Dagfinn Høybråten

Alder: 61
  RSS

Om Dagfinn

Følgere

Regjeringen svekker lokalt forankret bistand

Publisert rundt 1 måned siden

For å sikre bistand som virker, er den lokale forankring viktig. Det handler om å forstå den lokale sammenheng innsatsen skal drives i, utvikle samarbeidet med lokale partnere og sikre at bistanden er relevant og tilpasset lokal kontekst.

Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Flyktninghjelpen, Redd Barna Norge og Kirkens Nødhjelp har henvendt seg til utenriksministeren og utviklingsministeren og uttrykt bekymring for nedgangen i midler utbetalt over de regionale bevilgningene og særlig de såkalte ambassademidlene. Uansett hva som måtte være intensjonen, svekker dette etter min mening en lokalt forankret bistand.

Omfattende budsjettkutt

De fem humanitære organisasjonene viser i sin henvendelse til at overgang til en ny såkalt tematisk budsjettstruktur fra 2020 vil kunne innebære omfattende budsjettkutt for vårt pågående arbeid i de aktuelle landene. Vi ber regjeringen forhindre budsjettkutt til ambassadene. 
Og dessuten styrke den utviklings- og bistandsfaglige kompetansen ved 
ambassadene.

«I tråd med vårt tidligere felles innspill til forvaltningsreformen mener vi det er stort behov for økte ressurser og kompetanse til ambassadene, og mer samarbeid. Med strategien om fokusland hvor det er naturlig å gi 
ambassadene mer ansvar for deler av bistandsporteføljen, må det legges vekt på kompetanseøkning på bistand og utviklingsspørsmål på ambassadene. Ambassadene bør dra nytte av den 
lokale kunnskapen hos mottakere og andre aktører, og likeledes bør mottakere kunne benytte seg av den kunnskapen ambassaden sitter på i sine kontekstanalyser. En slik utveksling kan gi en dypere forståelse av komplekse kontekster i de samfunn vi opererer i, og muliggjør mer strategisk samarbeid», heter det i henvendelsen.

Lokalt eierskap

Vår erfaring viser oss at globale prioriteringer og programmer må være lokalt relevante og tilpassede for å være effektive og gi gode resultater. Temaene og prosjektene som forvaltes av ambassadene er høyt prioritert og svært sentrale i hvert enkelt land. Siden disse programmene og prosjektene har en tydelig langsiktig karakter, på komplekse fagområder, er forutsigbarhet og lokalt eierskap hos ambassadene til bevilgningene svært viktig. Dette må kunne videreføres og ivaretas, også ved en overgang til ny budsjettstruktur.

Det er for tiden en tydelig global trend med redusert rom for sivilsamfunn og ikke-statlige organisasjoner. Dette krever strategier og løsninger som er land-spesifikke og som involverer både myndigheter, privat sektor og sivilsamfunnsaktører. Sammen kan organisasjonene og ambassadene spille en viktig rolle i å styrke sivilsamfunnet i de landene vi samarbeider. 
Organisasjonenes nære samarbeid med norske ambassader vil kunne svekkes dersom vi ikke har konkrete prosjekter å samarbeide om.

Gode rammer

Det burde etter min oppfatning være fullt mulig å få til en god tematisk innretning i budsjettet samtidig som ambassadenes viktige rolle anerkjennes og støttes. Dette legger gode rammer for tilpasning av innsatsen til de lokale forhold og en styrking av sivilsamfunnets plass i bistanden slik regjeringen ønsker. På denne måten kan vi sikre best mulig resultater i landene vi prioriterer.

Gå til innlegget

Dette forventer vi av Ulstein

Publisert 4 måneder siden

Dag Inge Ulstein skal gi sin første utviklingspolitiske redegjørelse til Stortinget i dag. Da må han redegjøre for hvordan norsk utviklingspolitikk skal være mest mulig effektiv.

Det er stor enighet blant norske politikere om at Norge skal være en viktig global aktør når det gjelder bistand og utvikling. Vår statsminister leder FNs påvirkningsgruppe for de globale bærekraftsmålene og Stortinget er stor sett samlet om de viktigste prioriteringene. Men når utviklingsminister Dag Inge Ulstein skal gi sin første utviklingspolitiske redegjørelse til Stortinget i dag, er det viktig at han redegjør for hvordan norsk utviklingspolitikk skal være mest mulig effektiv i en fremtid som kan bli mer urolig.

Tre illevarslende kriser

Mye har gått riktig vei de siste tiårene: Færre lever i ekstrem fattigdom og flere får tilgang til viktige tjenester som helse og utdanning. Det er vårt ansvar å sørge for at ettertiden ikke kommer til å beskrive 2019 som et år da denne positive trenden snudde. Det er særlig tre illevarslende kriser vi derfor må møte med pågangsmot og endringsvilje:

1. Klima- og miljøkrisen

Bare de siste to årene har vi sett en dramatisk økning i ekstremvær og klimaendringer over hele verden. Eksempler på dette er flommen som rammet 40 millioner mennesker i Sørøst-Asia i 2017. Samme år ble 20 millioner mennesker ble rammet av ekstrem matmangel på grunn av tørke i Øst- og Nord-Afrika. I 10 av verdens land øker mangelen på vann. Stadig flere er på flukt fra klimarelaterte katastrofer og kriser. Vi risikerer at livsgrunnlaget til millioner av mennesker forsvinner de nærmeste årene om vi ikke tar nødvendige grep nå.

For å stagge klima- og miljøkrisen må ledere over hele verden ta ansvar. Det haster å kutte klimagassutslipp. Norge er ikke på rett spor. Siden 1990 har norske utslipp økt med nesten 3 prosent. Men Norge må kutte minst 53 prosent innen 2030 dersom vi skal oppfylle vår rettmessige andel av Parisavtalen. Hvis ikke, er vi med på å skape en fremtid med mer enn 1,5 graders oppvarming - en verden vi ikke vil at neste generasjon skal måtte arve. Samtidig må vi hjelpe verdens fattige med å håndtere den globale oppvarmingen som allerede skjer. Det er de fattigste som rammes hardest av klimaendringer og ekstremvær, selv om de har gjort minst for å skape problemet. Derfor må Norge trappe kraftig opp den andelen av vår klimabistand som støtter utviklingsland å tilpasse seg klimaendringene. Norske regjeringer har nedprioritert dette i en årrekke. Vi håper på rask opptrapping av støtten til klimabistand.

2: Ulikhetskrisen

Forskjellene mellom land og innad i land øker. Analyser fra FN og bistandsorganisasjoner og fra myndighetene i fattige land viser det samme: De fattigste og mest sårbare faller utenfor på mange områder – de mister utdanning, får ikke helsetjenester, er mer utsatt for vold og overgrep og utnyttelse, og de mangler sikkerhetsnett når en krise rammer. De bor ofte i de mest sårbare landene. Det er nok her internasjonal bistand vil være mest etterspurt i fremtiden. Dette er land som Mali, Sør-Sudan, Sudan, Somalia og Afghanistan. Vi som jobber med utvikling og fattigdomsbekjempelse må ha fokus på å nå de sårbare menneskene i disse landene, i tett samarbeid med lokale myndigheter og lokale organisasjoner.

Det krever lokalt tilpasset innsats, hvor nødhjelp og langsiktig innsats må fungere godt sammen. Utjevning av forskjeller krever også grep innad i landene for å fremme den sosiale kontrakt, effektive skattesystemer og bekjempelse av korrupsjon. Vi trenger modige og tålmodige politikere for å få dette til.

3: Demokratikrisen

I 2018 ble demokratiet svekket i 89 av 167 land undersøkt av The Economist Intelligence Unit. Sivilt samfunn er ekstra utsatt for ulike former for press, kontroll og angrep. I flere av landene vi jobber opplever våre lokale partnere økt kontroll og press fra myndighetene. Dette vanskeliggjør viktig utviklingsarbeid, men svekker også tilliten til politikere og demokratiske systemer. Dette skaper sosial uro og manglende støtte til nødvendig statsbygging. En annen og svært alvorlig konsekvens av svekket demokrati er forhøyet risiko for maktmisbruk og korrupsjon. Tillit og ansvarlighet smuldrer hen. Samtidig viser undersøkelser fra CIVICUS og The Economist Intelligence Unit at sivilt samfunn i større grad mobiliserer mot denne utviklingen. Disse modige menneskene trenger global støtte.

Faktisk livsviktig

Så hva betyr disse tre negative trendene for Ulsteins utviklingspolitiske redegjørelse i Stortinget? Jeg håper at vi får en redegjørelse som samler oss rundt en tydelig retning for hvordan Norge skal møte disse tre krisene. Norge er en stor bistandsnasjon, med en stemme som blir lyttet til internasjonalt. Bistand er viktig – faktisk livsviktig. Norsk utviklingsinnsats redder liv, hjelper folk ut av fattigdom og gir håp til mennesker som faller utenfor.

Norge kan ikke redde verden alene, men vi må utnytte vårt handlingsrom på en mest mulig strategisk måte. Å tørre å arbeide helhetlig og langsiktig blir avgjørende for å sikre at norsk utviklingspolitikk får mest mulig effekt for de menneskene som trenger vår innsats mest.

Dagfinn 
Høybråten

Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Gå til innlegget

Nå har du sjansen, Ola Elvestuen!

Publisert 5 måneder siden

Skal Norge ta vår rettferdige andel i klimadugnaden, må klimaministeren umiddelbart sette i gang konkrete tiltak.

Skrevet sammen med Embla Regine Mathisen, leder i Changemaker


Hva om syklonen Idai hadde herjet Norden i stedet for det sørlige Afrika? Hva om det var Oslo, Bergen eller Trondheim som ble nitti prosent ødelagt og ikke havnebyen Beira i Mosambik? Hva om det var vi som livredde hadde måttet klamre oss fast til hustak mens flomvannet buldret under oss, uten gode redningstjenester eller forsikringer?

Klimaendringene er riv ruskende urettferdige. Vi blir alle rammet, men det er de som har sluppet ut minst, som opplever de mest alvorlige konsekvensene. Til neste år skal alle land bestemme seg for nye klimamål som skal meldes til FN. Både klimaministeren og statsministeren har sagt at Norges klimamål skal økes. Det er lovende. Men verken Ola Elvestuen eller Erna Solberg har sagt hva regjeringen vil lande på. Vi har vår klare anbefaling.


Oppimot tre grader

I dag er Norges klimamål på 40 prosent kutt innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå. Det kan høres høyt ut isolert sett, men i praksis vil dette målet være som å styre mot en global oppvarming på oppimot tre grader. Etter FNs nyeste rapport, er det åpenbart at vi må gjøre det vi kan for å holde oppvarmingen på under 1,5 grader, som også er det vi har forpliktet oss til i Paris-avtalen.

De fleste andre europeiske land har klart å kutte sine utslipp siden 1990, men Norges utslipp har faktisk økt. Det er kritikkverdig med tanke på utslippene vi tilfører atmosfæren, men også på grunn av signalene vi sender til andre land. Norge har hittil ikke fått til det de andre europeiske landene har gjort - å kutte utslipp. Klimakampen er en dugnad, og vi må alle vise at vi yter vår skjerv.


Klimadugnaden

I fjor publiserte Kirkens Nødhjelp og flere andre rapporten Norways Fair Share som svarte på spørsmålet: «Hva er Norges rettferdige ansvar i den store klimadugnaden?» Forskerne så på Norges historiske utslipp av klimagasser, og på vår økonomiske kapasitet, og kom fram til at Norge bør kutte hele 430 prosent!

Norge har et ansvar som det er umulig å gjøre opp for kun på hjemmebane. Forskerne bak rapporten har imidlertid kommet fram til en løsning som er mulig å gjennomføre. De sier at Norges nasjonale innsats må være å kutte minst 53 prosent av våre klimagassutslipp innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå. Resten av de 430 prosentene må kuttes internasjonalt ved å betale for utslippskutt i land som har mindre ansvar for klimaendringene enn oss. Vi må altså både betale og kutte utslipp, og kan ikke velge det ene eller andre.


Modige grep

Kirkens Nødhjelp og Changemaker engasjerer seg i klimakampen fordi den handler om solidaritet og utvikling. I dag strever innbyggerne i Mosambik, Zimbabwe og Malawi med ettervirkningene av flom, mens innbyggere i Somalia mangler drikkevann etter fire år uten regn. Mange mangler rent drikkevann, og vi og mange andre humanitære organisasjoner jobber iherdig for å hindre sult og kolerautbrudd. Samtidig må vi ikke glemme at klimaendringene kan stoppes hvis vi tar modige grep for å kutte utslipp. Andre europeiske land klarer det. Nå er det Norges tur.

Skal Norge ta vår rettferdige andel i klimadugnaden, må Elvestuen umiddelbart sette i gang konkrete tiltak for hvordan Norge skal kutte utslippene med 53 prosent innen 2030. Tiden går raskt og for hver uke som går, får vi dårligere tid til å rekke å innfri Parisavtalen. I disse dager deltar 40.000 konfirmanter i Norge på vår fasteaksjon og vår kampanje om 53 prosent kutt i klimautslipp. Engasjementet blant unge mennesker over hele landet er stort. Klimaministeren skal vite at vi er mange som heier på han.

Gå til innlegget

En positiv nedadgående trend

Publisert 7 måneder siden

Hvorfor drikker unge i Norden stadig mindre alkohol?

I alle de nordiske landene drikker mindreårige ­mindre enn før. Årsakene kan være at foreldre har tettere kontakt med sine ungdommer og en mer restriktiv holdning til både eget og ungdommenes ­alkoholforbruk. Problemer med å skaffe alkohol kan være en ­annen forklaring. Uansett ­årsak er redusert alkoholforbruk sterkt skadeforebyggende på mange områder.

Drikker sjeldnere

Alkoholforbruket blant unge i Norden har gått ned de siste 10–15 årene­. I motsetning til utviklingen på 70-, 80- og 90-tallet, da alkoholforbruket økte blant unge, ser vi nå en positiv nedadgående trend. Andelen 15-åringer som aldri har smakt alkohol har økt i alle de nordiske landene­. Blant mindreårige som drikker, er antall drikketilfeller færre enn før. Det vil si at ungdommene drikker sjeldnere, og at alkoholmengden er mindre sammenlignet med situasjonen for 10–15 år siden. Dagens unge er også eldre enn tidligere generasjoner når de smaker alkohol – og når de drikker seg beruset – for første gang.

Disse trendene og mulige forklaringer er tema i Nordens velferdssenters nye rapport What’s new about adolescent drinking in the Nordic countries?

Selv om alkoholforbruket blant unge har gått ned i alle de nordiske landene, er det også forskjeller. Unge på Island drikker minst, og unge i Danmark drikker mest. Nedgangen i drikking har vært mest markant på Island. Danmark er derimot det nordiske landet hvor alkoholforbruket blant unge fortsatt ligger over gjennomsnittet for Europa.

Ikke entydig svar

Ifølge ESPAD-studien (The European School Survey Project on Alcohol and Other Drugs) fra 2015 er andelen unge på ­Island som har drukket alkohol i foregående måned, 9 prosent. I Danmark er det tilsvarende tallet cirka 70 prosent, og der er det fortsatt en ganske vanlig del av ungdomskulturen å drikke for å bli ­beruset.

Forskningen har ikke klart å finne et entydig svar på hvorfor unge drikker mindre enn før. Det har vært mange endringer i ­unges hverdag i den perioden ­alkoholforbruket har gått ned. Det er uklart hvilke av disse endringene som har vært mest avgjørende for at unge drikker mindre.

En mulig årsak som påpekes i rapporten, er at foreldre i større grad vet hvor barna tilbringer fritiden, og at de har bedre kontroll og tettere kontakt med dem via mobiltelefon. Foreldre i Norden ser ut til å ha en mer restriktiv holdning til unges alkoholforbruk enn tidligere foreldre­generasjoner. Forskning viser at kommunikasjonen mellom foreldre og barn er mye dypere i dag enn før. I forskningen kalles dette disappearing generation­ gap. Studier viser dessuten at mindreårige oftere enn før opplever at det er vanskelig å skaffe alkohol. Strengere alderskontroll i butikkene er en forklaring som påpekes.

Noen forskere hevder at ungdomskulturen rett og slett er mer negativ til alkohol enn før. Men også her er det tilsynelatende forskjeller. I Danmark oppfattes alkohol fortsatt som mer ­positivt og som en mer naturlig del av ungdomskulturen enn andre steder i Norden. Men også i Danmark er det holdnings­endringer på gang.

Ikke belegg

Ifølge nyere forsk­ning er det ikke belegg for å hevde at unge drikker mindre fordi de tilbringer mer tid foran­ PC-en eller på sosiale medier­. Teorien om at cannabis har ­erstattet alkohol som rusmiddel, ser heller ikke ut til å stemme. Cannabis er snarere et tillegg til alkohol: De fleste som bruker cannabis, bruker også alkohol.

Dagens unge er på mange ­måter pliktoppfyllende og fornuftige. De verdsetter for eksempel skolen og drikker og røyker mindre enn tidligere generasjoner. Samtidig opplever unge flere symptomer på blant annet stress, angst og søvnproblemer. I flere nordiske land ser det ut til å være en økning i psykiske ­lidelser blant unge. At dette skjer samtidig som alkoholforbruket i gruppen går ned, forbauser ­forskerne.

Ikke alle unge som drikker mye i ungdomsårene, fortsetter å gjøre det i voksen alder, og ikke alle voksne som drikker for mye, har gjort det i ungdommen. Forebyggende tiltak må derfor rettes mot hele populasjonen av unge, ikke bare mot dem som drikker mye.

Utsatte grupper

Det er også viktig å påpeke at noen grupper ikke har fulgt trenden: Alkoholforbruket har økt i visse sosio­økonomisk utsatte grupper. Det er nødvendig å forske mer på denne utviklingen og en potensiell polarisering av drikkingen. Et annet funn er at ungdommer med minoritetsbakgrunn i de nordiske landene drikker mindre enn ungdommer fra majoritetssamfunnet. Forskerne spekulerer i om det kan være slik at disse ungdommenes vaner påvirker de nordiske ungdommenes vaner.

Selv om den positive nedgangen i alkoholforbruk blant unge kan påvises i alle de nordiske landene, er det interessante forskjeller som bør undersøkes nærmere. Til tross for likheter i de nordiske landene er det både strukturelle og juridiske forskjeller, blant annet ulik alkoholpolitikk. Å sammenligne ulike resultater i de nordiske landene kan gi en rettesnor for endringer.

Dagfinn Høybråten

Generalsekretær i Nordisk ­ministerråd

Eva Franzén

Direktør ved Nordens velferdssenter

Gå til innlegget

Høyre må tåle verdikritikk

Publisert over 7 år siden

Høies understrekning av betydningen av verdifellesskapet med KrF er viktig. Men standpunktene i konkrete saker er tross alt viktigst. Høyre gjør klokt i å merke seg hvilken vekt vi i KrF legger på disse sakene.

Høyres Bent Høie går i rette med min kritikk av partiets holdning i verdisaker som er viktige for KrF. Han mener jeg har misforstått hans artikkel om religionspolitikk i Vårt Land 03.02.12 og at jeg har gitt en meget tendensiøs fremstilling av Høyres standpunkter i de verdisakene jeg har omtalt. Ja, han påstår sågar at dette er en del av en strategi for å så tvil om Høyres verdiståsted.

LES HØIES INNLEGG: Religionspolitikk mot år 2030

LES MITT INNLEGG: Sekularismen gir dårlig trosvern

LES HØIES SVAR: Høyre, KrF og verdispørsmål

Dette er drøy kost. Intet ville vært bedre enn at KrF var helt på linje i de sentrale verdispørsmål jeg har tatt opp. Jeg skal gjerne revidere min oppfatning i lys av avklaringer fra Høie. Men ingen er tjent med at viktige verdikonflikter tilsløres.

Overrasker. Når det gjelder religionspolitikken overrasket det meg at Høie i sin kronikk 3.2. ikke tok utgangspunkt i den tverrpolitiske enigheten i Stortinget om å gi grunnloven en klar verdiforankring knyttet til vår kristne og humanistiske arv, men stilte grunnleggende spørsmål ved religionens plass i samfunnet. Jeg synes videre det er oppsiktsvekkende at utspillet om å gjøre den rent Høyre-styrte Drammen til en religionsnøytral kommune ikke er tatt ned verken av kommunens politiske ledelse eller av partiet som sådan. Det er slike signaler som skaper tvil om Høyres verdikonservative ståsted. Jeg er glad at Høie vil klargjør at det ikke er grunnlag for en slik tvil.

Forskrekket. Fra KrFs side er vi forskrekket over Høyres støtte til Aps fremstøt for å fjerne den samvittighetsfrihet som har vært praktisert overfor fastleger når det gjelder henvisning til abort.

LES HØIES INNLEGG: Pasientens interesser først

Vi konstaterer med stor skuffelse at Høyre har fjernet seg fra KrF i bistandspolitikken etter regjeringsskiftet I 2005 og at partiet sikret flertall for den nye ekteskapsloven. Jeg har ikke underslått de saker der Høyre støtter KrF i viktige verdispørsmål som kontantstøtten og spørsmål om sorteringssamfunnet. Det er riktig at Høyre har vært en del av forlik som KrF har vært en pådriver for under det rødgrønne styret I forhold til klima, stat/kirke og formålsparagrafer. I min oversikt over verdisaker, er disse forlikene naturlig nok rubrisert som saker som er sikret gjennom avtaler både til høyre og til venstre for oss og ikke noe Høyre kan ta en spesiell kreditt for. Privatskoleforliket som sikret skolene en videreføring av sin tidligere rettsstilling, ville Høyre ikke være med på.

Alvorlig uro. Høies understrekning av betydningen av verdifellesskapet med KrF er viktig. Men standpunktene i konkrete saker er tross alt viktigst. Høyre gjør klokt i å merke seg hvilken vekt vi i KrF legger på disse sakene. Det er uttrykk for en alvorlig uro fra vår side, ikke et ønske om å svekke andre partiers troverdighet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
22 dager siden / 5216 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 3249 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
24 dager siden / 2364 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2289 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2223 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
20 dager siden / 1788 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
25 dager siden / 1766 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
22 dager siden / 1748 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere