Bård Larsen

Alder: 0
  RSS

Om Bård

Historiker. Civia

Følgere

En annen bøtteballett

Publisert 3 måneder siden

Min kritikk av Rødt handler ikke om hva Rødt mener om ulikhet, privatisering eller klassesamfunnet.

Prest Susanne Engell og psykiater Svein Haugsgjerd er fremdeles opprørt over mine skriverier om Rødt, men sier fremdeles ingenting substansielt om partiet. Derimot bruker de nesten all spalteplass på å spekulere i mine motiver. Utgangspunktet er ikke så rent lite konspiratorisk. Tekstene mine er et «strategisk forsøk på å slå en kile i det saksfellesskapet i praktisk politikk som partiene på venstresiden, inkludert MDG, har begynt å bygge», mener de. Det er i tillegg en ren kampanje på gang, for Siv Jensen advarte mot «radikalisering av Ap» i Aftenposten samme dag som mitt opprinnelige innlegg sto på trykk, og det kan vel neppe være tilfeldig?

Det er ikke enkelt å svare på sånt, for det er tøv. Forfatterne forstår heller ikke hva Civita er. Jeg har skrevet om autoritære av alle støpninger i mange år, herunder kritikk av Rødt, og det er selvsagt ingen som dikterer eller styrer det jeg skriver om. I Civita står vi selv ansvarlig for det vi publiserer. For øvrig er det feil, som det skrives, at Civita har bedrevet noen spesiell kursing eller skolering av KrFU’ere. Det har aldri vært noen form for egenskolering av KrfU-ere med sikte på verken det ene eller det andre.

Min kritikk av Rødt handler ikke om hva Rødt mener om ulikhet, privatisering eller klassesamfunnet. Det hører til i en helt ordinær politisk diskurs i et liberalt demokrati. Det jeg advarer mot er kommunisme som foreldet, forfeilet og menneskefiendtlig tankegods. Altså kommunisme som «en annen bøtteballett» enn den øvrige venstresiden.

En av ideo­logienes jernlover er at toleranse og demokratisk anlegg smuldrer opp jo lenger ut av sentrum ideene forsvinner. Det henger sammen med den tiltagende kompromissløse forestillingen om egen rett­skaffenhet. Det er altså snakk om det liberale demokratiets antitese. Så, hvor kom det fra, at venstresiden er monolittisk? Det er kanskje her Angell og Haugsgjerd ikke helt forstår hva jeg mener med «det politiske sentrum».

Det er nemlig dette de urovekkende tidene handler om: Radikale og udemokratiske krefter som sliter i og tærer på det politiske sentrum. Og her mener jeg sentrum som et felles referansepunkt for de som gir sin til­slutning til liberalt demokrati og pluralisme. Altså forståelsen for  kompromisser og aksept for at det finnes ulike verdier og trosretninger – av ulike ideer om veien til lykke og velstand. Angell og Haugsgjerd maler i stedet opp et manikeisk tablå der pluralisme synes overflødig. Her bekreftes også en mildt sagt snever tolkningsramme for egen kristen etikk, der kommunister er å finne på den rette siden av evangeliet.

Venstresiden har også et ansvar for å demme opp for egen radikalisme, selv om det virker fremmed for Angell og Haugsgjerd.  

Hva slags samfunn ønsker Angell og Haugsgjerd med slik grovsortering, att på til med «den kristne sosialetikk», og derfor også, må man tro, gud selv, som trumfkort? Riktig merkelig blir det når Angell og Haugsgjerd helt feilaktig skriver at Rødt har «tatt avstand fra tragiske historiske eksempler fra fremmede land». Tvert i mot. I dag demonstrerer Rødt foran Utenriksdepartementet med støtte til Maduro, som sulter ut sin egen befolkning. Det er dette jeg mente med praktisk fornuft og det kristne budskap. En «falsk dikotomi», skrev Angell og Haugsgjerd. Slett ikke. Den falske dikotomien setter de selv opp, mens jeg påpekte at ord og handling, verden og hjemlig etikk, er uløselig vevet sammen.

Gå til innlegget

En urovekkende tid

Publisert 3 måneder siden

Det er ikke proletariatets diktatur vi skal bekymre oss for, ikke generaler til hest heller. Trusselen fra Rødt er mer subtil enn som så.

Prest Susanne Engell og psykiater Svein Haugsgjerd er ikke særlig begeistret for kronikken jeg hadde på trykk i Vårt Land om Rødt den 15. februar. Min raljerende tone er «usedvanlig usammenhengende og patosfylt», mener de helt uraljerende.

Engel og Haugsgjerd mener at det «i virkeligheten» er høyrepolitikk i ymse former som får folk til å stemme på Rødt. Men det står også klart og tydelig i teksten som de har reagert på.

Et lerret så dystert. 

At folk trekker mot autoritære ideer og ledere har ofte en forklaring. Det kan være årsaker man kan forstå og sågar sympatisere med. Det er mye uro rundt omkring, mye å bekymre seg over og mye å ta tak i. Det er altså ikke nødvendigvis problembeskrivelsene det er noe galt med, men løsningene. Jeg håper vi ikke er kommet dit hvor det males opp et lerret så dystert og undergangsprofetisk at autoritære løsninger er bedre enn det vi har i dag. For det er ikke sikkert vi vil like det som kommer
etter liberalt demokrati.

Engel og Haugsgjerd er bekymret for «nyliberalisme». Deres fortegnelse av hva Civita er, og deres beskrivelse av samfunnet vi lever i, skal jeg la ligge her. Det er en helt grei og løpende debatt. Sånn er det i et demokrati, heldigvis.

Verre er det at Engel og Haugsgjerd mener at «kristen sosialetikk» tilsier et «oppgjør med denne trenden». Denne strengt subjektive og politiserte sorteringen av sauer og geiter lover ikke godt for en åpen folkekirke.

En annen bøtteballet. 

Engel og Haugsgjerd mener videre at kritikken av Rødt er et forsøk på å frata kritikk (av «nyliberalismen») enhver legitimitet. Det er en tøvete påstand. Som jeg skriver, er Arbeiderpartiet en mål­bærer av mye av den samme kritikken. Eller venstresosialdemokratiske SV. Igjen: Politikk dreier seg om uenighet og ulike verdisyn. Poenget mitt er at Rødt er en helt annen bøtteballett.

Som velgere har vi et ansvar. Engel
og Haugsgjerd legger for dagen et temmelig stemoderlig syn på Rødt-velgernes ansvar. Her er heller ingen refleksjon over hva Rødt står for. Ingen substans. Er det slik at Rødt bare skal vurderes ut fra hva de er mot? Kunne de se for seg et høyreradikalt parti på tilsvarende måte?

Rødt vil ikke ha proletariatets diktatur i Norge mener de, og avskriver dermed kritikken av partiet. Jeg foreslår at de to setter seg ned og studerer Rødts prinsipp-program og hvordan partiet orienterer seg i verden, der mange har det langt verre enn her hjemme.

Fra forstanden. 

Vi lever i en temmelig urovekkende tid, med en høyreside som delvis har gått fra forstanden. Og en pragmatisk venstreside som sliter kolossalt. Fenomener som Rødt, hvis de vokser til å komme i vippeposisjoner, bidrar til å utarme det politiske sentrum. Det er ikke proletariatets diktatur vi skal bekymre oss for, ikke generaler til hest heller. Det er mer subtilt og dekonstruerende – og det skjer rundt oss as we speak. Jeg tror selvsagt ikke Rødt-sympatiserer flest går rundt og er autoritære. Men en sånn vinkling
bidrar også til å ufarliggjøre autoritære strømninger, for det er i maktens korridorer politikken skapes.

Selv tenker jeg at kristen sosial­etikk også bør ha noen implikasjoner for den humanitære krisen i diktaturet Venezuela. Altså den politisk skapte utviklingen som partiet Rødt i mange år har ønsket velkommen, og som de fremdeles klamrer seg fast til.

Hvis det er etikk (og moral?) Engel og Haugsgjerd er opptatt av, vet de nok utmerket godt at det ikke har så stor verdi uten praktisk fornuft.

Gå til innlegget

Vesten som kortidsminneforening

Publisert 3 måneder siden

Vi har glemt at det liberale demokratiet er en skjør og komplisert politisk konstruksjon som har kjempet med nebb og klør for å overleve.

Rødt går solid frem på meningsmålingene. Antagelig forstår mange av de som støtter partiet at den autoritære partilinja ville være dårlig nytt hvis den noensinne skulle veksles inn i realiteter.

At opplyste mennesker støtter et parti de vet aldri bør komme i reell posisjon er merkelig i seg selv. Hvis vi hadde et tilsvarende revolusjonært parti på høyresiden, og folk støttet dem taktisk, ville det skapt rabalder av en annen verden.

Lekent og ufordøyd. 

Men det hviler noe lekent og ufordøyd over venstreautoritarianisme. Den er ikke så farlig i små porsjoner … Proletariatets diktatur, selv ikke i lettutgaven, kommer jo ikke til Grünerløkka eller Ullevål Hageby. Så kan man kanskje gruble litt over den moralske og historiske implikasjon over dette, hvis man gidder.

Rødts appell blant velgere er selvsagt også utrykk for politisk misnøye: Frustrasjon over Frp og en rekke kontroversielle utspill fra regjeringen. Moxnes retoriske begavelse, med et utrykk som velferdsprofitører, får gehør hos mange. Rødts beskrivelser av ulikhet, eliter og lederlønninger trekker også velgere. Men samtidig er dette forhold som Ap og Støre er i stand til å absorbere. Hva skjer?

Sett utenfra er det snodig at et sekterisk parti med et kommunistisk, planøkonomisk program seiler frem på meningsmålingene i en temmelig egalitær velferdsstat med et fritt marked. Samtidig sliter sosialdemokratene i det europeiske landskapet. I et nytt arbeidsmarked, annerledes demografi og med utfordringer som går mer på tvers av klasse enn tidligere, har de problemer med å finne fotfeste. Det gir rom for populistiske kaosryttere som har svar på det meste.

Ytterkantene styrker seg. 

Gjennom pluralisme og liberalt demokrati har en klart å turnere uforsonlig gruppedynamikk på en ganske god måte. Harmonimodellen har vært rådende. Slik ser det ikke helt ut lenger. Det er i tidsånden at ytterkantene styrker seg på bekostning av det liberaldemokratiske sentrum. Det er åpenbart at mange vil være med på den seilasen. Årsakene til polariseringen er kompleks og omdiskutert, men polariseringen er der, og folk får ta det ansvar de selv føler er riktig.

Kanskje er det lurt å tenke over hva det på sikt kan innebære hvis sentrum forvitrer og ytterkantene blir rådende politikk? En vestlig sivilisasjon dominert av trumpister og kommunister? Er det ok? Som en protest?

De siste ukene har Venezuela vært et hett tema. Landet er som kjent blitt et humanitært katastrofeområde. Likevel står Rødt, direkte avleggere av en av de mest autoritære politiske bevegelsene Vest-Europa, last og brast med en diktator som sulter ut sin egen befolkning. Rødt er bekymret for regimeskifte i diktaturer, men vil ha revolusjon i liberale demokratier.

Mens Maduro blokkerer innfartsårene for å hindre nødhjelpen å komme inn i Venezuela, bruker Rødt tiden til å demonstrere foran Utenriksdepartementet med plakater av Chavez og Maduro. Markeringen ble for øvrig kringkastet av venezuelansk stats-TV: «Det norske folk støtter Venezuelas president.» Men noen sammenheng mellom Rødt hjemme og Rødt ute leses ikke alltid inn i sånt. I alle fall ikke blant Rødts velgere. Venezuela er jo så langt borte.

Innlysende fellestrekk. 

Det skal mye velvilje til for ikke å påpeke sosialismens virkningshistorie, altså når det gjelder statsformer. For de har vært katastrofale, alle som en. Selvfølgelig kunne man valgt å drøfte hvert enkelt havari stykkevis og delt, men det er dårlig analyse. Fordi de sosialistiske landene, selv om mange av dem er svært forskjellige, har et temmelig innlysende fellestrekk i ideologien. Så blir det sagt at ingen av disse landene har vært sosialisme på ekte, og det stemmer nok. Det bekrefter at sosialisme som statsdoktrine ikke tåler overgangen fra skrivebord til praksis (kan det være noe med manglende maktfordeling og ideologisk rettskaffenhet?) Maktkonsentrasjonen med folket som stedfortreder (proxy) er som en honningkrukke for makteliter, men også en fjøslykt for hjemlige venstreradikale.

Er det virkelig lekent eller kontrært å snuse på illiberalt tankegods? Eller til og med stemme på dem? Demokratiet går selvsagt ikke under av at Rødt bikker syv prosent. Men alle monner drar. Ulike radikale grupperinger ser nytteverdien av et urolig landskap. Krise er som skapt for demagoger og kaosryttere. De ideologiserte ytterpunktene trekker mange velgere som normalt verken er ideologiske eller særlige poli­tiske inn i en kamp om hegemonier.

Det ville dessuten være en overdrivelse å hevde at alle venstreradikale har en særlig omsorg for det liberale demokratiet. Kanskje er det også slik at noen godt ute til venstre ikke har så veldig mye imot at Vesten kneler under indre motset­ninger. Blant de mest ideologisk venstreradikale er sammenbrudd i kapitalismen og dens liberale demokratier gode nyheter, en etap­peseier så å si, slik Karl Marx i sin tid forutsatte at både ville skje, og var nødt til å skje.

Et radikalt nullsumspill. 

Det er ikke sikkert at alle som er med på seilasen vil trives i et samfunn der liberale institusjoner og maktfordelingsprinsippet blir angrepet, der pluralisme erstattes av fiendskap og der det offentlige ordskiftet blir til et radikalt nullsumspill. Det er riktignok ikke helt riktig, men analogien er god: Legger du en frosk i kaldt vann som varmes opp, vil den svømme rundt og ikke merke at den blir kokt før det er for sent. Selv om det er mye vi misliker, kanskje til og med sterkt, er det ikke sikkert at vi vil like det som eventuelt kommer etter liberalt demokrati, som Leonard Cohen nesten sa.

Tanker som dette blir selvfølgelig oppfattet som pompøse og gammelmodige. For Rødt er jo bare kontrære. Og de sier det som det er, sies det. Men gjør de det?

Rødt maler et bilde av Norge som et grusomt land å leve i. Så grusomt at en revolusjon er nødvendig. Det er til å undres over: Hva tenker urbane individualister med mastergrad som stemmer Rødt om å leve i et kommunistisk samfunn? Altså i den grad det i det hele tatt tenkes over det? Hva tenker folk som ellers setter pris på kunstens autonomi og frihet til å velge hvem og hva man vil være, om statsdirigert konformitet slik den har blitt praktisert i de land Rødt (og tidligere AKP) var (og er) disipler for? En mulighet er at velgere ser på det som avlatshandel: Om ikke verden kan reddes, kan man i alle fall redde egen samvittighet ved å stemme på et parti som prediker at de vil avskaffe den kapitalismen man nyter til fulle, vel vitende om at det aldri vil skje.

Opium for de intellektuelle. 

At folk med høy utdannelse svermer for høytflygende og fullstendig urealistiske, men autoritære ideer er ikke noe nytt. På nittitallet var det gøy å gå opp catwalken med logoene til Baader Meinhof eller Røde Brigader på ekstremt dyre topper designet av Katharine Hamnet. Den selvproklamerte Prada Meinhof-gjengen hadde som filosofi at historien gjentar seg. Først som tragedie, siden som mote. 

Filosofen Raymon Aron skrev i sin tid om den franske øvre middelklassens dragning mot ideologier som ødela befolkninger i land langt borte. Opium for de intellektuelle, kalte han det. Aron så med forbauselse på hvordan folk, utdannet i rasjonalitetens og fornuftens navn ved Sorbonne, som med høye krav til kritisk analyse aktive dekonstruksjon av etablerte sannheter, samtidig forfektet ideen om et fremtidig utopia og fornektet alle fakta om hvordan disse ideene utspilte seg rundt i verden.

Forskanset i Paris rike kvarterer erklærte Jean Paul-Sartre (Raymon Arons evige krangleobjekt) og hans livsledsagerske Simone de Beauvoir seg som «anti-borgerlige anarkister». En slags politisk og kulturell selvpisking uten egentlige sosiale konsekvenser.

Den jødiske dirigenten. 

Omfavnelse av enhver god sak, uten tanke på konsekvensene, ble udødeliggjort av forfatteren Tom Wolfe i novellene Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers. Radical Chic (som har blitt et begrep) handlet om den jødiske dirigenten og komponisten Leonard Bernstein som i 1970 inviterte ledere for Svarte Pantere, en revolusjonær gruppe med antisemittiske tendenser, til luksusleiligheten sin ved Park Avenue, Manhattan. Problemet var at Bernstein hadde svarte tjenere. Derfor hyret han for anledningen inn to spanske tjenere.

Aron og Wolfes skriverier handler ofte om mer eleverte samfunnslag enn det Rødt kan skryte av. Men beskrivelsene av avstanden mellom idealisme og praktisk fornuft, står seg godt i dag også.

Når det gjelder fremtidsutsikter deler jeg langt på vei Timothy Snyders pessimisme. Når det rakner et sted, kan det rakne overraskende fort andre steder også. Det vil ta tid, men historien er heller ikke forutbestemt. Selv ikke her, hvor vi alle er sosialdemokrater. Folk flokker om politikere til høyre og venstre som sier det som det er, samtidig som sannhetsprinsippet er i oppløsning. Og i Kreml sitter det en president som gnir seg i hendene.

Men i siste instans må voksne mennesker tas på alvor. De som velger å gå hele veien og støtte fiender av liberaldemokratiet, er selv ansvarlige for det de gjør. Andre må betale prisen for slike valg. Uansvarlighet går som regel ut over andre.

Fordi det er kontrært. 

Som sosiale skapninger er vi ledbare. Vi kan tro på rareste ting. I en rasjonalitetens tid der mennesker er friskere og sunnere enn noensinne, takket være skolemedisin og vaksiner, velger for eksempel stadig flere foreldre ikke å vaksinere barna sine, for dermed å bane veien for oppblomstring av livsfarlige sykdommer. Kanskje fordi det er kontrært, eller interessant. Gode foreldre kan i konsekvens være ubarmhjertige mot andres barn.

Vesten er også en kortidsminneforening. Vi har glemt at det liberale demokratiet er en skjør og komplisert politisk konstruksjon som har kjempet med nebb og klør for å overleve. Mange tror at det er urokkelig og evigvarende og at autoritære ideer derfor kan betraktes som interessante og morsomme å leke med. Litt høyreradikalt her, litt kommunisme der? Plukke litt her og litt der, no problem, for verken baristaen på hjørnet, Instagram eller ytringsfriheten vil forsvinne. Og er ikke Trump og andre sterkemenn bare korrekser som står opp for vanlige folk og sier det som det er?

Gå til innlegget

Erdogans reaksjonære nasjonalisme

Publisert nesten 3 år siden

Dagens offisielle retorikk i Tyrkia er mer angstbitersk og fiendtlig enn på svært lenge. Det spøker for forbrødringen mellom Tyrkia og Vesten.

Etter at den tyske forbundsdagen vedtok en resolusjon som fastslo at massakrene mot armen­erne i det osmanske riket under første verdenskrig var folkemord, har de tyrkiske reaksjonene nesten vært sterkere enn forutsett. Og det sier en del.

Tyske parlamentarikere har mottatt dødstrusler. President Erdogan uttalte at tyske parlamentarikere er terrorister. Verst gikk det utover parlamentarikere­ med tyrkiske aner, som ifølge ­Erdogan bør få blodet testet i et laboratorium.

Det er dessverre ikke uvanli­g at tyrkiske nasjonalister drar ­rasekortet. På Sergels Torg i Stockholm den 9. april i år fikk nestlederen i den tyrkiske riksforeningen, Barbaros Leylani, stor oppmerksomhet under en demonstrasjon til støtte for tyrkisk-allierte Aserbajdsjan:

«Död åt de armeniska hundarna. Död! Död! Mina kära raskamrater. Låt oss visa Sverige, Skandinavien och Europa vad turken står för. Vi tycker inte om blod, men vi kan låta blodet flyta när det behövs.»

Kan slike utfall tolkes som ren retorikk, som tomme tønner, ­eller er det noe vi bør merke oss?

Favorittpoet. I 1997 ble ­Recep Tayyip Erdogan dømt til ti ­måneders fengsel for å ha «oppfordret til hat basert på religiøse forskjeller», etter å ha deklamert et dikt av sin favorittpoet, Ziya Gökalp, under et massemøte i byen Siirt. På vei til fengselet ble Erdogan fulgt av en sympatiserende kolonne bestående av 2.000 kjøretøyer.

Erdogan – som ble statsminister i 2003 – var tidlig en populær politiker. I 1994 ble han ordfører i Istanbul, noe han var med bravur like inntil fengslingen. Det relativt autoritære styret til statsminister Mesut Yilmaz betraktet islamisten Erdogan som en betydelig trussel mot den rådende sekulære og militære ordenen.

Vi bør se litt nærmere på diktet som sendte nåværende president Erdogan bak lås og slå:

«Våre minareter er våre bajonetter, Våre kupler er våre hjelmer, våre moskeer er våre brakker. Vi vil sette en endelig stopper for etnisk segregering. Ingen vil intimidere oss.

Hvis himmelen og bakken skulle åpne seg. Hvis flom og vulkaner skulle sprekke, vil vi ikke vike fra vår misjon. Min referanse er islam. Hvis jeg ikke er i stand til å snakke om dette, hva er da livets mening?»

Ziya Gökalp (1876-24) var ­ingen hvemsomhelst: Poet, sosio­log, politisk filosof og ikke så rent lite av en demagog. Først og fremst var han ungtyrkernes ledende ideolog, gjerne omtalt som den tyrkiske nasjonalismens far.

Reaksjonær. Ungtyrkerne kom til makten i 1908 da osman­riket var nær kollaps. Kunne stumpene­
etter imperiet reddes, eller lå løsningen i å etablere en nasjonalstat etter europeisk mønster? Det var Gökalp som la det ideologiske fundamentet for det siste.

Den største inspirasjonen hentet­ Gökalp fra reaksjonær sosiologi og sosialdarwinisme, altså i den liberale nasjonalismens absolutte motsetning. For de liberale var demokrati, ­likhet for loven, maktfordeling og plura­lisme premisser for ­nasjonsbygging, mens de reaksjonære vektla rase og rasenes uforanderlighet.

Her ble demokrati og universalisme sett på som ren falskhet, som fiende av det etniske folkefellesskapet. Godt kjent er den tyske Völkisch-bevegelsen, en ­avgjørende forløper til sentral­europeisk fascisme og nasjonal­sosialismen. Her sto forestillinger­ om at mennesker­ og jordsmonn er organisk sammen­knyttet ­sentralt, gjerne fremstilt i pompøse dikt og ­taler om «blod» og «rasesjel».

Islam grunnstamme. For Gökalp var det moderne et ­sivilisatorisk skall bestående av jernbaner, industri og teknologi,­ som måtte fylles opp av den ­enkelte nasjons eksklusive kultur og fortidige storhet. Kulturen hadde sjel, mens sivilisasjonen var kunstig, mente Gökalp.

Selv om Gökalp ikke var utpreget­ religiøs, mente han at islam var grunnstammen i nasjonens sjel. Derfor ønsket ikke Gökalp eller ungtyrkerne en ­sekulær stat i ordets rette forstand.

Derfor er det relativt komplisert å forstå beveggrunnen for det armenske folkemordet: Selv om motivet var å rense rivaliserende nasjoner ut av Anatolia (store deler av dagens Tyrkia), bannet diktatoren Enver Pasha jihad over de kristne.

Ved å spille på eksistensiell frykt i den muslimske befolkningen, åpnet dørene seg for et inferno av vold, der kristne ble jaget ut av husene sine og myrdet under påsyn av – og ofte medvirkning fra – sine muslimske naboer.

Det ble ganske tidlig klart at Gökalps fremtidsvisjon for Tyrkia­ var at den tyrkiske fullborger måtte være både tyrkiskspråklig og muslimsk. Gökalps biograf Uriel Heyd kaller dette for spirituell nasjonalisme. Ifølge Heyd ville Gökalp på sikt erstatte Gud med nasjonen, og i dette tilfellet gjenopprettelsen av et Stor-Tyrkia (av Gökalp omtalt både som pantyrkisme og Turan).

Herrefolk. Det er en del som tror at ungtyrkerne og Kemal Atatürk går ut på det samme. Selv om ungtyrkerne på mange ­måter kan betraktes som Atatürks forløpere, er forskjellene store.

Den osmanske overgangen­ mellom imperium og nasjonal­stat på begynnelsen av 1900-­
tallet, var en transformasjon mellom et tradisjonsbundet religiøst samfunn bestående av herrefolk og undersåtter definert i religiøse kategorier, til en nasjonalstat bestående av det samme herrefolket og de samme undersåttene.

Ungtyrkerne drev en kampanje­ under Gökalps valgspråk «Tyrkia for tyrkiskspråklige muslimer»­ (et postulat som også ble et mare­ritt for kurderne). Men den tyrkiske nasjonsdannelsen var primært basert på den sekulære halvfascismen til Kemal Atatürk.­ Atatürk mente at islam var en sentral årsak til osmanrikets stagnasjon. Erdogan selv vil tilbake til de ungtyrkiske røttene, hvor islam er en sentral del av et sammenvevet nasjonsbilde.

Imperieambisjoner. Erdogans nasjonsprosjekt blir tidvis ­omtalt som ny-osmanisme (en «mildere» variant av pantyrkisme). Et klart brudd med arven etter Kemal Atatürks strengt tyrkiske sekularisme (derfor er forakten for Erdogan fremdeles stor blant visse nasjonalistiske grupperinger). Mens Atatürk kraftig ned­tonet pantyrkismen, har Erdogan – i likhet med Putin – imperiale ambisjoner.

Gjennomgående kan man si at osmanene forestilte seg at alle politiske, økonomiske og kultur­elle problemer – etter hvert også sultanatets dysfunksjonalitet – hadde sin årsak og opprinnelse­ i utlandet og blant imperiets mino­riteter.

Ungtyrkerne så fiender og skyldnere på alle bauger og kanter (noe som tidvis også stemte). Det var ikke slik Atatürk ­betraktet verden og heller ikke slik 
omverdenen betraktet Tyrkia. Med Erdogan har utviklingen gått i revers. Dagens offisielle retorikk er mer angstbitersk og fiendtlig enn på svært lenge. Det spøker for forbrødringen mellom Tyrkia og Vesten.

Aggressiv. Noen paralleller finnes altså mellom Gökalp og Erdogan. Erdogan har beordret en nådeløs krig mot kurderne (og dermed også sitt eget folk), og forholdet til Armenia har kanskje aldri vært dårligere. Ordskiftet er dominert av aggressiv nasjonalisme.

Regjeringen driver vold på et allerede krakelerende demokrati, der journalister og andre kritikere fengsles systematisk. Islamiseringen av sivilsamfunnet og sentrale institusjoner er godt kjent. Og i skoleverket byttes gamle lærebøker sakte, men sikkert ut med gloriøse, enøyde fortellinger om tyrkisk-osmansk storhet i fortid og nåtid.

Først publisert i vårt land 16.6.2016

Gå til innlegget

Hvordan skal vi forstå terror?

Publisert rundt 3 år siden

I februar ble seksbarnsmoren Dafna Meir stukket i hjel foran ungene sine av en 15 år gammel palestinsk guttunge. Hvordan kan vi forstå slike ­handlinger?

Det er ikke uvanlig å hevde at terrorhandlinger er utrykk for ektefølt desperasjon. Men hvor generelt kan en slik betraktning være gyldig?

Dagen etter at to palestinere­ drepte fire sivile jøder og en drusisk politimann under morgenbønnen i en synagoge i Jerusalem i november 2014, uttalte Jørgen Jensehaugen ved NTNat ­«eskaleringen av angrepene er uttrykk for ekstrem frustrasjon fra palestinsk side» (VG 18. november 2014).

I Morgenbladet (21. november 2014) mente journalist Qasim Ali på generelt grunnlag at «radikalisering skyldes utenrikspolitikk og mistenkeliggjøring».

Hvis man skal være ytterst kritisk kan slike kausale forklaringer tolkes slik: Jo grusommere handlingen er, desto verre er undertrykkelsen som motiverer den. I verste fall fremstår knivdrap som de vi nå ser i Israel, som bekreftelse på hvor skrekkelig Israel er.

I sum er jeg usikker på om slik forståelse er rett vei å gå når voldshandlingene er så ekstreme.­ Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

En vel så viktig forklaring kan være at de grusomme handling­ene sier noe om kraften­ i en ­fanatisk, dehumaniserende ­religiøs og politisk kultur i ulike sjatteringer.

Som motiverer svært mange unge mennesker i Midtøsten (og i Europa) til å betrakte helt uskyldige mennesker – være seg i Paris, Aleppo eller Tel Aviv – som primære mål for sanseløs vold.

Enhver som er interessert i Midtøsten bør også studere ­Hamas' fjernsynsstasjon Al Aqsa nærmere (mye ligger ute på nett). Det er som å stirre ned i avgrunnen. Her kan vi se barn fortelle hverandre at de ønsker å bli martyrer (selvmordsaksjoner).

Sammen resiterer de sanger og vers hvor døden hylles og ­jødenes endelikt er det hellige mål for palestinske patrioter. Alt nøye regissert av propaganda­kyndige. Og vi får et sørgelig innblikk i den autoritære indoktrineringens ødeleggende kraft.

Forskning rundt massevold og krig finner ingen entydige ­årsaksforklaringer, men viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som ­motiverer overgriperen i perioder­ med mye voldsbruk.

Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk ­manikeisme – en kamp mellom ondt og godt, psykologi eller manglende­ sjelsevner.

Psykologen Evelin Lindner ­definerer ydmykelse som en «påtvunget reduksjon av personer eller grupper, en underkastelsesprosess, som skader ­eller ødelegger deres stolthet, ære eller verdighet».

Lindner definerer videre ­ydmykelse som å plasseres, mot sin vilje, og ofte på en, sett fra subjektets side, sårende måte, og i en situasjon som er langt under hva han føler at han har rett til å forvente.

Men ydmykelse og krenkelse er ikke nødvendigvis rasjonelle størrelser. De kan også ta form av irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger, og med den uheldige effekt at tilstanden genererer stimuli for kollektiv destruktiv adferd.

Det mangler ikke på historiske eksempler på dette.

Det er tross alt en valgsituasjon å drepe uskyldige sivile, mens man ser dem inn i øynene, med mindre overgriper er psykotisk.

Hvis desperasjonen er så stor at man ikke lenger er i en valgsituasjon, må handlingen derfor være uttrykk for at den frie viljen­ er satt ut av spill på grunn av en opplevelse av eller følelse av urett som fører til handlinger­ som de aller, aller fleste ville unnlate å gjøre.

De fleste tør ikke eller oppfatter det som moralsk galt. Da må spørsmålet være hvorfor ikke langt flere palestinere begår slike drap.

Terrorangrepene i New York og London ble i hovedsak ­begått av folk som levde normale liv – gjerne i Vesten. Den islamske­ staten rekrutterer tusenvis av unge menn og kvinner fra ­Europa, som ender opp som rene slaktere. Så langt har tolv nordmenn ofret livet sitt for IS.

Det er egentlig ganske oversiktlig: Nesten alle mennesker, barn som voksne, er ikke suicidalt voldelige.

De aller fleste mennesker som lever i armod eller er opprørt over sine omgivelser vil ikke gå til angrep på andre sakes­løse mennesker med våpen eller bomber på eget initiativ.

Legitimering som motivasjon. Den som utøver grusom og vilkårlig vold i en saks tjeneste er som oftest avhengig av ekte eller­ følt legitimering av ens gjerninger. Det skal ikke så mye til.

En potensiell drapsmann kan motiveres av noen håndfuller støtteerklæringer i sosiale ­medier. Eller av at andre har ­utført lignende handlinger før (man er altså ikke alene). Men som ­regel snakker vi om noe større: han har en nasjon, en bevegelse ­eller korpsånden i rygg.

Blant de fleste palestinere som begår terrorhandlinger er forestillinger om martyrdom avgjørende. En martyrdom som springer ut av grensedragninger mellom religiøse forestillinger og politisk ideologi. Selvmords­aksjonister blir lovet sin lønn i himmelen og hylles som helter.

At en god del av knivstikkere og selvmordsbombere føler seg ydmyket er det selvsagt ingen tvil om, men forståelse og propaganda er ­beklageligvis også komplimenterende triggerpunkter for både motivasjon og handling.

Kausalforklaringer med vekt på desperasjon og undertrykkelse bidrar til det vi kan kalle empatisk legitimering.

Det er liten tvil om at palestinske ledere og demagoger oppfordrer til selvmordsaksjoner i visshet om at gevinsten av oppmerksomhet i det internasjonale samfunn er større en den umiddelbare skaden den påfører det israelske samfunnet.

«Winning hearts and minds» er en ofte undervurdert militær strategi, som ikke minst er sentral i terrorens logikk. Terror virker, selv om svært få i vår del av verden støtter bruken av terror.

For når sjokket har lagt seg og ofrene er glemt, blir de angivelige årsakene til terroren diskutert lenge etterpå.

I Vårt Land (5. februar) hadde Erling Rimehaug noen interessante betraktninger om den palestinske voldsbruken, der han blant annet viste til drapet på Dafna Meir.

Slike handlinger sier mye om det samfunnet som omgir dem, mente Rimehaug: «Det er fordi de lever i et ydmyket samfunn at glorifiseringen av vold får en klangbunn som hos noen ender i desperat handling.»

I en debatt på Verdidebatt hevdet jeg at vinklingen hans er noe problematisk. Rimehaug svarte­ at han opplever å bli puttet i bås med «de som unnskylder­ ­palestinske terrorhandlinger med ­israelsk undertrykkelse – noe som står meg ganske fjernt (…) Jeg ville beskrive en kompleks virkelighet der det ikke finnes enkle forklaringer, og det nettopp for å gi oss uro over det som skjer – i stedet for å slå oss til ro med at vi vet hvem som har rett.»

Jeg kan forstå at Rimehaug oppfattet å bli puttet i bås. Man er ikke apologet fordi man for­søker å forstå. Det er selvsagt viktig å understreke.

I det hele tatt er voldens anatomi og årsak et tema som krever balansekunst, noe det kan være fruktbart å diskutere videre.

Først publisert i Vårt Land 23.2.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
9 dager siden / 5067 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
20 dager siden / 4759 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 2703 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
25 dager siden / 2322 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
23 dager siden / 1806 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1779 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
4 dager siden / 1630 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
22 dager siden / 1528 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
15 dager siden / 1399 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
14 dager siden / 1313 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere