Carl Müller Frøland

Alder: 37
  RSS

Om Carl

Følgere

Islamisme og totalitarisme

Publisert over 7 år siden

Islamisme er en totalitær ideologi som representerer en alvorlig trussel mot det liberale demokrati.

Tre såkalt salafistiske grupperinger er nettopp blitt forbudt i to delstater i Tyskland. I Belgia skal nasjonalforsamlingen behandle et lovforslag om sterke begrensninger av et islamistisk politisk partis frihet. Disse hendelsene kaster lys over to viktige temaer i dagens Europa: den alvorlige politiske trusselen mot det liberale samfunn, og spørsmålet om hvordan samfunnet bør møte denne trusselen. Førstnevnte tema behandles i denne kronikken, mens sistnevnte tema blir diskutert i en separat kronikk som vil bli lagt ut i morgen.

Salafisme er en form for islamisme, altså politisk islam. Islamisme er en teokratisk ideologi som kompromissløst fastlegger religiøse prinsipper som statsstyrets rettmessige grunnlag. En slik ideologi anerkjenner følgelig ikke den vestlige modernitetens skille mellom religion og politikk som to adskilte samfunnssfærer. Islamismens ideal er en gudsstat styrt etter ”autentisk” islamske prinsipper, såkalte sharialover. Den historiske modellen for et slikt samfunn hevdes å være den islamske statsdannelsen som ble etablert av profeten Mohammed og videreutviklet hans etterfølgere, ”kalifene”.

Lengselen etter det tidligislamske kalifatet trer særlig sterkt frem hos salafistene. De vil vende tilbake den ”rene” islam som de mener eksisterte med de tre første generasjonene etter profeten. Salafismen er del av sunni-islam, og med sin avvisning av både sjiamuslimer og annerledes tenkende sunnimuslimer som uekte muslimer som fortjener dødsstraff, eksemplifiserer salafismen tydelig islamismens iboende renhetslengsel. Denne renhetslengselen kommer til uttrykk i visjonen om et samfunn gjennomregulert av sterkt frihetsbegrensende sharialover, hvor alle sider av samfunns- og menneskelivet gjennomsyres av gudsstatens verdier. Slik sett er islamismen i alle sine varianter ikke bare teokratisk, men også totalitær, liksom mer sekulære ideologier som kommunisme og fascisme: Det legges til rette for total statlig maktkonsentrasjon, og staten krever både full lydighet og aktiv tilslutning fra borgerne.

Islamismen karakteriseres tidvis som ”islamofascisme”. Jeg synes ikke en slik betegnelse er helt treffende. Selv om det er flere likheter mellom islamisme og fascisme, er det samtidig visse avgjørende forskjeller mellom disse to ideologiene. Et viktig kjennetegn ved fascismen er ”organisk” nasjonalisme: Individet skal fungere som en ”celle” i nasjonens ”organisme”, tjene det nasjonale fellesskap med kropp og sjel. Fascismen har videre et tvetydig forhold til tradisjonell religion; ideologien både forkaster og tar til seg elementer fra kristendommen. Islamismen med sin forestilling om ummaen - det transnasjonale fellesskap av muslimer – er på sin side grunnleggende ikke-nasjonalistisk, og knytter eksplisitt an til en etablert religion og bygger på dennes hellige skrifter som oppfattes som åpenbart av Gud.

Videre rommer islamismen i motsetning til fascismen, og den særdeles uttalt religionsfiendtlige kommunismen, en tro på det hinsidige, en paradistilstand som skjenkes  såkalte martyrersom har ofret seg i jihad – ”hellig krig” eller kamp for islam. Islamismens ideal om hellig krig henger forøvrig sammen med forestillingen om en endetidskamp mot ”jøden” som en kosmisk fiende, et uttrykk for ideologiens genocidale antisemittisme, et folkemordsorientert jødehat som synes sterkt påvirket av nazismen.

Den religionslignende fascismens ideal er den organisk-mystiske, individoppslukende nasjon. Den utpreget materialistiske og antireligiøse kommunismens ideal er derimot ”det klasseløse samfunn” som ifølge kommunister representerer full økonomisk rettferdighet. Den teokratiske islamismens ideal er på sin side den shariastyrte gudsstat. På tross av disse grunnleggende forskjellene mellom de tre ideologiene er det likevel flere slående likheter mellom dem grunnet deres totalitære karakter.

De totalitære ideologienes idealsamfunn gir ikke rom for individuell frihet, men reduserer på brutalt vis enkeltmennesket til et middel for å nå sitt utopiske samfunnsmål. Det dreier seg med andre ord om ulike former for politisk ekstremisme, et samfunnssyn som er ”ekstremt” eller ytterliggående sammenlignet med det vestlige politisk-moralske ”sentrum”, nemlig det liberale demokratis verdigrunnlag. Hvis en totalitær ideologi settes ut i livet, blir resultatet det man kan kalle en gjennomført systeminkompatibel politikk - lover og vedtak som er uforenlige med det liberale demokrati som system, det vil si kombinasjonen av folkestyrets prinsipper og menneskerettigheter eller grunnleggende individrettigheter.

I likhet med fascismen og kommunismen avviser den islamistiske ekstremismen demokrati som styreform, men begrunnelsen er klart religiøs: Folkestyret bygger på menneskeskapte lover som strider mot de gudeskapte sharialovene som alene er moralsk forpliktende. Folket må bøye seg for den allmektige Guds vilje som skal adlydes i alle livets spørsmål. Fascistisk førerdyrkelse, kommunistisk partidiktatur og islamistisk teokrati er alle uttrykk for rotfestet demokratifiendtlighet. 

Alle de totalitære ideologiene er like fiendtlig innstilt til liberalitet som til demokrati. Det liberale demokrati er utpreget individualistisk med sitt ideal om individets frihet. De totalitære ideologiene er derimot radikalt kollektivistiske ved at de krever at individet helt og fullt underordner seg det politiske - og i islamismens tilfelle religiøse - kollektivet. Dette kravet om enkeltmenneskets blinde underkastelse under makthaverne - i siste instans under Gud, ifølge islamistene - står i skarp kontrast til den liberale individualismens betoning av den enkeltes rett til fri livsutfoldelse.

Respekten for den enkeltes personlige egenart og selvstendige livsvalg er uttrykk for et humanistisk menneskesyn. Enkeltmennesket bør få leve slik det selv ønsker, så lenge dette ikke begrenser andres grunnleggende livsutfoldelse. Dette idealet har etter mitt syn et naturrettslig grunnlag, det vil si en forankring i visse allmenngyldige moralske prinsipper. Det liberaldemokratiske verdisystem hviler på naturrettens universelle prinsipper, grunnleggende rettsprinsipper som sikrer individets frihet og har moralsk forrang fremfor alle andre retts- og moraloppfatninger. Derfor bør det aldri utformes lover og fattes vedtak som strider mot disse grunnleggende rettsprinsippene som kommer til uttrykk i det man kaller universelle menneskerettigheter.

Vi lever i en tid da en teokratisk underkastelsesideologi er på fremmarsj, en ny totalitær bevegelse som truer det frie samfunn - islamismen. Det er nødvendig å hegne om vår samfunnsform og ta et kraftfullt oppgjør med diktaturets krefter. Med sin naturrettslig-humanistiske forankring er det liberale demokrati moralsk overlegent enhver annen samfunnsmodell. Som vi ser over hele Europa, går nå den islamistiske bevegelsen til angrep på det liberale samfunn. Noe av denne samfunnsfiendtlige virksomheten skjer med voldelige midler, mest spektakulært i form av storstilte terroraksjoner. Mange islamister benytter likevel heller ikke-voldelige midler for å nå sitt mål om en teokratisk systemendring. Det er trusselen fra den ikke-voldelige islamismen mot det liberale demokrati som vil bli diskutert i morgendagens kronikk.

Gå til innlegget

Opplysningstidens verdier er universelle

Publisert nesten 8 år siden

For tiden er det åpenbart stor forvirring angående opplysningsverdiene toleranse og ytringsfrihet - og ytringsfrihetens grenser.

Det synes for tiden å herske stor forvirring om ytringsfrihetens grenser og menneskerettighetenes moralske grunnlag rent generelt. Talende i så måte er stipendiat i retorikk Trygve Svenssons essay i Klassekampen 10. oktober. Med utgangspunkt i Ludvig Holberg berører han spørsmål knyttet til naturrett og opplysningsfilosofi, for så å ta for seg forholdet mellom toleranse og ytringsfrihet. Alle disse begrepene er intimt forbundet, og det er på sin plass å avklare hvilket innbyrdes forhold de står i – spesielt fordi Svenssons tekst svikter på sentrale punkter.

Som Holbergs moralfilosofi tydelig viser, sto naturrettstenkningen sterkt i opplysningstiden. Svensson gjengir Den Store Danskes artikkel om naturrett: ”den fundamentale naturlige lov, der siger, at mennesket, såfremt det står i dets magt, over for andre skal fremelske og bevare en social innstilling”. Denne ”definisjonen” sier ikke leseren mye. Det dreier seg da også om en løsrevet setning (om Samuel Pufendorfs naturrettsteori som var en viktig inspirasjonskilde for Holberg), fra en ellers god leksikonartikkel. Spørsmålet som Svensson på ingen måte besvarer, er: Hva er egentlig naturrett? 

Teorien om ”naturrett” postulerer eksistensen av en ”lov” som er ”naturlig” – ikke-skapt og tidløs. Denne ”loven” er opphav til visse allmenngyldige prinsipper for rett og galt som er mer moralsk forpliktende enn tidsbetingede, menneskeskapte rettsbestemmelser. Naturrettsteorien har dype røtter i vestlig kultur, helt tilbake til gresk-romersk oldtid - spesielt  stoikernes lære om moralens kilde i selve ”verdensfornuften”. I tidligmoderne tid, på 1600- og 1700-tallet, står såkalt rasjonalistisk naturrett sterkt. Denne typen tenkning impliserer at mennesket gjennom sin fornuft kan få innsikt i visse universelle rettsprinsipper som samfunnet bør reguleres etter. Denne naturrettstenkningen kombinerer på tilsynelatende paradoksalt vis elementer fra to ulike etiske tenkemåter, nemlig det man kan kalle ”førmoderne” objektivisme og ”moderne” subjektivisme.

Med ”objektivisme” mener jeg tanken om at det finnes en objektivt eksisterende moralsk orden, som liksom resten av verden eksisterer uavhengig av menneskets erkjennelse av den. Menneskets fornuft kan fatte den moralske orden som selvstendig ”objekt”, en del av den ytre virkelighet, og derved avdekke objektivt gyldige verdier eller handlingsnormer. Med ”subjektivisme” sikter jeg derimot til tanken om at hvert menneske som erkjennende og handlende ”subjekt” er bærer av visse subjektive verdier eller rent personlige verdipreferanser som ligger til grunn for den enkeltes handlemåte.

I tidligmoderne naturrettsteori gjennomgår begrepet moral både en ”objektivering” og en ”subjektivering”. Det dreier seg på den ene side om allmenngyldige verdier, forankret i en objektiv virkelighet, og på den annen side om individspesifikke verdier, fundert i menneskets subjektivitet eller individualitet. Det finnes altså en objektiv moral, men denne spiller kun en overordnet rolle for enkeltmenneskets handlemåte ved å legge til rette for ulike individuelle verdivalg. I alle situasjoner hvor et moralsk valg ikke på noe vis skader andre, må hvert menneske selv få foreta sine vurderinger ut fra sine individuelle verdipreferanser – og alle slike vurderinger har samme naturrettslige legitimitet. Et godt eksempel er det store spørsmålet om hva som er det gode liv: Her bør hver enkelt stå fritt til å stake ut sin egen unike kurs. Alt i alt varierer den subjektive moralen fra person til person og blir således noe helt omskiftelig, i motsetning til de uforanderlige objektive rettsprinsippene som muliggjør individets mange subjektive valg.

”Objektivismen” stammer fra den klassisk greske filosofis oppfatning av menneskets fornuft  som en del av den rasjonelle verdensorden som er basis for den universelle moral. ”Subjektivismen” vokser på sin side frem med den moderne individualismen, særlig fra renessansen av, som betoner enkeltmenneskets unike egenart og særpregede ”indre liv” som er grunnlaget for en rent individuell moral. Syntesen av forestillingene om en ytre, objektiv virkelighet og en indre, subjektiv verden muliggjør følgelig det rasjonelt funderte og utpreget tolerante idealet om individets moralske autonomi. Den enkeltes selvbestemmelse skal kun begrenses av hensyn til andres grunnleggende frihet.

Et av de beste eksemplene på den naturrettslige forening av allmenngyldig og individspesifikk moral er den amerikanske uavhengighetserklæring. Her artikuleres den utpreget liberale naturrettsdoktrine som er så karakteristisk for opplysningstiden: Det eksisterer visse grunnleggende, ”naturlige” rettigheter som sikrer hvert menneskes mulighet til å leve slik det selv ønsker. Det overordnede samfunnsideal er enkeltmenneskets frihet, og de naturlige rettighetene kan defineres som nødvendige betingelser for individets frie livsutfoldelse.

Etter opplysningstiden kommer naturrettsteorien under angrep fra flere hold. Likevel er det viktig å huske at de grunnleggende individrettighetene som kommer til uttrykk i de amerikanske og franske revolusjonsdokumentene sent på 1700-tallet, får stor betydning på 1800-tallet for både liberalismens utvikling og den gradvise frigjøring av undertrykte samfunnsgrupper. Etter annen verdenskrig, i kjølvannet av nazismens massive sivilisasjonssammenbrudd, får naturretten en kortvarig renessanse, noe som sterkt bidrar til at individrettighetene institusjonaliseres som universelle menneskerettigheter slik vi kjenner dem i dag. Det er således riktig som Svensson påpeker, at ”Naturretten er en viktig del av grunnlaget for menneskerettighetene, men også for Nürnberg-domstolen.” Selv mener jeg at menneskerettighetene representerer allmenngyldige verdier som er fundert i naturrettens fundamentale prinsipp om hvert menneskes rett til fri livsutfoldelse.

Ytringsfriheter en sentral menneskerettighet og en nødvendig forutsetning for flere andre rettigheter. Som Svensson forsåvidt riktig påpeker, ”Ytringsfrihet er uten tvil et av våre viktigste arvestykker fra opplysningstiden”. Han fortsetter: ”Men betyr det at ytringsfrihet er den eneste arven? Nei. Like viktig er hva vi kaller toleranse.” Overraskende nok gir retorikkstipendiaten inntrykk av det er et motsetningsforhold mellom toleranse og ytringsfrihet. Han synes ikke å forstå hva opplysningsidealet om toleranse faktisk innebærer. Toleranse er nemlig en viktig forutsetning for ytringsfrihet. I dagens samfunnsklima, hvor ”krenkelser” av religiøse følelser ofte fremstilles som utslag av ”intoleranse”, er det viktig å rydde av veien den forvrengte oppfatningen av toleransebegrepet som har bredt om seg og som Svensson her gir uttrykk for.

Toleranse kan defineres som evnen til å holde ut eller leve med at andre opptrer på en måte man selv misliker, kanskje finner direkte forkastelig. Hvert menneske må få leve som vil, så lenge det ikke hindrer andre mennesker i å utfolde seg like fritt. Det å utvise toleranse vil altså si å anerkjenne at andre har de samme grunnleggende rettigheter som en selv. La oss ta ytringsfrihetsom eksempel. Ytringsfrihet kan defineres som menneskets rett til å uttrykke alle meninger, i form av tanker eller følelser, såfremt dette ikke skader andre, det vil si ikke innskrenker deres grunnleggende rettigheter. Retten til å fremsette enhver ytring som ikke begrenser andres fundamentale frihet, må aksepteres. Dette er idealet om toleranse. Det jeg har argumentert for, kan oppsummeres slik: Liksom andre menneskerettigheter er ytringsfrihet basert på naturrettens allmenngyldige verdier, og enhver naturrettskompatibel bruk av ytringsfriheten, eller annen form for livsutfoldelse, bør tolereres.

Svensson gir også et skjevt bilde av opplysningsfilosofien som han hevder foretar en moralsk sondring mellom kritikk av ens eget samfunn og kritikk av et fremmed samfunn. Han godtar vestlig kristendomskritikk, eksemplifisert ved Arnulf Øverland og Finn Graff, fordi denne typen kritikk rammer kulturen  kritikerne selv er en del av. ”Det er en del av den liberale tradisjon i Europa å kritisere det samfunnet man selv er en del av de konstante forhandlingene om”, skriver Svensson. Dette er historisk misvisende. Opplysningstidens naturrettstenkning er universalistisk: De liberale rettsprinsippene er allmenngyldige og gjelder dermed også i ikke-vestlige samfunn og kulturer. Derfor er kritikk av andre samfunn enn man selv lever i, helt legitimt.

 Når Svensson et par avsnitt senere tar til orde for å forsvare ytringer av typen Salman Rushdies ”Sataniske vers”, er han selvmotsigende. Et forsvar for Rushdie forutsetter en kritikk av Khomeinis fatwa som i realiteten er en kritikk av en fremmed type samfunn og kultur. Det er i det hele tatt meningsløst å frata seg selv og sine medborgere retten til moralsk å vurdere en fremmed kultur. At visse typer helt legitime ytringer skal være tabuisert, som vestlig islamkritikk, er ødeleggende for det liberale samfunn.

Svensson synes faktisk å akseptere visse former for vestlig islamkritikk, som profetkarikaturene. Det han derimot tar tydelig avstand fra, er en ytring som filmen ”Innocence of Muslims” som ifølge ham ”ikke har annen hensikt enn å fornærme og provosere”. Av prinsipp bør man avstå fra å tillegge andre mennesker bestemte motiver. Hvordan vet Svensson at filmen kun er ment som en provokasjon? Kunne det ikke tenkes at den kristne kopteren (som forøvrig må sies å ha ”intimt kjennskap” til et islamdominert samfunn, nemlig Egypt!) som står bak filmen, har hatt en annen intensjon med den? Uansett er dette irrelevant for filmens moralske status som ytring. Ingen grunnleggende rettigheter settes på spill av denne bruken av ytringsfrihet – noe som synes å ha gått såvel den amerikanske president og utenriksminister som Svensson hus forbi.

Svensson sammenligner filmen med de antisemittiske ytringene i det nazistiske ukemagasinet ”Der Stürmer”, uten at jeg helt ser relevansen i en slik analogi. Han bør imidlertid vite at slike karikaturer sannsynligvis ikke ville bli tillatt i dagens Norge, siden de fremstår som rasistiske og dermed bryter med straffelovens paragraf 135 a (”rasismeparagrafen”) – en paragraf som riktignok i et naturrettsperspektiv mangler moralsk legitimitet. Det er naturlig nok psykologisk krevende å vurdere helt uhildet jødekarikaturene i ”Der Stürmer”, siden de er tett forbundet med naziregimet og dets groteske overgrep. Likevel må man i liberalitetens navn forsøke å tenke strengt prinsipielt, og da er det vanskelig å se at ikke ytringsfriheten også må innbefatte slike karikaturer. Slike ytringer, som mange i dag vil kalle ”hatefulle” liksom ”Innocence of Muslims”, er isolert sett ikke skadelige, siden de ikke krenker noen menneskerettighet.

Deretter ønsker Svensson tydeligvis å forsikre oss om sin liberale innstilling: ”Det skal selvfølgelig være lovlig å lage krenkende kunst. Men det skal være like lovlig å påpeke at dette er dumt og ustrategisk. Og dessuten, at det ikke hedrer arven fra opplysningstiden.” Her er det mye å ta tak i. Først vil jeg påpeke at det her slås inn åpne, for ikke å si demonterte, dører. Selvfølgelig må enhver ytring kunne møtes med en meningssterk motytring - dette er en del av ytringsfrihetens natur.

Dernest vil jeg spørre: Kan ikke all kunst tenkes å være ”krenkende”, med tanke på at menneskenes følelsesreaksjoner er forskjellige? Det å føle seg krenket, er noe rent subjektivt og derfor ingen tungtveiende innvending mot andres bruk av ytringsfriheten. Hva som oppfattes som ”dumt” og ”ustrategisk”, er også helt subjektivt, kun uttrykk for personlige verdipreferanser.

Det er heller ikke slik at helt legitime ytringer, av typen alt nevnt, på noe vis gjør skam på den liberale opplysningsarven. Det Svensson her synes å fordømme, er i praksis en fullt naturrettskompatibel bruk av ytringsfriheten, som ikke representerer noen form for intoleranse. Han burde snarere gå til felts mot den virkelige intoleransen i vår tid, eksempelvis den senere tids islamistiske voldsbruken som respons på dypest sett helt harmløse ytringer som ovennevnte film.

Svensson har åpenbart misforstått vesentlige sider av opplysningstidens moralfilosofi – naturrettstenkningens universalisme, den liberale sondringen mellom subjektive og objektive verdier, og den intime forbindelsen mellom toleranse og ytringsfrihet. I dagens verden er det viktigere enn på lenge å stå opp for klassisk toleranse og ytringsfrihet, grunnverdier med naturrettslig basis. Selve liberaliteten er under press fra fremvoksende politisk-religiøs, til dels voldelig fanatisme. Det frie samfunn forankret i opplysningstidens verdier trenger et utvetydig og kraftfullt forsvar – altså noe helt annet enn Trygve Svensson tilbyr.

Gå til innlegget

Fascisme – et misbrukt begrep

Publisert nesten 8 år siden

Fascisme-begrepet brukes i mange sammenhenger i samfunnsdebatten. En kritisk gjennomgang av noen forskjellige eksempler på slik begrepsbruk er på sin plass.

Fascisme er et begrep som brukes hyppig i dagens samfunnsdebatt om flere typer ideologier. Etter å ha fremstilt flere sentrale aspekter ved fascismen som politisk og ”religiøs” ideologi vil jeg behandle noen eksempler på moderne bruk av dette omdiskuterte begrepet.

Selv om jeg konkluderte med å kalle fascismen en ”hybridideologi”, mener jeg at betegnelsen ”høyreekstremisme” også er passende, med tanke på ideologiens nasjonalistiske siktemål. For tiden – ikke minst på grunn av 22. juli – er det mye oppmerksomhet om nettopp høyreekstremisme. En aktiv deltager i denne debatten er journalist Øyvind Strømmen, som til høsten kommer med boken ”Den sorte tråden. Europeisk høyreradikalisme fra 1920 til i dag”. Strømmens hovedpoeng i debatten om 22. juli er trusselen fra den såkalte eurofascismen, det han ser som en ny og islamfiendtlig form for høyreekstremisme.

Strømmen har fremhevet bloggeren Peder Nøstvold Jensen – mest kjent som Fjordman – som en prominent representant for denne ”nyfascismen”. Strømmen bygger på Roger Griffins anerkjente definisjon av fascisme som siteres i førstnevntes artikkel ”The Fascist Ideology of Fjordman” (finnes her: http://littlegreenfootballs.com/article/38987_The_Fascist_Ideology_of_Fjordman): “[F]ascism is best defined as a revolutionary form of nationalism, one that sets out to be a political, social and ethical revolution, welding the ‘people’ into a dynamic national community under new elites infused with heroic values. The core myth that inspires this project is that only a populist, trans-class movement of purifying, cathartic national rebirth (palingenesis) can stem the tide of decadence.”

Strømmens hovedpoeng er at Fjordman står for en revolusjonær nasjonalisme, rettet mot en form for nasjonal “gjenfødelse”, og at Fjordmans ideologi dermed i lys av Griffins definisjon bør kalles “fascistisk”. Denne påstanden ser kanskje i utgangspunktet tilforlatelig ut. Ved nærmere ettertanke fremstår den imidlertid som svært problematisk. Slik Griffin gjør rede for i artikkelen ”The palingenetic core of fascist ideology” fra 2003 (finnes her: ), betrakter han fascismens kjerne som ”palingenetisk ultranasjonalisme” (s. 5). Passer denne karakteristikken på Fjordmans ideologi? Fjordman tar til orde for et ”opprør” fra etniske europeere mot deres myndigheter. Han kan følgelig sies å ønske en politisk ”revolusjon” – men dreier det seg virkelig om en ”palingenetisk”, ”rensende” revolusjon? En revolusjonær innstilling er på ingen måte fascistisk i seg selv. Den typisk fascistiske romantisering av den revolusjonære volds rensende kraft synes ikke å forekomme hos Fjordman.

Når det gjelder Fjordmans nasjonalisme, er spørsmålet om den er av den organiske, totalitære typen som karakteriserer klassisk fascisme. Nasjonalisme kan, som kjent, komme i ulike varianter. Hvis Fjordman ikke fremstår som ”ultranasjonalist”, er det også av denne grunn vanskelig å si at han passer til Griffins definisjon. Dessuten vil jeg minne om at Fjordman ikke bare er opptatt av den norske nasjon, men også av hele Europa og dets ”renessanse”. Dette gjør ham til ”eurofascist” i Strømmens øyne. Problemet er at klassisk fascisme primært kretser om én partikulær nasjon og dennes rett til selvhevdelse. Derfor fremstår selve termen ”eurofascisme” som forvirrende og derfor lite fruktbar. Strømmen løfter også frem andre trekk ved Fjordmans budskap: Fordømmelsen av Europas moralske forfall, avvisningen av demokratiet og fascinasjonen for historiske helter. Slike elementer kan like så mye tilsi en kombinasjon av sterkt nasjonalkonservative og høyreautoritære holdninger som jeg tidligere har understreket må skilles fra rendyrket fascisme.Jeg kan av disse grunner ikke se at det er grunnlag for å kalle Fjordman ”fascist”.

La oss nå se på anvendelsen av termen ”fascisme” i forbindelse med en ideologi på venstresiden. Da Jürgen Habermas i sin kritikk av militante studentopprørere på slutten av 1960-tallet advarte mot ”venstrefascistiske tendenser”, lanserte han et uttrykk som senere er blitt brukt av flere, også i norsk debatt. Professor i statsvitenskap Stefan Snævarr skrev i 2008 en artikkel på Minerva ved navn ”Venstrefascismen – kommunismens laveste stadium” (finnes her:http://www.minervanett.no/venstrefascismen-kommunismens-laveste-stadium/). Snævarr kaller en venstreaktivistisk gruppering som Blitz-bevegelsen ”venstrefascistisk”. Han hevder at ”Det fascistoide ved den består bl.a. i en aksjonisme uten klar ideologi”, og legger til at ”Det sies at de aksjonistiske italienske fascistene ikke hadde noe annet mål enn maktovertagelsen.” Når Snævarr bruker betegnelsen ”venstrefascistisk” om blind aksjonisme – en verdsettelse av aksjonismen for aksjonismens skyld – er han på linje med Habermas. Jeg synes imidlertid ikke dette er en tilfredsstillende bruk av fascisme-begrepet. Som jeg har argumentert for, bør fascismen sees som noe annet enn blind, nihilistisk maktsøken, snarere som en form for ”idealisme” som bunner i nærmest religiøs maktforherligelse eller krafttilbedelse. Når Snævarr hevder at venstreaktivister som blitzerne – altså selverklærte kommunister – ikke har noe konkret samfunnsmål, og at dette utgjør en likhet med klassiske fascister, mener jeg at han gjør begge grupper urett. Det er i utgangspunktet svært misvisende å sammenblande kommunister og fascister. Hvis Snævarr likevel vil insistere på at aktivister som blitzerne egentlig er en slags anarkister – hvorfor ikke ikke heller kalle dem nettopp det?

I annen halvdel av sin artikkel foretar Snævarr også en sammenligning mellom fascisme og islamisme, altså en gjennomført politisk-ideologisk tolkning av islam. Han hevder at også islamistene har et uklart samfunnsmål, og at de videre deler fascistenes demokratifiendtlighet og dødsdyrkende aksjonisme. Denne sammenligningen leder oss over til en annen ordsammensetning av relativt ny dato, ”islamofascisme”. En av de mest kjente brukerne av denne betegnelsen er den nylig avdøde engelske skribenten Christopher Hitchens. I artikkelen ”Defending Islamofascism” (finnes her: http://www.slate.com/articles/news_and_politics/fighting_words/2007/10/defending_islamofascism.html) fra 2007 gir han en definisjon av dette begrepet. Han trekker spesielt frem volds- og dødsdyrkelsen og den antiintellektuelle grunnholdningen som trekk islamismen har felles med fascismen. Selv om Hitchens nok treffer relativt godt i sin analyse av islamisme, mener jeg han er litt for unyansert. Han har rett i at begge ideologier fremstår som grunnleggende fornuftsfiendtlige (i begge tilfeller prefereres en type ”tro”). Jeg setter imidlertid et spørsmålstegn ved at islamistisk ideologi har det samme romantiserende synet på vold som fascismen. Islamismen har et klart siktemål, nemlig en shariastyrt gudsstat, og voldsbruk fremstår som et nødvendig middel for en del av ideologiens tilhengere for nå dette teokratiske målet – volden er nok ikke seg selv et mål, som for fascister.

Når det er sagt, gir det nok en viss mening å hevde, som Hitchens gjør, at islamisme av terroristisk type fremstår som en slags dødskult. Terroristens martyrdød i kampen mot de ”vantro” beskrives som veien til paradis, altså himmelsk frelse. Men også på dette punktet skiller islamismen seg fra fascismen, idet sistnevnte ideologi ikke legger vekt på noen forløsning i det hinsidige, men på noe dennesidig - nasjonens gjenfødelse. Både islamismen og fascismen er helt klart totalitære. Likevel gjenstår en avgjørende forskjell mellom disse ideologiene: Mens islamismen er teokratisk - et eksempel på såkalt politisert religion - fremstår fascismen som en typisk politisk religion med sin manglende basis i en etablert religion og sin sakralisering av et dennesidig objekt som nasjonen. På denne bakgrunn vil jeg hevde at en teokratisk ideologi som islamisme ikke bør betegnes som ”fascistisk”.

”Islamofascisme” ble mye brukt i amerikansk offentlighet i årene etter 11. september, særlig av aktører som støttet Bush-administrasjonen. Denne begrepsbruken utløste en slags ideologisk motreaksjon fra enkelte på amerikansk venstreside som begynte å advare mot det de kalte ”kristofascisme”. Sentralt i denne sammenheng sto journalist Chris Hedges som i 2007 vakte oppmerksomhet med boken ”American Fascists. The Christian Right and the War On America”. Det Hedges oppfatter som ”fascisme”, er en liten del av amerikansk konservativ kristendom som gjerne beskrives som ”dominionisme”. Denne retningen fremstår som fundamentalistisk og faktisk teokratisk: Idealet er at en fundamentalistisk utgave av protestantisk kristendom, som regel i form av en radikal form for kalvinisme, skal dominere, utgjøre grunnlaget for den amerikanske stat og samfunnsform. Dominionistene ønsker en moralsk og åndelig ”renselse” av det amerikanske samfunn, noe som innebærer bruk av strenge (gjerne gammeltestamentlige) straffer mot de som vil leve i strid med hva dominionistenes bibelforståelse tilsier.

Det Hedges beskriver i sin artikkel ”The Christian Fascists Are Growing Stronger” (finnes her: http://www.truthdig.com/report/page3/the_christian_fascists_are_growing_stronger_20100607/), er i realiteten en totalitær, teokratisk bevegelse – ikke helt ulik islamismen. Det dreier seg om en spesifikt religiøs ideologi preget av en renhetslengsel – den ”riktige” moral må holdes i hevd, på bekostning av alle sosiale ”avvikere”. Hedges hevder at dominionismen er voldsforherligende. Dette stiller jeg meg skeptisk til. Kan man virkelig finne fascismens glorifisering av vold, styrke og kraft i denne kristenfundamentalismen? Jeg kan ikke se at Hedges argumenterer overbevisende for dette. Avslutningsvis vil jeg bemerke det samme som jeg gjorde i islamismens tilfelle, nemlig at en teokratisk ideologi representerer en annen type fenomen enn fascisme. Med sitt mål om en kristen ”gudsstat” er åpenbart ikke ”kristofascismen” noen form ultranasjonalisme, dyrkelse av nasjonen som hellig, immanent objekt. Ideologien retter seg snarere mot kristendommens transcendente Gud – i en bestemt tolkning – og ønsker å etablere en ”total” stat etter denne transcendente himmelfaders absolutte påbud.

Etter min oppfatning representerer eksemplene jeg har diskutert, misbruk av begrepet fascisme. Selv om Strømmen, Snævarr, Hitchens og Hedges alle trekker frem enkelte elementer som kan gjenfinnes i klassisk fascisme, makter de ikke å identifisere tilstrekkelig mange sentrale aspekter ved denne ideologien til å vise at det virkelig er en form for fascisme de omtaler. Man bør være forsiktig med å bruke dette viktige, men komplekse begrepet, for ellers mister det nødvendig presisjon. Det vil være uheldig i både idéhistorisk analyse og samfunnsdebatten. Temaet er i dag mer aktuelt enn på lenge.

 

Carl Müller Frøland, idéhistoriker

Gå til innlegget

Fascismen – en religiøs ideologi?

Publisert nesten 8 år siden

Som politisk ideologi er fascismen paradoksal. Kan den også kalles en religiøs ideologi?

I gjennomgangen av fascismen som politisk ideologi konkluderte jeg med å hevde at fascismen er en ultranasjonalistisk ”hybridideologi” som overskrider skillet mellom høyre- og venstresiden. Er det elementer i denne ideologien som gjør at den kan betraktes som en religiøs ideologi?

Den organiske eller ”integrale” nasjonalismen – forestillingen om individet som fullstendig ”integrert” i det nasjonale kollektiv - gir i mine øyne fascismen et religionslignende preg. I motsetning til det tradisjonelt høyreautoritære regime krever den fascistiske stat helhjertet oppslutning fra sine tilhengere. Fascismen kan sies å inneholde en tydelig troskomponent: Føreren skal beholde makten han har tilkjempet seg, ved at fascismen skal utgjøre samfunnsmedlemmenes dypeste overbevisning, i tillegg til at annerledes tenkende undertrykkes av et allmektig statsapparat. Fascismen hviler på det som kan kalles ”nasjonsmystikk”: Nasjonen fremstilles som en mystisk størrelse som inngir mennesket både ærefrykt og kjærlighet, og som bør dyrkes som en slags guddom. Den organiske kollektivismen synes å implisere en mystisk ”sammensmeltning” mellom del og helhet, individ og nasjon. Når det gjelder synet på staten og nasjonen, er det riktignok en forskjell mellom italiensk fascisme og nazisme, siden sistnevnte er mindre opptatt av selve staten enn førstnevnte og betrakter nasjonen som uttrykk for ”rasen”.

En rekke forskere har de senere år fremhevet fascismen som en ”politisk religion”, en form for religionssubstitutt som representerer en sakralisering (dette er historikeren Emilio Gentiles term) av fenomener som nasjon, stat og/eller rase – fenomener som i utgangspunktet er rent sekulære. I likhet med flere av disse forskerne mener jeg at det er fruktbart å skille mellom ”politisk religion” (som altså fascismens nasjonssakralisering eksemplifiserer) og ”politisert religion”. Sistnevnte begrep impliserer at en etablert religion søker politisk makt for å skape et gjennomført religiøst samfunn, en ”gudsstat” styrt etter religiøse lover. Med sin sakralisering av et verdslig, dennesidig objekt som nasjonen bør fascismen ikke identifiseres med teokratiske ideologier eller annen type politisert religion. Fascismen bør i det hele tatt ikke knyttes direkte til noen etablert religion, selv om ideologien av enkelte forbindes med tradisjonell kristendom.

Fascismens ”religiøse” dimensjon reflekteres i idealiseringen av nasjonalistisk tro, offervilje og martyrium. I tillegg spiller forestillingen om nasjonens ”gjenfødelse” – dens fremtidige forløsning fra dens nåtidige kulturelle og moralske forfall – en sentral rolle i fascismen, noe historieprofessor Roger Griffin understreker med sin beskrivelse av denne ideologien som ”palingenetisk” (gjenfødelsesorientert) ultranasjonalisme. Med hensyn til slike idealer og forestillinger henter fascismen riktignok delvis næring fra kristendommen. Med sin vitalistiske eller ”livsdyrkende” grunntone har imidlertid fascismen en helt annen ”dennesidig” orientering enn kristendommen som retter blikket mot frelsen i det ”hinsidige”.  Dessuten fremstår det ”guddommelige” i fascismen som immanent – ”iboende” i verden – snarere enn transcendent – hevet over verden – slik kristendommens Gud tradisjonelt oppfattes.

Fascismens romantisering av handling og vold er forbundet med grunnforestillingen om nasjonens livskraft.Den fascistiske nasjonalismen er forankret i sosialdarwinisme: Livet er dypest sett en kamp, noe som gjelder såvel for nasjoner som mennesker, og kun den sterkeste har livets rett.På denne bakgrunn gir det mening å hevde, som filosofen Harald Ofstad har gjort i sin studie av nazismen (”Vår forakt for svakhet”), at det fascistiske verdisynet karakteriseres av en beundring av styrke og en forakt for svakhet.Enkeltmennesket oppnår virkelig styrke først når det går opp i den ”sakrale” nasjon, et fellesskap i permanent kampberedskap for å vinne nye seirer og dermed bekrefte sin rett til liv. Nasjonen bør følgelig søke stadig ekspansjon og erobre andre nasjoner som ved sitt nederlag viser sin ”livsudyktighet”. Idealet om militær ekspansjon – den gjennomførte imperialismen - bunner derfor i ideologiens preg av sosialdarwinistisk ultranasjonalisme som i dypere forstand fremstår som maktforherligende nasjonsmystikk.

Fascismens maktforherligelse bør ikke betraktes som uttrykk for ren nihilisme. Det synes snarere å handle om en religionslignende politisk overbevisning. Hva består så den fascistiske ”religionen” dypest sett i? Sentralt står åpenbart integralnasjonalismen som med sitt mystisk-religiøse skjær synes å inngi den ”troende” en lidenskapelig glød i form av kamp- og offervilje. Mennesket skal underkaste seg, både legemlig og åndelig, og tjene nasjonens veldige organisme som ”sakral” størrelse – en organisme som manifesterer sin makt og dermed livskraft gjennom stadig ekspansjon. Den fascistiske verdensanskuelsen synes å hvile på en spesiell triadisk struktur: Liv-død-gjenfødelse. Det fascistiske grunnsyn innebærer at nasjonen som tidligere var kjennetegnet av gloriøs livskraft, har forfalt - tapt sin vitalitet - og må gjenreises, revitaliseres. Det er nasjonens revitalisering det fascistiske menneske må kjempe og være villig til å dø for – gjennom sin martyrdød vil den enkelte ”leve” videre gjennom nasjonen som vedkommende er mystisk forbundet med.

Fascismen kan sies å være en kombinasjon av livsdyrkelse, dødskult og gjenfødelsestro. Livet både forherliges, gjennom glorifiseringen av nasjonens vitalitet, og fornektes, gjennom individets selvutslettende forløsningslengsel) på paradoksalt vis. Kanskje fascismen som ”politisk religion” i siste instans kan sies å være fundert i en form for krafttilbedelse, en dyrkelse av selve livskraften som manifesterer seg på unikt vis i nasjonen og dens fører – en voldsom kraft som skaper, tilintetgjør og gjenoppretter.

 

Carl Müller Frøland, idéhistoriker

Gå til innlegget

Fascismen – en paradoksal politisk ideologi

Publisert nesten 8 år siden

Selv om begrepet fascisme brukes hyppig i samfunnsdebatten, dreier det seg egentlig om en utpreget paradoksal og kompleks politisk ideologi.

I mange sammenhenger i dagens politiske debatt brukes begrepet fascisme. Betegnelsen anvendes i beskrivelsen av ulike ideologier, gjerne oppfattet som ”ekstreme”, noe som regel vil si i strid med demokrati og menneskerettigheter som utgjør det moderne Vestens verdigrunnlag. I den senere tid er termen ”fascisme” blitt brukt om ideologiske retninger på begge sider av politikkens tradisjonelle høyre-venstre-skille. Jeg er redd denne bruken lett kan føre til en utvanning av fascisme-begrepet. Hvordan bør egentlig fascismen forstås?

Selve termen ”fascisme” ble lansert på 1920-tallet av Benito Mussolini. Under Mussolini ble det gradvis utarbeidet en fascistisk ideologi. I samme periode – i kjølvannet av første verdenskrig - ble det utviklet en lignende ideologi i Tyskland av Adolf Hitler som kom til makten først i 1933; denne ideologien ble kalt ”nasjonalsosialisme”, etterhvert forkortet til ”nazisme”. Selv om det hersker visse forskjeller mellom den italienske fascismen og nazismen, mener jeg – i likhet med flertallet av moderne forskere – at nazismen også bør betraktes som en type ”fascisme”. Disse to ideologiene har en rekke felles kjennetegn som etter mitt syn reflekterer vesentlige sider av fascisme som fenomen.

Ett av fascismens sentrale, men også paradoksale trekk, er dens ”anti-ideologiske”karakter, dens avvisning av ethvert stabilt ideologisk tankeinnhold som ”dogmatisk” og livshemmende. Fascismen er nemlig både grunnleggende ”vitalistisk” eller livsorientert og antiintellektuell, faktisk direkte ”irrasjonalistisk”: Fornuften forkastes som livsfiendtlig til fordel for fenomener som instinkt og handling. Man finner en uttalt romantisering av styrke, vold og krig – og av den sterke mann, hans erhvervelse og utøvelse av makt. Alt i alt representerer fascismen et sett idealer og verdier, en bestemt politisk overbevisning av mer eller mindre sammenhengende karakter. Hvor i det politisk-ideologiske landskap bør så denne ideologien plasseres? 

Blant dagens forskere er det allmenn enighet om at fascismen er en totalitær ideologi, altså at den tar til orde for å bruke enhver type virkemidler, inkludert systematisert statsterror og massevold, for å nå sitt bestemte samfunnsmål. ”Målet helliger middelet” hevder totalitære ideologier som søker å etablere ”det fullkomne samfunn”, noe historikeren Øystein Sørensen får tydelig frem i sin bok med den talende tittelen ”Drømmen om det fullkomne samfunn”. Selve termen ”totalitær” stammer forøvrig fra en kritiker av Mussolinis styre tidlig på 1920-tallet. I samme tidsrom lanserte Mussolini selv tanken om en ”total”, altomfavnende stat: Enkeltmennesket skulle tjene staten med kropp og sjel, om nødvendig ved å ofre sitt liv i kamp for det politiske fellesskap. Denne underordningen av individet under staten står i skarp kontrast til klassisk liberalisme som fremhever individet som samfunnets primære bestanddel og bærer av visse grunnleggende rettigheter som skal sikre det mot overgrep fra staten. Fascismen kan følgelig sies å være grunnleggende antiliberal, en ideologi som setter kollektivet over individet. Kollektivismen, og den tilhørende betoningen av samhold og solidaritet mellom kollektivets medlemmer, utgjør et berøringspunkt mellom fascismen og tradisjonell venstreorientert ideologi, sosialismen. Både Mussolini og Hitler utgikk forøvrig fra sosialistiske organisasjoner. Likevel er det den totalitære – den utenomparlamentariske, revolusjonære - delen av venstresiden som fremviser den største likheten med fascismen.

Fascismen har flere viktige likhetstrekk med en annen totalitær ideologi, kommunismen, ikke minst i form av idealene om voldelig revolusjon og kollektivets forrang fremfor enkeltmennesket. Begge ideologier er utpreget dynamiske ved at de søker et radikalt brudd med det bestående for å skape det ideelle samfunn og et nytt menneske, noe som krever omfattende bruk av statspropaganda og såkalt sosial ingeniørkunst. Kommunismen plasseres imidlertid ytterst på den politiske venstresiden, mens fascismen som regel klassifiseres som høyreekstrem. Kommunismen og fascismen er to typer ”ekstremisme” som begge med totalitære virkemidler vil tilintetgjøre det liberale demokrati for å realisere et bestemt samfunnsideal – men selve samfunnsidealet skiller fascismen fra den venstreekstreme ideologien.

Fascismen skiller seg fra kommunismen med sin antimaterialisme. For fascismen representerer kommunismen, forøvrig i likhet med kapitalismen, ”materialisme” – et sjelløst, fremmedgjørende verdisyn. Fascismen ønsker et samfunn bygget på immaterielle, ”åndelige” verdier. Dessuten forkaster fascismen kommunismens ”internasjonalisme”. Kommunismen vil gjennom revolusjon avskaffe den ”borgerlig”-kapitalistiske samfunnsform og etablere et ”klasseløst”, egalitært samfunn som oppfattes som helt rettferdig. Fascismen utgjør på sin side en revolusjonær nasjonalisme, hvis mål er å ”rense” nasjonen for ”dekadense” og svakhet slik at den kan ”revitaliseres”, gjenvinne sin styrke, livskraft. Det endelige mål er et kollektivistisk samfunn som ikke er egalitært, men hierarkisk ordnet, hvor menneskene skal rangeres etter deres ”styrke” og alle skal adlyde en ”fører”. Fascismens idealsamfunn er altså hierarkisk, førerstyrt og nasjonalistisk.

Som nevnt, er fascismen i motsetning til ”venstreekstremismen” utpreget nasjonalistisk. Nasjonalisme plasseres som regel på den politiske høyresiden hvor den ofte er koblet til konservatisme, i form av ”nasjonalkonservatisme”, idet nasjonens kultur, tradisjoner og verdier betraktes som bevaringsverdig. Fascismen rommer visse klart konservative elementer, som forsvaret for ”kjernefamilien” og tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Likefullt er det viktig å sondre mellom fascismen på den ene side og tradisjonell nasjonalisme og klassisk konservatisme på den annen. Konservatismen vokste frem på slutten av 1700-tallet som reaksjon på den franske revolusjon og den rasjonalistisk-individualistiske opplysningsfilosofien som inspirerte mange av de revolusjonære. Selv om fascismen i likhet med klassisk konservatisme avviser ”1789-ideene” (sentrert rundt individ og fornuft), er konservatismen i motsetning til fascismen antirevolusjonær og anti-”utopistisk”, altså uten tro på muligheten av noe ”fullkomment” samfunn. Når det gjelder nasjonalisme, må det bemerkes at den fascistiske varianten er spesiell: Nasjonen forstås som ”organisk”, og individet utgjør kun én liten celle i denne veldige ”organismen”. Med sin gjennomførte antiindividualisme er den ”organiske” nasjonalismen uttrykk for fascismens totalitære karakter, og på dette avgjørende punktet skiller den seg fra tradisjonell nasjonalisme som ikke oppfatter det nasjonale fellesskapet som en slik individoppslukende helhet.  

På høyresiden finner vi også sterkere – mer autoritære - former for nasjonalisme og konservatisme, i tillegg til den tradisjonelle, mer moderate typen. En slik type ideologi kan man kan kalle ”høyreautoritær”, siden den forkaster liberaldemokratiske elementer. Typisk høyreautoritær er verdsettelsen av streng disiplin (i familie og skole), ”lov og orden” (kompromissløs kriminalitetsbekjempelse) og militarisme, et sterkt forsvar for krig som problemløsende middel. Slike elementer er også lett identifiserbare i fascistisk ideologi. Det er imidlertid viktig å presisere at forekomsten av slike elementer alene ikke er ”fascistisk”. Tradisjonelt høyreautoritær ideologi mangler fascismens revolusjonære, totalitære dynamikk. Denne forskjellen kommer til uttrykk i at høyreautoritære stater – selv om det dreier seg om militærdiktaturer - har lavere maktambisjoner enn fascistiske regimer. Førstnevnte type regimer vil kun beholde makten: De ønsker ikke noen radikal samfunnsomveltning og søker ikke kontroll over borgernes privatliv. Fascismens totalitære mål om å skape en ny samfunnsorden og et nytt menneske skiller seg i det hele tatt fra tradisjonelt høyreautoritær ideologi.

Hvor i det politiske landskap bør så fascismen plasseres? Som jeg har forsøkt å vise, dreier det seg om en ideologi med elementer fra både høyre- og venstresiden. Fascismen har berøringspunkter med både sosialismen (kollektivisme) og konservatismen (visse tradisjonelle verdier). Med sine revolusjonære og totalitære aspekter skiller fascismen seg derimot klart fra disse andre ideologiene. Den bør også adskilles fra den antinasjonalistiske og materialistiske kommunismen. Selv om man kan spore flere typisk høyreautoritære elementer i fascismen, rommer imidlertid denne høyreekstreme ideologien en utopistisk-revolusjonær dynamikk man ikke finner i tradisjonelt høyreautoritær tenkning. Akkurat dette aspektet viser en vesentlig likhet med kommunistisk ideologi. Alt i alt betrakter jeg fascismen som et paradoksalt fenomen, en ”hybrid-ideologi” som ikke uten videre kan plasseres på høyre- eller venstresiden.

 

Carl Müller Frøland, idéhistoriker

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2934 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
18 dager siden / 1131 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 796 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
11 dager siden / 635 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 593 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
9 dager siden / 477 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
2 dager siden / 414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere