Dagfinn Høybråten

..hver fallen er venn og bror". Strofen fra Nordahl Grieg er nær i minnet etter meldingen om tapet av fire norske soldaters liv i Afghanistan. Afghanistan er langt borte, men idag er krigen Norge deltar i, kommet nær oss alle. Vi står sammen i sorgen.

Straks slikt skjer, skal noen ha debatt. Debatt om vi egentlig burde vært der. Den debatten har vi hatt med jevne mellomrom og på langt mer passende tidspunkter enn på en slik dag. Vi hadde den i Stortinget i vår. Alle partier slutter opp om det oppdraget vi har påtatt oss. Men en slik tilslutning følger et ansvar for å stå opp for det vi er med på også på de dagene da det koster. Ja, aller mest på slike dager trenger våre styrker å vite om støtten fra Stortinget og et stort flertall i opinionen. Så skal vi gjerne ta debatten om hvordan vi løser vårt oppdrag og hvor lenge vi skal være med. Idag er min korte melding som statsministerens: Vi kom inn med våre allierte og vi går ut med våre allierte.

På Stortingets siste møtedag før sommeren står en samlet opposisjon nå bak kritikken fra KrF om at olje- og energiminister Terje Ris Johansen ikke har oppfylt sin informasjonsplikt overfor Stortinget i forbindelse med prosjektet for fullskala CO2-håndtering ved kraftvarmeverket på Mongstad. Statsråden har gjennom flere måneder sittet på informasjon og anbefalinger fra Gassnova om prosjektets fremdrift og innretning som bryter med det som lå til grunn for Stortingets tilslutning til regjeringens opprinnelige planer.

Regjeringspartiene besvarer kritikken med at Stortinget har fått all relevant informasjon. Samtidig har vi vært vitne til hvordan statsråden fram mot denne debatten har blitt presset til gradvis å lette på sløret (eller sladden) og dermed demonstrert med all ønskelig tydelighet at her var mye relevant informasjon Stortinget ikke fikk.

Regjeringspartiene hevder videre at dette bare er et politisk spill fra vår side. Da har de glemt med hvilket alvor KrF i sin tid satte sine regjeringstaburetter på spill for å stoppe de sterkt forurensende gasskraftverkene som Arbeiderpartiet hele tiden har ivret for og som de nå har fått SV og SP til å akseptere. Dette handler om vårt felles ansvar for miljøet, om Stortingets ansvar for kontroll med regjeringen og statsrådens ansvar for å gi Stortinget nødvendig informasjon.
Det miljøpolitiske alvoret i dagens situasjon er at regjeringens plan for C02-håndtering av sterkt forurensende gasskraftverk er brutt sammen og utsatt på ubestemt tid både på Kårstø og på Mongstad.  Det parlamentariske alvor er knyttet det brudd på informasjonsplikten overfor Stortinget som statsråden er ansvarlig for. Det er en sentral del av Stortingets ansvar å utøve kontroll med at statsrådene oppfyller sin informasjonsplikt. Stortinget har vært meget påpasselig med dette helt siden statsrådene, mot sin vilje, ble tvunget til å møte i Stortinget i 1884. Nå er det også nedfelt i Grunnloven.

Regjeringen og regjeringspartiene synes også å ta meget lett på kritikken. I innstillingen hevder de endatil at tidsplan for gjennomføring av prosjektet er en del av planleggingsarbeidet som Stortinget på et senere tidspunkt skulle ta stilling til. Da hopper man over det faktum at Stortinget i 2007 fikk seg forelagt en detaljert tidsplan for fullskala CO2-håndtering på Mongstad som innevar ferdigstillelse innen utgangen av 2014. Tidsplanen var fremmet av regjeringen og nedfelt i gjennomføringsavtalen og utslippstillatelsen, og den lå til grunn for de vedtak Stortinget fattet.

Når det kom på bordet klare faglige motforestillinger om gjennomføringen av planen på dette grunnlag og klare anbefalinger fra de ansvarlige for prosjektet om en annen fremdrift og et mindre omfang på CO2-håndteringen, burde dette vært lagt fram for Stortinget på egnet måte, klart og tydelig og uten ugrunnet opphold. I stedet valgte statsråden å sitte på opplysningene. Derfor møter han parlamentarisk kritikk i dag i denne alvorlige formen.

 Å fjerne kors og ethvert spor av kristendom i det offentlige rom er oppskriften til et kulturløst samfunn.  I Norge er det barer SV og enkelte elementer i FrP som har lekt med slike tanker. Det er en form for ekstrem sekularisme som jeg ikke tror har noen som helst støtte i det norske folk.

En slik sekulær storrengjøring i samfunnet, der alle spor av religion feies ut av offentligheten, er en farlig oppskrift. Historisk ser man at de stater som har villet fjerne Gud og utradere kristendommens synlige spor, ender opp i det totalitære.

 Jeg vil rope et sterkt varsku mot disse strømningene. Vi har sett flere og flere spor av denne aggressive sekularismen i Europa og Norge de siste årene. Et eksempel er striden om det var plass til en henvisning til kristendommen i EUs grunnlovstraktat. Dette ble ekstremt kontroversielt, tross at Europa har hatt en over tusenårig massiv påvirkning av kristen tro og tanke. Ikke å nevne denne kultur- og verdiarven, vil være ren historieforfalskning.   

Her i Norge så vi noen av de samme tendensene i forsøkene på å endre betegnelsen på vår tidsregning til ”etter vanlig tidsregning” i stedet for ”etter Kristus”. Vi så noe av det samme når FrP og Høyre i Oslo bestemte at felleskirkelige Gudstjenester ikke hadde noe i Rådhuset å gjøre, mens Human Etisk forbund gjerne fikk holde sine arrangement der. De systematiske forsøkene på å fjerne undervisning om kristendom i skole og barnehage, er også en del av de samme tendensene. Jeg tror ikke denne agendaen har støtte i folket. Det er noe akademisk elitistisk over det. Jeg tror mange vil si at nok er nok, når de ser at også korset i flagget framstilles som et overgrep.

KrF kjempet fram skattefradraget for gaver til frivilligheten. Nå truer finansministeren med å fjerne det. Da mobiliserer vi til ny kamp for en ordning som siste år ga friivilligheten nærmere 2 milliarder kroner i gavveinnntekter.

25 prosent av organisasjonenes inntekter kommer gjennom gavefradraget. Mer enn en halvmillion nordmenn gir sin støtte gjennom denne ordningen. ESA har kommet til at den strider mot EØS-avatalen fordi den ikke omfatter utenlandske organisasjoner. Finansdepartementet har tatt fram all sin tradisjonelle motstand mot fradraget. Vi kjenner lusa på gangen. Men finansministeren må se lengre. Ordningen har tilført mange milliarder kroner til frivillig arbeid i landet. Det vil ikke være det samme å ersstatte den med statstilskudd som skal deles ut av en statlig byåkrat. Nå må hele frivilligheten stå opp for en videreføring av gavefradraget, om nødvendig i en utvidet form. Problemene Finansdepartementet ser med det, er løst i andre land. De kan løses også i Norge. Er det vilje, er det vei.

Olje og energiministeren Terje Riis Johansen har unnlatt å oppfylle  sin plikt til å informere Stortinget i Mongstad saken. Et eksempel er at han i november 2009 mottok en rapport som la opp til halv i stedet for full Co2-rensning av Mongstad, samt utsettelse av hele prosjektet fra 2014 til sent 2015. Dette ventet statsråden til mai 2010 med å informere Stortinget om – nesten syv måneder. En påpasselig statsråd ville gjort det innen syv dager. Syv uker ville vært kritikkverdig. Syv måneder er utenfor alle grenser. Detter er heller ingen liten enkeltsak, men et av de aller største prosjektene Stortinget har tatt stilling til de siste årene, med investeringer i mange milliard klassen.

Regjeringen har ikke gjort jobben sin med å informere Stortinget. Da er det Stortingets jobb og kontrollere regjeringen og si i fra. Det gikk KrF i spissen for mandag.

Til Tv2 og NRK kommenterer statsministeren dette uten å berøre bruddene på informasjonsplikten, men kun ved å konstatere at statsråden har tillit hos det rødgrønne flertallet på Stortinget og hos ham selv .Om den grunnlovsfestede informasjonsplikten oppfylles synes  underordnet.  Dersom de rødgrønne virkelig mener at Riis Johansens oppfølging av informasjonsplikten er grei, og kan etterfølges av andre statsråder i senere saker, da er det ikke mye igjen av regjeringens plikt til å informere Stortinget.

 Visst har de rødgrønne flertall. Visst betyr det at de kan komme unna med å se gjennom fingrene med egne brudd på konstitusjonelle plikter.  Men jeg tror ikke det er klokt verken for folkestyret, eller regjeringen selv. For jeg tror ikke folket ser gjennom fingrene på regjeringens arroganse og ukultur ved neste valg. Og jeg tror ikke det er bra for landet om det utvikles en stoltenbergsk parlamentarisme der de konstitusjonelle pliktene kun må tas på alvor av mindretallsregjeringer.
 

Vi bruker mer enn 97 prosent av helsebudsjettene våre til reparasjon av sykdom og skader. Nå vil helsedirektøren ha debatt om nedprioritering av høykost-behandling. Men han glemmer det viktigste: Opptrapping av innsatsen på forebygging kan spare langt større ressurser og gi flere økt livskvalitet.

Noen av de store pasientgruppene må belage seg på oftere å få nei til nye behandlingsformer fordi det er for dyrt, sier helsedirektør Bjørn-Inge Larsen. Han varsler en langt tøffere kamp om ressursene i helsetjeneen fremover. Han mener vi også bruker for mye penger på å forlenge livets siste fase.

Larsen reiser en viktig debatt. Han utfordrer med rette politikerne. Norge må ha styring på sine helsekostnader. Verdens rikeste land har hatt råd til det meste. Vi har unngått mange vanskelige valg når det gjelder kostbare behandlingsmetoder. Medisinske fremskritt vil gi stadig flere slike muligheter. Helsetjenesten må i mange tilfeller vurdere hva som er godt nok.

Men hovedproblemet i norsk helsepolitikk er at den er fokusert på reparasjon, diagnoser og det som ikke fungerer. Forebygging og rehabilitering forsømmes. De store folkesykdommene som forårsaker flest sykedager, uførhet og tidlig død kan forebygges. Men vi bruker bare 2,7 prosent av helsebudsjettet til forebygging. Vi har et overskudd på kunnskap og et underskudd på handling når det gjelder forebyggende folkehelsearbeid. KrF krever at andelen som går til forebygging dobles. Da kan vi også være med på å diskutere prioriteringer i forhold til kostnadskrevende behandlinger.

Utdanningsdirektoratet opptrer med sitt såkalte ressurshefte om seksualitet som et rent propaganda-direktorat mot kjernefamilien. Dette undergraver foreldres tillit til den offentlige skolen. Flere og flere vil velge alternativer til slik offentlig hjernevasking av barna sine gjennom å sende de til private skoler.

Sammen med læreboken Seksualitet i skolen peker ressurshefte Undervisning om seksualitet ut en ny retning i seksualitetsundervisningen. Som Vårt Land skrev i forleden fraråder Utdanningsdirektoratet lærere å omtale kjernefamilien som en «vanlig familie». Hensikten er å ikke diskriminere andre familiekonstellasjoner.

KrF har reagert sterkt på innholdet i disse retningslinjene. Vår familiepolitiske talsmann Øyvind Håbrekke har i klare ordelag fastslått at heftet presenterer et undervisningsopplegg som ligger milevis unna virkelighetsoppfatningen til de fleste norske familier. Han viser til at de aller fleste foreldre, tross høy skilsmisserate, kjemper hardt for at ungene deres skal få vokse opp med begge foreldrene, noe han mener står i sterk kontrast til innholdet i ressurshefte.

Håbrekke har rett i at t Utdanningsdirektoratet er kronisk opptatt av å minimalisere betydningen av kjernefamilien til bare ett av flere valg. Det fremstilles som at det er hipp som happ om du har en foreldre eller to foreldre.

Direktoratet har overlatt utformingen av dette materialet til helt marginale miljøer med et helt annet ståsted enn flertallet av det norske folk. En del av miljøer er beslektet med de kjønnsforskningsmiljøene som ble eksponert i Harald Eias «Hjernevask». De står for et radikalt syn på familie og foreldreskap. Direktoratet gjør seg slik til en kanal for ensporet propaganda mot kjernefamilien. Vettuge folk i den rødgrønne leiren må stoppe dette surret av politisk korrekthet før det gjør for stor skade på tillitsforholdet mellom tusener av foreldre og den offentlige skolen.

Våre offentlige debatter demonstrerer stor grad av usikkerhet i håndteringen av spørsmål om religionens plass i samfunnet og en manglende innsikt i troens betydning for så vel enkeltmennesker som samfunn. Derfor er det mange eksempler de senere år på at både medier og politikere snubler i møte med den religiøse virkeligheten.

Våre debatter om slike spørsmål ender ofte i lite gjennomtenkte krav om forbud og reguleringer som man i lengden ikke kan stå for. Forbud mot religiøse skoler – forbud mot hijab – forbud mot prangende religiøse symboler er i uttrykk for en tenkning om at religion ikke hører hjemme i det offentlige rom. Denne linjen har vært prøvd gjennom historien, men har i lengden aldri lyktes. Mennesker er ikke bare materielle vesener, men er både kropp, sjel og ånd. De vil til alle tider søke åndelige svar på åndelige spørsmål, og de vil utrykke sin tro i det offentlige rom.

På mange måter famler Norge i forsøk på å ta vare på vår lange kristne tradisjon – samtidig som vi skal legge rette for mangfold og trosfrihet for alle. Noen mener mangfoldet må føre til en privatisering av religiøs praksis og en rensking av det offentlige rom for religiøse uttrykk.  Andre tar til orde for at trossamfunnene må tilpasse seg storsamfunnets verdimønstre – og vil i denne prosessen legge begrensninger på trosfriheten. Trosbasert frivillig innsats blir ofte presset mellom en aktiv stat og et kommersielt marked. Opplæringen om tro og religion er på vikende front i den offentlige skolen og lærerutdanningen. Dette er bakgrunnen for at KrF ønsker at Stortinget skal diskutere religionens plass i vårt samfunn. Det skjer når statsministeren besvarer vår interpellasjon om dette i Stortinget denne uken.

I forlengelsen av den brede enighet om endringer i Grunnloven om forholdet mellom stat og kirke, om kulturarv og verdigrunnlag – trenger Norge en religionspolitikk. Den må bygge respekt for trosfriheten, offentlig støtte til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, rom for trosbasert samfunnsinnsats og en formidling av kunnskap om tro og religion gjennom trosopplæring i trossamfunnenes regi og en religionsundervisning med hovedvekt på vår kristne kulturarv i den offentlige skolen.

Mens oljen fortsetter å fosse ut fra borebrønnen i Mexicogolfen krangler de ansvarlige om skylda og presidenten oppnevner en granskingskommisjon. De fineste strendene sør i USA trues. Folket er målløse tilskuere til den maktesløshet som demonstreres. Det er naivt å tro at noe lignende ikke kan skje på våre kanter. Vi plikter å stille oss spørsmålet om hva vi kan lære av dette. Stiller vi strenge nok krav til de som forvalter sokkelen vår?

KrF vil over pinse ta intiativ til at disse spørsmålene blir stilt i stortingssalen. Dette angår også oss. Det pågår en debatt i fagmiljøene om krav til boreteknologi. De aktørene som nå krangler om ansvaret i USA er også aktive på norsk sokkel.Vi har også på norsk sokkel hatt flere alvorlige hendelser det siste halvåret som har hatt potensiale i seg til å bli større. Vi har som ambisjon at vi skal være best i verden på sikkerhet. Da må vi stoppe opp og stille de tøffe spørsmålene i kjølvannet av det som skjer i Mexico-gulfen.

God helg!

Antall bostedsløse øker. Nå trengs et samlet grep der bolig, arbeid og hjelp mot rusavhengighet og psykiske lidelser ses i sammenheng. Vi har hatt mer enn nok av ord. Nå trengs handling, ikke flere utredninger.Derfor har KrF invitert til samarbeid over partigrensene - om et tverrpolitisk løft for fattigdomsbekjempelsen. Regjeringen nikket til det i valgkampen. Når vi nå foreslår det i Stortinget er de helt uinteressert.

I dag er over 6000 mennesker bostedsløse. Det er en økning på 10 % i løpet av fem år med rødgrønn regjering.                      

Disse tallene har ansikter - Medmennesker som lever under svært vanskelige og uverdige forhold. Medmennesker som må finne ly for natt og kulde i gårdsrom eller i konteinere. Medmennesker som lever under midlertidige løsninger - som blir sendt fra hospits til hospits.

KrF har tatt til orde for å bygge flere sosiale boliger. Vi har også prioritert penger til bemanning av disse boligene. Mange bostedsløse er i en situasjon at det ikke er nok å stikke en nøkkel til en leilighet ned i hendene på dem - De trenger hjelp til å takle hverdagen i egen bolig. Vi vet at dette er tiltak som nytter. Dessverre har ikke regjeringen prioritert dette

Vi vet også at for 60 prosent av de bostedløse er det rusmisbruket som er årsaken til at de ikke klarer å skaffe seg et sted å bo. Vi ser at køen til rusbehandling øker. Over 4000 rusavhengige venter i dag på behandlingsplass.

Dersom vi vil målrette kampen for de bostedsløse, er det å satse på rusomsorgen veien å gå. I stedet opplever vi at regjeringen knallharde anbudspolitikk har ført til at mange frivillige organisasjoner må legge ned sine behandlingstilbud - flotte tiltak som har hjulpet mange ut av misbruk og avhengighet.

Over 30 % av bostedsløse er også psykisk syke. Før jul fikk vi tall som viser at også her går det i feil retning. Norsk psykiatrisk forening varslet om at flere sykehus tar fra psykiatrien for å saldere underskudd i andre deler av driften. Under den rødgrønne regjeringen har de målrettede midlene til psykiatrien blitt fjernet, og man har i stedet lagt inn penger i kommunenes rammer. Og med en trang kommuneøkonomi blir resultatet at det kuttes i psykisk helse i mange kommuner. KrF mener at det er behov for fortsatt målrettet innsats i psykiatrien.

Statsministeren sitter igjen ribbet for miljøpolitisk troverdighet på hjemmebane etter at hans prestisjefylte månelandingsprosjekt - rensning av gassen fra Mongstad og Kårstø nå er helt i det blå. Med gårsdagens nyhet om at det ikke blir truffet noen beslutning om å investere i rensning i denne stortingsperioden, er det ikke lenger grunnlag for å tro på statsministens brave CO2-løfter. Nå krever KrF at utslippstillatelsen for Mongstad-kraftverket trekkes tilbake. Hvis ikke kan vi komme til å trekke vår tillit til regjeringens miljøpolitikk.

Mannen som kom til makten ved å insistere på at det skulle bygges urensede gasskraftverk, ser ut til å lykkes i dette mer enn han selv ønsker.Etter opprinnelig plan skulle investeringsbeslutning for fullskala rensing av Mongstad fattes i 2012. Nå bekrefter regjeringen at denne blir skjøvet over i neste stortingsperiode. Den viktigste miljøsaken til regjeringen endte med fullt havari på 1.mai.

SV er tause. Jeg håper nå tenker seg om. Den opprinnelige planen  var et gedigent kompromiss for miljøpartiet SV. Gårsdagens nyhet er det komplette sammenbrudd for både SVs og statsministerens troverdighet når det gjelder gasskraft-rensning. At Jens Stoltenberg ikke har store problemer med sterkt forurensende gasskraftverk, vet vi fra den gangen han brukte dem for å bli statsminister. Men hvis SV ikke nå setter foten ned, er det den endelige bekreftelsen på at de bryr seg mer om sine taburetter enn om miljøet.

Les løftene som er gitt, og bedøm selv:

Regjeringens løftebrudd om CO2-rensing

Løfte 1: I den første Soria Moriaerklæringen

Helt fra 2005 lovet de rødgrønne full rensing av gasskraftverket på Kårstø, og skrev: «Målet er at rensing av CO2 skal skje innen 2009».

Status: Det er helt uvisst om og eventuelt når det kommer et renseanlegg på Kårstø. Olje- og energiminister har nylig fått overlevert en rapport om integrasjonsløsninger for rensing av gasskraftverket og gassterminalen, og det er hevet over tvil at dette nå utelukkende er et økonomisk spørsmål om renseanlegget på Kårstø noen gang vil bli bygget.

Løfte 2: I 2005 forpliktet regjeringen seg videre til at «alle nye gasskraftverk skal baseres på CO2-fjerning».

Status: Det nye gasskraft verket på Mongstad åpner for ordinær drift sommeren 2010. Det vil slippe ut 700.000 tonn CO2 i året, på sikt det dobbelte, uten noen form for rensing.

Løfte 3: I 2006 inngikk staten en avtale med Statoil om at minst 10 prosent av utslippene fra gasskraft verket på Mongstad skulle renses av et testanlegg som skulle på plass innen 2010.

Status: Åpning av testanlegget skjøvet ut i tid fra 2010 til årsskift et 2011 / 2012. CO2-en som fanges inn i dette testanlegget skal ikke lagres - men slippes ut i atmosfæren. Begrunnelse er at målet med anlegget primært er å utvikle ny teknologi og at det vil bli for dyrt om klimagassen også skal lagres.

Løfte 4: I avtalen med Statoil fra 2006 het det at investeringsbeslutningen om å bygge et fullskala renseanlegg på Mongstad skulle tas i 2012 og at anlegget skulle stå på plass i 2014.

Status: Prosessen er nå skjøvet ut i tid. Det betyr at den endelige beslutningen om å bygge et anlegg for å rense alle.

Løftet om månelanding fra statsministerens nyttårstale i 2007

Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO2. Vi skal gjøre dette mulig.

Da president Kennedy sa at amerikanerne skulle lande på månen innen 10 år hadde ikke amerikanerne vært ute i verdensrommet. De kom til månen innen 10 år.

De satte seg mål. Og de nådde målene.

Vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes tror jeg verden vil følge etter.

Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding.

Utslipp av klimagasser kjenner ingen landegrenser. Derfor kan heller ikke løsningene styres av landegrenser

Den historiske enigheten om delelinjen mellom Russland og Norge i nord har naturlig nok tatt all oppmerksomhet under dagens presidentbesøk. Derfor har ikke så mange merket seg at Russlands president tillot seg å markere at forholdet til menneskerettighetene er et indre russisk anliggende. Så enkelt er det ikke.

Statsminister Jens Stoltenberg tok opp den vanskelige situasjonen for menneskerettighetsaktivister i Russland da han møtte Medvedev i Oslo tirsdag. Den russiske presidenten var snar med å understreke at dette er spørsmål han helst vil styre med selv.

-Menneskerettigheter er et viktig tema og en viktig prioritet for Russland. Men russiske myndigheter har ressurser og muligheter til finne ut av det, uten andres innblanding, sa Medvedev på pressekonferansen etter samtalene med den norske statsministeren.

Parallelt med statsbesøk er verdens fremste menneskerettsaktivister samlet i Oslo. Blant dem er mennesker som kan fortelle hvor dårlig de står til med respekten for grunnleggende menneskerettigheter i vårt naboland i øst. Det gjelder sikkerheten og ytringsfriheten for menneskerettighetsforsvarere og journalister, det gjelder organisasjonsfrihet og frihet for ulike grupper troende mennesker.

Menneskerettighetene er universelle. Debatten om brudd på disse grunnleggende rettighetene kan aldri gjøres til et internt anliggende for myndighetene i det enkelte land der bruddene finner sted. Derfor kan vi ikke akseptere den russiske presidentens tenkning. Russland er forpliktet på de internasjonale konvensjoner landet har inngått om menneskerettighetene. Og omverdenen må tale tydelig og høyt om de bruddene som skjer.

700 barn trenger fosterhjem. Mørketallene er enda større. Frivillige organisasjoner med lang erfaring innenfor barnevernet tilbyr seg å hjelpe til med å skaffe fosterforeldre. Men det statlige barnevernet sier nei. Denne oppgaven er forbeholdt det offentlige.

Samtidig kutter den samme etaten i de ideelle institusjonenes tilbud. I en tid da barnevernet skriker etter opptrapping av ressursinnsatsen i alle ledd, trappes innsatsen ned med 100 millioner kroner i barnevernet på Vestlandet. Hva kuttes først? Beredskapsplassene i den ideelle institusjonen Solstrand på Karmøy som gir et tilbud som er sterkt etterspurt for noen av de mest sårbare ungdommene. Alternativet er fosterhjemsplasser. Men bare i denne regionen mangler det 59 plasser.

Hva slags politikk er det som føres under statsråd Lysbakkens regime? Vi kan gjerne kalle det kommunisme når det styres mot et offentlig monopol på oppgaver der frivillige organisasjoner og institusjoner har vært plogspisser når det gjelder å skaffe tilbud til høy kvalitet. Men det er verre enn som så. Denne ideologiske linjen rammer sårbare barn og unge. Det er rett og slett hjerteløst. Om det er aldri så ideologiske korrekt for SV-statsråd Lysbakken, kan han umulig sitte rolig å godta dette ut fra hensynet til barna.

KrF presenterer i dag sin alternative politikk til de rødgrønnes struping av frivilligheten. Les mer om Frihetserklæringen for frivilligheten på www.krf.no

KrF lanserte i går en offensiv plan for å få ned antallet aborter her i landet. Målet er å halvere aborttallene innen 2013. Vi vil bedre de økonomiske ordningene, og firedoble engangsstønaden ved fødsel. Ingen skal trenge å ta abort av økonomiske årsaker i 2010. Videre vil vi sikre støtte til rådgivning og gi hjelp til vanskeligstilte gravide. I tillegg har vi foreslått gratis prevensjon for alle mellom 20 og 24 år. Dette er i tråd med KrFs program og den linje KrF har stått for i regjering.

Det siste har skapt debatt. Vårt Land karikerer initiativet med at ”KrF vil strø om seg med prevensjon”, og andre har fordømt tiltaket som en oppmuntring til uansvarlige holdninger til sex og samliv. 

Da lukker man øynene for den dokumenterte effekten av et slikt tiltak. Gjennom et prøveprosjekt med utdeling av gratis prevensjon til jenter mellom 20 og 24 år i Tromsø og Hamar, ble resultatet en halvering av aborttallene for den gruppen som deltok i prosjektet. Halvparten av abortene ble unngått! 

Vi må starte der samfunnet er, ikke der vi skulle ønske det var. Vi må innse fakta, og vi må handle når vi vet at liv kan reddes og målet om reduserte aborttall kan nås.

En kjernesak for KrF er kampen for vern om liv. Respekten for liv og menneskeverd er overordnede verdier for oss. Vi vet at effektivt abortforebyggende arbeid kan redde liv. 
Da må vi søke etter de beste strategiene for å oppnå dette.

Vil vi ha en amerikanisering av norsk politikk der mangfoldet presses inn i to politiske alternativer?

Det er i disse dager ti år siden Kjell Magne Bondevik og hans sentrumsregjering gikk av på gasskraftsaken. Bondevik I-regjeringen representerte politikkens "tredje vei" - et alternativ til den klassiske toblokkstekningen. På slutten av 1990-tallet hadde denne retningen vind i seilene. For øyeblikket er det tunge tak for sentrum.

Det er imidlertid verken riktig eller klokt å erklære sentrum i norsk politikk for dødt eller å spå sentrums død. Dette påpeker også valgforsker Bernt Aardal i Nationen mandag 8. mars. Han mener en vippeposisjon eller økt fokus på sentrumssaker kan gi kraftig oppsving for sentrumspartiene.

Det er grunn til å advare mot en amerikanisering av norsk politikk der disse strømningene ikke får noe tydelig politisk uttrykk. Jeg er overbevist om at en stor andel av de norske velgerne befinner seg på midten av den økonomiske høyre-venstre-aksen, og ikke på en av fløyene. Norske velgere har tradisjonelt vært lite "fløyorientert". Partier som utgjør en tredje vei, mellom Jens og Jensen, mellom sosialisme og liberalisme, mellom statstro og fellesskapsforakt, mellom kollektivisme og individualisme, er partier som bør ha livsgrunnlag i norsk politikk. Vi er mange som ville vært partiløse og savnet god representasjon i nasjonalforsamlingen uten sentrumspartiene på Stortinget. Velgerne må representeres.

Sentrumssaker som miljø, desentralisering, et sterkt lokaldemokrati og en åpen forvaltning ikke bør få mindre politisk trykk, men tvert imot et sterkere trykk og økt fokus i den politiske debatten.

Norge trenger tydelige stemmer for sentrumsverdier som familie, frivillighet, lokalt næringsliv og levende lokalsamfunn over hele landet.

Fremskrittspartiet vil forby korset..

…og andre religiøse symboler i skolen, i følge innvandringspolitisk talsmann Per-Willy Amundsen.  Prangende religiøse symboler er uønsket i norsk skole, visstnok av hensyn til integreringen.

Dermed forsøker partiet for en gangs skyld å være konsekvente. Alle religioners symboler skal rammes. Men selv om de er konsekvente har de neppe tenkt gjennom konsekvensene.

For alle mennesker har en universell rett til å tro og til å uttrykke sin tro. Fremskrittspartiets forbudslinje krenker denne retten.

Derfor er partiet på ville veier. Etter sin iver etter å ramme muslimene, rammer de alle troende. De avslører ikke bare en forbudslinje, men et totalitært trekk.

Jeg forventer at Siv Jensen snarest rydder opp i dette.

Med forbud skal minioriteter integreres i Norge hvis SV får viljen sin. Avvikende klesdrakt i skolen vil kunnskapsministeren til livs. Og religiøse skoler utreder hun nå hvordan hun kan stoppe. Landsmøtet hennes trengte ingen utredning; de ville gå rett på et forbud der også.

I stedet burde Regjeringen ta et oppgjør med sin mislykkede integreringspolitikk: Mangelen på vilje til å satse på norsk språk som nøkkel til all integrering.  Motstanden mot å bruke målrettede virkemidler for å gi folk en sjanse til å vise hva de duger til på arbeidsmarkedet uten å måtte skifte navn til Ola eller Kari Nordmann. I stedet for å angripe minioritetenes selvsagte rett til innenfor rammen av norsk lov å ivareta sin identitet, utøve sin tro og leve sine liv, bør regjeringen begynne med å spørre seg hvorfor så mange av samfunnets felles arenaer gir så begrenset adgang for minioritetene.

Da vil fokuset bli et annet: Ikke hvordan vi alle skal bli like, ikke hvordan alle skal bli sekulære, men hvordan vi alle kan lære mer om å leve sammen med forskjeller uten å måtte gi avkall på vår identitet.

Selve pionerene når det gjelder innsamling til gode formål skal nå nektes holde lotteri. Misjonsvirksomhet er ikke humanitært arbeid må vite. Og det slår lotterinemnda ned på. Hva slags land er det vi lever i når et offentlig organ kan lire av seg slikt vås?

Riktignok har vi et regjeringsparti som har programfestet forbud mot kristne skoler. Vi har et Barnedepartement som har prøvd å fjerne statsstøtten til organisasjoner med meninger de ikke liker. Men at organisasjoner som var de første til å gå i spissen for uegennyttig innsats for andre skal nektes lotterier tar kaka. Dette må regjeringen rydde opp i tvert før det blir for pinlig. Vi lever i i fritt land!

Jeg opplever en enorm interesse og oppriktig omsorg for KrF om dagen. Få stiller seg likegyldig til partiets framtid. Det gleder meg. Jeg har lenge vært oppgitt over passivitet og likegyldighet blant verdibevisste velgere.

Dette er ikke tiden for å sitte på gjerdet for å se hvordan det går. Det er tiden for å delta. Det er tiden for å bidra med alle gode ideer om hvordan vi kan utvikle KrF til et enda mer slagkraftig redskap for påvirkning av samfunnet rundt oss.

I debatten omkring KrF settes det fra tid til annen opp en motsetning mellom KrF som et romslig og som et tydelig parti. Disse begrepene har etter mitt syn begrenset verdi hvis de ikke settes i sammenheng med verdier og politikk. Augustin sa noe om forholdet mellom romslighet og tydelighet som kan være en god rettesnor: "Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt". 

KrFs berettigelse ligger i en fast forankring i det kristne menneskesynet, budet om å elske sin neste og oppdraget om å forvalte naturen og ressursene vi er betrodd. Alle politiske standpunkter må utformes på dette grunnlaget og i nærkontakt med den virkeligheten som omgir oss. Vi har rett til å forvente at partiets tillitsvalgte forplikter seg på det kristne verdisynet.

Vi må tåle et mangfold av synspunkter på spørsmål der svarene ut fra et kristent verdisyn ikke er entydige. Alt for ofte ender debatter opp i en sortering i svart og hvitt der vi faktisk hadde trengt nyansene for å finne gode løsninger.  Særlig ille blir det når vi dømmer og stempler hverandre på grunnlag av at slike nyanser kommer fram.

KrF på sitt beste og sterkeste har vært en bred allianse av verdibevisste velgere som sammen representerer et mangfold, men som har bestemt seg for å stå sammen om det mest sentrale i det kristne verdigrunnlaget. Bare slik kan vi øve en påvirkning som setter spor etter seg i det norske samfunnet, slik KrF har gjort på så mange plan.

Uansett trenger vi, som Augustin minner oss om, å vise kjærlighet i alt. Politikk er å bry seg om andre. Hvis det viktigste vi kommuniserer er vår egen fortreffelighet, er det få som blir glad i oss. Nei kjære partivenner, vi må vise at vi bryr oss om, og vi må fremme politiske løsninger som treffer inn i folks hverdag.

Etter en heftig opptakt, vil strategiprosessen nå gå i partiets grunnorganisasjon der alle medlemmer er invitert til å bidra med ideer og synspunkter. Holder vi hodet kaldt og hjertet varmt, vil dette danne grunnlaget for et sterkere og mer slagkraftig KrF. Det trenger Norge

Et hvert politisk parti må tåle en løpende debatt om sine politiske standpunkter. Velgerne skal likevel være sikre på at det politiske programmet partiet går til valg på er dette partiets kontrakt med dets velgere etter valget. Programmet vedtatt av KrFs øverste organ, landsmøtet, før stortingsvalget i høst forplikter alle partiets representanter på Stortinget. I dette programmet er blant annet følgende slått fast:

Om verdigrunnlaget: KrF bygger sin politikk på et kristent verdigrunnlag og en kristendemokratisk ideologi. Vårt verdigrunnlag har sin forankring i det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrF bygger sin politikk på et kristent verdigrunnlag og en kristendemokratisk ideologi. Vårt verdigrunnlag har sin forankring i det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret.

Om ekteskapsloven: KrF vil at Ekteskapsloven, adopsjonsloven, barneloven og bioteknologiloven skal bygge på prinsippet om at alle barn har rett til en mor og en far og arbeide for å sikre flertall for å endre den vedtatte ekteskapsloven, slik at den gamle lovens definisjon av ekteskap som en ordning mellom mann og kvinne gjenopprettes.

Om EU: KrF vil at Norge ikke skal søke om medlemskap i EU, men beholde dagens tilknytningsformer.

Om Midt-Østen: KrF vil at Norge skal være en pådriver for en fredelig løsning i Midt-Østen som sikrer Israels eksistens innen trygge grenser og som anerkjenner palestinernes rett til selvstyre på eget territorium, at Norge styrker forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, kulturutveksling og turisme med Israel og de palestinske områdene, arbeide for at den norske ambassaden i Israel kan flyttes til Jerusalem og at det må etterstrebes en løsning som også sikrer de kristne innbyggerne rettssikkerhet og kristne pilegrimers adgang til de hellige stedene.

Disse og alle de andre programpunktene er det stortingsgruppens oppdrag å jobbe for i perioden fram til 2013. Det er vår kontrakt med de som stemte på oss. Partiprogrammet for neste stortingsperiode vedtas først av landsmøtet i 2013 og presenteres deretter for velgerne. Denne våren er det verken endringer i partiprogrammet eller ledelsen som er oppe til behandling i partiet. Derimot er alle KrF-ere invitert til å gi innspill til det som skal være partiets strategi fram mot kommende valg. Den viktige jobben er vi nå i gang med.

Noe er galt når syke mennesker ikke får den vurdering, behandling og oppfølging som de har et lovfestet krav på. Vi vet nå at noe har gått alvorlig galt ved Sykehuset Asker og Bærum. Vi vet ennå ikke om det er en rutinesvikt eller systematisk juks. Men at et sykehus granskes av sine eiere og Helsetilsynet og nå også er anmeldt til politiet understreker alvoret.

Aller viktigst nå er at alle pasienter som kan være rammet av dette omgående får den hjelpen de trenger - enten ved et offentlig sykehus eller i det private. Dernest må det bringes klarhet i omfang og årsaker. Ansvaret for å gi behandling og oppfølging ligger på sykehuset. Eierne skal "sørge for" at dette er mulig. Det betyr at granskingen også må omfatte regionalt helseforetak og departement og det samlede styringssystemet. Mye tyder på at noe er sykt med systemet. Da må det i sin helhet undersøkes, diagnose stilles og nødvendig behandling settes inn.

Oljefondet er blitt trendy. Nå har de funnet ut at det er uetisk å investere i et produkt som har som mål å gjøre folk avhengig av det og som de ved systematisk bruk over tid til slutt sannsynligvis vil dø av. Velkommen etter!

Sentrumsregjeringen foreslo dette allerede på slutten av 90-tallet. Stortinget sa nei. I samarbeidsregjeringen foreslo KrF det på nytt. Men vi fikk ikke gjennomslag for det. Så tok vi det opp i Stortinget i forrige periode. Heller ikke da kom gjennomslaget.

Men nå har de skjønt det et stadig voksende flertall av det norske folk har skjønt. Oljefondet trekker seg ut av all tobakksproduksjon. Vi feirer en aldri så liten KrF-seier idag!

KrF har alltid vært en garantist for trossamfunns og frivillige organisasjoners ansettelsesfrihet. I regjering og opposisjon har vi bidratt til å sikre rom for at organisasjonene og trossamfunnene kan ivareta formålet med virksomheten sin gjennom ansettelsespolitikken uten å bryte norsk lov. Det kjemper vi også for ved denne korsveien.

Enhver som leser partiets program og kjenner partiets politiske historie vil vite at dette er en stødig linje fra vår side. Derfor er det både useriøst og historieløst når Frp gjennom Vårt Land forsøker å så tvil om vår linje. Frp forsøker på falskt grunnlag å fiske KrF-velgere. Vårt Land burde vite bedre.

KrFs talsmann på området, Øyvind Håbrekke jobber i nær kontakt med de berørte organisasjonene for å finne gode løsninger i samsvar med disse prinsippene. Han slår fast at KrF vil ha et lovverk som sikrer trosbasert virksomhet sin rettmessige frihet i ansettelsesspørsmål. Trosfriheten er en menneskerettighet som ikke kan kompromisses med. KrF vil på dette grunnlag arbeide for løsninger som sikrer disse virksomhetenes rettigheter.

Læring og formidling i de trosbaserte virksomhetene skjer ikke bare i klasserom og undervisning, men også i hverdagslivet i internater og i det øvrige skolemiljøet. Derfor må virksomhetene ut fra sitt trosgrunnlag kunne stille særskilte etiske krav til ansatte. Dette er saklig begrunnet forskjellsbehandling.

De som tillegger KrF en annen holdning enn dette, driver feilinformasjon.

Sirkus Klima i København er over. Ennå er det uklart om det blir enstemmighet om en avtale. Men det er klinkende klart at dette har vært en gedigen nedtur selv for pessimistene. Å bli enig om å unngå en temperaturstigning på to grader uten å bli enige om virkemidlene for å hindre det, er som å regulere en termostat-ovn som ikke virker. Sirkus Klima har spesialisert seg i illusjonsmakeri.

Avtaleutkastet som nå ligger på bordet er langt fra verdiløst. Det mest positive som kan sies er at de store spillerne er blitt enige om en retning. Det er en erkjennelse at noe må gjøres og at det vil koste.

Men uviljen mot å forplikte seg på konkrete mål for å kutte utslippene står i skrikende kontrast til denne erkjennelsen. Politikk er å ville. Verdens ledere strømmet til København for å erklære politisk vilje. Men hva hjelper det når de rømmer slukøret hjem uten å ha fått til annet enn å gjenta sine fine ord. Sirkus Klima ble en ynkelig forestilling av manglende politisk mot og lederskap. Her har det vært et overskudd av kunnskap og et underskudd på handling.

Dette har ikke vært og kommer heller ikke til å bli lett. På kort sikt er interessemotsetningene mellom ulike land store. Men på lang sikt har klodens ledere en åpenbar felles interesse. I stedet for å forfølge den, ser de ut som de i praksis lever etter det gamle ord fra Versailles og Ludvig 14.: "Etter oss kommer syndfloden".

Hva nå? Vi kan i alle fall ikke lene oss tilbake å vente på neste forestilling av Sirkus Klima. Vi kan ikke late som om temperaturøkningen kan unngås ved å skru på den store globale termostaten som ikke fins. Nå blir det enda viktigere at landene feier for egen dør med effektive lokale tiltak og på den måten forbereder seg på forpliktende innrømmelser i Mexico. Jeg tror folk er mer klar for dette enn sine ledere.

Det er urettferdig å gi NAV skylden for at antallet sykemeldte og uføre øker selv om målet med NAV var færre på stønad og flere i aktivitet. Men at NAV har organisert seg slik at brukerne får dårligere service er ene og alene NAVs ansvar. Og det er alvorlig fordi det er stikk i strid med Stortingets intensjoner.

Da NAV-reformen ble lagt fram for Stortinget ble det forutsatt et arbeids- og velferdskontor i hver kommune som er brukernes kontaktsted for hele tjenestespekteret.

Det ble blant annet fastslått at: ”å sette brukernes behov i sentrum betyr for Regjeringen et offentlig apparat hvor organisering, arbeidsmåter, rutiner, ledelse, personalpolitikk og administrativ kultur gjennomsyres av respekt for brukeren som menneske og enkeltindivid, og gir brukeren mulighet til medvirkning og innflytelse på sin egen sak. Ivaretakelse av rettssikkerhet, likeverdig behandling og personvern er grunnleggende deler av en slik brukerretting. Regjeringen legger til grunn at brukermed-virkning, både på system og individnivå, skal bli en sentral del av den nye arbeids- og velferdsforvaltningen.”

Dette ble fulgt opp at Stortinget som i en enstemmig innstilling understreket ..” viktigheten av at det etableres en felles førstelinjetjeneste med lokale arbeids- og velferdskontorer som dekker alle kommuner. Dette vil sikre at brukeren får ett sted å henvende seg og slipper den rundgangen mellom kontorene som mange opplever i dag. Førstelinjetjenesten skal gi brukeren et tilbud om helhetlig avklaring av sine behov uavhengig av eierskapet til ytelser og tjenester. Det er imidlertid like viktig at organiseringen bak skranken er effektiv, og at brukere med sammensatte behov får en fast kontaktperson som skal bistå med veiledning og oppfølging.
Komiteen vil understreke at etablering av en førstelinje med lokale arbeids- og velferdskontor som dekker alle kommuner, er viktig for å oppfylle målet om en mer brukervennlig arbeids- og velferdsforvaltning, og for at brukerne raskt får avklart sine behov og får et samordnet tjenestetilbud.”

”I tillegg til god tilgjengelighet vil komiteen legge stor vekt på at førstelinjen må inneha et kompetansenivå og et beslutningsansvar som gjør disse kontorene til et sted der folk reelt opplever å få den veiledning og bistand de har behov for, i størst mulig grad uten å måtte henvises til andre kontorer, instanser og "dører". Den felles førstelinjen må oppfylle klare krav om rask avklaring, fjerning av gråsoner og kasteballtendenser og rask igangsetting av tiltak.”
Den organiseringen som er valgt for den nye etaten bryter på viktige punkter med disse forutsetningene fra Stortingets side. De lokale NAV-kontorene er blitt tømt for viktig kompetanse, myndighet og oppgave. Det gir i mange tilfeller dårligere brukerservice.

Den nye arbeidsministeren som tiltrer i neste uke må starte sin tjeneste med å gjøre opp status for NAV-reformen. Kursen må endres om målene med reformen skal nås.