Carl-Erik Grimstad

Alder:
  RSS

Om Carl-Erik

Stortingsrepresentant (V)

Følgere

Ta ikke ­verdiene fra meg!

Publisert rundt 1 måned siden - 524 visninger

Jeg har tro på en kontrollert omsetning av rusmidler, men ikke kall meg en «rusliberaler».

Norsk narkodebatt er en dinosaur på vei mot ­utryddelse. Inntil ­videre livnærer den seg på frykt – frykt for at en opp­myket holdning til hasj og ­marihuana skal påføre ­ungdomsgenerasjonen ­­psyk­oser, skolefravær, moralsk forfall og til slutt ende i en overdose i et portrom.

Hadde debatten dreid seg om verdier, ville temaet vært preget av tiltak for å redde livet til de nærmere tre hundre som hvert år dør i et overforbruk av illegale rusmidler, eller de mange ­elendige livene som skapes ved alle former for lovlig avhengighet – mat, alkohol, spille­-
galskap med mer. I stedet har den henfalt til en fryktretorikk og språklig stempling av motstanderne.

Kontrollert omsetning. 

Et slik språklig triks er ordet «rus­liberaler». Jeg har tro på at en kontrollert omsetning kan være en strategi for fremtidens rus­politikk, men jeg hverken er og har heller aldri vært en «rus­liberaler». Hadde jeg bodd i Oslo, ville jeg ha tilhørt et mindretall i mitt område som ikke har ­utforsket cannabis. Jeg ­opplever rusen ved vin og øl stort sett som en negativ bivirkning av ­produkter jeg liker smaken av. Jeg foretrekker langt heller den avhengighetsskapende rusen av natur, mosjon, vennskap, kjærlighet, arbeid, engasjement og omsorg.

Jeg er glad jeg er skapt slik, men innser at stadig flere ­enten velger – eller er disponert for –å møte livet på en annen måte. For noen utarter dette til en ­medisinsk ­diagnose, de er ute av stand til å stoppe i tide. De blir hjelpe­trengende. Jeg vil være der for dem – ikke med ­pekefinger, men med forståelse og kunnskap.

Mitt verdisyn i ruspolitikken er skapt gjennom besøk i en rekke rusmiljøer – ikke som «bruker», men som politiker og observatør. Jeg har erfart det stigmaet som preger disse miljøene, den konstante fattigdommen, ­volden, underernæringen, den dårlige tannhelsen, de åpne sårene, ­arrene etter sprøytestikkene og den inngrodde mistenksom­heten som preger deres ­sosiale ­omgang. Kontakt med ­mennesker på ­Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har lært meg mye om legeprofesjonens utilstrekkelighet, om usikkerhet i behandlingsapparatet, om mangel på toleranse og frykt for å lytte og erfare.

Utbredt moralisme. 

Jeg vet mange leger lever i angst for å bli rapportert av sine kolleger etter å ha behandlet sine ruspasienter på en tvers gjennom human måte – ved å tilby de medisiner som har best ­virkning og som gir mest verdighet og størst livskvalitet. Jeg tror ikke på straff i rus­omsorgen, ikke i juridisk forstand, og slett ikke i atferds­terapeutisk forstand ved å ­nekte medisiner til dem som ikke vil underkaste seg behandlerens ­regime. Og tro meg – slike holdninger eksisterer! Medisinsk bruk av cannabis i Norge er tillatt, men brukes i liten grad til tross for at medisinen beviselig har god virkning for enkelte pasientgrupper. Jeg er temmelig overbevist om at dette blant ­annet kan skyldes utbredt moralisme i behandlerapparatet.

17. oktober i år trer loven om kontrollert omsetning av ­cannabis i kraft i Canada, en ­nasjon med 35 millioner inn­byggere og medlem av G7-­gruppen. «The Cannabis Act» har en lang og grundig utredningshistorie bak seg, en ­historie som endte med at stats­minister Justin Trudeau blant annet gikk til valg på en rusreform i 2015, og vant. Dette var ikke et ­populistisk trekk fra Trudeau, det er lite ved valganalysene som tilsier at han vant popularitet på sin rus­politikk.

En føderal lov. 

Canada er det andre landet i verden, ­etter Uruguay, som ­legaliserer kjøp av mildere former for ­cannabis. Det dreier seg om en ­føderal lov slik at provinsene vil ­innføre ­omsetningstillatelser på ­forskjellige tidspunkt i ­løpet av neste år, men over hele ­landet vil det fra neste måned av bli ­tillat å kjøpe inntil 30 gram med ­marihuana på postordre.

Loven har tre klare formål: 1) Forhindre spredningen av ­cannabis til unge; 2) ­bekjempe den illegale spredningen av ­cannabis og underminere det kriminelle nettverket rundt slik omsetning; og 3) bedre folke­helsen ved å gjøre trygg og ­kvalitetssikret cannabis tilgjengelig for voksne.

Det glemmes ofte at ­Canada i utgangspunktet ikke kan ­betraktes som et «liberalt» samfunn når det for eksempel gjelder omsetning av rusmidler. Et parti som kan ligge an til å vinne et forestående valg i Ontario har for eksempel i sitt program en heving av grensen for kjøp av alkohol fra 18 til 21 år. Likevel har landet for mange tiår siden forlatt tanken på at cannabis er en «gateway drug» – altså et rusmiddel som fører deg inn i sterkere og sterkere stoffer. Den canadiske regjeringen lanserer dessuten samtidig med ­reformen et storstilt informasjonsprogram på 100 millioner canadiske ­dollar for å advare mot bruken av cannabis.

Skitt fra kanel. 

I dag har halve den voksne ­befolkningen i Oslo hatt befatning med ­cannabis. Stadig flere ungdommer ­bruker det jevnlig. Stadig sterkere ­kjemisk cannabis kommer på gaten. Ingen distributør har ­mulighet for å utstede kvalitetsbevis, ingen klarer å skille skitt fra kanel i det illegale markedet. Dette er trender som har pågått lenge før legaliseringsdebatten blomstret opp – en debatt som KrFs nestleder mener, i seg selv, er med på å øke det illegale forbruket. Mine holdninger i ruspolitikken er i stedet knyttet til farlighetsgraden på de omsettelige substansene.

Jeg er for en reduksjon av rus i samfunnet vårt, jeg er for at vi forsterker en alkohol­debatt fordi normaliseringen av stort daglig inntak av ­alkohol i alle ­samfunnslag beviselig er ­skadelig for folkehelsen. Jeg er for å ­beskytte yngre mennesker og for å tilby rusfrie arrangementer i langt større grad enn i dag. Dette er mitt verdisett. Det er verdier jeg setter høyt. Jeg ­mener det er ­sosial-liberale verdier. Ikke ta dem fra meg ved å kalle meg rusliberaler!

Trykket i Vårt Land 14. september 2018. 

Gå til innlegget

Et liberalt dilemma

Publisert rundt 2 måneder siden - 1065 visninger

Abortgrensen på 12 uker bør bestå, men nemndordningen må endres.

Skrevet av Carl Erik Grimstad, Stortingsrepresentant og helse­politisk talsmann for Venstre, Solveig Schytz, Medlem av Venstres landsstyre og sentralstyre og Åsta Årøen, Fylkesleder i Hordaland og medlem av Venstres landsstyre

Abortloven er helt nødvendig for å sikre kvinners frihet. Samtidig er det å fjerne et foster noe annet enn andre medisinske inngrep. Vi mener dagens abortgrense på 12 uker for selvbestemt abort bør bestå, men også at nemndordningen slik den praktiseres i dag må endres.

Situasjonen i dag. 

Over 80 prosent av selvbestemte aborter i Norge skjer før uke 9. Overgangen fra kirurgisk til medikamentell abort oppleves som et fremskritt av de fleste, fordi kvinner får abort i mer skjermede omgivelser (for eksempel hjemme) og uten store prosedyrer som med kirurgiske inngrep. Aborttallene går ned. Andelen senaborter er imidlertid økende, blant annet på grunn av mer fosterdiagnostikk og kanskje også større ­sosial aksept.

Men også dagens situasjon skaper utfordringer knyttet til om kvinner skal få velge selv. Kvinner med foster som har skader og avvik, kvinner med løs tilknytning til arbeidslivet, unge gravide og gravide med psykiske eller sosiale utfordringer, opp­lever at deres selvbestemmelse­ utfordres dersom de ønsker å fortsette svangerskapet. En endring av grensen for selv­bestemt abort, kan fort bety at utsatte gravide kvinner må stå i en press-situasjon lenger.

Fosterets status. 

I Norge ­reflekterer abortlovgivningen at fosterets status endres etter som svangerskapet skrider frem. Om det er grunnlag for dette, er mye debattert. Når blir man et menneske? Når er et barn levedyktig utenfor mors liv og hvem definerer det? Hvem skal avgjøre det? Legen? Foreldrene? Politikerne? Hva giør det med våre vurderinger av menneskeverd og verdig liv? Er grensen mellom levedyktig og ikke, avgjørende?

Filosofen Singer argumenterer for at man bør tillate spedbarnsdrap dersom barnet har skader av et visst omfang, og angir hensynet til barnet selv som et viktig argument. I Nederland gjøres slik avlivning. Begrunnelsen er barnets manglende fremtidige livskvalitet, men også hensynet til foreldrene. Vi vil advare mot en endring av praksis der levedyktighet ikke lenger legges vekt på, et barn som kan leve utenfor mor bør ha individuelle rettigheter.

Et levedyktig barn har rett på medisinsk hjelp. Derfor er det avgjørende hvilke barn som defineres som levedyktig. Store skader kan medføre at det blir satt behandlingsbegrensninger, men i Norge er det innarbeidet å gi fødte, levende barn fra 21-23 uker medisinsk hjelp. Vi som politikere har ansvar for å forme lovverk og forskrifter som setter grenser, men virkeligheten skapes gjennom helsevesenets praksis og møte med mennesker. Når medisinske og politiske grenser endres, setter det også helsepersonell i vanskelige ­situasjoner og etiske dilemma.

Vil utvide. 

AUF og Unge Venstre vil utvide grensen for selvbestemt abort til 18 uker, noen i Unge Venstre har foreslått å utvide til 24 uker, med begrunnelsen at det er da fosteret begynner «å føle». Fra medisinsk hold blir det imidlertid understreket at vi i dag har annen kunnskap om et fosters nervesystem enn man hadde på 80-tallet, og det blir advart mot dette forslaget.

Når grensene for selvbestemt abort og kampen for å redde et barns liv krysser hverandre, oppfatter mange det som mer krevende å tillate abort. Dersom man ser til USA, der mange stater tillater abort langt ute i svangerskapet, og andre stater nesten ikke i det hele tatt, er det lettere å se verdien av kompromiss slik vi har i Norge. 12-ukers-grensen i Norge har stort sett blitt ­akseptert, og vi har ingen voldsom abortkamp.

Moralsk avlastning. 

Abort etter 12. uke nemndbehandles. Nemndbehandling kan opp­leves både som et gode og et onde, jfr forskeren Sølvi Marie Risøy, som peker på at nemndene kan bidra­ til å gi en slags «moralsk avlastning». Nemndene har også uheldige sider, om ulik praksis i ulike landsdeler, samt uheldige møter­ mellom kvinne og nemnd. Abortsøkende kvinner trenger ikke «forhør» eller «domstoler». Nesten alle søknader om abort godkjennes i nemndene. En fjerning av nemndordningen vil derfor trolig ikke føre til mange flere aborter. Vi mener allikevel at den ikke bør fjernes, men endres.

Vi vil foreslå en sentralisert nemndsbehandling, med bare en nasjonal nemnd som behandler sakene i løpet av en til to dager, samt saksbehandling som gjøres mer standardisert og i hovedsak skriftlig. Medisinsk utredning og kvinnens egenerklæring kan ­utgjøre beslutningsgrunn­laget. Å få til en saksgang der kvinnene som hovedregel ikke møter vil kunne endre dagens saksbehandlingspraksis radikalt, ivareta behovet for en lik praksis og at kvinner slipper å «stå til rette» for abortnemnda.

Trykket i Vårt Land 1. september 2018.

Gå til innlegget

Norske friskoler må følge norsk lov

Publisert 9 måneder siden - 566 visninger

Min holdning i denne saken bygger på at Gjennestad, etter min tolkning, ikke tilfredsstiller lovens krav til muligheten for å påberope seg unntaksbestemmelsene i likestillings- og diskrimineringsloven.

Saken om oppsigelsen til en rektor ved Gjennestad VGS – og spørsmålet som Venstre har stilt til kunnskapsministeren – har fått Vårt Land til å trekke en relativt vidtgående konklusjon i en lederartikkel 31. januar. Jeg skal angivelig ikke kjenne konsekvensene av mitt eget «utspill».

Det kan være nødvendig å spole tilbake til start. Rektoren har sagt opp sin stilling fordi han føler seg forpliktet av et verdidokument som han ble forelagt under ansettelsen. Dette er et dokument som også alle andre ansatte blir seg forelagt – selv en vaktmester som ikke har noe med undervisningen å gjøre. I dokumentet fremgår det at «det livslange ekteskap mellom én mann og én kvinne er utgangspunktet for familien og rammen for det seksuelle samliv». Venstre har bedt statsråden om en tolkning av bruken av et slikt verdidokument. Svaret jeg har fått mener vi er i samsvar med forarbeidene til den nye likestillings- og diskrimineringsloven i NOU 2008:1. Der heter det at i aktiviteter som har «liten eller ingen sammenheng med religionsutøvelsen» har aktiviteten (i dette tilfellet skolen) svakere eller intet vern i religionsfriheten. Videre: «Det vil derfor kun være i noen få, helt spesielle, tilfeller at forskjellsbehandlingen vil være saklig. Krav om samlivsform vil ikke kunne stilles til alle i virksomheten. Unntaket vil bare kunne påberopes for enkelte helt bestemte stillinger i virksomheten. I barnehager og skoler vil dette kun være stillinger der arbeids­takeren deltar i religionsundervisningen. Ute­stengningen vil dessuten ikke være forholdsmessig hvis det er andre ansatte i virksomheten som står for eller kan stå for (hoveddelen av) det religiøse pedagogiske opplegget».

Gjennestad VGS er en skole med studietilbud innen naturbruk, service og samferdsel, design og håndverk, helse- og oppvekstfag m.m. Skolen er ikke en skole med vekt på religionsundervisning. Faktisk vet mange av skolens elever ikke at Gjennestad drives av Normisjon. Skolens web-side er heller ikke akkurat preget av den religiøse tilknytningen til eierne.

Jeg mener ikke at det skal være ulovlig å stille verdikrav til religiøst ansatte lærere – for eksempel i bibelskoler. Min holdning i denne saken bygger på at Gjennestad, etter min tolkning, ikke tilfredsstiller lovens krav til muligheten for å påberope seg unntaksbestemmelsene i likestillings- og diskrimineringsloven.

Så registrerer jeg at kunnskapsministeren mener han ikke har grunnlag for å trekke noen konklusjoner om hvorvidt saken innebærer lovbrudd eller ikke. Men saken dreier seg jo ikke om at det er begått lovbrudd ved Gjennestad – rektoren har ikke fått sparken, han har sagt opp selv. Saken er prinsipiell og dreier seg om gyldigheten av skolens verdidokument. Der mener jeg vi har fått et klargjørende svar og som skolen bør trekke sine egne konklusjoner av. Skulle skolen fortsette sin praksis, for eksempel også overfor den nye rektoren som snart skal ansettes, kan det være grunnlag for å forfølge saken med anmodning om at tilsynsmyndigheten koples inn. For jeg går uten videre ut fra at heller ikke Vårt Land mener det offentlige skal bevilge penger til skoler som ikke følger norsk lov.

Gjennestad VGS er en skole Vestfold – og landet – trenger. Jeg mener saken om rektorens oppsigelse ikke har styrket dens anseelse. Jeg tror den relativt vidtgående og bokstavtro tolkningen av bibelen vil kunne bidra til å svekke søkningen til skolen. Det fortjener hverken skolen, fylket eller elevene.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
mindre enn 1 minutt siden / 306 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Svikter Kristelig Folkeparti velgerne?
4 minutter siden / 204 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
33 minutter siden / 306 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
44 minutter siden / 21645 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 1 time siden / 306 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 2 timer siden / 398 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 2 timer siden / 143 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 4712 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 3 timer siden / 1806 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
De som trekker opp stigen etter seg
rundt 3 timer siden / 211 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 3 timer siden / 306 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 3 timer siden / 306 visninger
Les flere