Carl Müller Frøland

Alder: 38
  RSS

Om Carl

Følgere

Nazismen - både en ideologi og et livssyn

Publisert over 3 år siden

Hva var det kun en politisk ideologi nazistene bekjente seg til? Eller var det også en type livssyn de sto for?

Hva var det egentlig nazistene sto for? Hva kjennetegner den politiske ideologien de bekjente seg til – og var dette utelukkende en ”ideologi” i tradisjonell forstand?

Nazismen representerer en form for ultranasjonalisme - en reservasjonsløs forherligelse av ”nasjonen”, i dette tilfellet den tyske nasjon. Denne nasjonen, som er overlegen andre nasjoner, blir forstått som et kultur-, skjebne- og slektsfellesskap.

Den nazistiske nasjonalismen er koblet til raseteori som fremstiller det tyske folk som en del av en egen ”arisk”, ”germansk” eller ”nordisk” rase. I likhet med andre raser er den ariske i besittelse av en egen type blod som medfører bestemte mentale og fysiske egenskaper. ”Kvaliteten” på blodet avgjør den enkelte rases verdi. Den ariske rase tilkjennes det reneste blod og de ypperste egenskaper - som tapperhet, uselviskhet og skaperkraft.

Det nordiske blod har imidlertid tatt opp i seg flere ”giftstoffer” som det må renses. Et sentralt siktemål for nazismen er derfor eugenisk: Blodet eller arvematerialet skal forbedres. Den alvorligste trusselen mot nordisk blodsrenhet utgjøres av en bestemt folkegruppe: den jødiske ”antirase”. Jødene fordømmes som blant annet slu, grådige og nasjonsundergravende, og de anklages for med alle midler å søke verdensherredømme. Her står vi overfor den spesielle nazistiske antisemittismen som dehumaniserer jødene ved å redusere dem til subhumane skapninger og som samtidig fremstiller dem som en eksistensiell trussel mot den ariske rase.

Jødene er den ariske rases diametrale motsetning og dens hovedfiende. Men også andre raser befinner seg i konflikt med arierne. Striden står om ”livsrom” og dermed om rasenes overlevelse, noe som nødvendiggjør hensynsløs militær ekspansjon. Stikkordet her er sosialdarwinisme – oppfatningen av at samfunnet på lik linje med naturen er en arena for nådeløs livskamp. Her gjelder den sterkestes rett: Den som ikke makter å hevde seg i livskampen, har ikke livets rett og må bukke under.

Nazismen idealiserer uhindret konkurranse mellom selvhevdende individer; intens kappestrid skal fremdyrke de ypperste ariske prestasjoner. Den nazistiske sosialdarwinismen er likevel ikke forankret i individualisme, men i kollektivisme: Enkeltarieren skal prestere i fellesskapets tjeneste. Selve kollektivet – rasefellesskapet – befinner seg i konstant kamp med andre raser.

Det dreier seg her om radikal kollektivisme: Nasjonen eller rasen har absolutt forrang fremfor individet. Den enkelte går på mystisk vis opp i det ”organiske”, altomfavnende fellesskapet, slik en celle inngår i og tjener en organisme. ”Allmennytte foran egennytte” er et nazistisk slagord som illustrerer den holistiske forbindelsen mellom individ og samfunn hvor offervilje i fellesskapets tjeneste er det høyeste ideal.

Enkeltmennesket må gi seg hen til kollektivet med kropp og sjel. Dette betyr i praksis blind underkastelse under Hitler, rasefellesskapets ”fører”. Føreren med sin vilje legemliggjør folkets vilje. Selve førerviljen står over alt, Hitlers ord er lov: Dette er kjernen i førerprinsippet. Her kommer vi til nazismens totalitære karakter. Staten, som kun er et redskap for rasen, skal ha total kontroll over hele samfunnslivet, naziideologien skal gjennomsyre allting i en ny, raseren, ”fullkommen” samfunnsorden.

Nazismen sakraliserer eller ”helliggjør” nasjon og rase – ”folkefellesskapet” - som opphøyes til noe som krever absolutt lojalitet og total hengivelse. Slik er nazismen noe mer enn en ideologi, den er et livssyn. I tillegg til komponenter som raseteori, eugenikk og sosialdarwinisme inneholder det nazistiske livssynet en rekke religiøse elementer. Nazismen kan beskrives som en politisk religion, forstått som en blanding av politikk og religion i form av oppfatningen av et politisk kollektiv som selve manifestasjonen av det guddommelige – en upersonlig guddomskraft iboende i naturen.

Folkefellesskapet beskrives som en ”folkekropp” som individet er uløselig forbundet med. Forestillingen om denne organiske relasjonen er forankret i naturmystikk. Folkefellesskapet er nemlig en naturbundet orden, forankret i naturen og dens sosialdarwinistiske ”livslover” som er uttrykk for den guddommelige vilje. De ”raserene” ariernes overlegenhet skyldes at de lever i pakt med disse lovene og ærer den guddommelige allnaturen.

Folkefellesskapet er truet av en naturstridig, livsfiendtlig kraft, nemlig jødene. De representerer en demonisk kraft, en diabolsk ondskap, i tilværelsen. Nazismens demonologi forenes med apokalyptikk – jødene må nedkjempes i et endetidsslag, en siste kamp mellom orden og kaos. I tillegg kommer millenarismen: Når jødene endelig er uskadeliggjort, kan nazistene virkeliggjøre sitt utopiske fellesskap - ”det germanske tusenårsrike”. Hitler oppfattes som nasjonens og rasens guddommelig utvalgte ”frelser”; derfor kan førerdyrkelsen kalles messiansk.

Slik kristent inspirert fremtidstro, kombinert med naturmystikk og eugenisk renhetslengsel, var en vesentlig drivkraft bak nazistenes systematiske massevold. Denne typen forestillinger motiverte dem til å iverksette de mest drastiske tiltak, inkludert industrielt folkemord.

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og aktuell med boken "Nazismens idéunivers"

Gå til innlegget

Islamismen og akademia

Publisert over 4 år siden

Hanne Skartveits påstand om at norsk akademia ikke har gitt noe bidrag til debatten om islamisme, er grovt feilaktig.

Det universitetsbaserte Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST) har nettopp utgitt en ny bok, ”Islamisme: Ideologi og trussel”. 31. mars ble boken lansert på et arrangement hos Fritt Ord. Blant de som var bedt om å holde en innledning, var VGs politiske redaktør Hanne Skartveit. Det ble en selsom opplevelse.

Skartveit brukte nesten all sin taletid til å snakke om islam og muslimer i Norge, og berørte knapt islamisme. Hun konsentrerte seg særlig om Mohammad Usman Rana som nettopp har utgitt en bok om norsk islam. Skartveit unnlot imidlertid å nevne en helt vesentlig opplysning. Rana har faktisk ved flere anledninger avvist både betegnelsen og fenomenet ”islamisme” – han nekter å forholde seg til nettopp den ideologien som var tema for NESTs arrangement.

Under runden med spørsmål og kommentarer fra salen gikk tidligere Aftenposten-journalist Halvor Tjønn til angrep på norsk presse som han hevdet hadde sviktet i sin dekning av islamisme og islamistiske miljøer. Skartveit ble rasende over denne pressekritikken, og anklaget norsk akademia for ikke å ha gitt noen bidrag til debatten om islamisme. Dette er en grovt feilaktig beskyldning.

Det er riktig at relativt få representanter fra akademia har ytret seg offentlig om islamisme. Likevel finnes det en rekke hederlige unntak. For det første burde Skartveit være klar over at NEST i en årrekke har gjort en viktig innsats med å formidle kunnskap ikke bare om totalitarisme generelt, men også om islamistisk ideologi. Dette fremgår av flere av nettverkets antologier med bidrag fra internasjonale islamisme-eksperter som Bassam Tibi og Mehdi Mozaffari. Av aktørene i NEST bør spesielt Øystein Sørensen fremheves, ikke minst for sin brede fremstilling av islamismen i boken ”Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én ideologisk mentalitet?” fra 2010.

Også flere andre universitetsforskere har opp gjennom årene kastet lys over islamistisk ideologi. Historikeren Terje Tvedt, filosofene Gunnar Skirbekk, Truls Wyller og Kjell Madsen, og religionshistorikeren Alexandra Irene Larsen er blant dem som har bidratt til økt bevissthet om hvilket fenomen vi her står overfor, og hvilken trussel islamismen utgjør mot vårt liberale demokrati. Slike bidrag bør anerkjennes og verdsettes - også av VGs politiske redaktør.

Dette innlegget ble refusert av VG.

Gå til innlegget

Grunnlovsmarkeringen - bare en "fest"?

Publisert over 6 år siden

I anledning grunnlovsjubileet vil Nei til EU avvikle flere arrangementer for å vise hvordan EU undergraver det norske demokrati. Forunderlig nok tas ikke dette initiativet godt imot av stortingspresidenten.

Heming Olaussen, leder i Nei til EU, forteller i Klassekampen 3. februar at hans organisasjon kommer til å avvikle flere arrangementer i forbindelse med markeringen av Grunnlovens 200-årsjubileum. Hans hensikt er å tydeliggjøre at Norges forhold til EU utgjør et demokratisk problem. Dette tas ikke godt imot av Olemic Thommessen, stortingspresident og leder av grunnlovsmarkeringens festkomité. Thommessen uttaler: ”Jeg senker skuldrene. Det er langt fram til Nei til EU klarer å ødelegge denne festen.” Denne reaksjonen er mildt sagt forunderlig fra Stortingets president.

Nei til EU og andre motstandere av EU som politisk prosjekt er alvorlig bekymret over det de ser som en trussel mot det norske demokrati. De mener at en overnasjonal organisasjon som i økende grad får kontroll over både politiske og rettslige forhold i europeiske nasjonalstater, uthuler de enkelte lands selvråderett. Dette gjelder ikke bare for EUs medlemsland, men også for Norge gjennom EØS-avtalen. Uavhengig av hvor man står i EU-striden, bør man erkjenne at denne organisasjonens arbeid for stadig større integrasjon av europeiske nasjonalstater representerer en utfordring for prinsippene om nasjonal suverenitet og demokrati.

Nettopp folkestyre og nasjonal selvbestemmelse er grunnleggende idealer nedfelt i vår grunnlov. Med sin avvisning av både eneveldet som styreform og av unionen med Danmark fikk fedrene på Eidsvoll knesatt prinsippet om at det norske folk skal få styre seg selv i en selvstendig territorialstat. På denne bakgrunn er det en smule overraskende at ingen ringere enn stortingspresidenten – som mer enn noen burde ha søkt å hegne om det norske demokrati – på en slik måte avfeier en viktig problemstilling knyttet til folkestyre og selvråderett. Olemic Thommessen burde snarere ha rost Nei til EUs initiativ som et verdifullt bidrag til markeringen av vår grunnlov og dennes verdigrunnlag.

Thommessen er sentral under planleggingen av en storstilt ”fest” for Grunnloven. Mener han at jubileumsmarkeringen ikke bør inneholde noen form for diskusjon om Norges forhold til en union som et massivt folkeflertall ikke vil gå inn i? Mener han virkelig at en diskusjon om fundamentale prinsipper i Grunnloven, som berører Norge som demokrati og nasjonalstat, vil ”ødelegge” feiringen? Er Stortingets president mer interessert i kanapeer enn i ideer?

Gå til innlegget

For enkelt om fascismen

Publisert over 7 år siden

To ulike fremstillinger av fascismen representerer på hver sin måte uakseptable forenklinger av en kompleks ideologi.

I Klassekampen 25. april intervjues den svenske journalisten Henrik Arnstad om sin nye bok, ”Elskede fascisme. – De svartbrune bevegelsenes ideologi og historie”. Arnstad hevder at fascismens kjerne er ”ultranasjonalisme”, et fenomen han mener tydelig preger dagens Europa. Hans kobling mellom fascisme og nasjonalisme avvises 30. april av Eilev Groven Myhren som betegner fascismen som en ”antisosialistisk” ideologi. Hverken Arnstad eller Myhren belyser fascismens ideologiske egenart.

Arnstad sier at ”Jeg holder meg til fascismeforsker Roger Griffins berømte definisjon: Fascisme er ultranasjonalisme preget av fremmedhat og antifeminisme.Den ser nasjonen som viktigere enn alt - og nasjonen er akutt truet. Det krever en nasjonal gjenfødelse.” Denne gjengivelsen av Griffins definisjon er ikke korrekt. Selv om Griffin fremhever tanken om nasjonens ”gjenfødelse”, inngår hverken ”fremmedhat” eller ”antifeminisme” i hans definisjon; her er Arnstads lesning litt vel kreativ.

Jeg vil videre presisere at Griffin legger mer i betegnelsen ”ultranasjonalisme” enn Arnstad tydeligvis gjør. Griffin sikter til en ”organisk” form for nasjonalisme, hvor individet fullstendig absorberes i nasjonen og blir som en liten celle i en stor organisme. Griffins ”ultranasjonalisme” representerer en gjennomført antiliberal, det vil si totalitær, type nasjonalisme. Hvis man ikke makter å sondre mellom ulike typer nasjonalisme, som spenner fra liberale til gjennomført antiliberale versjoner, vil man få store problemer med å fange inn den fascistiske nasjonsdyrkelsens egenart.

”Den fascistiske ideologien er ikke nødvendigvis antidemokratisk”, hevder Arnstad. Denne påstanden er direkte misvisende. Selv om fascistene til dels - rent instrumentelt - benyttet demokratiske virkemidler, er den fascistiske ideologi av natur totalitær og dermed grunnleggende antidemokratisk – dette ble da også til fulle demonstrert av de fascistiske regimene. En overbevist fascist vil per definisjon ønske å avskaffe demokratiet.

Også Eilev Groven Myhren gjør den komplekse fascismen for enkel. I motsetning til Arnstad nedtoner han nasjonalismens betydning for fascismen som han plasserer ”på den gamle antisosialistiske sida der han alltid har høyrt heime.” Det er åpenbart at fascismen er fiendtlig innstilt til flere sider av klassisk sosialisme, som dens ”internasjonalisme” og ”materialisme”. Likevel kan ikke fascismen entydig plasseres i det politisk-ideologiske landskap. Det er faktisk mest fruktbart å behandle fascisme som en hybrid-ideologi, en helt spesiell kombinasjon av elementer fra høyre- og venstresiden. Fascismen forener eksempelvis sosialistisk kollektivisme og utopisme, konservative kjønns-, familie- og slektsoppfatninger, samt et sosialdarwinistisk menneskesyn ikke helt ulikt det man finner i 1800-tallets Manchesterliberalisme.

Kort sagt, fascismen overskrider tradisjonelle politiske skillelinjer. Derfor representerer både Arnstads og Myhrens tilnærminger uakseptable forenklinger av en kompleks ideologi.

Carl Müller Frøland, idéhistoriker

Gå til innlegget

Islamismen representerer en totalitær bevegelse som truer det liberale demokrati i Europa. Norsk lov bør innlemme en bestemmelse om forfatningsbeskyttelse slik at islamisters forsøk på å omstøte samfunnssystemet kan forbys.

I gårsdagens kronikk ”Islamisme og totalitarisme” fremhevet jeg liberal individualisme og totalitær kollektivisme som diametrale motsetninger, og jeg argumenterte for at den liberale individualismen med sitt naturrettslige grunnlag er moralsk overlegen den totalitære kollektivismen. Dessuten hevdet jeg at all politikk – i form av lover som vedtas, og vedtak som fattes – bør være systemkompatibel eller forenlig med det liberaldemokratiske verdisystem; et totalitært regimes politikk er derimot gjennomført systeminkompatibel, det vil si radikalt uforenlig med dette systemet.

Et liberalt demokrati forener individets frihet og folkets selvstyre. Det er flertallet som, ved sine representanter eller folkeavstemninger, skal stake ut samfunnets kurs, men politikken må utformes slik at den ikke krenker grunnleggende individrettigheter. Demokratiet må ha innebygget visse konstitusjonelle begrensninger av makthavernes og dermed folkeviljens spillerom. Det er dette idealet om systemkompatibel politikk innebærer.

På tross av at individrettighetene binder makthaverne, er selve liberaliteten en nødvendig forutsetning for demokrati. Den liberale individualismen er sentrert rundt idealet om individets moralske autonomi, retten til selvbestemmelse, og en logisk konsekvens av denne er retten til medbestemmelse, individets rett til å ha en viss mulighet til å påvirke fellesskapets utforming. Slik sett bygger prinsippet om folkestyre – demokratiets idé – på individets grunnleggende rettigheter, altså menneskerettighetene.

Det liberale demokrati er utpreget pluralistisk, ved at det legger til rette for både varierende individuell livsutfoldelse og ulike interessegruppers arbeid for å få gjennom sine politiske saker. Ytringsfriheten sikrer den enkeltes rett til å uttrykke sine meninger, og er sammen med religionsfriheten en nødvendig forutsetning for fri tros- og livssynsutøvelse. Videre muliggjør ytringsfriheten, sammen med forsamlings- og organisasjonsfriheten, at borgere med felles interesser kan finne sammen i organisasjoner og danne politiske partier for å arbeide for samfunnsmessige endringer.

Også politiske og religiøse ekstremister nyter godt av menneskerettighetene. Det er nok å minne om at ytringsfriheten sikrer at frihetsfiendtlige personer offentlig får uttrykke sin overbevisning. Den liberale toleransen er så vidtfavnende at den også gjelder de som forkaster den av prinsipp, som tilhengere av totalitære ideologier. Ytringsfriheten sikrer at antiliberale og antidemokratiske personer offentlig får uttrykke sin overbevisning.

Det liberale samfunn gjør det mulig for antiliberale og antidemokratiske enkeltpersoner og grupperinger å drive omfattende propaganda for sitt ønske om en radikal samfunnsomveltning. Propaganderende grupperinger kan imidlertid utvikle seg til organisasjoner som søker politisk makt for å få realisert sine mål. Hvordan bør samfunnet takle en slik utfordring? Hvordan bør det liberale demokrati møte sine fiender som arbeider for å omstøte det – ikke utenfra, gjennom vold, men innenfra, gjennom opportunistisk bruk av menneskerettigheter og demokratiske prosesser? Bør systemkompatible midler kunne benyttes for å nå et systeminkompatibelt mål, altså til å avvikle selve systemet?

Jeg mener at svaret på spørsmålet over er nei: Det bør ikke være tillatt å arbeide innenfor liberaldemokratiske rammer for å undergrave systemet, et naturrettslig verdisystem som ikke skal kunne la seg oppløse innenfra. Et eksempel på en slik indre oppløsning er den nazistiske maktovertagelsen i Tyskland i 1933: Det nazistiske parti lyktes på demokratisk vis å etablere et totalitært regime. Den liberaldemokratiske Weimar-republikken hadde ingen mulighet til å beskytte seg mot en slik totalitær bevegelse og gikk følgelig under.

På bakgrunn av erfaringen med nazismen så tyske jurister etter krigen nødvendigheten av å knesette et prinsipp om forfatningsbeskyttelse. Som en del av den renessansen naturretten gjennomgikk i tysk rettstenkning i tidlig etterkrigstid, betraktet ledende jurister den nye, vesttyske grunnloven av 1949 som uttrykk for et objektivt ”verdisystem”, forankret i universelle rettsprinsipper – ”den frie demokratiske grunnorden”. Dette perspektivet samsvarer med min egen naturrettslige vurdering av det liberaldemokratiske system. 

La oss se nærmere på den vesttyske grunnlov av 1949 og dens spesielle forfatningsbeskyttelse. Artikkel 18 fastslår at det ikke er tillatt å misbruke bestemte rettigheter (ytringspressefrihet, undervisningsfrihet, forsamlings- og organisasjonsfrihet, ulike typer privatkorrespondanse, eiendomsfrihet og rett til asyl) til å ”bekjempe den frie demokratiske grunnorden”. I artikkel 21 (2) heter det videre at ”Partier som, gjennom sine siktemål eller sine tilhengeres adferd, søker å underminere eller avskaffe den frie demokratiske grunnorden eller sette Tysklands føderale republikk i fare, skal være grunnlovsstridige.”

Den tyske grunnlov aksepterer altså ikke at noen benytter sine menneskerettigheter eller bedriver demokratisk virksomhet med det formål å svekke eller avvikle selve systemet. Det er i lys av dette grunnleggende prinsippet man må se den tyske innenriksminister Hans-Peter Friedrichs nylige uttalelse i forbindelse med forbudet mot tre salafistiske grupperinger at ”salafisme, slik den er representert ved grupperingene som ble forbudt i dag, er inkompatibel med vår frie demokratiske orden”, og hans tilføyelse om at disse grupperingene ”sikter mot å endre vårt samfunn på en aggressiv, militant måte slik at demokratiet blir erstattet med et salafistisk system, og rettstatens prinsipper erstattet med sharialover” (http://www.reuters.com/article/2013/03/13/us-germany-salafists-idUSBRE92C09P20130313).

I forbindelse med debatten om den islamistiske organisasjonen Hizb ut-Tahrirs virksomhet i her til lands tok jeg til orde for å forby denne organisasjonen, siden dens politiske mål er systeminkompatibelt. På forhånd hadde fungerende justisminister Grete Faremo avvist forslaget om å forby Hizb ut-Tahrir, ved å påpeke overfor Stortinget (31. januar 2011) at”Norsk strafferett bygger på en tradisjon der straffansvar knytter seg til konkrete handlinger, og ikke til deltakelse i en organisasjon.”Denne skarpe sondringen mellom handlinger og deltagelse i en organisasjon er i realiteten søkt og villedende.Her synes det nødvendig både å se på straffelovens syn på forholdet mellom ytringer og handlinger, og deretter avklare relasjonen mellom handlinger og politikk.

Voldshandlinger representerer den alvorligste typen inngrep i individets frihet og fører forståelig nok til den strengeste form for straffereaksjon i vårt land. Imidlertid har det seg slik at også ytringer - i skrift eller tale – som oppfordrer til vold (eller andre kriminelle handlinger) også er strafferegulert. Her kan man vanskelig si at ”straffansvar knytter seg til konkrete handlinger”, slik justisministeren hevdet som argument mot å forby politiske partier. Etter mitt syn er det uproblematisk å forby klare oppfordringer til vold og annen kriminalitet.

For ytringsfriheten gjelder som for andre typer menneskelig utfoldelse: Absolutt frihet er en umulighet, da det lett vil medføre at ett menneske benytter sin frihet til å begå overgrep og dermed begrense et annet menneskes frihet. Det må være visse grenser for den enkeltes livsutfoldelse, visse gjensidig forpliktende spilleregler som sikrer hvert menneskes grunnleggende rettigheter. Den samme typen spilleregler som medfører en nødvendig frihetsinnskrenkning for individet, mener jeg bør gjelde for demokratiet, for det politiske liv. Liksom individet sikres sin grunnleggende frihet kun gjennom å akseptere at også andre har samme frihet, må et politisk parti av hensyn til egen handlefrihet akseptere at andre partier har den samme frihet.

Grovt sett kan politisk virksomhet inndeles i en parlamentarisk og en utenomparlamentarisk type. Den parlamentariske virksomheten, som altså partier i nasjonalforsamlingen står for, består i maktutøvelse fra partiet eller partiene i posisjon og maktsøken fra partiene i opposisjon. Den utenomparlamentariske virksomheten kan også deles i to typer: lobbyvirksomhet, altså interesseorganisasjoners forsøk på å påvirke makthaverne, og propagandavirksomhet, systemkritiske grupperingers organiserte forsøk på å påvirke folket.

Hverken det å utøve makt gjennom utforming av systeminkompatibel politikk eller søke makt for å kunne føre slik politikk bør være tillatt. Når det gjelder lobbyisme, bør heller ikke slik virksomhet tillates dersom den består i arbeid for å få gjennomslag for systeminkompatibel politikk. I alle disse tre tilfellene mener jeg at det er en tilstrekkelig klar forbindelse mellom politisk arbeid og moralsk uakseptable handlinger til at et forbud er nødvendig. Hvordan bør man stille seg til den fjerde typen virksomhet, den organiserte propagandavirksomheten som hverken bedrives av i selve nasjonalforsamlingen eller er rettet mot makthaverne? Her synes to viktige hensyn faktisk å stå mot hverandre: retten til å ytre og organisere seg fritt på den ene side, og prinsippet om at ingen har rett til å arbeide for å endre systemet.

I motsetning til det islamistiske partiet som for tiden arbeider for å innføre sharia i Belgia, eksemplifiserer Hizb ut-Tahrir en utenomparlamentarisk islamistorganisasjon (i likhet med de tyske salafistgrupperingene). Hizb ut-Tahrir kaller seg et ”parti”, men deltar ikke i demokratiske prosesser; på ikke-opportunistisk vis forkaster organisasjonen enhver demokratisk deltagelse som ”uislamsk”. Likefullt gjør en organisasjon som Hizb ut-Tahrir det klart hvilke politiske handlinger de søker å utføre hvis de lykkes i å underminere den liberale orden. Kriminalisering av Hizb ut-Tahrir og salafistiske grupperinger ville frata dem å utføre sitt systematiske propaganda-arbeid i full offentlighet og dermed muligheten til å bevege folket.

En politisk grupperings virksomhet er handlingsrettet: Den arbeider med sikte på å utføre bestemte politiske handlinger. Det er altså en avstand mellom virksomhet og ønsket handling. Her er det en parallell til ytringskategorien oppfordring. Den som oppfordrer en annen til å begå en kriminell handling, begår ikke selv handlingen. På tross av avstanden mellom dem er det en klar forbindelse mellom ytring og handling som rettferdiggjør at også den handlingsrettede ytringen kriminaliseres. Den som oppfordrer en annen til å begå en voldshandling mot en tredjepart, kan sies å ”arbeide” for at et annet menneskes grunnleggende rettigheter innskrenkes.

Det samme prinsippet bør gjelde for handlingsrettet virksomhet av politisk art: Det bør ikke være lov for en gruppering å arbeide for å gjennomføre systeminkompatibel politikk. Den liberale stat er forpliktet til å legge til rette for borgernes grunnleggende rettigheter, men dersom selve systemet omstøtes, vil disse rettighetene krenkes. Derfor kan en ekstremistisk grupperings arbeid for å utføre rettighetskrenkende handlinger, sidestilles med en person som oppfordrer til kriminalitet.

Det er helt nødvendig å trekke et skille mellom islamisters (og andre ekstremisters) benyttelse av ytrings- og organisasjonsfriheten på den ene side og deres kollektive, organiserte forsøk på å omstøte systemet, i form av parlamentarisk eller utenomparlamentarisk arbeid. Denne tenkemåten samsvarer åpenbart ikke med norsk strafferett, men er altså helt i tråd med den tyske grunnlov.

Det er viktig å gjøre oppmerksom på at det tyske prinsippet om forfatningsbeskyttelse har støtte i sentrale menneskerettighetsdokumenter. I artikkel 30 i FNs Verdenserklæring heter det at ”Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.” Her fastslås det at enhver virksomhet eller handling hvis siktemål er å ødelegge en eller flere menneskerettigheter, faktisk ikke selv er beskyttet av menneskerettighetene.

Det samme prinsippet er nedfelt i artikkel 17 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) med tittelen ”Forbud mot misbruk av rettigheter”. Disse bestemmelsene er uttrykk for samme tenkemåte som preger den tyske grunnlov: Ingen har rett til å bruke sine menneskerettigheter til å begrense andres. Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) i Strasbourg har i flere dommer argumentert for at politiske partier kan forbys dersom de er i strid med menneskerettighetene. Spesielt tydelig kom dette synet til uttrykk i en dom i 2003 som ettertrykkelig ga medhold til den tyrkiske forfatningsdomstolens forbud mot et islamistisk regjeringsparti som delvis ville innføre sharia, siden EMD betrakter sharia som ”uforenlig med demokratiets fundamentale prinsipper”. Alt i alt knytter EMD med sin avvisning av ”misbruk” av menneskerettigheter an til det samme prinsippet om forfatningsbeskyttelse som den tyske forfatningsdomstolen.

Prinsippet om forfatningsbeskyttelse går tilbake til statsviteren Karl Loewensteins teori om ”militant demokrati” som innebærer at demokratiet har både en rett og plikt til å opprettholde seg selv i møte med sine fiender. I dobbeltartikkelen ”Militant Democracy and Fundamental Rights”, utgitt i 1937, argumenterte Loewenstein for at de europeiske demokratiene i større grad måtte ta i bruk rettslige virkemidler for å stanse den fremvoksende fascismen som alt var kommet til makten i enkelte land. At Weimar-republikkens falt på grunn av en legal ekstremistbevegelse, eksemplifiserte for Loewenstein at en forfatning uten demokratiske restriksjoner utgjør en ”selvmordspakt”.

En annen politisk tenker som trakk en lignende konklusjon av nazismens legale demokratiavvikling, var Karl Popper. I sitt store verk ”The Open Society and Its Enemies” fra 1945 påpekte han at demokratiets paradoks samtidig er frihetens og toleransens paradoks: Dersom alt tolereres - i den grenseløse frihets navn - vil toleransen kunne undergrave seg selv. Som Popper understreket, ”Vi bør aldri tolerere intolerante handlinger i toleransens navn.” Et demokrati som gir antidemokratiske (men ikke-voldelige) krefter fritt spillerom, vil kunne opphøre å være et demokrati.

Det liberale demokrati bør ikke svekkes eller ødelegges gjennom makthavernes beslutninger, og ingen parlamentariske partier eller lobbygrupper bør få arbeide for at slike beslutninger fattes. Når det gjelder utenomparlamentariske grupperinger av antiliberal og/eller antidemokratisk art som søker å påvirke folket med sin ideologi, kan forbudslinjen komme til å anta et mccarthyistisk preg: Resultatet kan bli en heksejakt fra myndighetene på grupperinger som kun benytter sin ytrings- og forsamlingsfrihet til å kritisere den politiske ”ortodoksi” eller arbeide for systemkompatible endringer. Når det er sagt, bør den prinsipielle avvisningen av virksomhet rettet mot et systeminkompatibelt mål også gjelde for grupperinger hvis deres propagandavirksomhet bygger på et program eller en plattform som klart uttrykker et slikt mål. Personer som gjennom kollektiv, organisert propagandavirksomhet søker å få til en samfunnsendring, har tatt skrittet fra meningsbærende individer til politiske aktører. Hvis målet for slik propagandavirksomhet er en samfunnsomveltning, bør grupperingens arbeid stanses.

Toleransen for politisk virksomhet må, som for individuell frihet, ha visse grenser for ikke å bli selvutslettende. Jeg mener dagens lovverk utviser en misforstått demokratisk toleranse når det ikke stiller krav til politiske grupperinger om i program eller plattform å akseptere demokrati og menneskerettigheter. At systemet lar politiske grupperinger som arbeider for å undergrave det liberale demokrati, operere fritt, er uholdbart. Idealet om militant demokrati kan betraktes som en logisk forlengelse av prinsippet om nødverge. Individet har rett til å beskytte seg, med alle nødvendige midler, mot en angriper. Den samme rett bør tilkjennes det liberale demokrati som i tillegg bør sies å være forpliktet til selvopprettholdelse, siden det dreier seg om å sikre mer enn ett individs grunnleggende rettigheter.

For tiden pågår en debatt om revisjon av Grunnloven med tanke på å styrke menneskerettighetsvernet. Debatten dreier seg nærmere bestemt om internasjonale menneskerettighetsbestemmelser - spesielt EMK - bør inkorporeres i Grunnloven. Jeg mener at det er viktig å vurdere alle slike bestemmelser ikke bare rent juridisk, men også etisk, i lys av universelle rettsprinsipper; denne problematikken lar jeg imidlertid ligge i denne omgang. Mitt poeng her er at man bør innlemme prinsippet om forfatningsbeskyttelse i Grunnloven, noe inkorporeringen av artikkel 17 i EMK ville bidra til.

En lovendring slik jeg tar til orde for, vil gi vår samfunnsform et konstitusjonelt vern den i dag ikke har. Dessuten vil kriminaliseringen av systeminkompatibel virksomhet ha en symbolsk verdi: Det sendes et kraftfullt signal om hvor grensen for den liberale toleransen går, nemlig ved utføringen av - eller arbeidet for å utføre – illiberale og intolerante handlinger. Med tanke på både nazismens legale demokratiavvikling og dagens trussel fra islamismen bør man unngå å innrette det liberale demokrati på suicidalt vis. Friheten må aldri bli en trojansk hest for frihetens fiender.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere