Carl Müller Frøland

Alder: 37
  RSS

Om Carl

Følgere

Manglende respekt for Grunnloven

Publisert 6 måneder siden

16. november satte SIANs leder fyr på Koranen under en demonstrasjon i Kristiansand. I denne forbindelse har både lokalpolitikere, politiledelse og voldelige motdemonstranter avslørt manglende respekt for Grunnloven.

16. november avholdt SIAN en demonstrasjon i Kristiansand. Som bebudet, ble et eksemplar av Koranen påtent. I denne saken har en rekke aktører vist manglende respekt for Grunnloven og dens beskyttelse av ytrings- og demonstrasjonsfrihet.

Kristiansands avtroppende ordfører fra Høyre, Harald Furre, uttalte: «Å brenne en hellig skrift som Koranen vil helt klart være en hatefull ytring. Dette er langt over hva som kan aksepteres på kommunal grunn» (Fædrelandsvennen 29. oktober). Furre gjorde den samme feilen som sin ordførerkollega i Oslo, Marianne Borgen, som forsøkte å stanse SIANs demonstrasjon på Tøyen i august. Begge ordførere svever i den villfarelse at de har rett til å utøve meningskontroll over kommunal grunn.

«Hatefulle ytringer» er riktignok regulert av den notorisk uklare § 185 i straffeloven. Men det er politi og domstoler - ikke politikere - som skal avgjøre hvilke konkrete ytringer som rammes av en bestemt paragraf. Ingen av de to ordførerne, og ingen av de som sto bak vedtakene om SIANs planlagte demonstrasjoner i Kristiansand og Oslo, har maktet å forholde seg til Grunnloven §§ 100 og 101 om ytrings- og demonstrasjonsfrihet. Det er forstemmende å se slike holdninger hos så mange politikere.

Kristiansands kommuneledelse ble satt på plass av politistasjonssjef Ole Hortemo som uttalte: «Det er ikke kommunen som kan beslutte at en demonstrasjon er ulovlig, det er det politiet som avgjør ut fra settingen der og da eller tilleggsinformasjon vi har fått.» Han sa også: «Når budskapet er ubehagelig og vanskelig, blir vi testet på ytringsfrihet, ikke når det er noe alle trives med. Å brenne en bok er ikke straffbart» (Vårt Land 6. november). Likevel besluttet politiet at det ikke skulle være åpen ild under demonstrasjonen. SIAN fikk altså ikke lov til å brenne Koranen, en handling som var ment som en islamfordømmende ytring. Har politiet lov til å begrense grunnlovsfestede rettigheter slik? Denne beslutningen burde prøves for retten.

Under selve demonstrasjonen lyktes så SIAN-lederen å tenne på et eksemplar av Koranen. Da ble han (og enkelte andre) angrepet av flere motdemonstranter som hadde trengt gjennom sperringene. Etter demonstrasjonen opplyser Kristiansand kommune at «Furre er lei seg for at den siste provokasjonen der Koranen ble forsøkt påtent førte til at noen motdemonstranter gikk over grensa». Koranbrenning sidestilles med fysiske angrep. Hvor er ordførerens oppgjør med politisk vold?

Enhver står fritt til å sette fyr på sin egen eiendom, eller etter samtykke fra annen eier (naturligvis såfremt det ikke kan påføre andre fysisk skade). Politiet, som skal legge til rette for lovlige demonstrasjoner, må sette inn ekstra ressurser hvis en slik handling kan tenkes å fremprovosere vold fra motdemonstranter. Dersom politiet ikke kan garantere for sikkerheten til demonstrantene eller andre tilstedeværende, betyr det at samfunnet har et alvorlig voldsproblem - og at borgernes frihet er truet.

Før SIANs demonstrasjon var politiet i møte med rundt 20 muslimske ledere for at de skulle «dempe gemyttene blant sine folk». Under karikaturstriden som raste i 2006, hevdet mange at profettegningene ikke burde trykkes fordi de kunne føre til vold fra muslimer. Regjeringen «taklet» krisen ved å fordømme trykkingen av tegningene. Dermed bøyde de seg for voldstruende islamister som ikke tålte islamkritikk – regjeringen ga i realiteten etter for terror. Var det samme type ettergivenhet vi nettopp så i Kristiansand?

Uansett avslører lokalpolitikerne, politiet og voldsutøvernes reaksjoner på brenning av Koranen manglende respekt for Grunnloven.

Gå til innlegget

§ 185 har ikke livets rett

Publisert 6 måneder siden

Nylig falt Oslo tingretts dom i saken om SIANs ledelse. Nestlederen ble frikjent, men lederen fikk 30 dager betinget fengsel og en bot på 20.000 kr. Dommen viser hvorfor § 185 bør oppheves.

7. november falt Oslo tingretts dom over SIANs leder og nestleder. Dommen viser forbilledlig klart hvorfor straffeloven § 185 bør avskaffes.

Aktor begjærte ubetinget fengsel for begge de politiske aktivistene – 30 dager for leder Lars Thorsen og 45 dager for nestleder Anna Bråten. Sistnevnte ble heldigvis frikjent, noe som må oppfattes som et sviende nederlag for Oslo statsadvokatembete. Thorsen ble imidlertid dømt til 30 dager betinget fengsel og en bot på 20.000 kr. Dermed har tingretten domfelt en person som kun har fremsatt rene meningsytringer - i dette tilfellet i form av religionskritikk. Jeg vil bare kommentere et par av de ni ytringene Thorsen er dømt for.

Retten påstår at «…islam er et parasittisk uhyre som næres på ikkemuslimenes blod og eiendom» og enkelte andre ytringer «inneholder grove og generaliserende angrep på muslimer, som må anses å være sterkt nedsettende og usmakelige», og at de er «egnet til å ‘forhåne noen eller fremme hat, (…) eller ringeakt’», som det heter i § 185. Retten har tvilt seg frem til at ytringene likevel «ikke er så kvalifisert krenkende» at de rammes av paragrafen. Premissene for konklusjonen presenteres ikke. Dommerne gir her uttrykk for ren moralisme. Og de gir ingen definisjon av det juridisk sentrale begrepet «kvalifisert krenkende». Hva ligger egentlig i dette begrepet?   

Retten hevder at uttalelsen «Et hvert menneske som bekjenner seg til Muhammeds ideologi og som arbeider for å innføre islams ondskap her (…) er en trussel mot rikets sikkerhet og må deporteres eller interneres på livstid», i konteksten det fremsettes, «må anses som en grov integritetskrenkelse av muslimer og islam, og innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Dessuten omfattes uttalelsen angivelig av formuleringene «diskriminerende eller hatefull» og «fremme forfølgelse» i § 185; dette begrunnes overhodet ikke.

Ifølge Thorsen bør «gode muslimer» enten deporteres eller interneres, altså utsettes for menneskerettighetsbrudd. Med tanke på et av Høyesteretts to tolkningsprinsipper for § 185, nemlig «oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser», kan nok Thorsen sies å gi tilslutning (men ikke oppfordre) til såkalte integritetskrenkelser. Men dette er altså ikke tingrettens vurdering – og «tilslutning» er for øvrig et løst uttrykk.

Videre må man spørre seg hvordan en ren meningsytring i seg selv kan utgjøre en integritetskrenkelse. Og man undres: Hva menes med at islam «integritetskrenkes»? § 185 skal for øvrig ikke beskytte trossystemer, men utelukkende minoritetsgrupper - dette er ikke ment å være noen blasfemiparagraf. Retten benytter likevel denne bestemmelsen som nettopp en blasfemiparagraf ved å slå ned på rene meningsytringer av islamkritisk art, som ikke kan betraktes som skadefremmende.

Det andre tolkningsprinsippet Høyesterett har fastsatt for anvendelse av § 185, gjør seg gjeldende i tingsrettsdommen: «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Dette prinsippet er vanskelig å anvende. Uttrykket «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd» er upresist – liksom ordlyden i § 185, noe både høyesteretts- og lagdommere tidligere har påpekt. Tingretten benytter faktisk en nesten identisk formulering som denne fra Høyesterett om paragrafen: «Begrepene ‘truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt’ er ikke særlig presise og går noe over i hverandre.» 

I dommen argumenteres det ikke for hvorfor tiltaltes ytringer er i strid med § 185. Det fremsettes kun en rekke postulater, en serie rent subjektive verdivurderinger fra rettens side. Men denne uklare bestemmelsen vil lett føre til dommer som den aktuelle.

Lovgiver har overrakt dommerne et sløvt redskap. § 185 har ikke livets rett og bør nå oppheves - av hensyn til både samvittighetsfulle dommere og frihetsvennlige borgere. 


Dette innlegget er tidligere publisert i Nordlys, Avisa Nordland, Romerikes Blad, Hadeland, Ringerikes Blad, Fremover og Eidsvoll Ullensaker Blad.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!»


Gå til innlegget

Skal religionskritikere fengsles?

Publisert 7 måneder siden

Leder og nestleder i den sterkt islamkritiske organisasjonen SIAN er tiltalt for overtredelse av "rasismeparagrafen". Aktor begjærer fengsling av de to aktivistene som kun har fremsatt rene meningsytringer.

Nylig sto Lars Thorsen og Anna Bråten, henholdsvis leder og nestleder i SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), for retten. I Oslo tingrett sto de tiltalt for overtredelse av straffeloven § 185 om «hatefulle ytringer».

Thorsen er tiltalt for å ha distribuert flyveblader hvor muslimer betegnes som «morderzombier» og som «notoriske seksualpredatorer» som «voldtar i epidemisk omfang». Bråten er tiltalt for å ha ytret i en appell foran Stortinget at muslimer er «morderzombier og seksualpredatorer» og for å ha brukt betegnelsen «tilbakestående kultur» om islam, samt for å ha medvirket til spredningen av flyvebladene. Følgelig handler denne saken dels om ytringer om en gruppe (muslimer), dels om en religion (islam).

Thorsen og Bråten har anklaget muslimer for å være både voldtektsmenn og mordere. Hvis beskyldninger om slike alvorlige forbrytelser ble rettet mot navngitte muslimer, altså individer, ville det antagelig dreie seg om ærekrenkelser i sivilrettslig forstand. Men i denne saken er altså beskyldningene rettet mot en gruppe. Thorsen og Bråten hevder at de bare sikter til noen muslimer, det vil si de «bokstavtro» - de som i flyvebladene kalles «gode muslimer». Aktor hevder derimot at ytringene er rettet mot alle muslimer.

Uansett dreier dette seg om det som på engelsk kalles group defamation – ærekrenkelse av en gruppe. Av hensyn til ytringsfriheten bør det trekkes et skarpt skille mellom beskyldninger mot grupper og individer. «Gruppedefamerende» beskyldninger – om enn aldri så grove - er i all hovedsak for vidtfavnende og uspesifisert til å kunne skade individers omdømme. Hvis det gjelder en svært liten gruppe, kan riktignok enkeltmedlemmer av den rammes av beskyldninger mot gruppen som sådan. Men gruppen de tiltalte har ytret seg om, er definitivt større enn som så.

Ifølge aktor fremmer de tiltaltes ytringer «ringeakt» og «hat». Hvordan kan retten i det hele tatt avgjøre om dette er tilfellet? Her ser vi et av de mange problemene når man anvender den svært upresist formulerte § 185. Og uansett om ytringene kan sies å fremme slike følelser, bør det være lov å uttrykke enhver mening om muslimer og en hvilken som helst annen gruppe - så lenge det ikke dreier seg om en trussel om eller oppfordring til noen straffbar handling mot gruppen. Derfor representerer § 185 en illiberal begrensning av ytringsfriheten.

Ytringen om islam som en «tilbakestående kultur» må derimot betraktes som ren religionskritikk. Denne uttalelsen gjelder nemlig ene og alene en religion - ikke dens fysiske tilhengere. Religionskritikk begrenses ikke lenger av blasfemiparagrafen som ble opphevet i 2015. Selv om § 185 viser til «religion eller livssyn», er paragrafen ment å beskytte kun tilhengerne av religioner/livssyn. Hvis Bråten blir straffet for sin eksplisitt islamkritiske ytring, viser dette på nytt at § 185 i praksis kan fungere som en blasfemibestemmelse. Det er flere eksempler på det samme i nyere rettspraksis.  

Aktor begjærer ubetinget fengsel på 30 dager for Thorsen og på 45 dager for Bråten. Det er oppsiktsvekkende at aktor ber om fengsling av personer som kun har fremsatt rene meningsytringer. Ønsker virkelig staten anno 2019 å kaste religionskritikere i fengsel?

Dette er en lett omarbeidet versjon av et innlegg som ble trykket i Hadeland 25/10 og Klassekampen 26/10 .

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!" 

Gå til innlegget

Opphevelse av § 185 - et liberalt signal

Publisert 11 måneder siden

Sammen med 17 andre personer fra kultur- og samfunnsliv står jeg bak et opprop til Stortinget om å oppheve "rasismeparagrafen". Vårt Land har på lederplass gitt et forsvar for denne straffebestemmelsen. Forsvaret er ikke overbevisende.

VL erkjenner at lovteksten er «vag og bruker subjektive 
begreper», men innvender at «det gir den ikke noen særstilling i lov-
verket.» Juridisk terminologi har 
naturligvis sitt særpreg og sine egne tolkningsutfordringer. 
Likevel er VLs påstand uholdbar når man sammenligner § 185 med andre ytringsregulerende straffebestemmelser.

§ 283 lyder: «Den som offentlig oppfordrer noen til å iverksette en straffbar handling, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.» § 263: «Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er 
egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot 
eller fengsel inntil 1 år.» Disse formuleringene befinner seg på et betraktelig høyere presisjonsnivå - og er følgelig langt enklere å forholde seg til, også for ikke-jurister, enn § 185. Sistnevnte regulerer altså noe så ullent som det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt 
overfor noen. Det samme gjelder formuleringene i § 266: «skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd». Kursiveringene er ment å få frem at paragrafen sikter til handlemåte, altså noe mer konkret enn enkeltstående 
meningsytringer. Alle disse 
bestemmelsene er langt lettere å forstå og forholde seg til enn de tåkete uttrykkene som kjenne-
tegner § 185.

Diskutabel påstand 

Jeg kan tilføye at § 185 er blitt beskrevet som upresist utformet av både høyesteretts- og lagmannsdommere og som juridisk vanskelig håndterbar av Riks-
advokaten og politijurister.

VL skriver: «Det er en høy terskel for at paragrafen benyttes, og de mest kjente domfellelsene 
framstår ikke som å være i strid med allmenn rettsfølelse.» At terskelen for domfellelser nå er høy, er diskutabelt. Det er et ubestridelig faktum at paragrafen 
benyttes langt mer i dag enn for ti år siden.

At «Norge har som mange land smertefullt fått merke hvordan sterkt hatefulle ytringer kan ende i hatefulle handlinger», er en åpenbar henvisning til massedrapene 22. juli. Men det er dypt problematisk å fastslå uten videre at Breiviks massevold var forårsaket av hatefulle ytringer, altså av noe ingen i realiteten kan definere. Et så komplisert spørsmål som hva som utløser voldshandlinger, blir ikke klargjort av lettvintheter av typen VL serverer.

Sikre ytringsrom 

Avslutningsvis hevder VL at avskaffelsen av § 185 «er et feil signal å sende i en tid med stadig sterkere polarisering, og vil for svake grupper framstå som en legalisering av forfølgelse.» Jeg vil snu på det: I en så polarisert tid er det helt avgjørende å sikre et så vidt ytringsrom som 
mulig, så begge «poler» får samme mulighet til å uttrykke 
sine meninger (men uten at 
ytringene innskrenker andres grunnleggende rettigheter). Den usedvanlig vagt formulerte 
«rasismeparagrafen» legger opp til høyst subjektive domsavsigelser. Ved å fjerne denne bestemmelsen ville man sende følgende signal: Ytringsfriheten utvides, og den liberale offentlighet styrkes.

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker/forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern 'Rasismeparagrafen'!» 

(https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen?a=103336)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
9 dager siden / 2965 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1705 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
6 dager siden / 1576 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 1110 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 1061 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
17 dager siden / 642 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere