Daniel Joachim Kleiven

Alder: 30
  RSS

Om Daniel Joachim

Nysgjerrig siviløkonom og gründer med grader i teologi og filosofi.

Følgere

Viktigheten av tydelige kristne akademikere

Publisert 20 dager siden - 4407 visninger

Overfladiske myter om at kristen tro er i konflikt med fornuft og vitenskap florerer og gjør det flaut for unge kristne å stå frem. John Lennox peker på løsningen.

Den verdenskjente Oxford-professoren John Lennox gjestet sist uke norske universiteter. I Oslo og Kristiansand var det rekordoppmøte med 1.200 mennesker, og flere tusen har allerede sett forelesningene på nett. Her har Lennox delt fritt om hvorfor tenkende, vitenskapelig opplyste mennesker kan tro på Gud.

Den barnlige troen. 

Da Lennox var ung, fremadstormende 19-årig matematikkstudent, endte han opp med å spise middag med en nobelprisvinner. Han la ikke skjul på sin kristne tro under samtalen. Mot slutten av kvelden ble han invitert på kaffe, hvor han så var omkranset av flere ateistiske professorer. Den klare beskjeden Lennox fikk, var at om han ønsket en akademisk karriere, måtte han legge vekk den barnlige troen.

Episoden markerte en vending i Lennox’ liv. Siden den gang har han vært svært bevisst på å aldri gi dem rett og legge skjul på sin kristne tro. Likevel har karrieren blomstret. Lennox endte opp som anerkjent matematikkprofessor på Oxford, og emeritus fellow i matematikk og vitenskapsfilosofi på Green Templeton College.

Dette burde vært en selvfølge for norske akademikere. Omtrent samtlige menneskene som utøvde jobben med å utvikle de moderne vitenskapelige metodene, var dedikerte gudstroende, og de fleste var kristne.

Stor motivasjon. 

Snarere enn å anse troen på Gud som en hindring i deres daglige virke, var det derimot en stor motivasjon for dem. Det er ikke vanskelig å forstå. Det er å betrakte naturen vi alle lever i som et skaperverk snarere enn et resultat av kosmisk magi. Det er å se den som fylt av hensikt og kreativitet heller enn et meningsløst maskineri. Det er å finne den sammenvevd med fornuftens opphav, snarere enn å være helt uforståelig. Dette setter jobben med å utforske naturen inn i et enda større, levende og nærmest hellig perspektiv.

De harde naturvitenskapene hviler på en metodologi hvor fysiske ting kan kvantifiseres, for så å analysere resultatet i henhold til matematiske modeller. Dette har vært et fantastisk vellykket prosjekt, som har tillatt oss å regne på utvalgte aspekter av naturen. Men Gud er verken noe fysisk eller noe som lar seg kvantifisere, og berøres derfor ikke av vitenskapens fremgang- eller tilbakegang. Likevel hviler hele det vitenskapelige prosjektet på et fundament som må være på plass, før det i det hele tatt gir mening å starte på det.

Historisk var en teistisk virkelighetsforståelse avgjørende for at moderne naturvitenskap i det hele tatt skulle komme i gang. Men fremdeles kan man argumentere godt for nødvendigheten av vitenskapens teistiske grunnlag. Det betyr naturligvis ikke at en ateist har problemer med å utøve naturvitenskap, men det betyr at grunnen til at de kan gjøre det, er fordi de tar feil om virkelighetens dypeste struktur. Selv konseptet om en naturlov er fratatt all mening om man fjerner det fra sitt teologiske opphav.

Kritisk utprøving. 

Noe av det viktigste, mener Lennox, er at vi får en bevissthet over at vi innehar en virkelighetsforståelse. Jo snarere vi innser det, dess snarere kan vi kritisk prøve den ut, og holde den opp mot andre. Når en kristen utfører den oppgaven, viser det seg at man stiller godt i konkurranse mot andre alternativ.

Den kjente ateisten Nietzsche så dette klarere enn de fleste andre. I hans berømte lignelse hvor galemannen på markedsplassen proklamerer at «Gud er død», spør han deretter hvordan vi skal trøste oss selv. Hva kan vi gjøre når vi har drept Gud? Jo, vi må bli guder selv.

I klartekst betyr dette at om Gud er død, eksisterer ingen objektivt tilgjengelige størrelser som svarer til sannhet, godhet eller skjønnhet for fornuften vår å etterstrebe. Snarere må vi skape disse størrelsene selv. Men fra hva? Vår egen fantasi?

Den ateistiske professoren John Gray er inne på noe lignende når han skriver at «ateisme er en sen utvekst av den kristne lidenskapen for sannhet. […] Tilbedelsen av sannhet er en kristen kult». Bare en kristen kunne funnet på noe så sprøtt som å opphøye sannhet over alt annet, fordi hun tror at all sannhet reflekterer Gud selv.

Lidenskap for sannhet. 

Universitetets fakulteter er avhengig av at mennesket beholder sin lidenskap for sannhet, og troen på at den frigjør. Det gir enda større mening i lys av at de første universitetene dukket opp i skyggen av katedraler, og at kirken var en stor sponsor av aktivitetene som startet systematiske utforskninger av skaperverket.

Om kristne akademikerne tar ansvar for å gå foran, vil de være forbilder som skaper trygghet for mer ferske, nervøse studenter. Om noen er villige til å stille troen sin sårbar, samtidig med å være dedikert til rasjonell utforskning, er det stor sannsynlighet for at unge akademikerspirer kan følge etter. Slik kan vi få en ny generasjon som ikke er like preget av myter, men kan slå rot i en kristen virkelighetsforståelse.

Lennox har tatt et bevisst valgt om å gå foran. Hva med deg?

Gå til innlegget

Faren for rettighetsinflasjon

Publisert 7 måneder siden - 1350 visninger

Menneskerettighetene har fått oppgaven av å forsvare objektiv moral i dag. Men hva er de egentlig?

Emil André Erstad taler godt i Vårt Land 7. mars for hvorfor menneskerettighetene ikke burde reforhandles. Men det er viktig å legge merke til at menneskerettighetene er under angrep fra flere sider. Disse som ønsker å reforhandle for å utviske, men også dem som ønsker å reforhandle for å befeste enhver politisk kampsak i rettighetsspråk. Mot begge sider burde forsvaret bestå i å vende oss til rettighetenes virkelige, rasjonelle fundament.

Binder på tvers

Menneskerettigheter er det nærmeste man kommer en objektiv etikk for en vestlig person i dag. De binder på tvers av livssyn og kulturell bakgrunn, selv når verken avsender eller mottaker forstår grunnlaget for en enkelt rettighet. Vi stoler på, gjerne med god grunn, at det står autoriteter bak som vi kan ha tiltro til.

Filosofen Roger Scruton beskriver hvordan den vestlige sivilisasjonen bak menneskerettighetene kjennetegnes av noen grunnsteiner: Det dobbelte kjærlighetsbud av å elske Gud og vår neste som oss selv, ikledd bønnen om å «tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere». Den andre delen av fundamentet, kommer fra naturretten, en arv som kristendommen tok over fra romerne og grekerne. Naturretten lærer at naturen ikke er hensiktsløs, men har normativ verdi, slik at vi rasjonelt kan utlede etikk fra hvordan naturen er. Fra kjærlighet, bekjennelse, tilgivelse og naturrett, strømmer menneskets verd og rettigheter.

Iboende mål

Det vi så kalte for menneskerettigheter, samsvarte alltid med våre viktige plikter, basert på natur. Disse pliktene er å overholde hverandres muligheter til å leve mot sin naturs iboende mål – til å bli det beste mennesket man kan. Siden disse målene er gitt fra naturen sin side, må det også eksistere tilsvarende naturlige rettigheter. Hvis ikke, ville etikk, med påfølgende politikk, vært meningsløs.

Europas institusjoner forsøkte å beholde kjernen, men kamuflerte samtidig den tykke arven inn i et mer «nøytralt» språk. Universelle rettigheter måtte kunne tale til alle. Men resultatet ble straks et eget religionssurrogat, hvor appell til rettigheter ble et rop etter transcendens på en selvtegnet himmel. Aktivistgrupper krever stadig mer kreative rettigheter, som en «rett» til abort eller å bli tatt livet av, «rett» til internett, «rett» til å bli tiltalt som et annet kjønn, eller til og med enkelte bankmenns appell etter sin «menneskerett» til å motta bonus.

Blitt fritt beite

Men disse strømmer ikke fra det rasjonelle fundamentet som opprinnelig utgjorde rettigheter, og er ofte stikk i strid med dem. Alle rettigheter forutsetter eksempelvis retten til liv, så det å foreslå at det i prinsippet kan eksistere en rettighet til å ta uskyldige liv, være seg ufødte eller fødte, demonstrerer at rettighetene endelig er blitt fritt beite for gruppene med mest makt og skarpeste albuer.

En menneskerett påberoper seg å være absolutt, selv i konflikt mot staten. Den kan i utgangspunktet bare inngå kompromiss mot andre rettigheter. Derfor er det så attraktivt å feste kampsaken sin til en menneskerett. Den lukker åpne politiske debatter for rasjonell diskurs. Dette er farlig, for før eller siden vil ikke politiske agendaer lenger vil kunne løftes opp til status av menneskerettigheter, men menneskerettigheter vil heller degraderes til ordinære politiske kampsaker, som heller burde vært utkjempet med gode argumenter og veide interesser.

Erstad har rett i at menneskerettigheter må gjelde alle. De tilskrives alle mennesker uten kvalifiserende betingelser. De disponeres fritt i å være et individ av menneskearten, uavhengig av nasjonalitet, alder, religion, legning eller status. Men derfor må vi være desto mer nøkterne i å analyse hva en faktisk rettighet er. For menneskerettigheter må være noe vi har i kraft av noen fakta om naturen vår. Hva skulle de ellers være?

Tre tilnærminger

Det finnes grovt sett tre ulike innfallsvinkler å begrunne menneskers posisjon som et vesen med rettigheter på. Vi kan hevde at de (1) følger fra naturordenen, kan (2) avledes fra en Skaper, eller (3) representerer vår beste mellommenneskelige kunnskap om hvordan vi organiserer samfunn.

Historisk sett har de to første vært dominerende, gjerne i fellesskap, mens sistnevnte nok har mer gehør blant vestlige sekulære i dag. Den utgir seg som en form for konstruktivisme. At rettigheter er en konstruksjon, betyr ikke at de er fiktive. Pengesedler har verdi, selv om verdien av papirlapper eller tall på en bankkonto er betinget av samfunnets konstruksjon. Men likevel er det uttrykket «beste kunnskap» som avslører hvordan dette alternativet kommer til kort.

Ord som «beste» forutsetter en målestokk. Om «beste kunnskap» bare hadde gjenspeilet tanker uten sammenheng med virkeligheten omkring oss, ville de vært å ligne med ren fantasi. Vi må kunne begrunne for å gi påstander status som «bedre» eller «verre». Målestokken må derfor være forut for oss selv, og rettighetene må på ny funderes i natur eller supernatur – og er tilbake i (1) og/eller (2). Vi må nok bøye kne for noe annet enn oss selv.

Sto ikke til ansvar

Den franske revolusjonen i 1789 startet med en erklæring om menneskets og borgerens rettigheter, som skulle høyne det frie mennesket over alle som ønsket å kontrollere ham. Men erklæringen hadde ingen samsvarende plikter, og innen fire år ble 3.000 franske borgere halshugget hver måned, og en halv million befant seg i fengsel. De revolusjonære sto ikke til ansvar for noen og krevde lojalitet.

Den moderne rettighetsversjonen var heldigvis en stor forbedring. Forfatterne av erklæringen kjente til naturretten, kledd i de kristne idealene, som utgjorde det virkelige fundamentet for rettighetene. De forsto at upartiske dommere, retten til å bli hørt og en begynnende antakelse om uskyld var en nødvendig del av pakken.

Selv om det kan være mye vi burde gjøre mot vår neste, og selv om det er mye vi burde kunne forvente, må vi være veldig forsiktig med å påberope oss rettigheter utover de mest grunnleggende, som kommer fra vår natur. Om nye rettigheter skapes av makt, har vi alle tapt.

Publisert i Vårt Land 05.04.18.

Gå til innlegget

Grønn naivitet om dødshjelp

Publisert 10 måneder siden - 534 visninger

Under Grønn Ungdoms landsmøte forrige helg gikk ungdomspartiet inn for å utrede aktiv dødshjelp i Norge. De tror at dette kan legaliseres i «strengt regulerte former», men det er stikk i strid med all kunnskap vi har tilgjengelig.

Daniel Joachim Kleiven, informasjonsansvarlig i Menneskeverd.

Hulda Holtvedt, talsmann i GU, stilte opp i debatt på Dagsnytt 18 på onsdag. Hun sier at vedtaket ble gjennomført «Ikke på grunn av en skråsikkerhet om at det er riktig å legalisere dette, men fordi debatten om aktiv dødshjelp bør være mest mulig kunnskapsbasert».

Hovedargumentene deres er at storparten av befolkningen er positive til innføring, samt at en rekke nordmenn reiser til utlandet for å bli tatt livet av. Fra dette utleder de at vi har et «politisk ansvar for å utrede mulighetene for å tillate dette i Norge».

Men om det finnes mennesker som reiser til utlandet for å benytte seg av tjenester som er ulovlige i Norge, følger det ikke noe som helst fra det. Det gir oss ikke et politisk ansvar for å utrede noe som helst, like lite som det automatisk oppstår et politisk ansvar å utrede hva enn nordmenn reiser til utlandet for å benytte seg av, det være seg alt fra barnearbeid eller prostitusjonstjenester til ulike former for narkotika.

Det at det per i dag finnes et flertall i befolkningen, er korrekt, men er et dårlig argument. Spørreundersøkelser er alltid bare representative i den grad de som responderer har fått nok kunnskap om temaet de svarer på. Det er fullt forståelig at de fleste av oss, når vi uforberedt mottar en telefon fra et gallup-byrå en sen ettermiddag, kan bli fristet til å si ja.

Men det som er desto viktigere, er at ikke bare politikere, men også helsepersonell, er betydelig mer negative. Legeforeningen, sykepleiernes og farmasøytenes foreninger har alle uttalt seg som aktive motstandere. En trend som dessuten går igjen i de fleste land, er at det er interesseorganisasjoner for funksjons- og utviklingshemmede som protesterer høyest av alle mot slike forslag, av frykt for at det er de mest sårbare i samfunnet som vil merke presset størst.

Forskjellen mellom befolkningen og disse gruppene kan nok forklares med at det er dem som lever tett på sårbare mennesker til daglig. Det er de som hører bekymringene deres, som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene, samt regulere rammeverkene rundt praksisen. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

Om vi ønsker en «strengt regulert» form for dødshjelp, har vi allerede innrømmet at selvbestemmelse ikke er en avgjørende variabel i argumentet vårt, men først og fremst en revidert forståelse av hva som er et liv verdt å leve. Men når vi ønsker å innføre grenser for hva som er god nok grunn til å bli tatt livet av, er vi allerede i gang med å definere hva som er leveverdige og uverdige menneskeliv. Dette virker umulig, uten å inkludere en rekke egenskaper som funksjonshemmede og utviklingshemmede lever med til daglig. Det er en grunn til at disse gruppene frykter en slik utvikling.

Det er derfor først og fremst et symptom på et relativisert menneskesyn, og en skummel utvikling som Grønn Ungdom nå går i bresjen for. Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte menneskeliv, mister samfunnet et sterkt forsvar for våre sårbare medlemmer.

Overlege Morten Horn konkluderer i Morgenbladet med følgende: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

Uten dette prinsipielle forsvaret, har vi nå liten beskyttelse mot at nye generasjoner vil komme på banen og skyve grensene stadig lenger i uønsket retning. Det har hittil vist seg umulig i kulturer lik vår egen å etablere en strengt regulert lov som ikke sklir ut.

Dersom Norge først hadde gått inn for å utrede dødshjelp, er det nesten uunngåelig at vi ikke ville ha foretrukket den såkalte BeNeLux-modellen. Her står individets opplevde ønske om å bli tatt livet av i fokus. Det er derfor ikke tilfeldig at det er her det har skjedd en gradvis utglidning av både aldersgrenser og kriterier for hva som er god nok grunn til å bli tatt livet av. Nå diskuteres det allerede i Nederland om såkalt «livstretthet» skal være selvstendig kriterium for å be om drap.

I ikke-diskrimineringslandet Norge ville det raskt skapt store reaksjoner om bare en liten gruppe av syke skulle få tilgang, men ikke eksempelvis kronisk syke, psykisk syke, eller andre grupper. En slik lov, hvor vi eliminerer de prinsippene som kreves, vil altså inneholde en iboende gravitasjon mot sine logiske endestopp. Før vi foretar tilsynelatende små endringer, må vi altså utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Kristin Halvorsen, leder i bioteknologirådet, uttalte nylig på Menneskeverds samtalekveld på Litteraturhuset, at «[Et samfunn som] setter i system en form for aktiv dødshjelp, kan jeg ikke se for meg at til syvende og sist vil være et verdig samfunn, fordi det finnes så utrolig mange måter å misbruke det på».

Det stiller vi oss helhjertet bak. Troen på at vi kan innføre dødshjelp i «strengt regulerte former», faller fort når vi utforsker hvilke juridiske, etiske og filosofiske utfordringer vi står ovenfor, samt overveldende empiri fra land som ligner vårt eget.

Det ser ikke ut til at det er mulig å åpne for dødshjelp for den gruppen vi har i tankene, uten at vi samtidig redefinerer ting som åpner for at menneskesynet vårt relativiseres.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, innebærer en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Om Grønn Ungdom ønsker en kunnskapsbasert debatt, må de gå foran med et godt forbilde i sin egen argumentasjon. For inntil videre har vi allerede mer enn nok kunnskap til å vite at vi aldri burde innføre aktiv dødshjelp i Norge.

Først publisert i Vårt Land 18.12.17.

Gå til innlegget

Dødshjelp er å godta et brutalisert menneskesyn

Publisert over 1 år siden - 126 visninger

Forslaget om å åpne for dødshjelp bygger ikke på respekt for folks egne valg, men på et menneskesyn på avveie.

Innlegget ble opprinnelig publisert på Minerva 16.05.17, og utbroderer flere av poengene fra innlegget i Vårt Land 15.05.17.

Venstre stemte ned forslaget om å gå inn for dødshjelp på landsmøtet i april. Fremskrittspartiet står dermed alene om å nevne åpning for dødshjelp i prinsipprogrammet sitt, uten at de fokuserer stort på det. Likevel er det nok bare et tidsspørsmål før saken får sin store, politiske fanebærer.

NOBAS-rapporten viser at så mange som 76 prosent av befolkningen er positive til dødshjelp. Leger og sykepleiere er derimot langt mer negative, og legers, sykepleieres og farmasøyters foreninger har markert sin aktive motstand.

Forskjellen mellom holdningene til befolkningen på den ene siden, og politikere og helsepersonell på den andre siden, kan kanskje forklares med at sistnevnte jobber tett på pasienter til daglig. Det er de som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene og regulere rammeverkene. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

Forskning viser dessuten at formuleringen av spørsmålene spiller en betydelig rolle. Sannsynligvis har vi de mer ekstreme tilfellene i tankene når vi huker av positivt i et spørreskjema, eksempelvis en kreftsyk pasient i høy alder, med sterke smerter og bare kort tid igjen å leve. Vil det ikke være brutalt å frarøve vedkommende muligheten for en giftsprøyte på sykeleiet? Ville vi ikke gjerne hatt den muligheten selv i samme situasjon?

Mer komplekst under overflaten

Men spørsmålet om dødshjelp er ikke så enkelt.

Vår kunnskap om smertelindring gjør for det første at svært få i Vesten i dag trenger å oppleve store smerter mot slutten av livet. Hvis vi engasjerer oss for dem, burde vi heller gjøre tilbudet om god lindrende behandling tilgjengelig for de som trenger det. De fleste som velger død i land hvor det er tillatt, oppgir da heller ikke smerte som primærmotivasjon, men heller tap av mening, ønske om selvbestemmelse og frykt for å være en byrde.

For det andre er det vanskelig å finne ut hvordan man kan diskriminere mellom «rett» og «feil» lidelse. Det var poenget til filosof Lars Johan Materstvedt i en diskusjon med Unge Venstres Tord Hustveit før Venstres landsmøte. Hustveit tok til orde for å utrede legeassistert selvmord for et begrenset utvalg syke, og Materstvedt kritiserte forslaget som mer autoritært enn liberalt. Begrunnelsen var at Hustveit gjør seg til dommer ved å diskriminere mellom hvem som skal ha tilgang til dødshjelp, og hvem som ikke skal ha det.

Forslaget om å tillate dødshjelp handler ikke først og fremst om selvbestemmelse.

Materstvedt viste til at om man bare åpner for dødshjelp for terminalt syke, som personer med maksimum seks måneder igjen å leve, slik man har gjort i delstaten Oregon i USA, forteller man kronisk og psykisk syke at sykdommen deres ikke «kvalifiserer» til dødshjelp. Hvis man eventuelt åpner for dem også, avviser man i neste omgang andre, som personer med mildere sykdommer. Om man når helt dit, er det igjen vanskeligere å avvise personer med ren livstretthet, noe som nå diskuteres i Nederland.

Hvordan kan vi være så hjerterå at vi skal sette oss til doms over hva som er en god nok grunn til å bli tatt livet av?

Nødvendigheten av diskriminering

Alle forslagene om å innføre dødshjelp avgrenser nemlig hvem som skal ha tilgang og hvem som ikke skal ha det. Alle, bortsett fra et fåtall av radikale, er enige om at vi må diskriminere. Det viser at forslaget om å tillate dødshjelp ikke først og fremst handler om selvbestemmelse.

Forkjempere for dødshjelp vil ha deg til å sympatisere med eldre og kreftsyke i sterke smerter, og snakker sjeldent om de andre, som like fullt kunne påberopt seg selvbestemmelse.

Om en 21-årig jente eller gutt opplever kjærlighetssorg, noe som er alvorlig nok for den det gjelder, og ønsker hjelp til å ta sitt eget liv, vil vi (forhåpentligvis) nekte dem det. Eller tenk på en person som ønsker å ta livet sitt, uten å oppgi noen grunn overhodet. Vi diskvalifiserer dødsønsket deres for å være foretatt på manglende grunnlag.

Om argumentet var sentrert rundt selvbestemmelse, skulle altså ikke grunnene ha stort å si. Den avgjørende variabelen i argumentet for dødshjelp, er derfor ikke selvbestemmelse, men rasjonalitet. Og om vi åpner for dødshjelp, vil definisjonskampen stå om hva som er god nok grunn. Eventuelt prat om selvbestemmelse tilfører forslaget mer en retorisk innpakning.

Det burde ikke overraske oss. Dagens moralsk relevante forståelse av autonomi er i hovedsak hentet fra Immanuel Kant. For Kant skulle imidlertid viljen aldri betraktes isolert. Valgene våre må alltid veies opp mot den rasjonaliteten som definerer oss som mennesker, og Kant ville karakterisert det som totalt irrasjonelt å ønske sin egen ikke-eksistens, blant annet på grunnlag av det kategoriske imperativ om den ønskede universaliteten av våre valg, og prinsippet om at vi skal anse mennesket som et mål fremfor et middel.

Rettighet til liv

For det tredje vil de fleste av oss akseptere at alle mennesker har en rettighet til liv. Tanken om at vi har ubetingede rettigheter, bare i kraft av å eksistere som menneske, ligger til grunn for ethvert samfunn som påberoper seg menneskerettigheter.

En forespørsel om dødshjelp må derfor ta form av at pasienten fraskriver seg retten til liv. Men livet vårt er ikke en enkeltting vi bytter vekk, men en absolutt start for all moralfilosofi.

Det å fraskrive seg retten til liv, dersom noe slikt eksisterer, er ikke uten videre mulig: Livet er nemlig en forutsetning for alle goder vi i prinsippet kan være i stand til å etterstrebe.

Varianter av dødshjelp

Den filosofiske gravitasjonskraften har en tendens til å trekke ny argumentasjon mot sine logiske endestopp. Før vi endrer tilsynelatende små ting, må vi utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Man skiller gjerne mellom tre varianter av dødshjelp: (1) Eutanasi, som per definisjon er frivillig, (2) ikke-frivillig medisinsk drap og (3) ufrivillig medisinsk drap. Behandlingsbegrensning, som tidligere ble kalt passiv dødshjelp, innebærer ingen aktiv drapshandling, og regnes ikke blant disse.

Eutanasi forutsetter at pasienten eksplisitt, fritt og kompetent har etterspurt dødssprøyten. For virkelig å være fri, må beslutningen ikke ha vært utsatt for tvang, mangelfull informasjon, frykt eller press. Det kan imidlertid problematiseres hvor fritt slike valg kan være. Friheten er alltid betinget av omstendigheter, og tilgjengeligheten av en slik lov vil kunne skape en større forventning om død til dem som allerede frykter å være til bry.

Ikke-frivillige medisinske drap foregår når pasienten ikke kan gi en reflektert respons, som hos babyer, demente, eller pasienter i en såkalt vegetativ tilstand. Et ufrivillig medisinsk drap forutsetter at legen kunne forhørt seg med pasienten, men ikke gjør det, til og med når pasienten motsetter seg dødssprøyten.

Det viser seg at grensene mellom disse dødshjelpvariantene er mer flytende enn absolutte, og de mest høylytte forsvarerne for frivillig eutanasi er forbausende tause i å avvise tanken om ikke-frivillige eller selv ufrivillige medisinske drap.

De mest ekstreme, som Peter Singer, hevder eksplisitt at vi må være åpne for at det kan finnes situasjoner hvor samfunnets interesser kan trumfe individets ønskeom å leve. Eksempelvis har en ekte konsekvensetisk begrunnelse for dødshjelp ingen mulighet til å beholde selvbestemmelse som hellighet. Den vil kreve at vi alltid må være åpne for at vi kan finne kreative grunner til hvorfor vi skal overkjøre individets ønske om å leve.

Det er jo ikke helt umulig å se for seg: Hva med personer som er uheldige nok til å ikke være kompetente i valgøyeblikket, som barn eller demente med store lidelser: Kan vi la dem leve slik dersom vi tenker at de ville ønsket å dø dersom de var rasjonelle?

Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, har vi allerede et relativisert menneskesyn, og samfunnet mister en sterk beskyttelse for våre mest sårbare medlemmer. Overlege Morten Horn konkluderte derfor nylig forståelig nok med at: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

En radikal omveltning

Det ser altså ikke ut til at det er mulig å åpne for dødshjelp for den gruppen vi har i tankene, uten at vi samtidig redefinerer ting som åpner for at menneskesynet vårt relativiseres.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, innebærer en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Gå til innlegget

Dødshjelp er en dårlig idé

Publisert over 1 år siden - 1984 visninger

Det finnes gode grunner til å holde dødshjelp vekk fra samfunnet vårt. Den viktigste er å beskytte oss mot et relativisert menneskesyn.

Skrevet med Ingjerd Våge, kommunikasjonsrådgiver i organisasjonen Menneskeverd.

I En idé hvis tid er kommet, som sto på trykk i Vårt Land på torsdag, tar Ragnvald Sagen til orde for at dødshjelp burde tas opp i Norge i sin fulle bredde. Denne debatten inngår i en viktig samtale om hvordan vi skaper et godt samfunn for alle, så vi takker Sagen for initiativet.

Sagen har rett i at noen undersøkelser viser et flertall i befolkningen som støtter en begrenset adgang til dødshjelp. Det Sagen ikke nevner, er at ikke bare politikere, men også helsepersonale er langt mer negative. Både Legeforeningen, sykepleiernes og farmasøytenes foreninger, er aktive motstandere.

Forskjellen mellom befolkningen og disse kan kanskje forklares med at sistnevnte lever tett på pasientene til daglig. Det er de som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene, og regulere rammeverkene rundt praksisen. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

En tvetydig utvikling

Kampanjene i verden for å tillate dødshjelp, er dessuten ikke i entydig medgang, slik Sagen vil ha det til. Overlege Morten Horn skriver i Morgenbladet 05.05.17 at vi observerer blandede signaler rundt i verden. Legaliseringsbølgen man forventet i USA kom ikke, men derimot ble forslag om dødshjelp avvist i de fleste delstater. I Storbritannia ble nylig saken behandlet på høyeste nivå, før den ble nedstemt med stort flertall. I de fleste tilfeller, skyldes det store vansker med å regulere dødshjelp på en trygg og rettferdig måte.

Kampen om dødshjelp er i stor grad en kamp om språket vi bruker. Å presentere anekdoter om enkeltskjebner kan være på sin plass. Men når Sagen viser til Bjørnar Kanlis post-mortem brev fra 2008, hvor Kanli skriver at han ble «tvunget av våre styrende [til å utføre selvmord]», tar det litt overhånd.

Hva kan det bety? Var ikke Kanli fri til å ta sitt eget liv? Er det legitimt å kalle noe for «tvang» om man ikke kan forlange at statlig ansatte skal ta ens eget liv, eller risikerer man da å vanne ut språket fullstendig?

Kampen om språket fortsetter når Sagen hevder at det viktigste argumentet for dødshjelp, er selvbestemmelse. Dette mener Sagen skal respekteres, og følgelig må enhver motstander ha «meget gode grunner for å gå imot».

Men det stemmer ikke. Det er bare et retorisk middel. Dødshjelp handler ikke egentlig først og fremst om selvbestemmelse. Det handler om å redefinere konsepter, som etterlater oss med et relativisert menneskesyn.

Hvordan skal vi diskriminere?

Alle forslag om å innføre dødshjelp, inneholder forsøk på å avgrense hvem som skal ha tilgang og ikke. Alle, bortsett fra et fåtall radikale, er enige om at vi må diskriminere mellom lidelser som skal kvalifisere til dødssprøyte. Om en 21-åring opplever tung kjærlighetssorg, en alvorlig nok opplevelse for den det gjelder, og ønsker hjelp til å sitt eget liv, vil vi (forhåpentligvis) nekte dem det. Hva så med en person som ønsker hjelp til å ta livet sitt, uten å oppgi noen grunn overhodet? Vi vil antakeligvis diskvalifisere deres dødsønske for å være foretatt på manglende grunnlag.

Om det viktigste argumentet virkelig var selvbestemmelse, skulle ikke grunnene ha noe å si. Da ville vi kjempet for dødssprøyter til alle som måtte be om det. Det er derfor åpenbart at selvbestemmelse ikke kan være det avgjørende kriteriet. Hva en dødshjelp-forkjemper egentlig forsøker å innføre, er ideen om at man kan ha grunner til å ønske ikke-eksistens for et menneske. Men om man først åpner opp for det, vil definisjonskampen deretter stå om hva som er god nok grunn.

Kan vi virkelig åpne for at leger skal ta livet av eldre med kort tid igjen å leve, men fortelle personer med alvorlige kroniske og psykiske sykdommer at deres sykdom ikke «kvalifiserer»? Hva med dem som lider, men ikke er nær ved å dø? Hva med mildere sykdommer? Hva med ren livstretthet, som nå diskuteres i Nederland?

Dødshjelp forutsetter visstnok et fritt, kompetent valg. Men hva med personer som er uheldige nok til å ikke være kompetente i valgøyeblikket, som barn eller demente med store lidelser. Kan vi la dem leve slik, dersom vi tenker at de ville ønsket å dø? De mest høylytte forsvarerne for frivillig dødshjelp, er forbausende tause i å avvise muligheten for såkalte ikke-frivillige eller ufrivillige medisinske drap.

Forsvar mot et relativisert menneskesyn

Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, har vi allerede et relativisert menneskesyn, og samfunnet mister et sterkt forsvar for våre sårbare medlemmer. Morten Horn konkluderer med god grunn i sin tidligere nevnte tekst med: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

Uten dette prinsipielle forsvaret, har vi liten beskyttelse mot at nye generasjoner vil komme på banen og skyve grensene stadig lenger i uønsket retning. Den filosofiske gravitasjonskraften har en tendens til å skyve argumenter mot sine logiske endestopp. Før vi foretar tilsynelatende små endringer, må vi utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Sagen mener at siden vi eier vårt eget liv, må vi også kunne bestemme hvor lenge vi vil eie det. Men man «eier» ikke et liv. Vi er et levende menneske. Vi har en ubetinget rett til liv, som alle mennesker har, bare i kraft av å eksistere som menneske. Det er ikke uten videre noe man kan fraskrive seg, men er et startpunkt for alt annet, og en begynnelse på all moralfilosofi.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, er en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Først publisert i Vårt Land, 15.05.2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Matematikk og evolusjon
8 minutter siden / 5169 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Matematikk og evolusjon
13 minutter siden / 5169 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
17 minutter siden / 5169 visninger
Øyvind Hasting kommenterte på
Kjønnsforskning som skyteskive
20 minutter siden / 361 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
21 minutter siden / 5169 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
23 minutter siden / 5169 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Kjønnsforskning som skyteskive
24 minutter siden / 361 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
27 minutter siden / 5169 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Matematikk og evolusjon
27 minutter siden / 5169 visninger
Morten Gabrielsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
29 minutter siden / 39 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
30 minutter siden / 5169 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Matematikk og evolusjon
31 minutter siden / 5169 visninger
Les flere