Bård Larsen

Alder:
  RSS

Om Bård

Historiker. Civia

Følgere

Erdogans reaksjonære nasjonalisme

Publisert over 2 år siden - 1049 visninger

Dagens offisielle retorikk i Tyrkia er mer angstbitersk og fiendtlig enn på svært lenge. Det spøker for forbrødringen mellom Tyrkia og Vesten.

Etter at den tyske forbundsdagen vedtok en resolusjon som fastslo at massakrene mot armen­erne i det osmanske riket under første verdenskrig var folkemord, har de tyrkiske reaksjonene nesten vært sterkere enn forutsett. Og det sier en del.

Tyske parlamentarikere har mottatt dødstrusler. President Erdogan uttalte at tyske parlamentarikere er terrorister. Verst gikk det utover parlamentarikere­ med tyrkiske aner, som ifølge ­Erdogan bør få blodet testet i et laboratorium.

Det er dessverre ikke uvanli­g at tyrkiske nasjonalister drar ­rasekortet. På Sergels Torg i Stockholm den 9. april i år fikk nestlederen i den tyrkiske riksforeningen, Barbaros Leylani, stor oppmerksomhet under en demonstrasjon til støtte for tyrkisk-allierte Aserbajdsjan:

«Död åt de armeniska hundarna. Död! Död! Mina kära raskamrater. Låt oss visa Sverige, Skandinavien och Europa vad turken står för. Vi tycker inte om blod, men vi kan låta blodet flyta när det behövs.»

Kan slike utfall tolkes som ren retorikk, som tomme tønner, ­eller er det noe vi bør merke oss?

Favorittpoet. I 1997 ble ­Recep Tayyip Erdogan dømt til ti ­måneders fengsel for å ha «oppfordret til hat basert på religiøse forskjeller», etter å ha deklamert et dikt av sin favorittpoet, Ziya Gökalp, under et massemøte i byen Siirt. På vei til fengselet ble Erdogan fulgt av en sympatiserende kolonne bestående av 2.000 kjøretøyer.

Erdogan – som ble statsminister i 2003 – var tidlig en populær politiker. I 1994 ble han ordfører i Istanbul, noe han var med bravur like inntil fengslingen. Det relativt autoritære styret til statsminister Mesut Yilmaz betraktet islamisten Erdogan som en betydelig trussel mot den rådende sekulære og militære ordenen.

Vi bør se litt nærmere på diktet som sendte nåværende president Erdogan bak lås og slå:

«Våre minareter er våre bajonetter, Våre kupler er våre hjelmer, våre moskeer er våre brakker. Vi vil sette en endelig stopper for etnisk segregering. Ingen vil intimidere oss.

Hvis himmelen og bakken skulle åpne seg. Hvis flom og vulkaner skulle sprekke, vil vi ikke vike fra vår misjon. Min referanse er islam. Hvis jeg ikke er i stand til å snakke om dette, hva er da livets mening?»

Ziya Gökalp (1876-24) var ­ingen hvemsomhelst: Poet, sosio­log, politisk filosof og ikke så rent lite av en demagog. Først og fremst var han ungtyrkernes ledende ideolog, gjerne omtalt som den tyrkiske nasjonalismens far.

Reaksjonær. Ungtyrkerne kom til makten i 1908 da osman­riket var nær kollaps. Kunne stumpene­
etter imperiet reddes, eller lå løsningen i å etablere en nasjonalstat etter europeisk mønster? Det var Gökalp som la det ideologiske fundamentet for det siste.

Den største inspirasjonen hentet­ Gökalp fra reaksjonær sosiologi og sosialdarwinisme, altså i den liberale nasjonalismens absolutte motsetning. For de liberale var demokrati, ­likhet for loven, maktfordeling og plura­lisme premisser for ­nasjonsbygging, mens de reaksjonære vektla rase og rasenes uforanderlighet.

Her ble demokrati og universalisme sett på som ren falskhet, som fiende av det etniske folkefellesskapet. Godt kjent er den tyske Völkisch-bevegelsen, en ­avgjørende forløper til sentral­europeisk fascisme og nasjonal­sosialismen. Her sto forestillinger­ om at mennesker­ og jordsmonn er organisk sammen­knyttet ­sentralt, gjerne fremstilt i pompøse dikt og ­taler om «blod» og «rasesjel».

Islam grunnstamme. For Gökalp var det moderne et ­sivilisatorisk skall bestående av jernbaner, industri og teknologi,­ som måtte fylles opp av den ­enkelte nasjons eksklusive kultur og fortidige storhet. Kulturen hadde sjel, mens sivilisasjonen var kunstig, mente Gökalp.

Selv om Gökalp ikke var utpreget­ religiøs, mente han at islam var grunnstammen i nasjonens sjel. Derfor ønsket ikke Gökalp eller ungtyrkerne en ­sekulær stat i ordets rette forstand.

Derfor er det relativt komplisert å forstå beveggrunnen for det armenske folkemordet: Selv om motivet var å rense rivaliserende nasjoner ut av Anatolia (store deler av dagens Tyrkia), bannet diktatoren Enver Pasha jihad over de kristne.

Ved å spille på eksistensiell frykt i den muslimske befolkningen, åpnet dørene seg for et inferno av vold, der kristne ble jaget ut av husene sine og myrdet under påsyn av – og ofte medvirkning fra – sine muslimske naboer.

Det ble ganske tidlig klart at Gökalps fremtidsvisjon for Tyrkia­ var at den tyrkiske fullborger måtte være både tyrkiskspråklig og muslimsk. Gökalps biograf Uriel Heyd kaller dette for spirituell nasjonalisme. Ifølge Heyd ville Gökalp på sikt erstatte Gud med nasjonen, og i dette tilfellet gjenopprettelsen av et Stor-Tyrkia (av Gökalp omtalt både som pantyrkisme og Turan).

Herrefolk. Det er en del som tror at ungtyrkerne og Kemal Atatürk går ut på det samme. Selv om ungtyrkerne på mange ­måter kan betraktes som Atatürks forløpere, er forskjellene store.

Den osmanske overgangen­ mellom imperium og nasjonal­stat på begynnelsen av 1900-­
tallet, var en transformasjon mellom et tradisjonsbundet religiøst samfunn bestående av herrefolk og undersåtter definert i religiøse kategorier, til en nasjonalstat bestående av det samme herrefolket og de samme undersåttene.

Ungtyrkerne drev en kampanje­ under Gökalps valgspråk «Tyrkia for tyrkiskspråklige muslimer»­ (et postulat som også ble et mare­ritt for kurderne). Men den tyrkiske nasjonsdannelsen var primært basert på den sekulære halvfascismen til Kemal Atatürk.­ Atatürk mente at islam var en sentral årsak til osmanrikets stagnasjon. Erdogan selv vil tilbake til de ungtyrkiske røttene, hvor islam er en sentral del av et sammenvevet nasjonsbilde.

Imperieambisjoner. Erdogans nasjonsprosjekt blir tidvis ­omtalt som ny-osmanisme (en «mildere» variant av pantyrkisme). Et klart brudd med arven etter Kemal Atatürks strengt tyrkiske sekularisme (derfor er forakten for Erdogan fremdeles stor blant visse nasjonalistiske grupperinger). Mens Atatürk kraftig ned­tonet pantyrkismen, har Erdogan – i likhet med Putin – imperiale ambisjoner.

Gjennomgående kan man si at osmanene forestilte seg at alle politiske, økonomiske og kultur­elle problemer – etter hvert også sultanatets dysfunksjonalitet – hadde sin årsak og opprinnelse­ i utlandet og blant imperiets mino­riteter.

Ungtyrkerne så fiender og skyldnere på alle bauger og kanter (noe som tidvis også stemte). Det var ikke slik Atatürk ­betraktet verden og heller ikke slik 
omverdenen betraktet Tyrkia. Med Erdogan har utviklingen gått i revers. Dagens offisielle retorikk er mer angstbitersk og fiendtlig enn på svært lenge. Det spøker for forbrødringen mellom Tyrkia og Vesten.

Aggressiv. Noen paralleller finnes altså mellom Gökalp og Erdogan. Erdogan har beordret en nådeløs krig mot kurderne (og dermed også sitt eget folk), og forholdet til Armenia har kanskje aldri vært dårligere. Ordskiftet er dominert av aggressiv nasjonalisme.

Regjeringen driver vold på et allerede krakelerende demokrati, der journalister og andre kritikere fengsles systematisk. Islamiseringen av sivilsamfunnet og sentrale institusjoner er godt kjent. Og i skoleverket byttes gamle lærebøker sakte, men sikkert ut med gloriøse, enøyde fortellinger om tyrkisk-osmansk storhet i fortid og nåtid.

Først publisert i vårt land 16.6.2016

Gå til innlegget

Hvordan skal vi forstå terror?

Publisert over 2 år siden - 992 visninger

I februar ble seksbarnsmoren Dafna Meir stukket i hjel foran ungene sine av en 15 år gammel palestinsk guttunge. Hvordan kan vi forstå slike ­handlinger?

Det er ikke uvanlig å hevde at terrorhandlinger er utrykk for ektefølt desperasjon. Men hvor generelt kan en slik betraktning være gyldig?

Dagen etter at to palestinere­ drepte fire sivile jøder og en drusisk politimann under morgenbønnen i en synagoge i Jerusalem i november 2014, uttalte Jørgen Jensehaugen ved NTNat ­«eskaleringen av angrepene er uttrykk for ekstrem frustrasjon fra palestinsk side» (VG 18. november 2014).

I Morgenbladet (21. november 2014) mente journalist Qasim Ali på generelt grunnlag at «radikalisering skyldes utenrikspolitikk og mistenkeliggjøring».

Hvis man skal være ytterst kritisk kan slike kausale forklaringer tolkes slik: Jo grusommere handlingen er, desto verre er undertrykkelsen som motiverer den. I verste fall fremstår knivdrap som de vi nå ser i Israel, som bekreftelse på hvor skrekkelig Israel er.

I sum er jeg usikker på om slik forståelse er rett vei å gå når voldshandlingene er så ekstreme.­ Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

En vel så viktig forklaring kan være at de grusomme handling­ene sier noe om kraften­ i en ­fanatisk, dehumaniserende ­religiøs og politisk kultur i ulike sjatteringer.

Som motiverer svært mange unge mennesker i Midtøsten (og i Europa) til å betrakte helt uskyldige mennesker – være seg i Paris, Aleppo eller Tel Aviv – som primære mål for sanseløs vold.

Enhver som er interessert i Midtøsten bør også studere ­Hamas' fjernsynsstasjon Al Aqsa nærmere (mye ligger ute på nett). Det er som å stirre ned i avgrunnen. Her kan vi se barn fortelle hverandre at de ønsker å bli martyrer (selvmordsaksjoner).

Sammen resiterer de sanger og vers hvor døden hylles og ­jødenes endelikt er det hellige mål for palestinske patrioter. Alt nøye regissert av propaganda­kyndige. Og vi får et sørgelig innblikk i den autoritære indoktrineringens ødeleggende kraft.

Forskning rundt massevold og krig finner ingen entydige ­årsaksforklaringer, men viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som ­motiverer overgriperen i perioder­ med mye voldsbruk.

Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk ­manikeisme – en kamp mellom ondt og godt, psykologi eller manglende­ sjelsevner.

Psykologen Evelin Lindner ­definerer ydmykelse som en «påtvunget reduksjon av personer eller grupper, en underkastelsesprosess, som skader ­eller ødelegger deres stolthet, ære eller verdighet».

Lindner definerer videre ­ydmykelse som å plasseres, mot sin vilje, og ofte på en, sett fra subjektets side, sårende måte, og i en situasjon som er langt under hva han føler at han har rett til å forvente.

Men ydmykelse og krenkelse er ikke nødvendigvis rasjonelle størrelser. De kan også ta form av irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger, og med den uheldige effekt at tilstanden genererer stimuli for kollektiv destruktiv adferd.

Det mangler ikke på historiske eksempler på dette.

Det er tross alt en valgsituasjon å drepe uskyldige sivile, mens man ser dem inn i øynene, med mindre overgriper er psykotisk.

Hvis desperasjonen er så stor at man ikke lenger er i en valgsituasjon, må handlingen derfor være uttrykk for at den frie viljen­ er satt ut av spill på grunn av en opplevelse av eller følelse av urett som fører til handlinger­ som de aller, aller fleste ville unnlate å gjøre.

De fleste tør ikke eller oppfatter det som moralsk galt. Da må spørsmålet være hvorfor ikke langt flere palestinere begår slike drap.

Terrorangrepene i New York og London ble i hovedsak ­begått av folk som levde normale liv – gjerne i Vesten. Den islamske­ staten rekrutterer tusenvis av unge menn og kvinner fra ­Europa, som ender opp som rene slaktere. Så langt har tolv nordmenn ofret livet sitt for IS.

Det er egentlig ganske oversiktlig: Nesten alle mennesker, barn som voksne, er ikke suicidalt voldelige.

De aller fleste mennesker som lever i armod eller er opprørt over sine omgivelser vil ikke gå til angrep på andre sakes­løse mennesker med våpen eller bomber på eget initiativ.

Legitimering som motivasjon. Den som utøver grusom og vilkårlig vold i en saks tjeneste er som oftest avhengig av ekte eller­ følt legitimering av ens gjerninger. Det skal ikke så mye til.

En potensiell drapsmann kan motiveres av noen håndfuller støtteerklæringer i sosiale ­medier. Eller av at andre har ­utført lignende handlinger før (man er altså ikke alene). Men som ­regel snakker vi om noe større: han har en nasjon, en bevegelse ­eller korpsånden i rygg.

Blant de fleste palestinere som begår terrorhandlinger er forestillinger om martyrdom avgjørende. En martyrdom som springer ut av grensedragninger mellom religiøse forestillinger og politisk ideologi. Selvmords­aksjonister blir lovet sin lønn i himmelen og hylles som helter.

At en god del av knivstikkere og selvmordsbombere føler seg ydmyket er det selvsagt ingen tvil om, men forståelse og propaganda er ­beklageligvis også komplimenterende triggerpunkter for både motivasjon og handling.

Kausalforklaringer med vekt på desperasjon og undertrykkelse bidrar til det vi kan kalle empatisk legitimering.

Det er liten tvil om at palestinske ledere og demagoger oppfordrer til selvmordsaksjoner i visshet om at gevinsten av oppmerksomhet i det internasjonale samfunn er større en den umiddelbare skaden den påfører det israelske samfunnet.

«Winning hearts and minds» er en ofte undervurdert militær strategi, som ikke minst er sentral i terrorens logikk. Terror virker, selv om svært få i vår del av verden støtter bruken av terror.

For når sjokket har lagt seg og ofrene er glemt, blir de angivelige årsakene til terroren diskutert lenge etterpå.

I Vårt Land (5. februar) hadde Erling Rimehaug noen interessante betraktninger om den palestinske voldsbruken, der han blant annet viste til drapet på Dafna Meir.

Slike handlinger sier mye om det samfunnet som omgir dem, mente Rimehaug: «Det er fordi de lever i et ydmyket samfunn at glorifiseringen av vold får en klangbunn som hos noen ender i desperat handling.»

I en debatt på Verdidebatt hevdet jeg at vinklingen hans er noe problematisk. Rimehaug svarte­ at han opplever å bli puttet i bås med «de som unnskylder­ ­palestinske terrorhandlinger med ­israelsk undertrykkelse – noe som står meg ganske fjernt (…) Jeg ville beskrive en kompleks virkelighet der det ikke finnes enkle forklaringer, og det nettopp for å gi oss uro over det som skjer – i stedet for å slå oss til ro med at vi vet hvem som har rett.»

Jeg kan forstå at Rimehaug oppfattet å bli puttet i bås. Man er ikke apologet fordi man for­søker å forstå. Det er selvsagt viktig å understreke.

I det hele tatt er voldens anatomi og årsak et tema som krever balansekunst, noe det kan være fruktbart å diskutere videre.

Først publisert i Vårt Land 23.2.2016

Gå til innlegget

Empatisk legitimering

Publisert over 2 år siden - 1673 visninger

Martyrdommen kommer i to faser: den ”hellige”, Hamas-styrte, der selvmordsaksjonister i forkant er lovet sin lønn i himmelen og i etterkant hylles som helter, samt den vestlige meningsbærende, hvor offerrollen serveres i form av forståelse.

 

Erling Rimehaug har noen interessant betraktninger i Vårt Land (5.2) om den siste tidens palestinske voldsbruk mot uskyldige sivile. Et av eksemplene Rimehaug viser til er drapet på seksbarnsmoren Dafna Meir, som ble stukket i hjel foran ungene sine av en femten år gammel palestinsk guttunge. Rimehaug mener at slike handlinger sier mye om det samfunnet som omgir dem: ”Det er fordi de lever i et ydmyket samfunn at glorifiseringen av vold får en klangbunn som hos noen ender i desperat handling.” Rimehaug har for så vidt rett et stykke på vei, men i sum bærer det riktig galt av sted. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

 

Generelt sett kan man si at å trekke direkte linjer mellom opplevelse av urett til grusom vold mot uskyldige mennesker er en forenkling av årsaksforhold. Innen forskningen rundt massevold og krig finnes ingen entydige forklaringer. Den historiske dokumentasjonen viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som motiverer overgriperen i perioder med mye voldsbruk. Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk manikeisme, psykologi eller manglende sjelsevner. Like interessant er det å se på årsakene til at sanseløs voldsbruk høster sympati i miljøer som lever beskyttede liv langt fra konfliktområder. Denne sympatien har som iboende betingelse at vold er naturlige reaksjoner mot urett begått av andre.

 

Forestillinger om at vold og terror primært bunner i desperasjon og nød er en gjennomgangstone i den norske offentligheten. Man vil til bunns i årsakene, som gjerne oppfattes som politiske, økonomiske eller sosiale. Ofte er det en riktig observasjon, men ikke alltid. Det er også en logikk i at mennesker med mye sinne i seg søker politiske løsninger som gjenspeiler dette. Sinnet kommer fra ulike kilder, men aggresjon er like fullt en potent og tidløs del av menneskenaturen.

 

Forkastelig og rettferdig

Den britiske forfatteren Theodore Dalrymple er inne på noe når han skriver:

The idea that if someone is prepared to do something truly horrible, he must have a worthy cause remains attractive to liberal intellectuals, who perhaps envy those who take up arms against the sea of troubles that is human existence.

 

Logikken synes altså å være at jo grusommere handlingen er, desto verre er undertrykkelsen som motiverer den. I verste fall fremstår knivdrap som de vi nå ser i Israel, som bekreftelse på hvor skrekkelig Israel er.

 

Mye av den politiske voldens legitimitet kan spores til det den amerikanske journalisten og forfatteren Thomas Friedman omtaler som humiliated fury: «En ting har jeg lært etter å ha undersøkt konflikter i verden er at den mest undervurderte drivkraften i internasjonale relasjoner er ydmykelse». Men her er det viktig å ha in mente at ”krenkelse” er noe høyst subjektivt. I mange tilfeller er følelsen av å være krenket fullstendig irrasjonell og egentlig en psykologisk trigger for å utagere sinne eller utøve vold. Det kan være tilstrekkelig å gi en person et blikk for å bli slått helseløs på byen.

 

Krenkelsens psykologi, eller ”humiliated fury”, er blitt et eget forskningsobjekt i sosiologien. Å føle seg krenket, eller å uttale seg på vegne av andres krenkelse, er en drivkraft som er gjenkjennelig for alle, og en uheldig effekt av denne tilstanden er at den genererer stimuli for enkeltindivider og virker samlende for kollektiv adferd. Å være sint på noen kan virke nærmest berusende og oppkvikkende, noen vil hevde sublimerende.

 

Sosiologen Evelin Lindner definerer ydmykelse som en ”påtvunget reduksjon av personer eller grupper, en underkastelsesprosess, som skader eller ødelegger deres stolthet, ære eller verdighet”. Lindner definerer videre ydmykelse som å plasseres, mot sin vilje, og ofte på en, sett fra subjektets side, sårende måte, og i en situasjon som er langt under hva han føler at han rett til å forvente. Men denne forventede retten kan være legitimert ut fra irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger, gjerne på bakgrunn av religion og tradisjon.

 

 

Deus ex machina

Det er ikke uvanlig å hevde at terrorhandlinger er utrykk for ektefølt desperasjon. Men hvor generelt kan en slik betraktning være gyldig? Det er tross alt en valgsituasjon å drepe uskyldige sivile, mens man ser dem inn i øynene, med mindre overgriper er psykotisk. Hvis desperasjonen er så stor at man ikke lenger er i en valgsituasjon, må handlingen derfor være uttrykk for at den frie viljen er satt ut av spill på grunn av en opplevelse av eller følelse av urett som fører til handlinger som de aller, aller fleste ville unnlate å gjøre. De fleste tør ikke eller oppfatter det som moralsk galt. Da må spørsmålet være hvorfor ikke langt flere palestinere begår slike drap.

 

Krenkelse og hevn er like mye emosjon som virkelighet. De fleste personlig berørte dreper ikke. Terrorangrepene i New York og London ble i hovedsak begått av folk som levde normale liv – gjerne i Vesten. Den Islamske staten rekrutterer tusenvis av unge menn og kvinner fra Europa, som ender opp som rene slaktere. Så langt har 12 nordmenn ofret livet sitt for IS.

Terrorister føler altså en så heftig krenkelse at blind vold fremstår som en løsning. Da er vi inne i moralpolitisk interessante utfordringer. Gitt at urett og sosioøkonomiske forklaringer ligger til grunn for å forstå så mye grusomhet: Er Versailles-traktatens urimelige betingelser og den påfølgende miseren i Weimar eneforklarende for den uhyggelige forråelsen under det tredje riket? Var mobben som myrdet forsvarsløse jøder og andre sivile på gater og torg over hele Europa drevet av desperasjon? Hvorfor blir ikke dagens rasister og høyreradikale voldsutøvere innrømmet den samme typen forståelse av desperasjon og krenkelse? De mener at sivilisasjonen står for fall og at Arbeiderpartiet dolker sitt eget folk i ryggen. Seriøse saker, når det er ektefølt urett i all sin forvirrethet.

Er det fordi den ene saken er viktigere eller mer rettferdig enn den andre, slik at virkemidlene kan måles mot dette? Hvor går grensen for rettferdig vold? Hvor går skillet mellom vrangforestillinger og realiteter? Og når viskes skillet mellom vilje og handling ut?

 

 Legitimering som motivasjon

 

Det er egentlig ganske oversiktlig: Nesten alle mennesker, barn som voksne, er ikke suicidalt voldelige. De aller fleste mennesker som lever i armod eller er opprørt over sine omgivelser, vil ikke gå til angrep på andre sakesløse mennesker, med våpen eller bomber, på eget initiativ. Rimehaug har sikkert rett i at enkelte gjerningspersoner er ustabile individer som hører inn under psykiatrien. Men det gjelder antagelig ikke et flertall.

 

Rimehaug glemmer det avgjørende moment. La oss kalle det legitimering. Den som utøver grusom og vilkårlig vold i en saks tjeneste er helt avhengig av ekte eller følt legitimering av ens gjerninger. Det skal ikke så mye til. En potensiell drapsmann kan motiveres av noen håndfuller støtteerklæringer i sosiale medier. Eller av at andre har utført lignende handlinger før (man er altså ikke alene). Men som regel snakker vi om noe større: Man han er en nasjon, en bevegelse eller korpsånden i rygg. Blant de fleste palestinere som begår terrorhandlinger er martyrdom den legitimerende årsak. En martyrdom som springer ut av grensedragninger mellom religiøse forestillinger og politisk ideologi.

 

Det som er litt kinkig, og kanskje litt urettferdig mot Rimehaug, er at betraktninger som Rimehaugs bidrar til det vi kan kalle empatisk legitimering.

 

At en god del av knivstikkere og selvmordsbombere føler seg ydmyket er det neppe tvil om, men forståelse og propaganda er beklageligvis også komplimenterende triggerpunkter for både motivasjon og handling.

 

Martyrdommen kommer i to faser: den ”hellige”, Hamas-styrte, der selvmordsaksjonister i forkant er lovet sin lønn i himmelen og i etterkant hylles som helter, samt den vestlige meningsbærende, hvor offerrollen serveres i form av forståelse. 

Det er liten tvil om at palestinske ledere og demagoger oppfordrer til selvmordsaksjoner i visshet om at gevinsten av oppmerksomhet i det internasjonale samfunn er større en den umiddelbare skaden den påfører det israelske samfunnet. Terror virker, selv om svært få i vår del av verden støtter bruken av terror. For når sjokket har lagt seg og ofrene er glemt, blir de angivelige årsakene til terroren diskutert lenge etterpå.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Behov for realitetsorientering

Publisert nesten 3 år siden - 1606 visninger

Migrasjonskrisen vil trolig, om den fortsetter i samme omfang, bidra til å forandre den norske velferdsstaten slik vi kjenner den. Dette bør det norske folk forberedes bedre på.

Det er Regjeringens, Stortingets og medienes oppgave å så godt de kan, og med de estimater og tall som er tilgjengelige, å forberede folk på dette. Nordmenn er fornuftige folk som tåler å høre hvordan virkeligheten er og hvilke alternativer som er mulige.

Det er risiko for at mye må forsakes – og kanskje er mange villige til det, men da er det viktig at vi tar avgjørelsene på best mulig grunnlag.

Svært dramatisk

Politiets Utlendingstjeneste og Utlendingsdirektoratet opererer med 30 000 – 50 000 asylsøkere i 2016, men utelukker ikke at antallet kommer opp i 120 000. Slik utviklingen har vært de siste månedene er alle estimater så langt blitt sprengt. Samtidig er det få tegn til at pågangen avtar.

I New York Times (1.11) kan vi lese at 60 millioner mennesker er på vandring, enten mellom eller internt i land (tall for 2014, så det er høyere nå). De kommer ikke bare fra Syria, men fra en rekke land og regioner, inkludert Afghanistan, Irak, Gaza, Haiti, samt et dusin nasjoner i Nord-Afrika: «… uoffisielle ambassadører for mislykkede stater, uendelige kriger, uløselige konflikter.» Det mest slående ved dagens migrasjonkrise, er imidlertid hvor mye større den kan bli, melder avisen: «Jeg tror ikke denne bølgen kan stoppes», sier Sonja Licht ved International Center for Democratic Transition. «Den kan kanskje fra tid til annen være noe mindre intensiv, men vi er nødt til å forberede oss. Det globale nord må være forberedt på at det globale sør er på farten, hele det globale sør. Dette er ikke bare et problem for Europa, men for hele verden.»

Situasjonen er altså potensielt svært dramatisk. Det er åpenbart at Norge og Europa ganske snart må finne løsninger som begrenser omfanget av asylsøkere.

Det vil fremdeles være en bunnløs tilgang på sørgelig og ubehagelig nyhetsstoff om flyktninger, samtidig som det alltid vil være noe brutalt over en asylpolitikk som stenger grenser i den ene eller andre formen. Etter debatten å dømme, er det vanskelig å tro at presse og politikere er klar over dette.

Politiske rever

Migrasjonskrisen i Europa viser at land med gode velferdsordninger og en liberal flyktningpolitikk har stor pågang. Men fra mange av våre politiske aktører får vi høre postulater: «Før vi snakker om kroner og øre bør vi snakke om hvorfor vi skal hjelpe. Det kommer mennesker som flykter fra krig og undertrykkelse. De aller fleste som kommer til Norge har et beskyttelsesbehov, sa Arbeiderpartiets Geir Lippestad til NRK. Jan Egeland fortalte til NRK (25.10) at fred i Syria er det eneste som kan løse flyktningkrisen, uten å få et oppfølgingsspørsmål. «Jeg er lut lei av å høre de to mektigste politikerne i Norge fortelle igjen og igjen at det er et stort problem for Norge å vise solidaritet med flyktningene», sa SV-leder Audun Lysbakken til Dagbladet.

Politikeren er mer en rev enn et pinnsvin. Politiske kommentatorer har ofte rammefortellinger de vil formidle. Men politikk er alltid et spørsmål om prioriteringer, checks and balances. I krisetider bør det ikke være rom for opportunisme. Da trenger vi lederskap og fakta. Derfor må vi kunne snakke både om kroner og øre og om hvem som faktisk kommer.

Kan det være slik at pressen og noen politikere ikke er presise fordi stemningsbølgen tilsier det? Finnes det en frykt for å fremstå kynisk? I opposisjonen og i mellompartiene fremstår det som viktigere å overse fremtidige utfordringer fremfor å gi Frp noen poenger i innvandringspolitikken. I så fall er det alvorlig, fordi situasjonen er alvorlig. Statsminister Erna Solberg omtaler det som «vår tids største utfordring». I Morgenbladet hevder Joakim Ruist at man nesten må være uintelligent om man ikke er bekymret nå, selv om man har positiv holdning til innvandring. Ruist forsker på økonomiske konsekvenser av og holdninger til innvandring ved Handelshög­skolan ved Gøteborgs universitet. Asylregningens omfang slynges i alle retninger, med store sprik. Det er ikke lett å vite hva man skal tro, fordi ulike aktører velger tallmateriale i henhold til egne rammefortellinger. Men det er pressens og myndighetenes oppgave å formidle så presis og ufiltrert kunnskap som overhodet mulig.

Unyansert mediebilde

Jeg var på seminar i Gøteborg i fjor. Der diskuterte vi debattklimaet og pressens rolle i Sverige. Svenske redaktører hevdet uten blygsel at de har et oppdrageransvar. De så ikke noe problem i at pressen vinklet innvandringsspørsmål på en bestemt måte og i tillegg nektet innvandringskritiske stemmer spalteplass. Norske medier har ikke inntatt den samme pedagogrollen, men preges allikevel av noe som ligner. Mediene skaper en stemning som er vanskelig å skjære gjennom med det som fremstår som iskald kalkyle. Ingen vil være slemme. Alle de store dagsavisene og rikskanalene gir oss daglige beretninger om flyktninger i nød og på vent.

Det er ikke noe galt i slike fremstillinger, men totalinntrykket er at de i for liten grad oppveies av nøktern og kritisk analyse. Et forskningsprosjekt ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO (2014) viste at norske medier legger større vekt på historiene til enkeltskjebner enn franske og amerikanske medier.

Ifølge forskeren Kjersti Thorbjørnsrud bidrar slike saker til et lite nyansert mediebilde, som muligens bidrar til en «symbolsk innvandringspolitikk».

Inntrykket er for eksempel at mediene i for liten grad belyser i hvilken grad migrasjonskrisen er en flyktningkrise og i hvilken grad den er en folkevandring. For selv om skillet kan være uklart, et dette viktig å undersøke. Martin Krasnik i Danmarks Radios Deadline intervjuet flyktninger om slike problemstillinger og fikk til svar at de ikke ønsket å bo i Italia. Av ulike grunner fremstår det ufint, nesten umenneskelig å konfrontere asylsøkere på denne måten her hjemme.

Alle vil ha dugnad, men få vil betale

Det kan bli mange demonstrasjoner fremover når regninga kommer på bordet. I Dagsnytt 18 (29.9) fremmet Senterpartiets Per Olaf Lundteigen et forslag om at ansatte i det offentlige bør ofre lønnsvekst neste år for å hjelpe flyktningene. Hvorfor ikke sløyfe jordbruksoppgjøret i stedet, var svaret fra fagforeningene. KrF er i harnisk over forslaget til omdisponering av bistandsmidler i statsbudsjettet. Preses i kirken, Helga Haugland Byfuglien, mener det er uverdig å «kutte i bevilgninger til fattige mennesker og land».

Det er egentlig bare én måte å finansiere en stor befolkningsvekst på, gitt at mange av dem som kommer, ikke kommer inn i arbeidslivet og betaler skatt: Det som går ut, må også komme inn. Stat og kommune må bekoste bolig, skole og barnehage, og trygder skal utbetales. Kanskje må skattetrykket økes for alle inntektsgrupper. Men dersom et (mulig) sekssifret antall migranter skal bosettes, er det stor risiko for at det er de lavtlønte som vil betale de største relative kostnadene.

Vi må sannsynligvis tenke nytt i forhold til for eksempel lønn , trygd og sykelønn. I kjølvannet av dette vil LO og resten av fagbevegelsen (og dermed flere partier) protestere – og det med en helt annen kraft enn dagens protester fra bistandsbransjen. De fleste migranter vil etter hvert bosette seg i de store byene, og utfordringer knyttet til integrering vil være størst der utfordringene allerede er flest.

Ideologisk gjenoppvåkning

Flyktningsaken vekker også ideologi til live. Uenigheter om hvordan samfunn, nasjonalstat og velferd skal innrettes, er langt større enn mange forestiller seg når alt er rolig og fornuftig. Det er når båten gynger at motsetningene kommer til syne.

Noen vil mene at migrasjonen er for massiv til at velferdsstaten kan bære kostnadene. Andre vil forsøke å reformere. Atter andre mener at det er grunnleggende urettferdig at vi i Europa har det så bra mens mange lider, men uten å ha svar på verken bærekraft eller begrensinger.

Statens primæroppgave er å sørge for borgernes sikkerhet, og for at de skal føle seg trygge. Hvis det sprer seg en forestilling i deler av befolkningen om at politikere, stat eller medier svikter – ikke minst på informasjonsfronten – er det ikke sikkert at reaksjonen blir behagelig.

Look to Sweden?

I Sverige har migrasjonsminister Morgan Johansson nå erklært at mottaksapparatet er sprengt. Det finnes ikke husvære. Samtidig ber Sverige EU om avlasting. Det er ikke usannsynlig at det vil legge et markant press mot Norge.

I svenske medier skrives det nå i vendinger som for kort tid siden ble omtalt som rasistisk, f. eks at det koster penger, fører til krise i kommunene og at velferdsstaten blir satt på alvorlig prøve. Hva har skjedd? For særlig uventet kan det ikke ha vært? Som den svenske kommentatoren Anna Dahlberg skriver: «När andra EU-länder började strama åt signalerade Sverige att vi ville vara landet annorlunda, där det inte finns någon gräns för hur många som vi kan ta emot … De som nu låter påskina att dagens situation var omöjlig att föreställa sig har helt enkelt fel.»

Expressens Lotta Gröning er ikke nådig: «… det handlar nämligen inte längre bara om de asylsökande, det handlar också om att lyssna till och prata med det svenska folket. Solidariteten är svårt att tvinga fram, den måste vara frivillig.» Videre skriver Gröning at samfunnskontrakten skranter. Politikerne må bygge tillitt til befolkningen, men det ser ut til å briste mener hun: «Jag undrar var alla politiker som tar ansvar har tagit vägen?»

Om migrasjonstakten fortsetter i samme tempo som den har gjort i mange uker nå, kan Sverige få en halv million asylsøkere neste år. Det er ikke usannsynlig at det vil legge et markant press på Norge.

Til Aftenposten uttalte den verdenskjente statsviteren Francis Fukuyama at det kommer til å bli vanskelig å integrere folk dersom ikke landene senker farten på inntaket av flyktninger: «Det er uunngåelig at de høyrepopulistiske partiene i Europa vil fortsette å vokse. De ønsker å beholde landets kultur, noe som ikke er helt urimelig. Migrantene kommer til å bli sinte og misfornøyde. Det må Europa være bedre forberedt på.»

Forskerne Jacob Aasland og Johannes Due Enstad skriver med utgangspunkt i det svenske debattklimaet at verken Sverigedemokratene eller de militante høyreekstreme vil forsvinne så lenge legitim kritikk av innvandringspolitikken stigmatiseres: «En inkluderende debatt blir desto viktigere i møte med de spenningene som kommer til å oppstå i kjølvannet av den nåværende asylinnvandringen, som sprenger alle tidligere grenser.»

Men her er det også god grunn til å advare. Skal faren for høyrefascistiske reaksjoner på innvandring påvirke innvandringspolitikken i Europa? Det er bred oppslutning om at man ikke skal kunne true seg til «sannheter».

Argumenter må selvfølgelig hentes i det faktabaserte og i erfaring. Både når det gjelder forhold som tilsier at integreringen går bra og fellesskapet fungerer fint, men også i de tilfeller hvor det oppstår problemer. Til det hører også en ærlig kommunikasjon om innvandringens og flyktningkrisens bærekraft og hvem det er som kommer.

Innlegget ble først publisert på VG Nett torsdag 5. november 2015.

Gå til innlegget

Det svartner for ytre 
venstre

Publisert rundt 3 år siden - 5941 visninger

Ny Tid-redaktør Truls Lie står i spagaten 
etter at han har beskyldt Israels ambassade for totalitær tenking etter at ambassaden sa opp et avisabonnement.

Den 12. august publiserte Ny Tid-redaktør Truls Lie ganske oppsiktsvekkende påstander på sin egen og Ny Tids Facebook-profil:

«Denne uken sa den israelske 
ambassaden opp sitt abonnement på Ny Tid, og ba om restbeløpet tilbake. Vi, som stadig trykker israelske jødiske statsborgeres syn på staten, som Uri Avnery? Noen tåler rett og slett ikke kritikk, og avslører derfor totalitære trekk, nettopp hva en annen jøde, Hannah Arendt, har skrevet utførlig om. Se i augustnummeret (20. august) hva også en annen jøde, Shlomo Sand, skriver i månedsavisen Ny Tid.»

Det viste seg ganske umiddelbart å være en kortslutning fra Lies side. Ambassaden svarte at de slett ikke hadde sagt opp abonnementet av politiske eller hevngjerrige årsaker, men at de har sagt opp alle avisabonnementer for å gå over til «en mer effektiv og avansert medie­overvåkningstjeneste … som 
inkluderer langt flere nyhets­kilder (også Ny Tid).»

Kryptisk. Til Nettavisen (13. august) responderer Lie med 
følgende kryptiske uttalelse: «Nå viser det seg at de fremdeles 
ønsker å abonnere på aviser gjennom det de kaller medieovervåkningstjenester. Det var jeg ikke klar over …»

Her lar Lie begrepet «medie­overvåking» henge i luften, som noe israelerne driver med. Det er bemerkelsesverdig at Lie ikke har kjennskap til at medieovervåking er et vanlig begrep, slik blant annet Retriever omtaler sin egen tjeneste: «Retriever er Nordens største leverandør av medieovervåkning». Vi må gå ut fra at Ny Tid også abonnerer på slike tjenester, i likhet med hundrevis av andre medier og organisasjoner.

Lie selv hopper bukk over sine egne blameringer. I steder 
skriver han både på Twitter og Facebook at saken egentlig 
dreier seg om « … etterlysning 
av diskusjoner der Israels 
ambassade deltar mer i kritikken av sin stats politikk».

Lie vil altså ha fokuset bort fra den uprofesjonelle behandlingen 
av en tidligere abonnement, som må være et brudd på både 
presseskikk og redaktøransvar.

Totalitær? Lie mener altså at den israelske ambassaden opptrer «totalitært». I stedet for å rydde opp gjentar han påstanden i uklare former til Nett­avisen. Han har hentet begrepet fra Hanna Arendts The Origins of Totalitarianism, mener han: «Det er en bok om totalitære uttrykk, om miljøer som hindrer diskusjon og kritikk. Fremfor å bare kalle folk noe, eller avvise å 
diskutere. Arendt skriver om 
visse moderne statsformer. Det er ikke bare en slengbemerkning.»
 Dette er i sannhet bemerkelsesverdig. For det første er det vel Lie selv som har kommet med kallenavn. Han har heller ikke lagt opp til noen form for debatt, 
men har kommet med grove og uriktige påstander på luftig grunn. For det andre er defini­sjonen av det totalitære så 
upresis at den ikke gir mening.

Selvsagt kan man hevde at Stalin eller Mussolini hindret diskusjon og kritikk, men avgrensing av debatt er ikke på langt nær tilstrekkelig for å omtale noe som totalitært, Arendt eller ei. Det er sikkert grenser for hva Lie vil ha på trykk i egen avis også, uten at han er totalitær av den grunn.

Hytt og pine. Ellers er det en gjenganger blant enkelte på 
venstresiden å bruke totalita­rismebegrepet i hytt og pine. Antagelig i et forsøk på å vanne 
ut et begrep de aldri har vært fortrolige med. Det er riktig, som Lie antyder, at Hannah Arendt var en av pionerene innen 
totalitarismeforskningen.

Men grunnlaget for denne forsk­ningen har alltid vært å vise til strukturelle og til en viss grad ideologiske sammenfall mellom den mest gjennom­gripende og autoritære kommunismen og fascisme/nazisme. Det ble altså ikke godt mottatt blant euro­peiske venstreradikalere. Et eksempel er da Kommunismens Sorte Bok kom ut i Frankrike i 1997 og spetakkel brøt løs i Frankrike. Venstresosialistene var i harnisk over den nesten 
tusen sider lange mursteinen som gikk grundig gjennom kommunismens forbrytelser i historien.

Svartner. Hva skyldes så overreaksjonen? Det svartner for ytre venstre når det gjelder Israel. 
Israel har vært et konstant dreiepunkt for internasjonal venstreradikal diskurs siden murens fall.

Israel er åpenbart den frykte­ligste staten i verden og det 
eneste land som bør isoleres fra verdenssamfunnet. Slik har det vært i lang tid. Legg til hva konse­kvensene for Israel ville være om boikotten ble global og effektiv og hva det ville innebære for sikkerheten til jødene i Israel, så tegner det seg et pikant bilde.

I politikkens ytterkanter er konspiratoriske forestillinger 
utbredt. Det ligger i ytterlig­hetens natur. Lie har tidligere gjort seg bemerket ved å fremme 
konspirasjonsteorier rundt 11. september — angrepene i USA i 2001. Rent konkret skrev han i Le Monde Diplomatique at det var flere gode grunner til å tro at United Airlines 93 ble skutt ned av amerikanske jagere, at 
dokumentasjon og lydopptak som viser at det var terrorisme 
kan være falsifisert. Lie kan 
nok hevde at han bare stiller 
nødvendige spørsmål. Men 
utfallet mot den israelske 
ambassaden kan neppe tolkes som spørsmål.

Mister hodet. Det som gjør 
saken oppsiktsvekkende er ikke bare at Lie mister hodet så etter­trykkelig, og publiserer udokumenter­bare påstander på impuls, men også at han i ettertid 
ikke gjør noe forsøk på å rette det opp.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.8.2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 6 timer siden / 232 visninger
8 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 6 timer siden / 196 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 6 timer siden / 727 visninger
2 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 599 visninger
0 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 14 timer siden / 557 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 14 timer siden / 146 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Dan Lyngmyr kommenterte på
No treng vi anti-populistane
1 minutt siden / 727 visninger
Dag LIEUNGH DAG Lieungh kommenterte på
Nådens evangelium
5 minutter siden / 232 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Pisken svinges i feil retning
10 minutter siden / 234 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nådens evangelium
13 minutter siden / 232 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nådens evangelium
14 minutter siden / 232 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
25 minutter siden / 232 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
No treng vi anti-populistane
28 minutter siden / 727 visninger
Dag LIEUNGH DAG Lieungh kommenterte på
Nådens evangelium
33 minutter siden / 232 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Studentsamskipnadene må sjå nynorskstudenten
39 minutter siden / 82 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Studentsamskipnadene må sjå nynorskstudenten
rundt 1 time siden / 82 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 2 timer siden / 232 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 2 timer siden / 2183 visninger
Les flere