Eivind Lundager

Alder: 61
  RSS

Om Eivind

Følgere

Hemmelige dokumenter fra VG til Aftenposten

Publisert nesten 9 år siden

Aftenspostens redaktør Hilde Haugsgjerd (opprinnelig fra AKPs sentrale apparat) kan nå komme til å erstatte den rolle VGs nyhetsredaktør Helje Solberg har hatt i Wikileaks’ distribusjonssystem i Norge.

VGs Helje Solberg fikk eksklusive, forhåndssorterte dokumenter fra Wikileaks representant i Sverige, Johannes Wahlstrøm. Aftenposten vil etter alt å dømme ikke få tilgang på dokumenter som er like eksklusive i første omgang. Det var nemlig ikke mulig å søke i Wikileaks-systemet etter de samme, utsorterte dokumentene som VGs nyhetsredaktør fikk på sitt bord i uken som gikk. Rutinen kan imidlertid komme til å bli oppjustert i Aftenposten, hvor den politiske linjen i nyhets- og aktualitetsavdelingen ikke ligger spesielt fjernt fra Wikileaks-apparatet. Aftenpostens redaktør har nøyaktig samme politiske fortid som kulturredaktør Åsa Linderborg i den venstreorienterte, svenske avisen Aftonbladet, som har tatt freelance-journalisten Johannes Wahlstrøm under sine vinger.

For å illustrere hvor ødeleggende bare ett enkelt dokument i Wikileaks er for det diplomatiske appratet, kan jeg vise til et ferskt eksempel fra redaktør Hilde Haugsgjerds Aftenposten. Her er både navn og rutiner for varsling knyttet til deler av atomvåpen til Iran blottlagt. I dette tilfellet knyttet til en norsk båt som var mistenkt for å frakte deler til Irans atomvåpenprogram.

Aftenposten offentliggjør 19. desember kl. 17.30 (med oppdatering) følgende graderte dokument fra den amerikanske ambassadøren i Norge.

 

S E C R E T SECTION 01 OF 02 MUSCAT 000679

SIPDIS

STATE FOR NP/CBM, EUR/PRA, NEA/ARPI

E.O. 12958: DECL: 04/25/2015

TAGS: ETTC, PARM, PREL, IR, MU, International Relations

SUBJECT: URGENT PSI REQUEST - NEED FINANCIAL, LEGAL DETAILS

REF: A. MUSCAT 672

B. STATE 74305

C. BERLIN 1356

D. RIYADH 2707

E. OSLO 588

F. MUSCAT 330

 

Classified By: Ambassador Richard L. Baltimore III.

Reason: 1.4 (b, d, e).

State. See para 6.

2. (S) Summary: Various sources have indicated that the

Norwegian captain of the vessel transporting a suspicious

crane shipment to Iran is contemplating off-loading the goods

in Oman. The German Ambassador reported resistance from the

Omani Foreign Under Secretary April 24 to Omani government

involvement in seizing the shipment, particularly in light of

questionable legal grounds and fears of harming bilateral

relations with Iran. We plan to meet with the Foreign

Minister on April 26 to broach the issue of Oman¥s possible

cooperation, and anticipate questions about who will incur

expected costs and whether Oman could be subject to legal

judgment should it cooperate with the ship¥s captain. We

seek urgent guidance from addressees on this score. End

summary.

 

 

Den informasjon som offentliggjøres på denne måten er særdeles ødeleggende for beredskapsprogram knyttet til mulige iranske atomvåpen, som også Norge er en del av gjennom sitt forsvarssamarbeid i NATO.

Amerikanske tiltak

Den amerikanske visepresidenten John Biden sa dette på en pressekonferanse i NBCs Meet the Press søndag:

Justice Department is looking at possible charges against WikiLeaks founder Julian Assange, and that his disclosures of classified material have endangered lives and "done damage" to U.S. diplomacy.

"Look, this guy has done things that have damaged and put in jeopardy the lives and occupations of people in other parts of the world," Biden said on NBC's Meet The Press.

Biden also said that Assange and WikiLeaks have "made it more difficult for us to conduct our business with our allies and our friends," and he cited his own meetings with world leaders.

"There is a desire now to meet with me alone rather than have staff in the room," Biden said. "It makes things more cumbersome. So it has done damage."

http://content.usatoday.com/communities/theoval/post/2010/12/biden-wikileaks-has-put-lives-in-danger/1

 

Bank of America sperrer transaksjoner

Bank of America sperrer nå alle transaksjoner i Europa og USA forbundet med Wikileaks. En av årsakene er hevnaksjonen som ble rettet mot nettsidene til Mastercard, PayPal og Visa Europa etter tidligere sperringer. Siden Wikileaks selv har problemer med kommunikasjonen mellom ulike speilservere, hovedservere i Moskva og sine mellomledere (som bl.a. skjuler seg i Skandinavia), har det kommer det til et punkt da Wikileaks igjen må legge om sin fra før av lukkede organisasjon.

Retorikken som Wikileaks offisielle leder, Julian Assange knytter til sperring av transaksjoner er at han blir ”angrepet” av bankene. Følgelig skal dette hevnes, i det som synes å være alibi og visjon om ødeleggelse av datasystemer for finansmiljøene i USA og Europa. Parallelt med Wikileaks sitt massive propaganda-apparat og media-nettverk, som nå i stor grad kanaliseres ut fra noen kontorer i Melbourne i Austeralia, pågår det voldsomme kampanjer som fokuserer ”Global oppvarming” og ”Gaza-konvoiene” til støtte for Hamas. Ved å heve temperaturen i Gaza og Midtøsten bindes også mye økonomi opp. Det skapes usikkerhet og presset mot USAs støttefunksjon i forhold til Israel øker på, i det som om noen måneder blir en ensidig kampanje for å opprette en ny islamistisk fundert stat i Midtøsten, kalt ”Palestina”.

Rundt frontorganisasjonen Wikileaks er det et imponerende media-nettverk, hvor Oslo og Stockholm synes å være høyt prioriterte arenaer. Noe som svenske Aftonbladet og VGs nyhetsredaktør Helje Solberg for så vidt bekreftet gjennom sine direkte engasjementer.

Propaganda-nettverkene og distribusjonsleddende for Wikileaks blir som nevnt over fulgt opp fra støttepunkt  i Norge, Sverige og Russland. Ett av motivene er nok å hemme økonomisk vekst i Vesten i månedene framover. Til fordel for Russland.

Ved å bli en del av Wikileaks sitt distribusjonssystem vil Aftenposten under redaktør Hilde Haugsgjerd og hennes kollega Harald Stanghelle selvsagt oppnå en kortsiktig politisk tilfredsstillelse. Men bare et lite øyekast på de dokumentene som offentliggjøres avdekker intensjoner om å gjøre optimal skade ut fra et rikholdig sortiment av dokumenter. Nå dreier det seg ikke bare om USAs og NATOs felles sikkerhetsbestrebelser mot terrorisme og terrorbaser, det dreier seg med ett også om tiltak for å begrense Irans muligheter for å skaffe seg atomvåpen. Dette er alt annet enn et tilfeldig utvalg av dokumenter, som Aftenpostens politisk motiverte redaktør er med på å formidle ut til publikum. Norge mangler rett og slett nyhetsmedier som er fordomsfrie i møte med sikkerhetspolitikk generelt og tiltak mot terrorisme spesielt. Det kan komme til å bli en dyrekjøpt lekse for et lite land som i overskuelig framtid er helt avhengig av vestlige alliansepartnere for å klare seg som demokrati.

 

Eivind Lundager

Gå til innlegget

Wikileaks – et festfyrverkeri for Israel?

Publisert nesten 9 år siden

Det er et paradoks at venstre-ekstremistiske krefter over store deler av Europa åpenbart er en del av støtteappratet til Wikileaks, i håp om å undergrave USA og NATO. Verdens mest effektive forsvarsmaskin mot hackere, kan høste i en oase av data !

Israelske myndigheter har hatt en høyst blandet holdning til Wikileaks, da de som andre demokratier selvsagt ser mot denne type virksomhet som helt uakseptabel. Israel har bygd opp verdens største forsvarsapparat nettopp mot ødeleggende hackere.  Landet skal være i stand til å starte datakrig i storformat på svært kort varsel. Et lite eksempel kom da alle viktige data knyttet til Irans prestisjetunge atomvåpenprogram gikk i svart for noen uker siden.

Nå er det ikke mye israelerne har sluppet ut om sine hemmelige, militære datastyrke. Men den skal være bygd opp tidlig på 1990-tallet og utgjøre en formidabel enhet i dag. Store deler av verden kjøper også tjenester fra Israel når det gjelder datasikkerhet.

Wikileaks og deres skjulte ekstremistiske organisasjon vil aldri kunne bygge opp sikkerhetssystemer nok til å hindre profesjonelle forsvarsenheter i Israel i å se dem i kortene, på tidlige stadium, dette selv om organisasjonen henter knowhow i Moskva, som ligger langt etter Vesten i datasikring. I dette ligger nok også den direkte årsaken til at Wikileaks er uhyre forsiktige med å frigi dokumenter som rammer israelske sikkerhetsinteresser. Og det er vel også grunnen til at landet til nå ikke har sett noen grunn til å gå skarpere ut mot Wikileaks og dette apparatets regionale hjelpere. Man har rett og slett ikke noe å frykte. Det lille demokratiet på størrelse med Hedmark fylke, eksisterer i et hav av fientlige, muslimske diktaturer, og har lært å forsvare seg med adekvate tiltak.

For profesjonelle israelske dataeksperter er Wikileaks ambisiøse, naive og oppblåste organisasjon en lett match. Siden avstanden til Berlinmuren og Gulag-leire øker på i tid,  synes noen å ha drømt seg bort i en relansert marxist-leninistisk ideologi, i match mot rekrutterte og ideologisk skolerte subkulturer som driver med destruktiv, samfunnsnedbrytende hacking og cracking. Hierarkiet i Wikileaks er også så til de grader sentraldirigert, etter noe som ligner stalinistisk politikk. Apparatet som sådan er særdeles sårbart for infiltrasjoner. Historikeren Roy Vega har antydet at i overkant av 40 vestlige, sivile og militære etterretningsorganisasjoner i måneder og år vil motarbeide Wikileaks på grunn av organisasjonens dårlige skjulte politiske agenda rettet mot USA og NATO. Og svært få vil bry seg noe om særnorske prinsipper mot ”ulovlig overvåking”. Alt som er av venstre-ekstremister i Norge og Sverige, kan regne med mer skjult oppmerksomhet enn de noen gang har hatt siden krigen. Denne gang kan en heller ikke skylde på det norske ”overvåkningspolitiet” (PST) som ikke lenger har kapasitet til noe som helst, takket være den sittende regjering.

Den internasjonale oppmerksomheten mot skandinaviske ekstremistmiljø, er nok betydelig.  Ikke minst etter at deler av nettverkene i Skandinavia avdekker at det faktisk er personer absolutt ytterst til venstre i det politiske landskapet som nå opererer Wikileaks-systemet, altså sammen med allerede eksisterende pressekontakter i sentrale medier. Hvor svenske Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg og Verdens Gangs nyhetsredaktør Helje Solberg er gode å ha. Siden de mest notoriske Israel-haterne i Sverige og Russland er sentrale støttespillere i Wikileaks, følger nok Israel godt med i svingene. Men ved å utfordre Israel, tror jeg nok Wikileaks servere og dataskjermer kan bli minst like beksvarte som den ideologien organisasjonen representerer. For ikke å nevne Irans atomkraft-servere. Siden det er nok av dem som gjennom profesjonell kompetanse langt overgår Wikileaks gutteroms-kompetanse, vil dette prosjektet trolig fortone seg som det rene festfyrverkeriet for Israel. Så lenge det er stoff som gjør den lille staten bedre i stand til å overleve. Og nå tjener Israel enda mer penger på bekymrede konsern og nasjoner som ønsker hjelp til å sikre sine data mot fientlig hacking.

Eivind Lundager

Gå til innlegget

Wikileaks i dag, Gaza-konvoier i morgen

Publisert nesten 9 år siden

Over noen dager er Wikileaks og dets gigantiske støtteapparat i parallelle nettverk fokusert mer kritisk her på Verdidebatt enn i noen andre norske medier. Hvorfor er det overhodet ingen annen kritisk analyse og research i norske medier for øvrig?

Historikeren Roy Vega har gjennom en hel serie bloggartikler her vist til nye internasjonale, politiske konstellasjoner i Melbourne, Australia. Ut fra et sammensatt nettverk som har vokst seg veldig store og svulstige de siste årene, og som jo åpenbart gir ekko også inn i norske og svenske medier. Er det ikke Gaza opp og i mente er det Wikileaks, som avløser en serie på over 7 700 nyhetsoppslag om sikkerheten rundt den amerikanske ambassade i Oslo! Skal vi så tro at nettredaksjonene, Norsk Telegrambyrå (NTB) og NRK ikke sitter med en følelse av at de er med på målstyrte kampanjer i den hensikt å skape bestemte politiske holdninger? Nei, jeg tror det er journalister som er meget bevisst på hvordan de skal kjøre ut sin kampanje-journalistikk i dette landet. Alt i lett miks med meningsløst fjas om idol-programmer og patetiske ”sex-opplysninger”, skreddersydd til fordummelse for å sikre den stivnede statskringkastingen (4 450 statsansatte!) et forlenget liv. I møte med oppvoksende slekter som ikke henger med som konsumenter i statskanalen. Om de nå henger med på noe som helst, i det vakuumet som er skapt der ute, av alt annet enn tilfeldigheter.

Hvorfor er det ikke én journalist som kan stikke en mikrofon opp under nesen til denne Boris G. Kagarlitsky i Moskva og spørre hvilke ambisjoner han og hans sekretariat egentlig har med å reorganisere nettverkene ut til kommunistene i Norge og andre steder?

Symptomatisk nok ser jeg at Kagarlitsky figurerer på russiske websider kalt ”Den femte internasjonale”! Men siden kommunisme også er et tabu i norske medier, på linje med de grufulle historiene om konsentrasjonsleire kalt Gulag, skal vel folket i dette landet forskånes mest mulig i den nye politiske korrekthets ånd. Om 40 millioner eller 100 millioner mistet livet i Gulag-leirene fører ikke til et avsnitt i noen norsk historiebok i grunnskolen. Det er nemlig ”politisk ukorrekt”.

Som Vega også har pekt på: Hvorfor skrives det ikke noe positivt om jøder i norske media for tiden? Hvorfor er biskopene så mye mer opptatte av Gaza og å rette kritikk mot Israel, så mye mer enn noe annet område i verden? Kan vi lenger stole på kirken som det kulturelle limstoffet i landet vårt? Nei. Og når statskirken svikter så fatalt, hvor er frikirkene? Dette kalles svik. Noen bør reise seg å ta dette landet tilbake til røttene. Vi kan ikke takke Gud for Gaza-biskopene, men vi bør vel takke Gud for bloggerne som brøyter vei der så mange andre svikter. Opplysningene om nettverkene rundt Wikileaks og andre sinnrike politiske kampanjer burde være en vekker.

Ja, det er rart at alt skal sparke i en og samme politiske retning, snart på døgnbasis i mediene. Det er rart at problemene i Gaza fremstår som så mye verre enn noe andre steder i verden, mens innbyggerne der nå handler i kjøpesentre med rulletrapper over tre etasjer, og ikke er i nærheten av den nøden som finnes i andre deler av verden. Med ledere som har langt flere millioner på sine bankkonti enn noen norsk politisk leder.

Hvor var norske medier da Russland og Putin utslettet flere prosentandeler av befolkningen i Tjetjenia? Det er da merkelig at vi skal forskånes for kritiske reportasjer om russisk politikk og utallige overgrep mot egne innbyggere, i dette nabolandet som breier seg over 11 tidssoner.

Atomvåpen var en kjempestor sak da de ble introduserte i Vest-Europa, som svar på russiske SS-20-raketter i øst (Jft. Dobbeltvedtaket). Russisk utplassering førte ikke til noen anfektelser. Men i dag, når atomvåpen utvikles i Iran og Nord-Korea, og hoper seg opp på Kola noen kilometer øst for grensen til Finnmark, da er det ikke noe problem? Ikke en lyd, ikke en demonstrasjon, ikke en bekymringsfull kronikk fra den ellers så moraliserende eliten.  Om store deler av Kola fortsatt ligger grå av forurensning spiller heller ikke det noen rolle. Det er nemlig unntatt fra all fokus på natur og miljø. Det skal være over 400 ulmende atomreaktorer på Kola nå. Et stort antall av dem med styrke og sprengkraft som ti ganger overgår Tjernobyl-eksplosjonen i 1986. Men siden det ikke er noen jøder på Kola som kan kritiseres, blir det vel aldri til noe problem i norske medier? Hvor mange som fryser i hjel i sine usle hjem innover i det iskalde russiske riket er heller ikke et humanitært problem som når fram til norske media. Påvisningen av nettverkene rundt Wikileaks er en vekker! Vi er snart i ferd med å bli kneblet av ”politisk korrekthet” i dette landet. Men skal vi bryte ut av denne prosessen synes det som om vi må ta grep selv. Media klarer det ikke. Det er bloggerne som kjører mye av løpet nå.

Gå til innlegget

NTNU og Israels moderne historie

Publisert nesten 10 år siden

(Publisert den 26. november 2009 i www.universitetsavisa.no)

”Hadde jeg vært til stede ved skapelsen, ville jeg gitt noen nyttige hint om en bedre måte å innrette universet på”. Den spanske kong Alfons X hadde klare oppfatninger om hvem som stilte med de beste kvalifikasjoner i så måte. I dag smiler vi overbærende over hans arroganse: Hva visste vel han om universet?

Noe overbærende smil i etterkant av NTNU’s idé om boikott av Israel, er for tiden knapt å finne. Nå ble kongen aldri glemt for sitt bedre vitende, men i likhet med han har NTNU øyensynlig utsatt seg selv for det samme. Pensjonert forsker og lærer ved pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo, Oddbjørn Evenshaug, skrev følgende på Vårt Lands verdidebatt.no:

Et boikottvedtak ville vært det reneste galematias av et universitet med respekt for seg selv som en akademisk institusjon.”

Det lyder da også rett så skremmende at et universitet i utgangspunktet kan fremme forslag om å boikotte et land som er omkranset av mer eller mindre fiendtlige araberstater. I tillegg er Israel det eneste velfungerende demokrati i Midtøsten. En trenger vel ikke å fortelle NTNU’erne hvilken rang de israelske universiteter innehar på verdensbasis. Med høy sigarføring ble Israel like fullt omtalt med begreper som apartheid og raseskille, gjerne med henvisning til kontroversielle jødiske akademikere som Neve Gordon.

Deler av NTNU-eliten har trolig gjort seg skyldig i samme feil som store deler av den norske presse, herunder LO.  Halvsannheter blir til ”fakta” når én part i eksempelvis Gaza-konflikten, blir fremstilt som offer, mens den andre part fordømmes som ”okkupant” og ”overgriper”. Med mange nok gjentakelser, vil en taktisk kunne forvente at befolkningen tar løgnen for en absolutt sannhet.

Det virkelig bekymringsfulle her, er at ikke alle velskolerte mennesker gjennomskuer noe kritikkverdig i dette, selv på et nøkternt, historisk grunnlag. Blant annet vil pressen gi inntrykk av at europeiske jøder gikk inn for å overta arabisk Palestina i 1948 fra palestinere som i følge pressen, har levd der i millenier. Tvert imot har det vært et jødisk samfunn i det som nå kalles Israel uavbrutt i 4000 år. Historisk ble det kalt ”Yishuv”. Midt på 1800-tallet utgjorde jødene majoriteten i Vest-Jerusalem, og på slutten av 1800-tallet var jøder majoritetsbefolkning i andre bosettinger i Vest-Palestina. Det har aldri vært en arabisk eller muslimsk stat i det landet som nå kalles Israel. Aldri.

Etter at den andre av de to jødiske oldtidsstatene i Palestina ble ødelagt av romerne i det 1.århundre, ble området overtatt av en rekke erobrere etter tur, helt fram til det 20.århundre. Tilstedeværelsen av muslimske arabere i Palestina oppstod i det 7.århundre. Muslimer invaderte først i år 636. Etter den tid har det bodd både jøder og arabere i Palestina, men begge folkegrupper var nokså små fram til det 20.århundre. Mark Twain reiste gjennom Palestina midt på 1800-tallet, og rapporterte at det for det meste var ”ufruktbar villmark” og relativt ubefolket.

Det tyrkisk-ottomanske rike kontrollerte regionen i 400 år, 1517 til 1917. Deretter overtok britene kontroll over Palestina under 1.verdenskrig, og holdt dette i 31 år (1917 - 1948). Under britisk styre var det en betydelig økning i den arabiske befolkningen som kom inn fra omliggende land. Samtidig var Balfour-deklarasjonen gyldig, der Storbritannia hadde lovet (1917) opprettelsen av et jødisk hjemland i en del av Palestina.

Under holocaust lukket nesten alle nasjoner døren, herunder USA, for jødiske flyktninger som rømte fra dødelig forfølgelse. Det ble tydelig for verden i tragisk proporsjon at det var et akutt behov for et hjemland for jødiske flyktinger som flyktet fra antisemittismen. Britene trakk seg ut seks måneder etter at FN vedtok å dele området (1947) i en jødisk og en arabisk stat, mot stemmene til de arabiske statene. Staten Israel ble proklamert 14. mai 1948 som et jødisk hjemland i den vestre delen av Palestina. Loven om tilbakevending fra 1951 har gitt jødiske flyktninger fra mange steder i verden et eget hjemland. Den arabiske verden har helt fra begynnelsen ikke godkjent staten Israel. Alle de omliggende arabiske statene invaderte Israel morgenen etter opprettelsen (15. mai 1948). Jødisk-arabiske konflikter har imidlertid en lang historie i regionen, og går mye lengre tilbake enn opprettelsen av staten Israel i moderne tid.

I perioden 1947- 1949 var det en massiv tosidig befolkningsutskiftning. På den ene siden flyktet 800 000 jøder som hadde opplevd mye forfølgelse under muslimske, arabiske regimer fra de omliggende arabiske statene – til områder i Israel for å bo i det nye jødiske hjemlandet. Arabiske land, som i mange århundrer hadde vært hjemland for hundretusener av jøder, ble tømt for sin jødiske befolkning i løpet av få år. På den annen side flyktet omtrent samme antall arabere i Palestina fra områdene som ble liggende i den nye israelske staten. Da grensene ble fastsatt (1949) etter den innledende krigen, var de fleste av de palestinske araberne som hadde flyktet fra Israel i leirer, enten på Vestbredden (jordansk kontroll) eller på Gazastripen (egyptisk kontroll). Andre igjen var i Jordan eller Libanon.

Som et resultat av den store tilstrømmingen til Israel av jøder fra arabiske land (”mizrachijøder”), til ca.1991 var majoriteten av den jødiske befolkningen i Israel av arabisk-jødisk opphav, ikke av europeisk opphav slik mange later til å tro. Etter oppløsningen av Sovjetunionen var det riktignok en betydelig innvandring av russiske jøder til Israel.  På grunn av denne innvandringen er nå omtrent halvparten av den jødiske befolkning av europeisk opprinnelse, langt fra den betydelig majoriteten som mange antar.

De fleste israelske jøder er av Midtøsten-slekt, og har opphav i urbefolkningen i regionen. De araberne som valgte å bli i Israel, ble israelske statsborgere med fulle politiske rettigheter. Det har alltid vært arabiske representanter i Knesset. De palestinske araberne som i dag er israelske statsborgere (litt over en million eller 1/5 av befolkningen), har en mye høyere gjennomsnittelig levestandard samt en høyere lese- og skriveferdighet, utdanning og levealder enn palestinske arabere som bor i områdene omkring. I det store og hele har det vært svært lite fiendskap mellom arabiske og jødiske, israelske statsborgere. Fiendtlige aksjoner har nesten alltid vært mellom Israel og arabere som bor utenfor Israels grenser.

Det som er blitt kjent som ”de okkuperte områdene” var et resultat av seksdagerskrigen i 1967. Tidlig i juni dette året, etter økende spenning mellom Israel og araberstatene, samlet styrker fra Egypt, Jordan, Syria og andre arabiske land seg rundt Israels grenser, med en uttalt plan om å ødelegge den jødiske stat. Retorikken var å ”kaste jødene på sjøen”.

Nå ble det til at Israel seiret fullstendig i den påfølgende krigen som varte i bare seks dager. Følgelig fikk Israel kontroll over følgende landområder:

·         Gazastripen og Sinai-halvøya (tidligere egyptiske områder),

·         Øst-Jerusalem (som hadde vært på jordanske hender i de foregående 18 år),

·         Vestbredden (tidligere jordansk territorium) og

·         Golanhøydene (tidligere syrisk område).

Av samme grunn kaller araberne denne krigen ”nachba”, katastrofen.

Vestmuren som av kristne lenge ble kalt ”Klagemuren”, er det eneste som er igjen av oldtidens ”Andre Tempel”. Dette er det helligste stedet i verden for jødisk bønn, og lå for øvrig i jordansk Øst-Jerusalem fra 1949 til 1967. Jordanske myndigheter bannlyste all jødisk bønn ved muren i disse årene. Et resultat av seksdagerskrigen var gjenforeningen av Jerusalem. Da falt også alle barrierer mellom Øst- og Vest-Jerusalem.

Gjennom årenes løp har Israel tilbudt å returnere de okkuperte territoriene til arabisk kontroll i bytte for fredsavtaler. Egypt aksepterte dette i 1977. Fredsavtalen mellom Israel og Egypt ble underskrevet i 1979, og har nå holdt i 30 år. I 1982 ble hele Sinai-halvøya gitt tilbake til Egypt. På 1980-tallet trakk Jordan tilbake alle sine tidligere krav på Vestbredden. En israelsk-palestinsk fredsavtale i 1993, gjorde at en så for seg en trinnvis opprettelse av den første uavhengige arabisk-palestinske stat, bestående av Vestbanken og Gaza. Dette ble det aldri noe av på grunn av nye fiendtligheter, terrorangrep, selvmordsbombere og krigføring. I mellomtiden underskrev Israel og Jordan en fredsavtale i 1994.

Israel bestemte seg ensidig for å forlate Gazastripen helt i 2005. Alle israelske soldater forlot området, og alle jødiske nybyggere ble evakuert. Til og med de jødiske gravene ble fjernet. Tilbaketrekkingen var total, og alle israelere ble utestengt fra området. Allerede i år 2000 begynte Hamas’ terrorister sine rakettangrep i Gaza mot israelske grensebyer. Dette fortsatte også etter at Israel hadde trukket seg ut i 2005. Hamas som ikke anerkjenner noen tidligere israelsk-palestinske fredsavtaler, tok full kontroll over Gazastripen i 2007, og fortsatte å angripe Israel. Dette ledet til krigen vi nå har ferskt i minnet.

Med fare for å fornærme en hel befolkning, later det til at mange i vårt land er forledet til å tro at vi har å gjøre med en nasjon som ble opprettet i 1948 uten nevneverdig forhistorie. Tanken om at tidslinjen kanskje går tilbake til Abrahams tid, er knapt til stede i mediebildet. Nå skal en vel ikke tro det verste om verken presse eller akademikere heller. En kunne i det minste håpe at det ikke var Israels vilkår for å eksistere en ville til livs, men hvorfor velger en da ikke markere det ettertrykkelig? De som vil hevde at Israel opptrer som en apartheidstat, bør vel kunne ta et blikk til siden og sannsynliggjøre liknende, om ikke langt verre forhold i de arabiske land. Religionsfrihet – eller mangel på sådan, burde i så fall drøftes tilsvarende, og da kunne en vel spørre de forfulgte hva trosfrihet koster.

Korthus har lett for å falle. Forslag om boikott er ett av dem. Vi har da fortsatt samfunnsvitere som vil hevde at araberstatenes ”demokratier” ikke er i nærheten av Israels. Grunnleggende, historisk viten om Israel, både fra oldtiden og i moderne tid kan da ikke være så til de grader fraværende? Et eventuelt ja på det spørsmålet, må nødvendigvis medføre at kunnskapsministeren utreder saken. Her om dagen gikk det rene vekkelsesmøtet av stabelen fordi hun ble antatt rett dame på rett plass. Hvis det nå er slik at historie- og religionsundervisningen over tid er blitt for utvannet, bør hun snarest kontakte sine ansatte og foreta en kuvending i undervisningen. Å unnlate det, ville bare bli misforstått: Onde tunger vil si at utvanning lenge har vært en ønsket strategi. Hvis det er sant, har den kanskje vært vellykket – fra de laveste barnetrinn og til topps i det øverste intellektuelle rom. Uansett kunne NTNU-akademikerne i det minste foretatt en kvalifisert, historisk drøfting over Israel som nasjon da forslaget om boikott først ble reist. Da hadde trolig hele blemmen vært unngått. Et førhistorisk tilbakeblikk over Israels rettigheter som suveren nasjon, understøttet av arkeologiske fakta kombinert med autentiske, religionshistoriske kilder, kunne gitt ”noen nyttige hint”. Kvalitetskontroller trenger heller ikke koste all verden: Her holdt det vel med kilder fra Store Norske Leksikon og middels, brukbare kvalifikasjoner fra søndagskolen.

"En dag når du blir stor, skal du stå oppreist for Israel!" Det var morens bud til Richard Nixon da hun hadde knekten på fanget. Noen tiår senere gikk samtlige av Israels naboer til angrep på den nye nasjonen allerede ved fødselen. Da landet stod på randen av total utslettelse erindret den Israel-distanserte president Nixon morens ord. Skal tro om det var barnelærdommen som reddet landet i hine hårde dage?   

Det kan ikke fullroses at NTNU-akademikerne tok fornuften fangen og lyttet til vår forskningsminister. Hun er visstnok fra en vakker gård på Jæren. Tora Aasland brukte det beste derfra: En håndfull bondevett. Kong Alfons på sin side underkjente Skaperen og Hans verk, men det til tross: Regenten fikk tilnavnet ”Den vise”. Hvorvidt han eller dagens akademikere ville gjort det best på test om hvordan universet er innrettet, er ingen spennende diskusjon. Derimot henspeiler tilnavnet på visdom, mer enn rendyrket viten. Det er noe vi alle bør streve etter, så vi kan erkjenne lidelsen fra mer enn ett hold. Giften som ligger gjemt i antisionismens propaganda kan heller ikke skjules i det uendelige: Den er adskillig nærmere enn vi liker å tro.

Kilder

Store Norske Lekskon:

Israel 1: http://snl.no/ISRAEL_1(Det_gamle_Israel)

Israel 2: http://snl.no/Israel_2_(Det_moderne_Israel)

Israel’s Story in Maps:

http://israelinsider.ning.com/megashuk/israels-story-in-maps

Israel Ministry of Foreign Affairs / Facts about Israel / History:

http://www.mfa.gov.il/mfa/facts%20about%20israel/history/

Open Doors International:

http://sb.od.org/index.php?supp_page=contact

Gå til innlegget

Stolt misjonærbarn

Publisert over 10 år siden

Artikkelen nedenfor gikk i trykken 15.04.2009, da under tittelen "Stolt misjonærbarn". Dette var ikke originaltittelen, og innlegget ble da også noe forkortet. Når jeg nå legger det ut på nett, er det først og fremst for å markere mitt ståsted i internatsaken, forhåpentligvis uten å kompromittere noen...  

Hva nå?

 

Etter at Grete S. Hynnekleiv (GSH) ble intervjuet på NRK om sin bakgrunn som misjonærbarn, lot ikke reaksjonene vente på seg. En av dem var fra Håvard Tørring (VL/07.04.2009), tidligere elev ved Den Norske Skole i Japan.

Selv er jeg født og oppvokst i Vest-Afrika (Nigeria / Kamerun), men har i likhet med HT ikke kjennskap til seksuelle overgrep i våre sammenhenger. Når dette likevel fikk et ansikt ved at GSH stod fram, gjør det saken desto mer alvorlig. Samtidig fører det helt galt av sted å generalisere slik HT har gjort. Hans tirade av postulater trenger derfor noen kommentarer:

 

”Barn som blir sendt på internatskole, mister det naturlige tillitsforholdet til foreldrene sine for alltid”. Har HT noe empirisk grunnlag for denne påstand? I så fall, bør han konkretisere det, og ikke basere sine argumenter på spekulasjon. En så kategorisk uttalelse omslutter alle misjonærbarn. Undertegnede har ikke behov for noen assistert oppmerksomhet rundt sin egen fortid. Hvis den likevel skal framheves, skal det skje på helt andre premisser, nemlig på grunnlag av stolthet.

At det til tider var hardt å leve i fravær av sine egne foreldre, skal ikke underkjennes, men det er dermed ikke sagt at det var galt av foreldre som hadde et oppriktig kall, å gjennomføre det oppdrag de var kalt til. I vår familie har vi et åpent og godt forhold til vår egen misjonshistorie, også fordi vi hadde en kontinuerlig og usedvanlig god brevkontakt. Dette skapte en nærhet jeg personlig ikke ville vært foruten. Her lå også noe av grunnlaget for at mine foreldre kunne fortsette i virksomheten i mer enn 40 år. En så lang tjeneste er i seg selv såpass respektabel at det innen vanlig, sekulær virksomhet hadde kvalifisert til Kongens fortjenestemedalje. (I og med at de var i utenlandsk selskap, har dette aldri vært noe tema.)

 

”Barn som blir tvunget til å stå på egne bein tidlig, klarer dette fint ved å stenge alle de vonde tankene inni seg.” Hva så? Har vi ikke alle hatt dårlige minner, mer eller mindre? Er ikke det en del av livet, å lære å takle motgang? Poenget er at de vonde minnene ikke må forbli innestengt, men få et utløp. Alle mennesker må forsøke å bearbeide vonde minner. Så kan også samfunnet bidra når det må til, i dette tilfelle ved at det offentlige erkjenner sitt (manglende) ansvar som autoritet og tilsynsorgan av misjonens barneskoler. Ikke minst må de omtalte misjonsselskaper være tydelige på sitt eget ansvarsforhold, men i denne prosessen trenger heller ikke vi misjonærbarn å henge oss på ”mobbebølgen” mot selskapene. Tvert imot er det på sin plass å minne om at det ikke er rent få misjonærbarn som selv er blitt misjonærer.

 

”Barn som får sin identitet, tro og virkelighetsforståelse på at misjonssaken er viktigere enn noen person, inkludert dem selv, forsvarer med glede dette system.”

Påstanden er like dristig som provoserende, for her insinueres det at misjonærbarn ikke kan tenke selv: Er det slik at de som identifiserer seg med sine foreldre, gjør det på et tilnærmet sviktende grunnlag? I så fall henger det knapt på greip at et antall misjonærbarn selv ble misjonærer. Har de da gjort det på ”sviktende grunnlag” for å dyrke et ”system”?

 

I vår heksejakt etter Rettferdiggjørelse, er det lett å glemme perspektivene. Overgrepssaker kan uansett ALDRI overses eller forbigås. Dersom samfunnet går inn for foreldelse av slike saker, gjøres det urett mot ofrene nok en gang.

Samtidig ser vi at misjonsselskapenes økonomi ville få sitt banesår dersom ikke det offentlige tar sin del av ansvaret. Sett at selskapene måtte utbetale millionbeløp til et flersifret antall misjonærbarn: Det ville ganske enkelt føre til sammenbrudd i økonomien. I retroperspektiv ville en kunne stille spørsmålstegn ved misjonærbarnas krav: Skal misjonens fremtid være prisgitt fortidens feil? For vi er vel ikke kommet dit at kallet er gått ut på dato?

 

Jeg tillater meg å gjengi bønnen min far ba da han fikk sitt kall som en forsakt, liten tiåring:

”Du kjenner meg, Gud, og vet at jeg ikke kan tale. Derfor kan jeg heller ikke forkynne evangeliet. Men Herre, jeg er sterk, og jeg kan arbeide. Hvis du likevel vil sende meg, så lover jeg deg mine hender og føtter, og alle mine krefter. Bare bruk meg som du vil!”

 En slik bønn handler ikke om et ”system”, men om et lite menneske som får et stort, og tilsynelatende umulig oppdrag. Det handler også om selskaper med ansvar og omsorg for mange, trofaste ansatte av denne støpning. Med samme ydmykhet folder de daglig sine hender i total avhengighet til sin oppdragsgiver. Det forklarer hengivenheten, om ikke uretten. Det triste i fortiden må derfor ikke legge skylapper for fremtiden.

Samtidig ligger det oppe i dagen at misjonen vil miste sin troverdighet uten oppgjør, etterfulgt av sann og ekte forsoning. En slik samlet erkjennelse tør likevel være identifiserbar med påskebudskapets innerste hemmelighet. Finner vi den, finner vi veien videre.

 

Eivind Lundager,

tidligere Kamerun-elev (1967-70)

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere