Eivind Lundager

Alder: 61
  RSS

Om Eivind

Følgere

Arbeiderpartiet er godt inne i en ideologisk krise, i en faneflukt bort fra miljøkampanjer til multikulturplakater for å kompensere for oppflisede bannere fra tiden med arbeidere i bevegelse. Arbeiderpartiet må forandres, ikke Stiklestad!

Støvet har enda ikke lagt seg helt etter årets Olsok. Lørdag 5. september var selv direktøren for Olavsfestdagene,Randi Wenche Haugen,i Trondheim ute i avisen Dagen og kritiserte Stiklestad Nasjonale Kultursenter for å ha kjørt opp en sentral utsending fra den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO som hovedforedragsholder på selveste Olsokaften. 

Siden nevnte Randi Wenche Hagen har lang fartstid som NRK-medarbeider, med Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold som en profilert foredragsholder på Olavsfestdagene, føler jeg meg umiddelbart ikke helt trygg på kritikken mot Stiklestad fra den kanten. Heller ikke i Trondheim var det nemlig anstrøk av israelske utsendinger tilstede, der Midtøsten og Jerusalem var tema for refleksjon og dialog som på Stiklestad. Når det er nevnt, Olsokprogrammet i Trondheim var langt mer profiesjonelt enn på det gjennompolitiserte Stiklestad, som svever i lufta sammen med Arbeiderpartiet og åndene fra Yassir Arafat for tiden. Og mest bare det.

Arbeiderpartiet i ideologisk krise

Arbeiderpartiet basker fælt med å få stablet på plass en oppgradert ideologi bak sine multikultur-plakater, som med ett virker veldig rare i det de skyves inn på Stiklestad, hulpet av lojale journalister og medier. Med en strøm av låneord fra teologiens verden og iherdig forutgående  omskriving og intellektualisering av Olavsarven som isolert sett synes å sveve fritt i et univers av guder. Legemliggjort i form av en gråstein som like gjerne er kilt inn under alteret i Stiklestad kirke, og som har blitt hellig fordi det kan være en av de tre til seks steinene Olav Haraldsson kunne ha utåndet over. Slik har man nå også fått en renessane for steintilbedere på Stiklestad, inn bak alteret i kirken! Nå kneler besøkende foran steinen og kysser den.

Her er faktisk et eksempel som blir til kimen i en aktuell problemstilling i et formidlingsperspektiv: Et alt blir til en ingenting. Over en ordstrøm om all verdens religioner og kulturer, gjerne kalt mangfold, forventes det av oss at vi skal ha den aller største respekt og forståelse, for hele globusen, hele veien inn på Stiklestad en Olsokkveld. Men når det gjelder vår egen kultur møtes vi av et fenomen som ligner mer og mer på en ideologisk motivert selvforakt? Hvem snakker om toleranse, nestekjærlighet og dialog med oss som mener PLO er en funksjon av en veldig trist ideologisk nyorientering i møte med Stiklestad som fortsatt er og skal være et kulturelt gravitasjonsfelt i dette landet?Er det nå med ett illegitimt å vise til Stiklestad som det fremste symbolet for kristningen av dette landet, så kan det si noe om den rådende politiske kulturen i vår samtid.

Stigmatisering satt i system

Bare det å minne om hvorfor Stiklestad Nasjonale Kulturhus ligger der det ligger utløser ekstremist-stempler fra kyniske politiske nettverk som synes å ha foruroligende og uforholdsmessig godt fotfeste i media. Her har noen helt klart utnyttet 22. juli-tragedien. Dette er krefter som også er vanskelige å spore i åpent landskap, da det samtidig dreier seg om en politisk undergrunn med regional base i Trondheim under aldrende AKP-celler, der PLO nå har en ad hoc-base for sine egne propagandafremstøt. AKP må vike for PLO i dette perspektivet, og jeg frykter Arbeiderpartiet kommer på hæla også. Midt oppe i dette er det altså muligheter for reelle inngrep i forhold til sentrale norske myndigheter som slett ikke bare behøver å bli problemfritt i årene som kommer. Det kan i det ytre fortone seg som utslag av generøs idealisme og overført revolusjonsromantikk. Men det dreier seg helt samtidig om nokså steinharde ekstremistmiljø som for ikke så lenge siden ikke nølte med å skaffe seg våpentrening i lukkede PLO-leire, samt drive aktiv kurervirksomhet for terrorister i og utenfor Midtøsten.

PLO er en paraplyorganisasjon som favner flere ytterligående terrorgrupper, som slett ikke har forlatt sine metoder i det vi skriver året 2012. Oppe i dette er det samkjøring med miltante islamistiske grupper og fraksjoner i Hamas, etter påtrykk fra Det muslimske brorskap i Egypt. Å trekke dette til Stiklestad en Olsok-kveld gir nødvendigvis ingen begeistring blant Arbeiderpartiets velgere heller. Selv om det er mange lojalitetskjeder i media å støtte seg på om og når det kniper.

Giverlandsgruppen med pengesekkene til PLO

Nå sitter Norge fortsatt i den internasjonale Giverlandsgruppen (Ad Hoc-enhet) som sikrer PLO vanvittige pengebeløp med ujevne mellomrom. Og som på sin side ikke er overbevisende kvalitetssikret med tanke på stor korrupsjon og annet. Nå har nettopp PLO fått nye økonomiske problemer. Flere fraksjoner jakter desperat på mer penger for å posisonere seg oppe i den pågående rivaliseringen.

Det er ingen overdrivelse at PLO nå vakler i betydelige indre stridigheter, på flere nivå i den ikke helt troverdige palestinske administrasjonen (PA), som for tiden har et betent forhold også til klanhøvdinger lenger oppe i PLO-hierarkiet.

Klanfamilier og fraksjoner vil tørne sammen i løpet av året. Langt de fleste fraksjonene er allerede representerte i Oslo, delvis også i Trondheim de siste årene. Dette gjelder også tre, fire Hamas-medlemmer. Hvordan vil dette fortone seg og utarte seg  når frustrasjonene og de indr ekonfliktene øker? Det dreier seg slett ikke om noe organ som er i nærheten av å virke overbevisende som statsbærende forum for et nytt arabisk Palestina innekilt i Israel. Så blir også dette til en gigantisk politisk maskerade for et Arbeiderparti som snart står med begge bena inne i en heksegryte de rett og slett kan få problemer med å komme seg ut av i tide. For mange bevigede ord er avgitt, nå senest på Stiklestad av ekspedisjonssjef Mona Juul i utenriksdepartementet. Hun svingte seg inn utenom programmet med et voldsomt støtteinnlegg til Ashrawi, og vi som måtte befinne oss blant publikum fikk ikke ett sekund avgitt til spørsmål eller kommentarer. Dette showet forplikter. Arbeiderpartiet vil snart ha problemer med å følge dette opp, i praktisk politikk og i kroner og øre, rett og slett fordi dem de kommuniserer med er i ferd med å løse seg opp i sine enkelte faktorer, snarere enn å vise evne til statsbærende oppdrift. Men penger vil de kreve, ut fra de løfter som er gitt direkte og indirekte, uformelt.

Fra boikott til Gaza-flåte og Stiklestad

 I 2009 dreide det seg om kulturelle og akademiske boikottforsøk mot Israel i Trondheim, konsentrert om NTNU der nettverkene har godt fotfeste nesten helt til topps. Altså, boikott mot denne ene knøttlille jødiske staten av alle land i hele verden, i et flerleddet propaganda-opplegg som har store internasjonale forgreninger i ekstremistmiljø over hele Europa, Austeralia, New Zealand og Russland. (Sjekk Den trorskistiske internasjonale og annet på nett). Deretter er det «Gaza-flotillaen» som er en kampanje for primært å bryte havneblokkaden av militante Hamas-islamister, som for tiden strever fælt med sine våpenforsyninger. Igjen kan nevnte internasjonale nettverk spores, og igjen er det et bestemt, lukket miljø i Trondheim som bruker mye tid og krefter på samkjøring av opplegg, også over landegrensene. I imponerende tempo, og med opp til flere sceneskifter i løpet av ett eneste år. Nå med Arbeiderparti-representanter i biroller. Blant dem er Trondheimsordfører Rita Ottervik fra Arbeiderpartiet.

Sporene til og fra Trondheim 

Når vi så ble vitne til PLOs inntok på Olsok-kvelden på Stiklestad, var det med ett mulig å følge kommunikasjonsveien fram og tilbake fra Trondheim, til nøyaktig samme lille miljø som for boikottforsøket på NTNU i 2009, og til gjentatte kampanjer i forsøk på å hindre sikkerhetsblokkering av Hamas i Gaza. Som andre har vært inne på: Etter Arbeiderpartiets årsmøte i Trondheim i 2009 ser vi nevnte miljø stadig i samkjøring med partiet, og vedkommende som var en av de to hovedansvarlige for boikott-kampanjen på NTNU fikk like gjerne årets kulturpris i Trondheim i 2010, etter sin innsats. Jeg er blant dem som frykter at PLO etter hvert får bygd opp en såvidt sterk cellestruktur i Trondheim at man vil se direkte politisk press mot norske myndigheter, utenom de formelle kampanjene, der flere fraksjoner plutselig tyr til de samme metodene som de bruker mot jøder og sine egne i Midtøsten. Å vikle seg inn i for naive "dialoger" oppe i dette høyeksplosive landskapet kan ha sin pris.

Hvor kommer ressursene fra?

Hvor får de så alle sine penger og ressurser fra? Dette koster nemlig tid, og det koster penger, over en periode da tilveksten på norsk side slett ikke er spesielt imponerende i yngre rekker. Det erfarte vi i auditoriet på Stiklestad Olsokkvelden.

I møte både med de religiøse og politiske sider av islam har det kommet betydelige utfordringer inn i flere lukkede AKP-miljø, i Oslo, Trondheim og Tromsø. Flere i viktige kommunikasjonsledd har helsebakgrunn, fortsatt med sine kontorer og møterom på regionale sykehus. Det har kommet til fraksjonsdannelser også i Norge. To sentrale personer i Trondheim er siden 2008 ekskludert på grunn av for ekstreme rasistiske føringer rettet mot jøder. De ble for synlige på utsiden. Antisemittismen i disse lukkede kulturene er godt kjent og til dels selvgenererende, og vil lett øke på med årene, da kulten det er snakk om ikke har tradisjoner for å tillate motforestillinger. Like lite her som under Stalin, Mao, Pol Pot og Arafat forøvrig. Dette er doktrinære og totalitære miljø. Hva holder de på med, på sine møter i dette AKP, RV og Rødt!, der forkortelser, fronter og iltre slagord går om hverandre, over en hard kjerne som sjelden smiler.

Vi så de sentrale aktørene ankomme i flotte kjøretøy på Stiklestad, og gi blomster og pene ord til hverandre.Ekspedisjonssjef Mona Juul i utenriksdepartementet var på pletten utenom det oppsatte programmet, også hun med mange rosende ord. Hun gav PLOs utsending sin uforbeholdne støtte, både for modighet og saklighet. Det kunne lett fortone seg som et overspill i denne konteksten. 

Ekspedisjonssjef Mona Juul (bildet) fra utenriksdepartementet kom inn utenom programmet etter PLOs utsending Hanan Ashrawi på Stiklestad. Hennes sterke støtte-erklæring til Ashrawi virket som et dobbelt overspill fra Arbeiderpartiet denne Olsokkvelden, som vitner om et Arbeiderparti i ideologisk krise.

Om hele seansen på Stiklestad i sin helhet kunne karakteriseres som en gjennomgående patetisk tirade av svulstig demagogi, rettet mot Israel, i en atmosfære av stadige ovasjoner og antisemittisme, så står det ikke til å nekte at det fra PLOs side, og kanskje fra noen naive sjeler på toppen av Arbeiderpartiet, fortonte seg som en gigantisk propagandaseier? Igjen: Naiviteten har vokst seg alt for stor inne i dette Arbeiderpartiet!

Stadig uten at en eneste politiker regionalt eller sentralt har satt spørsmålstegn. Siden alt av pamper på og rundt Stiklestad, og på toppen av Arbeiderpartiet, har kommentert Stiklestadaksjonen uten å berøre en eneste reell problemstilling, langt mindre berøre hvorfor aksjonen faktisk eksisterer og nå stadig øker i omfang og intensitet, så gir denne sære arrogansen selvfølgelig næring til alle oss som mener at de høye politiske kneløftene på Stiklestad i bunn og brunn er utslag av Arbeiderpartiets svanesang: Dette partiet har stjålet metaforer og begreper på løpende bånd fra teologiens og Kristenrettens verden, i et alt annet enn vellykket forsøk på å revitalisere sin egen kvasi-ideologi fra den religiøse marxismens verden med kirkerommene som mellomstasjoner. Nå bærer det utfor og nedover, etter flere tiår med hegemoni.

Einar Førde la egget og Thorbjørn Jagland fortsatte

Einar Førde kjørte i sin tid opp dette maskineriet som kirke- og kulturminister. Og ikke minst som redaktør bak revidering av Arbeiderpartiets prinsipprogram i perioden 1978 og 1980. (Se Roy Vegas artikler om dette her på Verdidebatt). Det dreier seg om en svært omfattende prosess som Førde pløyde gjennom sammen med Arne Treholt på den ene siden og Gro Harlem Brundtland på den andre siden. Brundtland synes å ha blitt løftet fremover av trekløveret Førde, Treholt og Evensen, først som miljøvernminister.

Resultatet ble i Arbeiderpartiet som i Moskva: Ideologien skulle pakkes inn i nye bevingede begreper og metaforer, maskeres, prosessorienteres og effektueres bak markedsteknokratiske fasader. Siden miljøsaken ikke solgte tilstrekkelig ble det så ny faneflukt til multikultur-plakater, der en sterkt oppfliset ideologi igjen ble relansert under begrep «mangfold», «internasjonalisering» og «globalisme». Oppe i dette identifiserer vi mye av den samme naiviteten som rådet i Arbeiderpartiet i siste halvdel av 1930-årene, og umiddelbart før krigsutbruddet. Den samme naiviteten synes å gjøre seg gjeldende i møte med terrorismen og den militante islamismen, som jo bare er nok et totalitært uttrykk, i en tidslinje der Stalin og Hitler avløste hverandre i paroler, overskrifter og folkemord. Arafat som fredspartner gav heller ingen oppdrift.

Arbeiderpartiet har kjørt hardt på gjennom byråkratiet, for å låse fast sine politiske prosesser i direktiver og lovverk, ofte hjulpet av EU og NGO-nettverk. Samtidig ser vi stadig sterkere lydrekker i våre medier. Noe vi helt konkret har erfart gjennom Stiklestadaksjonen, der journalister og redaktører tilsynelatende bruker samme politiske retorikk og kyniske assosiasjonsteknikk, som vi ikke har demokratisk underskudd nok i dette landet. Vi er ogs skuffet over kristne og kristne organisasjoner, som stilltiende synes det er greit med PLO som hovedforedragsholder på en Olsok-kveld på Stiklestad. Deres passivitet og likegyldighet gir betydelig næring til de maktpolitiske interessene som nå kjører på for fullt etter grunnlovsendringene som kom 21. mai i år. Vel, mange slumrer. Det vil ikke jeg være med på. Og jeg håper flere vet å engasjere seg fra nå av. 

Ap-ordfører kommenterte feil tekst til Facebook-bilde     

På Facebook-siden hadde en fotograf fra Stiklestadaksjonen i all glamour og virak forvekslet verdalsordfører Bjørn Iversen med Terje Rød Larsen på Kulturhuset Olsok-natta. Noe som raskt førte til en kommentar fra Arbeiderparti-ordføreren til lokalavisen Verdalingen, der han mente bildeforvekslingen vitner om mangel på seriøsitet fra aksjonistenes side. Mer skulle det altså ikke til for å trekke en slik slutning, fra et eneste Facebook-bilde, og ellers intet saklig sett. Nå har Arbeiderpartiet åpenbart begynt å stresse. Generalsekretær Raymond Johansen har tidligere vært frempå med syrlige kommentarer. Han glemmer at det knapt finnes en trønder igjen som syns det er hyggelig med PLO som hovedforedragsholder på en Olsokaften på Stiklestad. Dette viser jo en utvikling som Stiklestadaksjonen nettopp har advart mot. Altså et Stiklestad som en eneste stor politisk lekegrind for partipamper i Arbeiderpartiet.

Gjennom 40 til 70 fæle år forsøkte diktaturene i Øst-Europa å bryte ned kirkene, og massiv kristenforfølgelse tok til. Millioner av dem mistet livet i konsentrasjonsleire kjent som GULAG. Det nyttet ikke. Ideologien var ikke sterk nok. I hele sitt programoppsett, gjennom en tidslinje på 90 år er det i Arbeiderpartiet mulig å identifisere ideologisk motiverte forsøket på å redusere kirkens og kristendommens rolle som limstoff og kulturell ramme i dette landet. Rett og slett fordi en klamrer seg til autoritære ideologier som kritisk sett hører hjemme på den historiske skraphaugen, og som må maskeres under miljø-begreper og multikultur-doktriner for å overleve møtet med nye velgergrupper. Det er tid for indre forandring i Arbeiderpartiet. Ikke på Stiklestad!

Eivind Lundager

6. august 2012

Gå til innlegget

Om mange mener at norske medier er ensidige i sin Midtøsten-dekning, i favør av den arabiske siden, er vel resultatet som forventet, da man på maktens tinder fikk idéen om å invitere Midtøsten til Stiklestad: Nå overgår media sannelig seg selv.

Denne gangen er det ikke det som faktisk skrives og uttrykkes som er det verste. Det dreier seg nokså klart om en samkjørt stille kampanje der PLOs prominens, Hanan Ashrawi, ikke skal forhåndsomtales i mediene. Noen annen fornuftig forklaring finnes ikke. Ellers står store deler av det norske pressekorpset alltid parat og ringside når PLO og det faste kontaktnettet i utenriksdepartementet, og ikke minst rundt generalsekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet – når han har noen megetsigende politiske budskap som må ut i beste sendetid og i solide oppslag, stort sett alltid med god timing. 

Avdøde PLO-leder Yassir Arafat og nåværende generalsekretær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, hadde fra år 2000 flere samtaler om videre felles strategier. Arbeiderpartiet gjemmer nå konsekvent sine ideologiske prosesser bak en multikulturdoktrine, der en samtidig henter inn arabisk symbolikk og retorikk fra Jerusalem og Betlehem.

Etter det vi forstår er det statskringkastingen NRK som også kjører løpet i forbindelse med PLOs propaganda-show på Stiklestad, Olsok-kvelden. Det hele skal være godt timet mot NRK Dagsrevyen kl. 19.00, altså 29. juli. Forbindelsene har så langt gått via en sentralt ansatt på NTNU i Trondheim, men det har stort sett dreid seg om praktiske opplysninger om ankomst til Stiklestad og skisser for tematikk. De spesielt utvalgte har imidlertid fått oppgitt et eget telefonnummer (mobilnummer) direkte til PLO-dronningen Hanan Ashrawis sekretær. Mon ikke NRK sitter på enda flere direkteforbindelser den veien?

Media i viktig støttefunksjon for PLO

Her er mitt stalltips: Etter NRK – som nok er tildelt en hovedfunksjon i propaganda-fremstøtet under Olsok, synes Aftenposten (redaktør Hilde Haugsgjerd) og TV2 og stå henholdsvis som nr. 2 og 3 i køen. Her blir det intervjuer både i Oslo og på Stiklestad, med korte sekvenser fra Hanan Ashrawis tale. Hva som skal kjøres er vel trolig avtalt.
Vi er i ferd med å få medier som blir mer og mer lik Sovjet-tidens Moskva. Det meste av årets politiske Olsok-teater dreier seg om å lage en pyntelig ramme om den ”kristne” PLO-representanten som riktignok styres av ti muslimer i en såkalt ”kriseregjering” etter 2010, i den hensikt å få en ny stor økonomisk tilførsel gjennom EU. Norge sitter som kjent som leder for den internasjonale Giverlandsgruppen, og har en betydelig støttefunksjon direkte i PLO-systemet, så ensidig, ustøtt og naivt at jeg i mitt stille sinn håper på en regjeringskrise så snart som mulig, slik at vi kan få endret den politiske kursen i dette landet. Svermeriet er farlig stort nå, og det har havnet helt inn på Stiklestad, midt i Olsok-feiringen! 

Men altså, de må alle ha fått meldinger om ikke å forhåndsomtale PLOs stunt på Olsok på Stiklestad. Slik melding kan også ha blitt gitt via utenriksminister Jonas Gahr Støres personlige sekretær, eller fra en kontaktperson på statsministerens kontor. Dette vet vi ikke sikkert, men poenget er at dette tilsynelatende grenseløse politiske teatret som nå fanger inn Stiklestad, synes samordnet med et innarbeidet medienettverk. Unnskyld meg, men hvor har det blitt av demokratiet og den frie pressen? Paradoksalt nok skal også den ikke så rent lite venstrevridde generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund også til Stiklestad for å holde foredrag under Olsok. Jeg tror intet blir bedre av det. Snarere tvert i mot.

Bare det at ikke en eneste journalist gjør anskrik er jo helt utrolig. Her dreier det som om noen som lykkes i å omgjøre Stiklestad til en ren politisk arena for særinteresser og politisk kampanje-journalistikk.

Stiklestadaksjonen er sterkt tilstede i år, men plutselig har mediene glemt at aksjonen eksisterer. Til nå er ikke aksjonen omtalt overhodet i forhold til alt som settes i sving under Olsok. Grunnen er nok først og fremst at talsmenn for aksjonen kan komme til å omtale PLOs celebritet, og da er hun jo forhåndsomtalt, altså i strid med de politiske premissene som synes å være lagt god tid i forveien, med rene medie-groupies på laget. Jeg syns dette er direkte ekkelt!

Folk ønsker ikke et slikt Stiklestad

Er det da slik at det forutsettes at folket mener det er helt greit at Stiklestad gjøres til en tumleplass for Arbeiderpartiets innfall – i forhold til den arabiske og muslimske siden av Midtøsten? Er det illegitimt å problematisere dette også?

Til tross for at det gikk meldinger ut i media om Hanan Ashrawis nærvær på Stiklestad allerede i mars i år, er det altså ikke ett eneste medieorgan i dette landet som har nevnt hennes nærvær. Altså ut over denne ene notisen i lokalavisen ”Verdalingen”, er én av de definitivt mest profilerte skikkelsene i den palestinske frigjøringsorganisasjonen ikke nevnt med ett ord i våre medier.
Heller ikke etter at det offisielle Stiklestad-programmet ble sendt ut med PLO-utsendingens navn på for et par uker siden, kom det til ett eneste oppslag i noen norske medier, sentralt eller regionalt. Dette minner sterkt om noe i retning av rene totalitære tilstander.

Nå er det riktignok Arbeiderpartiet som dominerer direkte og indirekte med sine betydelige eierskap, direkte og indirekte (A-pressen og LO-organer) i norske aviser og i medier for øvrig. Det bør likevel finnes en grense for hvor langt dette kan tøyes, der Arbeiderpartiets politiske kampanjer blir utfordret direkte? På Stiklestad har partiet møtt kraftig motbør, med fokus på reell ideologi bak multikulturdoktrinen og andre maskerader, der partiet nå rett og slett dropper ut av samfunnsdebatten og bare kjører på ut fra en maktbase hvor store deler av partiapparatet synes å ha overvurdert sine muligheter. Kanskje særlig etter 22.juli, som selvsagt kan brukes og misbrukes politisk for å ramme politiske motstandere som er oppegående og bevisste, også på det ideologiske feltet.

En god del vil møte fram på Stiklestad og vinke farvel til Arbeiderpartiets hegemoni i norsk politikk, men det er mulig at en samtidig bør vinke farvel til mediekulturer som ikke hører hjemme i noe demokrati. Den politiske kampanje-journalistikken er en klar forsterkning i forhold til det demokratiske underskuddet vi nå har i dette landet, og den må ikke bare analyseres i forhold til det som faktisk blir tatt med, men også i forhold til temavalg og ikke minst politisk timing, pluss det som konsekvent ikke blir tatt med. Dette siste er nemlig vanskelig å dokumentere.

Roy Vega som selv har vært med i ”Spelet” på Stiklestad i minst ti år og har journalistisk bakgrunn, har pekt på at det helt konsekvent unnlates å stille kritiske spørsmål til maktfyrstene som nå altså med suveren forakt for folkevalgte organer (det være seg Stortinget eller Nord-Trøndelag fylkeskommune) bare støter om konseptet på Stiklestad til et internasjonalt, multikulturelt senter. Det bare skjer – for så å kjøre på med Arbeiderparti-definerte ”dialoger” med arabere i Midtøsten. På selveste Olsok-kvelden kommer det altså et hovedforedrag i PLO-regi.
Er det noen som kan se for seg hvilke følelser dette utløser blant folk? Eller gir man bare blaffen i slike følelser nå, i det medie-nettverkene har vokst seg sterke nok? Som om det bare må være slik! Vi som har utfordret dialogen har av egen erfaring erfart at den kun er forbeholdt de spesielt innvidde. Vi som kritikere forties konsekvent, mobbes, og gjentatte ganger forsøkes kritikken mot denne utviklingen å gjøres illegitim i seg selv.

Aksjonister parkerer Arbeiderpartiets ambisjoner

Men jeg tror nok noen har undervurdert slitestyrken i Stiklestadaksjonen, som med en kjernestyrke på godt over 1000 aktivister kommer til å utfordre Arbeiderpartiet både på Stiklestad og tvers gjennom neste års valgkamp. Samtidig er vi meget betenkt over det fatale fraværet av profesjonalitet i media. Ikke en eneste journalist har stilt ett kritisk spørsmål til maktmenneskene som turer fram på Stiklestad for å bruke stedet i sin politiske propaganda. Nå er det multikultur-doktrinen som er spesielt trendy i Arbeiderpartiet, men vi tror det fortar seg i møte med folk, rett og slett. Det er nemlig mulig å gjennomskue mye av retorikken som jo maskerer Arbeiderpartiets ideologiske føringer, ofte ved å henge på kvasi-teologiske uttrykk og begreper i verdispørsmål.
Underhånden motarbeides kristendommens posisjon i norsk kulturhistorie. Vi ser hvor raskt oppløsningstendensene kommer i det denne merkevaren i vår kultur forsøkes eliminert inn i en sfære hvor det meste skal likestilles med islam, både som religion og ideologi. Altså i praksis med to parallelle lovsystemer i en nasjon. Slikt fungerer bare på Arbeiderpartiets tegnebrett, i møte med et Norge som er inkluderende, men som samtidig bærer i seg en kulturell integritet Arbeiderpartiet aldri vil lykkes i å fjerne.
Jeg tror faktisk det slaget allerede er tapt, på vei til Stiklestad. Dit kom de, dagens maktfyrster, men ikke lenger. Og nå bærer det sannelig utfor på meningsmålingene. Det er nok av dem som etter sigende skal sørge for at Nord-Trøndelag som Arbeiderpartiets klart sterkeste bastioner skal falle, og det gjennom hele valgkampen, skal vi tro aksjonistene.

Rungende taushet

Ingen skal fortelle meg at den rungende tausheten som omgir PLOs utsending på Stiklestad, som altså skal holde hovedforedraget Olsok-kvelden, ikke er samkjørt mellom våre hjemlige medier. Hvordan dette undergrunnsapparatet egentlig fungerer skal jeg ikke avsløre her, men vi kan vel nøye oss med å slå fast at noen bakspillere og mellommenn kanskje er mer gjennomsiktige enn de tror de er? Jeg håper og tror at investorer vet å kjenne sin besøkelsestid, og etablerer reelle uavhengige medier i dette landet som nå virkelig er ute og kjører når det gjelder kritisk journalistikk i forhold til det rådende maktapparatet. Dette med tanke på det statsbærende partiet og dets nettverk i byråkratiet, helt inn i politisk tematikk og dagsordenfunksjon ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter tvers gjennom Olsok. Dette er klamt, og det er tamt. Noen må ta konsekvensene av denne sære medie-situasjonen og sette på alarmklokkene foran det viktige stortingsvalget neste år:
Hvordan skal de borgerlige partiene kommunisere med et publikum i et land der kampanje-journalister og redaktører i innarbeidede nettverk bare sitter klare for å forsvare Arbeiderpartiet? Det vi er vitne til foran årets Olsok på Stiklestad er meget betenkelig. Det finnes altså politiske medie-nettverk som arbeider parallelt med maktapparatet, i støttefunksjoner. I Midtøsten er frontene klare nok, og da avslører journalistene seg over tid. Og hva skjer når Arbeiderpartiet trekker Midtøsten til Stiklestad? Jo, da ser vi sannelig den politiske ensidigheten manifesterer seg, allerede før hovedoppsettingen i dette nye politiske teatret for makthaverne.

Eivind Lundager

Gå til innlegget

Frihetens banemenn sterkere nå?

Publisert over 8 år siden

I en uhyggelig artikkelserie i Document.no blottlegges et ekstremistmiljø i Norge, Sverige og Danmark som samarbeidet både med det russiske hemmelige politiet KGB og med noen av verdens fremste terrorister, etter spesialtrening i Midtøsten. Hvorfor har ikke dette kommet fram i lyset tidligere?

 

Det uhyggelige oppe i dette er ikke bare at en rekke kjente skikkelser i AKP, danske KAK og KA, samt miljøet rundt den svenske journalisten og forfatteren Jan Guillou, var bundet opp i virksomhet som åpenbart var sterkt influert av det hemmelige russiske politiet. Flere gjennomgikk spesialtrening i PLO-leire for bestemte terroraksjoner, hvor også flere av de mest kjente norske kommunistene ga aktive bidrag.

Som det går fram av artikkelserien i Document.no deltok Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue under regulære terroraksjoner etter forutgående skolering i PLO-leire. Skal vi tro at de er velsignet med frekkhetens nådegave? De presterte nemlig å anklage norske sikkerhetstjenester for å drive ulovlig politisk overvåkning. Attpå til argumenterte de såpass bra at de fikk innvilget erstatning for dette. Dette reflekterer jo til syvende og sist en meningsløs og ekstremt naiv, politisk kultur.

I Document.no vises det til boken ” De ska ju ändå dö” av Gunnar Ekberg, hvor Peder Martin Lysestøl i AKP (Rødt!) driver kontaktarbeid i Midtøsten for Jan Guillou og hans team i Stockholm. Gjennom en periode da Jan Guillou i følge avsløringene i den svenske avisen Expressen i oktober 2009 var godt betalt agent for KGBs leder for politisk etterretning i Stockholm, Jevgeni Ivanovitsj Gergel.

Både Finn Sjue og Peder Martin Lysestøl har mottatt erstatning for at de skal ha blitt ulovlig overvåket. Hvor lang tid tar det før  norsk presse ser selvmotsigelsen i dette?  Likegyldig er det vel ikke, selv for de mest ihuga politisk korrekte journalistene? Nordmenn deltok fysisk under terroraksjoner mot Israel, og de sitter nå som sentrale opinionsdannere i medier, på høyskoler og universiteter. Det er heller ingen hemmelighet at Peder Martin Lysestøl er en sentral aktør i kampanjene for at NTNU i Trondheim skal boikotte Israel, både kulturelt og akademisk. Her snakker vi om en kampanje som nå kjøres gjennom internasjonale nettverk, knyttet til venstre-ekstremistene.

Den hatkulturen som nå hersker i våre medier mot Israel, er slett ikke upåvirket av nevnte ekstremistmiljø. Dette miljøet har vært katalysator for de gjentatte kampanjene mot sikkerhetstjenesten. For å kunne kjøre dette løpet videre inn i et nytt årtusen hvor man har tangert grensen for ren anti-semittisme i flere medier, dreier det seg om reell innflytelse i opinionsdannende fora. Denne rekka fra Norsk Telegrambyrå og NRK til VG Nett, har en meget eiendommelig politisk slagside. En skulle tro at venstresiden er i ferd med å få fullt hegemoni i helt sentrale medier. Dette skjer ikke fordi de er så mange, men fordi likegyldigheten og kunnskapsløsheten har blitt så stor.

Jeg registrerer også at en nylig avgått leder i AKP-fronten Palestinakomiteen nå er en meget sentral produsent av Midtøsten-reportasjer for VG Nett, altså fra nøyaktig samme miljø som kan knyttes til terroraksjoner. Nå sier dette minst like mye om VG Nett som om AKP/Rødt. Spørsmålet er hvorfor dette samfunnet er i ferd med å gjøre frihetens banemenn til sentrale politiske opinionsdannere? Det er klare islett av anti-semittisme oppe i dette. Vi kan jo tenke oss hvilke overskrifter vi ville ha sett på VG Nett og i NTB-meldinger dersom en av de tillitsvalgte i Fremskrittspartiet hadde deltatt i tilsvarende aksjoner, med KGB på den ene siden og kjente, internasjonale terrorister på den andre. Det ville garantert blitt føljetong på VG Nett i flere uker etterpå.

Klikk her og les hele saken i Document.no:

http://www.document.no/2011/04/den-glemte-politiske-undergrunnen-del-v/

Eivind Lundager

Gå til innlegget

What do we need to know?

Publisert over 8 år siden

”Er det sant, det med Arken, at Noah bygde båten med aluminium?” På skulen her om dagen skulle elevane finne ut kva Det Gamle Testamente handla om. Dei skulle velje ei klassisk GT-historie og sjekke ut sanninga med nokre harde fakta.

Etter å ha googla gjennom både rått og råte, fann dei ut at arkeologien spelte ei sentral rolle. Blant alle søka mellom Dødehavsrullane, Betlehemsstjerna og Noahs Ark, blei Arken den store favoritten. Ikkje ulikt oss vaksne var enkelte av desse forskarane utruleg skeptiske, uansett kor overbevisande ”bevisa” var. Urgamal informasjon blei på sett og vis ”ugyldiggjort”. Andre igjen tok det meste for god fisk, for ute skein jo sola. Nei, eplet fell ikkje langt frå stammen: Likna dei litt på dei vaksne, tru?

Vitskapen har jo eit og anna bra ved seg. Ankerfestet i livet ligg gjerne i harde fakta, for dei som treng det. Då blir religion fort ståande att for einfoldige pinglar. Men Albert meinte noko heilt anna: ”Science without religion is lame. Religion without science is blind.” Kven Albert var? Ikkje han Åberg, nei! Kan skjøna det var jøden og vitskapsmannen Albert Einstein sine vise ord!

Nåvel. Elevane fann fort ut at Noah verkeleg bygde arken. Anten det, eller så var alt sammen berre finforedla myter og ljug, heile greia. Ja, så mykje for muntleg overlevering. Dei same elevane har òg kjennskap til den naturvitskaplege tenkje- og arbeidsmetoden. Den er til å stole på, meiner dei. Hundre prosent. I kombinasjon med PC’ar med CD- og USB-port. Til sammen blir dette bra, i følge dei kloke med høg utdanning. Så dei er gode å ha. CD’ane, altså. For vi må jo ta back-up i tide og utide for å tryggje oss mot virus og ormar og sånn.

I det minste slapp Noah å bry seg med USB, bits og bytes. Tvert om tok han vare på ormane. Inni båten. Ungdommane fann òg ut at folk i Noahs dager brann infoen inn på keramikk, så det verkeleg skulle halde over tid. Det var då ein liten gluping stoppa opp eit sekund og undra: ”Skal tru om ein USB hadde gjort same nytta?

Skulen er som Arken. Vi har heile spekteret i alle regnbuens fascinerande farger: Truande og tvilande, gudsfornektarar og tiljublande frelste. Ateisten nekta kategorisk på at Arken var sann. Det var så han hadde bestemt seg på førehand: Enn å vere så fjern og tru på slike røvarhistorier! Bortkasta tid var det. – Tenkte no han i si brennande tru!

Nei, då var det betre å vere på den sikre sida: Det moderne menneske er klart best på å byggje skikkelege skip. Av både laminat og metall, og anna fjongt material. Då må det professjonelle til! Altså dei med høg utdanning innan meteorologi, materialteknologi og Arkimedes lover. Dessutan kunne ikkje Noah noko som helst om det. Det var no HEILT bombesikkert. Arkimedes levde jo lenge, lenge etter Noah. Så her snakkar vi om bevis over tidslina! Og den hadde dei alle ”inne”, frå urtida til Det Andre Tempelet.

Det var då ein i klassen nynna på songen ”Min båt er så liten”. Brått såg han for seg Titanic. Den var ikkje liten, nei, faktisk mykje større Arken.  Noah fekk velje korkje storleik eller lukke skutedøra som han ville. Vårherre hadde visst sørga for det sjølv. Men Titanic var ei flott dame! Og mykje meir strømlinja enn Arken. Titanic var i alle fall bygd av professjonelle, etter alle kunstens reglar. I farta kom ikkje desse unge forskarane på kor langt nede på havbotnen ho ligg, men dei vart no samde om ein ting: Fekk dei velje mellom Titanic og Noahs ark, visste dei kva dei ville tatt. Arken ligg i det minste på fjell. Ulempa der er at det er både høgt og kaldt, om ikkje fullt så vått samanlikna med Atlanterhavet. Sjølv ein meteorolog forstår det. ”Om berre Vårherre hadde teke seg av både mål og luke”, sukka eleven: ”Då hadde det gått bra med Titanic, slik som i songen.

På ei tyrkisk nettside i engelsk versjon, las dei eit innslag om kva den yngre garden trudde om Noah. Problemstillinga var ”What do we need to know about Noah?” Eit av svara var: ”Don't listen to critics! Do what has to be done.” Kanskje kunne Noah engelsk òg! Uansett var Noah guten sin som gjekk rett på sak. Han stod last og bram ved det gudgjevne oppdraget sitt, og oversåg både hån og spott. Snakk om å gjere det som gjerast skulle, uavhengig av kva alle andre meinte.

Nederst på nettsida vert lesarane oppfordra til å ta ein tur til Tyrkia,til det kjente Ararat-fjellet, plassen der Arken ligg. Det er dårleg med vatn der no, seier dei, så ta for all del godt med drikke. Framfor alt, om du skulle finne noko nytt og spennande, skal du hugse det ingen lyt gløyme: ”Give God the Glory!” Gjer som dei tyrkiske barna! Dei har det same motto som dyra i Arken: ”Don't miss the boat!” Var det æva barna hadde i tanke?

http://www.arksearch.com

/naexped.htm#Expeditions%20Present:%20Operation%20Triple%20G

http://www.youtube.com/watch?v=pshEf4mYNP8

http://www.youtube.com/watch?v=a_wIKiOgk10&NR=1

 

Eivind Lundager

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere