Carl Müller Frøland

Alder: 37
  RSS

Om Carl

Følgere

Rettsvern og menneskeverd

Publisert 13 dager siden

Hamars biskop tar avstand fra organisasjonen SIAN som hun mener bryter med det kristne budskap om universelt menneskeverd. Men hva mener biskopen om en straffebestemmelse som gir noen mennesker sterkere rettsvern enn andre?

I Vårt Land 10. september tar Hamars biskop, Solveig Fiske, et oppgjør med SIAN (Stopp islamiseringen av Norge). Hun fordømmer organisasjonen for dens angivelig rasistiske menneskesyn.

Biskopen skriver: «I kristen tro og tradisjon er nestekjærlighet noe som gjelder alle, uavhengig av ætter og slekter. I Guds navn sier vi ja til menneskeverd og likeverd. Det innebærer å si nei til all slags rasisme.» Det hadde vært interessant å vite hva Fiske mener om «rasismeparagrafen» - straffeloven § 185 som omhandler «hatefulle ytringer», altså det hun hevder SIAN-aktivister fremsetter. Denne straffebestemmelsen gir nemlig et særskilt rettsvern til visse angivelig sårbare minoritetsgrupper, blant annet på bakgrunn av hudfarge og etnisitet. Denne paragrafen beskytter ikke-hvite og ikke-norske personer mot blant annet «hat» og «ringeakt». At lovverket gir noen grupper et sterkere vern enn andre mot kriminalitet, betyr at alle ikke er like for loven. Mener biskopen at dette er rettferdig i et kristent perspektiv?

Høyesterett har fastslått at noe av det § 185 rammer, er ytringer som utgjør en «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Eksempler på dette er karakteristikker av minoritetspersoner som «kakerlakk», «rotte» og «steppebavian». I samfunnsdebatten benyttes tilsvarende sterke karakteristikker mot både hvite og ikke-hvite, både nordmenn og ikke-nordmenn. § 185 som er gruppeselektivt utformet, innebærer imidlertid at ikke enhver såkalt grov nedvurdering av noens menneskeverd vil medføre straff.

I realiteten skiller § 185 mellom verneverdige og ikke-verneverdige menneskegrupper. Mener biskopen at en slik straffebestemmelse er forenlig med det tradisjonelt kristne budskap om alle menneskers likeverd?


Innlegget ble refusert av Vårt Land og Aftenposten (som også trykket Fiskes innlegg). 

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)



Gå til innlegget

Stortinget skal nå behandle et lovforslag som blant annet innebærer innlemmelse av "kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk" i straffeloven § 185. Forslaget truer ytringsfriheten.

Denne høsten skal Stortinget behandle et lovforslag om å styrke det strafferettslige vernet av minoritetsgrupper basert på seksualitet og kjønn. Én av de foreslåtte endringene er innlemmelse av «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i straffeloven § 185 om «diskriminerende eller hatefulle ytringer». På Verdidebatt 8. september forsvarer Ingvild Endestad, leder i FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, lovforslaget. Hennes argumentasjon hviler på delvis feilaktige premisser.

Endestad hevder: «Hatkriminalitet defineres enkelt som å utsette andre for straffbare handlinger eller ytringer som er motivert av et hat mot gruppen et menneske tilhører.» Selv om «hatefulle ytringer» ofte omtales som en form for «hatkriminalitet», dreier det seg om to ulike kategorier i juridisk forstand. Handlinger klassifisert som «hatkriminalitet» vurderes strafferettslig ut fra motivasjon. «Hatefulle ytringer» vurderes derimot på selvstendig grunnlag, som enkeltstående uttrykk - helt uavhengig av avsenders motivasjon. Man behøver altså ikke å ha en «hatefull» motivasjon for å overtre paragrafen om «hatefulle» ytringer.

Endestad viser til at domstolene har «trukket et skille mellom kritiske ytringer om et emne, enten dette er av politisk, kulturell, religiøs eller annen art, og ytringer som angriper en eller flere personer.» I en av årets dommer etter § 185 (i en sak som gjaldt grensene for religionskritikk) fremhever Høyesterett at det «må ses hen til om ytringene retter seg mot trosretningen eller mot menneskegruppers egenskaper og adferd. Dersom det påstås kriminell adferd i en gruppe eller gruppen omtales på fordømmende måte, vil grensene for hva som er straffbart, raskt kunne være overtrådt.» Grensedragningen mellom ytringer om «emner» og «menneskegrupper» er i praksis uhyre problematisk, noe som illustreres av dagens opphetede «transdebatt».

Sterkt negative ytringer om fenomenet transkjønnethet vil lett kunne oppfattes som rettet også mot transpersoner, altså en «menneskegruppe». Annerledes formulert: Det er flytende grenser mellom det som uttales om en egenskap som kjønn og om den som besitter denne egenskapen, altså «har» dette kjønnet. I samfunnsdebatten fremsettes med jevne mellomrom anklager om «transfobi» eller «transhat» - dels mot ytringer om det å være transkjønnet, dels mot transkjønnede personer, noe som igjen viser hvor sammenfiltret de to begrepene i realiteten er. I tillegg er § 185 en særdeles uklart formulert og høyst elastisk straffebestemmelse. Hvis denne utvides som foreslått, vil usikkerheten melde seg: Hvilke ytringer som eksplisitt refererer til transpersoner, kan rammes av paragrafen? Vil det fremdeles være lov å uttale at for eksempel transpersoner er mentalt syke, at transkvinner egentlig er menn, og at det er forkastelig å la transkvinner få bruke damegarderober?

Endestad skriver at selv om homofile ble tilkjent vern i § 135 a (forløperen til § 185) på 80-tallet, «har det verken vært forbudt å mene at ekteskapet er mellom mann og kvinne eller å tolke eller lese tekster fra bibelen som man mener taler mot homofili». Det er riktig. Likevel er fremstillingen misvisende av to grunner.

I 1984 ble pastor Hans Bratterud domfelt etter § 185 av Høyesterett for følgende ytringer: «Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne - de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt.» Bratterud-saken er høyst relevant i denne sammenheng. Ikke bare gjaldt den homofiles vern mot «hatefulle ytringer». Saken viser også hvor nær forbindelsen kan være mellom ytringer om et emne (homofili) og en gruppe (homofile). Bratterud ble altså dømt for både et utsagn om homofili som «åndsretning» og et utsagn om representanter for denne «åndsretningen». Den glidende overgangen mellom «menneskegruppe» og «emne», som Bratterud-saken viser, kan også fort gjøre seg gjeldende i eventuelle dommer som omhandler ytringer om transpersoner.

Det er et faktum at § 185 er blitt brukt av domstolene i et langt større omfang etter 2010 enn i foregående tiår. Hyppigere anvendelse av denne typen lover er en vesteuropeisk trend i tiden. Men motstanden er også voksende. Vi ser det blant annet i Skottland hvor et lovforslag som blant annet innbefatter kriminalisering av «stirring up hatred» mot utvalgte minoritetsgrupper, er blitt møtt med kraftige protester fra ulike hold. Blant gruppene som foreslås vernet i det skotske lovforslaget, er for øvrig transpersoner.

Når først en minoritetsvernende bestemmelse som § 185 eksisterer og er utformet slik den gjør, kan jeg forstå at også transpersoner mener de må beskyttelse etter paragrafen. Å avvise denne gruppen mennesker, hvorav en del unektelig har en vanskelig livssituasjon på ulike måter, vil være diskriminerende. Men med sin gruppeselektive utforming er faktisk § 185 i seg selv diskriminerende. En bestemmelse som gir særskilt rettsvern til visse grupper i befolkningen, bryter med det grunnleggende prinsippet om likhet for loven.

Hva blir den neste gruppen som krever vern etter § 185? Enkelte aktører arbeider allerede for å inkludere «kjønn», som i praksis vil si kvinner, i denne paragrafen. Hvor mange flere grupper skal egentlig innlemmes i denne bestemmelsen? Stortinget bør nå skjære gjennom en gang for alle og oppheve selve § 185. Først da får vi en likebehandling av alle borgere i dette landet.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/stats.php?id=233238)




Gå til innlegget

Voldsmannens veto

Publisert 19 dager siden

Dagsavisen synes å åpne for at politiet kan sette foten ned for demonstrasjoner når slike kan true offentlig ro og orden. Å innskrenke grunnleggende rettigheter av frykt for potensielle voldsutøvere er ingen farbar vei for et liberalt samfunn.

På lederplass 1. september tar Dagsavisen opp SIANs siste demonstrasjon og de voldelige reaksjonene på den. Lederen gir uttrykk for urovekkende holdninger.

Det er godt å se at Dagsavisen ”anerkjenner og forsvarer SIANs rett til å uttrykke seg”. Likevel gir det grunn til undring når avisen skriver: ”SIAN har en strategi med sine provokasjoner. Spørsmålet er om ytringsfriheten kan og skal gjelde når strategien er å provosere fram opptøyer.” Dagsavisen har kanskje rett i at SIANs strategi er å fremprovosere vold. Men det kan også være at avisen tar feil, og at SIANs intensjon med å demonstrere er å drive ”folkeopplysning om islam”, slik organisasjonens leder hevder. Og kanskje sannheten ligger et sted midt imellom, for SIAN har muligens begge mål for øye, altså både å fremsette faktapåstander om islam og fremprovosere vold fra motstandere.

Uansett: Ytringsfriheten gjelder helt uavhengig av meningsytrerens intensjon. Det finnes ingen lovhjemmel for en intensjonsbasert begrensning av ytringer – og slik må det være i et liberalt samfunn.

Dagsavisen hevder videre at ”Angrepene på SIAN blir brukt som en bekreftelse på rasistenes løgner om mangel på ytringsfrihet og en voldelig venstreside.” ”Rasister” eller ei, SIAN-aktivistenes ytringsfrihet er beviselig under press fra voldelige elementer på venstresiden. Det Dagsavisen kaller «løgner», er derimot kjensgjerninger. Ved en rekke anledninger har ”antifascister” kastet stein og jernstenger mot SIAN-demonstranter - gjenstander som kan drepe eller kveste noen for livet. Dessuten viser overfallene på Lars Thorsen og Fanny Bråten at det også er muslimer som er villige til å benytte utenomrettslige metoder. SIAN-aktivistenes ”hatefulle ytringer” skal altså fjernes med bruk av det fremste intimideringsmiddel - vold.

Dagsavisens avslutning lyder: ”Vi håper politiet gjør gode vurderinger av SIANs rettigheter til å ytre seg målt opp mot offentlig ro og orden og publikums krav på trygghet.” Hva i all verden skal dette bety? Skal SIANs grunnlovsfestede ytrings- og demonstrasjonsfrihet begrenses basert på politimessige sikkerhetsvurderinger og hensyn til ”publikum”? Problemet her er de som er villige til å til fysisk angrep på sine politiske motstandere - og på politiet som håndhever loven. Det høyst reelle samfunnsproblemet Dagsavisen burde belyse, er politisk vold som i økende grad utøves av både ”antifascister” og muslimer.

Skal den som truer med å bruke fysisk makt, gis kontroll over ytringsrommet? Ønsker Dagsavisen å innføre ”voldsmannens veto”?


Innlegget ble refusert av Dagsavisen. 

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/signatures.php?tunnus=fjern_rasismeparagrafen&page_number=408&num_rows=10)

                                                                           



Gå til innlegget

Politisk fanatisme

Publisert 19 dager siden

Lederen i Fagforbundet Bergen ønsker å bruke straffeloven mot politiske motstandere. Hun står i en stalinistisk tradisjon.

I Klassekampen 18. august skriver Sara Bell, leder i Fagforbundet Bergen, om ytrings- og demonstrasjonsfrihet. Hun er opprørt over at politiet beskytter Sian (Stopp islamiseringen av Norge) under organisasjonens arrangementer.

I likhet med en lang rekke andre aktører i fagbevegelsen og på den politiske venstresiden, uttrykker Bell grunnlovsforakt. Bell og hennes meningsfeller nekter å akseptere at den grunnlovsfestede ytrings- og demonstrasjonsfriheten også omfatter sterk islamkritikk slik Sian representerer.

Når Sian-aktivister avholder en lovlig demonstrasjon, er politiet forpliktet til å beskytte dem mot potensielt voldelige motdemonstranter. Bell skriver: «Dersom politiet tillater rasister å demonstrere i Bergen sentrum, må man som minstemål kunne forvente at politiet har kompetanse til å vurdere hva en hatytring er. Vi har ikke bedt om forhåndssensur av Sian, men vi forventer at politiet har lav terskel for å stanse markeringer når straffelovens paragraf 185 blir brutt.»

Realiteten er at like lite som politiet har lovhjemmel til å bruke forhåndssensur, kan de ty til «underveissensur» av ytringer; en demonstrasjon kan kun stanses hvis politiet finner det sikkerhetsmessig nødvendig. Ved mistanke om at det er fremsatt en straffbar ytring under en demonstrasjon, må ytringen anmeldes og juridisk vurderes i etterkant. At ikke en fagforbundsleder har innsikt i slike rettslige forhold, er oppsiktsvekkende.

«Hvis byrådsplattformen i Bergen skal være verdt papiret den er skrevet på, bør politisk ledelse i Bergen straks gripe inn og vise at de mener alvor», hevder Bell. Igjen tar hun fundamentalt feil. En byrådsplattform med grunnlovsstridig innhold kan naturligvis ikke tas til følge. Lokalpolitikere kan ikke etter eget forgodtbefinnende bryte konstitusjonelle spilleregler.

Bells krav til politiet om å ha «kompetanse» på paragraf 185, er direkte urimelig. Det er umulig for en politibetjent å vurdere enkeltytringer som fremsettes midt under en demonstrasjon. Videre byr paragraf 185 på særskilte problemer, fordi dette er en svært uklar paragraf – en paragraf både Riksadvokaten og ledende politijurister har kalt juridisk vanskelig å håndtere, og som faktisk Høyesterett har sagt er upresist formulert.

Bell finner seg ikke i «at politiets praksis bidrar til å normalisere og beskytte rasistiske ytringer som ikke beskyttes av ytringsfriheten». «Det offentlige rom skal ikke brukes til å spre hat». Slik viser hun sin intoleranse for annerledestenkende. Bells uttalelser er et nytt eksempel på hvordan selverklærte antirasister driver moralsk smittevern: De søker å beskytte samfunnet mot det ser som umoralske holdninger som om det er en «allmennfarlig smittsom sykdom» (for å bruke smittevernlovens betegnelse) som skal forebygges. Slik behandles «hatefulle» meningsbærere som smittebærere som truer den moralske «folkehelsen», for spredning av negative holdninger til såkalt utsatte minoriteter setter disses liv og helse i fare. Angivelig skadelige meningsuttrykk skal utrenskes fra offentligheten, meningsforbryterne skal fratas sine grunnlovsrettigheter og jages som spedalske (slik vi har sett med Sian). Dette er politisk fanatisme som er uforenlig med kjerneverdier i vårt liberale demokrati.

Bell omfavner paragraf 185. Idéinnholdet i denne kan spores tilbake til artikkel 123 i Stalin-grunnloven av 1936 – modellen for hatytringsforbudet som ble innlemmet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter 30 år senere etter langvarig sovjetkommunistisk press. Det er i denne stalinistiske tradisjonen Bell står med sitt militante krav om å bruke straffeloven mot politiske motstandere.


Innlegget er tidligere trykket i Klassekampen.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet ”Fjern ’Rasismeparagrafen’!” (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere