Dan Lyngmyr

Alder:
  RSS

Om Dan

Følgere

Mor også uønsket ?

Publisert nesten 9 år siden

Regjeringens beslutningsløshet skaper enda flere morløse barn. Det er et voldsomt og helt uakseptabelt spill med enkelt- menneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie

           

Kjøpt og betalt.

VG melder 3.11.2011 om et homofilt kjendisektepar som har betalt en kvinne en sum penger for at hun skal føde ”deres” barn, slik at de dermed offisielt kan stadfeste at ”de venter barn og er lykkelige ” Det bør ikke forundre noen at surrogati benyttet i utlandet fortsatt er lovlig selv om det ikke er lovlig i Norge. 

Regjeringens stadige forsøk på dekonstruksjon av familiebånd og relasjoner toppet seg i 2008 da stortinget på den rødgrønne regjeringens initiativ vedtok flere nye lover som gjorde en rekke barn både formelt og praktisk farløse. Ekteskapsloven, barneloven, bioteknologiloven og adopsjonsloven ble forandret og tillater f.eks at lesbiske mødre kan gifte seg, og få kunstig befruktning på statens bekostning. Barnet har deretter formelt (og i praksis) kun mor og medmor og ikke far ettersom lover ikke tillater både juridisk far og medmor. 

Lovene ble for øvrig vedtatt på svært kort tid, uten at regjeringen lot seg affisere av dem som mente at behandlingen av lovforslagene var svært mangelfull. Og at det synes som om kun ekspertuttalelser fra dem som allerede støttet regjeringens forslag fikk plass blant dem som utgjorde beslutningsgrunnlaget. Det formelle beslutningsrunnlaget synes derfor å være bare et skalkeskjul for den politiske reelle beslutningen som allerede var fattet.

 I praksis var derfor prosessen rundt lovforslagene kjemisk renset for motforestillinger, og gav ingen analyse som seriøst behandlet mulige konsekvenser for den tause og mest sårbare part, nemlig barna, som så måtte vokse opp uten far fordi stortinget hadde gitt sin tilslutning til farløsheten. 

Til tross for at det er et voldsomt spill med enkelt- menneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie, så valgte et flertall av stortingets medlemmer å gi etter for presset fra de organiserte miljøene som ønsket dette velkommen, og vedtok derfor barnas farløse fremtid. 

På samme måte som at regjeringen og et stortingsflertall har vedtatt, og dermed tillatt farløsheten, så følger nå også regjeringens indirekte støtte til morløsheten. Regjeringens handlingslammelse som rammer barn skyldes selvsagt ønsket om spesielt å oppfylle, den riktignok ikke uttalte, men det allikevel i praksis støttede forsøket på dekonstruksjon og fragmentering av den tradisjonelle familien.  

Surrogati debatten til tross, samt et par spede forsøk fra barne og likestillingsministeren så nøler altså regjeringen fortsatt, og det er ennå ingen lov som også forbyr surrogati fra utlandet slik f.eks landets nye politidirektør og andre fedre har valgt å benytte seg av. 

Barn blir derfor bevisst ført til Norge morløse, med regjeringens velsignelse.

På mange måter har strategien lykkes for Sosialistisk Venstreparti som i praksis hilser dekonstruksjonen og den delvise oppløsningen av kjernefamilien velkommen, dvs det er akseptabelt nok med far eller mor så lenge disse ikke kommer i veien for nykonstruksjonene to lesbiske mødre(mor og medmor) , dvs der hvor barns oppvekst er preget av at far bevisst er valgt vekk, eller hos to homofile menn hvor mor også frivillig og bevisst er valgt vekk. 

At Arbeiderpartiet deltar i dette spillet med barn er det knapt mulig å forstå. Senterpartiet har på sin side åpenbart valgt plassene rundt kongens bord fremfor barns rettigheter. 

Paradoksalt nok har Norge ratifisert FN`s barnekonvensjon som understreker barns rett til å kjenne begge sine foreldre.(Far & Mor) 

Når lovverket som regjeringen har initiert, så til de grader opponerer mot FN`s konvensjon, må dette skyldes at konvensjonen i praksis underkjennes på dette punktet. Den rødgrønne regjeringen er ellers flittige i sin bruk av henvisninger til FN`s konvensjoner , og betydningen av disse i svært mange andre viktige spørsmål. 

Så lenge Regjeringen frykter pressgruppene som har skapt forestillingen om den generelle retten til barn, uansett biologiske forutsetninger eller ikke, og at all annen argumentasjon derfor er å betrakte som sterkt diskriminerende, så vil det fortsatt med regjeringens  (Og stortingets) formelle og praktiske velsignelse bli satt både farløse og morløse barn til verden.

Det må med all rimelighet forventes at disse barna, som er farløse og morløse med regjeringens velsignelse, i voksen alder vil peke på lovgiverne, og spørre hvorfor de tillot år med savn og lengsel og fortvilelse. Var det ikke ille nok med dem som allerede er farløse eller morløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet og ondskap om ikke man også skulle vedta dette !

Den politisk skapte farløshet, og nå kanskje også morløsheten, er uverdig og krenkende. Det er uforståelig at den rødgrønne regjeringen og de stortingsrepresentantene som har bidratt til dette fortsatt kan leve med, og rettferdiggjøre denne situasjonen.

Det er et voldsomt og helt uakseptabelt spill med enkelt- menneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie. Barna er ofret til den gruppen mennesker som mener at barn er en universell rettighet, på lik linje med vanlige forbrukerrettigheter.

Det er dette regjeringen finner fullt ut forsvarlig og akseptabelt.

Gå til innlegget

Farløsheten. Akseptert og ønskelig ?

Publisert nesten 9 år siden

Den rødgrønne regjeringens tilslørende dobbeltkommunikasjon

 

I Nrk`s nylig sendte program Debatten, hvor utgangspunktet var likestillingsminister Lysbakkens ”ammeutspill”, så understreker ministeren nok engang fars betydning. Både for barnet, men ikke minst for far og farsrollen i seg selv.

Argumentene kjenner man igjen fra de siste årenes debatt om svangerskapspermisjon. Disse synspunktene er det da også lagt betydelig vekt på i den lovgivingen som er vedtatt. Far skal klart tilkjennes en stadig større rolle i egne barns liv. Dette er altså regjeringens tilsynelatende mål. Et mål det er lett å gi sin tilslutning til, dersom den gjelder alle barn. For dem som av mange grunner opplever det smertefulle å ikke ha, eller å ha hatt en far, fremstår argumentasjonen også som viktig og god.

Den store selvmotsigelsen er imidlertid at den rødgrønne regjeringen allerede for noen få år siden (I 2008) - til tross for alle argumenter og velvalgte ord om fars betydning –allikevel valgte å fremme forslag for stortinget som formelt, og i praksis  gjorde barn farløse

Far fjernet.

I 2008 ble det vedtatt en rekke nye lover som - til tross for den forutgående debatten som også på det tidspunktet understreket fars betydning - allikevel i praksis gjorde kjønnsspørsmålet uvesentlig i spørsmålet om oppdragelse og oppvekst. F.eks den nye barneloven , ekteskapsloven, adopsjonsloven samt bioteknologiloven.

Et gjennomgående trekk var at debatten da, som nå, synes å være politikerstyrt, og at andre miljøer i liten grad fikk delta med sine synspunkter. Pressgruppene, spesielt anført av de organiserte homofile miljøene og deres støttespillere fikk fritt spillerom. I den grad fagmiljøer fikk/får slippe til, så kan det se ut som om disse ”forskerne” i sin helhet var/er valgt av oppdragsgiver ( I praksis den rødgrønne regjering) basert på deres allerede ,uformelt uttrykte, positive holdning til lovforslagene. F.eks så viser dokumentasjonen fra 1987 da den forrige ekteskapsloven ble vedtatt, at man brukte 16 år på hele prosessen frem til loven ble vedtatt. I 2008 versjonen - som altså var langt mer radikal- så brukte man i realiteten ett drøyt år.

En langpasning og rett i mål. Ingen problematiske forskere med synspunkter eller kart som ikke stemte med det politiske terrenget har vært velkommen for å vurdere sakens mange sider, ei heller de mulige problematiske følger for barna ved dette lovverket.

Mulige konsekvenser for de ufødte barna har derfor vært et ikke - tema så lenge pressgruppen bak lovforslagene påberoper seg en generell rett til barn, helt uavhengig av biologiske forutsetninger, og at all annen argumentasjon derfor er å betrakte som sterkt diskriminerende.

En av konsekvensene av denne lovgivningen er at barn som fødes av lesbiske mødre som er gift etter den nye ekteskapsloven, og som har benyttet seg av retten til befruktning på statens bekostning, pr. definisjon ikke kan ha noen far fordi loven ikke tillater både far og medmor.

For disse barna så har regjeringen og de stortingspolitikere som støttet lovforslagene bidratt til den formelt – og i praksis vedtatte farløshet. Altså i sterkt kontrast til både Lysbakkens og andre politikeres tilsynelatende vern om fars betydning for barn. De har bare glemt noen….

De glemtes savn og sorg.

Dessverre synliggjør regjeringen nå ytterligere at far allikevel ikke skal tillegges for stor betydning.  NRK tekst-tv opplyser 29.10.2011 om at Helsedepartementet nå sender et rundskriv til samtlige kommuner i landet om at leger ikke kan reservere seg mot å hjelpe lesbiske par som ønsker befruktning.(Se http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread205950/#post_205950 ) Selv om utspillet foreløpig (forhåpentligtvis) ikke fjerner den endelige reservasjonsretten så bidrar dette selvsagt til ytterligere press på helsepersonell som av overbevisningsgrunner ikke vil delta, og dersom f.eks flere leger skulle velge å gi etter for regjeringens uakseptable press, så vil altså enda flere farløse barn fødes.

Departementets rundskriv må derfor forstås som en logisk konsekvens av lovverket, i sin tid initiert av den rødgrønne regjeringen, og at regjeringen derfor ønsker flere barn uten fedre. Det kan imidlertid være interessant å merke seg at departementet i det hele tatt finner presiseringen nødvendig. Kan det skyldes et så enkelt forhold som at langt de fleste leger og sykepleiere er overbeist om at det er grunnleggende feil at helsevesenet skal bidra til farløshet?

Lovgivningen som tillater barnet å oppsøke sin biologiske far etter fylte atten kan knapt tillegges betydning i denne sammenhengen, hvor det jo nettopp er anonymiteten som er det bærende element i lovverket. Den samme anonymiteten som barnet altså må leve med i hele sin oppvekst. Nettopp de årene som i størst grad former et menneske. I denne perioden finnes det ingen tilgjengelig viten om far. Ingen svar kan gis. Selv ikke et så enkelt spørsmål som : lever far ? kan besvares.. Det må være sårt for barn i barnehage og på skolen aldri på noe tidspunkt å kunne gi et eneste svar om far. Absolutt ingen svar finnes tilgjengelig

At disse barna (fra år 2026,ved fylte 18 år) i voksen alder vil peke på lovgiverne (og sine foresatte) og spør hvorfor de tillot år med savn og lengsel og fortvilelse, må med all rimelighet kunne forventes. Var det ikke ille nok med dem som allerede var farløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet og ondskap, om ikke man også skulle vedta farløshet. Det er et voldsomt spill med enkelt- menneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie.

Det er mitt håp at alle stortingsrepresentanter igjen vil vurdere de langsiktige konsekvensene for de ufødte barn. Hvilken rett har landets lovgivende forsamling til å vedta farløshet. For regjeringens dobbeltkommunikasjon om farsrollen så øyner jeg et lite, men kanskje fåfengt håp. Vil statsrådene rundt kongens bord noen gang våge å se sannheten i øynene, og erkjenne at lovverket slett ikke er uforanderlig, og at regelen om at det ikke er noen skam å snu, også kan gjelde i politikkens verden. For barnas skyld.

Gå til innlegget

Regjeringen vil tvinge helsepersonell !

Publisert nesten 9 år siden

 

På vegne av regjeringen går Stortingsrepresentant Lene Vågslid i avisinnlegg lørdag 5 november rett i strupen på helsepersonell`s prinsipielle reservasjonsrett i spørsmål der deres dype overbevisning åpenbart ikke lenger kan aksepteres eller tolereres. Synspunktene smaker av ensretting og tilrettevisning i spørsmål som har svært stor betydning for mange mennesker.

 

Bakgrunnen er Helsedepartementets nylig utsendte rundskriv til alle landets kommuner som i praksis er et forsøk på en kraftig innstramming og beskjæring av reservasjonsretten, og i realiteten også et forsøk på å innføre yrkesforbud ! Helsepersonell som av sterke overbevisningsgrunner ikke finner å kunne delta i noe som strider mot deres absolutte overbevisning og samvittighet, er nå satt under et enda sterkere og prinsipielt svært betenkelig press.

I rundskrivet strammer Helse- og omsorgsdepartementet kraftig inn på fastlegers anledning til å reservere seg mot å yte og henvise til det mange oppfatter som moralsk kontroversiell behandling. Dette gjelder spesielt det å skrive ut prevensjonsmidler som kan skade et befruktet egg, henvisning til abort, og henvisning av lesbiske til assistert befruktning osv.

I debatten så kan det kan være innterresant å merke seg vedtaket som nylig forelå i Europarådet hvor det svenske riksdagsmedlemmet Carola Hegg`s forslag om f.eks registrering av leger som av samvittighetsårsaker ønsket å reservere seg mot å delta ved f,eks abort skulle registreres. Dette er bare et av mange eksempler på forsøk på å presse helsepersonell til handlinger de i utgangspunktet ikke ønsker å utføre.

Europarådet vendte tommelen klart ned for Häggs forslag. Den slår uttrykkelig fast at ingen person, sykehus eller institusjon skal tvinges, være ansvarlig for eller på noen annen måte diskrimineres utifra motstand mot å utføre, medvirke til eller akseptere f.eks aborter. Uansett hva man måtte mene om dette spørsmålet eller andre spørsmål og etiske dilemmaer så er det betryggende å se at noen evner å tenke klart om helsepersonellets rett til å tenke selv og avgjøre. Det gjør tydeligvis ikke regjeringen eller Lene Vågslid.

Mer demokrati ?

Mer demokrati og åpenhet var regjeringens umiddelbare reaksjon på udåden og tragedien på Utøya. Dette var en samlende og god reaksjon, samt et ønske det selvsagt er lett å gi sin fulle og hele tilslutning til.

Nettopp på denne bakgrunn er det desto mer beklagelig å registrere at en demokratisk velfundert rettighet som reservasjonsretten blir forsøkt innskrenket slik Lene Vågslid åpenbart er en sterk tilhenger av.

At hun vil skyve personlige overbevisninger i disse spørsmålene inn i et mørkt privat rom i den tro at det er bare er der hører hjemme, er sørgelig lesning. Hvor blir det da av retten til å ytre seg etter sin overbevisning. Kanksje bare”ytterst på den nøgne ø ”?

Det kan imidlertid være interessant å spørre seg hvorfor departementet i det hele tatt finner presiseringen nødvendig. Man kan nesten være forledet til å tro at det er Helsedepartementets oppfatning at helsepersonell helt uten noen form for refleksjon eller ettertanke, har valgt å la være å assistere til slike handlinger av en eller annen helt ukjent grunn, for deretter, av samme ukjent grunn plutselig påberope seg reservasjonsretten. 

Kan det allikevel skyldes et så enkelt forhold som at et betydelig antall leger og sykepleiere er overbevist om at det er grunnleggende feil at helsepersonell skal bidra til handlinger som strider mot deres dype overbevisning ?

Debatten om hva som er rett eller galt kan diskuteres lenge. For de berørte pasienter vil disse spørsmålene selvsagt også oppleves som vanskelig. Noen spørsmål finnes det kanskje heller ikke alltid gode og enkle svar på. Det er imidlertid både uakseptabelt og udemokratisk å skulle tvinge helsepersonell til å utføre handlinger som de av sterke overbevisningsgrunner ikke ser seg i stand til å kunne utføre eller være med på.

Det finnes en rekke leger og sykepleiere som har valgt, og fortsatt vil velge å utføre handlinger som andre finner etisk grenseoverskridende og uakseptable. Det allikevel deres fulle demokratiske rett. Nettopp derfor er det helt uakseptabelt at helsepersonell som har viet hele sitt yrkesaktive liv til å hjelpe andre mennesker kan risikere helt eller delvis yrkesforbud fordi man i dette spørsmålet ikke deler synspunkt med Lene Vågslid og regjeringen.

Dette er et dypt udemokratisk og påtvingende sinnelag.

Jeg håper kommunene vil se sakens prinsippielle sterkt betenkelige sider, og fortsatt se betydningen og verdien av å opprettholde full aktivitet hos alt det gode helsepersonellet som jobber i kommunen, uansett hvilke holdninger man måtte ha til disse spørsmålene, og ikke legge begrensninger på den enkeltes rett til å handle basert på sin dype overbevisning.

Gå til innlegget

Far fortsatt savnet

Publisert rundt 9 år siden

                                                JØRGEN ; dagbok 2029.

 Oslo i året 2029. Savnet jeg føler, hvem har ansvaret for fortvilelsen.

 Jeg har vært så heldig å ha vokst opp sammen med en omsorgsfull mor. Sammen med både sin første og andre ektefelle, eller medmor (Som de kalles etter loven fra 2008) så fikk jeg oppleve trygghet i hverdagen, og mye livsglede. Min mor var blant annet på landslaget i en stor idrett, og var en svært profilert og kjent spiller.

Hun benyttet seg av mulighetene som politikerne gav gjennom lovgivningen som tillater at lesbiske par kan få befruktning på statens bekostning. Når jeg ser på uttalelser gitt til pressen av en rekke kjente personer i tiden rundt min mors graviditet, så uttaler de seg alle med udelt begeistring. Sånt sett så var jeg definitivt et etterlengtet og ønsket barn.

Landets største aviser omtalte da også begivenheten som en gla`nyhet, uten annet forbehold enn at dette kunne medføre at min mor kunne komme til å vurdere å legge karrieren på hylla.  

Det som imidlertid har vært et savn gjennom hele oppveksten, har vært savnet etter en far. Stadig større og stadig dypere.

 Når jeg leser betraktningene som ble gjort av tilhengerne av lovene før de ble vedtatt, så var man tydelig opptatt av å forklare at mannlig kontakt selvsagt ville bli ivaretatt, og at dette derfor ikke kunne være et gyldig argument mot den kommende/foreslåtte lovgivningen. 

Neida , i mitt tilfelle så har kontakten med menn ikke vært så aller verst. 

Hvorfor har jeg da hele livet, allikevel følt på at noe mangler. Hvorfor denne sorgen og fortvilelsen overfor det faktum bare å savne en far. Hvorfor har ikke argumentet om at bare jeg fikk nok kontakt med menn ”så ville det dekke mitt behov”, vært gyldig for meg. 

Jeg har nylig startet samfunnsvitenskapelige studier, og har gjennomgått mye litteratur som dekker perioden fra 1980 og frem til 2010. Dokumentasjonen viser at mange politikere i disse årene var svært opptatt av fars rolle i familien.

Ikke minst så ble argumentet om fars viktige tilstedeværelse og deltagelse fremmet i den årelange debatten om svangerskapspermisjon. Dette synspunktet fikk da også gjennomslag i lovgivningen som ble vedtatt på denne tiden, ved at far- som en følge av den nevnte forutgående debatten - skulle tilkjennes en stadig større rolle i egne barns liv.

Det kan derfor se ut som om man i hele denne tidsperioden var spesielt opptatt av at fars deltagelse var både nødvendig og viktig, både for barnets utvikling generelt, men også den positive effekt dette ville ha for farsrollen i seg selv. 

I 2008 ble det vedtatt en rekk nye lover som - til tross for den forutgående debatten som understreket fars betydning - allikevel i praksis gjorde kjønnsspørsmålet uvesentlig i spørsmålet om oppdragelse og oppvekst. F.eks den nye barneloven og ekteskapsloven.

Et gjennomgående trekk var at denne debatten synes å være politikerstyrt, og at fagmiljøene i liten grad fikk delta med sine synspunkter. I den grad fagmiljøene fikk slippe til, så kan det se ut som om disse miljøene og ”forskerne” i sin helhet var valgt av oppdragsgiver ( I praksis datidens regjering) basert på deres allerede (uformelt uttrykte) positive holdning til lovforslagene. Dokumentasjonen fra 1987 da den forrige ekteskapsloven ble vedtatt, viser at man brukte 16 år på hele prosessen frem til loven ble vedtatt. I 2008 versjonen- som var langt mer radikal- så brukte man i realiteten ett drøyt år.

Et paradoks var det også at lovene ble vedtatt til tross for at f.eks FN`s barnekonvensjon  fastslår barnas rett til å kjenne begge sine foreldre. (For øvrig også ratifisert av Norge)

Jeg husker da jeg i barnehagen 4-5 års alderen fikk spørsmål fra mine lekekamerater om faren min var politi. Jeg svarte som sant var, jeg hadde jo aldri truffet han, at det visste jeg ikke, og deretter hvor utrolig lei meg jeg var da jeg ble mobbet fordi jeg ikke visste hva min far var eller gjorde, eller for den saks skyld om han var i live. Dette pågikk over flere år, og var svært vanskelig å takle.

Jeg husker godt jeg syntes det var vanskelig å skulle spørre min mor om dette, jeg ønsket ikke å såre henne.

For åtte år siden da jeg var tolv år, og bevisstheten rundt mitt eget liv og historie vokste, så reflekterte jeg over det faktum at jeg faktisk hadde en biologisk far (sannsynligvis) fortsatt, og muligens en farfar og kanskje også en farmor, og annen familie.

Savnet etter en far ble etter dette større for hvert år. Mitt røde hår og fregner står i sterk kontrast til min mors farger og utseende. 

Dette var fortsatt spørsmål jeg ikke våget å ta opp med min mor. Jeg ønsket ikke å såre henne ved å fortelle om mitt, etter hvert dype savn etter min far, spesielt med utgangspunkt i at hun var den som hadde valgt å gjøre meg formelt, og i praksis farløs. (Sammen med politikerne)

Selve valget om å frivillig sette til verden et farløst barn (Formelt og praktisk) har vært svært vanskelig å forstå, og da ikke annet enn som et mulig forståelig, men allikevel rent egoistisk voksen behov.

Etter at jeg ble myndig for to år siden, mannet jeg meg opp til å skulle oppsøke min biologiske far, ettersom loven gir adgang til å kunne gjøre dette når man fyller atten. 

I det statlige registeret, som for øvrig ble foreslått nedlagt for noen år siden, så fikk jeg opplyst at han var bosatt i en mindre by på Østlandet. Jeg reiste deretter til denne byen etter å ha fått oppgitt adressen. Det var så vidt jeg våget meg fram til døra i det som så ut til å være et stille og rolig villa strøk, og ringte på. En hyggelig dame kom ut, jeg presenterte meg, og spurte etter ”Rolf”

Hun gikk inn i huset og hentet ”Rolf” som kom til døra med et spørrende ansikt, med rødslett i håret, og med fregner. Han var mitt eget speilbilde.

Jeg fikk stotret frem, i både usikkerhet og forventning antar jeg, at jeg var hans sønn Jørgen, og at var min biologiske far. 

Han svarte på en høflig måte at det var hyggelig, men at han i utgangspunktet ikke ønsket kontakt med noen av dem som han var blitt biologisk far til på denne måten. Det var nødvendig av hensyn til hans nåværende familie, ellers så kunne vi sikkert hatt kontakt. 

Beklager og adjø ! Et litt fåret smil fra meg. Døra ble lukket igjen.

Annenrangs. Ikke prioritert. 

På veien ned til bilen, jeg hadde lånt for anledningen, gikk jeg forbi et eldre ektepar i følge med en gutt på min egen alder som svingte inn porten til ”Rolf”. De var svært like min biologiske fars utseende, og de stirret veldig på meg.

Jeg nikket kort i forbifarten, mumlet et forsiktig ”hei” og gikk videre fylt av sorg og fortvilelse over avvisningen jeg nettopp hadde opplevd. 

Mitt liv var altså etablert på voksnes premisser helt og fullt. Uten refleksjon, annet en forestillingen om at et barn åpenbart måtte betraktes som en menneskerett, og at andre betraktninger og synspunkter i den debatten var diskriminerende.

Ofret til enkeltgruppers og enkeltmenneskers særinteresser etter mitt enkle skjønn. 

Dokumentasjonen fra denne tiden viser at denne tankegangen var et sørgelig men rådende faktum i mange kretser, også i landets lovgivende forsamling, blant politikere på Stortinget.

Jeg føler meg ikke verdiløs, og livet vil sikkert by på mange utfordringer. Min mor er fortsatt en god mor. Studiene er spennende, selv om de i disse dager avdekker et menneskesyn i min nære fortid som skremmer meg.

Det er allikevel ikke mulig for meg å forstå hvorfor norske politikere ved sin lovgivning har gjort meg farløs.

Hvorfor ? 

Svært mange av landets stortingsrepresentanter, fra en rekke partier, gav sin tilslutning til år med savn, sorg og fortvilelse. Som måtte komme. Min og mange andres.

Var det ikke ille nok med dem som allerede var farløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet og ondskap, om ikke man også skulle vedta farløshet. 

De måtte vite, lovgiverne. De måtte ha visst at denne dagen ville komme, da de ikke lenger kunne gjemme seg for konsekvensene av sin stemmegivning.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3223 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1121 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 875 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 796 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 612 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere