Dan Lyngmyr

Alder:
  RSS

Om Dan

Følgere

Den kontantløse virkeligheten kan være en gavepakke til et samfunn som ikke løfter frem demokratiske idealer og åpenhet . Landets største bank DNB går foran med en stadig høyere og foruroligende terskel for å ta ut egne lovlige og beskattede penger kontant. Prinsippielt er praksisen både diskriminerende og udemokratisk.

Og, den den norske «elitens» grep om vanlige menneskers økonomiske status, gjennom stadige endringer som tvinger godtfolk over på diverse elektroniske løsninger, vekker dessverre til live assosiasjoner om en bedrevitersk holdning , unødvendig maktbruk og tanker om både fordums og nåværende tvangsregimer.

Heldigvis har vår nåværende sentralbanksjef, Øystein Olsen, langt bredere perspektiver og har  bedt Finansministeren lovfeste tiltak som skal forhindre fortsatt diskriminering av de som gjerne, av gode grunner, fortsatt vil beholde muligheten til å betale kontant.

https://www.abcnyheter.no/penger/privatokonomi/2019/01/31/195527667/sentralbanksjefen-ber-finansministeren-om-lovendring-for-kontanter

Sammenligningen.

”Datalagringsdirektivet er i sin helhet uforenlig med kravene i Charter of Fundamental Rights i Den europeiske unionen, om at enhver begrensing i utøvelsen av en grunnleggende rettighet må være lovbestemt,” skrev EU-domstolen i en pressemelding i tidligere.

For de mange som sterkt motsatte seg direktivet, så var en av de viktigste innvendingene - og dette var også et poeng for EU`s generaladvokat - at direktivet muliggjorde kartlegging av store mengder av informasjon om privatpersoner, og at dette åpenbart kan misbrukes.

Både av kriminelle privatpersoner og organisasjoner – og stater og offentlige myndigheter.

Direktivet la derfor til rette for å lage et tilnærmet komplett og nøyaktig bilde av en persons identitet, og store muligheter for misbruk og kriminell virksomhet som en følge av dette.

Kartlegging av enhver økonomisk transaksjon, som Finans Norge, DNB og f,eks partiet Høyre med flere applauderer, tilhører uten tvil den samme sfæren av overvåkningspotensiale, og derfor er dette et spørsmål med mange fasetter som må drøftes nærmere.

Grundig.

For Tom Staavi, informasjonsdirektør i Finans Norge, er diskusjonen i realiteten over, noen teknikaliteter gjenstår , og han argumenterer derfor for det kontantløse samfunn.

Det potensielle tvangssamfunnet.

Han representerer en betydelig og viktig norsk samfunnsaktør og organisasjon, som i praksis vil tvangsinnføre et kontantløst samfunn, sammen med landets største bank - DNB, partiet Høyre og trolig (litt diltende etter for å føle på folkemeningen) Arbeiderpartiet.

Hans knapt synlige reservasjoner er fyllmasse uten troverdighet etter mitt skjønn.

Motstemmene, og som ganske sikkert bare representerer toppen av isfjellet, når hvermansen oppdager alle negative sider som vil oppstå i kjølvannet, blir flere og tydeligere. Den mest profilerte organisasjonen så langt ,«Ja til kontanter», får stadig flere medlemmer, og har p.t mange tiltalls tusen medlemmer

Kort oppsummert kan Staavis og Finans Norges argumenter klargjøres slik samfunnet har ikke noe annet valg, utviklingen er ugjenkallelig og ikke reverserbar, og hva betyr nå dette egentlig - i tillegg til alt annen elektronisk sporbar informasjon ? - lite eller ingenting, skal vi tro Staavi.

I en tidligere artikkel i VG uttrykker konserndirektør for personmarked i DNB, Trond Bentestuen, at det er på høy tid å fjerne kontantbruken. Hans resonnement er saklig nok og hviler på argumentet om å fjerne motivasjonen for ran og overrfall - altså kontantene , samt det faktum at kortbruken og annen elektronisk betalingsformidling har økt jevnt og trutt gjennom mange år.

Argumentasjonen hviler altså i første rekke på to premisser.

Nordmenns stadig økende bruk av kort og annen elektronisk betalingsformidling , samt effekten dette (det kontantløse samfunn) vil få i forhold til både økonomisk og annen kriminalitet). M.a.o kan det det kontantløse samfunn tilsynelatende være en riktig og naturlig konsekvens av dette resonnementet.

Men, så langt er det et problem at ingen av tilhengerne ser ut til å ville drøfte innngående de mer problematiske sidene ved forslaget, og at dersom systemet skulle bli innført, så vil det ikke på noen måte være mulig å skjule hva man bruker pengene på.

Dette burde mane til ettertanke, nettopp fordi det er mulig å se for seg en rekke gode og helt legitime grunner til at en pengetransaksjon skal forbli privat, uten at dette skal kunne spores på noen måte.

En skulle tro at mange av de samme argumentene som bidro til at Datalagringsdirektivet kollapset i sin tid, også hadde bidratt til noen runder med ekstra refleksjon rundt spørsmålet om persovernhensyn hos aktørene som nå ivrigst fremmer den kontantløse hverdagen.

Men, og helt åpenbart og urovekkende , så har hverken Finans Norge eller Staavi , eller DNB , tatt inn over seg den vurderingen som lå bak EU domstolens gode og viktige avvisning av datalagringsdirektivet - som relevant.

Noen vil hevde at den” personlige friheten” er nokså illusorisk når omfanget av elektroniske transaksjoner er som nå og at man allerede , dersom man ønsker det, langt på vei er i stand til å kartlegge enkeltpersoners økonomiske liv og levnet - også i vinnings hensikt.

Men, vi har faktisk et valg.

Derfor er det også grunn til å søke muligheter som fortsatt fullt ut kan ivareta både personvernet, og den fortsatte retten til å på et hvilket som helst tidspunkt å kunne ha tilgang til sine egne lovlige og beskattede penger.

Foreløpig har hverken Staavi eller Finans Norge, Høyre eller Norges største bank DNB lagt frem løsninger som kan ivareta dette perspektivet, og det er ikke betryggende på noen måte.

Det er i dette bildet Sentralbanksjefens oppmerksomhet og beslutning er betryggende for folk flest. 

Gå til innlegget

Profeten Daniels venner som ikke ville bøye seg for gudebildet av Nebudkanesar

Vårt Land`s kommentator Håvard Nyhus, er plaget av Kjell Ingolf Ropstad som ikke vil gå i Pride og forsøker å "dytte" Ropstad på plass i sin nylige artikkel"Innbuet med mening"

Nyhus er av den oppfatning at statsrådsembedet skal løftes ut av den trivielle politiske meningshverdagen og at deltagelsen er større en den personen som deltar, og at statsråd Ropstad derfor må delta - uansett Ropstads personlige eller politiske preferanser, utelukkende fordi han er statsråd. 

Problemet er at Nyhus, og svært mange andre meningsytrere og redaktører, dermed gjør dette  til det store bekjennelsesspørsmålet . Har man et minstemål av solidarisk toleranse - eller ikke , og uten deltagelse har man i beste fall ingen troverdighet , og kanskje man bør anses som hatefull.

Og , Pridefeiringen er jo bekreftelsen på vårt vidåpne  og gode demokrati , hvor enhver har rett til å stille seg opp på sin egen bruskasse og rope ut  ; «dette tror jeg på» – også de som tydelig forkaster/avskyr tradisjonelle ekteskap og som hyller radikal kjønnsideologi.

Som f,eks foreningen FRI.

Derfor er Pride først og fremst en politisk hyllest til radikal kjønnsideologi og ikke en folkefest i alle regnbuens farger hvor alt dreier seg om den grenseløse kjærligheten.  

FRI står som initiativtaker , arrangør og medarrangør , direkte eller indirekte for de fleste Prideparader her i landet. FRI står også direkte eller indirekte bak oppfordringen om å heise regnbueflagget på kommunale flaggstenger.

FRI forfekter også en radikal kjønnsideologi der alle typer kjønn og kjønnsuttrykk,  skal betraktes som normalvarianter. Det samme gjelder for alle seksuelle handlinger mellom samtykkende voksne og alle typer samliv.

FRI oppfordrer dessuten til, og anerkjenner, at to menn har rett å til frata barnet en mor , (i tilfellet surrogati) og likeså at to kvinner har rett til å frata barnet en far, gjennom kunstig inseminasjon og hvor foreldreskapet består av mor og medmor.

I foreningen FRI’s ideologi er betydningen av kjønn, av mann og kvinne, av far og mor, opphevet, og slik blir den gjennomførte etisk relativismen opphøyet til en norm.

Ingen samlivsform eller seksuell atferd skal anses som bedre enn andre. I praksis kjemper FRI for en dekonstruksjon av «normalfamilien» og endring av innholdet i foreldreskapet, slik dette f,eks er beskrevet i FN`s  barnekonvensjon , og trolig vil retten til eggdonasjon være en av de sakene som blir viet sterkere fokus de kommende årene.

I praksis er Pride derfor først og fremst en politisk markering av LHBT bevegelsens verdier. Men , med kunnskapen om FRI`s agenda  er derfor både klokt å modig å  gjøre som Ropstad , nemlig å avstå fra deltagelse i Pride – FRI`s fremste offentlige markering.

Å bagatellisere FRI`s tunge skygge og radikale kjønnsideologi over arrangementet, slik Nyhus gjør, er trist å registrere.

Ropstad har derfor gjort som Sadrak, Mesak og Abed-Nego – de ville være pliktoppfyllende tjenestemenn for Nebudkanesar og var ikke preget av spesiell opprørstrang.

De ville bare ikke bøye seg for avgudsbildet.

Ropstad kan derfor fortsatt, og med frimodighet, takke høflig nei til Pride , uten at han av den grunn sier nei til kjærlighet, sunt mangfold og toleranse.

Avvisningen av en forvirrende og ødeleggende kjønnsideologi, uten moralsk og sosial bærekraft for individ og samfunn derimot - det bør han også i fortsettelsen takke nei til.

Gå til innlegget

Den nye Solberg-regjeringens plattform er svært tydelig i sin midtøstenprofil og har en demokratisk og betryggende tilnærming til midtøstens eneste virkelige demokrati – Israel.

Blant de viktigste punktene er (Sitat):

Legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel. Regjeringen anser ikke boikott av Israel som et bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten.

Markere en tydelig kritisk linje overfor alle former for antisemittisme og aktivt motarbeide økonomiske bidrag til terrorisme, inkludert fangelønn. 

Legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten, aktivt støtte målet om Israel og Palestina som to stater innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser, og støtte opp under demokratisk utvikling i Midtøsten.

På denne måten følger Solberg-regjeringen en rekke nasjoner og topp-politikere som har tatt tydelig avstand fra den internasjonale og forfeilede BDS bevegelsens boikottlinje.

En tilnærming som ikke uventet skaper frykt og skrekk, og representerer et helt eksistensielt spørsmål for den jødiske befolkningen.

Samtidig som det har kommet  alarmerende rapporter fra de palestinske områdene og områdets udemokratiske utvikling.

Human Rigth Watch peker i sin nylige rapport på et palestinsk regime med alle de kjennetegn som ellers preger alle udemokratiske terror og tvangsregimer.

Systematisk vilkårlige arrestasjoner og tortur krenker viktige menneskerettighetsavtaler som Palestina nylig har signert. Den systematiske praksis av tortur fra palestinske myndigheter kan være en forbrytelse mot menneskeheten som kan ende opp med en påtale ved Den internasjonale straffedomstolen, sier HRW i en uttalelse.

Lederen for HRWs virksomhet i Israel og Palestina, Omar Shakir, mener palestinske ledere sitter i glasshus når de uttaler seg kritisk mot Israel.

– Palestinske ledere reiser verden rundt og snakker om palestinernes rettigheter, men styrer selv et maskineri av undertrykkelse for å knuse kritikk, sier han i et intervju gjengitt i Nettavisen.

For mange jøder er derfor BDS kampanjen, som f,eks et stort flertall i LO støtter helhjertet,og som her på Verdidebatt f,eks har vært frontet av tidligere styreleder for "Korsveibevegelsen", Hans Morten Haugen, et helt eksistensielt spørsmål , og de tidligere britiske statsministerne David Cameron og Tony Blair har da også begge fordømt oppfordringene til boikott av Israel.

Og for en tid tilbake stemte det canadiske parlamentet , med stort flertall, ja til en tekst som fordømmer BDS-bevegelsen.

 I 2016 gikk også den tyske forbundskansler Angela Merkels parti CDU kraftig ut mot BDS og definerte bevegelsen som antisemittisk og vurderte organisasjonens oppfordringer til boikott på linje med boikottaksjonene mot jødene som gradvis økte frem mot andre verdenskrig.

Og fortsatt "regner" det praktisk talt raketter over Israel - sannsynligvis støttet av den samme og til dels hatefulle palestinske ledelsen som dessverre fortsatt oppfordrer til drap på jøder - bare fordi de er jøder..

Beklageligvis er det ennå ikke er slutt på naiviteten hos velvillige norske organisasjoner og personer, selv om motivene kan være de beste, og PLO`s sentralråds siste krumspring bidrar heller ikke til å styrke dette inntrykket.

De samme som både hyller BDS bevegelsen boikottlinje og som nå trekker anerkjennelsen av staten Israel.

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2018/10/29/195451568/plos-sentralråd-trekker-anerkjennelsen-av-staten-israel.

I dette perspektivet er den nye regjeringens midtøstenposisjon et godt demokratisk tegn i tiden.

Gå til innlegget

Kjell Ingolf Ropstad har allerede fått merke hvordan tvillingabortilhengerne har aktivert sine venner i de fleste store nyhetsredaksjonene her i landet.

Uttalelsen som  foranlediget reaksjonene har han senere tydelig presisert og beklaget – til ingen nytte naturligvis, og mange journalister og redaktører med positive preferanser for abortloven ,vil ganske sikkert, også i fortsettelsen, benytte anledningen til å påminne om Ropstads, etter deres skjønn, feilaktige, moraliserende og uakseptable oppfatninger.

Og nå er det LHBT miljøene, med støtte fra de samme avis og nyhetsredaksjonene, som har fått vann på mølla.

Dette skjer etter at det ble kjent at han (Ropstad) ikke skal ha ansvar for området likestilling og homopolitikk når han blir barne og familieminister. En endring som skjer i likhet med flere andre interne rokkeringer i den nye regjeringsplattformen. 

Han har altså ikke uttalt seg negativt eller stigmatiserende om noen befolkningsgruppe, unge eller gamle , men får kjeft bare fordi han ikke skal håndtere en bestemt politisk portefølje.

Samtidig skal dette saksområdet selvsagt fullt ut betjenes fra et annet departement, og deretter forvaltes etter den politikk som ligger i den nye regjeringsplattformen. 

Men det er ikke godt nok for de tolerante.

Morten Edvardsen i nettverket Skeive Senterpartister uttaler at :

«Homo» er fortsatt et skjellsord i skolegården. Det sender et skremmende signal hvis den kommende barne- og familieministeren må fritas for ansvaret for antidiskriminering og likestilling av homofile, lesbiske, bifile og transpersoner, sier Edvardsen.

 En familieminister kan ikke reservere seg fra ansvaret for skeive familier, skeive barn og barn som vokser opp i skeive familier, sier lederen av Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI), Ingvild Endestad til NTB

 Et gufs fra fortida, sier lederen av Arbeiderpartiets homonettverk, Jon Reidar Øyan, om begrunnelsen for at Ropstad skal slippe å få ansvaret for likestilling og homopolitikk når han blir barne- og familieminister. ,melder ABC nyheter.

Arild Hermstad Nasjonal talsperson i Miljøpartiet De Grønne har også reagert. På Facebook spør han hva slags familieminister vi får, dersom denne ikke stolt kan gå i Pride-parade og stå for en inkluderende homopolitikk ifølge oppslag i ABC nyheter.

Alle disse i selskap med utallige andre.

De som selv anser seg som grenseløst tolerante har talt.

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere