Carl Müller Frøland

Alder: 37
  RSS

Om Carl

Følgere

Hvor viktig var antisemittisk propaganda?

Publisert over 1 år siden

Evin Kohn har ved flere anledninger gitt en tvilsom fremstilling av Holocausts historiske bakgrunn. Særlig viktig i denne forbindelse er hans påstand om at antisemittisk propaganda per se var avgjørende for nazistenes jødeforfølgelse.

I november 2018 var det 80 år siden «Krystallnatten». Disse jødeforfølgelsene trekkes ofte frem som en del av opptakten til Holocaust. En av de som har skrevet mye om denne forbindelsen, er Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfunn og 2. nestleder i Antirasistisk Senter.

Under et arrangement i Gamle festsal 10. november i fjor spurte Kohn: Hvordan kunne «novemberpogromen» skje i fredstid? Hva la forholdene til rette for dem? I Dagsnytt Atten dagen før hevdet han at «den tyske befolkningen var moden for hatet og forberedt på terroren» som brøt ut under Krystallnatten. I en kronikk i Aftenposten 10. november fremstilte han det som at det var vanlige tyskere og østerrikere som sto for den massive voldsutøvelsen i 1938. Men, som jeg påpekte i Aftenposten 23. november, det var naziaktivister som primært sto for den antijødiske volden – og denne ga et flertall av tyskere uttrykk for at de mislikte.

I Klassekampen 28. november hevdet Kohn at «det å ikke undervise i holocaust og ikke minst forløpet til holocaust, hvordan menneskene i det tredje riket ble gradvis numne i følelseslivet og mistet sitt moralske kompass, det kan føre til at også vi får vondt i holdningene våre». Dette reiser noen viktige spørsmål. Først: Hvem var disse «menneskene»? Sikter Kohn atter til vanlige tyskere? Mener han i så fall at det var «den tyske befolkningen» som iverksatte naziregimets voldstiltak mot jødene, med folkemord som kulminasjon? Eller mener han bare at den tyske majoritet ga sin fulle tilslutning til slike tiltak?  Kohn vil få vansker med å underbygge begge påstander.

Dernest: I Aftenposten-kronikken skrev Kohn at «Propagandaen bidro til å forstyrre folks moralske kompass». Hva betyr dette? Som forklaring på den statsorganiserte pogromen fremhever Kohn Der Stürmer, den nazistiske avisen som drev intenst antisemittisk agitasjon fra den ble opprettet i 1923. «Vi må huske på hvor farlig ordene og pennen kan være», konkluderer Kohn.

Denne sterke betoningen av Der Stürmers betydning for tyskeres antisemittiske holdninger er forunderlig kontekstløs. Kohn sondrer ikke mellom ytringsrommet i et liberalt demokrati og i et totalitært diktatur. I den liberale Weimarrepublikken var Der Stürmer en avis som propaganderte for en ideologi som flertallet av tyskere ikke delte og som måtte konkurrere med en rekke andre ideologier i et pluralistisk samfunn. Dette begrenset åpenbart avisens agitatoriske effekt. I det totalitære naziregimet ble samme avis derimot et talerør for den statsbærende naziideologien. Der Stürmer ble et redskap for en antipluralistisk stat med tilnærmet totalt kommunikasjonsmonopol, hvor makthaverne og deres aktivistiske håndlangere kunne fremføre antisemittisk retorikk uten protester.

Med andre ord, «propaganda» i en totalitær stat er noe ganske annet enn i et liberalt demokrati. Da nazistene erobret statsmakten og fikk kontroll over det offentlige rom, hadde de langt større muligheter til å forme borgernes holdninger enn da de bare utgjorde en politisk bevegelse blant flere og måtte kjempe om tyskernes tilslutning i det kaleidoskopiske Weimar-samfunnet. Liberale prinsipper som ytrings- og forsamlingsfrihet var avviklet, og den nazifiserte offentligheten var ideologisk ensrettet. Dessuten må det tilføyes at skolesystemet var en vesentlig arena for denne ensrettingen: Elevene ble systematisk indoktrinert i nazistisk ideologi, ikke minst antisemittisme.

Hvor mange tyskere som fikk formet antijødiske holdninger av Der Stürmers propaganda i Weimar-tiden, er vanskelig å avgjøre. Avisen hadde helt klart appell i visse deler av befolkningen, som blant arbeidere og ungdom. Men Der Stürmer hadde neppe en slik magisk makt over massene som Kohn later til å tro.  Med sine krasse, ofte pornografisk seksualiserte, jødekarikaturer var avisen i mange tyskeres øyne avskyvekkende (selv flere ledende nazister betraktet den som estetisk utiltalende). Den fanatiske antisemitten Julius Streicher - grunnlegger og sjefredaktør av Der Stürmer - ble gang på gang trukket for retten av politiske motstandere som var rasende over å bli utsatt for avisens jødefiendtlige kampanjer. Avisen var med andre ord sterkt kontroversiell og møtte stor motstand.

Før nazistene kom til makten, var jødehatet neppe så omseggripende som Kohn antyder. Antisemittiske holdninger var langt fra den viktigste faktoren for nazipartiets voksende oppslutning frem til 1933. Og selv om antisemittisme spilte en helt sentral rolle for nazistene, var det ikke denne delen av sin ideologiske plattform de valgte å betone i sin brede velgermobilisering.

Kohn synes å tro at den jevne tysker hadde internalisert dehumaniserende jødehat allerede før nazistenes maktovertagelse. Men det er liten dekning for å postulere en slik «folkelig» antisemittisme i Weimar-tiden – og slikt jødehat var heller ikke allment utbredt i nazitiden.

Var så antisemittisk propaganda av Der Stürmers type hovedårsaken til selve Holocaust, slik Kohn tydeligvis mener? Det er uholdbart å gi en så enkel årsaksforklaring på et så vidt komplekst hendelsesforløp som det som ledet frem til industrielt folkemord. Blant de mange faktorene som medvirket, var åpenbart den nazistiske ideologien med sin innebygde antisemittisme helt vesentlig. Men her dreide det seg om langt mer enn antisemittisk propaganda fremført i det liberale Weimar-samfunnet og i den totalitære naziatmosfæren. Nazistisk antisemittisme, som sannsynligvis drev både Hitler og mange av de som bidro til folkemordet, var spesiell. Dette var en kombinasjon av biomedisinske og apokalyptisk-demonologiske renselsesforestillinger: Jødene ble betraktet både som et livstruende «fremmedlegeme» i den rasemessige "folkekroppen" og som en diabolsk kraft som måtte nedkjempes for at det germansk-ariske "tusenårsriket" kunne opprettes.

Denne biologisk-religiøse antisemittismen var fremherskende blant fanatiske nazister, men ikke i den tyske befolkningen som helhet. Naziledelsen oppfattet da også Holocaust som et så drastisk tiltak at de arbeidet for å skjule det for befolkningen, for de trodde ikke vanlige tyskere moralsk ville støtte masseutryddelse - heller ikke av jøder.

Ervin Kohns fremstilling av antisemittisk propaganda som avgjørende for nazistenes jødeforfølgelse er både ensidig og tilslørende.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter av boken "Nazismens idéunivers"

Gå til innlegget

Misvisende om Krystallnatten

Publisert over 1 år siden

I forbindelse med markeringen av Krystallnatten fremsatte Ervin Kohn flere misvisende påstander. Disse gjaldt dels hendelsesforløpet for 80 år siden, dels vanlige tyskeres holdninger til jødene i nazitiden.

I Aftenposten 9. november beskriver Ervin Kohn Krystallnatten som «Den natten man i Tyskland og Østerrike gikk løs på sine jødiske naboer. (…) Aksjonene ble planlagt av Det tyske nazipartiet NSDAP og gjennomført av de militære avdelingene SA og SS.»

Under bildet står det: «Det er nå 80 år siden natten da folk i Tyskland og Østerrike gikk løs på sine jødiske naboer. Ydmyket dem, banket dem opp og drepte hundrevis, skriver Ervin Kohn».

I Dagsnytt Atten 8. november hevdet Kohn at «folket var modent for å ta imot alt det hatet gjennom mange år. (…) Man hadde forberedt hele det tyske samfunn, slik at de ikke reagerte når de tyske nazistiske myndighetene satte i gang terroren.»

Dette er en skjev fremstilling av Krystallnattens forløp. Å hevde at «man» og «folk i Tyskland» ydmyket, banket opp og drepte «sine jødiske naboer», er i beste fall svært upresist. Historisk korrekt er derimot Kohns andre påstand, at aksjonene ble planlagt av NSDAP og utført av SA og SS. De ble i all hovedsak utført av SA- og SS-menn, flere steder ledsaget av medlemmer av Hitlerjugend. Med andre ord: Aksjonene ble utført av personer som aktivt sluttet opp om regimet. De fleste av disse var trolig fanatiske nazister, en del av dem alt grundig indoktrinert i antisemittisme.

Den fysiske terroren som nå rammet jødene – og som var ment å skremme dem vekk fra Tyskland – skjedde etter ordre fra propagandaminister Goebbels (med samtykke fra Hitler). Nazistene som deltok, hadde sivile klær for at det hele skulle fremstå som en spontan folkeaksjon. Men i virkeligheten var det altså et totalitært regime som trakk i trådene og regimelojale aktivister som handlet. Den massive vandalismen og volden ble ikke utført av alminnelige borgere.

Vanlige tyskere reagerte ulikt på hendelsene. Noen ga til kjenne begeistring. Andre skjulte jøder for nazistene. Flertallet, derimot, forholdt seg passivt, men uttrykte tydelig misnøye og til dels avsky. Den tyske befolkningen var derfor ikke «moden» for slikt hat eller «forberedt» på slik terror.

Kohns fremstilling av Krystallnatten er ukorrekt. Hans syn på storsamfunnets holdninger til jødene i Nazi-Tyskland er dessuten unyansert.


Dette innlegget ble trykket i Aftenposten 23. november.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter av boken "Nazismens idéunivers"



Gå til innlegget

Støre svikter ytringsfriheten

Publisert nesten 3 år siden

Jonas Gahr Støre har gang på gang vist manglende respekt for ytringsfriheten. Bør en person med en slik illiberal grunnholdning bli vår neste statsminister?

I valgkampen er Ap-leder Jonas Gahr Støres oppførsel under karikaturstriden i 2006 blitt trukket frem. Noen mener denne saken er for gammel til å være politisk relevant. Men hvordan en statsministerkandidat faktisk opptrådte som maktperson i en av de viktigste ytringsfrihetskonfliktene i norsk samtidshistorie, er vel ikke helt uinteressant for velgerne?

Etter at en rekke norske medier hadde vist de danske Mohammed-karikaturene, reagerte mange muslimer - både i og utenfor Norge – med raseri på det de oppfattet som en krenkelse av deres profet. Under krisen som oppsto i januar 2006, valgte utenriksminister Støre å utpeke en syndebukk: Han hevdet at det kun var Vebjørn Selbekk, redaktør av den kristenkonservative avisen Magazinet, som hadde vist tegningene her til lands. Gang på gang gjentok Støre denne påstanden selv om han var fullstendig klar over at den slett ikke var sannferdig. Resultatet var at Selbekk vasset i drapstrusler, slik at han og hans familie måtte få politibeskyttelse. Støre fant det også for godt å fremheve Magazinets kristne profil – åpenbart for å gi inntrykk av det her ikke dreide seg om en helt legitim nyhetssak, men om et kristent motivert angrep på religionen islam.

Utenriksministeren beklaget trykkingen av tegningene internasjonalt. Til CNN sa han: ”Ekstremister på begge sider må ta skylden for volden dette utløste”. Støre sidestilte altså bruk av ytringsfriheten med voldsutøvelse. Her hjemme opphøyet han seg på autoritært vis til moralsk overdommer. Da jusprofessor Eivind Smith – tidligere medlem av Ytringsfrihetskommisjonen – uttalte at ”det må være greit å tulle med religiøse symboler”, et standpunkt som for øvrig var helt i tråd med kommisjonens konklusjon, gikk Støre til angrep. På Stortingets talerstol sa han at ”det er et uttrykk for debattnivået i Norge når en jusprofessor sier det må være lov å tulle med Muhammed”. Støre benyttet med andre ord sin maktposisjon til å fordømme den moralske retten til å ytre seg blasfemisk.

Støres blasfemisyn kom på nytt til uttrykk i 2009 da Stoltenberg-regjeringen trakk tilbake et lovforslag etter kraftige protester. Forslaget gjaldt utvidelsen av paragrafen om ”hatefulle” ytringer med en bestemmelse om å straffe ”kvalifiserte angrep på religion og livssyn”. Like etter den politiske snuoperasjonen sto Støre frem i media, og fortalte at han hadde stilt seg bak forslaget – han hadde kunnet ”leve med det”. Igjen viste han sin autoritære grunnholdning.

Etter terrorangrepet på Charlie Hebdo i 2015 benektet Støre, nå Ap-leder, at det var ”viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi”.  Han uttalte videre: ”Det er hverken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at det er et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk.” Støre nektet altså å gi et klart og utvetydig forsvar for blasfemikeres ytringsfrihet i møte med voldsutøvere.

Ytringsfriheten – ikke minst retten til å uttrykke blasfemi – er i dag under alvorlig press. Det var jihadister som sto bak terroren mot Charlie Hebdo – voldelige tilhengere av den totalitære ideologien islamisme som utgjør en like stor trussel mot vårt liberale demokrati som nazistene gjorde. Derfor trenger vi politikere som kompromissløst forsvarer ytringsfriheten nettopp når den provoserer slike voldelige fanatikere. Støre er ikke en slik politiker.

Uavhengig av partipolitisk ståsted bør man spørre seg: Er virkelig Støre med sin illiberale orientering skikket til å bli Norges neste statsminister?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2934 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
18 dager siden / 1131 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 796 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
11 dager siden / 635 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 593 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
9 dager siden / 477 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
2 dager siden / 414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere