Christian Lekic Askø-Næss

Alder: 40
  RSS

Om Christian Lekic

Jeg er psykolog/cand.psychol., kristen (i Helge Hognestads forstand) og Serbia-venn. Medlem i Fremskrittspartiet. Jeg ønsker meg et samfunn med størst mulig grad av frihet for flest mulig mennesker.

Følgere

Først tok vi tobakksbrukerne

Publisert rundt 4 år siden

"Først tok vi tobakksbrukerne" er en skjønnlitterær tekst som ikke fikk plass i min kommende novellesamling. Fordi teksten er politisk og berører verdispørsmål, velger jeg å publisere den her. Jeg håper den kan vekke engasjement og debatt.

Over halve befolkningen var positive til røykeloven da den kom, og siden steg oppslutningen om den år etter år. Etter hvert ble flere tiltak iverksatt for å ramme tobakksbrukere: Tipakningen ble forbudt. Nikotinavhengige ble hindret i å bruke tobakk på skoler; forbudet gjaldt også for ansatte og besøkende. De i butikken bortgjemte røykpakkene og snusboksene fikk stygge, mørkegrønne fasader. Det ble forbudt å røyke på perronger og utenfor offentlige bygninger, snart også på alle uteserveringer. Forbudet enkelte kommuner nedla mot røyking i arbeidstiden ble gjort nasjonalt og utvidet til å omfatte snusbruk; etter hvert ble arbeidsgivere skeptiske til å ansette nikotinavhengige.

Det var ikke sånn at jeg ikke brydde meg; jeg var en av dem som stilte seg helhjertet bak alle tiltak for å kvele tobakksbruken og sette de nikotinavhengige i skammens lys. Vi trenger ikke tobakk, tenkte jeg, og befolkningen vil ikke ha det. Det er misbruk av samfunnets og skattebetalernes penger å bruke dem på å reparere skadene etter en atferd som i beste fall kan karakteriseres som selvskading.

Tobakksbruk irriterte meg: Røyk luktet vondt, og det var ekkelt å se sneiper og snusklumper på gata, for ikke å snakke om snussaft som rant nedover tennene på folk. Det provoserte meg at folk brukte nikotin, ikke minst folk jeg på andre måter kunne identifisere meg med. Vi må være skjønne, sunne og sterke, tenkte jeg.

                                                         *

Ikke overraskende stilte et flertall i befolkningen seg bak mangedoblingen av sukkervareavgiften som fulgte i kjølvannet av den vellykkede kampen mot nikotin. Etter hvert ble flere tiltak innført for å begrense sukkerinntaket blant folk: Et reklameforbud trådte i kraft. Alle former for godteri ble pakket inn i stygg, mørkegrønn plast og gjemt bort i skap bak kassaapparatene i butikkene. Det ble kun mulig å kjøpe godteri i enheter på 200 gram eller mer. Forbudet enkelte kommuner nedla mot godterispising i arbeidstiden ble gjort nasjonalt, og det bredte seg en skepsis blant arbeidsgivere til å ansette folk med hang til å spise søtsaker. Det ble forbudt å spise godteri utendørs; begrunnelsen var først og fremst å hindre smitteeffekt, men politikerne hadde også i bakhodet at søtsaker kunne tiltrekke seg veps, noe som stilte allergikere i fare.

Det var ikke sånn at jeg ikke brydde meg; jeg var en av dem som stilte seg helhjertet bak alle tiltak for å begrense sukkerinntaket og sette godterispiserne i skammens lys. Vi trenger ikke for mye sukker, tenkte jeg, og befolkningen vil ikke ha det. Det er dessuten misbruk av samfunnets og skattebetalernes penger å bruke dem på å reparere skadene etter selvskadende sukkerspising.

Godterispising irriterte meg: Det var ekkelt å se misfargede tenner, for ikke å snakke om de gangene enkelte satte insulinsprøyter helt åpenlyst. Ofte så jeg dessuten sjokoladepapir og annet søppel ligge henslengt på gaten. Det provoserte meg at folk kunne henfalle til å spise for mye sukker, ikke minst folk jeg på andre måter kunne identifisere meg med. Vi må være skjønne, sunne og sterke, tenkte jeg.

                                                         *

Til majoritetens velsignelse innførte våre folkevalgte et påbud om minst 30 minutters fysisk aktivitet hver dag. Dette ble håndhevet ved at alle fikk utdelt en pulsklokke som jevnlig måtte leveres til kontroll. Vi var frie til å velge den aktiviteten vi ville, men det ble altså stilt krav om at pulsen var på et visst nivå over en periode på 30 minutter hver dag. Selv kunne jeg bare fortsette mine daglige joggeturer med hunden for å imøtekomme kravet. Etter hvert ble de overvektige ekstra stimulert til å ta vare på seg selv, ved at folk sluttet å sette seg ved siden av dem på kaféer og offentlig kommunikasjon, og ved at det ble vanskeligere for dem å finne seg en jobb.

Det var ikke sånn at jeg ikke brydde meg; jeg var en av dem som stilte seg helhjertet bak alle tiltak for å gjøre befolkningen sunnere og slankere, og jeg syntes det var rett og rimelig at de overvektige ble satt i skammens lys – de var tross alt frie til å trene så mye de ville, og til å spise så lite og så sunt som de ville. Vi trenger ikke fedme, tenkte jeg, og befolkningen vil ikke ha det. Det er dessuten misbruk av samfunnets og skattebetalernes penger å bruke dem på å reparere skadene etter en usunn livsstil. Jeg var glad både for aktivitetspåbudet fra myndighetene og den sosiale kontrollen.

Overvekt irriterte meg; jeg ble kvalm av å se late folk vagge rundt med valker og fett. Særlig provosert ble jeg når det var snakk om mennesker jeg ellers kunne identifisere meg med. Vi må være skjønne, sunne og sterke, tenkte jeg.

                                                         *

Det kom som et sjokk på meg da ny forskning viste at det å ta seg et glass vin hver kveld, likevel ikke var sunt for hjertet. Faktisk var det direkte skadelig, og helsemyndighetene gikk straks ut med en advarsel. Politikerne fulgte opp med diverse tiltak: Kartongvin forsvant fra hyllene. Alkoholavgiften økte betraktelig. Skjenketidene og salgstidene for alkohol i butikk ble innskjerpet. På utesteder ble alkoholholdig drikke servert i stygge, grønne kopper. Enhver nytelse av alkohol i tilknytning til arbeidsplassen eller offentlige arrangementer ble forbudt; dette gjaldt ikke minst på julebord. Arbeidsgivere begynte å stille inngående spørsmål om ansattes og arbeidssøkeres alkoholbruk: Det ble vanskelig å holde på eller få en jobb om man rørte alkohol på fritiden. Ja, selv ble jeg frosset ut på arbeidsplassen da det ble kjent at jeg, tross alle advarsler, fortsatt nøt et glass vin av og til. Jeg opplevde også at bekjente sluttet å invitere meg til sammenkomster og fester.

Jeg bestemte meg for å oppsøke en venn for å høste litt forståelse og støtte. Samtalen forløp slik:

«Kjære venn, utviklingen i samfunnet gjør meg bekymret,» sa jeg.

«Å? Hva sikter du til?» spurte min venn.

«Så mange tiltak er iverksatt for å hindre oss i å nyte et glass vin i ny og ne, og jeg føler meg stigmatisert.»

«Du har vel fått med deg at selv små mengder alkohol er helseskadelig?»

«Jo, da. Men jeg lever ellers så sunt. Jeg synes jeg bør få kose meg med litt vin, uten at samfunnet ser ned på meg.»

«Mener du det er riktig at skattebetalerne skal betale for helseskadene ditt og andres alkoholforbruk medfører?»

«Det er jo så høye avgifter…»

«Langt fra høye nok!» tordnet min venn.

«Vindrikkingen min plager i alle fall ingen andre. Er det ikke litt drøyt at jeg står i fare for å miste jobben?»

«Vi trenger ikke vin. Folket vil ikke ha det,» forklarte min venn, og la til: «NHO vil ikke ha det, LO vil ikke ha det. Vindrikking bryter med livsfremmende fellesskapsverdier.»

«Men hvorfor skal ikke hver enkelt kunne få velge for seg selv?» prøvde jeg.

«Mener du at samfunnet bare skal sitte stille og se på selvskadende atferd? Tenk på hva slags signaler vindrikkere sender ut til andre! Tenk, ikke minst, på de unge!»

«Frihet har ingen verdi for deg…»

«Hva er det du sier? Jeg er liberal!» innvendte min venn, med hevet røst. «Folket vil ikke ha vin, så da er det liberalt å støtte kampen mot vin! Det er misforstått liberalt å ønske seg en frihet som fellesskapet ikke vil ha.»

«Men hva slags frihet er det da fellesskapet vil ha?» spurte jeg. «Er ikke et samfunn ufritt når mennesker blir stigmatisert for og forsøkt forhindret i å nyte et lovlig rusmiddel i moderate former?»

«For å ta et eksempel: Det er blitt lettere å velge abort,» konstaterte min venn. «Det er en frihet folket vil ha, og en frihet folket derfor får. Du kan ikke si annet enn at frihet verdsettes høyt i samfunnet vårt.»

Gå til innlegget

Nei til religiøse privatskoler

Publisert rundt 4 år siden

Nest etter fattigdom, utgjør konservativ praktisering av religion vår tids største trussel mot individets frihet og menneskerettighetene. Problemet synes mest utbredt i muslimske land, men det betyr ikke at vi kan lukke øynene for mørket her hjemme.

Voksne mennesker bør i prinsippet være frie til å tro på hva de vil, så lenge troen er uttrykk for et fritt valg og ikke går ut over andre. Verre er det når konservativ religion får slå rot i unge sinn uten korrektiver fra storsamfunnet. Jeg har lest flere saker i media som gir skremmende bilder av hvordan det kan være å vokse opp i konservativt kristne miljøer her til lands. I slike miljøer, hvor lydighet og lojalitet er dydene som innprentes, lærer de unge å frykte sin frihet og skamme seg over individuelle ønsker og behov som bryter med ”den sanne lære”. En segregering foregår ved at de hindres i å ha kontakt med jevnaldrende utenfor kristenmiljøet.

 

Norske politikere kan ikke blande seg inn i hva slags oppdragelse foreldre skal gi til sine barn, men de trenger heller ikke å legge til rette for segregering og avsondring fra storsamfunnets impulser gjennom å tillate religiøse privatskoler. Det vi trenger er en fellesskole som er seg bevisst sin funksjon som møteplass mellom unge mennesker med forskjellig bakgrunn; en skole som fremelsker mangfold, dialog og toleranse, og som styrker undervisningen i religion, etikk og filosofi. En slik arena vil utvide alle barn og ungdommers horisonter. Spesifikt vil unge som vokser opp i konservativt religiøse miljøer, få oppleve at det eksisterer et mangfold av sannheter, og kunne bli inspirert til å finne sin egen vei i myriaden av muligheter; kort sagt, erkjenne sin frihet.

 

Det er en gåte for meg at partiene på høyresiden i norsk politikk, i saken om religiøse privatskoler er mer opptatt av foreldrenes frihet til å velge for sine barn, enn av barnas frihet til å velge selv.

 

I frihetens navn må religiøse privatskoler forbys.

Gå til innlegget

Islam - en trussel mot friheten?

Publisert over 4 år siden

Som menneske og fra et perspektiv jeg selv vil beskrive som «Hognestad-kristent», ser jeg med økende bekymring på Islams fremvekst i Vesten. Slik mange muslimer praktiserer Islam, utgjør denne religionen en trussel mot våre idealer om frihet, menneskeverd og demokrati. Islamisme er bare en naturlig forlengelse av en grunnleggende frykt for annerledestenkende og annerledestroende. Men det trenger vel ikke å være slik?

Blant muslimer flest gjelder fortsatt en rekke forbud – for å nevne noen, forbud mot å spise svinekjøtt, mot enhver befatning med alkohol (mange muslimer vil også si tobakk), mot sex før ekteskapet (det er sågar forbudt for menn mot å beundre vakre kvinner!), og for muslimske kvinner mot å gifte seg med ikke-muslimer. Blant muslimer gjelder dessuten mange plikter, ikke minst plikten om å sulte seg en måned hvert år, som en «øvelse i lydighet» til Gud (ikke en gang det å drikke vann er tillatt i fasteperioden før solnedgang!). Som om ikke det er nok, skal guttebarn omskjæres: Permanente, risikofulle kirurgiske inngrep utføres på små barn som ikke har noen mulighet til å samtykke. Alt dette tror muslimer flest at Gud har bestemt. Vi hører dertil flere historier om barn og unge i Norge som nektes å gå kledd som de vil, påtvinges bruk av hijab og hindres i normal omgang med norske ikke-muslimer. 

I Islams kjerneområder i Midt-Østen ser vi daglig at menneskerettigheter blir satt til side. Ikke minst er religionsfriheten og ytringsfriheten fraværende. Frafall fra Islam straffes med døden, kritiske ytringer om Islam med piskeslag. Jeg tolker dette kontrollbehovet som et uttrykk for frykt: Frykt for at mennesker som har en annen tro eller mener noe annet enn muslimene selv, skal lokke muslimene bort fra sin egen tro. Men hvorfor denne frykten? Er de ikke sterke i sin tro? Kan de ikke stå alene?

Islamismens fremvekst, representert i dag ved et aktivt Al Qaida og et IS på fremmarsj, opplever jeg som en naturlig forlengelse av av en frykt for annerledestenkende og annerledestroende. Grunnlaget for terrorangrep rettet mot Vesten er at muslimer føler seg truet når ikke alle mener det samme som dem. Selv tør jeg påstå at den som er avhengig av å kue andre for å holde fast ved sin egen tro, er svak i troen. Den for meg genuint troende vil ønske for andre mennesker at de finner veier til Gud på sine egne måter – eller forblir ateister om de heller ønsker det.

Jeg er selv motstander av Muhammed-karikaturer. Jeg kjøper ikke «forsvar-for-ytringsfrihet»- argumentet. For hvordan kan ytringsfriheten forsvares ved å krenke andre mennesker, når ytringsfriheten selv har opphav i idealet om menneskets ukrenkelighet? Man bør likevel kunne få ytre seg fritt i Vesten uten frykt for represalier.

For å være ærlig, klarer jeg ikke helt å forstå hvorfor så mange muslimer føler seg krenket av slike karikaturer. Det er ikke min oppgave å fortelle muslimer hva de bør føle og tenke rundt dette. Jeg kan bare si at for min egen kristne tro har det ikke gjort noen skade at Jesus blir karikert og harselert med. Jeg er glad for at jeg ikke frykter Gud, men lar Gud inspirere meg. Jeg er glad for at Jesus ikke er min Herre, men en indre veileder.

Uten å ha lest noe særlig i den, vil jeg anta at det ikke er noe ved Koranen i seg selv som skulle tilsi at dette hellige skrift tolkes mer konservativt enn den kristne Bibel. Faktum er like fullt at islam i dag praktiseres gjennomgående mer konservativt blant muslimer enn kristendommen gjør blant kristne. Kanskje saken vil stille seg annerledes om 100 år, forhåpentligvis vil den det.

I Norge har vi imidlertid ikke tid til å vente i 100 år eller mer på at dette skal skje. Vi må stå opp for vestlige idealer om frihet, menneskeverd, menneskerettigheter og demokrati. Det er i dette perspektivet at organisasjoner som Pegida kan ha sin berettigelse – ikke fordi det er noe galt med Koranen i seg selv, men fordi det er noe urovekkende over hvordan Islam praktiseres blant dagens muslimer. Også i Norge.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5646 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1356 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1257 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1228 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
8 dager siden / 1171 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
7 dager siden / 1149 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1136 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere