Eivind Lundager

Alder: 61
  RSS

Om Eivind

Følgere

Som et skudd i natten kom journalistenes egen fagforening (NJ) inn med uforbeholden politisk støtte til Wikileaks, også ved å sende pengebeløp til den hemmelige organisasjonen. Hvem lager premissene og den politiske agendaen?

 

Redaktør Helge Øgrim og et team i Norsk Journalistlag (NJ) har virkelig svingt seg rundt ved juletider, og sørget for uforbeholden, offensiv støtte til Wikileaks. Omtrent slik oppropene jallet for Stalin, Pol Pot og Arafat på Blindern for noen år tilbake.

Ikke det at noen som helst vet hvem som står bak Wikileaks, hvor den har sine røtter og hvem som egentlig sørger for den velregiserte globale propaganda-kampanjen for organisasjonen. Ikke vet de heller hvor pengene til Wikileaks har kommet fra i de årene som har gått siden 2006. Det eneste vi vet, er at en rekke venstre-ekstremister og antisemitter i flere land nå er aktiviserte teknisk og politisk for å støtte organisasjonen. Men likevel, siden det dreier seg om å stjele informasjon med detaljer fra USA og i praksis hele den vestlige forsvarsalliansen, og ramme hundrevis av navngitte menneskerettighetsforkjempere verden over, er det liksom alt greit? Jeg registrerer at en forsøker å fortie kritikken, som en fortier nyhetsbildet og viser bare en side av de fleste konflikter, i et nyorientert ”korrekt” politisk bilde. Så blir det bare Gaza og lidelser islamistene måtte bli utsatt for, hver gang Israel slår ned rakettbaser. I det uendelige, og døgnet rundt gjennom Norsk Telegrambyrå, NRK, VG Nett, Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen. Det nytter nesten ikke å se forskjell på de politiske prioriteringene og det politiske innholdet i disse avisene lenger. Det begynner å minne om Orwells verden, hvor fred betyr krig og omvendt, i en nyfortolket politisk virkelighet.

Det slår meg at den umiddelbare støtten til Wikileaks kanskje ikke er det eneste utspillet i Norsk Journalistlag (NJ), men folket skal ikke få vite noe. Det skal altså drives politisk kommisærarbeid for helt bestemte politiske interesser i det stille. Jeg tror folk må bli mer nysgjerrig på hva som foregår på kontorene i Norsk Journalistlag, og hvordan de bygger opp sin politiske agenda og sine politiske kampanjer. Samkjøringen mellom redaktør Helge Øgrim i fagforeningsbladet ”Journalisten” og andre opinionsdannende fora tilhører elitens arena. Der er det ikke innsyn for oss mediakonsumenter. Øgrim & co setter faktisk premisser og rammer for mange tema og diskusjoner, før de kommer på trykk. Nå gjelder det plutselig Wikileaks. Jeg vil gjette på at det snart dreier seg om ”Gaza-konvoiene” som er minst like manipulativt satt sammen med skjulte bakmenn fra venstre-ekstremistenes rekker.

Norsk Journalistlag (NJ) sitter med blod på hendene. Snart vil norske media få kunnskap om de første dødsfallene knyttet til Aftenpostens avsløringer. Jeg er blant dem som personlig skal sørge for at samtlige nyhetsredaksjoner og redaktører, samt Norsk Journalistlag (NJ) skal få vite navn på dem som har blitt torturerte og/eller likviderte som en direkte følge av avsløringene. Jeg er blant dem som kommer til å samle sammen til demonstrasjoner utenfor Aftenpostens hovedbygning, og jeg kan garantere at jeg ikke blir alene. Historikeren Roy Vega har vist til at Oslo-redaksjonene minner om osteklokker, skjermet fra mennesker av kjøtt og blod i eget land, men likevel med kabel mellom redaksjonene, hvor de kommuniserer hvordan de enkelte sakene skal formgis og presenteres.

Her er det mulig å nevne et eksempel: ”To palestinere ble drept da israelske fly skjøt mot en palestinsk flyktningeleir (navn på leiren)." Og så får nasjonen vite hvor fæle jødene har vært, igjen og igjen? Det er liksom bare å skifte ut tall og mål – som en kvern slik Goebbels helst så at den malte. Alt, absolutt alt, skal likevel fremstilles slik at jøder demoniseres opp og i mente, i et journalistisk modus som helt klart har tangert grensen til renspikket antisemittisme i dette landet. Ikke så rart da at Wikileaks fremste koordinator for Norge og Sverige er en kjent antisemitt som har en far som hovedansvarlig representant for Wikileaks i Russland. Altså ved siden av KGB-oligarken Alexander Lebedev, som Roy Vega har vist til som bakmann, under en avis i Moskva.

Aftenposten har til nå presentert en famøs følgeartikkel om forbindelsen mellom en tidligere Statoil-direktør og USA som skulle bevise for tette bånd i forlengelsen av Statoils tvilsomme gassprosjekt sammen med Iran etter 2006. Det journalistene ikke fortalte var at det forelå oljesanksjoner mot Iran i FN-regi fra samme år, og da står en igjen med ren og skjær politisk propaganda. Eller det vi på godt norsk kan kalle rent tøv.

Så kom en artikkel som i detalj fortalte om israelske vurderinger om Hezbollahs kapasiteter i Libanon, etter dette tekniske detaljer rundt en tysk etterretningssatellitt og så nå senest en artikkel om en nytt utplukket dokument som innledes slik:

Frankrike blir i amerikanske notater beskyldt for å drive mer industrispionasje i Europa enn både russere og kinesere.

Igjen er det journalistene Per Anders Johansen og Andreas Bakke Foss som skriver ut en eiendommelig artikkel, i lyset av en norsk kontekst hvor vårt land er i ferd med å drukne i industrispionasje fra Russland og Kina. Den skal være minst 50 prosent høyere nå enn den var på det verste under den kalde krigen. Norge har ikke ressurser til å stille opp med mot dette. Også andre land driver industrispionasje, men forsøket på å gjøre Frankrike til et problem i denne forbindelsen er ren desinformasjon. Nå håndplukkes tydeligvis dokumenter etter en politisk agenda for å ramme USA og dets allierte optimalt – med hjelpere i redaksjonene, og nå sannelig med støtte fra journalistenes egen fagforening, Norsk Journalistlag.

Nå har Fagforbundet, den største fagforeningen i LO under sin leder Jan Davidsen (61) også gått ut og gitt uforbeholden støtte til det hemmelige Wikileaks. Davidsen har også solid skolering gjennom noen tiår fra stalinistenes rekker. Fagforeningslederen har i mange år operert sammen med Gerd-Liv Valla, for øvrig med bakgrunn fra et politisk miljø som stod til venstre for AKP. Er det rart man begynner å lure på hvordan politiske holdninger i dette landet blir til?

http://www.dagbladet.no/2009/11/20/magasinet/fagbevegelse/jan_davidsen/9134243/

Eivind Lundager

Gå til innlegget

50 000 år med Aftenposten-avsløringer!

Publisert nesten 9 år siden

Dersom Wikileaks-distributørene i Aftenposten arbeider i samme tempo som de har arbeidet til nå, og tar for seg en fjerdedel av materialet, vil det ta omkring 50 000 år å få presentert det hele. Da har folk godt lei av alt ”galt” om USA og NATO-land.

Siden det synes å gå tregt i Aftenposten, får vi vel tygge drøv på det lille som har kommet. Stein Ørnhøi er blant dem som har vært raskt ute og ble intervjuet av journalist Christiane Jordheim Larsen med å kommentere Wikileaks-avsløringene, allerede midt i desember. Ikke det at det nødvendigvis var Larsens egen ide å ringe Ørnhøi, men man gjør vel som man får beskjed om under ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerds falkeblikk. Stein Ørnhøi er spesielt begeistret for sin egen fortolkning av statssekretær Espen Barth Eides kontakt med amerikansk diplomati, i aftenposten 17. desember.

Jeg tror neppe det blir noe fart over dette før et alternativ til Wikileaks avstemmer arkiver fra Moskva og Øst-Berlin med spørretimene i Stortinget fra 1977 til 1985, da SV’s Ørnhøi var en flittig aktør med godt forberedte spørsmål. Med dette mener jeg naturligvis ikke å antyde at Ørnhøi er noen spion. Jeg tror likevel at Ørnhøi er blant dem som skal gå veldig stille i dørene når det gjelder andres kontakt med stormakter. Ørnhøi og Berge Furres forkjærlighet for Øst-Tyskland og Moskva, har etterlatt seg mange fotavtrykk som ikke tilsier at SV-toppene bør bli alt for høyrøstet i forhold til hva norske politikere kan ha sagt i samtale med amerikanske diplomater. Dette er tross alt samtaler med vår viktigste NATO-allierte.

Historikere som Sven G. Holstmark og Roy Vega har vist til ugjendrivelige dokumenterte detaljer som viser at SVs grunnleggere avleverte flere rapporter til Øst-Berlin som etter gjeldende lovverk så avgjort burde ført til rettslig påtale. Det dreier seg også om militære og forsvarspolitiske opplysninger om NATO-øvelser og annet, som aktørene burde eller måtte vite hadde en karakter som var til skade for rikets sikkerhet og forsvarsevne.

Jeg tror bestemt Stein Ørnhøi med så vidt lang fartstid i SF og SV, i Stortingets spørretimer og i følsomme bindeledd til Øst-Berlin, bør være den siste til å sjaue med norske politikeres samtaler med Norges klart viktigste allierte, USA. For ordens skyld: Her omtaler jeg Stein Ørnhøi i egenskap av hans rolle som politiker i forband og miljø som utvetydig hadde så nær kontakt med Øst-Berlin og Moskva gjennom flere tiår at det vil utløse flere spørsmål knyttet til SV-toppenes lojalitet og integritet under det norske flagget, i årene som kommer.

Her er Aftenpostens intervju med SV-veteran Stein Ørnhøi:

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/wikileaks/article3952324.ece

Eivind Lundager

Gå til innlegget

Sannsynligheten for at Aftenpostens dokumenter har opphav fra en database i Moskva vokser seg stor. De dokumentene som slippes fra avisredaksjonen nå, er identisk med dokumenter fra hovedbasen for speilservere i den russiske hovedstaden.

Basert på de siste dokument-avsløringene er det all grunn til å etterspørre det reelle kildegrunnlaget og rutinene for utsortering av Wikileaks-dokumenter som Aftenposten nå kjører ut. Altså basert på den mest omfattende, hemmelige og eksklusive avtalen noen avis i verden har fått til nå. Som historikeren Roy Vega tidligere har vist til: De speilservere som omdirigerer trafikk inn til Wikileaks dokumenter, ble fra 10. desember kjørt inn mot en hovedserver i Moskva, og omfatter det materialet som Aftenposten har fått utsortert i en eksklusiv pakke på mellom 240 – 260 000 dokumenter. De nye Moskva-serverne som er erstattet de gamle på samme adresse, ble oppgraderte umiddelbart før Wikileaks rutet om sitt system. Viser til Vegas artikkel på her på Verdidebatt:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread113433/#post_113433

Nå kjører Aftenposten plutselig ut dokumenter som knytter seg til amerikanske diplomaters disposisjoner knyttet til forhandlingene om delelinjen i Barentshavet. Jeg har gjengitt denne bestemte saken i en lenke under artikkelen her.

Forrige gang delelinje-spørsmålet var oppe satt russerne (også) på begge sider av bordet. Her blir det nemlig snart et spørsmål om på hvilket tidspunkt diplomatposten til USA ble stjålet. Storspionen Arne Treholt satt som statssekretær og høyre hånd for havrettsminister Jens Evensen som dokumentfordeler. Treholt ble politisk sekretær for Evensen allerede i 1972, og ble arrestert med 61 graderte dokumenter i kofferten i 1984, på vei til å møte KGBs toppmann i Europa, Gennadij Titov. Norske medier har vært fulle av artikler om å renvaske Treholt på grunn av en mulig tapebit på en dokument-koffert. Hvem kjører slike løp?

Fra amerikansk side har det naturlig nok blitt produsert mange dokumenter i tilknytning til de følsomme forhandlingene med russerne i nord. Den direkte kontakten med Norge har haltet i flere faser. Når Aftenposten så sorterer ut og offentliggjør dokumenter for liksom å illustrere amerikanske hovedstandpunkt, er det først og fremst dokumenter som gir et fordummende bilde av USA som eksponeres. Ikke ett dokument om de dramatiske kontekstene og problemene rundt delelinje-spørsmålet er tatt med. Siden det er dissens i NATO om Norges fiskerisoner i polare strøk, vil en konflikt med russerne ikke automatisk utløse felles forvarsmobilisering om en konflikt skulle oppstå, altså etter Artikkel 5 i NATO-pakten. Når Norge så går inn i en ny runde med forhandlinger samtidig som det foreligger store muligheter for å komme med på russisk side (Statoil) om olje- og gassutvikling på Shtokman-feltet, driver Norge særdeles høyt spill med Russland, et land med regimer som har lange tradisjoner for å kneble naboland og ikke minst små nasjoner. Allerede i 2013 skal Putin-regimet i Moskva iverksette Shtokman-utbyggingen og en må tro at ikke en eneste norsk havn eller havområde er i nedslagsfeltet for mye mer brutalt uttrykte russiske interesser. Hvem skal Norge støtte seg på om det skjer? Island?

Aftenpostens utvelgelse av dokumenter er særdeles ensporet og selektiv. Det pågikk diplomatisk kontakt både med NATO og toneangivende EU-land i forkant av forhandlingene. Når ikke noen slike innspill er tatt med i artikkelen som forklarer dokumentet, samtidig som øvrige kontekster også er behørig luket ut, tangerer dette en grense til ren politisk manipulasjon. Hvem har sortert pakken med dokumenter Aftenposten har fått slik eksklusiv tilgang på? Og hvorfor er det marginale Aftenposten og ikke Washington Post eller The Times som fikk en slik avtale? Hvor ligger de egentlige motivene for bakmennene i Wikileaks?

Aftenposten sitter på en ”eksklusiv” avtale om offentlige, graderte  dokumenter som berører sensitive sider ved amerikansk politikk og disposisjoner i NATO. De er rett og slett forhåndsortert i Moskva. Hvordan en stor servertjeneste kan ligge midt i Moskva og betjene Wikileaks-nettverk med høyt graderte dokumenter om sikkerhets- og forsvarspolitikk knyttet til USA og NATO uten at Putin har reagert, se det blir nok en gåte. Det er trist at norske politikere ikke reagerer på dette. Dette bekrefter den politiske situasjonen i et lite og sårbart land som for tiden mangler politisk ryggrad. Det er verken stolthet eller integritet igjen i denne nasjonen. En kan ikke gjøre annet enn å anmode vanlige folk der ute om å reise seg mot sine politikere, og stemme inn andre som gjør jobben sin på vegne av folket og landet. Det er nemlig ikke bare Gaza som burde oppta det meste av norsk utenrikstjeneste, støttet av ensporede norske medier som helt har sluttet å rette kritiske spørsmål til den politiske eliten.

Aftenpostens artikkel om amerikansk diplomatpost og delelinje-saken: Som en ser ved siden av selve artikkelen inneholder saken flere dokumenter, med langt flere momenter enn det som er tatt med i Aftenpostens egen artikkel om saken.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/wikileaks/article3959978.ece

Eivind Lundager

 

Gå til innlegget

Putinsk maskirovka i Oslo-kretsen?

Publisert nesten 9 år siden

Det er travelt i romjula i Aftenposten. Mange tusen Wikileaks-dokumenter skal sorteres slik at det passer inn i et "politisk korrekt" bilde. Hvor er russisk etterretningstjeneste?

”Maskirovka” er et russisk begrep som betyr skinnmanøver: En setter i gang prosesser som synliggjør en front, et angrep, i den hensikt å avlede oppmerksomhet fra en annen front og et annet hovedangrep. Jeg tilhører også dem som nå virkelig lurer på hvor Vladimir Putins lederskap faktisk befinner seg i forhold til høysensitive opplysninger som frigis gjennom Wikileaks. Nå med Aftenposten i Oslo som ny distribusjonssentral? Historikeren Roy Vega har vitterlig pekt på faren for uheldige koblinger i maktpolitisk perspektiv. Vega er vel det nærmeste du kan komme en politisk dissident i Norge, ved siden av samfunnsvitere og bloggere som Asle Toje, Ole Jørgen Anfindsen og Hanne Nabintu Herland.

I og rundt den norske regjeringen sitter det folk som slett ikke ønsker at noe som helst om forløpet og inngangen til Oslo-prosessen og Oslo-avtalen skal slippe ut. Ikke et eneste dokument, og aller minst det som direkte eller indirekte kan blottlegge eller problematisere tidlige forbindelser til Moskva. Det samme gjelder ambisjonene om storstilt samarbeid med Putin om olje- og gassutvinning i Barentshavet. Siden ansvarlig redaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd også har solid fartstid som leder av Rød Valgallianse (AKP), samtidig som politisk redaktør Harald Stanghelle har vært minst nesten like bekvem under røde faner, ligger det en ideologisk grunntone som klart matcher de anti-vestlige og anti-amerikanske føringene i nettverkene til Wikileaks. (Omtalt på Verdidebatt tidligere).  Og jeg ser definitivt som flere en fare for at Haugsgjerds og Stanghelles politiske preferanser kan bidra til at Oslo-prosessen er blant de mange tema som nå sorteres helt vekk fra Wikileaks-filene. I et stort maktspill. En problemstilling statsminister Jens Stoltenberg sikkert også har reflektert over i det siste, sammen med Jonas Gahr Støre. Sistnevnte var både på statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor under den hemmelige opptrappingen til Oslo-prosessen, og fulgte så med Brundtland til hennes sekretariat i Verdens Helseorganisasjon som hennes stabssjef.

Paradoksalt nok er Jonas Gahr Støre den norske politikeren som er hardest rammet av Wikileaks-dokumenter så langt. De har så langt avslørt følgende:

  • Støre klarer ikke å stå stille, markeringsbehovet er sterkt. Han ønsker å være over alt, nesten samtidig. (2006).
  • Støre blir behørig minnet om at mange uforutsigbare krumspill, blant annet i forhold til Midtøsten og Gaza-islamister, automatisk vil føre til at det stilles spørsmål ved hans troverdighet og integritet i Washington (2006).
  • Selv om han kan være smart og ’dynamisk’, undrer amerikanske myndigheter åpenbart på om hans (og regjeringens) arroganse kanskje ikke fungerer særlig godt under forhandlinger (2009).

Nå er det ikke helt sikkert at Wikileaks-dokumentene yter Støre full rettferdighet. Han sitter i en regjering som egentlig er mer orientert mot Moskva enn Washington. Støre sikter nok mot en videre karriere i FN. Da kan det være klart for Erik Solheim (SV) i utenriksministerstolen. Støre er imidlertid blant toppene som har klare motiver for å ringe Harald Stanghelle for en prat om Wikileaks-dokumenter, med det utenrikspolitiske bildet som alibi. Det er mange måter å ordne dette på, siden det i Norge er lange tradisjoner for å sortere unna nyheter som ikke folk har godt av å få kunnskap om. Akkurat det fenomenet ble vel nærmest dyrket fram som en egen journalistisk stil da Thor Viksveen (med kodenavnet ”Spitze” i Stasi-arkivet) ble sjef i Norsk Telegrambyrå (NTB), og Einar Førde (Kodenavn ”Dudin” i KGB) ble kringkastingssjef i NRK? Her ligger nok noe av kimen til at norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er blitt tabu i norske medier? Så mye og lenge at folk ikke har noen anelse om hvor mange soldater som skal forsvare landet om en krise skulle oppstå. At Norge har ca. 20 prosent kapasitet i forhold til behovet i sine sikkerhetstjenester, synes også å være revnende likegyldig i møte med terrorismen.

I bakkant av dette oppløpet med Thor Viksveen som NTB-leder og Einar Førde som NRK-leder, skulle Norge endelig få sitt første professorat i media-utdannelse. Valget falt raskt på Sigurd Allern, en stalinist fra den harde kjernen i AKP. Hans kolleger er rislet utover i sentralredaksjoner i Oslo, departementer og forlag. Hans ex-kone og partifelle, Hilde Haugsgjerd, er nå ansvarlig redaktør i Aftenposten, og er hovedansvarlig for det allerede utsorterte Wikileaks-apparatet. I Verdens Gang sitter hennes venninne Helje Solberg som nyhetsredaktør. Den andre  røde våpendrageren, Anne Aasheim, forlot akkurat Dagbladets redaktørstol for å lede Kulturrådet. Snart kan hun bli statssekretær i kulturdepartementet og minister. Hun var tidligere divisjonsleder i NRK, løftet til værs av Førde, før hun kom til Dagbladet, og fikk Helge Øgrim (Fra AKP) som redaktør i Dagbladets nettavis. Nå er Øgrim redaktør for journalistenes fagblad, ”Journalisten”. Jeg må si som Roy Vega, - slik går dagene i Kongeriket!

Midt oppe i denne ideologiske forbrødringen på toppen av norsk mediaverden, hvor står Russlands leder Vladimir Putin og hans mange diplomater i Oslo? Skal vi stole på at det i Aftenposten er klare nok linjer til å stå unna fotarbeid fra russiske diplomater, om de allerede ikke har sortert mengden av dokumenter for Hilde Haugsgjerd? Også i Moskva finnes hauker i Putins stab som ikke ser spesielt lystig på at Aftenposten frigjør Wikileaks-dokumenter knyttet til Oslo-prosessen.

Jeg tror absolutt ikke den politiske eliten i Norge tåler så mange støt knyttet til Oslo-prosessen og Oslo-avtalen i Midtøsten. Da sprekker fasaden. Dette er opplegg som så behørig er satt inn i skrytealbumet til Arbeiderpartiet, med stor politisk prestisje. En skal ikke høre lenge på foredrag av gamlefar Thorvald Stoltenberg for å få akkurat det inntrykket. Siden norske forskningsinstitusjoner fortsatt stort sett kjører stilren marxistisk tilnærming til verden, også i året vi nå går inn i, kommer man liksom ikke av flekken i forhold til fenomenet Norge som ”brobygger og fredsmegler”, etter Einar og Werna Gerhardsens innledet logringen med Moskva. Når det er nevnt. Det er vel heller ingen automatikk i at marxistisk analyse er spesielt egnet i møte med Midtøstens nomade- og klansamfunn (muslimske umma-samfunn). Jøder og arabere kan ikke enkelt stilles opp mot hverandre etter forslitte marxistiske prinsipper. Da blir man ubehjelpelig. Det blir så usigelig mange naive ord om ”fred”, så mange begreper og fraser, mest for å maskere usunn prestisje, tabber, dobbeltroller og utidig maktspill.

Bare et blikk på opinionsdannende fora, på sentrale medier, gir bilde av en nesten blind lojalitet til den sittende regjering. Norge har ingen kritisk presse lenger! Alle sentrale medier skriver det samme. Selv våre komikere driver og etteraper politikere, i stedet for å gjøre som komikere gjør i andre land: Lage solid politisk satire. Men det er politisk ukorrekt i Norge.

Det finnes nesten ikke noe som er mer avglemt i norske medier enn russisk innenriks- og utenrikspolitikk. Eller positive sider ved jøder! Over fire hundre atomreaktorer freser på Kola, rett øst for grensen til Norge. Men det får ikke noen til å heve øyenbrynene i miljøperspektiv. Russisk politikk overfor Norge er vel nå i ferd med å bli mer offensiv og aggressiv enn den var på noe tidspunkt under den kalde krigen, kanskje med unntak av et par dager i 1968. Men det fortier mediene. Her skal folket forskånes for kritiske reportasjer. Nå er russiske overflygninger og krenkelser av norsk territorium rutine, blandet med omfattende industrispionasje og en stadig voksende avdeling i linjen for politisk etterretning og manipulasjon i Oslo, i den russiske ambassaden på Drammensveien. Nå om dagen har vel Moskva bedre kontakter i den norske regjeringen og i utenriksdepartementet enn Norges viktigste allierte USA har.

I det store politiske spillet kan det godt være at reelle bakmenn i Wikileaks plasserer vital sortering i Oslo for at maktfyrstene der skal kunne sortere vekk upassende dokumenter knyttet til Oslo-prosessen og Oslo-avtalen.

Eivind Lundager

Gå til innlegget

I mandagens nettutgave av Bergens Tidende, 20.12.2010, vises det til et bestemt dokument fra den amerikanske ambassadøren i Beirut, sendt til Washington i august, 2006. Her er Wikileaks inne i farvann som også kan koste norske diplomater livet.

I dokumentet som mandag 20. desember offentliggjøres i Bergens Tidenes nettutgave er norske diplomaters samtaler med den amerikanske ambassadørens gjengitt i detalj. Her er man igjen inne i følsomt politisk farlig farvann, som i sin konsekvens kan komme til å koste diplomater livet, slik situasjonen er i dagens Beirut. Dette er en by hvor verdens største privathær har tilhold. Den er i sin helhet bygd opp av islamister som avløste PLO, og hvor et menneskeliv ikke betyr noe som helst. Hezbollah har støtte fra diktaturene Syria og Iran, og indirekte også fra dagens russiske regime. I bokstavelig forstand i høyeksplosivt landskap, hvor terskelen for å ta livet av en diplomat er liten. Det kan skje på impuls.

Hensikten med en overveiende del av Wikileaks-dokumenter som nå distribueres så iherdig gjennom norske medier er å skade USA og NATO-land, samt skape splid mellom enkelte land innen forsvarsalliansen. Alle dokumenter som sluses gjennom VG, og i økende grad Aftenposten, med drypp ut i andre viser som Bergens Tidende, synes alle å ha preg av avsendernes motiver for å skape optimal distanse til USA og amerikansk politikk. Det siste dokumentet som dukket opp i Bergen Tidenes nettutgave handler imidlertid også om norske diplomater i Midtøsten, faktisk mer enn det sier noe negativt USA. Dette er imidlertid bare ett eksempel, og ett av de farlige elementene ved den uhyre ukritiske og selektive gjengivelsen av Wikileaks-dokumenter som nå foregår i norske medier. Hele Wikileaks-konseptet har preg av å ramme USA og NATO-land, med vekt på sikkerhetspolitiske forhold. Med andre ord, i dette kjøret kan norske interesser og norske diplomater være betydelige truet, da de sammen med dokumentene fra USAs ambassadør i Beirut finnes detaljerte utlegg om navngitte norske diplomater som fortsatt i 2010 har kontakt med representanter fra den islamistiske privathæren Hezbollah.

Slik kutyme er i diplomatkorpset kan ikke norske diplomater kanalisere innhold og/eller kontekster fra Wilileaks-dokumenter tilbake til sine kontakter i Hezbollah. Altså for å avgi forklaringer til hissige islamister som kan ha fått negativ omtale, kanskje bare ved noen munnhell.

Alle dokumenter knyttet til diplomatisk aktivitet på et visst nivå i Beirut er høyt graderte. Nettopp for å beskytte personer og rutiner.  Dersom omstendighetene rundt samordnede opplegg og de mange solospill fra norsk side nå kommer ut til islamistiske kontaktledd, ledere og mellomledere i Libanon, kan liv gå tapt på kort varsel. Norge har nemlig ikke så mange land å støtte seg på lenger. Som det fremgår av Wikileaks-dokumentet som plutselig dukket opp i Bergens Tidendes nettavis søndag kveld, inneholder slike dokumenter ofte veldig følsomt innhold. Som vi ser, verken amerikanske eller norske diplomater har omtalt sine navngitte forbindelser spesielt taktfullt, og her kan det oppstå uhyre dramatiske situasjoner ved neste korsvei. Dokumentet som nå er frigitt knytter seg til de norske FN-utsendingene Terje Røed-Larsen og Geir O. Pedersen. Dette vil automatisk spore andre til å søke i Wikieaks, og kanskje like lemfeldig som norske medier avsløre detaljer som gjør at norske liv går tapt i Midtøsten,  på svært kort varsel. Dette kan ta noen timer. Norske medier forstår rett og slett ikke alvoret i dette, og synes å sette pris på den politiske agendaen som ligger blant ekstremistene bak Wikileaks.

Lenke til oppslag i Bergens Tidende, nettutgave, mandag 20. 12. 2010.

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Roed-Larsen-ville-bli-FN-sjef-1216541.html

Eivind Lundager

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1878 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1614 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1579 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1559 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1356 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1320 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1175 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere