Eivind Lundager

Alder: 61
  RSS

Om Eivind

Følgere

Det nye symbolet for KrF er funne!

Publisert over 8 år siden

Tåkelur er ein hendig reiskap som skal brukast når tåka er så tett at nesten ingen lenger ser noko som helst av sjø-, land-, vegmerker og draug!

Eg fann det etter eit kort søk på Internett, og er ikkje i tvil: Om alle medlemmane av KrF kjøper kollektivt, kan dette symbolet bli symbolet over alle symbol i årets valkamp! Tross alt er det og bestemt at Kristendomen vert jamnstelt med andre religionar, både i skole og parti.

Tåkelur er ein hendig reiskap som skal brukast når tåka er så tett at nesten ingen lenger ser noko som helst av sjø-, land-, vegmerker og draug! Sjøl gamle fyrlykter kan bli heilt borte i tåkeheimen, og skuta du står på smyg seg langs fedreheimane og ei ruglete kyststripe med mange klipper og skjær, kor ein ikkje lenger skil det eine frå det andre. Der fartyg flyte kan, der er vi sistemann (jamvel i elles klårt ver).

Vår båt er så liten og havet så stort, men med luren kan vi høyra om stemma hans Hareide brister, mens det siglar andre der ute som er større enn oss! Dei har retning! Dei har fart! Dei har kurs, men eg kan ikkje sjå om det er menneske eller pingvinar om bord i deira skip. Tåka ligg for tett! Så tett no at eg jamvel ikkje lenger kan sjå om det er pingvinar, skarv, haier eller folk omkring meg sjølv! Vi er jamstelde under Makta og yppersteprestanes merke, anten det er i Staten eller i Human Etisk Forbund. Men dei med batteridreven tåkelur risikerer og at batteriet går tomt når du treng ladinga som mest!

Skulle du høyra ein biskop gjennom tåka, snakkar han ikkje om deg og meg, og om Det Evige Livet. Nei, då brukar han heller opp dei små batteria han har på å kritisera Israel og Israels fjell, så mykje meir enn noko anna land i denne verda. Tåkelur med rosa sløyfe frå Nautiskhandel.no  må bli det nye symbolet no. Alle er no i ein glideflukt mellom det like gyldige og det likegyldige, og ikkje veit vi kvar kursen går. Kvar mann har sin gud. Omsuten for dei som sigla føre oss, og deira merkesmenn, blir også borte i tåka, medan vi tenkjer på Titanic og alle isfjella.

Om no alle i KrF går rundt med ein tåkelur, då vil i det minste folk høyra at der går eit menneske frå KrF! Jamvel om partiet seglar for alle vindar og ingen veit eller skjønar retninga, i ein tåkeheim så stor at tanken på ein større tåkelur renn meg i hug: Dei større tåkelurane heiter ”Nautofon”. Det var vel også eit treffande namn! Nei, vi skal ikkje vera stygge og minne om stemmenaut og pingvinar. Dei har anna kurs no.

På Flat Holm i Bristolkanalen i Wales har dei ein tåkelur så stor som eit hus, for der er det mykje tåke. Er det rom for eit partikontor der? Dit er det mogeleg å sende ein partidelegasjon og høyra på susen!  For dei som kjenner Marconi: Det var han som sende dei første trådlause radiosignala frå fastlandet til Flat Holm i Bristolkanalen. Meldinga som vart sendt med morsekode var: ”Are you ready?” Den vart sagnomsust i historien om det å senda signal.

Syster og bror, når desse signala ikkje lenger når fram, har vi berre tåkeluren attende. Slik Lars Gules erkefiende, Roy Vega så ofte seier:  Slik går no dagane!

Godtfolk, godt valg!

Eivind Lundager

Tåkelur med rosa sløyfe

 

Gå til innlegget

Haugianere – reis dere !

Publisert over 8 år siden

Læreplanene for religionsundervisning er blitt akkurat slik Per Arne Dahl sier: ”Alt er like gyldig” – med den konsekvens at store deler av den oppvoksende generasjon er likegyldige til den jødisk-kristne arv.

Alle gode ting er tro.” Per Arne Dahl har sine gullkorn, så også i søndagsbetraktningen på Aftenpostens ”Under åpen himmel” en tid tilbake. Hans poeng var at troen tilhører det åpne rom, men slik det har utviklet seg de siste åra, er religiøsitet og tro blitt forvist fra det offentlige landskap, for så å bli innhegnet i en privat sfære, i tråd med målsettingen om å marginalisere Kristendommen i norsk skole. I dag henger det en moderne versjon av konventikkelplakaten over både skoler og akademi: Noen har vitterlig hengt den opp med teksten ”Politisk Ukorrekt”.

At Kristendommen er i ferd med å bli underkjent i vår vestlige kultur, blir også påpekt av andre enn bare nordmenn. Hvem kunne vel illustrere dette bedre enn den tyske forbundskansler Angela Merkel: ”Vårt Europa lider ikke av for mye Islam, men på grunn av for lite Kristendom.” Hennes far var sogneprest i Quizlow i det tidligere Øst-Tyskland, og de som er inneforstått med kommunismens klamme hånd over de troende i DDR, vil innse rekkevidden av Merkels ord. Per Arne Dahl har åpenbart hennes budskap klart i mente:

Både statsministeren i Danmark, folkeopplysningens far (Grundtvig) og forbundskansleren har gitt oss vesentlige innspill om at alle gode ting er tro – som et fundament og orienteringspunkt for en samfunnsutvikling på livets side. Hvis alt blir like gyldig, trues vi snart av likegyldighet og ansvarsfraskrivelse.

Mens Danmark hadde Nikolai Frederik Severin Grundtvig, hadde Norge Hans Nielsen Hauge. Grundtvig reagerte på rasjonalismen i samfunnet, forfattet boken ”Kirkens gienmæle” og staket ut en tiltrengt kompasskurs for den danske skolen: Den skulle fremme en sann, folkelig dannelse på kristendommens grunn. De danske folkehøyskolene, og senere mange av de norske, ble etablert på dette fundament.

Lekmannen Hauge var på sin side en praktisk, handlingens man: Han understreket at troen førte til handling. Han begrunnet dette slik: En tro uten gjerninger er en død tro. Når folk lyttet til Hauge, ble teologenes taler tannløse. Hauge var også en fremragende organisator. Nye foretak ble igangsatt, og det ble et økonomisk oppsving i det norske næringslivet.

Nå kunne det kunne det vært spennende å høre hvilke tanker Hauge hadde hatt om den norske verdiforankringen i dag. Han fortalte både lensmann og prest hvor skapet skulle stå i så måte. Av samme grunn var han fryktet fordi han stod i opposisjon til et organisert og heller korrupt system i både kirke og stat. Han ville umiddelbart ha sett likhetstrekkene i dag: De venstreradikale har formet både lærer og prest i sine fakulteter i henhold til sin politiske korrekthet, og læreplanene for religionsundervisning er blitt akkurat slik Per Arne Dahl sier:

Alt er like gyldig” – med den konsekvens at store deler av den oppvoksende generasjon er likegyldige: Likegyldige til den jødisk-kristne arv fordi både Hauge og Jerusalem ble diffuse holdepunkter. Som erstatning valgte de venstreradikale Karl Marx og Marcus Thrane. Resultatet uteble ikke: Jerusalem og jødene er sakte, men sikkert blitt fienden, i stadig mer bokstavelig forstand. Skal tro hva Hauge ville sagt til at den rød-grønne regjeringen over de siste ti år har gitt mange millioner kroner i støtte til organisasjoner, hvis uttalte mål er å fjerne jødenes lille fristed, Israel, fra kartet fra Midtøsten? I dag er dette blitt til en ny type politisk korrekthet.

Hva ville Hans Nielsen Hauge ha sagt til at den norske kirke ga så altfor lettvint etter da faget Kristendom ble marginalisert i Strasbourg – i den naive tro at Norge dermed fulgte menneskerettighetskonvensjonen i Geneve? Hvorfor maktet ikke et forum som Kristelig Folkeparti å sette seg inn i premissene, og bygge dem om slik at dette fordummende vedtaket i Strasbourg ikke ble effektuert? Dersom dette ikke skulle oppta ærlige politikere, hva var da viktigere med hensyn til norsk skole i den aktuelle perioden? Kristelig Folkeparti har sviktet fatalt.

Hans Nielsen Hauge ga aldri etter, uansett hva den politiske eliten truet med. Hadde dagens humanetikere kunnet avlegge Hauge visitt, ville de nok ha istemt sangen ”Din tanke er fri”, men hans valg falt på ”Jesus, din søte forening å smake”. Den åndelige slagkraften i nettopp den salmen slo mannen nesten overende, og førte til et radikalt vendepunkt – med store, praktiske konsekvenser, både for ham selv og senere for den ganske nasjon:

Mitt sinn var nytt. Jeg sørget over alle synder og kjente en sterk trang til at menneskene skulle få del med meg i samme nåde. En inderlig lyst fylte meg etter å lese Bibelen og Jesu egen lære.

Haugianerne var til enhver tid innstilt på Jerusalem-frekvensen, og dermed var grunntonen gitt da tok de fatt i det politiske liv. Vennesamfunn spratt opp med varme og omsorg i tette sosiale nettverk. Der Hauge kom, ble folk inspirert til ny virksomhet i næringslivet, ikke under grådighetens tegn, men under Bibelens og nøysomhetens varemerke. Selv vandret han fra tun til tun med sitt strikketøy, og det var skjellsettende:  Ørkesløshet var synd, og for sanne kristne handlet det om lov og evangelium, om dom over synden, men også om omvendelse og tilgivelse for den som angret. Det handlet også om frelsesvisshet – alt i kombinasjon med hardt arbeid, til gavn for alle mennesker i samfunnet, uten unntak. Arbeideren var sin lønn verd, både i himmelen og ved timelig utbetaling. Hva var vel galt med den tankegangen – når det stadig foregikk kreativ nyskapning, samtidig med at fokuset var rettet mot Jerusalem?

Tidligere humanetiker, nå Kristus-troende filosof Nina Karin Monsen sier følgende i DagenMagazinet (22.02.2011): ”Jeg tror at kirken trenger å utfordre”: Kirken må holde fast ved at Jesus er Guds sønn. Jesus utgjør hele forskjellen. Den som må fjernes for å skape likhet mellom de såkalte religionene, er Jesus. Det er allerede gjort i mange sammenhenger. Tar man Jesus bort, kan Gud ligne på alle: Allah, Buddha, Krishna, eller den løse energien som Helge Hognestad i sin tid innførte, og som Einar Førde velsignet. I moderne tid er det riktige navnet på denne kraften elektrisitet.

Hans Nielsen Hauge var ikke i nærheten av å tenke i relative baner. Tvert imot var fortapelsen en høyst reell mulighet: Hvert eneste individ vil stilles til regnskap for både gjort og ugjort. Han visste heller ikke om Hitler, Stalin eller Gaddafi, men ideologiene til de to førstnevnte diktatorer har bidratt til utryddelse av mer enn 30 millioner mennesker sammenlagt, og nyhetene forteller daglig hva sistnevnte er i stand til å gjøre mot sin egen befolkning. Felles for dem alle, er at de tilhører den samme totalitære familie. Dersom de underkuede fikk muligheten, ville de kanskje ha dømt sine diktatorer til evig pine.

Derimot innebar Hauges ideologi et frigjørende budskap: Dommen hører Herren til, mens menneskets oppgave er å vitne om kjærlighet og frelse, og vise innsats og ansvar i alt ærlig arbeid. Fremfor alt så Hauge uretten mot de fattige, og pekte på den åndelige likegyldigheten. Den avslørte han hos både prest og klokker, kanskje aller mest hos seg selv. Den endelige dommen så han i avvisningen av Jesus Kristus som seierherre over ondskapens uvesen. For han og hans etterfølgere var og er Kristus det fremste symbol på håp – i ordets aller videste forstand.

Nå kan teologene drøfte stolper opp og vegger ned om begrepet det ”avvisende mennesket” kun omfatter det enkelte individ – eller om dommen også omfatter det ”organiserte menneske”. En slik problemstilling var for Hauge uvesentlig. Han talte til alle: Både til individet og til det offentlige, kirkelige som sekulære. Den offentlige forvaltning var altså ikke unntatt domsperspektivet. Så hvem ville han ha henvendt seg til i dag?

Biskopene og ministrene? LO? Lærerne og akademikerne? Verdidebatt? Eller direktør Nils Butenschøn i Institutt for Menneskerettigheter og hans tidligere våpendrager Lars Gule? Sistnevnte figurerte som leder i Human-Etisk Forbund (HEF) da kristendomsfaget nærmest fordunstet fra norsk skole.

Hvem legger premissene? Hvem kaster inn prinsippene for den videre diskusjonen? Hvem har bestemt at saken er lagt død? Politikere? Stem dem det gjelder vekk! Stem på andre partier som kan opparbeide mer troverdighet i møte med slike utfordringer.

Hans Nielsen Hauge så  sammenhengen da han var aller lengst nede i kjelleren – bokstavelig talt, hos lensmannen. Der fikk han tenke og be, og motta åndelig styrke av en helt ny og ukjent grad. Der, i den mørkeste cella som Makta – den politisk korrekte eliten – kunne by på, skulle han brytes langsomt ned. De klarte det nesten, i fysisk forstand. Det de ikke gjorde regning med, var at han ble enda mer styrket, i åndelig forstand. Så var altså cella stedet: Der fikk han innse hvem han skulle frykte:

Ikke lensmannen. Ikke presten. Ikke engang Satan – om han så var i samme rom. I det hele tatt var han ikke redd for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Da fryktet han heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. Med denne tryggheten, gitt hos evangelisten Matteus, så han et slags åndelig LO-medlemskap for alle trofaste tjenere i Herrens vingård. Derfor forble Hauge fryktløs. I nærkontakt med den virkelig Store Fagforeningen gikk han folket i møte, uansett hindringer, og tok til orde for de aller mest sårbare i samfunnet. Bare ved å se hvordan tidligere leder for HEF opptrer i diskusjon med historikeren Roy Vega på Verdidebatt, får vi illustrert skremmende eksempler på politisk status i miljø som har fått betydelig mer politisk innflytelse de senere årene.

Hans Nielsen Hauge er mitt forbilde. Jeg velger hans fotspor. Jeg velger også hans Fagforening, og reiser meg herved som nyhaugianer. Gud hjelpe meg at jeg ikke havner under Dommen, men at vi alle, enten vi er i Storting eller stue, kan vandre sammen under nådens tegn – mot Jerusalem, til støtte for jøder og et Israel som er gjort til hatobjekt nummer én blant våre toneangivende politikere. På slike vandringer følger det også garantier: Løftene om velsignelse er ikke av nyeste dato. ”Landløftet” som ble gitt i Abrahams dager, har adresse til ”alle slekter på jorden”, herunder Norge. Budskapet er konsekvent så det holder, den dag i dag. Av samme grunn må våre autoriteter i Kirke og Storting forstå rekkevidden av sine beslutninger før timeglasset renner ut:

Vil de velge modernismens skiftende ideologier og bispesetenes flimmerbilder med sterkt, varierende datostempling – eller gå etter Hauges alltid fungerende kompass?

Hans Nielsen Hauges navn er aktualisert! Nå må kristenfolket reise seg. Noen forsøker å rokke ved grunnsteinene, både i Jerusalem og i Norge. Nå gjelder det å våkne opp av likegyldigheten.

 

Eivind Lundager

Gå til innlegget

Overlates diskusjon rundt kristendommen og kirkens plass i samfunnet til politiske kannestøpere som har gjort Human-Etisk Forbund til en eneste stor ideologisk brekkstang for den politiske venstresiden?

Vi lever i en underlig tid. I Ishavskatedralen i Tromsø står en vikarprest fra AKP og problematiserer teksten om vingårdsherren i Matteus 20, 3-16, en godt kjent tekst forøvrig, hvor teksten fortolkes som kapitalismens utbytting av arbeidere. I en annen kirke står en prest, samtidig drapert i et PLO-sjal og banner så det lyner foran et kor som øver. Hva skjer der ute?

Rundt tusenårsskiftet synes Human-Etisk Forbund (HEF) å ha blitt til en politisk front i hendene på kannestøpere som bruker forbundet som ideologisk brekkstang for å fremme bestemte politiske interesser. Nåværende leder i HEF har avløst Lars Gule som ny frontkjemper. Her på Verdidebatt gikk Gule nylig berserk i en diskusjon med den mer garvede bloggeren Roy Vega – åpenbart ut av ideologiske preferanser som Gule ikke har lykkes i å riste av seg fra en heller høyeksplosiv kommunistisk fortid. Nåværende HEF-leder, Jens Brun-Pedersen, følger nå opp i sosiale medier som ”Twitter” og stempler Roy Vega på samme usaklige måte. Hva er de redd for?

Etter det jeg kan se har historikeren Roy Vega kun vist til at Tysklands største nynazistiske organisasjon, Wehrsportgruppe Hoffmann hadde mellom 20 og 33 personer i samme treningsområde i Damour i Libanon – som tidligere leder i Human-Etisk Forbund, Lars Gule fikk sin terrortrening i. Dette er opplysninger som er godt dokumenterte. Altså da Gule fikk spesialopplæring i å sette sammen elektroniske bomber av russiske instruktører, før han dro ut på det som ble en mislykket tur for å avsette en bombe i en gate i Jerusalem. Vega har også i flere meget godt dokumenterte artikler på Document.no, vist til at en gruppe tyske og belgiske nynazister fra ”Freigruppe Adolf Hitler” var samtidig med norske kommunister i Jordan, høsten 1970.  Det er også detaljert beskrevet hvordan deler av det palestinske prosjektet ble bygd opp i Egypt med ledende SS-offiserer fra Hitlers stab som designere og ledere. Mye mer konkret enn noen kunne ha forestilt seg.

Er det noe rart at flere reagerer når en av de mest kjente personene med bakgrunn fra bombemiljøet til PLO spretter opp som leder for Human-Etisk Forbund i en avgjørende fase da den kristne formålsparagrafen blir skviset ut av norsk skole?  Roy Vega har vist til at Gule var innom gamle kontakter så sent som 1989. Vega klarte på en glimrende måte å vippe Lars Gule av pinnen og avsløre at hans stil og politiske preferanser ikke synes å ligge spesielt fjernt fra ekstremist-miljøet han har tilhørt. Lars Gule responderte som en tradisjonell ekstremist, og nektet å forholde seg til det faktum at han har delt interesse for trening i PLO-leire med Tysklands største nynazistiske organisasjon, Wehrsportgruppe Hoffmann. Så svarer altså sannelig nåværende leder i Human-Etisk Forbund med angrep på Vega i sosiale medier også, hvor Vega stemples som ”konspiratoriker”. Nå burde vel Jens Brun Pedersen eventuelt avvise at Wehrsportgruppe Hoffmann var i PLO-leire og fikk trening, på linje med Gule. Men nei, en fortsetter med en stil og en form som er så usaklig og vulgær at det automatisk vil bli stilt spørsmål om hva som egentlig foregår i Human-Etisk Forbund? Dersom Lars Gule og Jens Brun Pedersen er de tydeligste norske lederskikkelsene humanistene kan få opp og frem, er det vel samtidig grunn til å reflektere over deres usedvanlig enkle oppløp for å fjerne den kristne formålsparagrafen fra norsk skole. Hva med grunnloven og den norske kulturarven i dette bildet?

En annen kjent blogger, Hanne Nabintu Herland, skriver dette om toleranse som hersketeknikker: ”Det er ikke nødvendigvis et uttrykk for manglende toleranse når man kraftig imøtegår andres meninger.” Lars Gule og Jens Brun-Pedersen må rett og slett tåle at det stilles spørsmålstegn ved deres reelle humanistiske integritet, ut fra det de faktisk lirer av seg, men har derimot kommet med usakligheter og spydigheter.

Hanne Nabintu Herland etterlyser respekten for uenigheten, og har mer enn en gang påpekt intoleransen fra sekstiåtterne og retro-radikalerne som kom til i tiåret etterpå, som for en stor del la føringene for dagens opinion. Mens latterliggjøring og sarkasme knyttet til kristne prinsipper og verdier ikke var uvanlig, ser vi i dag at kristen religionsutøvelse er fortrengt fra det offentlige rom. Underveis har Human-Etisk Forbund  kjent sin besøkelsestid ved en kynisk utnyttelse av muslimer i debatten om integrasjon og respekt. Da er plutselig troen opphøyet til et gode. Forstå det den som kan.

For departementet var det relativt problemfritt å gjøre knefall for Strasbourg og HEF, og det på vegne av det norske folk. Underhånden er norske elever og studenter blitt enda mer distanserte i forhold til vår jødisk-kristne kulturarv. Det dreier seg om en målstyrt politisk prosess. Unnfallenheten fra en regjeringskontrollert statskirke har vært slående, og vi minnes Bjørnstjerne Bjørnsons ord: ”Dersom de kristne tror det de lærer, må jeg beundre deres ro”. Han får godt følge av Jan E. Hansen der han i en kronikk skrev: ”Å forsvare europeiske verdier er umulig uten å stå fast ved en viss gresk-romersk og jødisk-kristen arv.” (”Hva vil Europa være?”, Aftenposten 05.07.2010).

Norgeshistorien kan fortelle at Hans Nielsen Hauge gikk fra gård til gård og bidro til en åndelig bevisstgjøring, basert på hardt arbeid, nøysomhet og ”inderlig søgen efter Gud”. Den etterfølgende haugianismen hadde et sylskarpt blikk på det jødisk-kristne fundament, og ble omfavnet av den vanlige mann og kvinne. For dem var det rasjonelt å tro, og Hauges budskap styrket folkets selvfølelse og identitet i et Europa som skalv under giljotinene. For autoritetene – eller Makta, ble nettopp folkets rasjonelle og frie tanke møtt med fengsel og bøter. Som lærere, og ikke minst som foreldre øyner vi likhetstrekkene: Dagens utpressing av faget Kristendom ble gladelig velsignet av ”Makta” med sekularisering, relativisering og marginalisering.

Roy Vegas diskusjon med Lars Gule her på Verdidebatt.no var en kraftig vekker som illustrerer en type holdninger fra ”humanistisk” (HEFs) side som en trodde lå minst et tiår eller to tilbake i tid. Intoleransen, mangelen på respekt for andres meninger er jo like ekstrem som den ideologi vi må anta fortsatt ligger i bunnen av dette angivelig humanistiske forbundet. Hva skjedde egentlig da kristendomsfaget i en elegant, tilsynelatende overnasjonal prosess bare ble hempet ut av norsk skole? Er Grunnloven det neste en skal gå løs på?

Som mange andre ønsker jeg faget Kristendom tilbake. La gå med at det er vannvittig naivt, men i en tid da Kristelig Folkeparti synes å være helt ute av bildet, kan en jo spørre hvilke ambisjoner de øvrige politiske partiene egentlig har. Noe skal vi jo stemme på ved neste valg.

Roy Vegas artikkel om bl.a. nazister og nynazister i Midtøsten:

http://www.document.no/2011/02/den-glemte-politiske-undergrunnen-iii/

 

Eivind Lundager

Gå til innlegget

Knut Arild Hareide som Clark Kent ?

Publisert over 8 år siden

Deler av VGs forside, samt to sider i avisens Rampelys-seksjon vies mandag 31. januar påtroppende KrF-leder, Knut Arild Hareide, som har ”blitt ny” med kjendisstylist Jan Thomas.

 

”He-he.. Det var noen som sa jeg lignet på Clark Kent", sier Hareide. Men hjelper det?

Kristelig Folkeparti har kommet inn i et nytt valgår. Som jeg også tidligere var inne på, Knut Arild Hareide har hatt en hel uke for seg selv på Verdidebatt, som gjesteskribent. Det absolutt klareste uttrykket var en hyllest til NRK for det brede programtilbudet. For min del ser jeg kvantitative variabler i det statlige etermediet som en funksjon av nærmere 3.500 statsansatte i NRK. Dette handler om å legge to og to sammen.

Nå sitter selveste Anne Aasheim i Kulturrådet og fordeler statlig støttet til media, så nå er det ikke bare kringkastingslisensen som sørger får oppdrift i riket. Avisen ”Norge i Dag” får ikke pressestøtte. Dette er egentlig en annen sak, men jeg måtte liksom dvele litt med Knut Arild Hareide som noen mente lignet litt på Clark Kent. Det er et annet navn på Supermann i forkledning.

Unnskyld meg, men jeg tror ikke det hjelper hvor mange forkledninger Knut Arild Hareide har. Jeg tror rett og slett ikke noen har tro på den løypa Inger Lise Hansen gikk opp i møte med media. Nå må Kristelig Folkeparti få noe kjøtt på bena, og det dreier seg faktisk om verdier, politikk og troverdige mediestrategier! Tiden er inne for å mobilisere grasrota i Kristelig Folkeparti. Fortsatt handler det mye om ideologi og tydelige verdipreferanser, og jeg står fast ved Hans Nielsen Hauge som en troverdig frontfigur. Han må rehabiliteres, og nå må KrF-folket komme seg opp av stolene.

Dette valgåret er et skjebneår for partiet. Nå må en slutte å tøyse, og heller drive politikk. Det holder ikke å gå rundt å smile til hverandre og ta seg opp på ulike podier med ord uten innhold. Grunnstammen i partiet må gi lyd nå. Det må nye folk inn i rekkene, på alle nivå. En må bygge på røttene, på reelle verdier, ikke på fraser, floskler og pjatt.

Gå til innlegget

Marx eller Hans Nielsen Hauge i KrF?

Publisert over 8 år siden

Det pågår en relativisering av Kristelig Folkeparti som er så merkelig at en skulle tro partiet var i hendene på andre enn de kristelige i blant oss. Lær heller av bloggerne !

 

Både historikere, filosofer og samfunnsvitere har slått alarm for å vekke både politikere og alminnelige borgere ut av dvale: Hanne Nabintu Herland, Nina Karin Monsen, Roy Vega, Asle Toje, Ole Jørgen Anfindsen og flere andre har på hvert sitt vis engasjert og appellert til både hjerte og fornuft. Men Kristelig Folkeparti har intet å svare med. Ikke en lyd. Ikke et pip. Det er stort sett Fremskrittspartiet som kjører løpet i sosiale medier, i mediene for øvrig og ut over i landet hvor det virkelig bygges partiapparater nå, der mange kristne er med. Og det mens Kristelig Folkeparti roter rundt på leting etter seg selv og sine, mens velgerne forsvinner dag for dag. Når skal noen ta KrF ut av denne sløvhetstilstanden?

Nå leses bloggere som alternativ der avisene og nyhetsmedia for øvrig viser sin utilstrekkelighet. Bloggerne får inn rene nyhetstips fra lesere! Dersom en setter deres artikler opp mot politikernes utlegninger, forsvinner KrF langt inn i skoddeheimen når det gjelder klarhet, både i verdipreferanser og ideologi. Kontrasten er stor. Dersom det har blitt slik at det er skadelig å være tydelig på hvor en står, hvordan mener man egentlig å stake ut en kurs for dette landet? På hvilken måte har man så ment å oppnå troverdighet hos velgere i Kristelig Folkeparti? Jeg syns partiet er i ferd med å overgå seg selv med snakkebobler som ikke bare kommer alt for sent i forhold til den aktuelle diskusjon, men som mangler så mye konturer og klarhet at det nesten synes umulig å spore anstrøk av en troverdig verdidebatt.

Knut Arild Hareide var en uke gjest her på Verdidebatt.no. Jeg så med forventning fram til resultatet for den påtroppende KrF-leder. Det han var tydeligst på i løpet av ei uke var, en uforbeholden støtte til NRK, hvor han hyllet statskringkastingen spesielt for bredden i programtilbudet! Vel, dersom Hareide ut fra dette eksempelvis går inn for å doble NRK-lisensen slik at antallet statsansatte kan økes fra 3.500 til 5.000, så blir det kanskje plass til et positivt program om jøder også en dag? For breddens skyld, mener jeg? Det meste av moralsk indignasjon i NRK går nemlig med til å kritisere Israel, ellers kan det være det samme, bare alt er ’politisk korrekt’ i favør av SV og venstresiden i Arbeiderpartiet. Og bare folk betaler NRK-lisensen sin. Ærlig talt, både Hareide og hans KrF synes å mangle kontakt med strømningene der ute blant folk. Det skjer noe nå. Men KrF er så definitivt ikke på banen. Det ser heller ikke ut til at partiet kommer på banen. Hva gjør man så?

Ett eksempel fra Nina Karin Monsen: I sin bok ”Inn i virkeligheten” (Lunde Forlag 2010: 114) avslører hun hersketeknikken fra universitet. All tankevirksomhet som ikke var i samsvar med tankegodset fra den venstreradikale elite, måtte enten føyes eller kontrolleres. Hun er slett ikke alene her, og flere navn kunne vært nevnt. Å høre på foredrag av Asle Toje og Roy Vega bekrefter inntrykket av akademia som et politisert remedie, hvor en har åpenbare problemer med å bli kvitt revisjonismen og marxismen som altoverskyggende analyseredskap, i kombinasjon med hersketeknikken, meningsmonopoler og rene tankefengsler. Alt er liksom galt med USA og Vesten. Skulle det være anstrøk av noe annet i en del av verden, er det som reaksjon på dumme ting vestlige land har gjort. Men er verden egentlig slik laget? Nei, det er den ikke. Totalitære krefter hvor Russland fortsatt er fanget inn en lang og traumatisk historie, bærer på et betydelig ansvar, også for de 30 til 100 millioner døde i GULAG-leire som ble administrert av det hemmelige politiet KGB. Vi aner ikke hvor mange det var, herunder jøder og kristne, men hvem bryr seg? Ikke det at det noen gang synes å ha opptatt Kristelig Folkeparti etter at Kåre Kristiansen forsvant ut av bildet, men likevel: Er det ingen ideologisk visjon i partiet? Partiet er snart i ferd med å bli en karikatur på en politisk korrekt tåkeheim med relativiserte, politisk, korrekte meninger som ikke engasjerer noen som helst. Dette begynner å bli gudsjammerlig kjedelig.

Det var vel en tanke for partiet å komme på banen nå? Har det ikke noe som helst å tilby når det gjelder verdipreferanser i møte med utfordringer, eksempelvis om jøder i Judea? Har ikke jøder lov å eksistere i Judea fordi de er en overklasse som må vike for arabiske arbeidere? Jeg vet ikke, men idet både prester, biskoper og Kristelig Folkeparti flykter unna oppløp som går på å kreve Judea og Samaria totalt rent for jøder, da er det vel noe galt et sted?

Kristelig Folkeparti burde snarere legge ned, og la andre trekke lasset som er bedre i stand til å skille klinten fra hveten. Hva med Bibelen? Hvor står det at Judea skal være jøderent? Hebron? Øst-Jerusalem? Nå skjer det åpenbart noe på grasrotplanet i Norge, men grunnstrømningene fanges ikke opp på KrF-radaren.

Roy Vega har pekt på alt for stor grad av introvert rollespill hos kristne. Han mener at de stort sett treffer hverandre i helgene for å smile fromt, og trekke ut noen høvelige bibelvers for anledningen. Stadig for hverandre. Hva med forpliktelsene utover? Hva sier Bibelen om det? Skal en sitte der pent med vaflene etter passende innslag fra stedets prester og predikanter, gå hjem og sløve til neste helg? Er det slik det er å være kristen? Hvor er Jerusalem? Hvor er Betlehem? Er det knekkende likegyldig at 8.000 raketter sendes inn i Israels sivilbebyggelse fra Hamas i løpet av 8 år? Er det etter dette umåtelig viktig for våre biskoper å kritisere Israel for at landet slår ut Hamas’ infrastuktur? Og hvor er norske kristne når Libanons kristne knebles av islamistgruppen Hezbollah, igjen og igjen? Hvor er kollekten? Hvor er solidariteten? Nå sitter Hezbollah med nesten tre ganger så mange raketter som før den israelske aksjonen i Libanon i 2006! Klar til å skyte løs på Nord-Israel igjen. Jeg har knapt sett en eneste person i Kristelig Folkeparti som bryr seg. Halve Libanon består av kristne libanesere. Men det hjelper åpenbart ikke. Det hjalp heller ikke etter 6.000 Hamas-raketter. Ikke etter 7.000. Heller ikke etter 8.000.

Hans Nielsen Hauge reiste seg og gikk ut blant folk. Han engasjerte folk og utfordret dem. Hans tale var klar, men er gjort til historisk tabu. Det er marxisten Marcus Thrane som er symbolet på legmannsbevegelsen i Norge, og det er Berge Furre som har skrevet historiebøkene på mange universiteter og høyskoler. Er alt dette helt greit? Er det rart at bloggerne er i ferd med å overta der politikerne ikke fikser møtet med publikum?

Grunnskolefaget ”Kristendom” måtte i 1997 vike for KRL (Kristendom, Religion og Etikk). I dag heter faget RLE (Religion, Livsyn og Etikk), men kreftene og premissene bak det nye faget, lå hos de venstre-radikale, hendig kamuflert i Humanetisk Forbund (HEF) som et tilsynelatende politisk uavhengig forum. HEF kjørte agendaen like til Strasbourg med Lars Gule ved roret, og fikk som kjent menneskerettsdomsstolens velsignelse.

At nettopp denne filosofen ble tilliten verdig i organisasjonen som vaiet flittig med de humanetiske verdier, har undret noen og enhver: Lars Gule var blant de nordmenn som fikk våpentrening i PLO-leire, før han skulle ut og praktisere sin politikk med en elektronisk bombe midt i Jerusalem i 1977. Han ble arrestert underveis. Gule ble personlig tatt med 750 gram sprengstoff på flyplassen i Beirut. De som ønsker å vite mer om saken, kan selv studere videre på Wikipedia. Slik ballast har altså personer som skal være med og sette premisser for kristendomsfaget i norsk skole. Hvor er Kristelig Folkeparti?

Lars Gule ble også Midtøsten-ekspert på linje med Nils Butenschøn som har vært en av Yassir Arafats fremste talerør i Norge i 30 år. Han ble også direktør på det nasjonale Institutt for Menneskerettigheter. Hilde Henriksen Waage er også med på laget av Israel-hatere. Waage og Butenschøn var begge intervjuet i mediene mandag, som Midtøsten-eksperter. Der er de fast inventar i studioene. Men ikke våre bloggere! De blir stengt ute. Kristelig Folkeparti blir ikke det, men når partiet har en anledning til å si noe slik at folk hører det, er det bare selvfølgeligheter fra en politisk tåkeheim. Jeg er veldig lei meg for at det er slik.

Venstresidens høyeste ønske er polarisering, forvirring, splittelse og enda flere tåkedotter innenfor de borgerlige partier. Noe annet kunne jo føre til makt og innflytelse i politikk, undervisning og oppdragelse. I den grad både KrF og de øvrige borgerlige partier, inkludert Fremskrittspartiet har noe å lære av de rødgrønne, så må det være strategisk tenkning kombinert med profesjonell retorikk og mediehåndtering. Nå kan en ikke lenger stole på de politisk ensidige mediene i Norge, og det må legges opp helt nye strategier for informasjon i tråd med dette. Sosiale medier er viktige, men heller ikke der er KrF på banen, riktignok med noen få hederlige unntak. Igjen: Lær av bloggerne! Deres artikler roterer og diskuteres på nettet i flere uker!

Nå er våre medier så til de grader politisk ensidige, at det må helt nye mediestrategier til! De fleste sentrale nyhetsmedier er egentlig å betrakte som en politisk motkraft: De ivaretar ikke sin oppgave som meningsbærer. Publikum stemmer nemlig ikke bare SV og Arbeiderpartiet. I møte med en slik utfordring, kreves historisk innsikt, om ikke annet for å kjenne sine motstandere, kjenne tradisjonene, våre røtter og Norgeshistorien. Ikke minst må en tilbake til utgangspunktet for å finne en felles plattform, og justere kursen deretter i partienes statutter. Noe annet er fånyttes, eksempelvis i Midtøsten-debatt der politikere ser for seg at Israels historie startet i 1948, og knapt nok det. Med jøder som angivelig okkuperer sine egne hjem!

Bjørnstjerne Bjørnson sa det tydelig nok: ”Fred er ei det beste, men at man noget vil.” Sitatet ble tillagt Lars Gule da han i sin tid trådte av som leder for Human-Etisk Forbund. Kan det sies det samme om KrF? Nei, visjonene og profilene synes å være søkk borte. Nå må grasrota i KrF våkne. Jeg tror det er her håpet og potensialet ligger: KrF må velge om en skal satse på Karl Marx og den ’politiske korrekthet’ - eller Hans Nielsen Hauge.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1941 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
28 dager siden / 1679 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
21 dager siden / 1646 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1604 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1484 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 965 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere