Dag T. Elgvin

Alder: 1
  RSS

Om Dag

Følgere

Likebehandling av alle trossamfunn er i strid med Grunnloven § 2. Et krav for registrering bør være at læren ikke er i strid med norske lover.

Stortinget skal til våren behandle forslag til ny trossamfunnslov. Den ligger nå i Familie- og kulturkomiteen, som skal avgi innstilling senest 24. mars. Regjeringen har foreslått at formålet med den nye loven er så enkelt som å gi støtte til tros- og livssynssamfunn. Dette ser ikke så radikalt ut, og det begrunnes ut fra Grunnlovens § 16, 4. setning: «Alle tros- og livssynssamfunn skal støttes på lik linje.»  Prop 130 L 2018-2019, s 45 og 51ff.

Det radikale er at proposisjonen ikke viser til Grunnlovens § 2. Dette er alvorlig fordi § 2, Norges verdigrunnlag, skal brukes for å tolke de andre paragrafene. Forarbeidene sier: «Den nye § 2 vil således bli en viktig bestemmelse, bl.a. for tolkningen av de øvrige bestemmelsene i Grunnloven.» (Dok 16 (2011-2012) s 51). Dette ligger som en premiss for Grunnloven, og det må regnes som en saksbehandlingsfeil at regjeringen ikke har drøftet § 2.  Komiteen må drøfte det departementet ikke gjorde.

Når Grunnloven § 2 er «målestokken», den kristne og humanistiske arven skal være verdigrunnlaget, må § 16 om likebehandling vike.  Komiteen kan vurdere denne ordlyden: «Formålet er å understøtte tros- og livssynssamfunn som har en lære i tråd med Grunnlovens § 2.»

En slik forskjellsbehandling rører ikke ved prinsippet om trosfrihet; enhver kan fortsatt tro på det han/hun vil, eller la være. Forskjellsbehandling er videre i samsvar med dommen fra Menneskerettsdomstolen i «krusifiks-saken». Her ble det lagt til grunn at et land har rett til å prioritere sin egen kultur og religion. Se JUDGMENT in CASE OF LAUTSI AND OTHERS v. ITALY. (Application no. 30814/06), 18. mars 2011. Det kan også forsvares ut fra Den europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK), se under.

Islam kolliderer med Grunnloven § 2

Akkurat som et menneske bygger livet sitt på visse verdier, må et samfunn ha visse verdier i bunnen. Uten en fast grunnvoll blir alt relativt. Uten å bygge huset på stein, står det ustøtt. Grunnlovens § 2, første setning, slår fast at verdigrunnlaget for staten Norge fortsatt skal være den kristne og humanistiske arven. Noe av kjernen i denne arven er at hvert menneske har likeverd, uansett rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning (innledningen til FNs menneskerettserklæring).

Islam bryter med dette. Koranen lærer at menn står over kvinner (sura 24:31), muslimer har høyere rang enn ikke-muslimer (39:9, 2:221, 3:110, 13:16, 39:9, 45:21, 98:6), og jødene står nederst (5:65). Ikke-muslimer blir omtalt på en nedverdigende måte.

§ 2 angir i andre setning det som er formålet med grunnloven; den skal «trygge demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»  Islam er i strid med dette.

a) Demokratiet 

Grunnloven skjelner ikke mellom mann og kvinne eller om tilhørighet til én bestemt religion ved utnevnelse til regjeringen (§ 12), Høyesterett (§ 88) og Riksretten (§ 86), eller ved stemmerett og valgbarhet til Stortinget (§ 49, § 50).

I motsetning til dette bestemmer islam at muslimene skal ha makten, sura 63:8, 33:36, 5:44. En fatwa fra Islam Q&A i 2008 sier: “Demokrati er et menneskelagd system som betyr styring av folket og for folket. Demokrati er derfor i strid med islam, der styringen skal være for Allah, og det er ikke tillatt for mennesker å vedta lover.» 

b) Rettsstaten 

Likhet for loven er et grunnprinsipp. I islamsk-styrte land har ikke-muslimene færre rettigheter, 9:3. Domstol-loven gjør ingen forskjell på kvinner og menn som vitner; § 101-104, mens i en islamsk rettsak teller mannens vitnemål det dobbelte av kvinnens, 2:282, og Koranen skal være grunnlaget for alle dommer, 5:49.

c) Menneskerettighetene

Grunnloven viser til FNs menneskerettighetserklæring av 1948. Islam er i strid med artikkel 1, 2, 3, 5, 7, 16, 18 og 19 (og kanskje flere). Islamske stater har vedtatt sin egen erklæring, «Kairo-deklarasjonen». Her står det i art 25 sier at alle artiklene skal forstås ut fra Sharia-reglene, og art 24 sier at alle rettigheter og friheter er underlagt sharia-reglene. Disse er langt unna FNs idealer. 

Trosfriheten er ikke absolutt

EKM slår i art 9 fast at trosfriheten ikke er absolutt, det er lov å begrense religiøs virksomhet hvis andres rettigheter og friheter er i fare eller av hensyn til den offentlige trygghet og orden.   Islam oppfyller disse kriteriene: 1) Islam har ikke tros- og ytringsfrihet, dvs andres rettigheter og friheter er i fare.  2) Islam tillater muslimer å bekjempe (drepe) vantro og spesifikt å drepe jøder, dette bryter med den offentlige trygghet og orden.  Derfor er det juridisk holdbart å begrense virksomheten til islamske trossamfunn.  Kontroll med koranskoler er et første skritt.

Krav for registrering av trossamfunn

Kravet i gjeldende lov for å registrere et trossamfunn, er at både læren og praksisen skal være i samsvar med norsk rett og moral. Dette kravet har riktignok ikke vært håndhevd; islamske trossamfunn er blitt registrert og har fått millionstøtte enda læren er i strid med Grunnloven, menneskerettsloven, likestillingsloven,  ekteskapsloven,  trossamfunnsloven,  arveloven, domstolloven  og straffeloven.  I stedet for å stramme inn praksisen, har regjeringen foreslått å fjerne kravet om at læren skal være i samsvar med lovene – helt uforståelig.  Det ble fjernet uten at det ble drøftet hvorfor bestemmelsen ikke lenger skulle være aktuell. Dette er i strid med vanlig saksbehandlingsskikk.

Det fremlagte forslaget har kun formelle kriterier: «Et tros- eller livssynssamfunn kan bli registrert når det er fast organisert og har minst 50 medlemmer», og når disse er lovlig innmeldt, bor i Norge og ikke er medlem av andre tros- eller livssynssamfunn. Dette betyr at alle kan få støtte, uansett om læren er i strid med Grunnloven og andre lover. Dette betyr at regjeringen ønsker alle trossamfunn velkommen; alle verdier er like gode. Dette er et brudd med Grunnlovens ånd. At det er en KrF-statsråd som fremmer et sånt forslag, er uforståelig.

Hvis Stortinget vedtar en lov som åpner for å støtte virksomheter som har en lære = et formål som river grunnen unna verdifundamentet i Grunnloven, bidrar de folkevalgte til å ødelegge det Norge vi kjenner i dag.   Familie- og kulturkomitéen må legge inn igjen kravet om at både læren og praksisen skal være i samsvar med lovene.

Gå til innlegget

Folkeretten på Vestbredden

Publisert over 1 år siden

Norge har i årevis hevdet at bosetningene på Vestbredden er i strid med folkeretten. For eksempel kritiserte Norge Israel i 2015 fordi landet godkjente bygging av 800 boliger. Hvordan kan det ha seg? Jo: UD hevder at folkerettsbestemmelsen i San Remo-traktaten sluttet å gjelde da Storbritannia avsluttet sin oppgave som mandatmakt 15. mai 1948. Dette resonnementet vil mange folkerettseksperter være uenig i. Hovedargumentet er at den folkeretten som ble etablert i 1920, ikke var avhengig av mandatmaktens rolle.

Fredsavtalen etter første verdenskrig, San Remo-traktaten av 1920, har status av folkerett. Her ble det slått fast at de folkegruppene som hadde vært under ottomansk styre, skulle få selvstendighet. Det gjaldt jødene i Palestina og araberne i Syria, Libanon og Mesopotamia (Irak). Man vedtok samtidig at en «mandatmakt» skulle sørge for å gjennomføre dette. Frankrike påtok seg oppgaven for Syria og Libanon, Storbritannia for Palestina og Mesopotamia. Folkeforbundet sluttet seg enstemmig til San Remo-traktaten i 1922.

Retten til et land

Mandatoppgaven innebar å hjelpe folkegruppen med å etablere en stat. Mandatet kan sammenlignes med et vergemål: Man har formelt ansvaret på vegne av den umyndige, som overtar ansvaret når hun blir myndig. 15. mai 1948 ble jødene «myndige» ved at man opprettet staten Israel. Dermed ble rettighetene som jødene hadde fått som folkegruppe, overtatt av staten Israel.

Et grunnprinsipp i folkeretten gjelder respekt for oppnådde rettigheter. Folkeforbundet slo fast dette prinsippet i pakten sin, art 70, 1b: De rettigheter en part har, blir ikke påvirket av om en traktat avsluttes. (min overs.) Prinsippet ble også slått fast av Den permanente internasjonale domstolen i Haag allerede på 1920-tallet. FN tok med samme prinsipp i sitt charter art 80: Tidligere oppnådde rettigheter blir ikke endret ved at FN er opprettet. Wien-konvensjonen om traktatrett av 1969 stadfestet det samme prinsippet, og Norge har anerkjent denne konvensjonen som et «vesentlig uttrykk for folkeretten», senest i 2014. UDs påstand om at folkerettsbestemmelsen i San Remo-traktaten sluttet å gjelde da Storbritannia avsluttet sin oppgave som mandatmakt, bryter med alle disse vedtakene.

Området 

Seiersmaktene etter første verdenskrig ville at jødene skulle få det området de hadde brukt fra gammelt av, som sitt hjemland (stat). Da brukte man den bibelske formuleringen ‘fra Dan til Beersheba’. Dette var hele området vest for Jordanelva, og et større område øst for Jordanelva, pluss Golanhøydene. Mandat-teksten slo fast at ingen del av området kunne overdras til andre eller leies ut (art 5).

Det gikk ikke lang tid før Storbritannia brøt reglene. Landet ønsket et godt forhold til araberne og gav hele området øst for Jordanelva til den hasjemittiske emir-familien. Golanhøydene ble gitt til Frankrike, som la området inn i det syriske mandatet. Dette kunne Storbritannia gjøre fordi landet var en verdensmakt, og Folkeforbundet protesterte ikke, men godkjente de 23 % som var igjen som ‘mandatområdet’. Slik var situasjonen fra 1922 til 1947.

Det nyopprettede FN prøvde så å balansere rettighetene til jødene med kravet fra araberne, og foreslo i nov 1947 å dele disse 23 % i én jødisk og en arabisk stat. Med dette forslaget brøt FN med folkeretten gitt i San Remo-traktaten, og brøt art 80 i sitt eget charter! Likevel godtok jødene forslaget, fordi de var i en presset situasjon. Men araberstatene sa Nei. De ønsket hele området, og angrep militært for å fordrive jødene. Jødene greide å forsvare seg og beholdt omtrent det området som FN hadde foreslått for den jødiske staten. Staten Israel ble opprettet, og vi er ved det tidspunktet der norsk UD mener at folkeretten fra San Remo skal «nullstilles», et syn som er i strid med Wien-konvensjonen om traktatrett.

Hvilke grenser skulle så UD bruke? 15. mai 1948 var det ingen stabile grenser, i og med at syv arabiske stater angrep Israel. Jordan okkuperte Judea og Samaria og kalte det Vestbredden, og annekterte området. De fleste land i verden skjønte at denne annekteringen var folkerettsstridig. I 1967 ble Jordan fordrevet fra Vestbredden, da Israel greide å ta tilbake kontrollen. Man kan dermed si at Israel oppfylte vedtaket fra San Remo om at jødene skulle få et hjemland vest for Jordanelva. I 1994 ble Jordan og Israel enige om en fredsavtale, og Jordanelva ble internasjonal grense mellom de to landene.

Da skulle man tro at Norge forholdt seg til denne internasjonale grensen. Men nei: Norge mener at våpenhvilelinjen fra 1949 mellom Israel og Jordan skal være «utgangspunkt for de territorielle kravene [til partene]» (brev til meg 15. juli 2014). Så selv om Jordan er ute, mener UD at palestinerne har de formelle rettighetene til Vestbredden.

Et argument for dette er uttalelsen fra domstolen i Haag fra 2004, som legger til grunn at Israel er okkupant av området øst for den såkalte grønne linjen. Her hevdes det at den 4. Genève-konvensjonen fra 1949 er anvendbar for «de palestinske territoriene».

Art 49 sier at «okkupasjonsmakten kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det område som den okkuperer.» Å deportere eller flytte betyr å flytte noen mot deres egen vilje. Det er ikke det som skjer her. Folk flytter selv, frivillig. At Israel legger til rette for frivillig flytting, rammes ikke av denne artikkelen. Derfor er den 4. Genève-konvensjonen ikke anvendbar.

Denne uttalelsen fra domstolen i Haag var ikke en dom som var bindende for partene. Det var en uttalelse på oppfordring fra FN, den kan derfor sammenlignes med en politisk meningsytring, på linje med FNs mange resolusjoner. Haag-domstolens uttalelse kan ikke brukes som belegg for at bosetningene er brudd på folkeretten.

UD sier at Vestbredden er ‘palestinsk område’ Det viser at UD neglisjerer prinsippet om respekt for oppnådde rettigheter og folkeretten fra 1920. UD neglisjerer også Oslo-avtalene som Norge var fødselshjelper for. I Oslo II (1995) ble Vestbredden delt administrativt i tre, og Israel har full myndighet i C-området. Det er her alle bosetningene ligger.

Når UD sier at Israel har okkupert området, antyder man at palestinerne «eier» området og at okkupasjonen er lov-stridig. Det motsatte er tilfelle. Israel sørget for å få kontroll over det området jødene ble tildelt i San Remo-traktaten av 1920. Mer relevant er det å si at Israel frigjorde området.

Oppdraget i Mandatet var at det «skal legges til rette for tett bosetting av jøder». Bosetningene er derfor ikke i strid med folkeretten, men en oppfyllelse av dem.

Gå til innlegget

NRK er til skade for Israel

Publisert rundt 2 år siden

NRK historie-fortelling 14. mai om Jerusalem hadde flere feil, og var svært tendensiøs.

Da Israel feiret 70-år som egen stat og USA åpnet ambassade i Jerusalem, ville NRK forklare hvorfor byen er omstridt. NRKs historie var full av feil og tok parti mot Israel. Ett eksempel: «Etter 6-dagers krigen i 1967 okkuperte Israel Øst-Jerusalem og erklærte byen som Israels evige og udelelige hovedstad. Stikk i strid med internasjonal lov.» 

Ikke et ord om hvilken internasjonal lov Israel skulle ha brutt. Israel brøt ingen internasjonal lov. Det fantes en internasjonal lov om området, den som seiersmaktene etter første verdenskrig vedtok i San Remo 1920.  Her heter det at området ‘fra Dan til Bersheba’, dvs hele det området som jødene hadde brukt fra gammelt av, skulle være grunnlaget for et jødisk nasjonalhjem (stat). Det betyr landområdet fra østenfor Jordanelva og til Middelhavet, inkludert Golanhøydene og selvsagt Jerusalem. Folkeforbundet sluttet seg til denne folkeretten i 1922. Israels annektering av Øst-Jerusalem var således i samsvar med internasjonal lov, ja, en oppfyllelse av den.

Det var FN som brøt folkeretten i 1947, ved å foreslå at halvparten av det området som skulle være for en jødisk stat, heller skulle bli en arabisk stat. FN foreslo også at Jerusalem og området rundt skulle være en internasjonal sone. Men merk! Dette var bare et forslag, det hadde ingen status som folkerett. Da krigen brøt ut, gjorde FN ikke noe for å forsvare sitt eget vedtak, så også av denne grunn kan ikke delingsforslaget brukes som politisk argument i dag.

NRK bruker våre skattepenger til å spre desinformasjon til skade for Israel, og har gjort det gjennom 50 år. Det er synd, og det har ganske sikkert bidratt til den antisemittismen vi ser i Norge i dag. Jødene har gitt oss den religion som har preget europeisk kultur gjennom 2000 år, med respekten for enkelt-mennesket som en hjørnesten. Vi bør være stolt av våre røtter. NRK bør finne nye utenriks-reportere fra Midtøsten.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere