Dag Erlandsen

Alder:
  RSS

Om Dag

Journalist med fiskeri som spesialitet. Bosatt i vakre Nord-Norge. Fembarnsfar.

Følgere

Dette er massivt, Solhjell!

Publisert rundt 3 år siden

I NRK-debatt med bibelinspirator Finn Olav Felipe Jøssang 10. juli uttaler SV-politiker Bård Vegar Solhjell at ateistisk forkynnelse fra norske lærere er «enkelteksempler». Jeg tror han tar grundig feil.

Min påstand er at en hel hær av norske lærere over flere tiår har påvirket elevene til å tro at «Bibelen er en eventyrbok», eller at «evolusjonslæren har motbevist Guds eksistens», slik Jøssang hevder. Dette er massiv påvirkning, Solhjell, og hvis du ikke ser det, er det enten fordi du er helt på linje med disse lærerne, eller fordi det er for lenge siden du har vært i skolen.

Hæren av norske lærere som forfekter disse synspunktene har sitt utspring i 1968-opprøret på universitetene, da gammelt tankegods skulle ut, og nye (marxistiske) tanker skulle inn. Sentralt for bevegelsen var å få bort kristent tankegods og «kjempe mot mørkemenn i kristendommen», som Solhjell selv uttrykte det i en kronikk i VG i september i fjor. Det er Nietzsches postulat «Gud er død» som dominerer i skolen, ikke 1000 år med kristen kultur, slik Solhjell hevder.

Sjøl gikk jeg på Universitetet i Oslo et tiår etter 68-opprøret og vet meget godt hva jeg snakker om. Og hvor havnet denne hæren av nyomvendte marxister? I skolen, selvsagt, der de har marginalisert kristne lærere og karakterist omtrent alt de har sagt for kristen forkynnelse, mens de selv aldri har latt sjansen gå fra seg til å komme med sine stikk mot kristent tankegods, om det har vært historie, norsk, KRL eller naturfag som har stått på timeplanen. De som ikke kjenner seg igjen i Jøssangs beskrivelser fra KRL- og naturfagtimene har enten ikke fulgt med i timene, eller de må tilhøre et svært lite mindretall.

Solhjell driver ren synsing, når han hevder at dette er enkelteksempler. Skulle man fremskaffet forskningsbasert fakta om fenomenet, føler jeg meg trygg på at det store bildet som vil avtegne seg er det jeg beskriver over. Dette er alt annet enn enkelteksempler.

Det ville vært interessant, om forskning på nyere norsk historie ville sett nærmere på dette fenomenet.

Gå til innlegget

Film: 20 Feet from Stardom

Publisert rundt 6 år siden

Tilfeldigvis fikk jeg nylig se «20 Feet from Stardom», årets Oscarvinner i dokumentargenren. Her i landet er filmen mest kjent for å ha slått ut den delvis norskproduserte dokumentaren «The Act of Killing», men den står mer enn godt på egne ben.

Nå håper jeg det går kort tid før vi også får se den på norske TV-skjermer. For dette er både fascinerende og tankevekkende.

Regissør Morgan Neville gjør nemlig det ingen har gjort før ham; forteller historien om «the backup singers»; de anonyme amerikanske kordamene som de fleste verdensstjerner fra 60-tallet og utover var helt avhengige av. Og som de fleste av oss utenfor bransjen aldri har hørt om. Darlene Love, Merry Clayton, Judith Hill, Táta Vega, The Waters Family og ikke minst «backup-dronninga» Lisa Fischer sang skjorta av alle – men ble verken rike eller særlig berømte. Kanskje ikke før nå, siden både filmen og et flunkende nytt platealbum går verden rundt. Ferdig med sangkarrieren gikk de gjerne ut i vanlige jobber, og slo de på radioen i huset de vasket, hørte de sine egne stemmer, men ingen i radioen fortalte hvem som egentlig sang.

– Når du først begynner å lytte, hører du oss overalt, sier førnevnte Fisher (54) i et intervju med New York Times.

Og det er dette filmen handler om: De vi hører er ikke dem vi tror vi hører. Vi blir lurt, hver eneste dag. Men verken filmen eller dem den handler om er egentlig preget av bitterhet. For det meste er de preget av helt andre ting.

De fleste backup-singerne vokste opp i svarte gospelkirker og begynte karrieren omtrent før de kunne snakke. Oppveksten foredlet deres talent bedre enn noen talentfabrikk, men den ga dem også en innstilling om å tjene, bygge oppunder andre framfor å stikke seg fram selv. Det passer dårlig for en som vil opp og fram i popverden. De sang ikke for å bli rike, konkurrere eller imponere, musikken var livet og kallet, mange av dem ofret familieliv og egen økonomi for at stjernene skulle bli stjerner.

Og minst like fascinerende; det mange av disse backup-kvinnene egentlig gjorde, var å prise Gud. Eller som Merry Clayton sier i filmen: «Egentlig er det litt frustrerende, for jeg vet at dersom jeg gir meg helt og fullt til musikken, så går det over i lovprisning».

Lisa Fisher vant en Grammy i 1992 – for øvrig den eneste av dem – men fant snart ut at hun ikke likte seg i rampelyset. Ingen skulle bestemme over hennes liv og dytte henne fram på scenen, hun følte seg mer hjemme i backup-rollen. Så hun ble der. Og folk som Mick Jagger, som har turnert med frøken Fisher i flere tiår, Stevie Wonder, Bruce Springsteen, Sting og andre som Neville har intervjuet, bekrefter historien; disse kvinnene var enormt viktige for dem.

– De frelste oss, sier en av verdensstjernene, husker ikke hvem. Artister kom og gikk på stjernehimmelen, de fikk sin lønn på jorden og la seg på sine laurbær, mens de egentlige heltene stod i det, dag etter dag i studio, senkveld etter senkveld, i tiår etter tiår.

Bransjen visste hva de var gode for, internt var de både bejublet og beundret, men ikke utad. Som filmindustriens stuntmenn gikk de inn og gjorde det ingen andre kunne. Og som i filmbransjen fulgte musikkbransjen sine egne lover; de valgte ut hvem som skulle bli berømte, og hvem som bare skulle være nyttige.

Slik kunne de gi Vesten det Vesten ville ha: Hvite stjerner - med svarte stemmer.

Gå til innlegget

På grensen til hat

Publisert over 6 år siden

Debatten om reservasjonsretten har flyttet grensene for normale, politiske ytringer. Vi har beveget oss over i hatdimensjonen. Og synes visst at det er helt greit.

I en kronikk i Lofotposten nylig skriver Inge J. Winther at det både er en «skam», «politisk prostitusjon» og et «demokratisk problem» at statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie «selger kvinners opparbeidede, soleklare rettigheter til et miniparti».

Han sammenligner KrF med djevelen, kaller partiets parlamentariske nestleder Hans Olav Syversen for «en veritabel svadagenerator» og mener Syversen, Solberg og Høie har holdninger som «ikke bare er sosialt nærsynt og selvforherligende, men fornærmende og sårende for alle kvinner». Dette er «dustete og flaut». Og «gammeldags». I følge Winther.

Selv regner han kanskje ikke sine egne ytringer som sårende, verken mot Syversen eller andre i det såkalte minipartiet han er så rasende på. Et parti som for øvrig er større enn SV, som jo har gjort nettopp kampen mot reservasjonsretten til fanesak. Men uansett; særlig hyggelige er disse ytringene ikke.

De drøyt 100 legene som nå blir forfulgt for sin samvittighets skyld, de som i følge SV skal «røykes ut» og som erklæres uønsket av kommunestyre etter kommunestyre, har det uansett uhyggelig nok. En Winther til eller fra spiller kanskje liten rolle, der de henges ut i offentlige debatter, av folk som selv er forskånet fra å måtte stå i deres virkelighet. Dette lille mindretallet i landets legestand framstår verken som ekstreme eller fundamentalistiske, ingen av dem prøver å motarbeide kolleger som står for et annet syn, de prøver ikke å forandre på abortloven. Alt de gjør, er å be tynt om å få tilbake en praktisk ordning som gjaldt fra 1970 til 2011, som fungerte uten klager, og der ingen underveis gikk i demonstrasjonstog for å få den bort. Men nei. SV trenger dem som syndebukker, i kampen for å få tilbake velgerne.

Ennå har jeg ikke hørt noen lege si at reservasjonsretten faktisk utgjør et stort reelt problem. Temaet berører i det hele tatt en forsvinnende liten del av deres arbeidsområde. De få stedene hvor dette i ytterste konsekvens kan bli problematisk, er små utkantkommuner hvor det kanskje bare er én lege. Så skulle man tro at Røst, Vega eller Hattfjelldal skulle tillegges vekt i debatten, men nei, det er avstemmingsresultater fra storkommuner som Oslo, Bergen og Trondheim som blir vektlagt. Analytikere mener at helseministeren ikke kan avvise kravet fra disse folketunge regionene, som om det var en folkeavstemning og ikke en høringsrunde kommunene deltar i. I det hele tatt er det interessant at regjeringsavtalen forsøkes satt til side, av dem som slår politisk mynt på å latterliggjøre den. Dersom også resten av avtalen mellom de fire partiene skal gjennom samme prosess, kan det bli spennende. Kanskje skal avtalen om at det ikke skal bores utenfor Lofoten og Vesterålen på noen år også ut på høring, og nedstemmes av sentrale kommuner på Østlandet?

I Norge er vi stolte over å ha samvittighet. Samvittigheten burde oppmuntres, ikke nedkjempes. Den driver oss til arbeid for fred i verden, grunnlagt på en etisk standard nedarvet gjennom generasjoner. Lærere, forskere, helsearbeidere og journalister må daglig foreta etiske avveininger i jobben, der de må kjenne mer på egen samvittighet enn statlige direktiver. Sistnevnte yrkesgruppe har jo fått sin egen samvittighetsparagraf som understreker nettopp dette: «En redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning» (Vær Varsom-plakaten 2.5). Så de slipper i hvert fall å havne i samme situasjon som legene.

Det var etikken som fikk lærerne til å si opp kollektivt da nazistene ville pålegge dem å nazifisere skolen. Det var mangel på etikk som preget rettergangen da krigen var over og krigsforbryterne ble stilt til ansvar. De hadde ikke tenkt selv, bare fulgt ordre.

Etikken er heller ikke gammeldags, tvert om bringes den inn i nye områder, der bioteknologi og annen teknologi har reist nye problemstillinger. Vi bruker etiske argumenter når trålfisken sendes sørover, når Dagros står for lenge på båsen og når asylbarn sendes ut av landet. I fullt alvor forsker vi endog på om torsken føler frykt og smerte når den går i garnet eller får en krok i kjeften.

I dette konglomeratet skal vi sannelig være glade for at det er mennesker av kjøtt og blod i de ulike posisjonene, ikke uniformerte marionetter. At dette kan føre til konflikter og problemer av og til, bør vi tåle, vi bør lytte og strebe etter å finne løsninger som tar hensyn til alle. I vårt flerkulturelle og multireligiøse samfunn skal vi være tolerante mot alle, uansett tro, hudfarge, kjønn og seksuell legning. Leger med samvittighetskvaler bør ikke noe unntak.

Så, samvittigheten fått sin plass i regelverket, i hvert fall for noen, mens lover som skal regulere våre ordskifter gjelder alle. Loven om såkalte «hatefulle ytringer» er velkjent, med klare definisjoner og strafferammer mot «den som forsettlig eller grovt uaktsomt setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring».

Vi som følger reservasjonsdebatten, kan med god grunn lure på om både samvittigheten og injurieparagrafen står for fall. Winthers bidrag er langt fra det eneste eksempelet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1504 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
5 dager siden / 1392 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
16 dager siden / 1099 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
12 dager siden / 1002 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 786 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 474 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere