Carl Müller Frøland

Alder: 37
  RSS

Om Carl

Følgere

Folkebiblioteket skal ikke politiseres

Publisert 4 måneder siden

Debatten går om folkebibliotekene bør tillate representanter for SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) å ytre seg i bibliotekenes lokaler. Joron Pihl krever at bibliotekene skal si nei på "antirasistisk" grunnlag. Den politiseringen av folkebiblioteket hun forsvarer, er grunnlovsstridig og må avvises prinsipielt.

I Bok og Bibliotek 20. mai retter Joron Pihl et nytt angrep på biblioteksjef Knut Skansen. Sistnevntes store brøde består i at han har gitt SIANs leder tillatelse til å holde foredrag på Deichman Majorstuen. Pihls tekst er spekket med selsomme og til dels svært grove påstander. Av plasshensyn vil jeg bare konsentrere meg om enkelte av dem.

Pihl viser til Arbeidsmiljøloven § 4-3 (4): «Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.» Hun argumenterer for at bibliotekansatte - ikke minst de muslimske - må vernes mot SIANs «rasistiske» og «hatefulle» synspunkter. Hvis SIAN-lederen får holde foredrag i bibliotekets lokale, vil det følgelig representere en «psykososial» belastning for de ansatte.

Pihl krever altså at bibliotekarer skal beskyttes mot å bli eksponert for SIANs meninger. Men hvis man er allergisk mot andres ideer, kan man vanskelig arbeide i et bibliotek som jo rommer et mylder av ulike tanker, hvorav noen vil oppleves avskyelige av den enkelte bibliotekar. Pihl ønsker åpenbart at folkebiblioteket skal bli et safe space, for å bruke et sentralt begrep i amerikansk identitetspolitikk - en krenkelsesfri sone hvor ingen «sårbare» grupper utsettes for ubehag av noe slag. Men biblioteket skal være noe helt annet – et tankens frirom.  

Pihl synes å mene at «infrastrukturkravet» i Grunnloven § 100 sjette ledd, påbudet om at staten skal legge til rette for «en åpen og opplyst offentlig samtale», innebærer at SIAN må nektes å benytte bibliotekets lokaler. Men forarbeidene til § 100 presiserer at infrastrukturkravet skal realiseres gjennom positivt tilretteleggende og ikke negativt regulerende tiltak (sistnevnte må hjemles i andre bestemmelser). Utestengelse av bestemte meningsbærere fra en offentlig debattarena er et negativt tiltak som altså ikke understøttes av infrastrukturbestemmelsen.

Pihls krav innebærer i realiteten både forhåndssensur og diskriminering. Således strider hennes krav mot både Grunnloven § 100 og § 98 om likebehandling av borgerne. Biblioteksjefen er derimot på konstitusjonelt trygg grunn når han forsvarer likebehandling av alle bibliotekets brukere, uavhengig av om disse er tidligere straffedømt eller ei.

Man kan mistenke at heller ikke Pihl er helt overbevist av sine egne kvasijuridiske lovtolkninger. Hun skriver nemlig: «Er det noe vi lærte av Nürnberg-prosessen og rettsoppgjøret mot nazistene etter andre verdenskrig, så er det at hver og én av oss alltid har et valg. (…) Vi kan ikke frigjøre oss fra ansvaret ved å henvise til plikt eller overordnede. Det gjelder også bibliotekdirektør Skansen og hans beslutning om å slippe til en rasistisk organisasjon som SIAN.» Er ikke dette en oppfordring til lovbrudd? Ifølge Pihl er biblioteksjefen moralsk forpliktet til å bryte Grunnloven, for lovlydighet i denne situasjonen vil være som å adlyde nazilover. Dette er en direkte latterlig analogi.

Pihl advarer mot «svenske tilstander», det vil si at nynazisme og «organisert rasisme» får vokse fritt i samfunnet. Siden hun på død og liv må trekke inn nazismen, vil jeg gjøre oppmerksom på en foruroligende parallell mellom denne ideologien og hennes eget budskap. Pihl forlanger at folkebiblioteket skal delta i kampen mot «rasisme», at biblioteksjefen skal benytte sin makt til å stenge for et bestemt tankegods. Dette gir sterke assosiasjoner til Nazi-Tysklands Gleichschaltung, regimets «koordinering» av alle samfunns- og kulturinstitusjoner som dermed måtte bidra til å realisere nazismens mål. Det er tilsvarende ideologisk ensretting Pihl synes å se for seg. Selv om det angivelig er antirasisme hun forfekter, er det åpenbart en slags Gleichschaltung også Pihl ønsker seg: Institusjoner som i utgangspunktet har en ikke-politisk karakter, skal nå innrette sin virksomhet etter en bestemt ideologi – en illiberal sådan. Ulike samfunnsinstitusjoner, ikke bare politi og domstoler, skal tydeligvis delta i kampen mot såkalt hatefulle ytringer og holdninger - de skal alle marsjere i «antirasistisk» takt. Dette vil gradvis kvele en kritisk, pluralistisk offentlighet.

Folkebiblioteket skal være hevet over ideologiske brytninger og andre verdikonflikter i samfunnet. Pihl viser en grunnleggende mangel på respekt for bibliotekets politiske nøytralitet. Hvis hun får gjennomslag for sin militante «antirasisme», vil folkebiblioteket som selvstendig kunnskapsinstitusjon omdannes til en aktør på en ideologisk slagmark. Pihls krav innebærer hemningsløs politisering av fellesarenaer som skal være forankret i apolitiske idealer om toleranse og likebehandling. Hennes aktivistiske fremstøt må avvises.   

 

Innlegget er tidligere publisert i Bok og Bibliotek. 

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)



Gå til innlegget

Ulovlig endring av politivedtekter

Publisert 4 måneder siden

Nylig vedtok kommunestyret i Moss å endre de lokale politivedtektene slik at politiet skulle kunne stanse offentlige arrangementer dersom det ble fremsatt antatt "hatefulle og rasistiske" ytringer. En slik forskriftsendring er sannsynligvis i strid med Grunnloven.

Etter forslag fra Rødt har Moss kommunestyre nettopp vedtatt å endre de lokale politivedtektene. Selv om både Høyre og Sp først var mot det, stemte til slutt alle partiene unntatt FrP for forslaget. Etter hva jeg kan se, er vedtaket i strid med norsk lov - og det er et angrep på ytrings- og demonstrasjonsfriheten.

Rødts Eirik Tveiten viste til Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM), en organisasjon som tidligere har demonstrert i Moss. Forslaget Tveiten fremsatte, gikk ut på å innlemme følgende formuleringer i Moss politivedtekter, i tilknytning til 8-1 og 8-2 (om henholdsvis «arrangement på offentlig sted» og «allment tilgjengelige arrangement utenfor offentlig sted m.m.»): «8.2 Moss kommune har nulltoleranse mot hatefulle og rasistiske ytringer. Med ytringer menes også bruk av symboler. Arrangementer etter jfr 8.1 og 8.2 skal gjennomføres i henhold til dette. Brudd på påbudet vil kunne medføre at arrangementet stanses.» Moss Avis skriver 7. mai at forskriftsendringen «betyr at arrangementer som resulterer i brudd på bestemmelsene om hatefylle ytringer kan stanses». Problemet med dette vedtaket er at det fremstår som klart lovstridig.

Lokale politivedtekter regulerer kun arrangementer som nevnt ovenfor, noe som omfattes av politiloven § 14. Men det er annen type arrangementer en organisasjon som DNM benytter seg av, nemlig demonstrasjoner og opptog. Slike omfattes av politiloven § 11. I Normalpolitivedtekt - som er overordnet lokale politivedtekter - presiseres det i merknaden til § 7-1: «Adgang til demonstrasjoner, opptog, møter, stand e.l. er regulert i politiloven § 11. Dette er arrangementer som faller inn under adgangen til ytringsfrihet og som i sin helhet faller utenfor rammene av politiloven § 14. Det foreligger derfor ikke hjemmel for å regulere slike arrangementer i lokal politivedtekt.» Med andre ord: Kommunestyret i Moss har ikke lov til etter eget forgodtbefinnende å regulere en organisasjon som DNMs ytrings- og demonstrasjonsfrihet.

I en liberal rettsstat skal antatt straffbare ytringer anmeldes og vurderes av politiet i etterkant av et offentlig arrangement. Like lite som politiet har lov til å bedrive forhåndssensur av et arrangement, like lite har politiet lov til å stanse et arrangement under mistanke om at det er fremsatt straffbare ytringer. Så vide fullmakter har lovens lange arm kun i politistater.

Rødt har nasjonalt programfestet at «lovverket mot hatefulle ytringer», det vil si straffeloven § 185, skal anvendes hyppigere - en paragraf som med sin subjektive ordlyd krever utstrakt skjønnsutøvelse av dommerne. I tillegg ønsker Rødt-representanter at ikke-jurister i politiet, mens de er til stede under en pågående demonstrasjon, skal vurdere hvorvidt enkeltytringer kan rammes av § 185. Men dette er en mildt sagt krevende øvelse selv for dommere; Riksadvokaten og ledende politijurister har tidligere påpekt at paragrafen er juridisk vanskelig håndterbar - og både høyesteretts- og lagdommere har bemerket at den er upresist utformet. Er domstolene og politietaten, som fra marxistisk hold tidligere ble avvist som instrumenter for det «borgerlige» samfunn, nå blitt ideologisk skinnende «rene» for Rødts Eirik Tveiten og hans partikamerater?

Den vedtatte endringen av Moss politivedtekter er opplagt ulovlig og vil medføre en innskrenkning av våre grunnlovsfestede rettigheter. Vedtaket må ikke bli stående.


Innlegget er tidligere publisert i Moss Avis. 

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)


Gå til innlegget

Toleransen er fraværende

Publisert 4 måneder siden

Den sterkt islamkritiske organisasjonen SIAN skal demonstrere på Mortensrud 20. juni. Atter mobiliseres det fra lokalpolitisk hold for å stanse demonstrasjonen - toleransen glimrer stadig med sitt fravær.

SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) ønsker på nytt å demonstrere - denne gang på Mortensrud Torg. I Nordstrands Blad tar Ola B. Mannsåker, leder av Søndre Nordstrands bydelsutvalg, avstand fra Bymiljøetatens tillatelse til denne demonstrasjonen. Mannsåker føyer seg inn i den etterhvert lange rekken av politikere som fremmer et intolerant budskap.

Mannsåker skriver: «Arrangementet er sikkert lovlig, men er det klokt?» Klokskapen skal jeg avstå fra å uttale meg om. Men lovligheten er hevet over enhver tvil. SIANs ytrings- og demonstrasjonsfrihet er beskyttet av Grunnloven. Slik må det da også være i et liberalt samfunn.

Mannsåker fortsetter: «Å tro er en menneskerett. Troen skader ingen. Derfor må alle få ha den gudstro de vil. Det er ikke et problem. Utfordringen er at SIAN gjør det til et problem.» Religionsfriheten er også grunnlovsfestet. Enhver har rett til å ha sin egen gudstro. Samtidig står enhver fritt til offentlig å kritisere – på mest hardtslående vis – enhver annens gudstro. Det er denne retten til religionskritikk SIAN benytter på sine antiislamske «stands». Slik islamkritikk hindrer ingen muslim i å utøve sin religion. Mannsåker konstruerer her en motsetning mellom ytringsfrihet og religionsfrihet.

«Vi ønsker en bydel fri for rasisme og intoleranse», bemerker Mannsåker. At SIAN står for «rasisme», er en svært omstridt påstand, som jeg ikke akter å ta stilling til. Uavhengig av SIAN: Politikere har ingen rett til å innskrenke rasisters grunnlovsrettigheter - heller ikke på Mortensrud. Dette handler i høyeste grad om toleranse, altså å tåle hos andre det man selv misliker på det sterkeste. Toleransen er fraværende i Mannsåkers innlegg. Han ønsker å stanse et lovlig arrangement han selv misliker.

Mannsåker frykter at eventuelle motdemonstranter vil være grepet av et slikt raseri at de ikke vil kunne overholde det smittevernregulerende kravet om én meters avstand. I sin bekymring over dette avslører bydelslederen samtidig sitt eget inderlige ubehag for meningsmotstanderne: «Det begrenser ikke smittespredningen. Jeg tenker da ikke på den politiske smitten fra SIAN, men på spredningen av koronaviruset.» Metaforbruken er talende. Mannsåker er blant dem som oppfatter SIANs islamkritiske budskap som «smittefarlig», som et slags ideologisk coronavirus som «samfunnslegemet» må vernes mot. Det som derimot er farlig, er hvis denne irrasjonelle politiske «smittefrykten» får trenge inn i samfunnets institusjoner. Hvis makthaverne begynner å bekjempe visse meningsbærere som farlige sykdomsspredere, kommer det liberale demokrati under angrep.

Gjentatte ganger har kommunepolitikere forsøkt å nekte SIAN å demonstrere. Nå må denne uverdige forfølgelsen av organisasjonen ta slutt. Dette handler om å hegne om vår alles grunnlovsfestede frihet.

  

Innlegget er tidligere publisert i Nordstrands Blad.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Full ytringsfrihet er avgjørende

Publisert 5 måneder siden

Den europeiske menneskerettskonvensjon ble nylig feiret i Kristiansand. I den forbindelse er det naturlig å løfte frem hva Europarådets kommissær for menneskerettigheter tidligere har uttalt om ytringsfrihetens grenser.

Den europeiske menneskerettskonvensjons 70-årsjubileum ble markert 5. mai av Kristiansand kommune i samarbeid med Europarådet. Temaet ytringsfrihet ble viet stor oppmerksomhet. I denne forbindelse er det ett perspektiv jeg vil fremheve.

Europarådets kommissær for menneskerettigheter, Dunja Mijatović, har flere ganger har uttrykt sterk skepsis til lovregulering av «hatefulle ytringer». I 2015 uttalte Mijatović, som den gang var OSSEs representant for mediefrihet: «Med mindre ytringsbegrensninger er ment å forhindre vold, trakassering eller andre former for uakseptabel adferd, burde de fjernes.» Året etter, under et besøk i Oslo, sa hun at for henne går grensen for kriminalisering av ytringer ved oppfordring til vold.

Mijatović har med andre ord tatt avstand fra lovforbud mot såkalt hatefulle ytringer, slik straffeloven § 185 er et norsk eksempel på. Derfor er det ikke overraskende at Mijatović har sagt seg enig med menneskerettighetsjuristen Jacob Mchangama, en av de mest profilerte motstanderne av «hatytringslover» i Danmark. Mchangama var for øvrig med å initiere et opprop for ti år siden om å oppheve såvel «rasismeparagrafen» som blasfemiparagrafen i dansk straffelov – et opprop sterkt beslektet med det Nina Hjerpset-Østlie og undertegnede har initiert her til lands.

Straffebestemmelser om «hatefulle ytringer» bør møte prinsipiell motstand. Anvendelsen av slike lover kan lett føre til selvsensur og dermed begrense den brede samfunnsdebatten om sensitive temaer, noe som igjen vil begrense vårt folkestyre som er avhengig av en levende kritisk offentlighet.

Forsvaret for det europeiske menneskerettighetssystemet bør ledsages av et forsvar for full ytringsfrihet - retten til fritt å ytre alle meninger er avgjørende både for individet og demokratiet. § 185, som nå anvendes stadig oftere, utgjør derfor et økende problem. 


Innlegget er tidligere publisert i Fædrelandsvennen.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» ( https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Nordlys er politianmeldt for overtredelse av "rasismeparagrafen" (§ 185) - både for sin leder med kritikk av samisk "krenkelses-hysteri" og for sitt kommentarfelt med angivelig samehatende ytringer. § 185 har allerede rammet flere rene meningsytringer om samer og må nå avskaffes.

Anki Gerhardsen, medlem av den nyoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen, har et viktig poeng i Nordlys 30. april (https://nordnorskdebatt.no/article/samtalens-strenge-voktere). Hun frykter et trangere ytringsrom som gjelder samer og det samiske. Foranledningen er politianmeldelsen av Nordlys for brudd på straffeloven § 185 - «rasismeparagrafen». Gerhardsens frykt er høyst velbegrunnet.  

Da det fra samisk hold ble fremsatt krav om endring av Joikakakenes samelogo, rettet en leder i Nordlys skarp kritikk mot samisk «krenkelses-hysteri». Nå er avisen anmeldt til politiet av samen Hans Petersen som forklarte at han anmeldte Nordlys «ikke bare for denne konkrete saken med joikakakene, men også fordi jeg mener at de ikke klarer å vokte sitt eget kommentarfelt på Nordnorsk debatt for hatefulle ytringer mot samer, og dette er et gjentakende problem» (Medier24 23. april).

Jeg kan ikke se noe i Nordlys’ leder som bør utløse noen straffereaksjon; lederens generelle budskap og enkeltformuleringer bør bli gjenstand for offentlig debatt - lovverket skal ikke her spille noen rolle. Dersom avisen derimot har publisert ytringer som for eksempel oppfordrer til eller truer med vold mot samer, bør slike ytringer vurderes av politiet. Men det er åpenbart ikke slike ytringer Petersen har i tankene. Han viser nemlig til ytringer om både samisk reindrift og samers urfolksstatus (NRK Sápmi 23. april). I et liberalt demokrati må det selvsagt være rom for å uttrykke seg svært negativt om samisk reindrift, liksom om alle andre næringsvirksomheter. Det bør også være helt lovlig å bestride at samene er et «urfolk» (et begrep som for øvrig mangler en klar definisjon). I begge tilfeller dreier det seg utelukkende om meningsytringer, og slike bør tolereres i et fritt samfunn - men de kan selvsagt angripes i offentligheten.

Enkelte krasse samerelaterte ytringer i Nordlys’ kommentarfelt vil kanskje rammes av § 185. Tidligere er en Tromsø-mann i Tromsø blitt dømt til å betale en bot på 15 000 kr for overtredelse av paragrafen med sine ytringer om samer - og en Selbu-mann ble nettopp ilagt en bot på 13 000 kr for et tilsvarende lovbrudd.

Det var Hans Petersen som også sto bak politianmeldelsen som førte til domfellelse av Tromsø-mannen. Nå ønsker altså Petersen at samme paragraf skal anvendes på nytt fordi en avis har publisert innlegg om samer han finner støtende. I realiteten er det ikke disse angivelig samehatende ytringene, men politianmeldelsen som utgjør et samfunnsproblem – den er et angrep på både ytrings- og pressefriheten.

Når straffeloven brukes, eller kan komme til å brukes, mot rene meningsytringer rettet mot samer, er det nok et eksempel på at en lovendring er nødvendig: § 185 må avskaffes.     


Innlegget er tidligere publisert i Nordlys.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"



Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere