Carl Müller Frøland

Alder: 37
  RSS

Om Carl

Følgere

Hvor viktig var antisemittisk propaganda?

Publisert 11 måneder siden

Evin Kohn har ved flere anledninger gitt en tvilsom fremstilling av Holocausts historiske bakgrunn. Særlig viktig i denne forbindelse er hans påstand om at antisemittisk propaganda per se var avgjørende for nazistenes jødeforfølgelse.

I november 2018 var det 80 år siden «Krystallnatten». Disse jødeforfølgelsene trekkes ofte frem som en del av opptakten til Holocaust. En av de som har skrevet mye om denne forbindelsen, er Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfunn og 2. nestleder i Antirasistisk Senter.

Under et arrangement i Gamle festsal 10. november i fjor spurte Kohn: Hvordan kunne «novemberpogromen» skje i fredstid? Hva la forholdene til rette for dem? I Dagsnytt Atten dagen før hevdet han at «den tyske befolkningen var moden for hatet og forberedt på terroren» som brøt ut under Krystallnatten. I en kronikk i Aftenposten 10. november fremstilte han det som at det var vanlige tyskere og østerrikere som sto for den massive voldsutøvelsen i 1938. Men, som jeg påpekte i Aftenposten 23. november, det var naziaktivister som primært sto for den antijødiske volden – og denne ga et flertall av tyskere uttrykk for at de mislikte.

I Klassekampen 28. november hevdet Kohn at «det å ikke undervise i holocaust og ikke minst forløpet til holocaust, hvordan menneskene i det tredje riket ble gradvis numne i følelseslivet og mistet sitt moralske kompass, det kan føre til at også vi får vondt i holdningene våre». Dette reiser noen viktige spørsmål. Først: Hvem var disse «menneskene»? Sikter Kohn atter til vanlige tyskere? Mener han i så fall at det var «den tyske befolkningen» som iverksatte naziregimets voldstiltak mot jødene, med folkemord som kulminasjon? Eller mener han bare at den tyske majoritet ga sin fulle tilslutning til slike tiltak?  Kohn vil få vansker med å underbygge begge påstander.

Dernest: I Aftenposten-kronikken skrev Kohn at «Propagandaen bidro til å forstyrre folks moralske kompass». Hva betyr dette? Som forklaring på den statsorganiserte pogromen fremhever Kohn Der Stürmer, den nazistiske avisen som drev intenst antisemittisk agitasjon fra den ble opprettet i 1923. «Vi må huske på hvor farlig ordene og pennen kan være», konkluderer Kohn.

Denne sterke betoningen av Der Stürmers betydning for tyskeres antisemittiske holdninger er forunderlig kontekstløs. Kohn sondrer ikke mellom ytringsrommet i et liberalt demokrati og i et totalitært diktatur. I den liberale Weimarrepublikken var Der Stürmer en avis som propaganderte for en ideologi som flertallet av tyskere ikke delte og som måtte konkurrere med en rekke andre ideologier i et pluralistisk samfunn. Dette begrenset åpenbart avisens agitatoriske effekt. I det totalitære naziregimet ble samme avis derimot et talerør for den statsbærende naziideologien. Der Stürmer ble et redskap for en antipluralistisk stat med tilnærmet totalt kommunikasjonsmonopol, hvor makthaverne og deres aktivistiske håndlangere kunne fremføre antisemittisk retorikk uten protester.

Med andre ord, «propaganda» i en totalitær stat er noe ganske annet enn i et liberalt demokrati. Da nazistene erobret statsmakten og fikk kontroll over det offentlige rom, hadde de langt større muligheter til å forme borgernes holdninger enn da de bare utgjorde en politisk bevegelse blant flere og måtte kjempe om tyskernes tilslutning i det kaleidoskopiske Weimar-samfunnet. Liberale prinsipper som ytrings- og forsamlingsfrihet var avviklet, og den nazifiserte offentligheten var ideologisk ensrettet. Dessuten må det tilføyes at skolesystemet var en vesentlig arena for denne ensrettingen: Elevene ble systematisk indoktrinert i nazistisk ideologi, ikke minst antisemittisme.

Hvor mange tyskere som fikk formet antijødiske holdninger av Der Stürmers propaganda i Weimar-tiden, er vanskelig å avgjøre. Avisen hadde helt klart appell i visse deler av befolkningen, som blant arbeidere og ungdom. Men Der Stürmer hadde neppe en slik magisk makt over massene som Kohn later til å tro.  Med sine krasse, ofte pornografisk seksualiserte, jødekarikaturer var avisen i mange tyskeres øyne avskyvekkende (selv flere ledende nazister betraktet den som estetisk utiltalende). Den fanatiske antisemitten Julius Streicher - grunnlegger og sjefredaktør av Der Stürmer - ble gang på gang trukket for retten av politiske motstandere som var rasende over å bli utsatt for avisens jødefiendtlige kampanjer. Avisen var med andre ord sterkt kontroversiell og møtte stor motstand.

Før nazistene kom til makten, var jødehatet neppe så omseggripende som Kohn antyder. Antisemittiske holdninger var langt fra den viktigste faktoren for nazipartiets voksende oppslutning frem til 1933. Og selv om antisemittisme spilte en helt sentral rolle for nazistene, var det ikke denne delen av sin ideologiske plattform de valgte å betone i sin brede velgermobilisering.

Kohn synes å tro at den jevne tysker hadde internalisert dehumaniserende jødehat allerede før nazistenes maktovertagelse. Men det er liten dekning for å postulere en slik «folkelig» antisemittisme i Weimar-tiden – og slikt jødehat var heller ikke allment utbredt i nazitiden.

Var så antisemittisk propaganda av Der Stürmers type hovedårsaken til selve Holocaust, slik Kohn tydeligvis mener? Det er uholdbart å gi en så enkel årsaksforklaring på et så vidt komplekst hendelsesforløp som det som ledet frem til industrielt folkemord. Blant de mange faktorene som medvirket, var åpenbart den nazistiske ideologien med sin innebygde antisemittisme helt vesentlig. Men her dreide det seg om langt mer enn antisemittisk propaganda fremført i det liberale Weimar-samfunnet og i den totalitære naziatmosfæren. Nazistisk antisemittisme, som sannsynligvis drev både Hitler og mange av de som bidro til folkemordet, var spesiell. Dette var en kombinasjon av biomedisinske og apokalyptisk-demonologiske renselsesforestillinger: Jødene ble betraktet både som et livstruende «fremmedlegeme» i den rasemessige "folkekroppen" og som en diabolsk kraft som måtte nedkjempes for at det germansk-ariske "tusenårsriket" kunne opprettes.

Denne biologisk-religiøse antisemittismen var fremherskende blant fanatiske nazister, men ikke i den tyske befolkningen som helhet. Naziledelsen oppfattet da også Holocaust som et så drastisk tiltak at de arbeidet for å skjule det for befolkningen, for de trodde ikke vanlige tyskere moralsk ville støtte masseutryddelse - heller ikke av jøder.

Ervin Kohns fremstilling av antisemittisk propaganda som avgjørende for nazistenes jødeforfølgelse er både ensidig og tilslørende.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter av boken "Nazismens idéunivers"

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5521 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3740 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1334 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1221 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1179 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1087 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1086 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1001 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere