Dag Herbjørnsrud

Alder: 49
  RSS

Om Dag

Idéhistoriker, sakprosaforfatter, Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI), www.sgoki.org. Siste bok: "Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid" (Scandinavian Academic Press, aug 2016)

Følgere

Usant om muslimer fra Rieber-Mohn

Publisert 8 måneder siden

IMDi-direktør Libe Rieber-Mohn bør ta på alvor de tall vi har om antisemittisme.

Min Vårt Land-kronikk «Sekulær intoleranse truer Norge» (18.02.) provoserer. For den siterer samleindeksen i Holocaustsenterets 2017-rapport, som viser at norske muslimer ikke er mer antisemittiske enn andre nordmenn. Og den gjengir funnene i Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) 2015-rapport, utarbeidet da Geir Barvik var direktør.

IMDi-rapporten viser at 24 prosent av de spurte blant nordmenn flest er «skeptisk til personer med jødisk tro». Mens dette «kun» gjelder 11–19 prosent av de spurte innvandrerne fra de «muslimskdominerte» landene Bosnia, Somalia, Pakistan og Irak.

I sitt «Sammendrag» konkluderer IMDi dermed: «Blant innvandrere fra muslimske land og norskfødte barn av innvandrere, er det færrest som er skeptiske til jøder. De fleste som er skeptiske til personer med jødisk tro, er også skeptiske til personer med muslimsk tro.»

Men tidligere Ap-politiker Libe Rieber-Mohn, i 2016 utnevnt til IMDi-direktør av Sylvi Listhaug, misliker at jeg siterer rapporten. Dette viser hun i innlegget «Oppklaring om Imdi-tall rundt jødehat» (25.02.) (Her kan det presiseres at verken IMDi-rapporten eller undertegnede omtaler «jødehat» – kun «skepsis» til jøder.)

I sitt politiserte innlegg påstår Rieber-Mohn at jeg mener tallene «beviser» at «innvandrere fra ­muslimske land er mindre skeptiske til ­jøder». Nei. Jeg skrev ikke noe om «beviser». Snarere var min kronikk en tilbakevisning av de som misbruker statlige rapporter for å spre usanne anklager om at muslimer er «smittekilden» for antisemittisme i Norge.

De statsfinansierte rapportene fra IMDi, HL-senteret og Perduco (2011) viser at jødehatanklagene mot norske muslimer ikke har vitenskapelig belegg. Derfor skrev jeg: «Forskningsrapportene gir altså ingen grunn til å anklage spesielt muslimer, eller unge innvandrere fra muslimske land, for jødehat.»

Rieber-Mohn reagerer og kverulerer, i likhet med HL-senterets Christhard Hoffmann, kun når rapporter siteres på faglig vis og når myter da tilbakevises – men ikke når TV 2, Kjetil Rolness og Aftenposten sprer usannheter om norske muslimer og «jødehat».

Rieber-Mohn påstår så at IMDi-rapporten tar «tydelige forbehold». Men i forordet til 2015-rapporten poengterer daværende IMDi-direktør Barvik at IMDi første gang har «gjennomført undersøkelsen også i representative utvalg av ti ulike innvandrergrupper, samt norskfødte barn av innvandrere».

Som en kontrast påstår Rieber-Mohn nå at rapporten tar forbehold på grunn av «skjev­heten i utdanningsnivå». Men hun unnlater å si at det i IMDI-rapporten kommer frem at skjevheten kan skyldes mangelfull info hos SSB. Utdanningsskjevheten er uansett større hos innvandrere fra Danmark enn hos de fra muslimske land – og hennes argument blir her irrelevant.

Så antyder Rieber-Mohn at respondenter flest fra Somalia ikke er muslimer: Man «vet derfor ikke om det er ­kristne, ­ateister eller muslimer fra (…) ­Somalia som har besvart undersøkelsen». Igjen viser dette at hun ikke har lest hele rapporten (fra figur 12a), noe som ville vist henne at det nok er en del muslimer blant respondentene fra Somalia. Det gir grunn til bekymring når integreringsdirektøren gir uttrykk for så lite kunnskap om dem hun er satt til å integrere.

Til slutt undergraver Rieber-Mohn forgjenger Barviks ord ved hevde at «for få» somalisk-norske besvarte undersøkelsen. Men mye av årsaken til manglende kontakt skyldes uoppdaterte adresser, ikke «somalisk motvillighet». Over en femtedel av de fra Iran besvarte spørsmålene, omtrent likt med de fra Polen.

IMDi-rapporten viser til Ottar Helleviks fagartikkel fra 2015 og påpeker at det sentrale ikke er svarprosenten som sådan, men at det ikke blir utvalgsskjevhet. IMDi-funnene er i samsvar med også andre faglige undersøkelser av muslimer i Norge, og de avgitte svarene synes således kunne være representative.

IMDi-direktøren får bestemme seg: Enten trekker hun tilbake 2015-rapporten. Eller så får hun forholde seg funnene i den.

Dag Herbjørnsrud er forfatter av «Gå inn i din tid» (2019) og initiativtager til Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI).

 

Gå til innlegget

Opphev forbudet mot kosherslakt

Publisert over 1 år siden

I juni er det 90 år siden Stortingets skandaløse vedtak mot jødisk slaktemetode. Skal vi bekjempe antisemittisme, må vi begynne med bjelken i vårt eget øye.

12. juni 1929 vedtok Stortinget å forby kosherslakt. Etter lang debatt ble norske politikere da de første i verden som forbød den jødiske metoden for å avlive dyr.

Kosherslakt (shehita) går ut på å få blodet ut av dyret fortest mulig med minst mulig smerte, og det er viktig at dyret har levd et godt liv. Dyrevelferd og human avliving står nemlig sentralt i denne tre tusen år gamle jødiske tradisjonen.

Men slikt brydde ikke stortingspolitikerne seg om. Vedtaket i 1929 var klart antisemittisk, kommer det frem i en doktorgradsavhandling av Andreas Snildal. Derfor ble det nedlagt forbud mot slakt uten forutgående bedøvelse. Slik ble kun den jødiske minoriteten rammet.

Den antisemittiske retorikken preget både mediedebatten og det opphissede politiske ordskiftet. Bondepartiets Jens Hundseid, statsminister 1932–33 og NS-medlem fra 1940, formulerte det slik fra Stortingets talerstol:

«Vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til sine religiøse orgier.»

Dermed støttet hele 88 stortingspolitikere i Odelstinget forbudet mot jødisk metode for å avlive dyr. Kun 21 gikk imot: 13 fra Venstre (mer enn halvparten), 6 fra Ap og 2 fra Høyre (Lykke og Hambro). Alle fra Bondepartiet stemte for forbud, påpeker Oscar Mendelsohn i «Jødenes historie i Norge» (1969/1986).

Statsminister Johan Ludwig Mowinkel (V) ville at det skulle gis dispensasjon for jødisk koshermat. Men i Lagtinget 18. juni stemte kun én politiker imot å sende vedtaket til kong Haakon, som sanksjonerte det i statsråd 21. juni 1929. Fra 1. januar 1930 måtte dermed all slakting i Norge, gitt at man ikke fikk dispensasjon, foregå etter bedøvelse. Dette var og er noe som kun rammer norske jøder.

Allerede på 1890-tallet kom de første forslag om forbud mot jødisk avlivning av dyr. Men veterinærdirektør Ole Malm avviste, som i «Norsk Veterinærtidsskrift» i 1900, at koshermetoden var mindre human enn andre slaktemetoder.
Likevel økte presset fra kristne forretningsmenn og pølsemakerforeningen, som ville tjene på å forby jødisk praksis. Etter første verdenskrig begynte en systematisk sabotering av kosherslakten i Norge.

Både Albert Einstein, Hulda Garborg og Fridtjof Nansen påpekte på 1920-tallet at et forbud ville bryte statens forpliktelser overfor en minoritet. Men selv nobelprisvinnerne Einstein og Nansen klarte ikke stanse antisemittiske lovforslag på Stortinget.

Sveits hadde riktignok fått et lignende forbud tidligere, men dét skyldtes en folkeavstemning dominert av tysktalende protestanter. Og selv de forbød ikke kosherslakt av fjærfe, som kylling, slik norske politikere gjorde.

Norge fikk 17. mai 1814 den eneste grunnloven i verden som forbød jøder adgang. Og i 1929 ble Norge først i verden til å totalforby kosherslakt. Slikt inspirerer.

Det norske forbudet mot jødisk dyreavliving ble kopiert noen uker etter at Hitler kom til makten: 21. april 1933 innførte nazi-Tyskland kosherforbud. Også Hitler-regimet viste til «dyrevelferd». Men alle visste at det var viktigere å ramme jøder enn å redde dyr.

Så sent som 13. mai 2014, rett før Grunnlovens 200-årsjubileum, avsto Stortinget fra å oppheve forbudet som del av arbeidet med å «styrke menneskerettighetene i Grunnloven». OSSE hadde da bedt Norge avslutte kosherslaktforbudet, som Norge og en håndfull andre land i verden nå er alene om å ha.

I 2009 tillot Europaparlamentet halal- og kosherslakt i EU og EØS-området ved å åpne opp for unntak fra bedøving for religiøs avlivning av dyr. Et forbud strider også mot den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 9 om religionsfrihet når det gjelder «praksis og etterlevelse».

Paradoksalt nok har Norge siden 1929 samtidig tillatt en lite dyrevennlig slakt av sel og hval. Man har altså godkjent bruk av hakapik på selunger, samtidig som man gjør det ulovlig for profesjonelle på et slakteri å avlive kyllinger så humant som mulig på jødisk vis. Ny forskning har vist at selungene ofte led da de ble drept uten bedøving frem til 2017. Det gis også dispensasjon fra lovverket slik at man kan avlive reinsdyr på tradisjonelt vis. Heller ikke viltjegere omfattes av loven.

Men akkurat jødene nektes dispensasjon. Altså blir det kun norske jøder som i praksis rammes av dagens «Forskrift om avliving av dyr».

Norske jøder – kun omtrent 1300 bor nå i Norge – må derfor importere kosherkjøtt i dyre dommer fra utlandet. Forbudet mot kosherslakt fungerer diskriminerende også i dag, 90 år etter det antisemittiske vedtaket.

Antisemittismen i Norge forsvant ikke etter Holocaust. Snarere unnlot man å ta et oppgjør med jødefordommene. Den siste holdningsundersøkelsen fra Holocaustsenteret (2017) viser at 18 prosent av nordmenn mener at «jøder ser på seg selv som bedre enn andre». Urovekkende 13 prosent støtter påstanden om at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser».

Den globale antisemittismemålingen fra Anti-Defamation League (ADL) viser at Norge har Skandinavias høyeste utbredelse av antisemittisme, med en andel på 15 prosent av befolkningen. Det norske kosherforbudet er med på å legitimere antisemittisme både her i landet og internasjonalt. Jødehatet er voksende, noe vi ser for eksempel med den lugubre kampanjen mot finansmannen George Soros.

Tiltakene mot Europas jødiske minoritet går ofte hånd-i-hånd med retorikken mot muslimene. De siste to årene har både Frp (i 2017) og SV (i 2018) vedtatt å forby rituell omskjæring av guttebarn. Denne tradisjonen («brit mila») skal i henhold til jødisk religion skje innen åtte dager etter fødsel, et avgjørende element i jødisk tro.

Den nye autoritære tendensen også i Norge er urovekkende. I en tale før jul uttalte Rita Abrahamsen, styreleder i Det mosaiske trossamfunn i Trondheim:

«Og etter hvert som forbudene blir flere og flere, vil bevegelsesrommet bli mindre og mindre, og til slutt vil det bli umulig å leve som jøde i Norge. Ikke mulig – men umulig å leve som ‘jøde’. En form for snikinnføring av paragraf 2?»

Det rasistiske 1929-vedtaket mot jødenes humanistiske dyrebehandlingsmetode bør oppheves snarest. 90-årsmarkeringen 12. juni er en naturlig anledning for modige politikere til å løfte saken frem fra glemselen.

Venstre har en stolt arv å ivareta. Mens det nye regjeringspartiet KrF nå har en gyllen mulighet til å vise at det respekterer både Det gamle testamente og retten til fri religionsutøvelse i Norge.

Gå til innlegget

Den kristne tradisjon

Publisert rundt 4 år siden

Hvordan skal vi forstå kristendommen?

Reidar Aasgaard, professor i idéhistorie, har (Vårt Land 2. september) et ­interessant tilsvar til min kronikk «Forstå verden, les Bibelen» (30. august). Der prøvde jeg å vise hvordan en nærlesning av ­Bibelen og kirke­fedrene kan gi oss et nytt blikk på rammene for den kristendom som norske utdanningsinstitusjoner synes å ta for gitt.

Paradoks. Augustin (354-430) viser både i Bekjennelser (398), i brev og i praksis at han anså seg som afrikaner og føniker – ofte i opposisjon til romerske kristne på «den andre siden av havet». Vår tids hyppige eksempler på å «europeisere», vestliggjøre og «eie» nettopp Augustin blir derfor et paradoks. Slikt utgjør problematiske forsøk på å dytte dagens politiske grenser nedover en kristen tradisjon som oppsto i en annen verden.

Slik kulturell grensesetting stenger også for nordmenns forståelse av troen til over 60 prosent av dagens kristne, som lever i Afrika, Asia og Latin-Amerika. I min nye bok Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Scandinavian Academic Press) vises det til den lærdom og det vide utsyn som møter oss hos Klemens­ av Alexandria eller egyptiske ørken-
fedre som Antonius den store (s. 278–288).

Aasgaard argumenterer ikke imot de kristne primærkildene, men mener ­Universitetet i Oslo likevel skal betone­ «de tanke-­
og kulturtradisjoner som historisk og geografisk ligger oss nærmest», i kontrast til «østlig mystikk». Global­kunnskap viser at det som «ligger oss nærmest» ofte ikke er helt slik Aasgaard synes å tro.

Overraskende. Aasgaard hevder så at dagens studenter gis en «bred» og «global» orientering. Det er jo da noe overraskende at den kristne kulturtradisjon ved hans institutt fra i fjor kun blir presentert under det nyopprettede programmet «Europeisk kultur». Det må vel dermed regnes som en hedersbetegnelse når Aasgard, gjennom en underlig gjengivelse av undertegnede, omtaler meg som ­«eurosentrisk».

Gå til innlegget

Forstå verden, les Bibelen

Publisert rundt 4 år siden

Kristendommen er ikke norsk, den er ingen vestlig ­stammetro, men fra Asia og Afrika. Bare spør Augustin.

Det siste tiåret er det hyppig blitt sagt at vi må lese Koranen for å forstå alt fra terrorangrepene i New York og Paris til dagens konflikter i Midtøsten. Men er vi blitt noe klokere av det?

Mer nyttig kan det være å lese Bibelen med et globalt blikk, for slik å forstå kristendommens grunnleggende ikke-europeiske verdier. Slik kan vi bedre forstå både oss selv og andre.

Den mest innflytelsesrike kristne tenkeren fra antikken heter St. Augustin av Hippo (354–430). I dagens Norge fremstilles han som en «vestlig teolog», som har lagt grunnlagt for vår kristne, norske verdier. Eller som det står i Store norske leksikon:

«Augustin av Hippo, teolog og filosof, helgen, Vestens største kirkelærer; la grunnlaget for både teologi og filosofi i middelalderen, fikk avgjørende betydning for reformasjonen, og studeres også i dag.»

Kulturkamp. Vi kan her se hvordan Augustin forstås som del av en kulturell eiendomskamp, beregnet kun for såkalte vestlige samfunn. Han blir «Vestens største kirkelærer», altså ikke «kristendommens største kirkelærer». Troen på Vesten synes viktigere enn troen på religionen.

Noe lignende ser vi ved dagens norske universiteter og høgskoler. På Universitetet i Oslo har humanistisk fakultet undervist om Augustin ved å presentere ham slik: «Om man vil forstå vesentlige sider ved Vestens historie og tenkning, er det ikke mulig å komme utenom Augustin.» Våren 2017 kan studentene ta bacheloreksamen i idéhistorie i emnet «Vestens kristne mystikk fra Augustin til våre dager».

Men er det belegg for å bruke Augustin til å fremme en forestilling om det «kristne Vesten», noe som i praksis gjør kristendommen til nærmest en regional stammetro? Er ikke selve kjennetegnet på kristendommen nettopp dens globale utbredelse og allmennmenneskelige potensial basert på Jesu oppfordring om å spre hans budskap, slik vi leser i Matteus 28:19? Og hvordan rimer norske statsinstitusjoners nye, geografiske innsnevring av det kristne budskap overens med at omtrent 62 prosent av jordens kristne nå lever i Afrika, Asia eller Latin-Amerika – altså utenfor «Vesten»?

En konsekvens av det sekulariserende Norge synes å være at dagens akademikere har fått dårligere kjennskap til kristendommen og Augustins budskap. Muligens kan slikt forklare hvorfor leksikonene og universitetene ikke forteller at Augustin i 1600 år har vært en like stor helgen innenfor Den koptiske kirke – som har hovedsete i Alexandria i Egypt og som ble grunnlagt av evangelisten Markus rundt år 40. Det utelates også å fortelle at han ble født inn i en afrikansk kultur, og at han så seg selv som afrikaner og føniker, i kontrast til europeiske romere.

Berbisk bakgrunn. Augustin ble født i Tagaste, dagens Souk-Arrhas, i det østlige Algerie – som da var en kulturhovedstad for den opprinnelige befolkningen av amazigh-folket («frie menn», på norsk ofte kalt «berbere»).

De fleste innen amazigh-folket var her blitt kristnet allerede på 200-tallet. Augustins mor var kristen og het Monica, og i dag tilbes hun iden koptiske kirkensom helgenenSankt Monica. Augustins far het Patricius, var ikke-kristen og av romersk avstamning. Det var han som nektet moren å døpe Augustin.

I en nyere studie fastslås det at «forskere er stort sett enige om at Augustin og hans familie i det store og hele var av afrikansk avstamning – berbisk – dog sterkt romanisert og latinisert.»Men i dagens Norge virker det provoserende hvis man betoner hans bakgrunn. Eller som en av Skandinavias ledende fagfolk skriver: «Å kalle Augustin 'berber', er langt over streken.»Hvorfor er det i 2016 kontroversielt å forstå kristendommens intellektuelle ledestjerne som afrikansk mer enn europeisk?

Da Augustin kom til Kartago (i dagens Tunisia) for å studere som 17-åring, konverterte han til den persiske religionen manikeismen. I 387 gikk han over til kristendommen. Ifølge vårt fremste leksikon hadde da følgende skjedd: «Den filosofiske skepsis (representert blant annet av Ciceros Hortensius) og den greske forståelse av verden som et ordnet kosmos,overvant den østerlandske forestilling om det materielle som dominert av mørkets makter.»

Slik ser vi hvordan det påstås at den gresk-romerske rasjonalitet vinner over Østens mytiske forestillinger. Men Augustin selv skriver noe helt annet i Bekjennelser (398), der han forteller at han «mislikte» Homer og den fremmede greske litteratur. Og Hortencius leste han som 19-åring og manikeer. Augustin knytter seg snarere til Kartago og fønikisk kultur fra Nord-Afrika.

Kristne Etiopia. Augustin går også imot forestillingen om at jødene skulle ha skyld for Jesu død, han hadde da også jødiske bekjente i Nord-Afrika. Slik står han i skarp kontrast til biskop Ambrosius av Milano, født i dagens Tyskland, som i 388 forlangte at keiseren skulle brenne jødenes synagoger i Roma.

I dagens Norge synes det underkommunisert at kristendommen fra første stund var en tydelig «ikke-vestlig» og ikke-romersk religion. Det begynte ifølge Matteus-evangeliet med de tre vismenn fra øst – persiske magier – som nektet å følge kong Herodes' ordre om å opplyse hvor Jesus befant seg, før en engel åpenbarte seg for Josef og ba ham søke redning i Egypt.

I Apostlenes gjerninger kan vi lese om evangelisten Filip som får beskjed av herrens engel om«å stå opp og gå mot sør». På vei ned til Gaza møter han en mektig etiopisk hoffmann, som sitter og leser profeten Jesaja. De begynner å drøfte teksten, før Filip døper etiopieren – som så drar til sitt hjemland. Fra historiske kilder vi vi atden etiopiske kong Ezana (regjerte 321–360) konverterte til kristendommen rundt år 330, noe som gjør at afrikanske Aksum konkurrerer med Armenia om å være verdens første kristnede stat.

Sørlig lærdom. I Bekjennelser kan vi lese at Augustin og kristne i Roma var inspirert av de første kristne ørkenfedrene fra Egypt, som den koptiske Antonius den store (ca 250–350). Den kristne tradisjonen med munke- og nonneordner ble skapt i Egypt.Både Augustin og de første kristne i Roma fulgte Jesu budskap om at det ikke er noe østlig eller vestlig under Gud.

I de første århundrer var det kristne fra Afrika og Asia som bragte den kristne lære til Europa. Som den kristne professoren Thomas C. Oden skriver: «Dette poenget må understrekes langsomt for å synke dypt nok inn: De kristne sør for Middelhavet lærte opp de kristne nord for havet.»

Mot Roma. Augustin og den afrikanske kirke sa klart ifra da den irske teologen Pelagius fornektet hans arvesynddoktrine. 200 ledende afrikanske biskoper samlet seg til det 16. konsilet i Kartago, 1. mai 418, for å tale Roma midt imot. Eller som vedtak nummer 17 lød: «Den som klager til en domstol på den andre siden av havet [Roma], vil ikke lenger bli mottatt til nattverd av noen i Afrika.»

Også dagens norske kristendom stammer slik først og fremst fra Asia og Afrika. Hvis vi istedenfor å fornekte historien begynner å anerkjenne vår kulturarv, vil vi forstå både vår egen og andres kultur langt bedre.

Teksten er basert på en lengre gjennomgang av kristendommens opprinnelse på bl.a. s. 278–290 i boken Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Scandinavian Academic Press), som utkommer denne uken. Et prosjekt i samarbeid med Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI).

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere