Claes Tande

Alder:
  RSS

Om Claes

Katolsk prest.

Følgere

Forfangs gjengivelse

Publisert 2 måneder siden

UDI-direktør Frode Forfang lar det fremstå som om han bare trofast gjengir UDIs regelverk. Det gjør han ikke.

Frode Forfang forenkler i sitt innlegg om au-pairsaken (VL 5. juni) en kontraktbestemmelse, og lar det fremstå som om han bare trofast gjengir UDIs regelverk og au pairer som skifter vertsfamilie. Dette ender i noe som er langt fra god folkeopplysning.


Verre er usynliggjøringen

UDI-sjefens lesere vil, hvis de legger hans fremstilling til grunn, gå glipp av dramaet i enkelttilfellet knyttet til Kallmyrs filippinske au-pair. Verre er usynliggjøringen av implikasjonene UDIs handlinger har for sårbare au-pairer; til majoriteten filippinske unge kvinner.

Forfang skriver: «Når regelverket sier at man verken kan bo eller jobbe hos en familie før man har levert søknaden hos politiet, er det fordi ...» (Den søknaden det menes er om videreføring av au-pair-opphold i annen familie). Merk de klokkeklare ord «verken» og «eller». Hvor mon kommer de fra? Er dette fra «regelverket»? Hvilket regelverk viser han til?

Det er bare ett avtaleverk som gjelder, UDIs Kontrakt for kulturutveksling mellom au pair og vertsfamilie: «Det er kun denne standardkontrakten som er godkjent. Dere kan ikke inngå tilleggskontrakter som bryter med forutsetningene i denne kontrakten.»

Denne kontrakten, på norsk og engelsk, er forbilledlig oversiktlig. Til og med der den er litt rotete, skjønner man hva som er ment. Det er dette partene skal kunne stole på, ikke hva som ellers måtte være i arkiver og bokhyller hos UDI, eller fremholdes på direktørens blogg.


Fra standardkontrakten

Jeg siterer fra standardkontrakten, og ber leseren forestille seg selv som en au-pair som akutt vil måtte forlate vertsfamilie på grunn av ubehageligheter, men inviteres til å bo som gjest hos en potensiell ny familie mens de nødvendige ordningene effektueres. Dessuten vet hun at alle relevante forhold og vilkår er like hva gjelder henne selv og den nye familie, som i de fleste tilfeller allerede har hatt sine runder med au-pair-byrå. Jeg siterer:

(16) «Hvis au pairen ønsker å bytte vertsfamilie, må han/hun søke om ny oppholdstillatelse. Dersom vilkårene for tillatelsen [= ny oppholdstillatelse] er oppfylt, kan au pairen flytte inn hos den nye vertsfamilien og utføre oppgaver i henhold til den nye kontrakten så snart søknaden er levert. Oppholdet hos den nye vertsfamilien mens søknaden blir behandlet, teller med i beregningen av den totale oppholdstiden som au pair».

(4) «Vertsfamilien skal sørge for at au pairen ikke blir utsatt for trakassering eller annen upassende oppførsel, og at hans eller hennes integritet ikke blir krenket» - og dersom au pairen har kommet seg unna første vertsfamilie: (18) «au pairen [kan] finne en ny vertsfamilie og søke om ny au pair-tillatelse hos politiet der han eller hun bor.»

Forfang skriver: «Regelverket skal være klart nok, men informasjonspraksisen hos våre samarbeidspartnere må vi se nærmere på». Han peker altså på andre enn egen etat. Derimot dels på dem som har etterspurt og fått sin saksinnsikt fra UDI, dels på politiet – som i slike saker bare er UDIs håndhevere.


Peker motsatt vei

Dette er et eksempel på at man inne i hånden med den utstrakte pekefinger skjuler tre andre fingre som peker motsatt vei:

Én mot UDIs egne folk som med henvendelse siden 2014 og i alle fall frem til mars 2019 forsikrer at man selvsagt ikke vil tvinge den sårbare og kriserammede til å reise hjem (jfr 18, 16), mens hun venter på at ting går i orden.

En annen finger tilbake mot seg selv som, etter å ha hevdet at regelverket er klart nok, velger å gjengi reglene med andre ord («verken», «eller»), selv om det på hans personlige blogg, der teksten først stod, ikke er plasshensyn som begrenser ham fra å vise dette med sitater («show, not tell»).

Den tredje fingeren reiser spørsmål ved Norges intensjon om å sikre au-pairens sikkerhet og rettigheter. Dette var garantier som Norge gav og innfridde overfor filippinsk myndighet ved forhandlinger i 2010 og senere samtaler, og som gjorde at dette land opphevet sitt forbud mot at deres borgere skulle få reise ut fra Filippinene for å bli au-pairer i Norge.


Graverende episoder

Filippinernes forbud i 1998 kom på grunn av erfaringer Filippinene hadde med utilstrekkeligheter og graverende episoder. Forbudet var dessuten lite effektivt fordi Norge tok imot filippinere som blant annet var hushjelper i Hongkong og Singapore. Forfang var personlig og prisverdig med på tampen av den prosessen som ble gjennomført for å komme Filippinene i møte med klare og troverdige garantier, og en våken og god praksis.

Nå er garantiene ikke lenger fullt så troverdige. En filippiner som på sammenbruddets rand på grunn av dårlig behandling vil komme seg unna, vil nå etter Forfangs nye modell og varsel om «klargjøringer» frykte å trå feil og bli utvist. Mest sannsynlig: Hun vil tie, og tåle. Litt som mange av hennes medsøstre gjør i Hongkong og golfstatene. Norsk forsvar av verdens sårbare kvinner? Ikke akkurat på dette området.

Gå til innlegget

Misforstått om ekteskapsrett

Publisert nesten 5 år siden

Vebjørn L. Horsfjord gir (Vårt Land 9. oktober) et bilde av katolsk ekteskapsforståelse og ekteskapsrett som er plaget av misforståelser.

Hva Horsfjord selv oppfatter som dekkende, og hvor andres oppfatninger («noen mener..» / «andre mener..») slutter og hans er funderinger overtar, er ikke alltid lett å se. Det meste må derfor passere ukommentert.

Men forståelsen av katolske ekteskapssaker og nattverd trenger nok bedre nøkler enn dem Horsfjord gir. Slike saker føres for å hjelpe folk til å forholde seg til sannheten, ikke til å liste seg rundt den. Men det er i alle fall to punkter som Horsfjord selv synes å stole på.

Lite treffende. Horsfjord mener at når de kirkelige domstoler har erklært et ekteskap ugyldig, har «[partene] i kirkens øyne vært samboere». Jeg håper at Horsfjord ikke har forestillingen «ugyldig ekteskap = samboerskap» fra en katolsk teolog. Det er lite treffende. Samboerskap er snarere når mann og kvinne nekter å gi en forbindelse som innebærer seksuell intimitet, juridisk og offentlig status.

Det er slik at et ekteskap har en rekke naturrettslig forankrede vesensnødvendige kjennemerker. Dersom bare ett av dem manglet eller var avgjørende sviktende da ekteskapet ble inngått, er ekteskapet ugyldig. Selv om alle andre kjennetegn var på plass.
Kjennetegnene kan grovt grupperes under stikkordene evne, innsikt og vilje. Eksempler: Ellers lenge velfungerende ekteskap som i sin tid ble inngått under rusindusert forvirring, av mindreårig, av søsken, under frykt eller tvang, ved bedrageri, under reservasjon mot livsvarighet, seksuell fullbyrdelse, enhet eller troskap, er ugyldige. Når vår kirkelov likevel anser deres barn som født i ekteskap, er det ikke på grunn av arv eller takt, men fordi det gjenspeiler en realitet.

Sauser sammen. Man må heller ikke sause sammen rettsordninger. Den katolske kirke respekterer mange rettssystemers og kulturers ordninger om ekteskapet, uten automatisk å gjøre dem til sin egen. Jeg tror ikke slike tanker er fremmede for luthersk lære – selv om den er annerledes om ekteskapets sakramentalitet når inngått mellom døpte.
Vel kan det finnes samlivsvalg der en ugyldiggjørende faktor stirrer en i øynene (som likekjønnede, polygame, nikah mutah) som gjør at ordet ekteskap ikke rimer med kristen samvittighet og lære. Selv om man kan slite noe med å finne rett ord, er heller ikke da er «samboerskap» det mest opplagte. Aksept, også «velsignelser», av slike valg, oppstiller økumeniske barrierer.

Retorisk. For det andre fremfører Horsfjord at «for andre kirkers prester er det vanskelig å akseptere at deres vigsler mange år senere skal erklæres ugyldige...». Kanskje er det bare et retorisk grep. Eller et spark mot vår formplikt (at en katolikk må inngå ekteskap for katolsk prest, eller for annen vigsler etter tillatelse fra Kirken).

Eller tror han at det nullitetserklæring betyr underkjennelse av prestens (kapteinens, diplomatens, rådhusvigslerens) evner som seremonileder? Nei – det må drastiske tabber til for at det skal være en prestedefekt – som å glemme å be paret om samtykke. Vi har som rettslig formodning at døpte ikke-katolikkers naturrettslig forankrede ekteskap inngått etter en offentlig rettsordning er gyldige, og også av sakramental karakter, og avholder oss fra å pirke i dem med mindre en rettmessig berørt part gir seg under katolsk ordning og ber om en granskning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.10.2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere