Carl Müller Frøland

Alder: 38
  RSS

Om Carl

Følgere

Høyesterett og ytringsfriheten

Publisert 8 måneder siden

Høyesterett avsa nylig to dommer som gjaldt "hatefulle ytringer". Begge dommer har store prinsipielle svakheter og viser hvorfor straffeloven § 185 bør oppheves.

Høyesteretts to ferske dommer om «hatefulle» ytringer på Facebook viser med all tydelighet at § 185 også kan ramme rene meningsytringer – og at paragrafen i seg selv utgjør et stort problem. Begge dommer har alvorlige prinsipielle svakheter.

Den ene dommen gjelder ytringen «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk», rettet mot den mørkhudede samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. Dommen legger avgjørende vekt på at ytringen er et «personangrep» på Ali. Lovgivers intensjon med § 185 er imidlertid å beskytte bestemte grupper – ikke enkeltstående personer. Derfor er det irrelevant at personen Ali er blitt «angrepet» – det er den etniske gruppen Ali tilhører, paragrafen skal beskytte. Høyesteretts personfokus er i strid med Stortingets signal med denne bestemmelsen om at utvalgte grupper skal beskyttes.

Ytringen betegnes som en «kvalifisert krenkelse». Høyesterett definerer dette sentrale uttrykket som ytringer som enten «oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser», eller som «innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». En ytring må falle i en av disse to kategoriene for at den skal kunne rammes av § 185. Ifølge Høyesterett vil ”den alminnelige leser” oppfatte domfeltes ytring som «en betydelig nedvurdering av hennes (Alis) menneskeverd». Men dette er rettens egen vurdering. Hensynet til «den alminnelige leser» gjelder hvilket meningsinnhold de fleste legger i et bestemt utsagn. Retten har ikke dekning for å anta hvordan «den alminnelige leser» moralsk vil bedømme domfeltes ytring – hvilke ytringer som utgjør en «nedvurdering» av noens «menneskeverd», er tross alt subjektivt og forblir en løs antagelse fra Høyesterett.    

Jeg vil minne om at tilsvarende krasse meningsytringer som domfeltes iblant rettes mot grupper som ikke er vernet av § 185. To konkrete eksempler: «Grumset på Internett ble stanset noen små uker, men kakerlakker lar seg ikke kue og kom kjapt tilbake» (Anne Holt, 2012) og «Nå har bloggerne Helge Lurås og Lars Akerhaug tømt ut litt mer flytende fôr til kloakkrottene sine igjen» (Jon Wessel-Aas, 2019) – begge ytringer rettet mot grupper som ikke beskyttes av paragrafen. Siden alle grupper har samme menneskeverd og dermed har krav på samme rettsvern, er den gruppeselektive § 185 diskriminerende. Men dette handler om lovgivning, noe høyesterettsdommerne selvsagt ikke kan lastes for.

Interessant nok har Høyesterett tidligere påpekt at de sentrale begrepene i denne paragrafen «ikke [er] særlig presise» (Rt-1997-1821, s. 1826). Denne begrepsuklarheten trer særlig tydelig frem i den andre dommen som omhandler to ytringer om muslimer som «rotter» og «steppebavianer». Om ytringen «ja de forsvinner den dagen disse steppe bavianene reiser dit de hører hjemme!» bemerker Høyesterett at det er en ytring «som forhåner og fremmer hat og ringeakt overfor muslimer i Norge». Problemet er at det er umulig (også for en høyesterettsdommer) å avgjøre om en bestemt ytring er forhånende og om den faktisk fremmer ringeakt, hat eller andre følelser. Likevel er slike skråsikre vurderinger av moral og psykologi nettopp hva § 185 legger opp til.

Retten henviser også til begreper som «sjikane» og «hets», som hverken forekommer i paragrafen eller som overhodet defineres i dommen. Begge disse begrepene er beslektet med trakassering som dekkes av en annen straffebestemmelse, om ”hensynsløs atferd”. Bruken av «sjikane» og «hets» er her bare egnet til å skape forvirring.

En annen svakhet ved dommen er at den skiller skarpt mellom ytringer rettet mot «trosretninger» og mot «menneskegruppers egenskaper og adferd». I praksis er denne grensen nærmest umulig å trekke. Kritikk av en religion tar ofte form av kritikk av religionens tilhengere, det vil si av en bestemt menneskegruppe og dennes egenskaper/adferd som kritikeren forstår i lys av nettopp gruppens religion. Religion er gjerne koblet til praksis. Skal man kunne kritisere en bestemt religiøs praksis, må man ha mulighet til å kritisere gruppen som utøver denne praksisen.

Og med tanke på skillet mellom kritikk av trosretninger og trosgrupper: Dommen unnlater å nevne at den eldre høyesterettsavgjørelsen den henviser til, erkjenner at det «både generelt og i den konkrete sak kan være vanskelig å trekke en skarp grense mellom utsagn som faller i den ene og i den annen kategori» (Rt-1981-1305, s. 1314). Aner vi her juridisk «cherry-picking»?

Retten hevder: ”Selv om en ytring er kvalifisert krenkende, vil den normalt ikke være straffbar dersom den må anses som et uttrykk for religionskritikk.” Men dommen er selvmotsigende, når det samtidig påstås at «Hatefulle ytringer rettet mot religiøs overbevisning og aktivitet kan etter omstendighetene alvorlig begrense eller gjøre det umulig for troende å utøve sin religion.» Hvilke ”omstendigheter” er det tale om? Denne underlige, og etter mitt syn malplasserte, påstanden burde begrunnes i dommen.

Videre innsnevrer Høyesterett selve begrepet religionskritikk på uakseptabelt vis. Om utsagnet «ja de forsvinner den dagen disse steppebavianene reiser dit de hører hjemme!» heter det i dommen at ytringen «har intet saklig meningsinnhold knyttet til religiøse forestillinger eller trossetninger innen islam». Men en religionskritisk ytring behøver slett ikke å ha et «saklig meningsinnhold» (og er dommere kompetente til å avgjøre hva som er «saklig»?). Religionskritikk må ikke nødvendigvis formuleres som rasjonelle argumenter i ”offentlig debatt”, slik retten synes å tro; det er nok å vise til religionskritiske kunstuttrykk som per definisjon appellerer til følelser.

De to høyesterettsdommene viser problemene med anvendelse av § 185. Videre stadfester dommene at bestemmelsen nå anvendes langt videre enn mange har antatt – den rammer også rene meningsytringer som hverken kan betraktes som oppfordringer til eller trusler om straffbare handlinger. Og for å gjøre det helt klart: § 185 er en autoritær «oppdragerparagraf» - en trussel mot både individets frihet og det demokratiske ordskiftet.

I år er det femti år siden ”rasismeparagrafen” ble vedtatt. Jubilanten bør nå stedes til hvile.


Tidligere publisert i Avisa Nordland og Romerikes Blad, samt (noe forkortet) i Klassekampen. 


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Et tvilsomt syn på § 185

Publisert 9 måneder siden

I forbindelse med den nye medieloven nevner Norsk Journalistlag "hatefulle ytringer" som eksempel på hva som er "klart rettsstridig". Dette vitner om mangel på innsikt i straffeloven § 185.

I Aftenposten 6. februar skriver Dag Ivar Tryggestad og Ina Lindahl Nyrud (TN), henholdsvis nestleder og medierettsadvokat i Norsk Journalistlag (NJ), om den nye medieloven. TN gir til kjenne et tvilsomt syn på straffeloven § 185.

Loven vil tilkjenne nettredaktørene et juridisk medansvar for ytringer i deres kommentarfelt, og i den forbindelse skriver TN: «Redaktøren, eller den som handler på vegne av redaktøren, vil kunne fri seg fra ansvar dersom han eller hun uten ugrunnet opphold fjerner eller sperrer tilgangen til klart rettsstridige innlegg. Det kan for eksempel være hatefulle ytringer og ytringer som oppfordrer til vold, eller er direkte trusler mot journalister eller andre.»

Mener virkelig NJ at redaktører eller andre medieaktører vil være i stand til å identifisere hvilke ytringer som er eller kan være i strid med § 185, som selv høyesterettsdommere har påpekt er krevende å forholde seg til? Det er et faktum at det kreves en helt annen fortolkningsvirksomhet for å avgjøre om en ytring er i strid med § 185 enn med bestemmelsene som rammer voldsoppfordringer og direkte trusler. Ytringer er sjelden «åpenbart» eller «klart» i strid med § 185 – en bestemmelse som ikke bare har en svært vag ordlyd, men hvor også både forarbeider og rettspraksis er preget av uklarhet.

Journalistlaget tilpasser seg ukritisk § 185s regulering av rene meningsytringer. Organisasjonen burde derimot ha gått på barrikadene for å få fjernet denne paragrafen – i presse- og ytringsfrihetens navn.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!" (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Overspent og illiberalt fra Omdal

Publisert 9 måneder siden

Sven Egil Omdals frykt for at "hatefulle ytringer" skal utløse folkemord, er grunnløs. Dessuten er hans ønske om å bruke rettssystemet til "voksenopplæring" autoritært.

I Vårt Land 7. februar skriver Sven Egil Omdal om ytringsfrihet. Han tar utgangspunkt i de to ferske høyesterettsdommene som vedrører straffeloven § 185. Omdal serverer flere uholdbare påstander.

Høyesterett forkastet anken fra kvinnen som hadde omtalt Sumaya Jirde Ali som «Fandens svarte avkom» og «din korrupte kakerlakk». «Nå har kvinnen fått et kraftig stykke voksenopplæring av Høyesterett», ifølge Omdal. Dermed stiller han til skue sin formyndermentalitet, en autoritær holdning til meningsmotstandere som synes ganske utbredt i dagens medieverden.

Omdal skriver: «Det er lov å være vulgær, hatsk og usmakelig i Norge, så lenge du ikke grovt krenker en enkelt person eller en avgrenset gruppe.» Han har misforstått hensikten med § 185: Den skal beskytte bestemte grupper mot spredning av «hat» og «ringeakt» i befolkningen – den skal ikke beskytte individer mot «personangrep». Nå er imidlertid Omdal i godt selskap, idet selv Høyesterett synes å ha trådt feil i dette spørsmålet ved å legge vekt på at enkeltpersonen Ali er blitt «angrepet».

Omdal tar mål av seg til å belyse årsakene til tidligere folkemord. Det er en historisk øvelse han behersker dårlig. Med tanke på nazistisk antisemittisme skriver han at «de tyske nazistene omtalte også jødene som lus, og overbeviste såpass mange gode borgere om at de var skadedyr, at holocaust ble mulig». Tror virkelig Omdal at det ble iverksatt et industrielt folkemord av vanlige tyske borgere med denne type antisemittisk motivasjon?

Omdal kommenterer også hutuenes systematiske nedslaktning av tutsier i Rwanda: «Etter en stund med slik dehumanisering, grep fredelige bønder til machetene og hakket sine naboer i hjel.» Igjen legger Omdal for dagen en høyst mangelfull forståelse av historiske årsakssammenhenger. Folkemordet kan ikke forklares med at vanlige hutubønder plutselig grep til våpen fordi de var blitt eksponert for noen dehumaniserende ytringer om tutsier i media. Dessuten bør Omdal være klar over at det hverken i Rwandas autoritære styre eller i det totalitære naziregimet eksisterte ytrings- og mediefrihet. Dette ga staten helt andre muligheter for ensidig, systematisk indoktrinering av borgerne enn i vårt liberale demokrati.

Omdal hevder: «Historien har dessverre lært oss at det finnes en vei fra ord til handling, at den noen ganger går fra å karakterisere noen som insekter og skadedyr til folkemord og massakrer, og at ingen på forhånd kan vite hvem som velger å gå den.» Denne «veien» fra ord til handling er langt mer kronglet enn Omdal åpenbart begriper. § 185 er bygget på den samme søkte forestillingen om en rett vei fra ord til handling, om at uttrykk for «hat» nærmest automatisk kan utløse vold. Og det er overspent å frykte at rene meningsytringer om en minoritetsgruppe – fremsatt i en liberal, meningsmangfoldig offentlighet - skal resultere i folkemord på samme gruppe.

Omdals ønske om juridisk «voksenopplæring» er illiberalt. Det samme gjelder § 185 som bør avskaffes.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"

Gå til innlegget

Har vi igjen fått en blasfemiparagraf?

Publisert 11 måneder siden

Etter SIANs demonstrasjon i Kristiansand 16. november er det blitt en omfattende debatt om lovligheten av koranbrenning. Straffeloven paragraf 185 og dens anvendelse gir grunn til usikkerhet i dette spørsmålet.

I Varden 29. november vier Tom Erik Thorsen oppmerksomhet til debatten om SIAN-lederens koranbrenning i Kristiansand. Jeg slutter meg i all hovedsak til sjefredaktørens vurderinger, men ønsker likevel å problematisere én av hans påstander – om koranbrenningens juridiske status.

Thorsen skriver at «det ikke (gir) mening i at politidirektøren roter inn straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer» med tanke på bebudet bokbrenning. Flere profilerte jurister har også konkludert med at koranbrenning ikke er en lovstridig «hatefull ytring», det vil si at den ikke rammes av straffeloven paragraf 185. Politidirektoratet - muligens med støtte i påtalemyndigheten – synes derimot å mene at en slik «skjending» av Koranen kan være i strid med denne paragrafen.

Et vesentlig problem med paragraf 185 er dens særdeles uklare ordlyd (som ikke gjøres særlig mer forståelig av forarbeidene). Og rettspraksis, etter flere års langt hyppigere anvendelse av bestemmelsen, peker ikke i noen klar retning. Ulike slags ytringer er blitt rammet av denne paragrafen - i en rekke tilfeller rene meningsytringer. Av sistnevnte bør flere betraktes som religionskritiske. Thorsen kan ikke se at koranbrenning kan bryte med paragraf 185 som skal beskytte «noen» mot «hat», «forhånelse», «ringeakt» med mer: «Det må ramme noen bestemte personer. Haugevis av folk kan selvsagt føle seg krenket og rammet av at noen stikker fyr på en bok, men det skal godt gjøres å argumentere for at det rammer akkurat dem personlig. Å være kritisk til en religion er noe helt annet.»

Jeg er redd Thorsen misforstår hensikten med loven. Paragraf 185 er ikke ment å beskytte enkeltpersoner – den skal beskytte grupper. Bestemmelsen gir et særskilt rettsvern til flere angivelig sårbare minoritetsgrupper, blant dem muslimer. Paragraf 185 er ment å motvirke spredning av «hat» og «ringeakt» mot disse beskyttede gruppene.

Hvis Koranen brennes, brennes en bok som betraktes som hellig av en gruppe med spesielt rettsvern. I en kontekst med andre ytringer rettet mot muslimer: Kan ikke brenning av denne boken som symboliserer islam, oppfattes som en ytring som «fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt» mot islams tilhengere - muslimer som gruppe? Når et eksemplar av Koranen brennes (altså ødelegges), kan det tolkes som uttrykk for en sterkt negativ følelse overfor islam; det kan dreie seg om raseri, frykt, hat eller forakt (de to sistnevnte omfattes av paragraf 185). Kan ikke da også muslimer, som bærere av islam, bli gjenstand for slike følelser?

Koranbrenning eller tilsvarende «skjending av religiøse symboler» har aldri vært vurdert rettslig opp mot paragraf 185. Likevel vil jeg hevde at rettspraksis, på tross av lovgivers intensjon med denne bestemmelsen, gir holdepunkter for at den kan ramme koranbrenning. Paragraf 185 har nemlig flere ganger i praksis fungert som et blasfemiforbud. Islamkritiske ytringer som «Fordømrade svineri denne satans islam kulten» og «En ideologi som legitimerer predatoradferd hører ikke hjemme her. UT med svineriet» er blitt slått ned på av retten. I flere tilfeller har det dreid seg om ytringer rettet mot både en religion (islam) og en gruppe (muslimer). I praksis er det nærmest umulig å trekke noen tydelig grense mellom «hat» o.l. rettet mot en religion og mot dens tilhengere.

For koranbrenningen er SIAN-leder Lars Thorsen anmeldt for brudd på paragraf 185. Det blir interessant å se om denne saken blir prøvd for retten. Dersom det ender med en fellende dom, vil det være et enda et eksempel på hvorfor paragraf 185 bør avskaffes. Vi har da igjen fått en blasfemiparagraf.


Innlegget er tidligere publisert i Varden.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"

Gå til innlegget

§ 185 skaper uklarhet om blasfemi

Publisert 11 måneder siden

SIAN-lederens koranbrenning fikk internasjonale følger - særlig i form av sterke reaksjoner i muslimske land. Nå skal "koranskjendingen" behandles av den muslimske samabeidsorganisasjonen OIC som fortsetter sin kamp for et internasjonalt forbud mot "islamofobi". Ytringsfriheten er truet.

Koranbrenningen i Kristiansand fikk internasjonale følger. Situasjonen har slående likhetstrekk med karikaturstriden i 2006. Også denne gang møtes islamkritikk med vold og massive trusler – også denne gang er det liberale samfunn under angrep fra frihetsfiendtlige blasfemimotstandere.

Koranbrenningen ble raskt fanget opp i den muslimske verden. Først kom reaksjonen fra Tyrkia. Det tyrkiske utenriksdepartement tok avstand fra «manglende respekt for den hellige Koranen», og forlangte at norske myndigheter skulle forhindre «slike handlinger», samt at den ansvarlige for koranbrenningen ble stilt for retten.

Deretter fikk saken voldsom oppmerksomhet i Pakistan. En av de muslimske motdemonstrantene som gikk løs på SIAN-leder Lars Thorsen, ble gjenstand for heltedyrkelse: Han ble hyllet som «Koranens forsvarer». Pakistanske jurister fremmet krav om at Thorsen skulle få dødsstraff. Og det kom en fordømmelse fra Pakistans. Norges ambassadør til Pakistan ble kalt inn på teppet. Han fikk beskjed om at koranbrenningen hadde såret 1.3 milliard muslimers følelser, og at den ansvarlige for «skjendingen» måtte tas hånd om av rettsvesenet.

Det er nokså spesielt at et liberalt demokrati som vårt skal belæres om menneskerettigheter av en autoritær stat som Pakistan. Landets drakoniske blasfemilovgivning og mange utenomrettslige drap på blasfemikere taler ikke akkurat om utpreget respekt for ytringsfrihet (eller menneskerettigheter generelt).

Så kom en sterk fordømmelse fra Pakistans statsminister som uttalte at «provokasjoner mot islam skal ikke aksepteres». Deretter ble Norges diplomatisk ansvarlige kalt inn på teppet av Irans regjering, som fordømte «oppfordring til hat og splittelse» og advarte mot «farlige konsekvenser» av koranbrenning som kan spre «ekstremisme og vold». Det er interessant og en smule foruroligende å merke seg slik retorikk fra et islamistisk regime som finansierer terrorgrupper.

Takket være Pakistan vil saken bli håndtert av OIC (Organisasjonen for islamsk samarbeid). Pakistan ønsker å få på plass «en kollektiv strategi for å motvirke islamofobi». Tyrkia advarer på sin side mot fremvoksende «islamofobi og xenofobi» som utgjør «en trussel mot hele menneskeheten». I en årrekke har OIC arbeidet for et internasjonalt forbud mot nettopp det som kalles islamofobi. I realiteten er dette en begrepskonstruksjon. «Islamofobi» er en sammenblanding av «hat» mot en religion og mot dens tilhengere – altså en sammenfiltring av begrepene islamhat og muslimhat. I et juridisk perspektiv er denne begrepskonstruksjonen særdeles betenkelig.  

Muslimer er blant de minoritetsgruppene som straffeloven § 185 gir et særskilt vern mot «hatefulle ytringer». Det var ingen tilfeldighet at det var nettopp denne paragrafen den rødgrønne regjeringen for ti år siden søkte å utvide til også å omfatte «kvalifiserte angrep på religioner og livssyn». I lovforslaget het det: «Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.» Hvis islam ble «angrepet», kunne angivelig muslimer lett oppleve seg «angrepet». Lovforslaget ble vraket etter massive protester.

Blasfemiparagrafen ble opphevet i 2015. Likevel er § 185 siden den gang blitt brukt flere ganger som en de facto blasfemibestemmelse. Alle eksemplene er relatert til muslimer og islam. I kraft av å tilhøre en religiøs minoritet er muslimer bærere av religionen islam. Hvis muslimer som gruppe utsettes for «hat», «forhånelse» eller «ringeakt» (begreper § 185 viser til), kan dette lett «smitte» over på religionen - også islam kan således bli gjenstand for «hat» eller lignende. Grensene mellom en befolkningsgruppe og et trossystem er her flytende. En upresis bestemmelse som beskytter tilhengere av minoritetsreligioner, kan lett ramme blasfemi.

OICs overnasjonale kamp mot «islamofobi» er en veritabel trussel mot ytringsfriheten. OIC har tidligere fått gjennom en resolusjon i FNs menneskerettighetsråd om forbud mot «religiøst hat»; organisasjonen kobler for øvrig «islamofobi» til blant annet «rasehat». Og trusselen intensiveres av mange muslimers voldsomme aggresjon – tidvis i form av drapstrusler - mot det de opplever som angrep både på sin religion og religiøse identitet, noe reaksjonene på koranbrenningen viser. Det er i dette sterkt følelsesladede klimaet at dagens dommere må operere og ta hensyn til «samfunnsutviklingen» i sin rettsanvendelse. I en tid dominert av religiøs og politisk lidenskap er det ekstra uheldig å holde seg med en så upresis og tøyelig bestemmelse som § 185.

SIAN-lederen er anmeldt for brudd på denne lovbestemmelsen. Kommer han til å bli dømt for koranbrenningen etter denne paragrafen? Og kommer andre former for «islamofobi» og «religiøst hat» til å rammes av dette særdeles uklare straffebudet i tiden fremover?

Vi burde forskånes for både slike rettsprosesser og slik tvil om lovens grenser. Ikke minst av hensyn til ytringsfriheten bør § 185 avskaffes. 


Kronikken er tidligere trykket i Romerikes Blad.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere