Kristin Clemet

Alder:
  RSS

Om Kristin

Følgere

Politisk retorikk og lederskap

Publisert 1 dag siden

Polariserende retorikk passer seg ikke for byråder i Oslo

I Vårt Land 14.9. skriver kommentator Håvard Nyhus om de mange som har reagert på Lan Marie Bergs utbrudd på valgkvelden, da hun sa at hun og MDG «elsker bomringen!».

Jeg er blant dem som har skrevet om dette, og Nyhus mener at min kritikk av Bergs utsagn er taktisk begrunnet: Det var ikke lurt av henne å si det, fordi det bare tjener motstanderne av bomringen.

Men jeg er egentlig opptatt av noe annet, nemlig politisk lederskap.

Når sakene er viktige nok, og når vedkommende politiker har oppnådd tillit til å inneha noen av våre fremste tillitsverv, bør han eller hun søke å være leder for alle – ikke bare for dem som har stemt på en. Dette er desto viktigere når sakene er ekstra betente.

Dette skal ikke hindre politikere i å ta i litt ekstra i en valgkamp. Men det bør være grenser, særlig når valgkampen er over.

Kort sagt: Jeg syns ikke det passer seg, hverken når statsråder, medlemmer av presidentskapet i Stortinget eller byråder i Oslo fører en veldig polariserende retorikk på områder som er viktige, og som fra før splitter og skaper sår i befolkningen.

Gå til innlegget

Det er nesten fascinerende å se på hvordan mange lar seg belære av partiet Rødt om hvordan den norske modellen fungerer og hvordan vi har bygget opp det norske velferdssamfunnet.


Første gang publisert på: https://clemet.blogg.no/nar-rodt-belaerer-oss-om-den-nordiske-modellen.html

Norge er et av verdens mest vellykkede samfunn.

Det er mange årsaker til at det, og Rødt er ikke en av dem.

Vi har hatt flaks, vi har vært dyktige, og vi har vært produktive.

I tillegg har vi hatt mange gode politiske ledere. De har vært sosialdemokrater, og de har vært borgerlige, og de har vært enige om mye: De har ønsket å bygge et grunnfestet liberalt demokrati, en sterk velferdsstat og en velfungerende markedsøkonomi – og et trepartssamarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

Rødt og Rødts forgjengere har stått langt ute på sidelinjen og kjempet for en helt annen samfunnsmodell, som de kaller kommunisme. De har vært mot trepartssamarbeidet, mot markedsøkonomi og mot det liberale demokratiet som er selve kjernen i vår samfunnsmodell.

Rødt skårer for tiden bra på meningsmålingene. En hovedsak for partiet er å kjempe for “et nasjonalt forbud mot profitt i velferden”, som defineres som “alt fra sykehjem, asylmottak og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”.

De fleste av oss som er uenig med Rødt, går inn for en såkalt velferdsmiks, det vil si at det skal være opp til fylker og kommuner å velge kommunale, ideelle og/eller private tjenestetilbydere ut fra hva de mener er best for innbyggerne. Et utvalg, som ble nedsatt av Spekter og NHO Service, der det var med tidligere politikere fra flere partier, inkludert Bjarne Håkon Hanssen og meg, har blant annet tatt til orde for at det er nødvendig å ta alle gode krefter i bruk, dersom vi som samfunn skal greie å møte de store utfordringene som følger av store demografiske endringer og høyere levealder.

Da utvalgsrapporten ble lansert og diskutert, svarte både Arbeiderpartiets representant, Tuve Moflag, og Høyres representant, Sveinung Stensland, ja på spørsmålet om det burde være mulig å få til et slikt omsorgsforlik som utvalget tar til orde for. Men i Aftenposten på lørdag sa Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, nei. Samtidig tar han avstand fra Rødts forslag om å forby kommersielle aktører. Såvidt jeg forstår Støre, vil han at det skal være opp til kommunene å velge tjenestetilbydere, men det mener jo også utvalget, så det er ikke så lett å forstå hva det er ved utvalgsrapporten om velferdsmiks som Ap-lederen er imot.

Det han uansett bør være mot, er Rødts måte å beskrive historien på.

Rødts leder mener nemlig at det er “historieforfalskning” når noen mener at vi bør “bygge videre på den tradisjonen vi har i det norske velferdssamfunnet for samarbeid mellom offentlig, privat og ideell sektor”. “Einar Gerhardsen og alle de som bygde den norske velferdsstaten ville snudd seg i graven hvis de hørte dette”, skriver Moxnes i Vårt Land i dag. “Sannheten er jo”, skriver han, “at den norske velferdsmodellen ble til ved at fellesskapsløsninger ble bygget opp for å dekke grunnleggende behov. I fellesskapets regi, med offentlige og ideelle aktører”.

Men Moxnes skjønner ikke poenget.

Det er selvsagt ingen som påstår at kommersielle aktører drev barnehager på Einar Gerhardsens tid.

Da Einar Gerhardsen var statsminister, fantes det nesten ikke barnehager. Da han gikk av for siste gang, i 1965, var barnehagedekningen cirka 2 – to – prosent. På begynnelsen av 1950-tallet, da Gerhardsen også var statsminister, var til og med de få barnehagene vi hadde, en del av barnevernet.

I dag har vi full barnehagedekning, det vil si at over 90 prosent av barn mellom 1 og 5 år, går i barnehage.

Det er heller ingen som påstår at kommersielle aktører drev sykehjem på Einar Gerhardsens tid.

Da Gerhardsen styrte landet, fantes det ikke sykehjem. De kom først rundt 1970, flere år etter at Gerhardsen hadde gått av. Før den tid var det bare gamlehjem som for en stor del ble drevet av fattigomsorgen i kommunene.

På Einar Gerhardsens tid var for øvrig forventet levealder cirka 70 – 75 år, og det var ingen “eldrebølge” i sikte. Nå er forventet levealder godt over 80 år, og vi blir stadig flere eldre.

Nå er også tilbudet til eldre – enten det er hjemmetjenester, omsorgsboliger eller sykehjem – uendelig mye bedre enn det var på Gerhardsens tid. Men å skaffe “full dekning” i årene som kommer, vil bli en meget stor utfordring, fordi det blir stadig flere omsorgs- og pleietrengende eldre.

Gerhardsen ville nok for øvrig neppe snudd seg i graven om han hadde hørt at det finnes kommersielle aktører som driver asylmottak i nært samarbeid med UDI, og at UDI er ganske fornøyd med å bruke en “mottaksmiks”, fordi private, ideelle og kommunale drivere av asylmottak har ulike styrker og svakheter. De privates styrke er særlig at de er så fleksible. At ikke Gerhardsen ville ment så mye om dette, kan kanskje skyldes at det første asylmottaket ble opprettet over 20 år etter at han gikk av – det samme året som han døde.

Også på Gerhardsens tid drev man med “renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”. Jeg vet ikke akkurat hvordan “miksen” var den gang, men jeg kan jo sitere fra en bok som Fafo utga i 1991 – “Mellom frihet og fellesskap. Det 21. århundrets velferdssamfunn”. Der heter det, under overskriften “Konkurranseutsetting er ikke noe nytt”, at “konkurranseutsetting og privatisering (ikke er) nye fenomener. Kommunene har for eksempel lange tradisjoner med å få utført ulike tekniske oppgaver av private firmaer.”

Deretter skriver Fafo-forfatterne at det foreløpig (altså i 1991) har vært lite konkurranseutsetting av de tradisjonelle velferdstjenestene, men at dette kan “endre seg i løpet av kort tid”. De forklarer også hvorfor dette vil endre seg og legger blant annet vekt på at offentlig produksjon ikke er noen garanti for likhet, og at deler av den offentlige tjenesteproduksjonen ikke fungerer tilfredsstillende. Og som de også skriver: “De fleste meningsmålinger om hva det offentlige skal prioritere, viser at folk ønsker mer ressurser til helse og eldreomsorg. Men for mannen og kvinnen i gata er det sannsynligvis likegyldig om det er det offentlige eller private som yter tjenestene.”

Og dette fikk Fafo rett i: Cirka 10 år etter var våre politikere – både til høyre og venstre – lei av at barnehageutbyggingen ikke gikk raskt nok, og det ble iverksatt tiltak for å få fart på utbyggingen.

Ett av tiltakene var å invitere private til å delta i dugnaden – gjennom å bygge, eie og drive barnehager. En av arkitektene bak det såkalte barnehageforliket, Øystein Djupedal, sa, da han var kunnskapsminister for SV i 2006:  “Vi er veldig avhengig av de private utbyggerne. De stod i fjor for hele 70 prosent av barnehageutbyggingen. Det er jeg veldig glad for, og jeg har all mulig grunn til å rose alle de private som bygger barnehager.”  Han kaller barnehageforliket “en enestående suksess, og han advarer mot å bryte med prinsippet om likebehandling mellom private og offentlige barnehager”.

Den som leser de to såkalte styringspartiene Høyres og Arbeiderpartiets programmer opp gjennom historien, vil se at velferdspolitikken er i endring – men at forskjellene mellom partiene i bunn og grunn er ganske liten. Det var også konklusjonen da Fafo undersøkte utviklingen i velferdspolitikken for noen år siden. Partiene vektlegger selvsagt litt forskjellig, men holdningene er, når alt kommer til alt, ganske like:

  • Begge partier har hatt og har omtrent samme syn på hvilke tjenester som skal skattefinansieres (eller finansieres av oljepenger).
  • Begge partier har vært opptatt av at det offentlige ikke kan påta seg ansvaret for alle oppgaver, det vil si at de mener at det er grenser for hva staten, fellesskapet eller skattebetalerne kan finansiere.
  • Begge partier har vært opptatt av å understreke at det offentlige har sørge for-ansvaret, det vil si at det offentlige har ansvaret for å sørge for at borgerne får de tjenestene de skal ha.
  • Begge partier har også vært opptatt av at tjenestene skal være likeverdige, og at ikke lommeboken skal avgjøre hvilke eller hvor gode tjenester borgerne får.
  • Ingen av partiene mener at de kan forby hel-private helse- og utdanningstilbud, men presiserer at det tilbudet som det offentlige har ansvaret for, bør være så godt at vi likevel kan unngå en uheldig todeling, for eksempel av helsevesenet.
  • Begge partier er opptatt av at offentlig sektor må moderniseres for å møte nye utfordringer og behov – som f.eks. behovet for barnehager, sykehjem eller et mer mangfoldig tilbud til befolkningen.
  • Begge partier har villet bruke offentlige og ideelle aktører til å drifte tjenester som det offentlige har ansvaret for – og begge partier har villet bruke private aktører, dersom det gir bedre og/eller billigere tjenester. Eller som Jens Stoltenberg skriver i sin biografi: “….en veldrevet offentlig sektor med tjenester av god kvalitet (er) det beste bolverket mot uønsket privatisering og økte forskjeller. Samtidig må vi være opptatt av hva som gir det beste tilbudet, og må heller ikke være redd for private løsninger dersom de faktisk gir bedre resultater.”

I min tid som politisk aktiv på 1970-, 80- og 90-tallet leste jeg flere bøker som diskuterte og beskrev hvordan offentlig sektor på en best mulig måte skulle utøve sitt sørge for-ansvar etter hvert som velferdsstaten vokste seg stadig større og mer mangfoldig og Norge ble et stadig mer velstående land.

Det som kjennetegnet disse bøkene, og diskusjonen vi hele tiden har hatt i samfunnet, er pragmatisme, det vil si at vi stort sett har vært forskånet for ytterliggående ideer og ideologier.

Denne pragmatismen har preget alle de nordiske land, og altså den nordiske modellen, og den har kommet til uttrykk på ulike måter. Som jeg har nevnt før: I Norge har vi private barnehager, noe som nesten ikke fins i Danmark. Der har de derimot privat brannvesen, som det fins svært lite av i Norge. I begge land har det offentlige det finansielle ansvaret og sørge for-ansvaret for at barn får barnehageplass og for at branner blir slukket.

Bjørnar Moxnes’ parti, som sjelden har noe pent å si om privat sektor, kaller det en “myte” at vi har en tradisjon for samarbeid mellom offentlig, ideell og privat sektor i Norge og Norden.

Mange forskere mener nok at det er motsatt: Forholdet mellom offentlig og privat sektor er mindre spent i Norden enn i mange andre land. Eller for å sitere fra en slide som ble vist av Stein Kuhnle for en tid tilbake: “”The difference between public and private, so crucial in many debates in the Anglo-American countries, was of minor importance in the Scandinavian countries” (Erik Allardt, 1986)”.

Moxnes og Rødts kampanje mot private velferdstilbydere hviler på enøyd ideologi og en påstand som savner dokumentasjon. Det er et tilbakeskritt i forhold til den pragmatiske linjen som har vært fulgt i Norge.

Jeg håper ikke Arbeiderpartiet lar seg drive med. En vakker dag skal Arbeiderpartiet inn i regjeringskontorene igjen, og da vil det trenge alle gode krefter for å løse de store utfordringene vi nå står overfor, dersom vi skal trygge og bygge ut velferden.

Dette betyr ikke at det skal være fritt frem for noen aktører.

Både offentlige, ideelle og private tjenestetilbydere må selvsagt operere innenfor rammebetingelser og et regelverk som på best mulig måte bringer aktørenes interesser i harmoni med fellesskapets interesser.

Gå til innlegget

Leder i SAIH, Sunniva Folgen Høiskar, skriver at hun oppfordrer utviklingsminister Dag-Inge Ulstein til å ta «et tydelig standpunkt mot opprettelsen av IFFEd» (VL 16.07). Det er en dårlig idé.

Jeg vil oppfordre Ulstein til å gjøre det motsatte og ta et 
tydelig standpunkt for opprettelsen av IFFEd, som står for International Finance Facility for Education.

IFFEd er en ny finansieringsmekanisme som skal få fortgang i arbeidet med å gi alle barn en god utdanning. Ideen bak IFFEd er at den kombinerer gavebistand med et nytt og innovativt garanti-
element, som kan gjøre det 
mulig å utløse større lån gjennom de multilaterale utviklingsbankene. På den måten vil IFFEd kunne bidra til større midler til investeringer i utdanning.

LES OGSÅ: Sunniva Folgen Høiskar mener Dag-Inge Ulstein bør stoppe IFFEd

Norsk initiativ 

Det var Norge og Erna Solberg som tok initiativet til opprettelsen av den globale utdanningskommisjonen, som har kommet med forslaget. Kommisjonen ble ledet av Gordon Brown. Også Chile, Indonesia, Malawi og Unesco sto bak – og det var FNs generalsekretær som tok imot rapporten da den var ferdig i 2016. G20-møtet i 2017, under ledelse av Angela Merkel, stilte seg også bak ideen om å etablere IFFEd.

Ifølge bærekraftsmålene har verden forpliktet seg til å «sikre inkluderende og god utdanning for alle» innen 2030. Men hvis vi forsetter som nå, står vi overfor en utdanningskrise i 2030: 200 millioner barn vil ikke gå på skole i det hele tatt. 400 millioner barn vil måtte slutte på skolen før de er 12 år. 800 millioner barn, som fullfører skolegangen, vil få utdanning av så lav kvalitet at de mangler de kvalifikasjonene som trengs i arbeidsmarkedet. Er det mulig å gjøre det bedre? Ja, det er det.

Enorm avkastning 

Det finnes land som har satset så mye at de har oppnådd en relativt rask og sterk fremgang i andelen elever som får en god utdanning. Hvis land som ligger langt tilbake, kan gjøre det like bra, vil det være mulig å nå bærekraftsmålene.

Det er først og fremst landene selv som må ta ansvaret for sitt eget utdanningssystem. De må drive inn skatter for å finansiere utdanning og innse at det tar mange år før de får resultater. Til gjengjeld er «avkastningen» enorm. En godt utdannet befolkning er en forutsetning for vekst og sosial utvikling og for å kunne møte vår tids utfordringer, enten det dreier seg om demokrati, fattigdom, helse eller klima.

Men selv om dette er landenes eget ansvar, er det urealistisk å tro at alle land skal kunne 
greie det uten bistand. Komm-isjonens mandat var derfor å vurdere hva som skal til for å nå
målet. Vi samlet oss om 12 
konkrete anbeflinger om hvordan 
ulike land kan utvikle gode, 
fremtidsrettede og inkluderende 
utdanningssystemer og hvordan det kan mobiliseres mer ressurser for å få det til. Etablering av 
IFFEd er ett av forslagene.

Ingen garanti 

Den nye finansieringsmekanismen støttes av Verdensbanken og får oppslutning fra stadig flere land. Det er nå håp om at man kan bli enig om en endelig utforming av IFFEd i forbindelse med FNs generalforsamling i september.

Kommisjonen som kommisjon er ikke lenger i arbeid. Men noen av oss er fortsatt engasjert i arbeidet med å følge opp kommisjonens forslag. Ett av dem er altså IFFEd, mens to andre er Delivery Initiative og Education Workforce Initiative (EWI), som jeg selv er engasjert i. EWI ser på hvordan lærere, assistenter og utdanningsadministrasjoner kan arbeide på nye og bedre måter for å få enda bedre resultater.

SAIH har rett i at vi ikke har noen garanti for at IFFEd vil gi de ønskede resultater. Slike 
garantier kan aldri utstedes. Det er ikke vanskelig å se at det også finnes argumenter som taler mot 
IFFEd, men flere av dem er 
besvart i kommisjonens rapport og i arbeidet med å etablere 
mekanismen. På et felt hvor det er brukt så mye penger så lenge uten at vi har sett de resultatene vi har ønsket, er det dessuten på tide å prøve noe nytt som kan bidra til å ansvarliggjøre landene selv og sette søkelyset på de resultatene som skal nås. Og et godt resultat er at barn lærer å lese og skrive og blir i stand til å forsørge seg selv.

Ledestjerna 

Norge er en 
ledestjerne internasjonalt når det gjelder satsing på utdanning. Erna er «stjerna» sammen med våre utviklingsministre. Det ville være en stor overraskelse og skuffelse for mange, dersom Norge nå ikke er med på å fullføre det initiativet som Norge selv satte i gang.

Gå til innlegget

Forskjell på storkoalisjon og sentrum-venstre.

Tor Aurebekk har rett i at flere land enn Tyskland har tradisjon for å (måtte) danne regjeringer som er storkoalisjoner (VL, 23.02). En storkoalisjon er en regjering som består av det største borgerlige eller ikke-sosialistiske partiet, det vil si som regel et konservativt
eller kristendemokratisk parti, og det største partiet på venstresiden, dvs. som regel det sosialdemokratiske partiet. I tillegg kan også mindre partier være med.

Ap+H. I Norge ville en slik storkoalisjon altså minst
bestått av Arbeiderpartiet og Høyre.

Om dette er gode regjeringer eller ikke, kan diskuteres. Ofte oppstår de fordi det ikke er bedre alternativer, fordi det må dannes flertallsregjeringer eller fordi landet er i en krise. Ofte får disse regjeringene også et nokså teknokratisk preg.

Det var uansett ikke dette som var mitt poeng, da jeg på Facebook (gjengitt i Vårt Land 20.02) skrev en kommentar til et innlegg Marte Gerhardsen hadde i VG 18.02. Der advarte
hun de sosialdemokratiske partiene i Europa mot å følge i de danske sosialdemokratenes fotspor og stramme inn innvandringspolitikken, fordi deres naturlige samarbeidspartnere ikke bare er partiene på venstresiden, men «etter hvert også partier i sentrum som bygger på den kristne kulturarven».

Men Gerhardsen tenkte nok neppe her på muligheten for å danne storkoalisjoner. Det hun ønsker seg, er sentrum-venstre-regjeringer. I Norge ville en slik regjering bestå av Arbeiderpartiet og eventuelt andre partier på venstresiden og Kristelig Folkeparti.

Lite aktuell. Dette er imidlertid en regjeringskonstellasjon som er lite aktuell i de fleste europeiske land. Det finnes selvsagt sentrum-
venstre-regjeringer, men det tilhører sjeldenhetene at «sentrum» da er et kristendemokratisk parti. I Danmark er det for øvrig det sentrumspartiet som sosialdemokratene eventuelt skal samarbeide med, de Radikale, som er søsterpartiet til det norske Venstre.

Kristin Clemet

Leder i Civita

Gå til innlegget

Ikke naturlige samarbeidspartnere

Publisert over 1 år siden

Det er stort sett de konservative og de kristendemokratiske partiene i Europa som «bygger på den kristne kulturarven», og disse partiene er svært sjelden naturlige alliansepartnere for de sosialdemokratiske partiene.

Søndag 18. februar hadde Marte Gerhardsen, leder i tankesmien Agenda, et innlegg i VG der hun argumenterer mot de danske sosialdemokratenes innvandringspolitikk og mot at det norske Arbeiderpartiet skal adoptere denne innvandringspolitikken.


Gerhardsen snubler. Dette er ikke nye toner fra Gerhardsen. Men saken er aktualisert av den siste tidens utspill fra Arbeiderpartiets nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, som for øvrig også har uttalt at det nettopp er de danske sosialdemokratene og deres leder Mette Frederiksen som er hans forbilde.

Gerhardsen argumenterer mot Frederiksen, og indirekte også Gharahkhani, ved først å liste opp det hun mener er galt med selve politikken - og deretter det hun mener er galt med taktikken. Men her snubler Gerhardsen i sin egen taktikk.

I sin iver etter å samle Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti påstår hun at det er taktisk dumt av Frederiksen og andre sosialdemokratiske partier i Europa å stramme inn innvandringspolitikken sin, fordi deres naturlige samarbeidspartnere ikke bare er partiene på venstresiden, men «etter hvert også partier i sentrum som bygger på den kristne kulturarven der hvert enkelt individ har egenverdi», og «disse partier vil trolig ikke samarbeide med noen som formidler den type gruppetenkning og manglende solidaritet».


Alternativet til sosialdemokratiet. Men dette er jo ikke et argument som er gyldig for Frederiksen eller for særlig mange sosialdemokratiske partier i Europa. Det er stort sett de konservative og de kristendemokratiske partiene i Europa som «bygger på den kristne kulturarven», og disse partiene er svært sjelden naturlige alliansepartnere for de sosialdemokratiske partiene, ettersom de stort sett representerer selve alternativet til sosialdemokratiet. (Tyskland er et unntak, men det har med den vanskelige parlamentariske situasjonen å gjøre og tradisjonen med bare å ha flertallsregjeringer.)

Tradisjonelt er det de sosialdemokratiske partiene på den ene siden og de konservative og/eller kristendemokratiske partiene på den annen som representerer de to alternative styringspartiene i Europa.


Klart borgerlig. Man kan kanskje si at det særlig i Norden finnes noen små unntak fra dette, der de kristendemokratiske partiene er svært små og i noe større grad har plassert seg i sentrum. Men heller ikke dette er helt sant: Det svenske kristendemokratiske partiet er et klart borgerlig og ganske innvandringskritisk parti. Det danske kristelige partiet er også klart borgerlig, men når ikke opp til sperregrensen på to prosent. I Finland og Island finnes det, meg bekjent, ingen spesifikt kristelige partier.

Det taktiske rådet Gerhardsen gir til Mette Frederiksen og andre sosialdemokrater i Europa, er altså egentlig bare et råd til det norske Arbeiderpartiet, som ledd i bestrebelsene med å få KrF til å skifte side. Skjer det, vil det være et historisk vendepunkt, men det er neppe noe som så veldig mange ser for seg akkurat nå - uansett hvilken innvandringspolitikk Arbeiderpartiet til slutt bestemmer seg for å føre.



(Teksten ble første gang publisert på Facebook 18. februar.)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere