Carl Müller Frøland

Alder: 37
  RSS

Om Carl

Følgere

Kan meninger være spedalske?

Publisert 6 måneder siden

Å gi etter for kravet om å nekte SIAN-leder Lars Thorsen å holde foredrag på et offentlig bibliotek er i strid med Grunnloven. Dette kravet springer ut av en særegen intoleranse for meningsmotstandere - disse betraktes som moralsk spedalske som samfunnet må beskyttes mot.

Utrop brakte den 11. mars nyheten om at SIAN-leder Lars Thorsen likevel skal holde foredrag på Deichman Majorstuen. Og i Klassekampen den 14. mars retter Joron Pihl krass kritikk mot bibliotekdirektør Knut Skansens tillatelse til SIAN-lederens bibliotek-foredrag. Pihl føyer seg inn i rekken av aktører som viser både forakt for Grunnloven og intoleranse for meningsmotstandere.

«Å bevare biblioteket fritt for hatytringer er et verdivalg. Det kan ikke reduseres til et rent juridisk eller administrativt spørsmål», ifølge Pihl. Pihl tar grundig feil. Dette er selvsagt et juridisk spørsmål: Å nekte noen å holde foredrag i et bibliotek er å bedrive grunnlovsstridig forhåndssensur.

Om bibliotekdirektørens henvisning til likebehandlingsprinsippet uttaler Pihl: «Hans argument om ‘likebehandling’ er retorisk, men ikke troverdig. Hvorfor vil han ‘likebehandle’ en kriminell aktør som Thorsen?» Jeg vil minne om at biblioteket som offentlig institusjon er lovpålagt å likebehandle borgere; likebehandlingsprinsippet har grunnlovsvern.

Dommen Pihl viser til, gjelder Thorsens angivelige overtredelse av straffeloven § 185, den såkalte rasismeparagrafen. Det er i strid med Grunnloven å ilegge en domfelt en tilleggsstraff på et senere tidspunkt enn domfellelsen. Kriminell eller ei, Thorsen har samme rett som andre til å ytre seg offentlig. Skulle han mistenkes for et nytt lovbrudd, må dette behandles i etterkant av den nye mulige lovovertredelsen.

Pihls ønske om at SIAN-lederens grunnlovsrettigheter skal krenkes, bunner i en særegen intoleranse for annerledestenkende. Riktignok er Thorsens foredrag, i likhet med Deichmans øvrige arrangementer, blitt avlyst grunnet coronapandemien. Dette er skjebnens ironi. Det ironiske består i at Thorsen og andre SIAN-aktivister behandles som om de var bærere av en «allmennfarlig smittsom sykdom», for å bruke smittevernlovens uttrykk. Pihl og hennes meningsfeller fremstiller Thorsen som moralsk spedalsk, som en som angivelig kan «smitte» andre med sin moralske fordervelse og som samfunnet derfor må beskyttes mot. Thorsen må jages vekk fra offentlige arenaer for å forebygge «spredning» av hans helseskadelige «hat».

Både Pihl og andre legitimerer gjerne fremstøtene for å innskrenke Thorsens ytrings-, demonstrasjons- og bevegelsesfrihet med henvisning til § 185. Hverken med hensyn til ordlyd eller praksis har denne paragrafen noen plass i et liberalt samfunn. Men det er ikke bare utformingen og anvendelsen som gjør denne loven uholdbar. § 185 er nemlig også egnet som et effektivt verktøy for stigmatisering. Den som er dømt (eller kanskje bare tiltalt) for brudd på denne bestemmelsen, blir sosialt brennemerket. Vedkommende får et stempel i pannen som «syndet» mot samfunnet. Slik kan maktpersoner og opinionsdannere ved hjelp av paragrafen utstøte moralsk «deformerte» som Thorsen fra fellesskapet, slik spedalske ble stigmatisert og utstøtt tidligere i historien.

Da SIAN søkte om å få demonstrere i Drammen, på Bragernes Torg, ble de tilvist en liten, avsondret halvøy av politiet. «Isolasjon» er tydeligvis det foretrukne også i møte med disse spedalske. Blir det neste at det opprettes en egen «leprakoloni» for SIANs representanter?

Ikke bare skal alles grunnlovsrettigheter respekteres. Ingen skal behandles som samfunnsskadelige smittebærere. For å sikre en liberal offentlighet med plass til alle bør Stortinget oppheve den repressive § 185 – en lov som også er et hensiktsmessig instrument for illiberale samfunnsdebattanter.


Innlegget er tidligere publisert i Utrop.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter, og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern 'Rasismeparagrafen'!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Ordføreren bør respektere Grunnloven

Publisert 7 måneder siden

Da SIANs søknad om å få demonstrere i Ålesund ble kjent, reagerte byens ordfører negativt. Ordførerens reaksjon vitner om manglende respekt for Grunnloven.

Sunnmørsposten melder 9. februar at SIAN planlegger en demonstrasjon i Ålesund, nærmere bestemt på Joachim H. Rønnebergs Plass. Dette har fått ordføreren, Eva Vinje Aurdal (Ap), til å reagere. Hun vil ta opp saken både politisk og med politiet.

Ordføreren minner om at ovennevnte plass «har fått navnet sitt til minne om en mann som kjempa for fred og for våre verdier.» Hun har imidlertid ingen rett til å nekte en politisk organisasjon å demonstrere på denne historisk symboltunge plassen (eller på noe annet sted i byen). Ordføreren eier hverken byrommet eller historien. Hvorvidt SIAN er ideologisk mest beslektet med den nazistiske okkupasjonsmakten eller med dem som gjorde motstand mot den, bør hver enkelt selv få avgjøre – uten moraliserende føringer ovenfra.

Ordføreren uttaler: «Som ordfører er det mi oppgave å arbeide for toleranse og dialog – og å bidra til forebygging av voldelig ekstremisme. Sian bygger etter mitt syn opp om det motsatte.» Hvis vi ser bort fra den grove, ubegrunnede beskyldningen mot SIAN om å arbeide for voldelig ekstremisme, slår det meg hvor orwelliansk ordførerens begrepsbruk er: «Toleranse» og «dialog» er ren nytale – ordføreren uttrykker intoleranse og uvilje mot dialog med meningsmotstandere.

SIAN bør som andre demonstranter få fremføre sitt politiske budskap på Joachim H. Rønnebergs Plass, dersom politiet ikke har noen sikkerhetsmessige innsigelser av tungtveiende art. Ordførerens engasjement føyer seg inn i et mønster. Tidligere har ordførerne i Oslo og Kristiansand forsøkt å stanse SIANs demonstrasjoner. Det er foruroligende å se denne forakten for Grunnlovens bestemmelser om ytrings- og forsamlingsfrihet fra profilerte politikere. Og nettopp ordførere skal opptre som samlende skikkelser og dermed heve seg over verdikonflikter.

Ålesunds ordfører viser forakt for grunnleggende rettsstatsprinsipper. Hun påpeker: «Sentrale talsmenn som Lars Thorsen er imidlertid nylig blitt dømt for sine hatefulle ytringer. Retten konkluderte med at uttalelsene hans var av et slikt innhold at de ikke er verna av ytringsfriheten.» Thorsen er ganske riktig dømt i tingretten for brudd på straffeloven § 185 -  den notorisk uklare «rasismeparagrafen». Men dette er juridisk irrelevant i denne sammenheng. Dommen fratar ham ikke hans rettigheter. Selv om en person er dømt for ytringer i én sammenheng, har vedkommende lov til å ytre seg i en annen sammenheng.

Jeg har følgende råd til ordføreren: Vis respekt for Grunnloven, og la SIAN få demonstrere fritt.   


Innlegget er tidligere publisert i Sunnmørsposten.

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Stortingspresidenten fører om dagen en heller selsom kampanje mot "et skadelig ytringsklima". Hun fremstiller reell meningsbrytning, som innbefatter krasse meningsytringer, som et problem for ytringsfriheten. Det virkelige problemet for ytringsfriheten per i dag er derimot § 185 - straffebestemmelsen som skaper et klima av frykt.

De siste ukene har en lang rekke distriktsaviser bragt et innlegg av stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen, hvor hun uttrykker stor bekymring for dagens «ytringsklima». Hun synes ikke å se hva som er det store juridiske hinderet for ytringsfriheten i vårt samfunn.

Ifølge Trøen vet vi «at mange kvier seg for å delta i samfunnsdebatten generelt, og politikken spesielt, fordi en frykter personlig uthenging, sjikane og truende ytringer, og vi vet at slike ytringer er blitt dagligdagse i sosiale medier.» Det er naturligvis riktig at den som mottar trusler (om «straffbar atferd») lett får begrenset sin ytringsfrihet. «Sjikane» - i betydningen trakassering – kan ha samme effekt som trusler på potensielle politikere og samfunnsdebattanter. Hverken trusler eller trakassering kan tolereres. Vi har egne paragrafer som både kan og bør brukes i slike tilfeller.  

Hva Trøen legger i «personlig uthenging», er derimot langt fra klart. Er det skarpe personkarakteristikker hun sikter til? Den som ønsker å delta i offentlig debatt, må tåle svært krasse meningsytringer. Og politikere må lære seg å leve med harde utfall mot sin maktutøvelse som har store konsekvenser for borgernes liv.  

Trøen fortsetter: ”Selv om noen ferske dommer i Høyesterett har markert grensen for hva som er lovlige ytringer, er det mye som er lov som fortsatt kan virke skremmende og være til skade for enkeltmennesker og for samfunnet.” Men høyesterettsdommene har ikke markert noen slik tydelig grense. Dessuten er Trøen åpenbart ikke klar over at § 185 - som Høyesterett nettopp har anvendt - lett fører til selvsensur på grunn av sin særdeles vage utforming. Frykten for å bli straffet for sine meninger etter denne paragrafen - som brukes stadig mer - utgjør et stort hinder for en fri samfunnsdebatt.

Trøen utgår fra Høyre. I partiets stortingsvalgprogram for 2013-2017 står det: «fjerne straffeloven § 135 A om fremsettelse av diskriminerende eller hatefulle ytringer» (s. 73). Dette eksplisitte kravet forekommer imidlertid ikke i Høyres program for 2017-2021, men på s. 12 står det: «Gjennomgå straffelovgivningen med sikte på å fjerne unødvendige forbud». § 185 representerer nettopp et unødvendig forbud som bør fjernes. Trusler, trakassering, oppfordringer til kriminalitet, samt «personlig uthenging» av rent privatlivskrenkende eller ærekrenkende art, dekkes av andre bestemmelser.

Stortingspresidenten bør overveie hva som egentlig fører til et «skadelig ytringsklima»: frykten for å bli utsatt for krasse meningsytringer - eller frykten for å bli halt for retten for kun å ha fremsatt slike ytringer?


Dette innlegget er (i nesten helt samme form) publisert i Avisa Nordland, Romerikes Blad, Eidsvoll Ullensaker Blad og Tidens Krav.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!" (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

En både unødvendig og illiberal paragraf

Publisert 7 måneder siden

Hilde Øvrebekk, kommentator i Stavanger Aftenblad, gir uttrykk for et illiberalt syn på ytringsfrihet. Hun er tilhenger av paragraf 185 - en bestemmelse som bør fjernes fra straffeloven.

I Stavanger Aftenblad 13. februar kommenterer Hilde Øvrebekk ytringsfriheten i lys av dagens nettdebatt. Hun føyer seg inn i den forstemmende lange rekken av medieaktører som forsvarer kriminalisering av andres meninger.

Øvrebekk skriver: "En del har tatt til orde for å fjerne paragraf 185 fra straffeloven. Men når debatten på internett og i sosiale medier har blitt så konfronterende, med både trusler og grove personlige krenkelser, trenger vi denne paragrafen. Den gjelder også andre minoriteter enn muslimer." Det er riktig at paragrafen gjelder flere minoriteter enn muslimer. Også andre livssynsminoriteter, etniske, nasjonale og seksuelle minoriteter, samt funksjonshemmede har gjennom paragraf 185 fått et sterkere rettsvern enn resten av befolkningen. At slik lovgivning strider mot prinsippet om likhet for loven, lar vi i denne omgang ligge. Det jeg her vil fremheve, er at Øvrebekk tar feil i at vi trenger paragraf 185.

Mange oppfatter dagens nettdebatt – særlig om politisk sensitive temaer – som hard og ubehagelig. Mange opplever utvilsomt også det som oppleves som ”grove personlige krenkelser”. Men bør virkelig lovverket brukes i slike tilfeller? Bør den som bare har brukt noen skjellsord mot en motdebattant, bli straffet for det? Øvrebekks tilnærming er illiberal. Når det derimot gjelder trusler, har straffeloven en viktig funksjon. Men på dette området har vi egne paragrafer som rammer trusler om «straffbar atferd». Her er paragraf 185 helt overflødig.

Enhver som ønsker en offentlighet med rom for alle meninger, bør innse at paragraf 185 innskrenker ytringsfriheten og ikke har noen nyttig funksjon. Derfor bør bestemmelsen fjernes.


Dette innlegget ønsket ikke Stavanger Aftenblad å publisere. 

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Høyesterett og ytringsfriheten

Publisert 7 måneder siden

Høyesterett avsa nylig to dommer som gjaldt "hatefulle ytringer". Begge dommer har store prinsipielle svakheter og viser hvorfor straffeloven § 185 bør oppheves.

Høyesteretts to ferske dommer om «hatefulle» ytringer på Facebook viser med all tydelighet at § 185 også kan ramme rene meningsytringer – og at paragrafen i seg selv utgjør et stort problem. Begge dommer har alvorlige prinsipielle svakheter.

Den ene dommen gjelder ytringen «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk», rettet mot den mørkhudede samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. Dommen legger avgjørende vekt på at ytringen er et «personangrep» på Ali. Lovgivers intensjon med § 185 er imidlertid å beskytte bestemte grupper – ikke enkeltstående personer. Derfor er det irrelevant at personen Ali er blitt «angrepet» – det er den etniske gruppen Ali tilhører, paragrafen skal beskytte. Høyesteretts personfokus er i strid med Stortingets signal med denne bestemmelsen om at utvalgte grupper skal beskyttes.

Ytringen betegnes som en «kvalifisert krenkelse». Høyesterett definerer dette sentrale uttrykket som ytringer som enten «oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser», eller som «innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». En ytring må falle i en av disse to kategoriene for at den skal kunne rammes av § 185. Ifølge Høyesterett vil ”den alminnelige leser” oppfatte domfeltes ytring som «en betydelig nedvurdering av hennes (Alis) menneskeverd». Men dette er rettens egen vurdering. Hensynet til «den alminnelige leser» gjelder hvilket meningsinnhold de fleste legger i et bestemt utsagn. Retten har ikke dekning for å anta hvordan «den alminnelige leser» moralsk vil bedømme domfeltes ytring – hvilke ytringer som utgjør en «nedvurdering» av noens «menneskeverd», er tross alt subjektivt og forblir en løs antagelse fra Høyesterett.    

Jeg vil minne om at tilsvarende krasse meningsytringer som domfeltes iblant rettes mot grupper som ikke er vernet av § 185. To konkrete eksempler: «Grumset på Internett ble stanset noen små uker, men kakerlakker lar seg ikke kue og kom kjapt tilbake» (Anne Holt, 2012) og «Nå har bloggerne Helge Lurås og Lars Akerhaug tømt ut litt mer flytende fôr til kloakkrottene sine igjen» (Jon Wessel-Aas, 2019) – begge ytringer rettet mot grupper som ikke beskyttes av paragrafen. Siden alle grupper har samme menneskeverd og dermed har krav på samme rettsvern, er den gruppeselektive § 185 diskriminerende. Men dette handler om lovgivning, noe høyesterettsdommerne selvsagt ikke kan lastes for.

Interessant nok har Høyesterett tidligere påpekt at de sentrale begrepene i denne paragrafen «ikke [er] særlig presise» (Rt-1997-1821, s. 1826). Denne begrepsuklarheten trer særlig tydelig frem i den andre dommen som omhandler to ytringer om muslimer som «rotter» og «steppebavianer». Om ytringen «ja de forsvinner den dagen disse steppe bavianene reiser dit de hører hjemme!» bemerker Høyesterett at det er en ytring «som forhåner og fremmer hat og ringeakt overfor muslimer i Norge». Problemet er at det er umulig (også for en høyesterettsdommer) å avgjøre om en bestemt ytring er forhånende og om den faktisk fremmer ringeakt, hat eller andre følelser. Likevel er slike skråsikre vurderinger av moral og psykologi nettopp hva § 185 legger opp til.

Retten henviser også til begreper som «sjikane» og «hets», som hverken forekommer i paragrafen eller som overhodet defineres i dommen. Begge disse begrepene er beslektet med trakassering som dekkes av en annen straffebestemmelse, om ”hensynsløs atferd”. Bruken av «sjikane» og «hets» er her bare egnet til å skape forvirring.

En annen svakhet ved dommen er at den skiller skarpt mellom ytringer rettet mot «trosretninger» og mot «menneskegruppers egenskaper og adferd». I praksis er denne grensen nærmest umulig å trekke. Kritikk av en religion tar ofte form av kritikk av religionens tilhengere, det vil si av en bestemt menneskegruppe og dennes egenskaper/adferd som kritikeren forstår i lys av nettopp gruppens religion. Religion er gjerne koblet til praksis. Skal man kunne kritisere en bestemt religiøs praksis, må man ha mulighet til å kritisere gruppen som utøver denne praksisen.

Og med tanke på skillet mellom kritikk av trosretninger og trosgrupper: Dommen unnlater å nevne at den eldre høyesterettsavgjørelsen den henviser til, erkjenner at det «både generelt og i den konkrete sak kan være vanskelig å trekke en skarp grense mellom utsagn som faller i den ene og i den annen kategori» (Rt-1981-1305, s. 1314). Aner vi her juridisk «cherry-picking»?

Retten hevder: ”Selv om en ytring er kvalifisert krenkende, vil den normalt ikke være straffbar dersom den må anses som et uttrykk for religionskritikk.” Men dommen er selvmotsigende, når det samtidig påstås at «Hatefulle ytringer rettet mot religiøs overbevisning og aktivitet kan etter omstendighetene alvorlig begrense eller gjøre det umulig for troende å utøve sin religion.» Hvilke ”omstendigheter” er det tale om? Denne underlige, og etter mitt syn malplasserte, påstanden burde begrunnes i dommen.

Videre innsnevrer Høyesterett selve begrepet religionskritikk på uakseptabelt vis. Om utsagnet «ja de forsvinner den dagen disse steppebavianene reiser dit de hører hjemme!» heter det i dommen at ytringen «har intet saklig meningsinnhold knyttet til religiøse forestillinger eller trossetninger innen islam». Men en religionskritisk ytring behøver slett ikke å ha et «saklig meningsinnhold» (og er dommere kompetente til å avgjøre hva som er «saklig»?). Religionskritikk må ikke nødvendigvis formuleres som rasjonelle argumenter i ”offentlig debatt”, slik retten synes å tro; det er nok å vise til religionskritiske kunstuttrykk som per definisjon appellerer til følelser.

De to høyesterettsdommene viser problemene med anvendelse av § 185. Videre stadfester dommene at bestemmelsen nå anvendes langt videre enn mange har antatt – den rammer også rene meningsytringer som hverken kan betraktes som oppfordringer til eller trusler om straffbare handlinger. Og for å gjøre det helt klart: § 185 er en autoritær «oppdragerparagraf» - en trussel mot både individets frihet og det demokratiske ordskiftet.

I år er det femti år siden ”rasismeparagrafen” ble vedtatt. Jubilanten bør nå stedes til hvile.


Tidligere publisert i Avisa Nordland og Romerikes Blad, samt (noe forkortet) i Klassekampen. 


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere