Dag Øivind Vincent Østereng

Alder: 49
  RSS

Om Dag Øivind Vincent

Følgere

Begrepet ideologi er i seg selv et relativt nøytralt ord. Det handler i grunnen om de strukturer som understøtter visse ideer, verdier, normer, konsepter. Slik sett er alle forestillinger, verdisyn, politiske meninger, religioner etc. uttrykk for ulike ideologier. 

Ut fra denne måten å forstå ideologi på, er alle mennesker styrt av ideologiske impulser og strømninger. Den som ikke innrømmer at han eller hun er det, har ikke kontakt med sitt eget verdigrunnlag. Det finnes nemlig ingen nøytrale rom. Selv ikke tvilen er nøytral, fordi motivene for å dra noe i tvil kan være ideologisk styrt.

Marxisme

Men begrepet ideologi har i dagligtalen fått noe suspekt over seg. Det er ikke stuerent å være ideologisk eller ideologisk styrt. Bakgrunnen for denne bruken av begrepet som noe suspekt, har sitt opphav i en marxistisk forståelse. Marxismens forsøk på å avdekke maktstrukturer ble til en jakt på ideologier som virker undertrykkende. Historiens ironi har vist seg at politisk marxisme selv ble til den mest undertrykkende politiske ideologien verden har sett.

Likevel har denne marxistiske bruken og klangen av begrepet ideologi festet seg som noe suspekt i dagligtalen. Folkelig sagt, ingen vil mene seg å være ideologisk styrt. Det er diskvalifiserende og vitner om at man er ufri og undertrykket på en eller annen måte.

Ideologikritikk

Filosofihistorisk står Frankfurterskolen og ikke minst Jürgen Habermas i denne nymarxistiske skoleretningen, der ideologikritikk har vært hovedgeskjeften. Det gjelder fremfor alt å avdekke de blinde ideologiske maktstrukturene.

I disse dager anklages NLA Høgskolen for å være ideologisk styrt. Fra dem som fremmer kritikken, kan jeg vanskelig fri meg fra å høre den nymarxistiske undertonen. Poenget er, NLA Høgskolen styres etter undertrykkende maktstrukturer det er nødvendig for den frie forskningen å frigjøre seg fra. Hvilken ideologi det her er snakk om, er i denne omgang utløst av den nye kjønnsideologiens verdinormer.

En ideologikamp

Vi kan godt bruke begrepet ideologi i denne sammenhengen, men da i den betydningen jeg ga begrepet innledningsvis. I så fall er det ikke ideologikritikk kritikerne driver med, men ideologikamp. Her står to ideologier, som begge til en viss grad utelukker hverandre (kristen kjønnspolaritet eller sekulær kjønnsnøytralitet) mot hverandre.

Jeg finner det utidig å kalle dette for akademisk ideologikritikk, og jeg vil foretrekke et annet begrep, nettopp for å plassere saken der den hører hjemme i diskusjonen. Dette handler om verdier, og hvor vi forankrer dem.

Spørsmålet som må besvares er: Kan man drive en høyskole basert på et kristent verdigrunnlag? Dersom svaret på det er nei, da bør den ideologien som gir det (negative) svaret møtes med ideologikritikk, fordi det da i den finnes undertrykkende strukturer det er verdt å få grep om og tilbakevise.

Gå til innlegget

Et credo i mangfoldets tid

Publisert 3 måneder siden

Den norske kirke må stadig finne takten med samfunnsutviklingen. Ekteskapslov, bispemøtets uttalelse om abort og biskop Sommerfeldts kamp mot Alv Magnus er tre tydelige eksponenter for dette.


I 1537 kastet kong Christian III bokstavelig talt Kirken ut av Norge. Kastet han med det kristendommen ut av landet? Det er en annen debatt. Men han kastet udiskutabelt Kirken ut av landet. Og med det var den institusjonen som i sin tid samlet nasjonen, fordrevet. Kongen visste selvsagt råd til å fylle vakuumet. Det var hele hensikten med utkastelsen. Nå skulle det dannes en kirke som Kongen hadde skapt i sitt dansk-norske rike, etter modell fra fyrstedømmer lenger sør. Reformasjonen handlet slettes ikke bare om teologi, men om makt. Makten over landet og over religionen. I enevoldstiden var Staten likebetydende med Kongen, men da den nye samfunnskontrakten skulle skrives etter modell fra den franske revolusjon, ble den statsdannede kirken med på lasset. I klartekst kom dette til uttrykk i grunnlovens §2 «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.» Gjennom reformasjonskongen og grunnloven ble statskirken etablert av - Staten. Den religionen som Staten skapte, ble «Statens offentlige Religion.»

I 2012 endret Staten grunnloven. Staten meldte seg ut av sin egen kirke. Er det mulig? Den statlige religionen den selv hadde skapt og formet, skulle den ikke lenger selv være en del av. Mer moderate formuleringer sier at Stat og kirke ble skilt i 2012 og endelig som selvstendig rettssubjekt i 2017. Men hva er Den norske kirke uten Staten? Den identiteten strever den selv med også, om enn det formelle svaret på det er å være en evangelisk-luthersk folkekirke. For selv om båndene mellom statsmakt og kirke nylig er brutt, ligger det i Den norske kirkes DNA at den er folkekirke i betydning en kirke av folket. Og selv om folkekirkebegrepet kan vendes og tolkes på mange ulike måter, lever på mange måter Den norske kirke av å være en religiøs institusjon på bølgelengde med nasjonens spirituelle utvikling. Det er slikt som gjør at episoder á la sjaman Durek blir så kompliserte. Kirkens religiøse grenser er utflytende i et religionssosiologisk mangfoldig samfunn, og Den norske kirke må stadig finne takten med samfunnsutviklingen både hva etikk, religiøs praksis og trosinnhold angår. Ekteskapslov, bispemøtets uttalelse om abort og biskop Sommerfeldts kamp mot Alv Magnus er tydelige eksponenter for dette. Teologien er ikke definert ut fra en indre kjerne av sannhet, men blir til i møte med erfaringer og samfunnsutvikling. Slik fremstår biskop Sommerfeldt som en som har én overordnet sannhet å forsvare, nemlig pluralismen. Dersom Magnus kan ytre seg som en som har et synspunkt innenfor likeverdige synspunkter, og at hans sannhet kan stå jamgodt med biskopens sannhet, da vil Magnus straks finne sin fremste forsvarer i biskopen. Problemet oppstår når Magnus ytrer sitt Credo (av latin: Jeg tror!)

Vår tids trosbekjennelse er en lovprisning av mangfold. Skolene, Den norske kirke og helst alle andre institusjoner og trosfellesskap forventes å hive seg på lovprisningen av dette mangfoldet, hvorpå enhver form for ekskluderende sannheter hører inn under kollektiv bannlysning.

Spørsmålet er om dette er mangfold. Og spørsmålet er om det reelt sett er mulig å ha en offentlig og bekjennende tro i et slikt samfunn. Videre er det et spørsmål om et slikt samfunn har evne til å tåle religionskritikk, ideologikritikk og institusjoners rett til å utøve praksiser som andre finner diskriminerende. Har vi dette, da har vi nemlig mangfold. Har vi det ikke, er mangfold kun et dekknavn for den klamme åndsmakt som heter sannhetsrelativisme. Det er et vondt samfunn å være et troende individ i.

Hatprat, rasisme og krenkende adferd er et samfunnsonde. Det er noe alle mennesker av god vilje vil være enige i. Men hvor grensene for slikt går før det går fra å være vulgær og udannet oppførsel til å bli kriminalitet, det er en annen side. Vold og/eller trussel om vold, er opplagt innenfor det som med rette skal kriminaliseres. Vold truer et sant mangfold og individets frihet. Det er derimot ikke kriminelt å ytre seg kritisk om religioner, politiske eller ideologiske bevegelser, selv om de som tilhører disse bevegelsene og religionene opplever kritikken både personlig og kanskje krenkende. Man verner ikke om minoriteter og såkalte svake grupper ved å forby en bred, åpen og kritisk debatt. Hatprat er derfor et krevende uttrykk, og bør ikke misbrukes, men brukes kun i de tilfeller der det åpenbart er uttrykk for nettopp hat. Dyp uenighet og store avstander i verdisyn og religiøs tro er ikke det samme som hat.

Jeg begynte teksten med å si at kongen kastet ut Kirken i 1537. Han innførte absolutt ikke mangfold, kong Christian III. Han eide landet og religionen. Jeg har heldigvis ikke møtt noen som drømmer seg tilbake til 1537. Vår tids utfordring er likevel i den andre enden av skalaen. Det blir stadig mer tydelig at mangfoldet er en utfordring for det store fellesskapet som vi hører til i under det norske flagg.

Enheten i nasjonen var en gang kristendommen. Når det ikke lenger er religion som forener nasjonen, hva forener oss da? Disse utfordringene er selvsagt ikke nye. De oppstod alle i kjølvannet av reformasjon og revolusjoner (særlig den franske), der det feudale samfunnet ble erstattet av det borgerlige samfunn. Jean-Jacques Rousseau så disse utfordringene allerede i 1762 og skrev «Du Contract Social», om den sosiale samfunnskontrakten.

Vi lever heldigvis i et land der ytringsfriheten står rimelig sterkt, og der religionsfriheten ennå er rimelig beskyttet. Men den sosiale samfunnskontrakten er blitt mer utydelig. En lang rekke ting i vår tid trues, tabuiseres under et misforstått forsøk på å verne om mangfoldet, der ingen skal føle seg krenket eller oppleve ubehaget med å bli kritisert. Religion i skolen er et slik felt som etter hvert har en berøringsangst med religiøs sannhet, og hvordan vi som samfunn skal komme til rette med det er et viktig spørsmål både for politikere, pedagoger og folk flest.

Vi trenger et samfunn der mennesker frimodig kan heve stemmen og si sitt Credo: «Jeg tror!» Selv om enhver tro ikke hører hjemme på enhver talerstol. Dog er det påfallende at et kristent credo er kastet ned fra talerstolen i Den norske kirke. I et større perspektiv er det ikke bare trist, det er maktens skremmende ansikt.

Gå til innlegget

Et mangfold uten buing

Publisert 3 måneder siden

Demonstrasjonen mot fremmedfrykt og hat, ble en underlig opplevelse av at ­polariseringskreftene finnes på begge ­sider, og at de er sterke.

På vei hjem fra kontoret onsdag gikk jeg forbi en viktig demonstrasjon og ­markering foran Stortinget. En stor mengde ­mennesker var samlet for å ta avstand fra rasisme, ekstremisme og vold. Demonstrasjonen hadde særlig adresse mot den fremmedfrykten og hatet som muslimer i Norge erfarer. Venstresiden i norsk politikk var sterkt overrepresentert. Her var Rødt, SV, Arbeiderpartiet, Skeiv ungdom, Kvinnefronten, Norske kvinners sanitets-
forening, Fagforbundet mfl. tydelig representert med sine faner. Etter applausen og tilropene å dømme, var de som var der stort sett fra denne fløyen av norsk samfunns-
liv.

På den mer offisielle representasjonslisten var det talere fra både SV, Rødt, ­Arbeiderpartiet, MDG, Høyre og Frp. Her var Lars Gule og representanter fra ­muslimske miljøer. På sidelinjen var blant annet jødene representert ved forstander Ervin Kohn fra Det mosaiske trossamfunn.

Jeg savnet større oppslutning fra et ­bredere samfunnslag foran Stortinget, siden polariseringen i samfunnet, i hvert fall tilsynelatende, men kanskje også reelt, er i ferd med å bli en realitet.

De fleste appellene fra folk fra ulike hold inneholdt viktige oppfordringer til ­toleranse, mangfold, respekt og en sunn reaksjon mot hatprat.

Men venstresiden greide i samme slengen å bidra til at jeg opplevde «samholdspratet» ganske hult. Her ble det brukt et maktspråk og et budskap om å forby både bevegelser og ytringer som har til hensikt å kneble meningsmotstand. Det virker i seg selv ganske polariserende.

Da Fremskrittspartiets representant holdt sin appell, og han snakket godt prinsipielt om både frihet og grenser, om mangfold og toleranse, om å leve sammen 
i samfunnet med ulik tro og etnisitet, ble han buet ut på en måte som rystet meg dypt.

Venstresidens buing viste meg at deres ord om mangfold ikke gjaldt Frp. Da var det vel ikke rom for mangfold likevel?

Demonstrasjonen mot fremmedfrykt og hat, ble en underlig opplevelse av at ­polariseringskreftene finnes på begge ­sider, og at de er sterke.

Jeg mener mangfoldsbudskapet er bra. Og med det bør det tåles et mangfold uten buing. Punktum.

Dag Øivind Vincent Østereng

Gå til innlegget

Latin er kirkens morsmål

Publisert 7 måneder siden

Liturgien på latin er essensiell for Kirkens liv. Uten latinen fremmedgjøres vi for Kirkens morsmål.

'Kunne de ikke bare hatt messen på norsk?». Innvendingen kommer rett som det er fra mildt sagt småfrustrerte venner som har vært med til messe: «… Bonæ voluntatis», «… suscípe deprecatiónem nostram», «Quóniam tu solus Sanctus, tu solus Dóminus, tu solus Altíssimus, Iesu Christe». Frustrasjonen er høy når man ønsker å delta i liturgien, og opplevelsen av utenforskap er all time high.

«Jo!», svarer jeg. «Messen er på norsk. Syndsbekjennelsen, tekstlesningene, prekenen, Fadervår er på norsk. Som regel er også de øvrige, liturgiske leddene det». Denne forklaringen når visst «aldri» fram. Messen var på latin, det er opplevelsen når Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei, synges på dette gamle romerske språket.

Sjelden slår det an, dersom jeg i denne samtalen uttrykker synspunktet om at også syndsbekjennelsen og Fadervår burde vært på latin. «Ja, hvis meningen er at ingen skal forstå noe som helst», er gjerne det lett oppgitte svaret, da.


Full forståelse

Jeg forstår de som kommer til messe i Den katolske kirke, og som ikke kjenner latinen, at dette utgjør en sperre, både emosjonelt og konkret. De er verken teologer eller språkmennesker, men alminnelig kristne. Jeg forstår de umiddelbare reaksjonene.

Kanskje må første forutsetning være at man møter latinen med «bonæ vouluntatis» (god vilje). Dette er Kirkens språk over hele jorden, og gjennom Kirkens lange historie. Latin er messens språk. Helt siden Kristus hang på korset med innskriften «Rex Iudaiorum» (Jødenes konge), en innskrift som var skrevet på Kirkens tre språk, hebraisk, gresk og latin, har latin fulgt de troende.

«Jo, men pinsedag talte den Hellige Ånd på alle tungemål, og vi snakker norsk. Evangeliet har kommet til Norge, og skal uttrykkes på morsmålet her!», lyder innvendingen. Den innvendingen er både gyldig og hardtslående. Morsmålet ligger oss alltid nærmest. Kirken har to morsmål. Det er først latin, dernest folkespråket. Å lære seg messens latinske språk, er å lære seg Kirkens morsmål.


Siver inn

Ofte forteller jeg kirkevante protestanter at de egentlig kan latinen, de bare vet det ikke. «Ære være Gud i det høyeste» er det samme som «Glória in excélsis Deo», «Jeg tror på én Gud, den allmektige Far» er det samme som «Credo in unum Deum, Patrem omnipoténtem» og så videre. Du skal ikke ha deltatt på så mange messer, før latinen gradvis siver inn i bevisstheten som meningsbærende ord. I hvert fall ikke om du kjenner ordene fra før på norsk.

I en rendyrket norsk kontekst kunne vi kanskje si at latinen er overflødig, men i Den katolske kirke i Norge ser vi tydelig i benkeradene at menigheten ikke er norsk. Her er det alltid mange nasjonaliteter og ulike morsmål. Latinen blir vårt felles språk. Polakken, vietnameseren, irakeren, eritreeren, kroaten, tamilen, nordmannen, amerikaneren, franskmannen møtes til messen og språklig forenes i messens språk som vi alle kjenner på latin og vårt eget morsmål.


Kirkens morsmål

Reiser vi til hverandres land, vil vi kjenne oss hjemme, om vi deltok på messen i Roma, New Delhi, Paris eller Beijing. Her er vi ikke italienere, indere, franske, kinesere eller nordmenn, men brødre og søstre i den samme Kirke, som sammen kan be «Pater noster» (Fadervår).

Å lære seg messen på latin kan ta litt tid, men den som deltar regelmessig, lærer dette forholdsvis fort. Gradvis kommer det inn under huden, og Kirkens universelle bønnespråk kommer inn under huden og blir en del av oss. Så nært kommer det, at vi knapt merker når vi ber rosenkransen, om vi ba på latin eller norsk.

Jeg er for å feire messen på morsmålet i det respektive land der messen feires. Det språket vil alltid ligge oss nærmest. Men liturgien på latin er essensiell for Kirkens liv. Uten latinen fremmedgjøres vi for Kirkens morsmål, det språket som forener de troende over hele jorden.

Grátias agámus Domino Deo nostro. Dígnum et iustum est.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere