Åke Dalin

Alder: 79
  RSS

Om Åke

Lekt medlem Den norske kirke.

Følgere

Marcus Borg som vranglærer?

Publisert 10 måneder siden - 481 visninger

Har Borg rett, eller er han en snedig vranglærer?


Slik jeg leser Halvor Nordhaugs artikkel 7. februar om Marcus Borgs bok Gjenoppdag kristendommen, bruker han kirkens trosbekjennelse som grunnlag for å vurdere boken. Synspunkter som støtter opp under trosbekjennelsen er bra, synspunkter som reiser tvil om eller fjerner elementer i bekjennelsen er ikke bra.

Grunnlaget for Borgs synspunkter på den kirkelige praksis er en vurdering av hvordan kjernebegreper i kristendommen har vært forstått til ulike tider, fra mosebøkene og fram til 1700-tallet og senere i vår egen tid. Deretter drøfter han konsekvensene av ulik forståelse for kirkelig praksis.


Tro, frelse og nåde. Blant de kjernebegreper Borg drøfter er tro, frelse og nåde. Jeg har forventninger til at Nordhaug, Moxnes eller andre fagteologer går Borg etter i sømmene på begrepsforståelsen, som er hans hovedanliggende.

Har Borg rett i sin beskrivelse av hvordan kjernebegrepene har forandret innhold over tid? Dersom han har rett, hvilke konsekvenser bør dette få?

La meg gjengi noen eksempler fra Borg.

Han hevder at tro i før-moderne kristendom ikke betød å holde et sett med utsagn om Gud og Jesus som sanne, slik vi uttrykker det i kirkens trosbekjennelse. Tro betød å ha tillit til og stole på Gud og Jesus, men også å elske Gud og Jesus gjennom engasjement og lojalitet. Borg sier: «Å tro at et sett med utsagn er sanne, har liten forvandlende kraft. Men å elske (beloving) Gud som vi kjenner gjennom Jesus, bærer i seg en kraft til forvandling».


Fra blind til seende. Den vanligste betydningen av frelse i vår kirke er å få våre synder slettet gjennom Jesu stedfortredende offer på korset. Frelsen sikrer også et liv etter den jordisk død i en eller annen himmelsk eksistens. Borg hevder at de fleste gangene ordet frelse er bruk i Det nye testamente handler det ikke om å bli frelst fra synder og å komme til himmelen. Han hevder at frelse betyr frigjøring fra fangenskap, fra slaveri, fra religiøs og økonomisk trelldom og å bli reddet fra fare. I Jesu helbredende virksomhet betyr frelse forvandlingen fra blind til seende, fra døden til livet og fra skrøpelighet til helhet. Frelse er først og fremst en forvandlende kraft i dette livet.

Borg hevder også at forståelsen av nåde i vår tid er knyttet til at vi som syndere har krenket Gud og fortjener å bli straffet. Vi appellerer til Gud om nåde. Å forstå nåde som det motsatte av straff er etter Borgs syn «en alvorlig innsnevring og reduksjon av betydningen det hadde i den bibelske sammenhengen og blant de tidlige kristne». Han mener at nåde forstått som medfølelse og medfølende favner den bredere betydningen av nåde, slik ordet brukes i Bibelen.

Borg hevder med andre ord at de første kristnes forståelse av sentrale begreper var en helt annen enn vår forståelse av tro, frelse og nåde. Har Borg rett, eller er han en snedig vranglærer?

Åke Dalin, Oslo

Gå til innlegget

En gjenopprettende rettferdighet

Publisert 11 måneder siden - 332 visninger

Jeg savner en straff som gir plass til anger,­ ­bekjennelse, tilgivelse, forsoning og ­gjenoppretting av skade og verdighet. Finnes det noe sånt som et kristent perspektiv på straff?

MOT SLUTTEN AV fjoråret åpnet Vårt Land for en debatt om straffens begrunnelse. Flere etterlyste om hevn og gjengjeldelse er en del av begrunnelsen for vår strafferettspleie. Jeg savnet at avisen reiste spørsmålet om det finnes et kristent pers­pektiv på straff som bør inngå i strafferettspleien.

Gjennom rehabilitering. Frihetsberøvelse er valgt som straff i de fleste land, også i Norge. I kriminalmeldingen av 1978 slo justisminister Inger Louise Valle fast at formålet med straff ikke kunne være hevn, men forebygging av fremtidig kriminalitet gjennom rehabilitering. Dette er fortsatt grunnlaget for straff i Norge. Valle så på frihetsberøv­else som en mer human form for straff enn alternativene.

Frihetsberøvelse praktiseres på flere måter. «Ren» frihetsberøvelse praktiseres hos oss som hjemmesoning med fotlenke, en form for straff som gjelder et ­fåtall dømte. Når de fleste som får straff dømmes til frihetsberøv­else i fengsel, er tilleggsstraffen å leve i et fengselsregime og i et minisamfunn av straffedømte. Denne tilleggsstraffen blir aldri begrunnet fra domstolenes side.

Forbryterskole. Fengsels­regimet har regler og kontroll for dagliglivet døgnet rundt – et dagligliv de fleste ikke ville valgt om de stod fritt. Det er neppe tvil om at dette regimet virker passiviserende og at samfunnet av straffe­dømte lett kan bli en «forbryterskole» – begge effekter som ­reduserer mulighetene for et aktivt og lovlydig liv etter soning.

Som kristen savner jeg at det i tillegg til straff er plass til anger, bekjennelse, tilgivelse, forsoning og gjenoppretting av skade og verdighet. Dette forutsetter at det blir kontakt og dialog mellom forbryter og offer/pårørende, og at begge parter ønsker kontakt.

Møtes aldri. Vårt straffesystem bygger på at retten dømmer på grunnlag av påtale og forsvar. Tiltalte møter aldri offeret for den kriminelle handlingen som del av soningen. I tillegg til å idømme straff kan norske domstoler også legge til rette for kontakt/dialog mellom straffedømt og offer/pårørende. Dette er tiltak som norske domstoler nesten ikke benytter.

Mange anmeldelser til politiet som ikke regnes som lovbrudd, oversendes til Konfliktrådet. Flere­ av disse sakene som forutsetter kontakt mellom offer og den som har påført skade, ­fører til forsoning mellom partene og ofte gjenoppretting av skade der dette er mulig. Konflikt­rådet bruker her begrepet restorative justice (gjenopprettende rettferdighet) – et begrep som først ble brukt av sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika.

Gjøre opp for seg. I norske fengsler er det lite hjelp å få for innsatte som er opptatt av å kunne­ gjøre opp for seg overfor de som er blitt rammet av forbrytelsen. Likevel finnes det eksemp­ler på slike oppgjør.

En advokat i Trondheim ble dømt for underslag av klientpenger og fradømt sin advokatbevill­ing. Under soningen forberedte han møter med tidligere klienter, oppsøkte dem etter tur etter soning, beklaget sitt ­underslag og avtalte hvordan han kunne gjøre opp for seg med tilbakebetaling. Han har i ettertid vært åpen om denne prosessen.

Tidligere bankraner, svensken Anders Magnusson, søkte etter soning et oppgjør med fortiden ved å søke forsoning med dem som hadde vært utsatt for hans kriminalitet. Han har bedt alle om unnskyldning, ansikt til ansikt, fra dørvakten han slo ned til ­politimannen han rettet pistolen­ imot (A-magasinet).

Oppgjørsprosess. Det er et krevende arbeid å få kontakt og oppgjør mellom straffedømte og offer inn som en sentral del av kriminalomsorgen og livet etter soning. Erfaring tyder imidlertid på at begge parter kan gå styrket ut av en slik «oppgjørsprosess».

Ofrene og deres pårørende møter en angrende synder som kanskje ikke er et «monster» likevel. Den straffedømte får hjelp til et personlig oppgjør og å bygge opp egen selvrespekt – et viktig grunnlag for et lovlydig liv.

Ingen politiske partier har gjort «gjenopprettende rettferdighet» til en sentral del av rettssystemet. Kanskje dette kan bli en ny fanesak for KrF?


Gå til innlegget

Misbruk av syndefallsmyten

Publisert over 1 år siden - 229 visninger

I sitt innlegg ”Ikke helt normal” (Vårt Land 15. mars) prøver Espen Ottosen seg på en orginal bruk av syndefallsberetningen. Ifølge Ottosen handler ikke beretningen bare om hvordan synden kom inn i verden, men at også dårlig syn, ryggmarksbrokk mv. ble ”feil” ved skaperverket.

 

Gud lyktes med andre ord ikke helt med sitt prosjekt. Andre variasjoner i skaperverket som ulik størrelse, hudfarge mv. mener Ottosen er ”gode variasjoner”. Flere innlegg i avisen har tatt sterkt avstand fra konsekvensene av Ottosens bibelske forståelse av normalitet og avvik, med særlig vekt på stigmatiseringen.

 Syndefallsmyten har vært meningsfull for mange jøder og kristne som forklaring på hvordan synd og ondskap kom inn i verden. Espen Ottosen har gjennom mange debatter vist at han liker å ha bibelsk belegg for sine meninger. Hans todeling av skaperverket i ”feil” og ”gode variasjoner” må han gjerne hevde, men å gi slangen i paradiset ansvaret for dette er vel noe drøyt?

 Espen Ottosen introduserte sitt syn på ”feil” ved skaperverket fordi han ikke liker fenomenet ”transpersoner”. Mangel på samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn aksepterer han ikke som uttrykk for ”skaperverkets flotte mangfold”. De som opplever dette, er skapt ”feil”.

 Jeg er blant dem som ikke har behov for syndefallsmyten. Det er nok å se meg rundt og konstatere at ondskapen er en realitet i verden. Jeg tror på Gud som skaper og fortsatt medskaper i verden, men har ikke behov for å mene noe om hva som er vellykket eller mislykket av det skapte.

 Samtidig registrerer vi at ”survival of the fittest” (naturlig seleksjon) er et grunnprinsipp i naturen. De som best tilpasser seg livsbetingelsene overlever. Det gjelder dyr, vekster og mennesket før humaniseringen satte inn. Gjennom humaniseringen har forebygging og behandling av sykdom hatt en enorm utvikling. Langt flere overlever enn før og livslengden for de fleste er nærmest doblet på noen generasjoner. I mange kulturer er også tiltak satt inn for å gi et bedre liv til dem med naturgitte begrensninger. La oss fortsatt ha dette perspektivet sentralt i vårt kristne oppdrag i verden.

Gå til innlegget

Skal vi søke nødhavn blant kvekerne?

Publisert rundt 2 år siden - 601 visninger

Vi som mistrives som vitner til de teologiske debattene kunne kanskje like gjerne bli kvekere? Kvekerne tror at Jesu eksisterte, at han døde på et kors og oppstod fra de døde, men de har ingen felles forståelse av Jesu død og oppstandelse.

Kampen om den riktige forståelsen av ”livets to utganger” pågår for fullt i Vårt Lands spalter. Alle deltakere i debatten mener å ha Bibelen på sin side. Også  i andre stridstemaer vi opplever, som homofili og ekteskap for likekjønnede, har alle referanser til Bibelen.

 Bibelens autoritet for tro og liv er avgjørende i DNK og resten av Vest-kirkene. For noen, særlig hos katolikkene, gis tradisjonen også en viss autoritet. Med en bibel som inneholder betydelige variasjoner i forståelsen av Gud og Mennesket, har det blitt et stort arbeid å forklare Bibelens budskap. De mest bokstavtroende teologer har en særlig krevende oppgave når motstridene tekster skal forstås som entydige og klare.

 De bibelske forfatterne, særlig GT-forfatterne, erfarte Gud svært forskjellig. Det er derfor vi i Bibelen møter mange bilder av Gud, fra den uberegnlige despot til den kjærlige far. De som mener at Gud har inspirert forfatterne, må derfor akseptere at Gud har latt dette mangfoldet få utfolde seg – enten de liker det eller ikke. Et mindre bastant syn på inspirasjonen gjør det enklere å akseptere de erfaringene med Gud som bibelens forfattere formidler.

Da de bibelske skriftene ble samlet til en bok ble det slutt på å tenke selvstendig om Gud ut fra egen erfaring, slik de bibelske forfatterne gjorde. Noen av bibelens gudsbilder ble gitt autoritet og lagt til grunn for kirkens tro. Selvstendig tenkende kristne med avvikende forståelse fikk raskt kjetterstemplet. Særlig følsomt har det vært å stille spørsmål ved læren om frelsen gjennom Jesu stedfortredende lidelse. Denne læren bygger på en bestemt forståelse av hvem Mennesket er og hvem Gud er. Teologer som har stilt seg kritisk til de bilder av Gud og Mennesket som frelseslæren bygger på og kanskje avvist at vi trenger Jesus som redningsmann, har merket hvor grensen går mellom å være innenfor eller utenfor.

Å ta opp erfaringer i livet som kolliderer med etablert tro om livet, døden og evigheten kan koste mye også for ikke-teologer. Dette er illustrert i boken ”Uventet og ubedt” av Jan-Olav Henriksen og Kathrin Pabst. Forfatterne intervjuet kristne med paranormale erfaringer. Flere av intervjupersonene hadde kviet seg for å dele sine erfaringer med andre kristne av redsel for ikke å bli tatt på alvor, bli latterliggjort eller sosialt utestengt. Jeg tror mange tenker på samme måte om andre erfaringer som kolliderer med etablert forståelse.

Vi som mistrives som vitner til de teologiske debattene kunne kanskje like gjerne bli kvekere? Kvekerne tror at Jesu eksisterte, at han døde på et kors og oppstod fra de døde, men de har ingen felles forståelse av Jesu død og oppstandelse. Derfor har de ingen dogmer, trosbekjennelser eller bekjennelsesskrifter. Forskjellige oppfatninger i teologiske spørsmål opplever de som en kilde til åndelig berikelse. Flere støtter seg også til formuleringer som har fulgt kirken fra oldtiden. De tror at Kristus blir levende til stede for alle som åpner sine hjerter for ham. Stille andakt er derfor deres gudstjenesteform, i stillheten taler Gud til den som lytter. De har bare lekfolk, ingen prester. Egen erfaring med Gud blir avgjørende. Levende tro følges av engasjement og handlinger. Jesu omtanke for de svakeste i samfunnet blir et levende eksempel til etterfølgelse. Kvekerne er medlem av Norges kristne råd, og derfor godkjent som kristne i vårt miljø.

Hvorfor melder jeg likevel ikke overgang til kvekerne?

Dette de viktigste grunnene: 

• Jeg har vokst opp i DNK med dens gode og mindre gode sider. Den betyr noe viktig, men litt ubestemmelig for min identitet som kristen. Jeg er blitt mer og mer fjern fra kirkens teologiske byggverk, men det skal mer til for å bryte ut.

• Jeg liker mange sider ved gudstjenestene, særlig sangen og nattverden. I gudstjenesten opplever jeg Guds nærvær. Jeg blir fortsatt rørt av min barndoms bedehussanger, selv om teologien i tekstene ikke tilhører min verden i dag. Jeg lukker ørene for deler av liturgien og trosbekjennelsen og har lave forventninger til prekenen.

• Menighetsliv er også et sosialt fenomen. Jeg opplever varme fra fellesskapet og møter kjentfolk i kirken. Det er hyggelig med en prat under kirkekaffen. Jeg vet ikke hvordan det sosialt sett er å være blant kvekerne. Jeg bør kanskje besøke en kvekerandakt med det første. 

 

Gå til innlegget

Når behovet for frelse er borte

Publisert rundt 2 år siden - 2587 visninger

Når syndserkjennelsen blir svekket eller forsvinner, forsvinner også behovet for frelsen. De moralske utfordringer fra Jesu liv og forkynnelse er kanskje ikke nok til å opprettholde en levende­ kirke?

Mine foreldre var aktive­ i Indremisjonen og Misjonssambandet og delte forestillingen om – eller troen på – frelse og fortapelse, det vil si læren om livets to utganger. Denne troen fikk jeg inn med morsmelken. Muligens var jeg et lite mottakelig barn, siden jeg ikke ble skremt av helvete og heller ikke skjønte mye av frelsen. Jeg husker godt at vi satt rundt radioen og hørte på Ole Hallesbys helvetespreken, men den prellet av. Bjørn Eidsvåg har jo nylig avskaffet både frelsen, oppstandelsen og helvete.

Læren om de to utganger har gode nok referanser i Bibelen. Det samme gjelder Jesu død «for våre synder». Tidlig i kristendommens historie tolket man Jesu død i lys av profetiene om Menneskesønnen og offertanken som sto sentralt i kulturen. Jesus­ måtte ofres for at «de mange­ skulle gå fri». Denne forståelsen var naturlig for de første kristne fordi den viste at profetien ble oppfylt gjennom Jesu død.

Levende. Forkynnelsen om det syndige mennesket som har bruk for bekjennelse, Guds tilgivelse, nåde, frelse og evig liv i himmelen, har holdt seg levende gjennom hele kirkens historie, godt underbygget av teologi. At dette­ har blitt kjernebudskapet, er ikke vanskelig å forstå. Levende beskrivelser av både himmel og helvete gjennom kirkens historie har gjort alternativene tydelige for de fleste. Dette har vært nyttig på mange måter. Forestillingen om helvetes piner kunne skremme noen og enhver på himmelvei. Frelse og fortapelse bidro til klarhet om hvem som var innenfor og utenfor. Du kunne ikke lure deg unna valget mellom den brede og den smale vei – og hvor disse veiene førte hen.

Troen på frelse og fortapelse har trolig vært brukt på ulikt vis gjennom kristendommens historie. Så lenge prestene ikke hadde konkurranse om den rette innsikt om liv og død, hadde ikke folk flest noen alternativ forståelse. Du måtte forstå deg selv som tvers igjennom syndig, et menneske som trengte frelsen for å leve rett her på jorden og å få del i himmelrikets gleder. Samtidig som alternativet «helvete» ble holdt levende. I nyere tid har enkelte kristne samfunn sammenlignet frelsesveien med et forsikringsselskap. Det er smart å bli kristen slik det er smart å tegne livsforsikring. Det er en indre­ logikk mellom det syndige­ mennesket, behovet for frelse og to utganger på livet.

Skulle noen være i tvil om sin syndighet tvers igjennom, har ideen om arvesynden kommet kirken til unnsetning. Arvesynden har vi arvet, vi kan nødvendigvis ikke bebreides for «forfedrenes synder». Men vi bærer den med oss og må frelses også fra arvesynden. Her blir Jesu stedfortredende lidelse viktig. Han frigjør oss både fra arvesynden og fra de syndene vi selv er ansvarlig for.

Hittil har helvete og forestillingen om «det syndige mennesket» vært viktige elementer i kirkens teologiske byggverk. Hva skjer om disse forsvinner?

Mindre om helvete.  I vår tid er forkynnelsen av livets to utganger blitt svekket. I prekener hører vi stadig mindre om helvete. Tor B. Jørgensen skriver klart (Vårt Land 1. oktober): «For egen del har jeg lenge i forkynnelsen min lagt til side alle referanser til den doble utgang». Han viser til en rekke skriftsteder, blant annet Joh. 12, 32 der Jesus sier: «Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg». Han konsentrerer seg om å forkynne Guds nåde og kjærlighet som «trumfer forestillingen om evig straff». Jeg leser Jørgensen slik at det er én utgang på livet for alle, og at kirken ikke faller sammen dersom helvete er avskaffet.

Selv har jeg i alle år forundret­ meg over forestillingen om arvesynden­ og alle menneskers syndige natur. Den norske kirkes liturgi­, bekjennelse og salmer er fulle av dette. I gudstjenesten er derfor bønn om tilgivelse for våre synder et sentralt tema. Vel har jeg gjort mange feil og såret andre­ i «ord og handling». Synd som trenger tilgivelse­. Men tvers igjennom syndig med et repeterende behov for å bekjenne­ syndene? Nei, jeg opplever ikke dette­ behovet, verken hos meg selv eller­ hos de som står meg nær. Vi er nå en gang skapt med muligheter­ for ondt og godt. Hvem har funnet på at «å bli renset for all synd» er så viktig for å leve et liv som Jesu etterfølger?

Svekket. Når syndserkjennelsen blir svekket eller forsvinner, forsvinner også behovet for frelsen. Jesu død som soning for mine synder får ingen mening. Da står vi igjen med Jesu seier over døden gjennom oppstandelsen, åndens levende kraft verden og de enorme, moralske utfordringer fra Jesu liv og forkynnelse. Disse utfordring-
ene gjelder vårt oppdrag i denne verden, individuelt og kollektivt. Dette er kanskje ikke nok til å opprettholde en levende kirke?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4.10.2016

Følg hele debatten om «Etterlyst Jesus»

• Tore Thomassen: Høstens lille Jesus-debatt

• Egil Sjaastad: Betenkt over Jørgensens skriftmetode

• Tor B. Jørgensen: Tid for å si det tydelig: Ingen går fortapt

• Åshild Mathisen: Bedehuset nærmer seg kultstatus

• Jostein Sandsmark: Biskop Jørgensen og livets to utganger

• Per Arne Dahl: Wanted. Dead and alive

• Halvor Nordhaug: Hva skal vi med Jesus? Eller: Eidsvåg som progressiv moralsk fornyer

• Torstein Husby: Skal vi ha hver vår trosbekjennelse?

• Eyvind Skeie: Når tåken får senke seg i debatten om Jesus

• Se Jesus-debatten på Litteraturhuset

• Hallvard Jørgensen: Jesus og fortapinga

• Egil Sjaastad: Kjære prester - Jørgensen og dere får et problem

• Tor B. Jørgensen: Eidsvåg vender tilbake

• Johannes Morken: Eidsvåg og Jesus

• Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77226 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43404 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34800 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27777 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22426 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20026 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19034 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 46 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 274 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 115 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 111 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 144 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 187 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 148 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 46 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 85 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
rundt 23 timer siden / 109 visninger
Vägen tillbaka till Duraslätten
av
Anders Ekström
rundt 23 timer siden / 52 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
rundt 23 timer siden / 92 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 974 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 200 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 192 visninger
Les flere