Dag Øivind Vincent Østereng

Alder: 47
  RSS

Om Dag Øivind Vincent

Følgere

Til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn

Publisert rundt 2 måneder siden - 2165 visninger

Å endre på språket vedrørende Faderen, er ikke bare å endre på språket, det er å endre troen. Gud Moder er en annen religion.

Kan vi kalle Gud for mor? Selvsagt kan vi det! Vi kan kalle Gud for en elefant om vi vil. Språk er tross alt bare sosiale konvensjoner og normer som er i konstant endring.

Akkurat nå er språket i endring. Språket i vår kultur har generelt sett vært underlagt et patriarkalsk språklig hegemoni så langt tilbake som vi har kilder. I særdeleshet gjelder dette det religiøse språket, og det kan med en viss grunn hevdes at det er religionen som har gitt legitimitet til dette patriarkalske hegemoniet. Nå har dette kommet under sterkt kulturelt press. Feminismen og likestillingskampen har endret vår kultur, også språket. Det patriarkalske språket står for fall. Det har det for så vidt allerede gjort en stund. De sosiale normene som dette språket var eksponent for, er ikke lenger i samsvar med samfunnets normer. Derfor oppdras vi til å reagere på titler som formann, talsmann, byggherre, husfar osv. Slike ord hører hjemme i en annen tid enn vår. De er ikke kjønnsinkluderende og må erstattes av andre ord. Slik er vår kulturelle utvikling, enten vi liker det eller ikke.

Ingen grunn til å undre seg over at denne utviklingen også innhenter kirken. Kan det religiøse språket endres i takt med samfunnets språknormer? Kan denne endringen attpåtil medføre en berikelse av det religiøse språket? Slike problemstillinger og innfallsvinkler utgjør bakteppet for debatten om kjønnsinkluderende språk i kirkens liturgier.

Derfor tilbake til det innledende spørsmålet. Kan vi kalle Gud for mor? – Og svaret er selvsagt det samme. Vi kan kalle Gud for akkurat hva vi vil. Er det dermed sagt at det er Gud vi snakker om? Selvsagt ikke! F.eks. er Ganesha i hinduismen (ofte fremstilt i skikkelsen av en elefant) en annen gud enn de kristnes treenige Gud. Begynner vi å kalle Gud for mor, nærmer vi oss kanskje andre gudeskikkelser. I de gamle orientalske religioner, like mye som gresk- og romersk mytologi, vrimler det av gudinner og guddommelige moderskikkelser. Gudinnedyrkelse har vært så utbredt til tider at religionshistorikere mener at det har eksistert matriarkalske samfunn, der gudeskikkelsene har vært dominerende kvinnelige. Selvsagt er det interessant å se på dette som historiske og kulturelle fenomener.

Innenfor den debatten som nå har begynt om Gud, kjønn og språk, er det relevant å trekke religionshistoriske paralleller. For jeg er ikke av den mening som jeg ironisk hevdet innledningsvis, nemlig at hva vi kaller Gud bare er et uttrykk for sosiale konvensjoner og foranderlige språknormer. Det er et spørsmål om åpenbaring og virkelighet.

Debatten om gudsbegrepet har på en måte gått gjennom hele kirkens historie, selv om det så langt jeg vet aldri før har vært et teologisk prosjekt å likestille Faderen med Moderen. Dette får sies å bli vår tids utfordring.

Egentlig er vi tilbake til universaliestriden fra middelalderen med dette spørsmålet. Kampen om forholdet mellom språk og virkelighet. Gudsbegrepet brytes mellom de som inntar nominalistenes rolle og de som inntar realistenes rolle. Egentlig kan debatten sies å gå tilbake til Platon og Aristoteles og debatten mellom den platonske idelæren og Aristoteles’ lære om tingene. Postmodernismen har med sin dekonstruksjonisme gitt ny næring til den språkfilosofiske debatten mellom språk og virkelighet.

Men - når kristne omtaler Gud som Faderen, er ikke det et uttrykk for patriarkalske sosiale konstruksjoner eller et resultat av språkfilosofiske debatter. Nei, det har sin rot i det språk som Jesus åpenbarte Gud med. Altså en språklig realisme, gitt i den guddommelige åpenbaring. Den fulle åpenbaringen av dette mysteriet, Gud, åpenbarte Jesus altså med ordene: «til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn». Under dette navnet har Gud åpenbart seg, han som i den gamle pakt åpenbarte seg som «Jeg er». Her er vi bundet av åpenbaringen, og vi skal som kjent ikke misbruke Guds navn.

Kirkens store teolog, Thomas Aquinas, har i all ettertid hjulpet oss med å holde tungen beint i munnen gjennom striden mellom nominalister og realister. I sine kjente ord «universalia ante res, in rebus et post res» (allmennbegrepet finnes før, i og etter tingen), har han gikk teologisk-filosofisk begrunnelse for at allmennbegrepet Faderen, som i dette tilfellet er til debatt, ikke kan endres uten at også saken (av lat «res») endres.

Spørsmålet om vi så kan bruke kvinnelige metaforer om Gud, der Gud i Bibelen liknes med en diende mor som ikke glemmer sitt barn, eller en høne som vil samle sine kyllinger under sine vinger, se det er et helt annet spørsmål. Selvsagt kan Gud sammenlignes med en mor. Men Gud er ikke Mor! Han er Faderen (og Sønnen og den Hellige Ånd). Å endre på dette er ikke bare å endre på språket, det er å endre troen. Gud Moder er en annen religion.

Gå til innlegget

Skriften alene - tanker ved reformasjonsminnet

Publisert 3 måneder siden - 1346 visninger

Hvor særegen er egentlig Martin Luther? Hva brakte reformasjonen med seg gjennom slagordet "Skriften alene"? Og hvilke konsekvenser førte dette slagordet med seg? Reformasjonsminnet gjør disse spørsmålene påtrengende.

Martin Luther - et renessansemenneske

Hvor særegen er egentlig personen Martin Luther? – Han er utvilsomt en person som fikk spille en særegen rolle i reformasjonsverket i Europa. Martin Luther vil for all ettertid stå i historien som den fremste av reformatorene og som den fremste lederen av det vi kaller reformasjonen. Han fikk uten tvil spille en særegen rolle. Men vår historiske forståelse av Martin Luther har nok i alt for stor grad latt seg blende av denne særegne rollen han fikk å spille.

I den lutherske tradisjon har Luther fått en heltestatus som verken han selv ønsket eller vi er tjent med. Vi kan kanskje si det slik at heltehistorien om Martin Luther har fått for stor plass i vår bevissthet omkring reformasjonen, og likedan i forståelsen av den bevegelsen som han var en del av. Vi kan like gjerne si det slik; Martin Luther var det fremste barn av sin tid.

Luther var den personen som på en særegen måte klarte å samle opp i seg selve tidsånden og formulere den i tanker og teologi, og med hjelp av den medierevolusjonen som boktrykkerkunsten var, kunne hans tanker og teologi spres vidt og bredt utover på kort tid. Grunnen til hans store suksess var at hans tanker og teologi forløste det trykk som lå i folkedypet og kulturen, han satte ord på det som tidsånden bar i seg av protest og opprør mot det bestående. Luther formulerte de tanker som var den fullmodne frukten av hans samtid. Derfor traff han spikeren på hodet da han begynte sin gjerning med å nagle 95 teser til slottskirken i Wittenberg. Luthers evne til å formulere seg slik at også folkemassen fikk tak i budskapet var en av hans store egenskaper. Den mottakelsen som Luthers tanker og teologi fikk i hans samtid, både blant professorene i Wittenberg og andre steder, men også ga gjenklang i folkedypet, det er tydelige eksempler på at Luther ikke var alene om sine tanker og sin teologi, men at han var den fremste til å få det sagt og uttrykt, formulert. Tiden som Luther levde i ventet egentlig bare på en person som Luther. Han var på mange måter tidsåndens geni.

Så hvor særegen er egentlig personen Martin Luther? – På mange måter er han ikke særegen overhodet. Personen Martin Luther er et produkt av en åndshistorisk utvikling i Europa som hadde pågått over lengre tid. Martin Luther er et fullmodent produkt av renessansemennesket, en bibelhumanist og en som i likhet med et stort antall andre mennesker før han og i hans egen samtid ropte på reform i Den katolske kirke.

Kravet om kirkereformer i den katolske kirke var nær sagt utallige fra mange hold i hele Europa, i Italia, Sveits, Frankrike, England, Holland, Tyskland osv. Og kritikken av de rådende forhold i kirken, de moralske, maktpolitiske, økonomiske og teologiske forhold, var mange. Kravet om reform av den måten Kirken ble drevet på i utøvelsen av sin makt var av fromme katolikker fremmet gjennom flere hundre år før Luther. Særlig på 1300- og 1400-tallet, før reformasjonen kom på 1500-tallet hadde skikkelser som John Wycliffe i England og Jan Hus i Böhmen (dagens Tsjekkia) og Hieronimus Savonarola i Firenze i Italia, bare for å nevne noen av de mest kjente. Disse hadde tatt til orde for reformer á la de som Luther også tok til orde for. Dette er bare noen få glimt av den åndshistoriske strøm som Martin Luther vokser ut av og er en del av, og som på 1500-tallet brøt gjennom som reformasjonen. Luther står derfor allerede sammen med en hel åndskultur, en åndsstrøm som stadig blir sterkere i Europa.

Luther er heller ikke særegen i sin egen samtid. Hans samtidige reformator i Sveits, Ulrich Zwingli, og den franske reformatoren Jean Calvin er eksempler på helt parallelle åndsstrømninger. Og i det maktpolitiske spillet mellom keiser, fyrster og konger i Europa, som alle på ulike måte hadde en slags interesse i å redusere kirkens makt, får vi også en reformasjon i England ved kongen selv, Henrik VIII som ikke ville finne seg i Kirkens jurisdiksjon omkring hans ekteskapelige krumspring.

Det er disse åndsstrømningene som løper gjennom hele vårt kontinent Luther er en eksponent for, og i dette er han altså et fullmodent moderne menneske av sin samtid, og det er slik sett ikke noe særegent ved ham. Han forløser bare det som ligger i tiden. Han blir et prisme av tidens sterkeste åndsstrømning. Luther er tidsåndens geni.

Renessansen er den fornyelsesepoken i historien som for alvor tar til på midten av 1400-tallet. Denne fornyelsen går gjennom alle sidene ved samfunnet, hvor det skjer en fornyelsen av kunsten, arkitekturen, man blir mer kreative på nye oppfinnelser, oppdagelsesreiser, og kjente renessansemennesker er personer som Leonardo da Vinci, Copernicus, Galileo Galilei, Johan Gutenberg etc. På det åndshistoriske felt er det en person som skiller seg om mulig enda mer ut enn Martin Luther, og det er den katolske teologen og humanisten Erasmus av Rotterdam.

Nær sagt alle renessansemennesker innenfor universitetskulturen hadde et felles slagord, og det var slagordet – ad fontes, som betyr – til kildene. Samtidens vitenskapelige og åndelige ideal var å gå tilbake til kildene i antikken og lese særlig Aristoteles og de antikke filosofene. På teologiens område ble dette slagordet – ad fontes til en fornyelse av å gå tilbake til de bibelske skriftene og studere dem på grunnspråket. Studiet av gresk og hebraisk var i stor grad forsømt i den vestlige del av Kirken hvor latin var blitt så dominerende. Nå ville man tilbake til kildene i form av å gå til grunnspråkene. Dette skjedde på Luthers tid og Erasmus av Rotterdam var en eksponent for en slik bibelhumanisme med sterk vekt på Bibelens grunnspråk som primærkilde i teologien. Og slik som det var for Erasmus, slik var det også for renessansemennesket Luther et teologisk ideal med ad fontes.

Hele tanken ved å gå tilbake til kildene var i renessansen en tanke om at fornyelse kommer ved en kritisk holdning til alt det som senere tradisjoner har lagt til av tanker og ideer. Man ville rense opp. Bli fornyet ved å gå tilbake til kildene. Og med dette bakteppet skjønner vi mer av det som skulle bli et annet slagord for alle reformatorene innenfor reformasjonen. For det er en kort vei fra slagordet «ad fontes» til det som ble et felles prinsipp hos Zwingli, Luther og Calvin, nemlig prinsippet om Skriften alene, «sola scriptura». Dette prinsippet springer ut av renessansens idé om å gå tilbake til kildene. Dette er altså heller ikke noe særegent luthersk, men ble reformatorenes felles slagord. Det lå mer eller mindre i renessansens tidsånd og ideal.

Så hva er særegent med Martin Luther? – Når vi ser han i sammenheng med europeisk forhistorie og i det større samtidshistoriske bildet av renessansemennesker, så framstår han og hans tanker ikke som så særlig spesielle og nye i det hele tatt. Det var bare det at han, bedre enn alle andre, var i stand til å formulere og sette ut i livet disse tankene. Hans posisjon som professor i teologi og filosofi ga han de nødvendige redskaper og kontakter, ja den posisjonen som trengtes til å drive reformasjonsverket gjennom.

Munken med sjelekvaler som leter fortvilet etter en nådig Gud, utgjør en ensidig psykologisering av Martin Luther, om enn historisk og teologisk sett reell nok problemstilling. Men skal vi forstå Luther, må vi nok se mer enn den angstfulle munken. Når Luther skal forståes, slik han som regel blir framstilt, som den anfektede kristne, da forstår vi kanskje noe om hvem Luther var, men hans teologi springer vel så mye ut av samtidens åndsstrømninger, som av hans egen indre åndelige kamp. Det er vel riktigere å si at det nettopp er i dette skjæringspunktet mellom åndsstrømningene og hans egen person at skikkelsen Martin Luther blir til. Kampen for de nye ideene blir hans egen åndskamp, og derfor er han villig til å bli martyr for det han tror på. Han synes han ser alt så klart med sin egen samtids briller på. Og den som ser aller klarest med disse brillene, er ham selv.

 

"Sola Scriptura"

Dette bakteppet er grunnleggende å ha med seg for å forstå reformasjonens slagord «Skriften alene». For hva er det reformatorene mente med dette radikalt nye prinsippet som var født ut av renessansens ønske om å gå tilbake til kildene? – Jo, det hele bunner i deres syn på Skriften og Skriftens annerledeshet fra alle andre kilder. Dette er ikke vanskeligere å forstå enn dette at Bibelen, i motsetning til alle andre skrifter, er et guddommelig ord, og derfor peker seg ut med en helt annen autoritet enn alle andre skrifter. Det er bare Bibelen, blant alle skrifter i hele verden, som har karakteren av å være Guds ord. Så enkelt kan det sies.

Det er ikke bare det at man ville tilbake til kildene i seg selv som motiverer sola scriptura, men det at Bibelen som kilde peker seg ut som den eneste kilden vi kan stole på når det gjelder Gud og hans vilje, og forkynnelsen om hvordan mennesket blir frelst. Det er med andre ord Skriftens autoritet som guddommelig inspirert ord og åpenbaring som setter Skriften i denne særstillingen for reformatorene. Og når man kommer fram til denne særstillingen, da er man straks villig til å sette opp prinsippet om «Skriften alene». Det vil si; verken kirkefedrene, konsilene, paven, biskopene eller noen annen institusjon eller tradisjon kan sidestilles med det gudommelige ord i Bibelen.

Luther taler om de tre murene som må forseres for å komme til kilden, og det er pavemakten, konsilene og kirkefedrene. De står i veien, som murer, på vår vei tilbake til Bibelen, til kilden. Bibelen som Guds ord må være eneste autoritet, er det Luther hevder. Derfor må Bibelen ifølge reformatorene være eneste rettesnor, eneste «kanon» for å bruke kirkespråket, for hva som er kristen tro og kristent liv. Og det var med bakgrunn i dette radikale skriftprinsippet at Luther den 10. desember 1520 brant kirkens kanoniske kirkerett, det vil si hele kirkeretten som foreskriver hvordan kirkens tro og de kristnes liv skulle leves og reguleres i praksis. Folk trenger ikke noe annet enn Bibelen alene. Det var det klare symbolspråket i Luthers brenning av kirkeretten.

Personlig har jeg forståelse for munken som henger opp sine teser i Wittenberg den 31. oktober i 1517, det som markeres nå. Jeg kan bli med Luther ut til den handlingen, som et tegn på kirkelig fornyelse og reform. Men jeg har overhode ingen sans for opprøreren Luther som 10. desember, tre år senere, brenner hele kirkeretten i 1520, og dermed innfører det kirkerettslige anarki som vi siden har høstet bitre frukter av gjennom stadige splittelser i den vestlige kristenhet. Her ligger reformatorens største skandale. For uten kirkeretten er det ikke lenger mulig å fastholde læren som forpliktende kirkelære og kirkelig praksis som forpliktende kirkelig praksis. Dette er min personlige tese på reformasjonens kirkedør. Tilbake til kanonisk kirkerett!


Jeg tror til og med Luther selv ganske snart så dette anarkiet han hadde vært med å bidra til, og som reformatorene prøvde å forhindre gjennom å skape en ny form for kirkerett. Det gjorde de gjennom det bekjennelsesdokumentet som ble lagt fram for riksdagen ti år senere i Augsburg i 1530, nemlig Confessio Augustana. Dette er det fremste lutherske bekjennelsesskrift og det innfører en luthersk form for kirkeordning, samtidig som tanken er – på daværende tidspunkt at denne kirkeordningen er den som skal reformere hele den katolske kirke. Confessio Augustana var et forsøk på å være økumenisk imøtekommende overfor Rom og vise at de evangeliske ikke avvek fra Kirkens tro. Men det ble snart klart at Den katolske kirke kunne ikke anta Confessio Augustana som et reformdokument for hele Kirken. Dermed var den reelle konfesjonelle kirkesplittelsen mellom Rom og luthersk kristendom et historisk faktum. Alt siden er etterspill og konsekvenser av denne skjebnesvangre splittelsen.

På luthersk mark fikk man i stedet øvrighetskirken innført i Nord-Europa og Skandinavia. Nå var det kongen som bestemte kirkeretten, superintendenter («biskoper») ble kongens embetsmenn, og kongens religion og tolkning av kirkelæren var nå folkets religion og kirkelære i samsvar med slagordet «cuius regio, eius religio». I stedet for pave, kom kongen i plassen som kirkestyrer, og kongen og til dels nasjonen ble enhetsbåndet. Dette var en grusomt dårlig byttehandel, men det har sine røtter i bålet Luther tente opp en desemberdag i 1520. Og alle senere splittelser i de reformatoriske kirkesamfunn har historiske sett sin rot i dette bruddet med kirkeretten. Men skal vi forså sprengkraften i bruddet, så må vi også forstå det radialt nye som kom inn med det teologiske prinsippet «sola scriptura». Et slikt prinsipp var nemlig noe nytt og fremmed for kirken. Ikke Skriftens autoritet, men dette «alene», det var nytt.

Reformatorene ville fastholde Bibelen som eneste autoritet for lære og liv, fordi Bibelen skiller seg ut som et enestående ord, med guddommelig autoritet. Med Bibelen alene, settes også Gud tilbake på tronen som Herre i Kirken, det er deres tanke.

Men spørsmålet er likevel påtrengende om ikke Kirken alltid har lært og ment at Bibelen er Guds ord? Hevdet ikke også Den katolske kirke det på Luthers tid? – Jo, slik har Kirken alltid lært om Skriften, at den er Guds åpenbaringsord, uten å lage seg et prinsipp av typen «sola scriptura». Jeg kan ikke understreke tydelig nok at dette prinsippet er noe helt nytt med reformasjonen, født ut av renessansen.

Også for Den katolske kirke er Bibelen Guds ord med den autoritet som dette ordet tilkommer som hellig skrift. Også Den katolske kirke har bare én hellig skrift, nemlig Bibelen, og Den katolske kirke vil hevde med samme styrke at Den hellige skrift er kirkens øverste norm, uten å sette dette ordet «alene» foran. Fordi Den katolske kirke har en bibelsk forankret tro om at det er kirkens oppgave å forvalte dette ordet. Kirken er gitt et mandat, en makt og et oppdrag, og dermed en makt til å ta vare på den troen som er gitt oss i Den hellige Skrift.

Det er derfor ikke Skriftens autoritet som står til debatt i møte mellom reformasjonen og Romerkirken, for begge parter er Bibelen Guds ord og hellig skrift. Men spørsmålet er hvorvidt Skriften er alene som øverste norm. Her er partene uenige.

I Konkordieformelen uttrykker de lutherske reformatorene dette på denne måten: «Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente».

Med dette prinsippet ville særlig Luther fremme et vern mot det han selv oppfattet som enten spekulativ teologi, altså lære som ikke kan begrunnes i klare bibelord, eller også et vern mot svermerisk åndelighet som løsrev den Hellige Ånd fra Bibelens ord. Både spekulativ teologi, som Luther mente det var mye av i Den katolske kirkes læretradisjon, og de svermerånder som brukte den nykjøpte frihet reformasjonen ga til å gå lenger i reformasjonen enn Luther selv ville, begge parter ville Luther møte med prinsippet om «Skriften alene». Luthersk teologi skal være radikalt bibelbundet. Det er hva Luther sikter til med «Skriften alene».

 

Vurdering av «sola scriptura»

Til kritikk av tanken om «Skriften alene» er det ofte sagt at Skriften ikke er alene. Skriften er alltid sammen med kirken, eller sammen med den kristne som må tolke Skriften. Skriften må nemlig tolkes. Slik har det vært i jødedommen med den rabbinske tolkningstradisjonen i talmud og midrash, og slik har det også vært i kirken. Det er sammen med kirken til alle tider at vi leser og forstår Skriften. Løsriver vi oss fra den normerte kirkelige tolkningstradisjonen, uten at vi som kirke sammen har kommet fram til ny innsikt som Bibelen tvinger oss til, da splitter vi kirken. Derfor må også tradisjonen tillegges vekt som norm, og dermed er ikke Bibelen lenger alene. Bibelen er i Kirken.

Reformasjonen hadde ikke før kvittet seg med den katolske kirkeretten, før de så seg nødt til å etablere en ny tradisjonslinje, nemlig den lutherske. Det skjedde med utformingen av Confessio Augustana. I stedet for Skriften og tradisjonen, fikk vi på luthersk hold begrepsparet Bibel og bekjennelse, der de lutherske bekjennelsesskriftene skulle avgjøre den rette tolkningen av Bibelen. Man erstatter bare i prinsippet kirkens tradisjon med en ny tradisjon, den lutherske. Bommerangeffekten ved å innføre en ny tradisjon, nemlig den lutherske, har siden slått tilbake på lutherdommen i stadig nye læremessige stormkast. Og vi kan spørre oss hvilke frukter vi i dag høster av Bibelen alene tankegangen, nå som protestanter kjenner seg fri til å tolke Bibelen nærmest akkurat slik de selv ønsker det, fordi det ikke lenger finnes en forpliktende kirkelig lærenorm eller kirkerett som regulerer hva kirken som fellesskap tror.

Slik jeg vurderer det, er ikke «sola scriptura»-argumentet et gyldig teologisk prinsipp, fordi det hermeneutisk går i ring uten å forholde seg til Kirken som sitt tolkende subjekt. Dermed blir det tolkende subjektet den enkelte kristne og prisgitt den enkeltes tolkning. Slik profaniseres Skriften og i realiteten Skriftens autoritet.

Jeg har derimot sympati med reformasjonens fornyelse av Skriften som kilde, understrekningen av Bibelen som Guds hellige ord, og den bibelfromhet som renessansen og bibelhumanismen har gitt til hele kirken. Den fromheten har også i fem hundre år bidratt til fornyelse av Den katolske kirke. For det er aldri galt å gå tilbake til kilden.

 

Gå til innlegget

Egenverdet til et befruktet egg

Publisert 4 måneder siden - 184 visninger

Egenverdet til et befruktet egg har krav på den verdi dette embryoet har potensial til å bli, og bærer alt i unnfangelsen denne verdien­ i seg. Et befruktet egg har derfor fullstendig menneske­verd.

Lege og samfunns­medisiner Berit Austveg argumenterer i en ny bok langs klassisk-feministiske linjer i abort-debatten (Vårt Land, 18. 
september). Hun vil ha et sterkere­ ­fokus på kvinnen, og mindre fokus på fosteret. 
Naturlig nok. Skal abort forsvares, må jo fokuset bli deretter.

I avisen Dagen argumenterer hun mot det hun kaller­ «livsmystikk». Hun tar ­avstand fra det syn som hevder at mennesket har menneskeverd fra unnfangelsen av. Som motargument bruker hun eksempel fra naturen selv, nemlig det at cirka 70 prosent av alle befruktede egg blir utstøtt tidlig eller som naturlig utvelgelse (spontan­abort).

Når dette er så utbredt i naturen, kan ikke regulering av foster i form av provosert abort være etisk uansvarlig, dersom kvinnens situasjon krever det.

Argumentasjonen bygger etter mine begreper på to sviktende premisser. Livets mysterium kan for det første ikke fornektes. Egenverdet til et befruktet egg har krav på den verdi dette embryoet har potensial til å bli, og bærer alt i unnfangelsen denne verdien­ i seg. Et befruktet egg har 
derfor fullstendig menneske­verd.

Settes ikke grensen for menneskeverdet her, er det vanskelig å tale om et ­reelt menneskeverd overhode. «Ærefrykt for livet» lærte nobelprisvinner Albert Schweitzer oss. Uten ærbødighet for livsmysteriet blir vi kynikere. Hvorfor skulle vi ha ærefrykt for annet menneskelig liv, dersom vi ikke har «livsmystikken» som en bærende forutsetning?

For det andre kan ikke statistikk på naturlig utvelgelse­ bli et gyldig argument for provosert abort. Slik jeg ser det er det like ugyldig å hevde som å forsvare drap med det ­argumentet at vi alle skal dø. Statistikken taler nemlig om hundre prosent dødelighet.

Når det gjelder abort er det faktisk fosteret det handler om. Kvinnens rettigheter er en ting, fosterets rettigheter noe annet. Retten til liv må være hovednormen.

Gå til innlegget

Noen tanker om frihet

Publisert 7 måneder siden - 2671 visninger

«Jobber man som jordmor må man kunne utføre aborter, eller finne noe annet å gjøre. Det samme gjelder prester som ikke vil vie samkjønnede».

Dette sitatet er nylig uttalt av Sveriges statsminister. Altså, ingen hvem som helst. Utsagnet er ideologisk forankret, og det er totalitært i sin holdning. Totalitære statsideologier som dette er aldri et gode, enten det har flertallet i folket bak seg, eller ikke.

Det som skremmer mest med slike utsagn, er at vi i våre frie demokratier har statsledere som ikke er i stand til å se sin egen ideologiske blindhet. Deles denne blindheten blant de øvrige politiske partiene, intellektuelle, media og folket, da er det duket for forfølgelse. Vi får samvittighetsfanger eller samvittighetsforfulgte personer.

Regimer som ikke respekterer ytringsfriheten, samvittighetsfriheten, religions- og trosfriheten, kritiserer vi normalt for brudd på menneskerettighetene. Yrkesforbud er et uttrykk for det samme totalitære grepet.

I Sverige er dette ikke bare politiske meningsutsagn fra statsministeren, det er reell politikk. Jordmor Linda Steen og Ellinor Grimmark har fått millionbot av staten for å nekte å assistere ved abort. Uansett abortsyn, hva slags samfunn får vi gjennom slik behandling av yrkespersonells samvittighet?

I Norge er ikke saken mye bedre, selv om en slik sak ikke har forekommet her. Legers reservasjonsrett i spørsmål om henvisning til abort, begrunnet i fosterets menneskeverd, er også hos oss under rettsforfølgelse. Dommen mot fastlege Katarzyna Jachimowicz i i februar i år, er et kraftig anslag mot samvittighetsfriheten i Norge. Dommen er et resultat av villet politikk

Et åpent demokrati lovpriser mangfold og frihet. Det lovpriser derimot ikke urett og urettferdighet. Demokratiske stater er også rettsstater. Er da en jordmor som forsvarer fosterets livsrett en person som begår en straffbar handling gjennom sin passive reservasjon mot selv å delta? Begår jordmoren en urettferdighet, en urett som fortjener straff og bøter på høyde med de største lovbryterne i samfunnet?

Trossamfunn som har et klart definert verdisyn knyttet til forståelsen av et ekteskap, er de kriminelle, dersom de ikke innretter egen praksis i henhold til den lov samfunnet ellers legger til grunn? Er det i så fall snakk om religionsfrihet og samvittighetsfrihet?

«Jobber man som jordmor må man kunne utføre aborter, eller finne noe annet å gjøre. Det samme gjelder prester som ikke vil vie samkjønnede», sier Sveriges statsminister.

Det brenner et blått lys for våre samfunn. På tide å heve røsten, før det er for sent.

Gå til innlegget

Kirken i en brytningstid

Publisert 12 måneder siden - 660 visninger

Så lenge kirken lever under tidens og ikke bare evighetens vilkår, må kirken også våge å møte enhver tid ut fra de betingelser som tidsånden setter. Nettopp fordi det forholder seg slik, vil enhver tid i kirkens historie på en eller annen måte utgjøre en brytningstid.

Ikke enhver tid har vært like krevende i så måte, men den som har lest litt historie vil ha rikelig med materiale til å påvise at brytninger i kirken og kirkens brytninger med tidsånden har vært kirkens livsvilkår til alle tider. Slike brytninger har gitt nyttig lærdom til ettertiden. Både på hvordan kirken skal være ydmyk med tanke på ny innsikt, nye ideer og ny kunnskap, men også på hvordan kirken skal være våken med tanke på å ta vare på sin hellige tro. Det er med en slik realisme i tankene at apostelen Johannes formaner kirken til ikke å tro enhver ånd, men at kirken skal prøve åndene om de er av Gud.

 

Brytninger er ikke i seg selv av det onde. De kan være krevende, splittende, føre til tilbakeskritt eller framskritt, men i det lange løp fører brytningstider kirken framover. Det er i møte med tiden, verden og tidsånden at også kirken blir nødt til å finne ut hva som er Den hellige ånds vilje og røst i vår tid. Som troende kirke vet vi at det som til slutt skal seire over verden er vår tro, men denne troen må gjennom prøvelser for å vokse og for å bli dypere, sannere, sterkere og mer ydmyk. Kirken skal derfor ikke være redd når troen prøves.

 

I senere tid har jeg hatt gleden av å studere kirkefader St. Vincent av Lerins (d. 445). Han var opptatt av kirken i brytningstider, slik han selv opplevde sin egen tid ved overgangen fra 300- til 400-tallet. Han var opptatt av hvordan kirkens tro skulle forbli en levende tro som kunne vokse. Hvordan kan kirken finne den rette balansen mellom kontinuitet og endring? Hvordan kan kirken ta opp i seg nye tanker og samtidig forbli trofast med den tro som en gang for alle er overgitt de hellige? Hvordan kan kirken fremme enhet, identitet og kontinuitet side om side med åpenbare motsetninger, pluralisme og historisk relativitet? Hvordan leder Den hellige ånd kirken i møte med nye utfordringer? Hvordan skjer en sannferdig utvikling av den kristne tro? Og hvordan kan autentisk utvikling bli skilt fra ødeleggende forfalskning av troen?

 

St. Vincent av Lerins bidrag ligger i hans forsøk på å forstå hvordan kirkens lære vokser og utvikler seg gjennom tiden under Åndens veiledning og lys, og samtidig hvordan kirken er delaktig i denne oppgaven å ta vare på troen og kritisk bestemme dens autentiske utvikling.

 

I denne oppgaven med å fastsette kirkens autentiske tro er ikke St. Vincent av Lerins bare opptatt av hva kirken har sagt før, men hvordan vi kan si noe sant i dag. For at vi skal kunne si noe sant i dag, og felle sunne teologiske dommer over spørsmål i tiden må vi ha et helhetssyn som vi dømmer ut ifra. Kirken må ha en hukommelse om hva som er kirkens tro, og ut fra denne hukommelsen kan vi trekke linjene inn i de aktuelle problemstillingene. For teologene på 300-tallet og 400-tallet var kirkens kanon avgjørende, det vil si de skrifter som var rettledende for teologien, fremfor alt den bibelske kanon. Enhver lære må kunne føres på en eller annen måte tilbake til den guddommelige åpenbaringen i Bibelen. Men blir ikke da den bibelske åpenbaringen et hinder for det å vokse i tro og innsikt? Kirkefedrene snakket også om troens regel (regula fidei) og sannhetens regel (regula veritatis) som normer for å dømme om læren. Alt dette var gitt kirken i den apostoliske tradisjon.

 

Spørsmålet som reiser seg er hvordan denne apostoliske tradisjonen skal kunne gis videre som et levende vitnesbyrd. En tro som kirken stadig vokser dypere og videre inn i gjennom å ta stilling til de utfordringer som tiden gir.

 

I vår tid bryter det på dypt vann i spørsmålet om ekteskapet. Kirken står ovenfor et sekulært samfunn som på mange måter har gått tilbake til de førkristne verdier når det gjelder forståelsen av seksualitet og samliv. På dette området opplever vi etter mine begreper en nyhedensk kultur. Det som kirken må ta stilling til er om tidens nye normer er kompatible med kirkens tro. Da er det nyttig med hukommelse. Vi kunne se for oss at tidens utfordringer på dette området var av ny dato, slik at vi måtte ta stilling til dette for første gang i historien. Slik forholder det seg ikke. De første kristne og de første kristne århundrene måtte forholde seg til den gresk-hellenistiske kulturen som kjente til den seksuelle promiskuiteten og homoseksualiteten som til forveksling ligner på vår tid. Antikkens Korint og Athen hadde mye til felles med dagens Las Vegas i så måte. Når Paulus skriver om dette i Romerbrevet og Korinterbrevet vet han hva han snakker om.

 

Framveksten av det kristne Europa innebar at kristen tro og kirkens normer vant over de hedenske normene. Her var den jøde-kristne forståelsen av familien og ekteskapets hellighet og gudgitte karakter avgjørende. Kirken i dag kan lære av de første kristne århundrene på hvordan vi skal møte tidens utfordringer. Men kanskje er dette bare et kulturelt råd? For hvordan kan vi møte tidens utfordringer teologisk?

 

St. Vincent av Lerins kan kanskje hjelpe oss her. Han sier at vi i møte med nye utfordringer skal vurdere de nye utfordringene i lys av spørsmålet om helheten i troen er ivaretatt. Ofte er det enkeltpunkter i troen som er angrepet. Når det er slik, da kan vi jo tenke etter om det spørsmålet som er til debatt er så viktig at det ikke kan endres, eller om det er av en slik karakter at det kan falle til fordel for ny innsikt. Et godt eksempel på det siste er hvordan kirkens geosentriske verdensbilde måtte vike for det heliosentriske under renessansen. Spørsmålet om verdensbildet var ikke av en slik karakter at det endret troen. Er spørsmålet om ekteskapet av samme karakter?

 

Vil en endring av ekteskapeforståelsen ha konsekvenser for andre sider av troen? Definitivt! Kirkefader St. Vincent av Lerins fremholder her betydningen av en helhetsforståelse, der endringen av en del av troen vil få konsekvenser for helheten. Gir man etter for endring i denne delen av kirkens tro vil det ha ødeleggende konsekvenser for andre sider av troen. Hele skapelsesforståelsen vil endres, Guds vilje med ekteskapet, det sjette budet, Jesu ord om ekteskapet, apostlenes formaninger omkring ekteskapet, ekteskapets sakramentale karakter og til slutt forståelsen av Kristus og kirken, vil bli endret. Det er ikke bare menneskesynet og ekteskapssynet som da vil endres, men selve gudsbegrepet. Slik henger delen sammen med helheten og framstår derfor som uforanderlig. Her vil St. Vincent av Lerins si at vi må tro det som er trodd av kirken alltid, av alle og over alt. Kirkens tro omkring ekteskapet som ordning mellom mann og kvinne er rett og slett kirkens økumeniske og universelle tro.

 

På dette feltet står kirkens tro fast. Og slik vitner de apostoliske kirker i Øst og Vest den dag i dag om ekteskapets hellige og ukrenkelige karakter som en Guds skaperordning mellom mann og kvinne.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
33 minutter siden / 3301 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
37 minutter siden / 2724 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
41 minutter siden / 3301 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
43 minutter siden / 3301 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
Siden det er Tore, så er det IKKE greit
rundt 1 time siden / 278 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3301 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3301 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3301 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3301 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 2724 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 3301 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Glad i seg selv som lesbisk, på kristen folkehøgskole
rundt 1 time siden / 284 visninger
Les flere