Tonje Gjevjon

Alder:
  RSS

Om Tonje

Følgere

Det kan umulig være riktig at de skeive organisasjonene med titalls - millioner i offentlige tilskudd skal få lov til å umyndiggjøre stemmen til troende. Det kan virke som om intoleranse og stigmatisering er blitt en villet politikk.

Mange kvier seg for å delta i debatter som omhandler etiske problemstillinger, barn, undervisning, helse, og identitetspolitikk. Selvoppnevnte premissleverandører har tatt  monopol på sannheten.

Kriterier for å kunne plassere meningsmotstandere i kategorien «ikke gyldig» er om du er; kristen, kristenkonservativ, heterofil, privilegert, hvit, eller også lesbisk, homofil eller bifil, som ikke er enig med ideologien til «vår» interesseorganisasjon Foreningen Fri.  

Blant skeive aktivister og wokes er det uproblematisk å avskrive meningsmotstandere på grunnlag av deres tro eller livssyn. 

 
I den pågående debatten knyttet til kjønns- transproblematikk, stilles det nå spørsmål om befolkningen skal inngå i en obligatorisk opplæring i regi av de skeive organisasjonene. Rosa kompetanse som er Foreningen Fri’s kompetansemiljø for faglig bistand, undervisning om kjønns og seksualitetsmangfold, følger deg fra barnehage, gjennom skolegang og inn i arbeidslivet. Lenke Rosa kompetanse

Kristne blir forsøkt fratatt sin legitimitet på basis av sin tro. Forestill deg reaksjonen dersom din stemme ble umyndiggjort på grunn av din legning, eller en annen religiøs overbevisning en majoritetens. I Norge kan de skeive organisasjonene og deres allierte åpenlyst frata mennesker med kristent livssyn deres legitimitet. Det er intet mindre enn skremmende. Vi er ikke kristne selv, men deler bekymringen til helsefaglig nettverk, som gir utrykk for sitt syn i  artikkelen Alarmerende mange føler de er født i feil kropp.

Transaktivister forsøker å kneble sine meningsmotstandere, og bruker tro som et gyldig argument. Det helsefaglige nettverket skriver blant annet: «De som fronter den radikale kjønnsagendaen i Norge, får store summer i statsstøtte. De har adgang til skoler, barnehager og helsevesen, utdanningsinstitusjoner, barnevern og politi, blant annet gjennom undervisningsopplegg som «Rosa Kompetanse» (...). All forskningsbasert kunnskap om biologi blir satt til side, og følelser rundt kjønn er det eneste som teller. Ved bruk av såkalt «normkritikk» vil man oppløse biologiske fakta. Denne type undervisning skaper stor usikkerhet hos våre barn og unge, særlig hos de mest utsatte og sårbare». 

Det kan umulig være riktig at de skeive organisasjonene med titalls - millioner i offentlige tilskudd skal få lov til å  umyndiggjøre stemmen til troende. Det kan virke som om intoleranse og stigmatisering er blitt en villet politikk.

I morgen kl. 16 er det en høring over forslagene omtalt i artikkelen  Politikere i regnbuerus- totalitær politikk på trappene. Her gis et innblikk i forslagene Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har fremmet. Forslaget omhandler en aktiv regnbuepolitikk for å styrke kjønns og seksualitetsmangfold. Høringen er åpen for publikum og kan følges på nettTV her. Programmet for høringen og hvem som er gitt anledning til å delta på høringen finner du her

Når organisasjoner som påberope seg å arbeide for at de som opplever utenforskap bidrar til å skape utenforskap, er det kanskje tid for politikere å løfte blikket og få øye på den befolkningen de har fått tillit til å verne om. Hvem er vi? Hva slags mennesker og livssyn består befolkningen i landets bygder, byer og distrikter av?  


Tonje Gjevjon, lesbisk kvinnesakskvinne
Loke Aashamar, IT-konsulent og homse


 

 


Gå til innlegget

Pride har nådd sin peak

Publisert 5 måneder siden

Vi er mange lesber og homser som ikke går i Pride og som reagerer på hva Pride har utviklet seg til.

Like sikkert som at Pride arrangeres i juni, er det at vi samtidig blir vitne til en stakkars ordfører eller politiker som får så øra ­flagrer fordi hun eller han ikke vil ­heise Pride-flagget. Pride-flagg og ­gapestokk er liksom blitt en tradisjon, med god hjelp fra mediene.

Trekke pusten

Sist ut er Miljø­partiet De Grønnes stortings­representant Une Aina Bastholm, som måtte «trekke pusten dypt» da Stortingets presidentskap sa nei til å flagge med regnbue­flagget på Stortinget under Pride. Men Bastholm er ikke alene om å få det til å se ut som om Stor­tinget eller andre er mot mangfold og inkludering, fordi Stortinget og andre ikke flagger med Pride-flagget.

Mari Holm Lønseth fra ­Høyre gikk ut i Dagbladet for noen ­dager ­siden og sa at norske ­kommuner skal være inkluderende og at alle bør heise Pride-flagget. ­Politikere får tyn for ikke å gå i Pride-­toget, nå sist statsråd Kjell Ingolf ­Ropstad & Co. Alle skal altså med, enten de vil eller ikke.

Kjernen i saken er at Pride er et politisk arrangement og at ­presidentskapet på Stortinget ikke ønsker å åpne for flagging ved ulike politiske markeringsdager og arrangementer. Det er en prinsipiell holdning som det står respekt av.

Pride er politisk

Det er jo ­heller ikke slik at ­Stortinget ­flagger med det røde flagget ­første mai, eller med kvinnetegnflagget 8. mars. Faktisk er det ingen andre politiske arrange­menter som blir så ­feiret og flagget for som Pride. Det har med tiden gitt Pride-­bevegelsen enorm makt. Det har blitt big ­business og det feires Pride-parader over hele verden i stor skala fra juni til september. Kan det bli for mye? Har Pride nådd sin peak? Jeg tror det.

For selv om Pride startet som en rettighetskamp for lesbiske og homofile, som jeg og de ­aller fleste stiller oss bak, så har det utviklet seg til noe helt annet i dag.

Ved siden av å forkaste ­tokjønnsmodellen, og biologi og anatomi som vesentlig for definisjon av kjønn, fremmer Pride mange kontroversielle politiske saker. Dette er noen av dem:

– Avskaffelse av sexkjøp­loven og glorifisering av ­prostituerte som «elsker jobben sin» og opplever det å selge seksuelle ­tjenester som «empowering».

– Legalisering av surrogati. Dette er i dag forbudt i Norge og det er kun FRI og Pride som lobber for og fremmer denne ­saken. Også her vektlegges noen skarve eksempler med kvinner som mer en gjerne stiller som surrogatmor for å hjelpe barnløse.

– BDSM-kurs med «Mini workshop: Tau og impact play».

– Polygamisters behov for storfamilie. Jeg har forsøkt meg på en sammenfatning ut fra det som står om polygamister i ­Pride-programmet: «Dersom man ønsker å ha flere kjærester, partnere, intimvenner – altså å etablere relasjoner som inne­bærer å etablere bo, stifte ­familie – så er det ikke helt så enkelt som man skulle tro». Nei, det er jo ikke det, fordi flerkoneri er ikke er lov i Norge.

– Hormonblokkere til barn som tror de er født i feil kropp fra tolvårs alder.


Ikke min kopp te

Dersom muslimske eller kristne ­organisasjoner hadde fremmet flerkoneri, surrogati, ­legalisering av kjøp av sex og legalisering av å konvertere jenter til ­gutter og gutter til jenter gjennom ­hormonblokkere til tolvåringer og kirurgiske inngrep, tenker jeg vi hadde hørt en annen tone fra både politikere og folk flest.

Men det virker som om alle disse sakene går hjem hos både folkevalgte og folk flest, så ­lenge man kan pakke dem inn i ­glitter og regnbuefarger. FRI og ­Pride mottar store summer med ­offentlige tilskudd. I Arbeider­partiets partiprogram er FRI trukket frem som en organisasjon man virkelig skal satse på.

Pride og FRI snakker mye om sårbar ungdom for å vekke folks sympati. Om man ser på hvem som går i Pride-paraden, så er det som oftest voksne mannfolk og kvinnfolk, ikke ungdom. Voksne menn/kvinner i lakk og lær og dragqueens har lite med lesbisk og homofil kjærlighet å gjøre. Faktisk har det ingenting med kjærlighet mellom to av samme kjønn å gjøre. Jeg er helt for ­demonstrasjoner som handler om rettigheter, men voksne menn og kvinner som mener ­deres seksuelle fetisjer er av allmenn interesse, er ikke min kopp te. Det finnes dessuten masse klubber for sånt.

Ett flagg bør holde

Som Lars Birkelund skrev i ­innlegget «Ett flagg bør holde», publisert i Klasse­kampen nylig, så står det norske flagget for frihet fra diskriminering, uavhengig av ­legning, seksuell identitet ­eller orientering. Stortinget flagger hver dag med det norske ­flagget. Så da blir spørsmålet: Er ikke det norske flagget inkluderende nok? Rommer det ikke det mangfoldet vi som samfunn har ­kommet til enighet om?

Ja, vi er mange lesber og ­homser som ikke går i Pride og som reagerer på hva Pride har ­utviklet seg til. Men vi støtter selvfølgelig lesbiske og ­homofile sin rettighetskamp og samtidig Stor­tingets og ordføreres rett til ikke å flagge med Pride-flagget.

Vi er en nasjon med en tolerant og inkluderende befolkning, og det gjenspeiler seg i lovverket vårt. Ja, vi elsker dette landet er en fin strofe de fleste kan samles om. Heia Norge.

Første gang publisert i tidss­kriftet Subjekt. Gjengitt med ­tillatelse.

Tonje Gjevjon

Skribent og kunstner

Gå til innlegget

Slutt på egne kvinnerom

Publisert over 2 år siden

Vi skjønner at personer som bryter med synlige kjønnsnormer, kan kvi seg for å gå på kjønnsdelte toaletter. Det er likevel ikke opplagt at løsningen ligger i å gjøre dametoalettet kjønnsnøytralt. Hvorfor ikke gjøre herretoalettet kjønnsnøytralt? Og/eller bygge flere enkeltstående unisex-toaletter?

Hvem skulle tro at kvinners rettigheter skulle presses i "verdens mest likestilte land"? Og det attpåtil av en annen undertrykt gruppe?


Universitetsbiblioteket i Bergen har ikke lenger et eget toalett for kvinner. Mens menn fremdeles kan gå på herretoalettet, er dametoalettet gjort kjønnsnøytralt. Det siste er i tråd med ønsket til Vetle Mikkelsen fra Skeivt nettverk i Rødt, som i StudVest 7. februar uttaler at alle toaletter burde være kjønnsnøytrale Gjør alle toaletter kjønnsnøytrale

Mikkelsen tar ikke opp spørsmålet om hvorfor menn får beholde sitt eget toalett, mens kvinner ikke lenger har et eget rom på Universitetsbiblioteket. Dette til tross for at frykten for overgrep gjør at mange kvinner er nervøse for å kle delvis av seg i innelukkede rom sammen med menn. Likevel er det kvinnerommet som fjernes, mens menns rom forblir intakt.

Studentparlamentet tok opp saken med universitetsstyret, og vips så var ulike toaletter rundt om på campus omgjort til unisextoalett, uten større debatt. Avdelingsdirektør ved eiendomsavdelingen på Universitetet I Bergen mente at dette var en enkel sak å gjennomføre. Hele 39 toaletter på campus er nå blitt omgjort til unisextoaletter. Problemet er bare det, at det er flest kvinne- og handicap toaletter som har blitt omskiltet. Hvorfor dette? Jo fordi det var enklest og billigst, da slapp en å ta kostnadene ved sette opp vegger og dører rundt pissoarene på herretoalettene. Mens dametoalettet på Universitetsbiblioteket forsvant etter et vedtak i Universitetsstyret, har Humanistisk Fakultet fremdeles ikke noe eget ammerom. Kvinners fasiliteter er med andre ord vanskelige å innføre, men lette å fjerne.


Det er forståelig at personer som bryter med synlige kjønnsnormer, kan kvi seg for å gå på kjønnsdelte toaletter. Det er likevel ikke opplagt at løsningen ligger i å gjøre dametoalettet kjønnsnøytralt. Hvorfor ikke gjøre herretoalettet kjønnsnøytralt? Og/eller bygge flere enkeltstående unisex-toaletter?


Er kvinner privilegerte?

Debatten om kjønnsnøytrale rom henger sammen med en større bevegelse i retning av nye definisjoner av kjønn. Kjønn blir nå framstilt som en identitet, en indre essens, som ikke er knyttet til kroppen vår. Flere går så langt som til å si at biologisk kjønn er en sosial konstruksjon. Mye av retorikken i debatten dreier seg om at transpersoner er undertrykket av «cis»-personer, det vil si personer som ikke er trans. I følge denne tankegangen er «cis»-kvinner, altså det vi tradisjonelt kaller kvinner, undertrykkere og privilegerte. Men er det sant?

 

Kvinners undertrykking har alltid vært knyttet til biologien vår: Vi kan bli gjort gravide, vi er generelt mindre av vekst og fysisk svakere enn menn. På grunnlag av kroppen vår sosialiseres vi inn i kjønnsrollen vår, som oppofrende mødre, døtre og koner. Feminister har gjort opprør mot denne kjønnsrollen og hele tankegangen om at biologien vår skal styre hvilken personlighet vi har. Det er ikke det samme som at biologien ikke fins. Et eksempel: Jenter som kjønnslemlestes, blir ikke skamferte fordi de identifiserer seg som jenter, men på grunnlag av at de har den kroppen de har.


Er uenighet vold?

Når transpersoner utsettes for vold og overfall, er det ikke kvinner som står bak, men menn. Likevel er det kvinner som hetses, sensureres og bannlyses dersom de stiller spørsmål ved transbevegelsens ideologi. Dette skjedde i Norge i januar, da Kvinnekonferansen i regi av SV trakk tilbake invitasjonen til den lesbiske feministen Julie Bindel etter påtrykk fra transaktivister og deres allierte, som mener hun bedriver hatprat. Bindels såkalte «hatprat» består i å stille spørsmål ved om en person med penis som har vokst opp som mann og som ser ut som en mann, kan vite like mye om det å være kvinne som hun gjør. Ifølge transideologien er nemlig enhver person som identifiserer seg som kvinne, kvinne. Men når spørsmålet om hva en kvinne er, besvares med «en person som identifiserer seg som kvinne», er vi like langt. Hva er det vi sies å identifisere oss som?

Julie Bindel og andre kvinner som har blitt stemplet som «transfobe» fordi de er uenige med transbevegelsens ideologi, blir både latterliggjort, boikottet og direkte truet. Mange unnskylder hetsen med at transpersoner er en marginalisert gruppe. Men at en gruppe er marginalisert, er ingen unnskyldning for kvinnehat, uansett om det gjelder muslimer, samer eller transpersoner. Det er heller ikke hatprat eller vold å mene at biologisk kjønn finnes, eller at det må være lov å ha ulike oppfatninger om hva kjønn er.


Hvem skal bestemme?

Mange kvinner viser solidaritet med og omtanke for transpersoner, men empatien ser dessverre ikke ut til å gå begge veier. Kvinner som uttrykker ubehag ved å dele garderobe og dusj med personer som er biologiske menn, blir beskyldt for trakassering og transfobi.

Kvinner forventes å tilpasse seg andres behov og følelser, men får lite forståelse tilbake, uavhengig av om de er minoritetskvinner, voldtektsofre eller bare ikke ser forskjell på en transkvinnes penis og en manns penis.

Å late som om biologisk kjønn ikke finnes, gjør det vanskelig å sette ord på problemer som rammer kvinner: underprioritering av kvinnehelse, manglende tilgang til abort, kjønnslemlestelse, for å nevne noe. Disse problemene er alle knyttet til kroppene våre, og rammer kvinner uavhengig av hvordan de kler seg eller hvilke interesser de har. Hvordan skal vi omtale denne gruppen av personer med XX-kromosomer, dersom ordet «kvinne» ikke lenger har noe å gjøre med biologi? Og hvorfor er ikke ordet «mann» like omstridt? Er det av samme grunn som at herretoalettet på Universitetsbiblioteket får være i fred – at mannen fremdeles er normen, og vi andre er «ikke-menn»?


Tonje Gjevjon fra Lesbisk Forbund
Anna Nordlund fra Kvinneaktivistene
Anna Watson fra Kvinnegruppa Ottar i Bergen
Randi C. Solheim fra Feministisk Front
Forbundet 48

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere