Dan Lyngmyr

Alder:
  RSS

Om Dan

Følgere

Biskop Atle Sommerfeldt uttrykker, her på VD, et ønske om at Frimodig Folkekirke ikke skal bruke tiden til å motarbeide kirkemøtets såkalte konsensusvedtak som uttrykker at det skal finnes to likestilte syn på likekjønnet samliv/vigsel i kirken.

Men, det finnes imidlertid fortsatt mange gode grunner til å avvise det som biskopen kaller "konsensusvedtaket fra kirkemøtet"- og Frimodig Folkekirke bør fortsette sin kamp for reversering av vedtaket.

Kirkens daglige liv.

I kirkens daglige liv vil biskopens tilnærming til kirkelig likekjønnet ekteskap/samliv bidra til at trosopplærer står mot trosopplærer , og prest mot prest , i f.eks konfirmasjonsundervisningen når spørsmålet om kirkelig likekjønnet vigsel og samliv blir tema.

Der vil den "konservative" presten tydeliggjøre at likekjønnet samliv er synd og særdeles velbegrunnet vise til både bibelens samlivsetikk og teologisk/historisk tradisjon som belyser og forklarer dette.

Og naturligvis, like tydelig, advare mot dette. 

En av  konsekvensene.

Åpen Folkekirke har vunnet aksept i mange politiske miljøer og har bidratt til politisk konsensus om det som i praksis er Åpen  Folkekirkes «ensaksområde», selv om de (Åpen Folkekirke)  insisterer på at det finnes større saksbredde på agendaen.

Den "kirkelige" anerkjennelsen av kirkelig vigsel innebærer i praksis blant annet aksept for at to samlevende/gifte kvinner skal ha rett til å frata barnet en far(I tilfellet kunstig inseminasjon) eller to menns rett til å frata barnet en mor (I tilfellet surrogati).

Selv om de (voksne ) på forhånd kan velge.

På alle måter i strid med f,eks FN`s barnekonvensjon , både i ordlyd og intensjon, foruten det åpenbare motsetningsforholdet til familieliv og  ekteskap slik bibelen fremholder samlivs og familieetikken.  

At barnets perspektiv og rett til mor og far, på denne måten må falle for det rettighetsorienterte voksenperspektivet er det knapt til å tro at biskopen forsvarer.

Konsekvensen vil trolig være, uansett hvor mye kirkerådets leder og biskop Sommerfeldt insisterer på likebehandling, at Kirkerådet, med flertall fra Åpen Folkekirke gruppes medlemmer, eller andre som støtter deres synspunkter, i praksis allikevel gradvis vil gjøre det trangere for prester som ikke støtter likekjønnet kirkelig vigsel.

Da er det dessverre vanskelig å tro på biskop Sommerfeldt , selv om han   uttrykker noe annet, og det vil neppe være særlig høye odds for den som vil tippe fremtiden på dette området.

En raskt titt over grensen viser at en lignende utvikling har funnet sted i den stadig mer politiserte svenske folkekirken, og mange liberale deler av den gamle statskirken i Norge vil trolig oppfatte denne utviklingen som gledelig , og ønske den velkommen også i Norge

Bibelens tydelige avvisning.  

Bibelen eksplisitte og tydelige avvisning av likekjønnet samliv og forkynnelsen av dette , befinner seg i en historisk og teologisk særdeles velbegrunnet tradisjon.

Verdens største kirkesamfunn den katolske kirke, det nest største og verdens raskest voksende - de ulike pinsekirkene, ortodokse kirkesamfunn, østlige , vestlige,europeiske,nord og  søramerikanske og asiatiske kirkesamfunn, og selv om ekteskapets betydning og forståelsen av ekteskapet varierer noe , så er alle enige på et punkt: 

Ekteskapet er for en mann og en kvinne, og likekjønnet samliv er synd.

Det er med andre ord intet sært og marginalt standpunkt som Frimodig Folkekirke målbærer , derimot en svært gjengs oppfatning , og som altså deles av brorpraten av verdens kristne kirkesamfunn.

Men, biskopens og Åpen Folkekirkes tilnærming, selve grunnpremisset, er at bibelens tydelige avvising av likekjønnet samliv på forunderlig vis ikke lenger kan ha gyldighet for det moderne mennesket - fordi dette er skrevet i en annen tid, av og for andre mennesker - samt mennesker som ikke forstod tilstrekkelig eller hadde nok kunnskap og innsikt i disse spørsmålene.

Derfor må nåtidsmennesket ha rett til å nytolke og nyorienteringen må sees i lys av dette.

Og både Sommerfeldt og Åpen Folkekirke har gode og oppriktige motiver.

De ønsker det beste for alle.

Og hvem gjør vel ikke det.

Imidlertid ; Biskop Sommerfeldt og Åpen Folkekirkes « historisk kritiske» fortolkning og deres tilsidesettelse av bibelens gode samlivsetikk vil derfor naturligvis forsterke usikkerheten om hva bibelens veiledning egentlig er , når Åpen Folkekirkes representanter formidler at likekjønnede samliv ikke er synd, og at det står enhver fritt å leve slik.

Men, hverken biskop Sommerfeldt  eller Åpen Folkekirke trenger å frykte folkedomstolen.

Godt hjulpet av en stor mengde avis og TV redaksjoner,  som alle applauderer deres synspunkter, og som  i tillegg bidrar til å stigmatisere alle dem som fastholder  kjønnspolariteten i ekteskapet, dvs ekteskapet som en institusjon for en mann og en kvinne.

Ikke lenger noe helhetlig barneperspektiv.

Selv den kristne dagsavisen Vårt Land, som  for noen få år siden, redaksjonelt,  avviste kirkelig likekjønnet vigsel, av hensyn til barna, har inntatt en «nøytral», men allikevel liberal rettet posisjon – og kjemper ikke lenger for barnas ubetingede rett til mor (Kvinne) og far (Mann), dersom likekjønnede par kan være et alternativ.

Hva som foranlediget dette skiftet i redaksjonelt standpunkt kan bare avisen selv svare på. Men når standpunktet , i sin tid ført i pennen av tidligere redaktør Erling Rimehaug, ikke lenger har gyldighet, og at  hensynet til barna ikke lenger har betydning, så må det være lov å undres over hvilken fundamental endring som plutselig har funnet sted som gjør det opprinnelige standpunktet ugyldig. Men det kan kanskje Vårt Lands nye sjefredaktør begrunne nærmere ?




Gå til innlegget

Det er betryggende at Krf lederen Ropstad ikke følger oppfordringen til flere profilerte Krf politikere som til dels er sterkt kritisk til at han ikke deltar i Prideparaden. Hans begrunnelse favner trolig allikevel ganske bredt i KRF`s grunnfjell, og er i første rekke knyttet til foreningen FRI`s, etter mitt skjønn, destruktive politiske agenda.

For stadig flere politikere og tillitsvalgte innenfor Krf`s rekker fremstår spørsmålet om deltagelse eller ikke, som selve syretesten på om man har et minstemål av solidarisk toleranse  - eller ikke , og at man uten deltagelse i beste fall ikke har noen troverdighet, og kanskje heller bør anses som intolerant og lite forståelsesfull.

Pridefeiringen er jo bekreftelsen på vårt vidåpne  og gode demokrati , hvor enhver har rett til å stille seg opp på sin egen bruskasse og rope ut  ; «dette tror jeg på» – også de som tydelig forkaster tradisjonelle ekteskap og som hyller den nye kjønnsideologien.

Som f,eks foreningen FRI.

Derfor er Pride først og fremst, i praksis, en politisk hyllest til radikal kjønnsideologi og ikke en folkefest i alle regnbuens farger hvor alt dreier seg om den grenseløse kjærligheten.  

FRI står som initiativtaker , arrangør og medarrangør , direkte eller indirekte for de fleste Prideparader her i landet. FRI står også direkte eller indirekte bak oppfordringen om å heise regnbueflagget på kommunale flaggstenger.

FRI forfekter en radikal kjønnsideologi der alle typer kjønn og kjønnsuttrykk,  skal betraktes som normalvarianter. Det samme gjelder for alle seksuelle handlinger mellom samtykkende voksne og alle typer samliv.

FRI oppfordrer dessuten til, og anerkjenner, at to menn har rett å til frata barnet en mor , (I tilfellet surrogati) og likeså at to kvinner har rett til å frata barnet en far (I tilfellet kunstig inseminasjon) , hvor foreldreskapet består av konstruksjonen mor og medmor.

I foreningen FRI’s ideologi er betydningen av kjønn, av mann og kvinne, av far og mor, opphevet, og slik blir den gjennomførte etiske relativismen opphøyet til en norm.

I FRI`s verdensanskuelse skal ingen samlivsform eller seksuell atferd anses som bedre enn andre. I praksis kjemper FRI for en dekonstruksjon av «normalfamilien» og endring av innholdet i foreldreskapet, slik dette f,eks er beskrevet i FN`s  barnekonvensjon , og trolig vil retten til eggdonasjon være en av de sakene som blir viet sterkere fokus de kommende årene.

I praksis er Pride derfor først og fremst en politisk markering av LHBT bevegelsens verdier

Nettopp derfor , med kunnskapen om FRI`s politiske agenda,  er det både klokt og modig å  gjøre som Ropstad , nemlig å avstå fra deltagelse i Pride – FRI`s fremste offentlige markering.

Å bagatellisere FRI`s tunge skygge og radikale kjønnsideologi over arrangementet, slik som flere profilerte nåværende KRF politikere gjør , er trist å registrere.

Vårt Lands kommentator Håvard Nyhus , i sin tidligere artikkel "Innbuet med mening"), slutter seg i praksis til rekken av dem som mener at Barne og familie ministeren ikke har noe valg , og at han bør delta. 

Og, det er etter Nyhus sin oppfatning " ikke bare å si nei til Pride med henvisning til egne behov og preferanser. Den luksusen har han ikke lenger. Glansen fra statsrådembetet er felleseie, og ikke noe Kjell Ingolf Ropstad forvalter på egenhånd."

Snarere tvert om.

Ingen glans uten integritet.

Statsrådens eksplisitte uttrykk for sin grunnleggende uenighet med foreningen FRI bør derfor på alle måter komme til uttrykk ved at han ikke deltar.

Ropstad har gjort som Sadrak, Mesak og Abed-Nego – profetens Daniels venner. De ville være pliktoppfyllende tjenestemenn for kong Nebudkanesar og var ikke preget av spesiell opprørstrang.

De ville bare ikke bøye seg for avgudsbildet.

Ropstad kan derfor fortsatt, og med frimodighet, takke høflig nei til Pride , uten at han av den grunn sier nei til kjærlighet, mangfold og toleranse.

Avvisningen av en forvirrende og ødeleggende kjønnsideologi, anført av foreningen FRI, uten moralsk og sosial bærekraft for individ og samfunn derimot - det  bør han også i fortsettelsen takke nei til.

At Ropstad , som de fleste andre gode KRF politikere søker å respektere alle medmennesker - står ikke i noe motsetningsforhold til manglende Pride deltagelse.

Selv om ganske mange feilaktig synes å tro det.

Gå til innlegget

Når Vårt Land, her på VD, klager på KrFs vurderinger som ligger til grunn for fremtidige omlegginger av "pressestøtten", er det nødvendig å forstå omfanget av hva avisen faktisk mottar årlig. I tillegg er det et vesentlig poeng at Mentor medier, som eier både Vårt Land og f,eks Dagsavisen, gjennom sine mange datterselskaper, derfor også indirekte har mottatt betydelig pressestøtte.

Den samlede pressestøtten til Vårt land i perioden 2008 - 2017, utgjorde ufattelige 429 millioner kroner og for Dagsavisens sin del, i samme periode,  og enda rausere , nærmere 450 millioner kroner.

Konsernet Mentor Medier as , som blant annet eier Vårt Land og som er majoritetseier i Dagsavisen, kunne i tillegg  "bokføre" pressestøtte for betydelige summer som en følge av eierskapet i sine øvrige aviser/medieselskaper.

Penger som har gitt redaksjonene tid og redaksjonell frihet til å bruke ressurser på å fremme saker de selv mener er viktige. 

Og, sett fra et bedriftsøkonomisk synspunkt helt legitimt, og både Vårt Land og eierselskapet Mentor medier søker å øke sine verdier, inklusive de vesentlige tilskudd til driften som pressestøtten representerer.

I denne sammenheng er det interessant å registrere at Vårt Lands økonomiske forvaltning  og egenkapitalsituasjon er solid, men Dagsavisens egenkapitalsituasjon er som et blysøkke og viser blodrøde tall. 

Uansett : i praksis er det et faktum at både avisa Dagen og Vårt Land drar store veksler på pressestøtten, og derfor overlever i sin nåværende form og omfang langt på vei takket være denne , og ville trolig ikke eksistert uten at kristenfolket alternativt hadde åpnet lommebøkene i stort monn.

Av og til savner jeg derfor en tydelig erkjennelse og uttrykt takknemlighet fra redaksjonene for dette.

Men, at kristne aviser overlever på vesentlig statstøtte er problematisk etter mitt skjønn ,først og fremst på grunn av avisenes redaksjonelle uavhengighet, selv om man selvsagt også kan se på det fra et annet synspunkt, nemlig at det er et uttrykk for anerkjennelse fra offentligheten.

Imidlertid ; redaksjonene vil nok selv hevde sin absolutte integritet når spørmålet om redaksjonell frihet kommer opp , men sett utenfra er spørsmålet om uavhengighet allikevel legitimt etter mitt skjønn.

Intensjonen var god da regjeringen Borten i 1966 opprettet en komite` som skulle komme med innspill til hvordan man kunne opprettholde en mangfoldig og ”differensiert presse” - som det het den gang. 

Og, med avisdøden på 60 - tallet som bakteppe, var det bærende element i utredningsarbeidet at leserne skulle ha tilgang til en bred variasjon av ulike synspunkt og meninger i avislandskapet. Trolig var man også opptatt av at det var positivt med flere konkurrerende aviser. 

I dette perspektivet er det derfor riktig å hevde at langt de fleste kristne publikasjoner, medier og aviser, har sin berettigelse , og det er viktig å støtte disse. 

Samtidig er det ikke enkelt å være redaktør i tradisjonelle medier , heller ikke kristne publikasjoner ,de som i stadig sterkere grad utfordres på sitt "meningsmonopol" og som kanskje ennå ikke har skjønt at hverken deres egen bredde eller perspektiv evner å fylle alles behov, og som av den grunn i langt mindre grad kan legge premisser for debatter rundt saker som de selv anser som viktige.

Imidlertid ; trøsten er sannsynligvis at så lenge stortingsflertallet vil holde liv i "sosialistene" i  Dagsavisen, hvor Vårt Land forøvrig er hovedeier, og søskenbarna "kommunistene" i Klassekampen , så har man sannsynligvis mindre å frykte etter endringene som nå er varslet.

Men hovedspørsmålet og Vårt Lands innvending - om at KRF gjennom sin tilslutning til en fremtidig omlegging av de midlene som skal sikre en differensiert mediepolitikk, svikter den kristne pressen, det mener jeg det ikke er grunnlag for å hevde.

Selv om det sett både fra Vårt Lands synspunkt og ikke minst hos eieren Mentor mediers  ståsted , er mulig å forstå ubehaget som nå er oppstått når hånden kanskje ikke lenger til de grader kan øse av honningkrukka.

Men, når det er sagt , i et demokratisk perspektiv ville Norge selvsagt vært fattigere uten Nationens artikler om kuer,ulvejakt og landbrukspolitikk, Vårt Lands redaksjonelle begeistring for AP Jonas og likekjønnet ekteskap, Dagens gode og forbilledlige kamp for det tradisjonelle ekteskapet og Klassekampens forsøk på redelige politiske analyser og fokus på uverdige forhold for lavtlønte.  

 Kilder : medietilsynet -Purehelp.no - div aviser.


Gå til innlegget

Moxnes og Sandaker Nilsen tar feil.

Publisert 4 måneder siden

Den tidligere teologiprofessoren Halvor Moxnes og presteutdannede Gard Sandaker Nilsen , er i sine nylige innlegg her på VD opptatt av å understreke at Åpen Folkekirke ikke er noe politisk parti og at Åpen Folkekirke er viktigere enn noen gang.

Nei , Åpen Folkekirke er selvsagt ikke noe politisk parti, som er Moxnes sitt hovedpoeng i sitt nylige innlegg her på VD, men har allikevel mange  av de kjennetegn som karakteriserer bevegelser med sterke politiske tilsnitt , og som lykkes langt på vei gjennom politiske kanaler og kontakter.

Og, selvsagt helt legitimt i et åpent demokrati.

Åpen Folkekirkes forførende retorikk har vunnet aksept i mange politiske miljøer, først på venstresiden , gradvis på den politiske høyresiden, og har bidratt til politisk konsensus om det som i praksis er Åpen  Folkekirkes «ensaksområde», selv om de (Åpen Folkekirke)  insisterer på at det finnes større saksbredde på agendaen.

Eksempelvis; at to samlevende/gifte kvinner skal ha rett til å frata barnet en far(I tilfellet kunstig inseminasjon) eller to menns rett til å frata barnet en mor (I tilfellet surrogati). Selv om de (voksne ) på forhånd kan velge.

I likhet med f,eks foreningen FRI`s , og etter manges skjønn, uansvarlige og derfor omdiskuterte synspunkter og politiske mål. 

Kirkens daglige liv.

I kirkens daglige liv vil Åpen Kirkegruppes tilnærming til kirkelig likekjønnet ekteskap bidra til at trosopplærer står mot trosopplærer , og prest mot prest , i f.eks konfirmasjonsundervisningen når spørsmålet om kirkelig likekjønnet vigsel og samliv blir tema.

Der vil den konservative presten tydeliggjøre at likekjønnet samliv er synd og særdeles velbegrunnet vise til både bibelens samlivsetikk og teologisk/historisk tradisjon som belyser og forklarer dette.

Og derfor,like tydelig, advare mot dette.

Konsekvensen vil (dessverre) trolig være at Kirkerådet, med flertall fra Åpen Folkekirke gruppes medlemmer, eller andre som støtter deres synspunkter, og Bispemøtet med stadig flere liberale kvinnelige (og mannlige) biskoper, gradvis vil gjøre det trangere for prester som ikke støtter likekjønnet kirkelig vigsel.

I dette bildet vil derfor den stadige insisteringen på at et løfte er et løfte og at det skal gis fullt rom for formidlingen av et tradisjonelt ekteskapssyn stå for fall , og det vil neppe være særlig høye odds for den som vil tippe fremtiden på dette området.

For Moxnes, Sandaker Nilsen og Åpen Folkekirke, vil det trolig  ,før eller siden, knapt være tålbart å høre at likekjønnet ekteskap er synd og i strid med bibelens gode samlivsetikk.

En raskt titt over grensen viser at en lignende utvikling har funnet sted i den stadig mer politiserte svenske folkekirken og mange liberale deler av den gamle statskirken i Norge vil trolig oppfatte denne utviklingen som gledelig.  

Bibelen eksplisitte og tydelige avvisning av likekjønnet samliv og forkynnelsen av dette , befinner seg i en historisk og teologisk særdeles velbegrunnet tradisjon.

Men, Åpen Folkekirkes tilnærming, og derfor premisset, er at bibelens tydelige avvising av likekjønnet samliv ikke lenger kan ha gyldighet for det moderne mennesket - fordi dette er skrevet i en annen tid, av og for andre mennesker - samt mennesker som ikke forstod tilstrekkelig eller hadde nok kunnskap og innsikt i disse spørsmålene.

Derfor må nåtidsmennesket ha rett til å nytolke og nyorienteringen må sees i lys av dette.

Og både Moxsnes og Sandaker Nilsen har gode og oppriktige motiver.

De ønsker det beste for alle.

Og hvem gjør vel ikke det.

Imidlertid ; Åpen Folkekirkes « historisk kritiske» fortolkning og deres tilsidesettelse av bibelens gode samlivsetikk vil derfor naturligvis forsterke usikkerheten om hva bibelens veiledning egentlig er , når Åpen Folkekirkes representanter formidler at likekjønnede samliv ikke er synd, og at det står enhver fritt å leve slik.

Det er kanskje derfor Åpen Folkekirkes representanter også i urovekkende grad ikke lenger taler tydelig om livets to utganger /fortapelsen/helvete.

I motsetning til slik bibelen formidler Jesu alvorsord om syndens konsekvenser.

Men, hverken  Moxnes eller Sandaker Nilsen trenger å frykte folkedomstolen .

Godt hjulpet av en stor mengde avis og TV redaksjoner,  som alle applauderer deres synspunkter, og som  i tillegg bidrar til å stigmatisere alle dem som fastholder  kjønnspolariteten i ekteskapet, dvs ekteskapet som en institusjon for en mann og en kvinne.

Selv den kristne dagsavisen Vårt Land, som  for noen få år siden, redaksjonelt,  avviste kirkelig likekjønnet vigsel, av hensyn til barna, har inntatt en «nøytral», men allikevel liberal rettet posisjon – og kjemper ikke lenger for barnas ubetingede rett til mor (Kvinne) og far (Mann), dersom likekjønnede par kan være et alternativ.

For den som fastholder bibelens gode samlivsetikk , fremstår Åpen Folkekirke derfor dessverre splittende og ufruktbar og "åpenheten" representerer først og fremst en språklig manipulasjon, og ikke en sannhet etter mitt skjønn.

Selv om deres oppriktighet og deres motiver kan være de beste.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere