Carl Müller Frøland

Alder: 37
  RSS

Om Carl

Følgere

Har vi igjen fått en blasfemiparagraf?

Publisert 7 dager siden

Etter SIANs demonstrasjon i Kristiansand 16. november er det blitt en omfattende debatt om lovligheten av koranbrenning. Straffeloven paragraf 185 og dens anvendelse gir grunn til usikkerhet i dette spørsmålet.

I Varden 29. november vier Tom Erik Thorsen oppmerksomhet til debatten om SIAN-lederens koranbrenning i Kristiansand. Jeg slutter meg i all hovedsak til sjefredaktørens vurderinger, men ønsker likevel å problematisere én av hans påstander – om koranbrenningens juridiske status.

Thorsen skriver at «det ikke (gir) mening i at politidirektøren roter inn straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer» med tanke på bebudet bokbrenning. Flere profilerte jurister har også konkludert med at koranbrenning ikke er en lovstridig «hatefull ytring», det vil si at den ikke rammes av straffeloven paragraf 185. Politidirektoratet - muligens med støtte i påtalemyndigheten – synes derimot å mene at en slik «skjending» av Koranen kan være i strid med denne paragrafen.

Et vesentlig problem med paragraf 185 er dens særdeles uklare ordlyd (som ikke gjøres særlig mer forståelig av forarbeidene). Og rettspraksis, etter flere års langt hyppigere anvendelse av bestemmelsen, peker ikke i noen klar retning. Ulike slags ytringer er blitt rammet av denne paragrafen - i en rekke tilfeller rene meningsytringer. Av sistnevnte bør flere betraktes som religionskritiske. Thorsen kan ikke se at koranbrenning kan bryte med paragraf 185 som skal beskytte «noen» mot «hat», «forhånelse», «ringeakt» med mer: «Det må ramme noen bestemte personer. Haugevis av folk kan selvsagt føle seg krenket og rammet av at noen stikker fyr på en bok, men det skal godt gjøres å argumentere for at det rammer akkurat dem personlig. Å være kritisk til en religion er noe helt annet.»

Jeg er redd Thorsen misforstår hensikten med loven. Paragraf 185 er ikke ment å beskytte enkeltpersoner – den skal beskytte grupper. Bestemmelsen gir et særskilt rettsvern til flere angivelig sårbare minoritetsgrupper, blant dem muslimer. Paragraf 185 er ment å motvirke spredning av «hat» og «ringeakt» mot disse beskyttede gruppene.

Hvis Koranen brennes, brennes en bok som betraktes som hellig av en gruppe med spesielt rettsvern. I en kontekst med andre ytringer rettet mot muslimer: Kan ikke brenning av denne boken som symboliserer islam, oppfattes som en ytring som «fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt» mot islams tilhengere - muslimer som gruppe? Når et eksemplar av Koranen brennes (altså ødelegges), kan det tolkes som uttrykk for en sterkt negativ følelse overfor islam; det kan dreie seg om raseri, frykt, hat eller forakt (de to sistnevnte omfattes av paragraf 185). Kan ikke da også muslimer, som bærere av islam, bli gjenstand for slike følelser?

Koranbrenning eller tilsvarende «skjending av religiøse symboler» har aldri vært vurdert rettslig opp mot paragraf 185. Likevel vil jeg hevde at rettspraksis, på tross av lovgivers intensjon med denne bestemmelsen, gir holdepunkter for at den kan ramme koranbrenning. Paragraf 185 har nemlig flere ganger i praksis fungert som et blasfemiforbud. Islamkritiske ytringer som «Fordømrade svineri denne satans islam kulten» og «En ideologi som legitimerer predatoradferd hører ikke hjemme her. UT med svineriet» er blitt slått ned på av retten. I flere tilfeller har det dreid seg om ytringer rettet mot både en religion (islam) og en gruppe (muslimer). I praksis er det nærmest umulig å trekke noen tydelig grense mellom «hat» o.l. rettet mot en religion og mot dens tilhengere.

For koranbrenningen er SIAN-leder Lars Thorsen anmeldt for brudd på paragraf 185. Det blir interessant å se om denne saken blir prøvd for retten. Dersom det ender med en fellende dom, vil det være et enda et eksempel på hvorfor paragraf 185 bør avskaffes. Vi har da igjen fått en blasfemiparagraf.


Innlegget er tidligere publisert i Varden.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"

Gå til innlegget

§ 185 skaper uklarhet om blasfemi

Publisert 11 dager siden

SIAN-lederens koranbrenning fikk internasjonale følger - særlig i form av sterke reaksjoner i muslimske land. Nå skal "koranskjendingen" behandles av den muslimske samabeidsorganisasjonen OIC som fortsetter sin kamp for et internasjonalt forbud mot "islamofobi". Ytringsfriheten er truet.

Koranbrenningen i Kristiansand fikk internasjonale følger. Situasjonen har slående likhetstrekk med karikaturstriden i 2006. Også denne gang møtes islamkritikk med vold og massive trusler – også denne gang er det liberale samfunn under angrep fra frihetsfiendtlige blasfemimotstandere.

Koranbrenningen ble raskt fanget opp i den muslimske verden. Først kom reaksjonen fra Tyrkia. Det tyrkiske utenriksdepartement tok avstand fra «manglende respekt for den hellige Koranen», og forlangte at norske myndigheter skulle forhindre «slike handlinger», samt at den ansvarlige for koranbrenningen ble stilt for retten.

Deretter fikk saken voldsom oppmerksomhet i Pakistan. En av de muslimske motdemonstrantene som gikk løs på SIAN-leder Lars Thorsen, ble gjenstand for heltedyrkelse: Han ble hyllet som «Koranens forsvarer». Pakistanske jurister fremmet krav om at Thorsen skulle få dødsstraff. Og det kom en fordømmelse fra Pakistans. Norges ambassadør til Pakistan ble kalt inn på teppet. Han fikk beskjed om at koranbrenningen hadde såret 1.3 milliard muslimers følelser, og at den ansvarlige for «skjendingen» måtte tas hånd om av rettsvesenet.

Det er nokså spesielt at et liberalt demokrati som vårt skal belæres om menneskerettigheter av en autoritær stat som Pakistan. Landets drakoniske blasfemilovgivning og mange utenomrettslige drap på blasfemikere taler ikke akkurat om utpreget respekt for ytringsfrihet (eller menneskerettigheter generelt).

Så kom en sterk fordømmelse fra Pakistans statsminister som uttalte at «provokasjoner mot islam skal ikke aksepteres». Deretter ble Norges diplomatisk ansvarlige kalt inn på teppet av Irans regjering, som fordømte «oppfordring til hat og splittelse» og advarte mot «farlige konsekvenser» av koranbrenning som kan spre «ekstremisme og vold». Det er interessant og en smule foruroligende å merke seg slik retorikk fra et islamistisk regime som finansierer terrorgrupper.

Takket være Pakistan vil saken bli håndtert av OIC (Organisasjonen for islamsk samarbeid). Pakistan ønsker å få på plass «en kollektiv strategi for å motvirke islamofobi». Tyrkia advarer på sin side mot fremvoksende «islamofobi og xenofobi» som utgjør «en trussel mot hele menneskeheten». I en årrekke har OIC arbeidet for et internasjonalt forbud mot nettopp det som kalles islamofobi. I realiteten er dette en begrepskonstruksjon. «Islamofobi» er en sammenblanding av «hat» mot en religion og mot dens tilhengere – altså en sammenfiltring av begrepene islamhat og muslimhat. I et juridisk perspektiv er denne begrepskonstruksjonen særdeles betenkelig.  

Muslimer er blant de minoritetsgruppene som straffeloven § 185 gir et særskilt vern mot «hatefulle ytringer». Det var ingen tilfeldighet at det var nettopp denne paragrafen den rødgrønne regjeringen for ti år siden søkte å utvide til også å omfatte «kvalifiserte angrep på religioner og livssyn». I lovforslaget het det: «Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.» Hvis islam ble «angrepet», kunne angivelig muslimer lett oppleve seg «angrepet». Lovforslaget ble vraket etter massive protester.

Blasfemiparagrafen ble opphevet i 2015. Likevel er § 185 siden den gang blitt brukt flere ganger som en de facto blasfemibestemmelse. Alle eksemplene er relatert til muslimer og islam. I kraft av å tilhøre en religiøs minoritet er muslimer bærere av religionen islam. Hvis muslimer som gruppe utsettes for «hat», «forhånelse» eller «ringeakt» (begreper § 185 viser til), kan dette lett «smitte» over på religionen - også islam kan således bli gjenstand for «hat» eller lignende. Grensene mellom en befolkningsgruppe og et trossystem er her flytende. En upresis bestemmelse som beskytter tilhengere av minoritetsreligioner, kan lett ramme blasfemi.

OICs overnasjonale kamp mot «islamofobi» er en veritabel trussel mot ytringsfriheten. OIC har tidligere fått gjennom en resolusjon i FNs menneskerettighetsråd om forbud mot «religiøst hat»; organisasjonen kobler for øvrig «islamofobi» til blant annet «rasehat». Og trusselen intensiveres av mange muslimers voldsomme aggresjon – tidvis i form av drapstrusler - mot det de opplever som angrep både på sin religion og religiøse identitet, noe reaksjonene på koranbrenningen viser. Det er i dette sterkt følelsesladede klimaet at dagens dommere må operere og ta hensyn til «samfunnsutviklingen» i sin rettsanvendelse. I en tid dominert av religiøs og politisk lidenskap er det ekstra uheldig å holde seg med en så upresis og tøyelig bestemmelse som § 185.

SIAN-lederen er anmeldt for brudd på denne lovbestemmelsen. Kommer han til å bli dømt for koranbrenningen etter denne paragrafen? Og kommer andre former for «islamofobi» og «religiøst hat» til å rammes av dette særdeles uklare straffebudet i tiden fremover?

Vi burde forskånes for både slike rettsprosesser og slik tvil om lovens grenser. Ikke minst av hensyn til ytringsfriheten bør § 185 avskaffes. 


Kronikken er tidligere trykket i Romerikes Blad.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"


Gå til innlegget

Koranbrenning og § 185

Publisert 14 dager siden

Vårt Land synes å ønske at koranbrenning skal rammes av straffeloven § 185. Denne paragrafen skaper uklarhet om religionskritikk og bør fjernes.

Vårt Land (VL) tar på lederplass 27. november opp spørsmålet om SIAN-leder Lars Thorsens påtenning av Koranen og religionskritikk. Avisens tilnærming er urovekkende.

VL slår kategorisk fast: «SIAN er ikke en organisasjon som driver med religionskritikk.» Ifølge avisen angriper SIAN kun muslimer som gruppe og ikke religionen islam. Dessuten var Thorsen under demonstrasjonen iført et brunt antrekk, noe som gir VL sterke assosiasjoner til naziorganisasjonen SA. Avisen må selvsagt få tolke budskapet fra SIAN (eller en hvilken som helst annen politisk motstander) som «nazistisk». Noen deler denne tolkningen, andre mener tvert imot at SIAN forsvarer demokratiet mot islams «sanne», angivelig menneskefiendtlige natur - og atter andre avviser i hvert fall deler av organisasjonens synspunkter, men ser det riktig å tolerere dem.

Debatten om hvor SIAN bør plasseres i det ideologiske landskap, skal jeg ikke gå inn i. Men jeg vil hevde at VL tar helt feil på ett sentralt punkt: SIAN fremfører faktisk religionskritikk. Under demonstrasjonen i Kristiansand – som kulminerte med koranbrenningen og volden fra muslimske motdemonstranter – fremsatte SIANs aktivister en rekke utvetydig islamkritiske ytringer. I denne konteksten er det helt klart at Thorsens koranbrenning må forstås som en islamkritisk ytring. Oppfatningen av koranbrenningen som blasfemi deles for øvrig av fremtredende jurister.

Andre eksempler på SIANs religionskritikk finner man i brosjyrene om islam som Thorsen selv har forfattet og distribuert. I tingretten ble han nylig dømt for en av rekke ytringene i disse islambrosjyrene. Han ble dømt for overtredelse av straffeloven § 185 - en bestemmelse som interessant nok flere ganger er blitt anvendt mot religionskritiske ytringer. Nå er Thorsen anmeldt for koranbrenning etter samme paragraf. Han er anmeldt av Akmal Ali, styreleder i Muslimsk Union Agder. VL roser Ali for å være den eneste i NRKs Debatten som «argumenterte mot koranbrenning som hatytring, ikke som religiøs krenkelse».

Ali mener at Thorsens «skjending» av islams hellige bok er en «hatefull ytring» som rammes av straffeloven. Antagelig ønsker også VL, som støtter Alis vurdering, å bruke § 185 mot koranbrenning. Det er urovekkende i et liberalt perspektiv. Men enda mer foruroligende er det at vi har en paragraf som kanskje kan brukes mot en blasfemisk ytring som koranbrenning. Jeg vil minne om at blasfemiparagrafen ble stedt til hvile i 2015.

Debatten om koranbrenning har gitt oss et nytt eksempel på den uklarhet § 185 skaper om ytringsfrihetens grenser. Denne situasjonen er uholdbar. Derfor bør paragrafen fjernes.

 

 Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"

Gå til innlegget

Nærmer vi oss politistaten?

Publisert 20 dager siden

Politidirektøren utstedte nylig en såkalt operasjonsordre om å stanse offentlig "skjending" av Koranen (og andre religiøse symboler). Denne ordren er oppsiktsvekkende på flere måter.

SIANs demonstrasjon i Kristiansand 16. november endte dramatisk, med vold mot demonstranter og en rekke pågripelser. Politiets handlemåte reiser viktige problemstillinger.

Da SIAN-leder Lars Thorsen tente på Koranen, trosset han politiets vilkår om at det ikke skulle være åpen ild under demonstrasjonen. Dagen før demonstrasjonen hadde politidirektør Benedicte Bjørnland utstedt en «operasjonsordre» til alle politidistrikter.  Politidirektøren uttaler at «det handler om å gripe inn mot å brenne religiøse symboler i en setting hvor man fort kan gå over i å true, forhåne og fremme hat, forfølgelse og ringeakt overfor noen på grunn av deres religion eller livssyn, som er ordlyden i straffeloven». Bjørnland viser til PST som lenge har vært bekymret for at en koranbrenning utgjør en «triggerhendelse» for islamistiske «hevnangrep» (Filter Nyheter 20. november).

Frykter virkelig sikkerhetsmyndighetene at offentlig koranbrenning vil utløse islamistisk terror? Da gir det grunn til å spørre om PSTs siste trusselvurderinger har gitt et sannferdig bilde av dagens terrorsituasjon. Er allmennheten blitt informert om hvor stor den islamistiske terrorfaren egentlig er? Hvis bruk av ytrings- og demonstrasjonsfriheten må innskrenkes av hensyn til potensielle terrorangrep, har sikkerhetsmyndighetene i realiteten mistet kontrollen. Grunnlovsfestede rettigheter kan oppheves kun i en unntakstilstand, noe som meg bekjent ikke er blitt erklært. Politidirektørens ordre er oppsiktsvekkende.

Som flere profilerte jurister har påpekt, fremstår operasjonsordren som grunnlovsstridig idet den legger opp til forhåndssensur av ytringer. Politidirektøren føyer seg inn i rekken av myndighetspersoner – blant andre flere ordførere - som i møte med hardtslående islamkritikk avslører manglende respekt for Grunnloven.

Videre handler operasjonsordren om tolkning av straffeloven § 185. Politidirektøren hevder at «Det å skjende koranen vil kunne være, i en gitt kontekst, brudd på straffelovens § 185 om hatefulle ytringer». Som Bjørnland naturligvis er klar over, har koranbrenning aldri vært prøvd for retten. Agder-politiet har innledet en «undersøkelsessak» vedrørende koranbrenningen som mulig overtredelse av paragrafen. I utgangspunktet virker det usannsynlig at man kan bli straffet for å sette fyr på en religiøs tekst - på sitt eget eksemplar av en koran under en lovlig demonstrasjon. Blasfemiparagrafen er forlengst opphevet. Forbud mot «skjending av Koranen» tilhører et førmoderne rettsunivers. I all sin ufullkommenhet er § 185 i det minste ment å beskytte mennesker – ikke gjenstander eller ideer. 

Kan likevel koranbrenning tenkes å være i strid med § 185? Jeg vil minne om at ordlyden i denne paragrafen, som blant annet beskytter religiøse minoriteter, er særdeles vag (og forarbeidene er lite klargjørende). Denne elastiske bestemmelsen kan muligens «strekkes» i påtalemyndighetens ønskede retning. Vi har allerede sett flere eksempler fra rettssystemet på at paragrafen har rammet rene meningsytringer av blasfemisk art; blant disse er utsagnet «Fordømrade svineri denne satans islam kulten» og flere av de islamkritiske ytringene SIAN-lederen nylig ble dømt for. Et slikt uklart straffebud gir betydelig rom for dommeres subjektive vurderinger og har ingen plass i et liberalt demokrati.  

«Vi er ikke noe meningspoliti», bedyrer Bjørnland. Men det er nettopp et meningspoliti som har vokst frem de siste årene. Politiet har vist en usunn vitalitet i håndhevelsen av § 185. Det er politiet selv som ofte anmelder mulige brudd på paragrafen, til dels i form av rene meningsforbrytelser. Politiets såkalte nettpatrulje forteller at «det er ikke greit» å fremsette ytringer selv om de betraktes som lovlige, og politiet har «bekymringssamtaler» med personer som ytrer seg «på kanten av loven». Og politiets anonyme tipstjeneste om «diskriminerende eller hatefulle ytringer» oppfordrer i praksis til systematisk angiveri av medborgere. 

Politiets iherdige bekjempelse av «hatefulle ytringer» bringer tankene hen til autoritære stater, kjennetegnet av forakt for individets frihet. Med den nye operasjonsordren kommer vi enda nærmere politistaten – og § 185 er et effektivt redskap for politiet til å kontrollere samfunnet.


Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen, Avisa Nordland og Romerikes Blad.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"

 

 


Gå til innlegget

Manglende respekt for Grunnloven

Publisert 25 dager siden

16. november satte SIANs leder fyr på Koranen under en demonstrasjon i Kristiansand. I denne forbindelse har både lokalpolitikere, politiledelse og voldelige motdemonstranter avslørt manglende respekt for Grunnloven.

16. november avholdt SIAN en demonstrasjon i Kristiansand. Som bebudet, ble et eksemplar av Koranen påtent. I denne saken har en rekke aktører vist manglende respekt for Grunnloven og dens beskyttelse av ytrings- og demonstrasjonsfrihet.

Kristiansands avtroppende ordfører fra Høyre, Harald Furre, uttalte: «Å brenne en hellig skrift som Koranen vil helt klart være en hatefull ytring. Dette er langt over hva som kan aksepteres på kommunal grunn» (Fædrelandsvennen 29. oktober). Furre gjorde den samme feilen som sin ordførerkollega i Oslo, Marianne Borgen, som forsøkte å stanse SIANs demonstrasjon på Tøyen i august. Begge ordførere svever i den villfarelse at de har rett til å utøve meningskontroll over kommunal grunn.

«Hatefulle ytringer» er riktignok regulert av den notorisk uklare § 185 i straffeloven. Men det er politi og domstoler - ikke politikere - som skal avgjøre hvilke konkrete ytringer som rammes av en bestemt paragraf. Ingen av de to ordførerne, og ingen av de som sto bak vedtakene om SIANs planlagte demonstrasjoner i Kristiansand og Oslo, har maktet å forholde seg til Grunnloven §§ 100 og 101 om ytrings- og demonstrasjonsfrihet. Det er forstemmende å se slike holdninger hos så mange politikere.

Kristiansands kommuneledelse ble satt på plass av politistasjonssjef Ole Hortemo som uttalte: «Det er ikke kommunen som kan beslutte at en demonstrasjon er ulovlig, det er det politiet som avgjør ut fra settingen der og da eller tilleggsinformasjon vi har fått.» Han sa også: «Når budskapet er ubehagelig og vanskelig, blir vi testet på ytringsfrihet, ikke når det er noe alle trives med. Å brenne en bok er ikke straffbart» (Vårt Land 6. november). Likevel besluttet politiet at det ikke skulle være åpen ild under demonstrasjonen. SIAN fikk altså ikke lov til å brenne Koranen, en handling som var ment som en islamfordømmende ytring. Har politiet lov til å begrense grunnlovsfestede rettigheter slik? Denne beslutningen burde prøves for retten.

Under selve demonstrasjonen lyktes så SIAN-lederen å tenne på et eksemplar av Koranen. Da ble han (og enkelte andre) angrepet av flere motdemonstranter som hadde trengt gjennom sperringene. Etter demonstrasjonen opplyser Kristiansand kommune at «Furre er lei seg for at den siste provokasjonen der Koranen ble forsøkt påtent førte til at noen motdemonstranter gikk over grensa». Koranbrenning sidestilles med fysiske angrep. Hvor er ordførerens oppgjør med politisk vold?

Enhver står fritt til å sette fyr på sin egen eiendom, eller etter samtykke fra annen eier (naturligvis såfremt det ikke kan påføre andre fysisk skade). Politiet, som skal legge til rette for lovlige demonstrasjoner, må sette inn ekstra ressurser hvis en slik handling kan tenkes å fremprovosere vold fra motdemonstranter. Dersom politiet ikke kan garantere for sikkerheten til demonstrantene eller andre tilstedeværende, betyr det at samfunnet har et alvorlig voldsproblem - og at borgernes frihet er truet.

Før SIANs demonstrasjon var politiet i møte med rundt 20 muslimske ledere for at de skulle «dempe gemyttene blant sine folk». Under karikaturstriden som raste i 2006, hevdet mange at profettegningene ikke burde trykkes fordi de kunne føre til vold fra muslimer. Regjeringen «taklet» krisen ved å fordømme trykkingen av tegningene. Dermed bøyde de seg for voldstruende islamister som ikke tålte islamkritikk – regjeringen ga i realiteten etter for terror. Var det samme type ettergivenhet vi nettopp så i Kristiansand?

Uansett avslører lokalpolitikerne, politiet og voldsutøvernes reaksjoner på brenning av Koranen manglende respekt for Grunnloven.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 5717 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 3766 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
26 dager siden / 1376 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1278 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1247 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
11 dager siden / 1232 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
10 dager siden / 1181 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
21 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere