel på den amerikanske fremtiden.

På en annen side. Selv en oppsummert liste over Trumps ­karakterbrister er lengre enn en gjennomsnittlig Hemingway-­novelle. En notorisk løgner, baksnakker og kvinnesjåvinist, og en narcissist høy på sin egen stolthet.

Han kalte en enke for et «forferdelig menneske» mens han forsøkte å overta huset hennes. Han mobbet en reporter for å ha en misdannet hånd. I et reality-­show bad han seerne se for seg en kvinnelig show-deltaker brukt i en pornografisk film.

Trump foreslår daglig umenneskelig eller urealistisk politikk, og har dessuten begått en av de få syndene en kristen vanskelig kan tilgi – nemlig å uttale at han ikke trenger Guds tilgivelse.

Sverting. Det er ikke vanskelig å skrive noe negativt om Trump. Det finnes ikke kontroversielt. Ren deskriptiv journalistikk har vært nærmest fraværende det siste året, mens både liberale og konservative medier har kappes om negativt meningsinnhold, fordømmelser og sverting. Men tross høye seertall og millioner av delinger på sosiale medier, øker populariteten hans videre, i det velgergruppen nærer av sin avsky mot nåtidens medieverden og politiske liv.

Trump inntar en høyst pragmatisk tilnærming til det meste. Det er holdninger og handlinger som teller. Han er i enhver situasjon beredt på å innta den posisjonen som kan gi gjennomslag og resultater, selv om det betyr å gjøre venner til fiender, smigre ­fiender til å bli venner, eller åpenbart demonstrere manglende­ kunnskap og motsi ting han tidligere har sagt. Når Trump blir konfrontert med slike fakta, må man likevel forstå at man har misforstått. Fakta tilhører­ fortiden. Et slikt ­fokus lammer evnen til handling. ­Håpet ligger i det foran.

Fallitt. Amerikanske kristne er likevel villige til å se forbi alt dette, idet en handlekraftig kar ivaretar interessene til en gruppe­ som kjenner seg oversett av et to-partisystem som har spilt seg selv falitt. De trenger ikke en ­engel til å forsvare seg, men en brølende løve. Trump får ting gjort, selv når det han gjennomfører er å fornærme mennesker og bygge flere kasinoer.

Det er derfor fort gjort å tenke at Trumps revitaliserte kristentro bare er et PR-stunt, men det er kanskje en forhastet konklusjon. Trump ble døpt og konfirmert i en presbyteriansk kirke i Queens i New York, og virker oppriktig i sin tro.

Likevel er det et fundamentalt poeng som gjør Trump uforenlig med det sentrale kristne budskapet.

Kristendommen er et budskap for tapere. Det retter seg mot de svake og ydmyke, og tilbyr dem en avkledd frelser på korset som en grunn til optimisme. Til ­enhver som ikke oppnår suksess i denne verdens øyne, lover den at den som taper sitt liv for Kristi skyld, skal vinne det.

Den inviterer til en radikal erkjennelse av egen svakhet og utilstrekkelighet, for å drepe ens ondsinnede karaktertrekk som kan ta overhånd over en. Himmelriket tilhører de fattige i ­ånden. De ydmyke skal arve jorden. Ikke fordi de bukket under for Janteloven, men fordi de var dydige og kultiverte i sin egen ­karakter.

Ingen bønn om tilgivelse. Men slikt snakk har Trump lite til overs for. En mann som ikke kjenner behovet for tilgivelse, kan vanskelig tilgi andre. En mann som forakter sin egen svakhet ved å dekke over den med et lappeteppe av unnskyldninger og løgner, vil neppe tolerere svakhet hos andre.

Det finnes ingen helgener igjen å stemme på. Genuin kristendom finner ingen forsvarere i det amerikanske politiske livet. En moralsk revolusjon og en gradvis oppstramming av sivilsamfunnet vil ikke finne sted, verken hos Clinton eller Trump.

Gitt alternativet, virker det moralsk uforsvarlig å ikke stemme på Trump. Gitt Trump, virker det moralsk uforsvarlig å stemme på ham.

Det åpenbart moralske virker til å være å avstå fra stemmegivning i ren protest, eller stemme på små alternativ. Men enkel matematikk viser dessuten at én mindre stemme for kandidaten man misliker minst, er å regne som en stemme for kandidaten man absolutt ikke ønsker å ha.

Tikkende. Amerikanske kristne­ står mellom barken og veden, mens de passivt betrakter­ fyrstikken som er i ferd med å tenne opp det hele. De må vurdere om de er villige til å risikere å tape i Høyesterett i bytte mot å slippe løs en uberegnelig løve, en tikkende bombe i møte med all amerikansk utenrikspolitikk.

Høstens valg blir ikke en stemme­ på en redningsmann, men ren skademinimering.

Først publisert i Vårt Land 24.09.2016

Gå til innlegget

Følg med på kristne i Kina

Publisert 9 måneder siden - 646 visninger

Kan et kommende kristent Kina ende opp med å forstå det kristne budskapet langt bedre enn oss selv?

Den som vil forstå verdens utvikling i tiden som kommer, må følge med på Kina. Med en allerede massiv befolkning, og langvarig økonomisk vekst, har Kina raskt gått fra å være et land i sterk fattigdom, til å bli verdens nest største økonomi. Det er bare et tidsspørsmål før de tar steget helt opp på toppen.

Det er naturligvis litt skremmende når verdens kommende stormakt fortsatt bærer i seg mye av arven fra en særs destruktiv versjon av kommunisme. Landet er kjent for å handle i strid med menneskerettigheter og mangle respekt for enkeltmenneskets uendelige verdi. Men kanskje det likevel er håp – for det er ikke bare Kinas økonomi som utvikler seg, men også deres kultur.

I første halvdel av 1900-tallet, virket det for vestlige intellektuelle­ som at Kina var immun mot såkalt ­«religion». En immunitet som gikk langt forut for det kommunistiske regime. Den amerikanske journalisten Edgar Snow bemerket humoristisk at «i Kina er det opium som er religion for folket».

Mot slutten av den kinesiske borgerkrigen i 1949, da kommunistpartiet slo ut nasjonalistene og stiftet Folkerepublikken Kina med totalforbud for religion og utenlandsk innflytelse, var det om lag en halv million kristne i landet.

I dag, 67 år senere, med hard forfølgelse er det nå godt over 60 millioner kristne, ifølge­ ­sosiolog Yang Fenggang. Det er på nivå med antall medlemmer av det kommunistiske partiet. Med fortsatt 10 prosent årlig ­økning vil tallet uansett nå over 250 millioner kristne i 2030, slik at Kina vil ha den største kristne befolkningen i verden.

Mens de fleste kristne kineserne tidligere var tvunget til å gå i hemmelige huskirker, er det stadig flere som har fått mulighet til å komme til overflaten. Det er likevel flust med eksempler på statsinitiert kirkeødeleggelse, restriksjoner, undertrykkelse og tortur av kristne, men dette er ikke lenger­ normen.

Veksten kan trolig spesielt­ spores­ tilbake til to hendelser­ i Kinas historie. Den kulturelle­ revolusjonen under Mao i 1966 og massakren av student­demonstranter på Den himmelske freds plass under Deng Xiaoping i 1989. Disse­ to hendelsene rystet kineseres tro på marxisme-­leninisme og maoisme som veien til frelse, og mange ble kastet ut i en åndelig avgrunn. Håpet om mening og en bedre fremtid måtte festes til noe annet. Historiker Alexander Solzjenitsyn oppsummerte marx­ismens største problem som at «mennesker har glemt Gud», og kineserne forsøkte å finne Ham igjen.

Etter at det ateistisk-kommunistiske regimet begynte å slå sprekker, og vestlige ideer fikk større ­gehør, begynte kinesere å lete ­etter hva som gjorde Vesten vellykket i å begrunne og implementere disse. Kinesiske intellektuelle så at ideer har konsekvenser, og at visse goder krever et solid filosofisk grunnlag for å stå støtt.

På samme tid som enkelte i Vesten forsøker å avvise dette­ grunnlaget som irrelevant eller­ skadelig, eller frykter for å peke ut de beste sidene ved vår egen kultur, har mange kinesiske ­intellektuelle identifisert den jødisk-kristne tradisjonen som den sentrale kilden. Det var denne­ tradisjonen som tok med seg det beste fra tidligere tradisjoner, foredlet dem og spredte tanke­godset blant folk flest. Som et universelt budskap, var kristen­dommen tilpasnings­-
dyktig, den kunne vinne frem hvor som helst.

Siden 2000-tallet har kinesisk kristen­dom fokusert veksten sin til et hundretalls sentrale byer over hele landet. Her samles store grupper av unge, velutdannede og aktive profesjonelle i urbane­ menigheter. Innflytelsesrike mennesker plassert i viktige kultursentra for resten av landet. ­Kinas kirker er allerede tungt ­involvert i veldedighet, utdanning, kultur, sosialt arbeid, og er enestående i å utvide og styrke Kinas sivilsamfunn, som en nødvendig forutsetning for demokratisering i motsats til det som var et høyst autoritært regime.

For eksempel, etter jordskjelvet­ i 2008 i Sichuan, gikk hundrevis av kirker sammen for raskt å opprette «China Christian Action­ Love», der frivillige kom til for å hjelpe. De fikk skryt for å være mer effektive enn myndig­hetene selv. Kirker har opprettet et par tusen skoler, med alternative pensum til de offentlige skolene. Om vi skal tro offentlige ­uttalelser blir kristendom stadig vanskeligere for staten å kontrollere, og infiltrerer nå deres egne rekker.

Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer er et eksempel på en person som har fått stor innflytelse blant kinesiske kristne. Bonhoeffers kjente advarsel har utviklet seg til å bli deres motto: «En stat som truer forkynnelsen av det kristne­ budskapet, utsletter seg selv». Bonhoeffer ble eksempelet på en maur som turte å krige mot en elefant. Han var ikke redd for å fordømme tyske kristnes feighet i samarbeid med det kommende nazistiske regimet i perioden før andre verdenskrig.

Han identifiserte i 1937 i ­­
boken Nachfolge årsaken for feigheten til å være hva han kalte billig nåde. «Billig nåde er forkynnelse­ av tilgivelse uten anger, dåp uten kirkelig­ disiplinering, nattverd uten syndsbekjenn­else, og syndsforlatelse uten personlig ran­sakelse.» Billig nåde vanner ut det kristne budskapet innenfra, og gjør det irrelevant for menneskers liv og samfunnet de ­lever i. Bonhoeffer betalte selv prisen for å sette sin over­bevisning over statens da han ble henrettet i 1945.

De ­kinesiske kristne har fått kjenne på kroppen hva det kan koste å være en kristen. Til og med i de lange periodene av forfølgelse har antall kristne blomstret frem, vel vitende om at kostnaden for deres nye overbevisning kan være karriere, sosial status og selv helse og liv.

En dyp innsikt i vår kultur med en flere tusen år lang historie, er at det rent objektivt mye bedre for et menneske å tilbe Gud som sentrum og mål for tilværelsen enn seg selv. Å tilbe – virkelig tilbe – Gud er uløselig knyttet til å elske medmennesker og elske samfunnet man er en del av. Å tilbe seg selv, trenger ikke ­engang å føre til at man elsker seg selv. Langt mindre sine medmennesker.

Om det radikale kallet til å ­erkjenne menneskets syndighet og elske sine medmennesker får gjennomslag i Kinas tankegods og realpolitikk, kan det være at Kina ender opp med å fremstå som noe langt annet enn en trussel. Kanskje Kina blir en global velsignelse selv for oss vestlige, ofte apatiske til våre egne verdier.

Hvem vet? Kanskje et kommende kristent Kina kan ende opp med å forstå det kristne ­budskapet langt bedre enn oss selv?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Livsfjern teologi
av
Eskil Skjeldal
rundt 1 time siden / 127 visninger
3 kommentarer
Dropp både RLE og KRLE
av
Tomas Moltu
rundt 4 timer siden / 476 visninger
11 kommentarer
For folket, ikke for Gud
av
Vårt Land
rundt 15 timer siden / 2289 visninger
4 kommentarer
Å velge barn
av
Vårt Land
rundt 21 timer siden / 190 visninger
1 kommentarer
4 prosent flytende
av
Arne Berggren
rundt 21 timer siden / 459 visninger
2 kommentarer
Fornyeren
av
Berit Aalborg
1 dag siden / 2897 visninger
47 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Livsfjern teologi
30 minutter siden / 127 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 127 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 1 time siden / 476 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 127 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 1 time siden / 476 visninger
Tomas Moltu kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 1 time siden / 476 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 1 time siden / 476 visninger
Tomas Moltu kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 1 time siden / 476 visninger
Tomas Moltu kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 2 timer siden / 476 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Fornyeren
rundt 2 timer siden / 2897 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Dropp både RLE og KRLE
rundt 2 timer siden / 476 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Fornyeren
rundt 2 timer siden / 2897 visninger
Les flere