Dan Lyngmyr

Alder:
  RSS

Om Dan

Følgere

Far fortsatt savnet

Publisert over 8 år siden

                                                JØRGEN ; dagbok 2029.

 Oslo i året 2029. Savnet jeg føler, hvem har ansvaret for fortvilelsen.

 Jeg har vært så heldig å ha vokst opp sammen med en omsorgsfull mor. Sammen med både sin første og andre ektefelle, eller medmor (Som de kalles etter loven fra 2008) så fikk jeg oppleve trygghet i hverdagen, og mye livsglede. Min mor var blant annet på landslaget i en stor idrett, og var en svært profilert og kjent spiller.

Hun benyttet seg av mulighetene som politikerne gav gjennom lovgivningen som tillater at lesbiske par kan få befruktning på statens bekostning. Når jeg ser på uttalelser gitt til pressen av en rekke kjente personer i tiden rundt min mors graviditet, så uttaler de seg alle med udelt begeistring. Sånt sett så var jeg definitivt et etterlengtet og ønsket barn.

Landets største aviser omtalte da også begivenheten som en gla`nyhet, uten annet forbehold enn at dette kunne medføre at min mor kunne komme til å vurdere å legge karrieren på hylla.  

Det som imidlertid har vært et savn gjennom hele oppveksten, har vært savnet etter en far. Stadig større og stadig dypere.

 Når jeg leser betraktningene som ble gjort av tilhengerne av lovene før de ble vedtatt, så var man tydelig opptatt av å forklare at mannlig kontakt selvsagt ville bli ivaretatt, og at dette derfor ikke kunne være et gyldig argument mot den kommende/foreslåtte lovgivningen. 

Neida , i mitt tilfelle så har kontakten med menn ikke vært så aller verst. 

Hvorfor har jeg da hele livet, allikevel følt på at noe mangler. Hvorfor denne sorgen og fortvilelsen overfor det faktum bare å savne en far. Hvorfor har ikke argumentet om at bare jeg fikk nok kontakt med menn ”så ville det dekke mitt behov”, vært gyldig for meg. 

Jeg har nylig startet samfunnsvitenskapelige studier, og har gjennomgått mye litteratur som dekker perioden fra 1980 og frem til 2010. Dokumentasjonen viser at mange politikere i disse årene var svært opptatt av fars rolle i familien.

Ikke minst så ble argumentet om fars viktige tilstedeværelse og deltagelse fremmet i den årelange debatten om svangerskapspermisjon. Dette synspunktet fikk da også gjennomslag i lovgivningen som ble vedtatt på denne tiden, ved at far- som en følge av den nevnte forutgående debatten - skulle tilkjennes en stadig større rolle i egne barns liv.

Det kan derfor se ut som om man i hele denne tidsperioden var spesielt opptatt av at fars deltagelse var både nødvendig og viktig, både for barnets utvikling generelt, men også den positive effekt dette ville ha for farsrollen i seg selv. 

I 2008 ble det vedtatt en rekk nye lover som - til tross for den forutgående debatten som understreket fars betydning - allikevel i praksis gjorde kjønnsspørsmålet uvesentlig i spørsmålet om oppdragelse og oppvekst. F.eks den nye barneloven og ekteskapsloven.

Et gjennomgående trekk var at denne debatten synes å være politikerstyrt, og at fagmiljøene i liten grad fikk delta med sine synspunkter. I den grad fagmiljøene fikk slippe til, så kan det se ut som om disse miljøene og ”forskerne” i sin helhet var valgt av oppdragsgiver ( I praksis datidens regjering) basert på deres allerede (uformelt uttrykte) positive holdning til lovforslagene. Dokumentasjonen fra 1987 da den forrige ekteskapsloven ble vedtatt, viser at man brukte 16 år på hele prosessen frem til loven ble vedtatt. I 2008 versjonen- som var langt mer radikal- så brukte man i realiteten ett drøyt år.

Et paradoks var det også at lovene ble vedtatt til tross for at f.eks FN`s barnekonvensjon  fastslår barnas rett til å kjenne begge sine foreldre. (For øvrig også ratifisert av Norge)

Jeg husker da jeg i barnehagen 4-5 års alderen fikk spørsmål fra mine lekekamerater om faren min var politi. Jeg svarte som sant var, jeg hadde jo aldri truffet han, at det visste jeg ikke, og deretter hvor utrolig lei meg jeg var da jeg ble mobbet fordi jeg ikke visste hva min far var eller gjorde, eller for den saks skyld om han var i live. Dette pågikk over flere år, og var svært vanskelig å takle.

Jeg husker godt jeg syntes det var vanskelig å skulle spørre min mor om dette, jeg ønsket ikke å såre henne.

For åtte år siden da jeg var tolv år, og bevisstheten rundt mitt eget liv og historie vokste, så reflekterte jeg over det faktum at jeg faktisk hadde en biologisk far (sannsynligvis) fortsatt, og muligens en farfar og kanskje også en farmor, og annen familie.

Savnet etter en far ble etter dette større for hvert år. Mitt røde hår og fregner står i sterk kontrast til min mors farger og utseende. 

Dette var fortsatt spørsmål jeg ikke våget å ta opp med min mor. Jeg ønsket ikke å såre henne ved å fortelle om mitt, etter hvert dype savn etter min far, spesielt med utgangspunkt i at hun var den som hadde valgt å gjøre meg formelt, og i praksis farløs. (Sammen med politikerne)

Selve valget om å frivillig sette til verden et farløst barn (Formelt og praktisk) har vært svært vanskelig å forstå, og da ikke annet enn som et mulig forståelig, men allikevel rent egoistisk voksen behov.

Etter at jeg ble myndig for to år siden, mannet jeg meg opp til å skulle oppsøke min biologiske far, ettersom loven gir adgang til å kunne gjøre dette når man fyller atten. 

I det statlige registeret, som for øvrig ble foreslått nedlagt for noen år siden, så fikk jeg opplyst at han var bosatt i en mindre by på Østlandet. Jeg reiste deretter til denne byen etter å ha fått oppgitt adressen. Det var så vidt jeg våget meg fram til døra i det som så ut til å være et stille og rolig villa strøk, og ringte på. En hyggelig dame kom ut, jeg presenterte meg, og spurte etter ”Rolf”

Hun gikk inn i huset og hentet ”Rolf” som kom til døra med et spørrende ansikt, med rødslett i håret, og med fregner. Han var mitt eget speilbilde.

Jeg fikk stotret frem, i både usikkerhet og forventning antar jeg, at jeg var hans sønn Jørgen, og at var min biologiske far. 

Han svarte på en høflig måte at det var hyggelig, men at han i utgangspunktet ikke ønsket kontakt med noen av dem som han var blitt biologisk far til på denne måten. Det var nødvendig av hensyn til hans nåværende familie, ellers så kunne vi sikkert hatt kontakt. 

Beklager og adjø ! Et litt fåret smil fra meg. Døra ble lukket igjen.

Annenrangs. Ikke prioritert. 

På veien ned til bilen, jeg hadde lånt for anledningen, gikk jeg forbi et eldre ektepar i følge med en gutt på min egen alder som svingte inn porten til ”Rolf”. De var svært like min biologiske fars utseende, og de stirret veldig på meg.

Jeg nikket kort i forbifarten, mumlet et forsiktig ”hei” og gikk videre fylt av sorg og fortvilelse over avvisningen jeg nettopp hadde opplevd. 

Mitt liv var altså etablert på voksnes premisser helt og fullt. Uten refleksjon, annet en forestillingen om at et barn åpenbart måtte betraktes som en menneskerett, og at andre betraktninger og synspunkter i den debatten var diskriminerende.

Ofret til enkeltgruppers og enkeltmenneskers særinteresser etter mitt enkle skjønn. 

Dokumentasjonen fra denne tiden viser at denne tankegangen var et sørgelig men rådende faktum i mange kretser, også i landets lovgivende forsamling, blant politikere på Stortinget.

Jeg føler meg ikke verdiløs, og livet vil sikkert by på mange utfordringer. Min mor er fortsatt en god mor. Studiene er spennende, selv om de i disse dager avdekker et menneskesyn i min nære fortid som skremmer meg.

Det er allikevel ikke mulig for meg å forstå hvorfor norske politikere ved sin lovgivning har gjort meg farløs.

Hvorfor ? 

Svært mange av landets stortingsrepresentanter, fra en rekke partier, gav sin tilslutning til år med savn, sorg og fortvilelse. Som måtte komme. Min og mange andres.

Var det ikke ille nok med dem som allerede var farløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet og ondskap, om ikke man også skulle vedta farløshet. 

De måtte vite, lovgiverne. De måtte ha visst at denne dagen ville komme, da de ikke lenger kunne gjemme seg for konsekvensene av sin stemmegivning.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
17 dager siden / 1998 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1744 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
15 dager siden / 1738 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
8 dager siden / 1073 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
11 dager siden / 888 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
22 dager siden / 880 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
3 dager siden / 871 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere