Dag Øivind Vincent Østereng

Alder: 49
  RSS

Om Dag Øivind Vincent

Følgere

Det regnes som en uomtvistelig kjensgjerning at slaget på Stiklestad i 1030 samlet Norge til ett rike. Men hendelsen gjorde ikke først og fremst landet vårt selvstendig. På mange måter tvert om. Hendelsen gjorde en nordlig utkant av Europa om til et rike som ble en del av et større europeisk fellesskap, en felles kultur. Internt fikk vi noe felles som land, men det som samlet oss i Norge var samtidig noe vi hadde felles med Europa, kristendommen. Vi ble samlet som ett rike, samtidig som vi ble innlemmet i et større «vi». Fellesskapet vi ble en del av innskrenket oss ikke, det utvidet oss.

Fellesskap oppstår der noe annet enn oss selv står i sentrum, og innlemmer oss i noe vi er felles med andre om. Fellesskapets karakter er å samle. Alternativet er fragmentering, rivalisering, splittelse og stridigheter.

Åpenbart var den lokale sjølråderetten for en del lokale vikinghøvdinger større før 1030, enn hva den var i ettertid. Prisen for den gamle sjølråderetten var høvdingenes utrettelige rivalisering seg imellom, og etter hvert en kamp mot den framvoksende kongemakten. Med kong Olav II Haraldssons død i 1030 var denne gamle rivaliseringstiden, slik den tidligere hadde utspilt seg, forbi. Noe nytt steg fram. Rikssamlingen ble fullført etter et drøyt århundre med kamp for å samle Norge til ett rike. Betydningen av kong Olav IIs liv og gjerning, men fremfor alt hans død, ble det som på forunderlig vis snudde stemningen om til et endelig gjennombrudd for rikssamlingen. Dette underlige stemningsskiftet fra motstand til velvilje er i seg selv et historisk faktum, og står der som det viktigste tidsskillet i Norsk historie, uansett hvordan man i ettertiden ønsker å vurdere kong Olav II som helgen eller ei. Det er ikke uten grunn at han bærer tittelen «Norges evige konge», hans død samlet riket. Sterkere symbol for kongemakten kan ikke finnes.

Rikssamlingen og kristningen utgjorde to sider av samme historie, der det ene ledsaget det andre, og der det ikke er lett å skille prosessene fra hverandre. Følgen av rikssamlingen ble ledsaget av et kultskifte og et kulturskifte, overgangen fra norrønt hedenskap til kristen tro og tradisjon, med kirken som den fremste institusjonen for vår nye kultur.

I denne nye kulturen stod nettopp tradisjonen sterkt. Hele vår nye kultur hvilte på tradisjonens bærekraftige understrøm. Og ett av tradisjonens viktigste kjennetegn var den historiske hukommelsen (anamnesen, sagt med teologiens språk). Vårt nye «vi» bar i seg en identitet som hadde røtter, der de hellige (helgenene) spilte en sentral rolle i trosoverleveringen. Fremfor alt fordi de med sine liv, og ofte med sin død, viste et sant livsperspektiv gjennom sin troskap mot Kristus. Det er i denne betydningen kong Olav II blir til Olav den hellige. Kristi person ble tydelig i vår kultur gjennom deler av hans liv, deler av hans gjerning, men fremfor alt gjennom hans død. Derfor er han og helgenene særlig sentrale som trosvitner, tradisjons- og kulturbærere.

Med reformasjonen skjer det et radikalt kulturbrudd i landet vårt. Olavskulten blir forbudt. Gjennom drøyt trehundre år får vi i Norge det som gjerne er kalt for en kulturpause fra markeringen av Olsok. De kreftene som nå kommer og børster støvet av Olsokfeiringen er ikke Den norske kirke, men kultureliten, med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson i spissen. 

I 1897 førsøker Bjørnson å få til Olsokfeiring i Nidarosdomen, men blir nektet. Det er ikke før ved 900-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad i 1930 at den moderne markeringen av Olsok får et nasjonalt gehør. Mens Den norske kirke hang fast i en luthersk-pietistisk arv der helgenkulten var bannlyst, var det andre krefter som nå så verdien av Snorres kongesagaer og den historiske revitaliseringen av minnet om Olav den hellige. Dette var en naturlig prosess i det som var blitt nasjonsbyggingen, det moderne Norge. Et Norge som søkte å gjøre seg selvstendig som nasjonalstat fra Danmark og Sverige. Norge har siden Olav den hellige vært ett rike, men som nasjon er vi av ganske ny dato. 1814 og 1905 står her som merkesteiner på de viktigste årstallene for nasjonen Norge.

Med gjeninnføringen av Olsok fikk vi ikke tilbake Olavskulten. Den lever videre i Den katolske kirke og er også viktig for ortodokse kristne.  Det vi fikk var en sekulær utgave som dro mer i en nasjonalistisk retning. Man fant fram Olav den hellige som en viktig skikkelse for rikssamling, men nå ble han et nyttig motiv for nasjonsbyggingen. Og det som trengs for å bygge en nasjon er en kulturell fellesnevner, fordi kultureliten visste meget godt at kultur er fellesskap som samler.

Det er nå 90 år siden Olsok fikk sin renessanse, men utviklingen av nasjonen Norge har i disse 90 årene gått fra en protestantisk enhetskultur til multikultur og sekularisme. Olsok eller ei, den årlige feiringen av Olav den hellige 29. juli har ikke hatt den kulturbærende symbolkraften som dens forkjempere så for seg. 

Prisen for multikultur er mindre fellesskap og mer utenforskap. Identitetspolitikk og et hav av ismer er kanskje noe vi må tillate i frihetens og demokratiets navn, men det er samtidig et samfunn og en kultur som legger opp til mer strid og konflikt der uforenlige verdisyn kommer på kollisjonskurs. Vår tids mediebilde og debatter i sosiale medier bærer sterkt preg av dette at vi – ikke bare i Norge, men i hele Vesten – har kastet vår kulturelle hukommelse over bord til fordel for multikulturen. 

Et multikulturelt samfunn kan neppe bli et harmonisk og fargerikt fellesskap. Vi kan nok ønske oss det i godviljens navn, men ideen er utopisk all den tid den også vil romme kulturmotsetninger som ikke lar seg forene. Med multikulturen vil det ganske enkelt bli en tilspisset kulturkamp som vi ikke kan se utfallet av nå.

Norge er ikke den kulturnasjonen det var i 1030, 1814 eller 1905. Historikeren Friedrich Meineckes skiller mellom «Staatsnation» og «Kulturnation». Anvendt på vårt land er vi å regne som en nasjonalstat, men ikke lenger en kulturnasjon. Det som var det kulturelle limet i Norge, det har vi i demokratiets navn klart å utradere. Tilbake står kun minoriteter av større eller mindre grupper og identiteter som krever sine rettigheter og friheter. Det blir ikke fellesskap av slikt.

Kan Olsok igjen bli et viktig fellesskapstegn for vår tid?

Gå til innlegget

Ideologikritikk eller ideologikamp ved NLA

Publisert 9 måneder siden

Begrepet ideologi er i seg selv et relativt nøytralt ord. Det handler i grunnen om de strukturer som understøtter visse ideer, verdier, normer, konsepter. Slik sett er alle forestillinger, verdisyn, politiske meninger, religioner etc. uttrykk for ulike ideologier. 

Ut fra denne måten å forstå ideologi på, er alle mennesker styrt av ideologiske impulser og strømninger. Den som ikke innrømmer at han eller hun er det, har ikke kontakt med sitt eget verdigrunnlag. Det finnes nemlig ingen nøytrale rom. Selv ikke tvilen er nøytral, fordi motivene for å dra noe i tvil kan være ideologisk styrt.

Marxisme

Men begrepet ideologi har i dagligtalen fått noe suspekt over seg. Det er ikke stuerent å være ideologisk eller ideologisk styrt. Bakgrunnen for denne bruken av begrepet som noe suspekt, har sitt opphav i en marxistisk forståelse. Marxismens forsøk på å avdekke maktstrukturer ble til en jakt på ideologier som virker undertrykkende. Historiens ironi har vist seg at politisk marxisme selv ble til den mest undertrykkende politiske ideologien verden har sett.

Likevel har denne marxistiske bruken og klangen av begrepet ideologi festet seg som noe suspekt i dagligtalen. Folkelig sagt, ingen vil mene seg å være ideologisk styrt. Det er diskvalifiserende og vitner om at man er ufri og undertrykket på en eller annen måte.

Ideologikritikk

Filosofihistorisk står Frankfurterskolen og ikke minst Jürgen Habermas i denne nymarxistiske skoleretningen, der ideologikritikk har vært hovedgeskjeften. Det gjelder fremfor alt å avdekke de blinde ideologiske maktstrukturene.

I disse dager anklages NLA Høgskolen for å være ideologisk styrt. Fra dem som fremmer kritikken, kan jeg vanskelig fri meg fra å høre den nymarxistiske undertonen. Poenget er, NLA Høgskolen styres etter undertrykkende maktstrukturer det er nødvendig for den frie forskningen å frigjøre seg fra. Hvilken ideologi det her er snakk om, er i denne omgang utløst av den nye kjønnsideologiens verdinormer.

En ideologikamp

Vi kan godt bruke begrepet ideologi i denne sammenhengen, men da i den betydningen jeg ga begrepet innledningsvis. I så fall er det ikke ideologikritikk kritikerne driver med, men ideologikamp. Her står to ideologier, som begge til en viss grad utelukker hverandre (kristen kjønnspolaritet eller sekulær kjønnsnøytralitet) mot hverandre.

Jeg finner det utidig å kalle dette for akademisk ideologikritikk, og jeg vil foretrekke et annet begrep, nettopp for å plassere saken der den hører hjemme i diskusjonen. Dette handler om verdier, og hvor vi forankrer dem.

Spørsmålet som må besvares er: Kan man drive en høyskole basert på et kristent verdigrunnlag? Dersom svaret på det er nei, da bør den ideologien som gir det (negative) svaret møtes med ideologikritikk, fordi det da i den finnes undertrykkende strukturer det er verdt å få grep om og tilbakevise.

Gå til innlegget

Et credo i mangfoldets tid

Publisert 11 måneder siden

Den norske kirke må stadig finne takten med samfunnsutviklingen. Ekteskapslov, bispemøtets uttalelse om abort og biskop Sommerfeldts kamp mot Alv Magnus er tre tydelige eksponenter for dette.


I 1537 kastet kong Christian III bokstavelig talt Kirken ut av Norge. Kastet han med det kristendommen ut av landet? Det er en annen debatt. Men han kastet udiskutabelt Kirken ut av landet. Og med det var den institusjonen som i sin tid samlet nasjonen, fordrevet. Kongen visste selvsagt råd til å fylle vakuumet. Det var hele hensikten med utkastelsen. Nå skulle det dannes en kirke som Kongen hadde skapt i sitt dansk-norske rike, etter modell fra fyrstedømmer lenger sør. Reformasjonen handlet slettes ikke bare om teologi, men om makt. Makten over landet og over religionen. I enevoldstiden var Staten likebetydende med Kongen, men da den nye samfunnskontrakten skulle skrives etter modell fra den franske revolusjon, ble den statsdannede kirken med på lasset. I klartekst kom dette til uttrykk i grunnlovens §2 «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.» Gjennom reformasjonskongen og grunnloven ble statskirken etablert av - Staten. Den religionen som Staten skapte, ble «Statens offentlige Religion.»

I 2012 endret Staten grunnloven. Staten meldte seg ut av sin egen kirke. Er det mulig? Den statlige religionen den selv hadde skapt og formet, skulle den ikke lenger selv være en del av. Mer moderate formuleringer sier at Stat og kirke ble skilt i 2012 og endelig som selvstendig rettssubjekt i 2017. Men hva er Den norske kirke uten Staten? Den identiteten strever den selv med også, om enn det formelle svaret på det er å være en evangelisk-luthersk folkekirke. For selv om båndene mellom statsmakt og kirke nylig er brutt, ligger det i Den norske kirkes DNA at den er folkekirke i betydning en kirke av folket. Og selv om folkekirkebegrepet kan vendes og tolkes på mange ulike måter, lever på mange måter Den norske kirke av å være en religiøs institusjon på bølgelengde med nasjonens spirituelle utvikling. Det er slikt som gjør at episoder á la sjaman Durek blir så kompliserte. Kirkens religiøse grenser er utflytende i et religionssosiologisk mangfoldig samfunn, og Den norske kirke må stadig finne takten med samfunnsutviklingen både hva etikk, religiøs praksis og trosinnhold angår. Ekteskapslov, bispemøtets uttalelse om abort og biskop Sommerfeldts kamp mot Alv Magnus er tydelige eksponenter for dette. Teologien er ikke definert ut fra en indre kjerne av sannhet, men blir til i møte med erfaringer og samfunnsutvikling. Slik fremstår biskop Sommerfeldt som en som har én overordnet sannhet å forsvare, nemlig pluralismen. Dersom Magnus kan ytre seg som en som har et synspunkt innenfor likeverdige synspunkter, og at hans sannhet kan stå jamgodt med biskopens sannhet, da vil Magnus straks finne sin fremste forsvarer i biskopen. Problemet oppstår når Magnus ytrer sitt Credo (av latin: Jeg tror!)

Vår tids trosbekjennelse er en lovprisning av mangfold. Skolene, Den norske kirke og helst alle andre institusjoner og trosfellesskap forventes å hive seg på lovprisningen av dette mangfoldet, hvorpå enhver form for ekskluderende sannheter hører inn under kollektiv bannlysning.

Spørsmålet er om dette er mangfold. Og spørsmålet er om det reelt sett er mulig å ha en offentlig og bekjennende tro i et slikt samfunn. Videre er det et spørsmål om et slikt samfunn har evne til å tåle religionskritikk, ideologikritikk og institusjoners rett til å utøve praksiser som andre finner diskriminerende. Har vi dette, da har vi nemlig mangfold. Har vi det ikke, er mangfold kun et dekknavn for den klamme åndsmakt som heter sannhetsrelativisme. Det er et vondt samfunn å være et troende individ i.

Hatprat, rasisme og krenkende adferd er et samfunnsonde. Det er noe alle mennesker av god vilje vil være enige i. Men hvor grensene for slikt går før det går fra å være vulgær og udannet oppførsel til å bli kriminalitet, det er en annen side. Vold og/eller trussel om vold, er opplagt innenfor det som med rette skal kriminaliseres. Vold truer et sant mangfold og individets frihet. Det er derimot ikke kriminelt å ytre seg kritisk om religioner, politiske eller ideologiske bevegelser, selv om de som tilhører disse bevegelsene og religionene opplever kritikken både personlig og kanskje krenkende. Man verner ikke om minoriteter og såkalte svake grupper ved å forby en bred, åpen og kritisk debatt. Hatprat er derfor et krevende uttrykk, og bør ikke misbrukes, men brukes kun i de tilfeller der det åpenbart er uttrykk for nettopp hat. Dyp uenighet og store avstander i verdisyn og religiøs tro er ikke det samme som hat.

Jeg begynte teksten med å si at kongen kastet ut Kirken i 1537. Han innførte absolutt ikke mangfold, kong Christian III. Han eide landet og religionen. Jeg har heldigvis ikke møtt noen som drømmer seg tilbake til 1537. Vår tids utfordring er likevel i den andre enden av skalaen. Det blir stadig mer tydelig at mangfoldet er en utfordring for det store fellesskapet som vi hører til i under det norske flagg.

Enheten i nasjonen var en gang kristendommen. Når det ikke lenger er religion som forener nasjonen, hva forener oss da? Disse utfordringene er selvsagt ikke nye. De oppstod alle i kjølvannet av reformasjon og revolusjoner (særlig den franske), der det feudale samfunnet ble erstattet av det borgerlige samfunn. Jean-Jacques Rousseau så disse utfordringene allerede i 1762 og skrev «Du Contract Social», om den sosiale samfunnskontrakten.

Vi lever heldigvis i et land der ytringsfriheten står rimelig sterkt, og der religionsfriheten ennå er rimelig beskyttet. Men den sosiale samfunnskontrakten er blitt mer utydelig. En lang rekke ting i vår tid trues, tabuiseres under et misforstått forsøk på å verne om mangfoldet, der ingen skal føle seg krenket eller oppleve ubehaget med å bli kritisert. Religion i skolen er et slik felt som etter hvert har en berøringsangst med religiøs sannhet, og hvordan vi som samfunn skal komme til rette med det er et viktig spørsmål både for politikere, pedagoger og folk flest.

Vi trenger et samfunn der mennesker frimodig kan heve stemmen og si sitt Credo: «Jeg tror!» Selv om enhver tro ikke hører hjemme på enhver talerstol. Dog er det påfallende at et kristent credo er kastet ned fra talerstolen i Den norske kirke. I et større perspektiv er det ikke bare trist, det er maktens skremmende ansikt.

Gå til innlegget

Et mangfold uten buing

Publisert 12 måneder siden

Demonstrasjonen mot fremmedfrykt og hat, ble en underlig opplevelse av at ­polariseringskreftene finnes på begge ­sider, og at de er sterke.

På vei hjem fra kontoret onsdag gikk jeg forbi en viktig demonstrasjon og ­markering foran Stortinget. En stor mengde ­mennesker var samlet for å ta avstand fra rasisme, ekstremisme og vold. Demonstrasjonen hadde særlig adresse mot den fremmedfrykten og hatet som muslimer i Norge erfarer. Venstresiden i norsk politikk var sterkt overrepresentert. Her var Rødt, SV, Arbeiderpartiet, Skeiv ungdom, Kvinnefronten, Norske kvinners sanitets-
forening, Fagforbundet mfl. tydelig representert med sine faner. Etter applausen og tilropene å dømme, var de som var der stort sett fra denne fløyen av norsk samfunns-
liv.

På den mer offisielle representasjonslisten var det talere fra både SV, Rødt, ­Arbeiderpartiet, MDG, Høyre og Frp. Her var Lars Gule og representanter fra ­muslimske miljøer. På sidelinjen var blant annet jødene representert ved forstander Ervin Kohn fra Det mosaiske trossamfunn.

Jeg savnet større oppslutning fra et ­bredere samfunnslag foran Stortinget, siden polariseringen i samfunnet, i hvert fall tilsynelatende, men kanskje også reelt, er i ferd med å bli en realitet.

De fleste appellene fra folk fra ulike hold inneholdt viktige oppfordringer til ­toleranse, mangfold, respekt og en sunn reaksjon mot hatprat.

Men venstresiden greide i samme slengen å bidra til at jeg opplevde «samholdspratet» ganske hult. Her ble det brukt et maktspråk og et budskap om å forby både bevegelser og ytringer som har til hensikt å kneble meningsmotstand. Det virker i seg selv ganske polariserende.

Da Fremskrittspartiets representant holdt sin appell, og han snakket godt prinsipielt om både frihet og grenser, om mangfold og toleranse, om å leve sammen 
i samfunnet med ulik tro og etnisitet, ble han buet ut på en måte som rystet meg dypt.

Venstresidens buing viste meg at deres ord om mangfold ikke gjaldt Frp. Da var det vel ikke rom for mangfold likevel?

Demonstrasjonen mot fremmedfrykt og hat, ble en underlig opplevelse av at ­polariseringskreftene finnes på begge ­sider, og at de er sterke.

Jeg mener mangfoldsbudskapet er bra. Og med det bør det tåles et mangfold uten buing. Punktum.

Dag Øivind Vincent Østereng

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
24 dager siden / 2898 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
30 dager siden / 2087 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
12 dager siden / 1107 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
26 dager siden / 617 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 575 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
5 dager siden / 557 visninger
Om islam og humanisme
av
Marie Rørvik
23 dager siden / 376 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere