Kristin Clemet

Alder:
  RSS

Om Kristin

Følgere

Forskjell på storkoalisjon og sentrum-venstre

Publisert 4 måneder siden - 353 visninger

Forskjell på storkoalisjon og sentrum-venstre.

Tor Aurebekk har rett i at flere land enn Tyskland har tradisjon for å (måtte) danne regjeringer som er storkoalisjoner (VL, 23.02). En storkoalisjon er en regjering som består av det største borgerlige eller ikke-sosialistiske partiet, det vil si som regel et konservativt
eller kristendemokratisk parti, og det største partiet på venstresiden, dvs. som regel det sosialdemokratiske partiet. I tillegg kan også mindre partier være med.

Ap+H. I Norge ville en slik storkoalisjon altså minst
bestått av Arbeiderpartiet og Høyre.

Om dette er gode regjeringer eller ikke, kan diskuteres. Ofte oppstår de fordi det ikke er bedre alternativer, fordi det må dannes flertallsregjeringer eller fordi landet er i en krise. Ofte får disse regjeringene også et nokså teknokratisk preg.

Det var uansett ikke dette som var mitt poeng, da jeg på Facebook (gjengitt i Vårt Land 20.02) skrev en kommentar til et innlegg Marte Gerhardsen hadde i VG 18.02. Der advarte
hun de sosialdemokratiske partiene i Europa mot å følge i de danske sosialdemokratenes fotspor og stramme inn innvandringspolitikken, fordi deres naturlige samarbeidspartnere ikke bare er partiene på venstresiden, men «etter hvert også partier i sentrum som bygger på den kristne kulturarven».

Men Gerhardsen tenkte nok neppe her på muligheten for å danne storkoalisjoner. Det hun ønsker seg, er sentrum-venstre-regjeringer. I Norge ville en slik regjering bestå av Arbeiderpartiet og eventuelt andre partier på venstresiden og Kristelig Folkeparti.

Lite aktuell. Dette er imidlertid en regjeringskonstellasjon som er lite aktuell i de fleste europeiske land. Det finnes selvsagt sentrum-
venstre-regjeringer, men det tilhører sjeldenhetene at «sentrum» da er et kristendemokratisk parti. I Danmark er det for øvrig det sentrumspartiet som sosialdemokratene eventuelt skal samarbeide med, de Radikale, som er søsterpartiet til det norske Venstre.

Kristin Clemet

Leder i Civita

Gå til innlegget

Ikke naturlige samarbeidspartnere

Publisert 4 måneder siden - 193 visninger

Det er stort sett de konservative og de kristendemokratiske partiene i Europa som «bygger på den kristne kulturarven», og disse partiene er svært sjelden naturlige alliansepartnere for de sosialdemokratiske partiene.

Søndag 18. februar hadde Marte Gerhardsen, leder i tankesmien Agenda, et innlegg i VG der hun argumenterer mot de danske sosialdemokratenes innvandringspolitikk og mot at det norske Arbeiderpartiet skal adoptere denne innvandringspolitikken.


Gerhardsen snubler. Dette er ikke nye toner fra Gerhardsen. Men saken er aktualisert av den siste tidens utspill fra Arbeiderpartiets nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, som for øvrig også har uttalt at det nettopp er de danske sosialdemokratene og deres leder Mette Frederiksen som er hans forbilde.

Gerhardsen argumenterer mot Frederiksen, og indirekte også Gharahkhani, ved først å liste opp det hun mener er galt med selve politikken - og deretter det hun mener er galt med taktikken. Men her snubler Gerhardsen i sin egen taktikk.

I sin iver etter å samle Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti påstår hun at det er taktisk dumt av Frederiksen og andre sosialdemokratiske partier i Europa å stramme inn innvandringspolitikken sin, fordi deres naturlige samarbeidspartnere ikke bare er partiene på venstresiden, men «etter hvert også partier i sentrum som bygger på den kristne kulturarven der hvert enkelt individ har egenverdi», og «disse partier vil trolig ikke samarbeide med noen som formidler den type gruppetenkning og manglende solidaritet».


Alternativet til sosialdemokratiet. Men dette er jo ikke et argument som er gyldig for Frederiksen eller for særlig mange sosialdemokratiske partier i Europa. Det er stort sett de konservative og de kristendemokratiske partiene i Europa som «bygger på den kristne kulturarven», og disse partiene er svært sjelden naturlige alliansepartnere for de sosialdemokratiske partiene, ettersom de stort sett representerer selve alternativet til sosialdemokratiet. (Tyskland er et unntak, men det har med den vanskelige parlamentariske situasjonen å gjøre og tradisjonen med bare å ha flertallsregjeringer.)

Tradisjonelt er det de sosialdemokratiske partiene på den ene siden og de konservative og/eller kristendemokratiske partiene på den annen som representerer de to alternative styringspartiene i Europa.


Klart borgerlig. Man kan kanskje si at det særlig i Norden finnes noen små unntak fra dette, der de kristendemokratiske partiene er svært små og i noe større grad har plassert seg i sentrum. Men heller ikke dette er helt sant: Det svenske kristendemokratiske partiet er et klart borgerlig og ganske innvandringskritisk parti. Det danske kristelige partiet er også klart borgerlig, men når ikke opp til sperregrensen på to prosent. I Finland og Island finnes det, meg bekjent, ingen spesifikt kristelige partier.

Det taktiske rådet Gerhardsen gir til Mette Frederiksen og andre sosialdemokrater i Europa, er altså egentlig bare et råd til det norske Arbeiderpartiet, som ledd i bestrebelsene med å få KrF til å skifte side. Skjer det, vil det være et historisk vendepunkt, men det er neppe noe som så veldig mange ser for seg akkurat nå - uansett hvilken innvandringspolitikk Arbeiderpartiet til slutt bestemmer seg for å føre.



(Teksten ble første gang publisert på Facebook 18. februar.)

Gå til innlegget

Oslo Symposium og de kristne

Publisert over 1 år siden - 4544 visninger

Det er interessant å se hvordan symposiet provoserer kristne som selv har en fremtredende rolle.

Det er ikke overraskende at Oslo Symposium virker veldig provoserende på mange. Sterkt religiøse mennesker og miljøer virker generelt provoserende i et så sekulært samfunn som det norske.

Men det er spesielt interessant å se hvordan symposiet provoserer enkelte kristne mennesker, som selv har en fremtredende rolle i norsk politikk og samfunnsliv.

En av dem er Trond Bakkevig, som er prost og aktiv Arbeiderparti-mann. Han mener at symposiet "misbruker kristendommen", fordi man har "gjort kristendom til et verktøy for politisk møtevirksomhet". Han mener det er feil å gjøre kristendommen til et "politisk prosjekt", fordi det finnes gode kristne i alle partier, både til høyre og venstre i politikken.

Bakkevig får følge av lederen i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, som, ifølge Vårt Land, går "hardt ut mot mønstringen". "Å forsøke å lime kristen tro til bestemte politiske partier, opplever jeg som et direkte forsøk på å bedrive kirkesplittelse", sier hun, som mener at "kristen tro (ikke) lar seg mynte ut i ett politisk program".

Også Emil André Erstad, som er KrF-politiker og rådgiver i tankesmien Agenda, har "sett (seg) lei på at Bjarte Ystebø, Oslo Symposium og høgreorienterte kristne har tatt monopol på kva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne". Det Oslo Symposium driver med, er egentlig "ein diskusjon om harde politiske realitetar forkledd i ei innpakning av snevre verdispørsmål". Det er dessuten "ein farleg veg å gå for eit kristenfolk i eit land, det å knytte livssynet sitt til visse politiske parti. Det gjer trua på ein allmektig Gud til ein politisk reiskap som brukast til å fremja eigne politiske preferansar." For Erstad er det kristne livssynet hans den viktigste politiske motivasjonen han har for å drive med politikk, men det gir han visstnok aldri svar på hvilket politisk parti han skal engasjere seg i.

Da Trond Bakkevig var på Dagsnytt 18 i går, ble han spurt om ikke kritikken hans bare kom fordi han har et annet politisk syn enn initiativtakerne til Oslo Symposium har, men dette kunne han - med rette - tilbakevise. Bakkevig har, prisverdig nok, også kritisert de politiske prestene i Den norske kirke, noe jeg skrev om her.

Likevel er det noe som skurrer i kritikken fra de tre.

Biskoper går fri

Det første som skurrer, er at de, bortsett fra Bakkevig, sjelden eller aldri tar seg bryet med å kritisere hvordan prester og biskoper i Den norske kirke opptrer politisk. Erstad har rett i at de som står bak Oslo Symposium, er veldig opptatt av noen verdispørsmål, som "tilfeldigvis" faller sammen med de verdispørsmålene den kristenkonservative delen av Frp er opptatt av, mens de er påfallende lite opptatt av en del andre spørsmål. Men det samme kan sies om en del av de norske biskopene, som er mer opptatt av spørsmål som "tilfeldigvis" faller sammen med venstresidens verdier, mens de er påfallende lite opptatt av saker som f.eks. Frp og Oslo Symposium er opptatt av.

Det andre som skurrer, er at kritikken mot Oslo Symposium fremføres som om symposiet var eid av staten eller representerte oss alle. Men det stemmer jo ikke. Oslo Symposium er et arrangement, som en privatperson har tatt initiativ til, og som er støttet av foreningen ICEJ, avisen Norge IDAG og organisasjonen Kristenfolket. Og spørsmålet er: Hva er egentlig illegitimt med at et slikt frivillig arrangement blander kristendom og politikk? Man kan mislike det og kritisere det, men det er vel ikke i seg selv illegitimt? Og man kan vel ikke påstå at det er "misbruk" av kristendommen eller "forsøk på å bedrive kirkesplittelse", for vi aner vel tross alt ikke hvilke kirker initiativtakerne og deltakerne er medlem av? Hvilke prinsipper er det egentlig Oslo Symposium bryter?

Selv syns jeg det er en vesensforskjell på en statskirke, og til dels også den nåværende folkekirken, og andre kirkesamfunn. Etter min mening må en kirke - for ikke å snakke om et arrangement - kunne tro og mene nøyaktig hva den eller det vil. Problemet er mye større når en statskirke, som har et slags nesten-monopol og foregir å være en kirke for oss alle, opptrer politisk, noe jeg skrev om her og uttalte meg om her. En statskirke har, akkurat som NRK (i motsetning til andre medier), særlige forpliktelser, fordi den opptrer på vegne av oss alle.

FrP utenfor

Det tredje som skurrer, er de tre kritikernes manglende evne til å se hvordan Fremskrittspartiet praktisk talt aldri blir tatt inn i det gode selskap av Den norske kirke. Bakkevig og Raaum kan gjerne si at det finnes gode kristne i alle partier, og at det kristne livssynet ikke forteller noe om hvilket parti man vil velge, men demonstrerer kirken dette i praksis?

Jeg syns ikke det. Jeg kommer ikke på en eneste biskop eller prest som deltar i samfunnsdebatten om politiske spørsmål, og som fremstår med et klart borgerlig-liberalt ståsted. Og en biskop i Den norske kirke, som åpent står frem eller virker som en Frp'er, virker helt utenkelig. Så når de føler at noe så prosaisk som et arrangement kan virke så støtende - hvordan tror de da det kan virke på andre kristne, som for eksempel er skeptiske til innvandring og stemmer Frp, at deres parti og deres syn mer eller mindre direkte blir stemplet som ukristelig - til og med av Den norske kirke?

Det siste som skurrer, er det litt paradoksale i Erstads budskap. Han mener at det kristne livssynet han har, ikke forteller noe om hvilket parti han skal engasjere seg i. Men hvis det er så tilfeldig - hvordan kan han da bli så provosert av at mange på Oslo Symposium (sannsynligvis) støtter Frp? Er det ikke i bunn og grunn et kjennetegn på en levende religion at ulike kristne grupperinger finner ulike saker og verdier de ønsker å fremme? Er ikke nettopp det et tegn på at vi lever i et liberalt og livssynsåpent samfunn?

Alle vi andre må jo dessuten tåle at Erstad selv tilhører et parti som kaller seg Kristelig Folkeparti, og som har et verdigrunnlag som "er hentet fra Bibelen", hvilket indirekte kan få oss til å tro at andre partier, som har et annet verdigrunnlag, ikke kan ha hentet det fra Bibelen?

Ikke ren sti

Jeg er klar over at KrF gjerne fremhever at de begrunner sine standpunkter politisk og verdslig, men jeg syns ikke alltid partiet lever opp til dette idealet. KrF holder seg nemlig ikke alltid tilbake fra å bruke svært harde karakteristikker av andre i saker som man i hvert fall kan mistenke har noen religiøse undertoner, slik det for eksempel var i saken om søndagsåpne butikker. Og spørsmålet er om ikke dét også kan virke som om noen har "tatt monopol på hva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne"? Det hender jo også at KrF begrunner sine standpunkter med kristelig nestekjærlighet.

Mitt inntrykk er at kritikken som nå rettes mot Oslo Symposium, er litt mindre prinsipiell enn den foregir å være.

Dersom det hadde blitt avholdt et arrangement fullt av troende folk som stemte på venstresidens partier, og som var grenseløst opptatt av liberal innvandringspolitikk, klima og økonomisk ulikhet, tror jeg ikke vi hadde sett så hard kritikk fra andre kristne.

Kristne Frp'ere ville kanskje følt seg litt støtt, men det ville neppe bekymret Den norske kirke.

Gå til innlegget

Om niqab-forbud og privatisering av politikken

Publisert over 1 år siden - 416 visninger

Jeg forstår ikke helt poenget med at en leder for en tankesmie skal inngå kompromisser med politiske partier eller personer i politiske partier. Det er også en form for privatisering av politikken.

For cirka et år siden inviterte tankesmien Agenda sentrale personer fra Venstre, KrF, SV, Ap og Sp til å sitte i et utvalg sammen med Marte Gerhardsen for å utmeisle en felles integreringspolitikk. De forslagene som vakte mest debatt, men ganske liten oppslutning, dreide seg bl.a. om restriksjoner på bruk av religiøse klesplagg. 

Selv er jeg skeptisk til denne typen utvalg - av mange grunner. Jeg forstår ikke helt poenget med at en leder for en tankesmie skal inngå kompromisser med politiske partier eller personer i politiske partier. Det er også en form for privatisering av politikken, ettersom de politikerne som deltok, får en heller uklar rolle.

I det offentlige rom får man både inntrykk av at det er partiene som har sittet i utvalget, at det er oppnevnte partirepresentanter som har gjort det, og at det er privatpersoner som "tilfeldigvis" tilhører et bestemt politisk parti, som har gjort det, dvs. sittet i et utvalg og inngått kompromisser. Formelt sett er det nok det siste som er riktig.

På den annen side: Agenda og Civita har etter hvert fått veldig ulike roller, og det er selvsagt ingenting i veien for at vi er forskjellige. Ett eksempel er at Agenda har som formål å drive politikkutvikling for det de kaller "sentrum-venstre", som visstnok for tiden er de omtalte partiene - mens Civitas utredninger og politikkforslag er til fri avbenyttelse for hvem som helst som vil bruke dem eller la seg inspirere av dem.

I dag fikk vi et eksempel på hvor problematisk denne arbeidsformen, etter min mening, kan være: Det viser seg at Høyre/Frp-regjeringen har bestemt at den ikke vil foreslå et nasjonalt forbud mot religiøse klesplagg som dekker ansiktet, fordi dette ikke er noe stort problem i Norge nå, og fordi kommunene selv gjerne kan forby det f.eks. på skolen, dersom de ønsker det.

Dette har fått Jan Bøhler i Arbeiderpartiet, som er tilhenger av et nasjonalt forbud, til å reagere, og som argument bruker han Agenda-utvalget.

NRK kalte utvalget "tverrpolitisk", og dette er også et uttrykk Bøhler bruker. Men Høyre og Frp har jo aldri vært invitert inn i Agenda-utvalget, siden Agenda har bestemt seg på forhånd for at Høyre og Frp ikke har de beste løsningene. De beste løsningene ligger nemlig, ifølge Agenda, "i sentrum/venstre". Men likevel mener altså Bøhler at det er "spesielt at Listhaug her går imot hva sentrale folk i Venstre, KrF, SV, Sp og Ap mener", fordi man "nå kunne ha skapt tverrpolitisk enighet om" et nasjonalt niqab-forbud.

Dette er interessant, av flere grunner:

For det første er det interessant at Bøhler fremstiller det som "spesielt" at Høyre/Frp-regjeringen ikke mener det samme som det private Agenda-utvalget, der altså Høyre og Frp helt bevisst ble holdt utenfor.

For det annet er det interessant å registrere at Bøhler mener at Stortinget nå "tverrpolitisk" bare kan vedta et niqab-forbud basert på en enighet i et Agenda-utvalg, enda ingen partier faktisk har programfestet et slikt nasjonalt forbud, og enda ingen partier har stemt for slike forslag når de tidligere har vært fremmet av Frp. (Man kan si at det er rart at Frp da ikke foreslår det samme i regjering, men slik fungerer regjeringsarbeid: Frp regjerer sammen med Høyre i en mindretallsregjering og baserer sitt arbeid på Sundvollen-erklæringen og samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Dessuten kan det ha kommet til saklige innvendinger som gjør at Frp ikke vil foreslå noe forbud nå.)

Men altså: Hverken Høyre, Venstre, KrF, Ap, Sp, MDG eller SV har, såvidt jeg har greid å finne ut, programfestet et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende klesplagg i skolen og/eller i det offentlige rom (jeg tror heller ikke Frp har gjort det, men dette partiet har i det minste fremmet forslag om det i Stortinget). Skulle begrunnelsen for å vedta det likevel, være et privat utvalg som enkelte politikere har deltatt i som privatpersoner - ja, da snakker vi om en privatisering av politikken, hvilket betyr at partidemokratiet, partienes medlemmer og organer, som har vedtatt partiprogrammene, blir satt ut av spill.

Det er selvsagt ikke noe i veien for at et parti bestemmer seg for å mene noe som ikke står i partiprogrammet, inngå kompromisser med andre partier eller å forandre mening om noe, dersom det er nødvendig. Men da følger det av partidemokratiet at man må følge visse prosedyrer vis a vis egne organer og medlemmer - og ikke bare henvise til at enkeltpersoner i noen av partiene har blitt enige om noe som partiene selv ikke mener.

Men når alt dette er sagt: "Sentrum/venstre", som altså visstnok har de beste løsningene, har flertall på Stortinget. Så hvis de vil ha et nasjonalt forbud, kan de bare vedta det. Hvis Bøhler mener at ting så å si er i boks med Agenda-utvalget, så trenger han ikke Høyre og Frp. De har jo uansett, per definisjon, ikke de beste løsningene.

FØRST PUBLISERT PÅ CLEMETS EGEN BLOGG. LAGT UT PÅ VERDIDEBATT.NO BÅDE REDAKSJONENS INITIATIV DA CLEMET IKKE HAR KAPASITET TIL Å FØLGE OPP DEBATT,.

Gå til innlegget

Religiøse skoler

Publisert nesten 2 år siden - 373 visninger

Muslimske skoler kan komme. Vil de bli like populære som de kristne skolene?

Et utvalg med politikere fra SV, KrF, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre, samt Marte Gerhardsen fra Agenda, har lagt frem et notat med forslag til en ny integreringspolitikk. Forslagene
knyttet til religion har ført til mest debatt, herunder særlig forslagene om strengere kjøreregler for bruk av religiøse klesplagg.

Selv stusset jeg over punktet om religiøse skoler, der det sto at utvalget vil «begrense etableringen av religiøse privatskoler som kan virke segregerende», men i en artikkel i VG forleden kom det en presisering: «Når det gjelder private religiøse skoler, har vi ikke dårlige erfaringer i Norge med skoler som segregerer barna på bakgrunn av kjønn eller­ religion. Men for å forsikre oss om at vi ikke får det i framtida, foreslår vi en gjennomgang av kriterier for statlig finansiering av private skoler.»

En «gjennomgang» skader selvsagt ikke. Men en av grunnene til at de religiøse skolene fungerer så bra som de gjør, er at vi allerede har gode kriterier.

Få privatfinansierte. Vi har 
to typer privatskoler i Norge. 
Den ene typen er helt privat,
det vil si at staten hverken 
kan bestemme hvem som skal gå der eller hva de skal betale.

Ingen kan nekte noen å etablere en slik skole. Når det likevel er svært få slike skoler i Norge, og, så vidt jeg vet, ingen som er religiøse, så skyldes det at det også er mulig å etablere private friskoler med offentlig støtte.

Slike friskoler er politisk omstridt. Venstresiden har alltid kjempet for å innskrenke mulighetene for slike skoler eller for å nekte dem bedre vilkår. SV fattet en gang et landsmøtevedtak om helt å forby religiøse friskoler, men måtte reversere vedtaket, fordi det kan være i strid med menneskerettighetene.

Strenge regler. Det er selvsagt risiko for at skoler, som opprettes med en bestemt profil, kan bidra til større segregering enn vi allerede har i norsk skole. Både av denne og andre grunner må friskolene følge et svært strengt regelverk for at de skal få støtte­. De har blant annet ikke adgang til å sile eller sortere elever, men må ta elevene inn i den rekkefølgen de melder seg – eller, hvis det er videregående skole, bruke­ samme­ type inntakskrav som den offentlige skolen.

Og hvis det blir kø, fordi det er for mange som søker seg til skolen, må køen ordnes etter saklige kriterier som er godkjent av ­departementet. Et slikt saklig kriterium kan være geografisk nærhet til skolen, eller at man har søsken som går der. Det kan også være et saklig hensyn at en elev er medlem av vedkommende trossamfunn. En skole kan altså bare ta hensyn til elevenes religiøse tilknytning, dersom det er oversøkning til skolen.

I praksis har de religiøse skolene, særlig de som er av en viss størrelse og i byene, en mer mangfoldig elevgruppe, også når det gjelder tro og religiøs bakgrunn, enn mange offentlige­ skoler. Det skyldes blant annet at de har et mye større inntaks­område, slik at elevgruppen i mindre grad preges av bostedssegregeringen enn tilfellet er for offentlige skoler. Men det skyldes også at mange foreldre velger seg til disse skolene, også av andre grunner enn de religiøse.

Forskning har vist at mange foreldre oppsøker skoler der elevgruppen er mer mangfoldig enn på den offentlige nærskolen. Vi ser også at mange foreldre ­liker de verdiene skolen har, selv om de selv tilhører en annen eller ingen religion. Noen av skolene er også kjent for å være ekstra flinke med elever som sliter.

Opp til skolen. Vi har for tiden ingen muslimske skoler i Norge, men det kan komme. Vil de i så fall være like attraktive for ikke-muslimer som de kristne skolene er for ikke-kristne?

Det er, per i dag, umulig å vite, men jeg antar at de fleste vil tippe «nei»: Det er ikke sannsynlig at en muslimsk skole vil være like attraktiv for ikke-muslimer som for eksempel Kristelig Gymnasium er for muslimer.

Man kan likevel ikke hindre muslimske friskoler å etablere seg, så lenge de følger de reglene vi har. Men en allmenn aksept av slike skoler betinger nok også at de bestreber seg på å bli like gode, inkluderende og mangfoldige som de kristne skolene er.

Det er vanskelig å se for seg hvordan dette kan ordnes med mer regler. Det er, til syvende og sist, noe skolene selv, og elevene og foreldrene som søker seg dit, må ønske å få til.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sannhetsbegrepet
av
Gunnar Hopen
rundt 9 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Endetid skrevet av Derek Prince.
av
Knut Rasmussen
rundt 12 timer siden / 92 visninger
0 kommentarer
Jonas håper fortsatt på sentrum
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 635 visninger
0 kommentarer
Blikket mot himmelen
av
Petter Mohn
rundt 16 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Kommentarer til en bokanmeldelse
av
Kjell Tveter
rundt 17 timer siden / 169 visninger
1 kommentarer
Allmenningens tragedie
av
Lars Gilberg
rundt 17 timer siden / 835 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 6 timer siden / 87 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1292 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 546 visninger
Karl Yri kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1292 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1292 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 546 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1292 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 546 visninger
Les flere