Dan Lyngmyr

Alder:
  RSS

Om Dan

Følgere

Det er selvsagt ikke vanskelig å forstå at redaksjonen i Vårt Land/Verdidebatt tidligere ikke alltid så lyst på de utallige kommentarer som knapt kunne sies å være etter retningslinjene for god debattskikk. Trolig medførte dette også langt hyppigere moderering (og utestengelse) og redaksjonelt merarbeid enn hva som er tilfelle i dagens utgave av VD.

Og, det er selvsagt Vårt lands ansvarlige redaktør og redaksjonens valg som legger føringene for alle redaksjonelle vurderinger. Herunder også utviklingen av Verdidebatt. 

Men dynamikken, spontaniteten og spenningen er langt på vei forsvunnet.

Det er selvsagt også et slags valg - om man tror dette er en tvingende nødvendighet.

Enorm pressestøtte til Vårt Land.

Det er allikevel veldig vanskelig å forstå at Vårt Land, som gjennom årene har fått tilført hundrevis av millioner i pressestøtte, og som fortsatt er en av de avisene i Norge som årlig mottar mest pressestøtte her i landet, virkelig ikke finner plass til større resurser for å drifte Verdidebatt. ( Økt moderering)

Dette skyldes med stor sannsynlighet at redaksjonen var møkka lei en del av innleggene og ytringene, kanskje også noen av bidragsyterne, og anså disse som enten usaklige eller urelevante, eller begge deler.

Redaksjonens (ikke gode) valg.

Redaktørens og redaksjonens redaksjonelle valg er selvsagt eksklusivt deres. Likeså deres politiske og saksmessige foretrukne preferanser gjennom bevisste valg i forhold til overskrifter, ingresser og bildevalg. 

Og alle som kjenner Vårt Land som avis vet hva jeg sikter til. 

Men, gleden ved å kunne respondere umiddelbart , riktignok ikke alltid like klokt eller velformulert, og noen ganger kanskje for spontant ,ble endret på en helt negativ og grunnleggende måte da kommentarmulighetene ble avviklet.

Lite dynamikk og traust til tross for mye penger.

Når debattformen er forsøkt tvunget kun inn i det som i utgangspunktet er et positivt trekk ved enhver debatt, nemlig det grunnleggende velformulerte og reflekterte, så er allikevel den allment menneskelige og livgivende spontaniteten tvunget i kne.

I alle fall tilsynelatende, fordi Vårt lands redaksjon ikke orker eller har råd til noe mer moderering.

Kan det virke som.

Til tross for en samlet omsetning for perioden på omkring 650 millioner kroner i perioden 2014 -2018

Til tross for nær 210 millioner kroner, i tillegg, i pressestøtte fra 2014 til 2018.

Og med et resultat før skatt (Inkl finansinntekter), på i underkant av 38 millioner kroner for samme periode.

Gå til innlegget

Selv om moralske pekefingre, heller ikke flyskammens tidsalder, sjelden er fruktbare, er det allikevel ingen grunn til å slutte å reflektere over alkoholens enorme samfunnsødeleggende konsekvenser. Som en følge av alle disse har mitt valg vært avholdenhet.

1)

Jeg avstår fra alkohol i solidaritet med millioner av ofre verden over som lider under de mange ødeleggende  konsekvensene av alkoholbruk og alkoholmisbruk. 

Jeg vil oppfordre alle andre til å gjøre det samme.

2)

Jeg avstår fra alkohol fordi jeg ikke vil støtte en i all hovedsak kynisk alkoholindustri som bare tenker endeløs profitt - uansett menneskelige omkostninger.

Jeg vil oppfordre alle andre til å gjøre det samme.

3) 

Jeg avstår fra alkohol blant annet pga Bibelens utallige og tydelige advarsler om alkoholbruk  og alkoholens mange negative konsekvenser.

Bibelens omtale , og i alt overveiende advarsler mot alkoholbruk, står i et sterkt motsetningsforhold til den alkoholliberale utviklingen både generelt - men også blant mange kristnes forhold til alkohol.

Jeg vil oppfordre alle til å avstå fra alkohol denne julen og la dette være en livslang beslutning.   


 

 

Gå til innlegget

Eller for den saks skyld Vårt Lands spaltist Johanna Bjerga eller Kirkerådslederen Kristin Gunnleiksrud Raaums bibel. For i praksis, sett fra deres ståsted, er ytringer som fastholder et tradisjonelt syn på ekteskapet, slik brorparten av verdens kirkesamfunn fastholder det , også i sjelesorg , fullstendig uakseptabelt. Både privat og offentlig.

Det store spørsmålet blir derfor om det finnes legitime rom igjen for slike ytringer ?

https://www.vl.no/verdidebatt/homoterapi-er-overgrep-1.1614456

https://www.vl.no/verdidebatt/uetiske-samtalar-om-homofili-1.1616343

Fordi - selv om deres reaksjoner i utgangspunktet skyldes det litt uklare begrepet " konverteringsterapi" , i alle fall hva dette innebærer i praksis,så henger dette like åpenbart sammen med deres grunnstandpunkt om et uforbeholdent ja til likekjønnet samliv , og at det derfor må anses som svært kritikkverdig å ytre standpunkter som ikke bifaller deres ståsted.

Slik oppfatter i alle fall jeg de fleste av deres uttalelser.

Men, det aller verste med deres argumentasjon er selvsagt å bli forsøkt fratatt det ståsted at det etter mitt skjønn ikke er noe motsetningsforhold mellom det å ubetinget elske sin neste , uansett kjønnsmessig orientering , og samtidig å fastholde bibelens gode og tydelige samlivsetikk.

Hakket verre blir det faktisk når det er et faktum at dette, de førstnevntes synspunkter , i det verdensvide kirkefellesskapet, er et standpunkt som er et marginalt fenomen og som generelt har svært liten oppslutning.

En overveldende kirkelig oppslutning.

Det er anslått at verdens kirkesamfunn har omkring 2,3 - 2,4 milliarder medlemmer (tallene varierer noe fra kilde til kilde). 

Verdens største kirkesamfunn, Den Katolske Kirke, har omkring 1,3 milliarder medlemmer.

Det nest største og trolig verdens raskest voksende kirkesamfunn, de ulike pinsekirkene, med anslagsvis 600 millioner medlemmer. (Selv om anslagene varierer ganske mye)

De ulike ortodokse kirkesamfunn.

Svært mange vestlige kirkesamfunn.

En overveldende majoritet av nordamerikanske kirkesamfunn.

En overveldende majoritet av søramerikanske kirkesamfunn.

En overveldende majoritet av afrikanske kirkesamfunn.

En overveldende majoritet av asiatiske kirkesamfunn.

M.a.o "hele" verden.

Og, selv om synet på hva ekteskapet er og hva det innebærer kan variere noe fra kirkesamfunn til kirkesamfunn – så er de alle enige på ett punkt;

Nemlig at ekteskapet er for en kvinne og en mann , og at likekjønnet samliv er synd og faller utenfor guds uttalte vilje slik dette beskrives i bibelen.  

Sterkt motsetningforhold til bibelens samlivsetikk.

Biskop Fiskes , Therese Utgårds, Johanna Bjerga og Kirkerådslederen Kristin Gunnleiksruds standpunkt til likekjønnet ekteskap og deres uttalte motvilje mot å i det hele kunne drøfte likekjønnende seksuelle relasjoner i en fortrolig  og privat samtale,  er derfor urovekkende og uakseptable.

Videre så er retten, i møte med deres utspill, til fritt å kunne hevde tradisjonelle ekteskapsforståelse i møte med f,eks konfirmasjonsungdom eller i private sjelesorgssamtaler - satt under et enda sterkere og uakseptabelt press. 

Og, deres standpunkt står altså  i et sterkt motsetningsforhold til bibelens gode og tydelige samlivsetikk, både i et velbegrunnet teologisk og historisk perspektiv,og er derfor først og fremst et marginalt fenomen i kristenheten globalt. 

Både Odd Sverre Hovets nylige artikkel her på VD, om "bibelens bud om homoseksuelle samleier" , eller Dag Øyvind Vincent Østerengs noen år gamle artikkel " om ekteskapet i bibelen", er informativ og nyttig lesning for alle som fortsatt fastholder bibelen som en god samlivsveileder.

For alle som søker mer bredde enn den "rettighetsorienterte" argumentasjon, så belyser begge disse to artiklene debatten godt og er lesverdige faktabaserte kunnskapsinnlegg.

Sett i lys av dette snakker/skriver spaltist Bjerga, Biskop Fiske, legen Utgård og kirkerådslederen Raaum, etter mitt skjønn - usant. (Om ekteskapet i bibelsk perspektiv)

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11753216-bibelens-bud-om-homoseksuelle-samleier

http://www.verdidebatt.no/innlegg/318761-ekteskapet-i-bibelen.


Gå til innlegget

Er det som skulle være varme hender i eldreomsorgen, blitt til noen lette og overfladiske håndtrykk - og er det blitt for mange politikere som tenker at det kunne vært verre ?

For mange er hjemmebasert eldreomsorg et gode i livets høst, men ikke for alle. 

"Verdighetsgarantien" i lovverket er en del av forskriften  om verdig eldreomsorg, og skulle ikke bare være en politisk floskel. Mye tyder på at utviklingen peker i motsatt retning. 

Fordi ; når mange kommunepolitikere ikke bevilger penger til flere sykehjemsplasser enn hva som er tilfellet nå, innebærer dette i virkeligheten at mange pasienter, i mange kommuner, er svært svekket og kanskje tilnærmet døende – før man i det hele tatt kan se konturene av en fast sykehjemsplass.

Historien: 

Gjennom ett langt liv hadde kvinnen, som var 94 år, brukt betydelige deler av sitt liv i tjeneste for andre mennesker. Frem til for bare noen få år siden var det hun som besøkte eldre og syke i deres ensomhet – til trøst og oppmuntring.

For å avlaste det offentlige pleiet hun også sin psykisk utviklingshemmede søster i mange tiår, og senere sin egen mor frem til hun nesten var hundre år.

Hun hadde opplevd både børskrakket i 1929, de harde tredveårene, andre verdenskrig og fremveksten av et moderne velstandssamfunn. Et samfunn hun selv samvittighetsfullt bidro til å løfte frem. 

Hun tilhørte generasjonen som både ville bidra til sin egen familie, styrke lokalsamfunnet og gjøre nasjonen stolt. Folketrygden, barnetrygd og eldreomsorg satt i system, var noen av de positive konsekvensene av hennes generasjons slit og strev.

Så var dagen kommet.

Selv om hun i det daglige hadde mottatt god og respektfull omsorg av de mange gode hjelperne i hjemmetjenesten. 

Alle de som må leve med kommunalt vedtatte budsjetter, og som etter beste evne forsøker å tyne inn enda en middagslevering til de gamle og syke. 

Pakket i plast. Oppvarmet i mikrobølgeovn. 

– Beklager, men jeg skal rekke 26 andre også. 

Sa hun som samvittighetsfullt strekker både sin egen rygg og helse i møte med de tidsmessige millimeterkravene som følger av de politikerbestemte budsjettene.

De siste to årene hadde et strevsom og langt liv satt sine uunngåelige spor i kvinnen. Ansiktene var ikke lenger klare og tydelige. Synet hadde sviktet. Hun var i praksis blind på det ene øyet og forkalkningene hadde redusert synet betydelig på det andre. Selv med det nyervervede høreapparatet var hørselen betydelig redusert. De daglige og nattlige sterke smertene, i hofter og rygg, gjorde at hun knapt kunne bevege seg.

Dehydrering og gjentatte innleggelser på sykehus gjorde beslutningen enklere. Den ydmyke og selvhjulpne kvinnen som i generasjoner hadde gitt sitt bidrag til samfunnet hadde bestemt seg.

Hun måtte søke heldøgnshjelp. 

Fast sykehjemsplass i kommunen. 

Nei – dessverre! Beklager, vi har ikke plass, men vi anbefaler dostol i stua om bevegeligheten er liten, sa den vennlige stemmen i andre enden. 

Til den gamle kvinnen, som neste gang skulle fylle 95, og som i sin enfoldighet hadde trodd at nå var turen kommet til henne. 

Den faste sykehjemsplassen som legen også hadde anbefalt.

Kanskje hun var noens søster eller bestemor.

Eller helt alene i verden.

Avhengig av kommunens politikere og deres evne og vilje til å prioritere. Og, mens hun satt der å ventet, så kunne jo politikerne skylde på hverandre for elendigheten.

Og dostolen, den måtte brukes så lenge ikke naboens barn brukte trampolina, i hagen – rett utenfor stuevinduet. Vinduene som naboen også passerte med jevne mellomrom.

EPILOG :

Etter betydelig press og avisskriverier fikk den gamle endelig plass ved sykehjemmet i den aktuelle kommunen - sammen med en rekke eldre som var døende og som i liten grad kunne kommunisere med kvinnen, som intellektuelt og mentalt var særdeles oppegående.

Tidligere i år gikk hun bort, nær 98 år gammel.

Gå til innlegget

Sliter litt med å gå på vannet sier du ?

Publisert 11 måneder siden

Og følelsen av noen ganger å synke sakte og andre ganger ganske fort.

Når ting ikke går den rette veien og ikke helt er i overenstemmelse med utallige gode bønner. Selv om kveldsbønner om seier for Brann fotball over Start , eller ønsket om å felle en diger elgokse i elgjakta, muligens ikke akkurat er i den kategorien som skaper troskriser.

Men virkelighetens viktige bønner , hvor svaret ikke alltid er  som vi ønsker oss, eller til og med synes å drøye ganske lenge. Da er det godt å vite at ingen av oss er den første som har sunket litt under overflaten.

Da Peter ville gå på vannet for å møte Jesus gikk det ikke lange tida før han ble nervøs og begynte å synke, og da han ble konfrontert med at han var en av Jesu disipler, etter at Jesus var dømt til å dø på korset, så var det ikke måte på hvor lite Peter kjent til Jesus.

- Jesus , nei han kjenner jeg ikke , var Peters kontante svar. En gang. Og så enda en gang. Og alle gode ting er jo som kjent tre, så Peter benektet å kjenne til Jesus for tredje gang. Og så gol hanen. Og Peter skjønte endelig at han hadde surra det til.

Men løpet var ikke kjørt. Og guds nåde var heldigvis større en Peters synder. Faktisk så stor at Jesus sa til Peter at « på deg vil jeg bygge min kirke».

Slett ikke dårlig , og litt som når en har kjørt opp til lappen og i praksis står til stryk. Og til håp for den som snubler litt i den daglige troen, og som noen ganger beskjemmet ikke klarer å gå på vannet og «synker» litt i hverdagens strev og mas.

Kanskje vi egentlig burde rette en stor takk til Peter, han som snublet og reiste seg igjen - og viste vei for alle oss andre.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3186 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
9 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1112 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 874 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 795 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 610 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 557 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 496 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere