Carl Christian G Andersen

Alder: 6
  RSS

Om Carl Christian G

Carl Christian Glosemeyer Andersen.
Pensjonert lektor i filosofi og idéhistorie på Nansenskolen -Norsk Humanistisk Akademi -
Magister i filosofisk idéhistorie, UiO.

Følgere

Ivar Myklebust har en meget viktig kronikk i dagens Aftenposten. Den beskriver desimeringen av artsmangfoldet på jorden og hvor viktig økosystemene er også for vår egen overlevelse. Jeg leser kronikken i lys av den kapitalistiske globalisering.

Ivar Myklebust, direktør, Artsdatabanken, har skrevet en svært viktig artikkel om artsmangfold i Aftenposten i dag, 4.05-2014. Artikkelen viser med all tydelighet hvordan artsmangfoldet på jorden med stor hastighet er i ferd med å desimeres. Det haster i denne sammenheng også å få kartlagt hvilke, og hvor mange, arter vi har på jorden, - dette gjelder også for Norge. Ivar Myklebusts artikkel og opplysninger blir ikke minst viktig å lese, hvis den sees på bakgrunn av hva den allerede genierklærte James Lovelock sier om de samme økologiske tendensene til artsutryddelse. I boken ”Gaias hevn” (2006) gir han blant annet et sleivspark til de bekymringsfullt miljøforkjemperne som er så opptatt av dagens utryddelse av arter. Lovelocks argument er, at hele evolusjonshistorien er full av eksempler på slike masseutryddelser og desimeringen av artsmangfoldet på jorda. Arter kommer, og arter dør ut. Enten Lovelock sier dette bevist provokativt eller ikke, er han ikke villig til å se den enorme forskjellen som er oppstått mellom tidligere og nåtidens utslettelse av arter og økosystemer. Hyppigheten og graden av dagens utryddelse av artsmangfoldet og våre økosystemer, er for en stor del styrt og forårsaket av vår Vestlige teknokapitalistiske markedsliberalisme. Prosessen skjøt enorm fart med industrialismens inntog for noen århundrer tilbake, i dag foregår desimeringen av artsmangfoldet og våre livsviktige økosystemer med en hastighet som er ukjent i tidligere historiske epoker. Det mest skremmende med Lovelockes perspektiv, er hans form for argumentasjon. I stedet for å knytte forringelsene av våre økosystemer og artsutryddelse sammen medl vårt kapitalistiske system og globalismen, overlater han hele naturens og menneskets skjebne i Gaias hender. Gaia vil selv på sikt ordne opp i det vi mennesker skaper av rot og uorden i naturen, sier han. I denne tankegangen ligger også innbakt hans uttalelse, at vi er alt for mange mennesker på jorden. Selv estimerer han Gaias bærekraft til mellom 2-4 milliarder mennesker. Selv om Lovelock skulle ha rett i dette synspunktet, er det satt inn i en form for biosentrisme, som utelukker et kritisk, antroposentrisk syn. Dermed ender Gaias hevn ut i ren misantropi og antihumanisme, etter mitt syn. Når for eksempel honningbiene og humlearter er i ferd med å dø ut på grunn av vårt industrielle jordbruk, opprettholdt av blant annet massiv bruk av ulike pescidier, er disse oppdagelsene en meget alvorlig hendelse som kan tjene som dagens alarmklokke for helsetilstanden i det økosystemet vi selv er en del av, lever i og er fullstendig avhengig av. Menneske som art er kun del av en større og altomfattende ”organisme-miljø-relasjon”. Ved våre egosentriske menneskelige handlinger er vi i ferd med å ødelegge den større relasjonen vi er fullstendig avhengig av på lengre sikt. Gregory Bateson beskriver i sin bok ”Angel’s Fear” denne altomfattende ”organisme-miljø-relasjonen” for ”hellig”. Jeg er fullstendig enig med ham og velger å lese Ivar Myklebusts viktige artikkel i lys av dette.
Gå til innlegget

Kjærlighet, "religion" og "det hellige"

Publisert rundt 6 år siden

Solveig Wahl har publisert et innlegg om kjærlighet. Hennes kloke ord at "kjærlighet er handling", vil jeg å slutte meg til med å tilføye noen etymologiske utdypninger av "økologi", "det hellige" og "religion".,- begreper som omslutter "kjærlighet".

«Kjærlighet er ikke en ting. Kjærlighet er liv. Det betyr å være lys levende. Kjærlighet er aktiv omsorg for livet", sier Solveig Wahl i et nytt innlegg her på verdidebatt.no Jeg har fremhevet det hun avslutter sitt innlegg med og kan ibare slutte meg 100% til hennes kloke uttalelse. Kjærlighet betyr for meg en aktiv omsorg for livet , både for våre medmennesker, våre medskapninger og alt som hører livet til. Kjærligheten omfatter derfor også vår aktive omsorg for våre omgivelser, våre økosystemer og livet som helhet. Til denne helheten hører også naturen, våre landskap, fjell, hav, planter og artsmangfold som tilsammen utgjør det økologiske kretsløp vi er en del av. Helheten vil alltid være større enn de enkelte delene den består av, og mennesket, som del av denne helheten, har som oppgave gjennom innsikt og handling å opprettholde dette kretsløpet og videreføre det til stadig nye generasjoner. For Gregory Bateson (Angel's Fear) var denne helheten "hellig", og våre handlinger og etikk har alltid muligheten til å verne om om det hellige ved å føye det som er adskilt, sammen . Ordet "religion" uttrykker nettopp hva man skal betrakte det "hellige" som:; - "rel-ligio" betyr "å føye/knytte sammen", "å forbinde". Og som kjent er jo grunnbetydningen av "økologi" "læren om husholdning" , fra gresk "oikos", husholdning, og "logos", lære, viten, fornuft. Vi har allerede mer enn god nok viten og kunnskap om denne økologiske helheten vi selv er en liten del av, men vår viten krever nå mer enn noen sinne, at vi omsetter den i aktiv kjærlighet for å opprettholde og bevare livet for oss selv og våre etterkommede slekter. Det er denne livgivende visdom og innsikt som vår vakre og klokeste salme "Deilig er Jorden" omtaler, en salme som opprettholder vårt kollektive minne og ansvar. Kjærligheten er, som Wahl sier , en altomfattende kjærlighet til alt liv. Nok en gang takk for dine viktige og nydelige innspill på verdidebatt.no, Solveig.
Gå til innlegget

Det har skjedd en revolusjon i vår måte å forstå og forske på dyrs adferd og deres indre opplevelse av "verden.". Veien frem til dagens forskningsmetoder og verdimessige holdninger har vært kronglete og fyllt av motsetninger.

 Forskning og etikk. -Om dyrs adferd og opplevelse av "verden"- Det har skjedd en revolusjon i vår måte å forstå og forske på dyrs adferd og deres kognitive evner.  Det er en revolusjon som de siste 25 årene først og fremst skyldes den livgivende fagkombinasjonen av kognitiv etologi, psykologi og zoosemiotikk til en enhetlig forskningsgren.  Dario Martinellis "A Critical Companion to Zoosemiotics", 2010, er et glimrende eksempel på hva som har skjedd og skjer innenfor forskningen akkurat nå.  "Zoosemiotikk" betegner studiet av dyrenes kognitive adferd og  kommunikasjonssystemer. ZOOSEMIOTIKK ER STUDIET AV AV DYRS SUBJEKTIVT OPPLEVDE VERDEN Zoosemiotikken, i motsetning til biosemiotikken, begrenser sitt forskningsområde til det vitenskapelige etologiske studiet av dyrs "Umwelt" forstått som dyrenes subjektivt opplevde verden og adferd innenfor rammen av tegn og tegnutveksling ("semiosis").  Utforskningen av andre dyrearters Umwelt byr selvfølgelig på en rekke praktisk vitenskapelige, teoretiske og filosofiske problemstillinger. Det klassiske, cartesianske problem om forholdet mellom kropp/sjel og "theory of mind" dukker naturligvis opp når vi beveger oss inn på slike områder.  Har vi overhodet noen mulighet til å kunne vite hva "den annen" opplever og tenker?  Det er en problemstilling som nesten synes uoverstigelig, i hvert fall når det gjelder å kunne forske på andre dyrearter enn oss selv og deres opplevelse av den verden de lever i. Felles for zoosemiotikerne er at de i sine studier av dyr i første rekke velger å benytte seg av den "analogiske metode":  Vi kan forstå ander dyrs adferd og Umwelt ut fra hva vi vet om oss selv som mennesker. Dette er et klart pragmatistisk og filosofisk viktig valg som forøvrig videreutvikles innenfor de såkalte kognitive vitenskaper. (Se f.eks Lacoff & Johnson: "Philosphy in the Flesh" (1999) og "Metaphors we live by"). I tillegg til en analogisk, empatisk tilnærming til dyrs opplevde verden har dessuten utviklingen innen hjernefysiologien de seneste år gjort det mulig å utføre "objektive" studier direkte på og i dyrenes sanseorganer ("Merkwelt") og ikke kun i "Wirkwelt", som er den måten dyr handler og ter seg på.  Begrepene over er hentet fra en av etologiens kanskje viktigste grunnleggere, Jacob von Uexküll.  De fleste zoosemiotikerne har en grunnleggende og forfriskende filosofisk og etisk tilnærming til deres fagområde, snarere enn en rent deskriptiv.  Et sted i "A Critical Companion" sier for eksempel Dario Martinelli eksplisitt  "(O)g hvis semiotikk er, hva den faktisk er, en filosofisk disiplin,(...) da er det sannsynligvis sant at vi som semiotikere, har et etisk imperativ". MENNESKEKULTUREN UTGJØR ET VIKTIG FORSKNINGSOMRÅDE INNENFOR ZOOSEMIOTIKKEN For zoosemiotikerne utgjør også menneskekulturen et spesielt forskningsområde som bør stå sentralt innen deres samlete forskningsfelt. Her skiller zooosemiotikken lag med den mer generelle, og dessuten langt mer kjente disiplinen, biosemiotikken. I følge Dario Martinelli har denne retningen en tydelig dragning mot det metafysiske. Med grunnlag i Charles Sanders Peirce og hans treleddete tegnrelasjon, ser en del biosemiotikere på hele universet som en mulig relasjon av tegn. Dario Martinellis kritikk retter seg for eksempel mot hvor lite biosemiotikken generelt har å si om den menneskelige kultursfæren og menneskedyret, forstått som semiotisk vesen.  Ifølge ham har biosemiotikken fullstendig utelatt menneskerelaterte tema med den følge at "kultur" blir oppfattet som et rent menneskelig begrep.  Slik blir mennesket og det menneskelige stående på den e n e side av en demarkasjonslinje, plassert i én kategori, mens alle øvrige dyr vil befinne seg på den andre siden. For Martinelli og hans tilhengere utgjør menneskekulturen derimot et sentralt forskningsområde som for fremtiden bør stå sentralt innenfor zoosemiotikken.  UTFORSKNING AV REDUKSJONISMEN INNEN DYREFORSKNINGEN Et hovedanliggende for kognitiv etologi er å utforske de utbredte former for reduksjonistiske tendenser innen dyreforskningen og å undersøke nærmere noen av de viktigste konsekvensene som vil kunne følge i kjølvannet av å operere med bombastiske dikotomier mellom menneske og dyr i forskningen. Slike "fordommer" vil alle kunne føre til en utpreget form for antroposentrisme der forskningen lett kan komme på gale veier og føre til store, negative etisk-moralske konsekvenser. Jeg oppfatter ikke minst Dario Martinellis kritiske prosjekt som en viktig form for dekonstruksjon av våre "store fortellinger" hvis eneste funksjon er å opprettholde og viderefører vår kulturs dominerende fordommer som a priori gitte sannheter.  Slike fordommer kan man godt velge å se i lys av Dawkins teori om de kulturelle "memer".  Memene har noen av de samme funksjoner som hestens "skylapper". Når f.eks en ledende filosof og semiotiker som John Deely tilsynelatende relativt uskyldig snakker om "The Semiotic Animal"(2010), er denne karakteristikken, av ham, kun ment å gjelde for mennesket og mennesket alene.  INTET ABSOLUTT KVALITATIVT SKILLE MELLOM MENNESKET OG ØVRIGE DYREARTER. DET ER KUN TALE OM "GRADER" AV FORSKJELLER. De fleste zoosemiotikerne vil derimot ikke foreta noe absolutt kvalitativt skille mellom menneskedyret og de øvrige dyrearter.  De opprettholder ideen om den darwinistiske gradualisme.  Der er det kun tale om ulike "g r a d e r" av forskjeller mellom mennesket og de øvrige dyr, snarere enn kategoriske, kvalitative skiller. Ut fra hva jeg kan forstå, sammenfaller for eksempel Martinellis tenkning om disse graduelle prosessene med Gregory Batesons og C.G. Jungs berømte skille mellom "creatura" og "pleroma" slik Bateson behandler disse begrepene i "Mind and Nature" (1979): De kvalitative forskjellene vi danner oss forestillinger om, d.vs creatura, er nettopp forestillinger som skjer kun i våre hoder, -  i naturen , pleroma, finnes ikke slike skiller. ER KULTUR SÆRPREGET FOR MENNESKET ALENE? Er "kultur" f.eks noe som er særpreget for mennesket alene? Kognitiv etologi finner sterke belegg for at både menneskets kultur og moral har dype røtter og sitt utganspunkt i dyreverden. Den ledende primatforskere i dag, Franz de Waal, er en av de mest berømte forskerne som de siste 20 årene har skrevet interessante bøker om dette tema. For ham er hverken "Kultur" eller "moral" forbeholdt mennesket alene. Storapene fører for eksempel sine erhvervede kunnskaper, d.vs memer fremfor gener, videre til den etterfølgende generasjon.  De samarbeider og lærer av hverandre, og de kan danne redskaper som de bruker som finurlige verktøy. Dessuten er deres flokkliv tydelig preget av moralske regler og adferd der sjimpanser, gorillaer og dvergsjimpansene viser evne til empati og en adferd, som er styrt ut fra flokkens egne moralske koder. Brudd på slike koder innen flokken, kan få ganske fatale følger for den enkelte. (Franz de Waal: The Boneboe and the Atheist og Marian Stamp Dawkins "Through our eyes only"). Og - hva skal man kalle den sosiale arbeidsdeling og kommunikasjonsformene som opprettholder honningbienes samfunn?  Dario Martinelli har den oppfatning at de emergente, kvalitative forskjeller vi ser i naturen, er styrt av digitale skiller som vi pålegger den, mens prosessene i naturen,uavhengig av menneskets kategoriseringer, foregår gradualistisk og er analoge. Skillet mellom pleroma og creatura åpner dermed opp for muligheten til å kunne se homo sapiens som siste emergente tilskudd innen en kontinuerlig evolusjonær prosess, samtidig som skillet ikke forhindrer oss i å kunne se og legge vekt på mennesket som et spesifikt og unikt vesen i evolusjonen, vurdert på dets egne premisser.  Men da gjelder dette perspektivet i såfall også for alle øvrige dyrearter, der hver i sær har sine helt spesifikke unike evner og anlegg som gjør hver enkelt art skikket i kunsten å overleve.  Nyere etologisk forskning er etter min mening tydelig preget av en velgjørende anti-reduksjonisme.  Kritikken løper som en rød tråd gjennom zoosemiotikken og dens ledende representanter. De åpner opp for et meningsfullt studium av, og en fordypning i, andre dyrs Umwelt der de ønsker at forskningen skal foregå på dyrets egne premisser så langt det overhodet er mulig.  Martinelli tar for eksempel et kraftig oppgjør med C.L. Morgan og hans berømte, reduksjonistiske "canon".  Den lyder slik: "Ikke under noen omstendigheter bør man fortolke handlinger eller adferd som et resultat av en høyere psykisk evne, når det er mulig å fortolke dem som resultat av en underordnet evne". Martinellis antireduksjonistiske argument mot Morgans' Canon har av andre zoosemiotikere blitt døpt til "Martinelli's Canon", og lyder slik: "Ikke under noen omstendigheter bør handlinger eller adferd bli fortolket som et resultat av en underordnet psykisk evne, når det er mulig å fortolke dem som resultat av en overordnet evne". "DER "KLUGE HANS", - HESTEN MED MATEMATISKE EVNER Den historiske bakgrunnen for "Morgans' Canon" går tilbake til Tyskland i 1905-1907 og er knyttet til det berømte fenomenet "Der kluge Hans", - en hest som det ble sagt hadde matematiske evner.  Hesten og hans trener, Orlov Trotter, utførte en rekke forestillinger rundt omkring i Tyskland ved århundreskiftet.  Forklaringen på dette merkelige fenomen skyldtes ene og alene hestens helt unike evner til å tolke sin treners og publikums nesten umerkelige små kroppslige tegn slik at den visste nøyaktig når den skulle stoppe å skrape med hoven i bakken når svaret på oppgaven var riktig!  Rundt århundreskiftet var det oppstått en relativt bred, almen oppfatning om at dyrene kanskje likevel langt fra var særlig forskjellige fra oss mennesker.  Darwins evolusjonsteori hadde etterhvert slått rot i folkedypet.  Med biologen og psykologen Oscar Pfungsts' avsløring av tilfellet "Der Kluge Hans" i 1907 slapp luften momentant ut av ballongen. Hesten viste seg jo å være 'dum som en stut'(!) og forsto ikke selv de enkleste regnestykker.  Kognitiv etologi snur imidlertid med rette denne fordomsfulle konklusjonen på hodet.  Selv om Hans i k k e var begavet med våre menneskelige regneferdigheter, utviste hesten tross alt helt unike evner og ferdigheter på andre områder som langt overskrider våre.  Der Kluge Hans kunne lese og fortolke menneskets "usynlige' små kroppslige tegn like lett som vi kan løse 2+3=5.  Hverken hestekjennere, biologer, bruk av filmopptak eller tryllekunstnere hadde i første omgang klart å avsløre hestens skjulte evner under forestillingene og de forsøkene den var med på. Følgene av denne avsløringen ble fatal. Snart ble rammene for den generelle utforskningen av dyrs kognitive evner og spesifikke anlegg lagt om, slik at man i fremtidige studier skulle kunne utelukke enhver form for "Clever Hans-effekt".  Sterile, teknisk svært oppkonstruerte laboratorieforsøk ble ét av resultatene i kjølvannet av "Der Kluge Hans".  Dyrs adferd ble heretter forstått som "kun" instinktive uten noen form for kognisjon.  Instinkteorien ble nesten enerådende i mer enn 50 år og er ennå svært utbredt.  Martinelli og hans forskningsfeller plukker derimot instinktteorien fra hverandre punkt for punkt. De bygger åpenbart på Gregory Batesons artikkel "What is an Instinkt?". (Steps...) Instinktteorien fungere for det meste lik en "black box" der forskere kunne plassere alle uforklarlige funn og sette merkelappen "kun instinkter" på dem.  Undersøkelser, som ble utført ute i dyrenes naturlige miljø, ble ikke lenger sett på som vitenskapelig nok fordi man ikke hadde samme kontroll på forskningsbetingelsene der, sett i forhold til hva man hadde under kontrollerte labratoriestudier.  Som følge av "Der kluge Hans" ble det for eksempel påbudt, under forskning på dyrs kognitive evner, å bære store, upersonlige masker foran ansiktet, dette for å forhindre muligheten av å påvirke forsøksdyrene og resultatene mens testene pågikk.  Alle forskningsprossedyrene ble etterhvert standardisert og upersonliggjort innen behavioristiske eksperimenter med dyr.  Slike standardiseringer vanskeliggjorde selvfølgelig enhver mulighet for en dypere utforskninger av ulike dyrearters komplekst sammensatte Umwelt og deres naturlige adferd i deres eget habitat. Ét slikt eksempel på vanskeliggjøring kunne for eksempel være en nærmere undersøkelse av den enkelte dyrearts mulige språkevner i deres naturlige miljø.  Behaviorismen forkludret også forskningen på interspesifikk kommunikasjon, f.eks mellom mennesket og dyr.  Redselen for " Der Kluge Hans-effekten" er fortsatt svært utbredt i mange forskningsmiljøer, der en positivistisk tilnærming til dyrs adferd og evner ofte råder grunnen alene.  Takket være noen sentrale 'utbrytere' fra den herskende oppfatning, oppstår biosemiotikken og zoosemiotikken på midten av 60-tallet.  Her finner vi blant andre tenkere og forskere som Jane Godall, Thomas Sebeok, Donald R Griffin og Gregory Bateson.  Ungareren Thomas Sebeok har en sentral betydning for de nye holdningene som er på vei. Han regnes som pioneren og grunnleggeren av bio- og zoosemiotikken idet han knytter studiet av dyrs kommunikasjon og adferd til den amerikanske pragmatisme og dens triadiske tegnteori slik den er utformet av amerikaneren Charles Sanders Peirce: "Et tegn er et noe, som for noen står for noe i et eller annet henseende". Samtidig kobler Sebeok Peirces semiotikk sammen med den latviske etolgen Jacob von Uexküll og hans Umwelt-begrep slik at de tilsammen danner utgangspunktet for en overordnet zoosemiotisk teori og ny forskningsgren.  "Umwelt" er å forstå som enhver organismes subjektivt, opplevde "verden" slik denne opplevelsen er preget av den enkelte arts spesifikke sanseapparat og evner til å forholde seg til dets omgivelser. ETTERLIGNING, BEDRAGERI, LEK OG ESTETIKK Gregory Batesons utforskning av "lekeadferd" hos dyr ble senere en viktig impuls for zoosemiotikkens gjennomgang av de semiotiske begrepene "etterligning", "bedrageri", "lek" og "estetikk". De utgjør sentrale forskningsområder innen etologi og estetikk og legges til grunn for forståelsen av menneskets og dyrs produksjon av kunst. Dario Martinelli bygger for eksempel videre på Batesons tenkning og den sammenheng han ser mellom dyrs lekeadferd og menneskekulturens utvikling av estetikk og kunst. Martinellis analyse formelig strutter av kreativitet og originalitet. Hvis man ikke skulle ha fått det med seg tidligere, vil man, etter å ha lest Batesons analyse av "lek" og Martinellis gjennomgang av dyrs adferd og kommunikasjon, begynne å forstå hvor usedvanlig komplekst sammensatt de kommunikative systemer er innen dyreverdenen. Ta for eksempel noe så "uskyldig" som to hunders l e k med hverandre.  Når to hunder treffes, og ønsker å leke snarere enn å sloss mot hverandre, utveksler de en serie med forskjellige tegn.  Tilsammen signaliserer disse tegnene til motparten at nå er det kun å  "lekesloss" som bør gjelde. Den ene hunden foretar f.eks det velkjente artsspesifikke tegn for "lek" ved å bøye hodet og kroppen nedover samtidig som den strekke labbene fremover mens den bjeffer ivrig og vender hodet raskt frem og tilbake fra side til side.  Hvis motparten svarer med samme type tegn, er leken brått i gang. Under hele lekeseansen opprettholdes leken som "lek" ved stadig å gjenta de spesifikke, ulike tegnene som indikerer hva relasjonen skal være.  På samme måte vil selvfølgelig kattenes lekeadferd være preget av en tilsvarende utveksling av tegn dem imellom, men kattenes lek vil adskille seg fra hundenes tegnrelasjoner ved at katten benytter seg av deres egne artstypisk semiotiske tegnutvekslinger (semiosis). Mange av de samme tegnene som vi finner i intraspesifikk lekeadferd, vil også kunne dukke opp i intrespesifikke sammenhenger, f.eks i lek mellom hunder, katter og mennesker. Martinellis minitiøse gjennomgang av disse fire nevnte matakommunikative begrepene lek, bedrageri, etterligning og løgn, bygger seg gradvis opp til en overordnet svært overraskende, men interessant estetisk-filosofisk ide:  "Kunst" og estetikk kan ifølge ham forståes å ha et evolusjonært forløp som starter med de enkelte dyrearters evne til lek, etterligning, lureri og løgn.  Slike egenskaper forutsetter ikke bare det å ville kommunisere på ett plan, men innebærer også samtidig å kunne metakommunisere.  Det betyr for eksempel at de lekende hundene på en og samme gang både må kunne skille mellom, og samtidig forbinde to forskjellig kognitive plan med hverandre.  Vi igjenkjenner denne form for metakommunikasjon hver gang vi selv benytter oss av analogisk tenkning. En analogi sier på én og samme tid at noe både er, og er ikke.  De dikteriske metaforerene er basert på dette grunnleggende mønster av dobbelte utsagn.  Shakespeares metafor "Life is but a shadow, a poor player on the stage..." trekker en paralell mellom menneskelivet generelt og livet som et skyggeskuespill på en teaterscene;- livet er, og er ikke det det beskrives som.  La oss igjen vende blikket mot hundenes lek. På ett plan antyder hundenes bjeffing at dette kan dreie seg om en forestående slåsskamp. På metaplanet blir derimot budskapet modifisert i sammenhengen til kun å bety å ville leke.  Hundenes kroppslige tegn, slik som bøyd hode og ivrige bevegelser frem og tilbake med hodet, blir dermed å forstå som en metaforisk kommentar og fungerer som forklarende kontekst til den første bjeffeytringen, - de kroppslige tegnene oppfattes som en korreksjon i retning av å fortsette den videre lekeadferden.  Mark Becoff har over mange år som kognitiv etolog, spesielt beskjeftiget seg med de semiotiske tegnutvekslingene som skjer under hundenes lek med hverandre, men også når de leker sammen med mennesker. Disse trinnene i dyrenes utvikling av metatenkning peker altså frem mot det menneskelige, kunstneriske uttrykk. "Estetikk" ansees fortsatt hos de fleste av oss først og fremst å være et rent menneskelig fenomen og en spesifikk menneskelig uttrykksform. "Estetikk", på engelsk, "aesthetics", har "å sanse,persipere" som etymologisk grunnbetydning. Det finnes imidlertid tydelige tegn blant en rekke dyrearter som vitner om at mennesket må dele denne estetiske evnen sammen med dem!  Jeg vil i denne sammenheng spesielt henvise til etologen Karl von Frisch hvis undersøkelser kan leses i "Animal Architecture". Frisch viser i sin berømte bok til de tydelige tegn på estetiske dimensjoner som vi kan observere og kjenne igjen hos blant annet løvhyttefuglen "the bowerbird". Disse hannfuglene bygger komlekse konstruksjoner av kvister, blader og blomster som fungerer som beskyttelse eller hvilested eller hytte for parringsleken.  Hver hannfugl er svært oppfinnsom m.h.t å bygge opp sin konstruksjon for deretter å pynte den med 'all verdens herligheter':  Steiner, skinnende glasskår, vakre blomsterdekorasjoner og bladverk, alt i et forsøk på å tiltrekke seg hunnens oppmerksomhet og interesse.  Ofte brekker hannfuglen en liten kvist som den biter i enden, slik at den flises opp og kan tjene som en form for pensel eller malekost. Deretter knuser den forskjellige blåfargete bær med nebbet som den har plukket i skogen og maler hele inngangspartiet i de nydeligste sjateringer av blått med sin 'pensel'.  Blåfargen likner til forveksling på fargene i fjærdrakten som hannløvhyttefuglen har på brystet, så valget av fargen på inngangspartiet er ikke tilfeldig.  Når hannen oppdager visne blomster på konstruksjonen, plukker den øyeblikkelig ut den visne og erstatter den med en ny og frisk en. Frisch har dessuten ofte observert hvordan fuglen kan tre litt tilbake for kritisk å vurdere sitt skaperverk på passende avstand.  Karl von Frisch har også funnet ut at hann-løvhyttefuglene legger steinformasjonene i form av en sti for å skape perspektiv sett ut fra hunnfuglene som betrakter. Hanfuglen dekorerer systematisk inngangenspartiet på en slik måte at de største steinene legges lengst vekk fra inngangen, og de minste nærmest, slik at hunnfuglen får illusjonen av å se en sti, hvis perspektiv fører rett inn til hannens "paradis"!  Disse undersøkelsene er senere blitt bekreftet av etologene Gould & Gould i en bok med nesten likelydende tittel, "Animal Architects". NB!("Kunst og forbannet løgn)!! ER MENNESKET ALENE OM Å HA SPRÅK? Kognitive etologer og zoosemiotikere har i senere år rettet oppmerksomheten også mot det kompliserte spørsmål om det kun er mennesket, og mennesket alene, som kan sies å 'ha' et språk.  Mange biosemiotikere og zoosemiotikere vil reservere språkevnen til kun å gjelde for homo sapiens.  Den førnevnte John Deely representerer et slikt standpunkt, og han er representativ for mange filosofer og forskere innen bio- og zoosemiotikken selv.  Den kanskje mest innflytelsesrike tenker i det 21.-århundre er den tyske fundamentalontologen Martin Heidegger.  Gjennom store deler av sitt filosofiske virke er han overbevist om at det kun er mennesket, og mennesket alene, som "har" et språk og som dermed også kan sies å 'ha' en 'Umwelt". Dyrene derimot, "are poor in world", som han uttaler det. Oppfatningen er egentlig så utbredt og almen innen filosofi, biologi, etologi og zoologi, at man som zoosemiotiker lett kunne falle for fristelsen til ikke å ville begi seg inn på feltet overhodet. Dario Martinelli er derimot en av flere semiotikere som uten særlig motvilje våger å utfordre denne antroposentriske forestillingen. Den mest kjente forsvareren for språkevne hos dyr, er kanskje for tiden etologen Irene Pepperberg.  Zoosemiotikerne har mange gode argumenter i bakhånd for deres påstand om at flere dyrearter viser tydelige tegn på språklige evner som, i prinsippet, ikke er svært forskjellig fra menneskets.  Det har lenge vært kjent at fuglene uttrykker seg på "dialekter" når de synger, og alt etter hvor de befinner seg, kan de endre sin sangmodus slik at de kan kommunisere med sine egne uansett hvor de til enhver tid måtte oppholde seg.  Fuglesangen må læres og innøves før den etterhvert blir fullkommen. Flere fuglearter demonstrerer et vell av varierte fuglelåter, og fugler, som har tilpasset seg mer urbane strøk, viser seg å endre tonehøyden suverent enten opp, eller ned i forhold til de omgivelsene de ferdes i. Dermed kan urbaniserte fuglers sang og kommunikasjon for eksempel trenge igjennom ulike "lydmurer" av støy fra trafikk og annen ferdsel i byene. De kan imitere andre arter så naturtro, at de blir lurt til å tro sangen er fra en av deres egen art. Og temmede fuglearter, som for eksempel stær, kan lære seg å plystre lange frekvenser av menneskeskapt musikk som tidligere har vært spilt for dem. Ett av de mest forbløffende eksempler på fuglesangimitasjon står imidlertid den berømte Lyrefuglen, "The Lyre Bird", for.  Fuglen er kjent for å kunne etterligne nesten alle slags former for lyder som forekommer i dens omgivelser.  Det kan dreie seg om andre fuglearters sang, eller lyden av en motorsag, bilalarmer eller "gamle" fotoapparater som skaper umisskjennelige mekaniske lyder når de zoomer inn og blenderen lukker seg med et karakteristisk "klikk".  Det er også påvist at fuglene titulerer hverandre med egennavn, akkurat på samme måte som vi vet at delfinene gjør.  Irene Pepperberg og Dario Martinelli refererer til mange liknende eksempler på språkhandlinger hos dyr.  Eksemplene peker alle i retning av at dyr kan ha rent språklige evner.  Martinelli retter i denne forbindelse en kraftig kritikk i sin bok "A Critical Companion to Zoosemiotics" mot ingen ringere enn Thomas Sebok selv, bio- og zoosemiotikkens grunnlegger.  Sebok beholdt hele livet igjennom det standpunkt at "språket" var en evne, som kun tilskrives homo sapiens alene.  De høyere primater kan uten tvil utføre avansert kommunikasjon med variert bruk av tegn for å formidle ulike budskap, men noen form for språkhandlinger ala mennesket, finner Sebeok intet belegg for.  Inntil jeg leste blant annet "A Critical Companion to Zoosemiotics" og flere bøker av Irene Pepperberg, var jeg sterkt tilbøyelig til å forbeholde mennesket alene 'retten' til å benytte seg av språket som meddelelsesmiddel og modell for vår tenkning. Nå er jeg langt mer åpen for enkelte kognitive etologers overbevisende argumentasjon.  Eksemplene som Martinelli trekker frem fra forskningen, kan alle tyde på at det faktisk eksisterer språklige evner hos andre arter enn oss selv, eksempler det er berettiget å benevne med termen "språk".  Jeg har personlig vært svært fascinert av Irene Pepperbergs 30-årig lange studie av Alex, en grå papegøye (grey parrot) som nå dessverre er død for en tid tilbake.  Alex kunne bruke langt over 150 ord.  Han hadde lært seg begreper og demonstrerte rasjonelle evner der han kunne differensiere mellom 7 forskjellige farger og fem forskjellige former.  Alex klarte å skille mellom ulike størrelser og antall figurer som han ble forelagt under forsøkene med Pepperberg.   Alex har demonstrert at han forsto abstrakte begreper som "bigger", "same", "smaller"  og "different". I tillegg klarte Alex å skjeldne mellom preposisjoner som "over" og "under".  Det mest fantastiske var at Pepperberg hadde klart å trene opp Alex til å snakke amerikansk slik at hun kunne føre en direkte 'samtale' med Alex på mange slags vis.  Martinelli nevner selvfølgelig i sin bok Irene Pepperberg og Alex som ét av flere etologiske språkstudier foretatt på forskjellige dyrearter.  SPRÅK SOM MODELL FOR TENKNINGEN Spesielt er sjimpansen Whoshoe blitt berømt siden han ble opplært til å bruke ASL(American Sign Language).  Washoe kunne etter lang og tålmodig opptrening demonstrere forbausende språklige evner og store kognitive anlegg , evner som uten særlig tvil har avdekket sjimpansene som mulige språkdyr.  De klarer å uttrykke glede, sorg og omsorg som har påfallende likheter med menneskelige uttrykksformer.  De har også demonstrert store evner til å kunne lyve og bedra andre, og de viser dermed tydelige tegn på å ha, hva psykologer og kognitive etologer betegner som en 'theory of mind". Slike resultater understøttes av den berømte primatforskeren Franz de Waal som har kartlagt storapenes kognitive evner, moralsk adferd og theory of mind over mange tiår Liknende funn på theory of mind er gjort hos papegøyen Alex, den kaledoniske kråke, caledonian crow, og andre kråkefugler, men finnes også hos hvalarter, delfiner og elefanter. Sjimpansen Washoe har dessuten vist sin evne til å benytte seg av språket som kognitiv m o d e l l  for tenkning slik at han kunne danne helt nyskapende ord og begreper ved hjelp av sin metaforiske bruk av språket. Språk er her forstått ikke bare som middel for kommunikasjon, men i tillegg også som modell for tenkning, - dette er ét av de viktigste kriteriene som språkforskere mener må være oppfylt, for å kunne tilskrive noen en språkevne. Ut fra Washoes allerede kjennskap til ASL-ordene for "vann" og "fugl", dannet han spontant et helt nytt begrep for et dyr han ennå ikke hadde lært navnet på.  Da Washoe engang fikk se en hvit svane på vannet, og ble spurt hva han så, signaliserte han vha tegnspråket ASL "water-bird"(vannfugl)! En smykke-ring kalte Washoe umiddelbart for "a finger bracelet" (fingersmykke). Han hadde ikke lært ordet for "ring", men kombinerte spontant to kjente ASL-begreper, "finger" and "bracelet", til et nytt begrep.  Til disse observasjonen sier Dario Martinelli følgende:  "Dette er virkelig et tydelig bevis på at språket blir brukt nøyaktig som et modellsystem og ikke bare som et rent kommunikativt redskap".  Språket som en modell for tenkning er altså den egenskap, som de fleste psykologer, lingvister og filosofer idag regner som en fundamental forutsetning for menneskets språk. MONKEY HUMOR Et tilsvarende berømt eksempel på språklig adferd finner Dario Martinelli og Penny Patterson hos hungorillaen Koko.  Koko er også opptrent i ASL.  En dag Koko og hennes trener, Penny Patterson, sitter sammen, spør treneren Koko om hun vil ha noe å drikke.  Det vil hun.  Da Patterson spør hvilken kroppsdel man drikker med, oppstår det en merkelig seanse.  Koko ser betenksomt på sin trener før hun demonstrativt peker på øyet.  Etter å ha mottatt latter fra Patterson, peker Koko på nesen, deretter på øret, før hun med et merkelig "glis" peker på munnen og deretter fornøyd tar flaske til munnen for å drikke.  Patterson og Martinelli ser eksempelet som en herlig illustrasjon på "Monkey Humore".  Slike observasjoner viser at både sjimpansen og gorillaene kan benytte språket som modell for tenkningen.  Alle de nevnte artene viser seg også å kunne skåre sterkt på speiltesten.  "Mirror Test" er en test som kan demonstrere hvorvidt dyrene (mennesket inkludert) har en oppfatning av seg selv som et "selv".  "Skore" på speiltestene gir grunnlag for å se på disse artene som handlende subjekter og personligheter, ikke totalt forskjellig fra oss mennesker. Elefanter, men også delfiner og hvalarter skårer høyt på speiltestene, og de har et meget komplisert og variert kommunikasjonsmønster som tyder på at også de titulerer hverandre med egennavn.  Samme evner kommer, som før nevnt, til syne hos enkelte fuglearter.  Kråkefuglene, for eksempel den ordinære skjera, skårer like suverent på speiltestene, og etologer hevder, at delfinene og kråkefuglene står like sterkt som sjimpansene hva kognitive evner angår.  Vender vi blikket vekk fra fuglene og pattedyrene og fokuserer på de sosiale insektene, slik for eksempel pioneren Donnald Griffin har stått i bresjen for, åpenbarer kognitiv etologi et fantastisk komplekst kommunikasjonssystem mellom medlemmene av de forskjellige artene. Nobelprisvinneren i etologi (1973), den tidlig nevnte Karl von Frisch, fikk sin pris for sitt livslange studium av honningbienes kommunikasjonssystem.  Det er verd å merke seg at han allerede i 1920-årene beskriver bienes komplekse "wagging tail-kommunikasjon" som "symbolsk språk".  Nyeste kognitiv etologisk forskning viser dessuten at enkelte vepsearter er svært dyktige til å igjenkjenne sin egen arts individuelle ansikter, og de kan også kjenne igjen enkelte menneskers personlige ansiktstrekk, især birøkterens. Hvis vi vil følge den oppfordringen som ligger i "Martinellis Canon", er det kanskje riktig å stille oss åpne for den videre utforskningen av dyrs språklige kompetanse.  Kognitive etologer og Martinelli har sammen med en rekke zoosemiotikere uansett åpnet opp for et spennende alternativt syn på språk som foreløpig synes å ikke være alment akseptert. BØR ZOOSEMIOTIKKEN BEVEGE SEG INN PÅ ETIKKENS OMRÅDE? Et filosofisk spørsmål som ofte stilles er, om zoosemiotikken og kognitiv etologi også bør kunne bevege seg inn på etikkens og moralens område? Som økofilosof vil jeg umiddelbart stille følgende retorisk spørsmål: Er det overhodet mulig å holde seg kun til en rent deskriptiv beskrivelse i studiet av mennesket og de øvrige dyrs adferd, kommunikasjon og samspill, uten samtidig å ha et etisk perspektiv på det vi holder på med?  Martinelli kommer heldigvis inn på denne problemstillingen, der diskusjonen er av mer økofilosofisk karakter. Han går blant annet inn i den viktige diskusjonen om hvorvidt naturen også kan sies å ha en naturlig, iboende verdi i seg selv ('intrinsic values'). Martinelli dykker ned i den pågående konflikt som består innen etikken og økofilosofien mellom det å ville prioritere et antroposentrisk versus et biosentrisk verdisyn.  Det er meget opplysende og svært gledelig å følge Martinellis kritiske revisjon av den utskjelte antroposentrisme og se hans egne prioriteringer, prioriteringer som han etterhvert deler med mange innenfor sitt studiefelt. ZOOSEMIOTIKK ER EN KOMBINASJON AV KRITISK ANTROPOSENTRISME OG BIOSENTRISME Den går i retning av å ville opprettholde det forfatteren kaller en "kritisk antroposentrisme" kombinert med biosentrismen innen zoosemiotiotikken og dens beskjeftigelse med etiske problemstillinger.  Jeg forstår Dario Martinellis valg av perspektiv som et etisk viktig valg.  Det er flere røster innen økofilosofien og økoetikken som i sin iver etter å unngå antroposentrismen, skyller barnet ut med badevannet. James Lovelocks tenkning om "Gaia" er ét slikt talende eksempel. Når for eksempel James Lovelock ("The Revenge of Gaia. Why the Earth is fighting back - and How We Can Still Save Humanity"(2006) uten synlige store problemer sier, at arter til alle tider har gått tapt i evolusjonen som svar på dagens utbredte desimeringer av plante- og dyrearter på jorden, da melder jeg pass.  Dette er jo utryddelser som først og fremt skyldes menneskelig dårskap og grådighet, og artsutryddelsene skjer i et tempo som er ukjent i historien.(Se BBC: "Tipping points", NRK 2, 2014). Lovelock har dessuten tilsynelatende relativt få problemer med å forkynne sannsynligheten for en halvering av jordens befolkning i en nær fremtid.  Vi er for mange mennesker på Gia allerede, sier Lovelock. Det kan jeg være enig i. Men når han uten å blunke sier at Gaia vil ordne opp i det rotet som menneskeheten har stelt i stand, da gir han uttrykk for det jeg vil kalle ren misantropi.  Det er ikke i første rekke hans spådom om naturens hevn jeg er uenig i. Det er høyst sannsynlig at Lovelock får rett i sine dystre profetier. Det som plager meg, er at Lovelock har valgt et ensidig biosentrisk, eller økosentrisk perspektiv på tingenes tilstand. Ut fra sitt perspektiv ser det ut til at Lovelock velger å prioritere naturens gang og Gaia fremfor menneskets mulige fremtid. Lovelock velger dermed samtidig bort muligheten til å innta en kritisk antroposentrisk humanisme som innbefatter biosentrismen til et helhetssyn. Slik jeg leser og oppfatter siste del av "A Critical Companion to Zoosemiotics" befinner Martinelli seg heldigvis på en helt annen klode enn James Lovelock. I stedet for å tale om den mytiske "Gaia", velger han å holde seg til det konkret pulserende dyreliv på jorda.  Slik jeg leser og oppfatter Martinelli som kritisk representant for zoosemiotisk forskning, befinner han og zoosemiotisk forskning seg heldigvis på en helt annen klode enn James Lovelock.  I stedet for å tale om en mytisk "Gaia", som uansett vil ordne opp i ringvirkningene av menneskets forfeilede veivalg, velger Martinelli å forholde seg til det pulserende liv på jorda.  Det er dette filosofiske perspektivet jeg finner som zoosemiotikkens og Martinellis ledetråd i deres vitenskapelige arbeid.  Dario Martinelli taler åpenbart på vegne av en helt ny generasjon av etologer og semiotiske forskere.
Gå til innlegget

Religiøs tro og vitenskapelig rasjonalitet

Publisert rundt 6 år siden

Dr. Theol Torleif Boman har med sin avhandling "Den hebraiske tenkning sammenliknet med den greske" (1952) fortetatt en religionsfilosofisk og kulturhistorisk analyse som fortsatt virker svært aktuell og dypsindig.

RELIGIØS TRO OG VITENSKAPELIG RASJONALITET Det har i løpet av fet siste året oppstått en debatt om religiøs tro og vitenskapelig rasjonalitet. Den startet i Aftenposten for ca et år siden og ble senere fulgt opp også i andre aviser med en rekke kommentarer og motinnlegg. I Aftenposten(27.03-2013) skriver professorene Johan E.Moan (fysikk,UiO) og Ola Didrik Saugstad(medisin,UiO) en interessant kronikk i avisen. Den dreier seg om det klassisk filosofiske spørsmål om 'tro' og 'viten' sett i lys av vår egen tid. Jeg har stor sans for at seriøse representanter fra (natur)vitenskapen kommer på banen innen humaniora og vil åpne opp for en videre debatt om tro,vitenskap og filosofiske spørsmål. Etter gjennomlesningen av deres kronikk reiste det seg dog en rekke kritiske spørsmål til deres argumentasjon om at "Vitenskapen åpner opp for Gud". Det er derimot ikke vanskelig å argumentere for at det gjennom Vestens kultur og idéhistorie har foregått en gjensidig fruktbar dialog, påvirkning og inspirasjon mellom tro og viten Hvis vi ser på Europas kultur og vår jødisk-kristne arv, er det påfallende hvor mange likhetstrekk vi kan kjenne igjen mellom den gammel-og nytestamentlige skapelsesberetningen på den ene side, og den populære moderne kosmologiske teori om Big Bang på den annen. I det gamle testamente hører vi hvordan verden plutselig dukker frem av intet ved hjelp av Guds skaperord og befalinger om å "bli til!" Og i Johannesevangeliet legges vekten på at "I begynnelsen var ordet (Logos), og ordet var hos Gud, og ordet var Gud" før vi litt senere i teksten kan lese at "ordet ble kjød og tok bolig blant oss". Det er ganske påfallende at den jødisk-kristne skapelsesmyten synes å passe som hånd i hanske med vår moderne Big Bang-teori. Kanskje har myten vært en direkte pådriver for dannelsen av selve teorien? I så måte synes det ikke å være en skarp motsetning mellom en kristen tro og et vitenskapelig livssyn, helt i tråd med det kronikkforfatterne hevder. La meg dessuten føye til at det med den jødisk-kristne skaperfortelling kommer inn et meget dynamisk og fremtidsrettet element i vår virkelighetsforståelse. Disse ideene har preget oss i en slik grad, at vi tar dem som en selvfølge. Vårt vitenskapelige historiesyn og Darwins evolusjonsteori såvel som moderne kosmologiske ideer ( Big Bang) er alle tuftet på en grunnleggende lineær tidsoppfatning med en begynnelse og en slutt. Hermed ikke sagt at Darwins evolusjonsteori passer særlig godt inn i jødisk-kristen dogmatikk! Et alternativt kosmologisk prinsipp finner vi derimot gjøre seg gjeldende i den oldgreske førsokratiske naturfilosofi, -en kosmologi som har enkelte likhetstrekk med den moderne, alternateive Big Crunch-teorien. Her ser man for seg et mulig scenario for dette universets slutt der ekspansjonen av rommet reverseres før det kollapser til en singularitet i form av et svart hull. Deretter vil et nytt univers bli til, og denne prosessen tenkes å foregå i all evighet. I et berømt filosofisk fragment fra førsokratikeren Heraklit(540-480 f.Kr) kan vi lese følgende: "Denne verden, som hverken guder eller mennesker har skapt, er en evig levende ild, som flammer opp etter mål(metron) og dør hen etter mål". I spenningen mellom kosmos og kaos kjemper de ordnende og oppløsende kreftene i universet om overtaket i en evig sirkulær prosess uten begynnelse eller ende. Det filosofiske prinsipp som gjennomsyrer den greske tenkning fra førsokratisk naturfilosofi til Platon og Aristoteles, er deres tanke om at " Av intet kommer intet, men av noe(kaos) kommer alt (kosmos)". Her finner vi altså en konkurrerende skapelsesmyte til den jødisk-kristne som kan sies å støtte opp under det moderne alternativ til BigBang, nemlig Big Crunch - teorien. I sistnevnte kosmologi går tidens pil frem til et visst kosmisk punkt, før pilen snur og universet krymper sammen til et nytt utgangspunkt. Det er værd å merke seg at det hos Heraklit hverken finnes plass til Guder (eller mennesker)som forklarende skapelsesprinsipp i kosmos. Kvantefysikeren Werner Heissenberg har en gang uttalt at de førsokratiske naturfilosofene kan sees som arketypiske, ideologiske forløpere for våre moderne termodynamiske lover om energiens og materiens konstans i universet. Vår egen Dr.teol Thorleif Boman forsvarte i 1952 sin senere så berømte avhandling "Das hebräische Denken im Vergleich mit dem griechischen" for den teologiske doktorgrad. Der foretar Boman en sammenliknende analyse av den hebraiske tenkning og den oldgreske ut fra en dyptpløyende undersøkelse av de to kulturers språk, og han kommer frem til den konklusjon, at de to kulturer har svært forskjellige måter å tenke, sanse,forstå og strukturere verden på. Han mener forskjellen mellom de to kulturers måte å erkjenne 'verden' på kan føres tilbake til deres ulike vektlegging av hvilke sanser og sansekvaliteter den enkelte kultur prioriterer å 'skue' verden gjennom. Innen den hebraiske kultur mener Thorleif Boman at det er hørselen som utgjør den dominerende erkjennelsessansen. Kulturen har utviklet en lyttende måte å forholde seg til det levende ord og Guds tale til sitt folk. Hørselsansen gir dermed bl.a opphav til et dynamisk, handlende verdensbilde der alt som skjer, baserer seg på Guds levende ord og skapergjerning. Hos grekerne utgjør synssansen derimot den grunnleggende erkjennelsesfunksjonen i kulturen. Mens hebreerne kan sies å være 'Ohrendenker', sier Boman at grekerne først og fremst er 'Augendenker'. Ved å vektlegge øyet og synssansen som kulturens viktigste erkjennelsessans, har den greske kultur i første rekke lagt vekt på det å kunne fokusere, holde fast ved 'objektet' og det som skal erkjennes. Grekerne søkte å argumentere logisk og demed vektlegge bevis i deres søken etter å kunne overbevise motparten i et saksforhold, mens det hos hebreerne i første rekke ble lagt vekt på kunsten å overtale til fremskaffelse av handling. Dermed er jødenes verdensbilde mer preget av en ustanselig 'vorden' og dynamikk ('bli til') fordi det er med hørselsansen vi lettest kan erkjenne bevegelse i rommet og i tiden. Synssanse søker derimot snarere å holde 'objektet' fast i sitt grep. Oppfinnelsen av mikroskopet og teleskopet i Vesten kan sees som forlengelsen av synssansens 'forlengede arm'. Det fører lettere til dannelsen av et verdensbilde som er preget av uforanderlighet, stillstand og ro. Thorleif Boman minner oss en rekke ganger om at vi burde tenke mer over hvordan dannelsen av våre verdensbilder foregår og kan vær preget av hvilke sanser og sansekvaliteter den enkelte kultur vektlegger å prioritere. Jeg har stor sans for Bomans grunnleggende filosofiske analyse og mener den fortsatt kan ha stor betydning for vår forståelse av kulturer og hvilke særtrekke som preger dem. I Aftenpostens kronikk argumenterer forfatterne blant annet for hvor viktig kristendommens menneskesyn er for vår oppfatning av humanitet og menneskelige verdier. Jeg deler langt på vei deres syn på kristendommens store betydning for dannelsen av våre grunnleggende menneskelige verdier, etikk og moral. Men når forfatterne samtidig uten noen form for tvil henviser til den gammeltestamentlige fortellingen om at mennesket er skapt i Guds bilde og dermed vektlegger mennesket som det unike vesen på jorda, da melder jeg pass. Forfatterne har valgt å videreføre det gammel-testamentlige antroposentriske verdensbilde uten noen form for kritikk. Det er her jeg ønsker å henvise til Thorleif Boman. Hans tidligere nevnte vektlegging på hvordan menneskets ulike sanser og deres kvaliteter kan gi opphav til forskjellige perspektiver på verden, ser vi blant annet videreført innen moderne kognitiv etologi. Denne naturvitenskapen forsker på artspesifikke dyriske sanser og ulike dyrearters oppfattelser av omgivelsene de lever i. Det er dermed ikke vanskelig å finne moderne naturvitenskaper og representanter som ville kunne sette den jødisk-kristne antroposentrisme i et meget kritisk lys. Jeg tenker for eksempel på moderne biologi, kognitiv etologi og zoosemiotikk, som alle fokuserer på dyrenes spesifikke kognitive evner og anlegg. Her har forskningen hatt en nesten eksplosiv utvikling de siste 15-20 årene, og det går knapt en måned ad gangen før nye oppdagelser om dyrs forbausende evner og anlegg kommer frem i lyset. Mange av disse funnene viser at ulike dyrearter ofte har store kognitive evner, som, bare for noen tiår tilbake, kun var tillagt mennesket og menneskedyret alene. I dag taler vitenskaper som kognitiv etologi og psykologi uten å blunke om 'Animal thinking', om honningbienes 'symbolske dans' og kommunikative evner, om maur og andre sosiale insekters evne til å utvise forbløffende 'menneskelige' egenskaper, tegn som som i hvertfall tyder på 'mind' hos en rekke ander dyrearter en mennesket selv: Kråkefuglene har en oppfatning av seg selv som et selv og subjekt i verden, de kan danne redskaper og foreta tankeeksperimenter i hodet før de velger riktige løsninger på nye oppgaver de møter underveis. Sjimpanser, orangutanger med fler har demonstrert store kognitive evner og språkferdigheter ved opplæring og bruk av American Sign Language. En hund (kollie) har lært seg over 1000 ord og begreper og kan bruke disse i sin kommunikasjon med mennesker osv osv. Hvis vi skal være enige i Moans og Saugestads påstand om at kristendommen har betydd svært mye for dannelsen, utviklingen og opprettholdelsen av det unike 'menneskeverdet', er det også helt på sin plass samtidig å minne oss på, at dette antroposentriske synet kan har ført til en fatal nedvurdering og utnyttelse av øvrige dyr,planter og natur til å gjelde kun som middel for menneskets egne formål. I Genesis uttaler Jahve at mennesket skal herske over dyrene og alt som er skapt, og mennesket skal legge jorden under seg. I så måte kunne mitt motargument til kronikkforfatterne være, at det er 'takket være' den jødisk-kristne etikk og dens ensidige vektlegging av menneskelige moralske verdier og opphøyethet i skaperverket som langt på vei har influert vår tilsvarende nedvurdering av alt øvrige liv i naturen. Det å ta ensidig utgangspunkt i bibelens utsagn om at 'Mennesket( og mennesket alene) er skapt i Guds bilde', kan ha som én mulig konsekvens, en menneskelige utbytting, utnytting og utryddelse av andre dyrearter enn oss selv, med store økologiske og etisk-moralske konsekvenser som følge. Er det kun mennesket alene som er skapt i Guds bilde og som derfor har sjel og kan arve evig liv? Gis det overhodet noen plass i 'himmelen' for de øvrige skapninger i den jødisk-kristne verdensoppfatningen? Som allerede Immanuel Kant argumenterte for, er 'tro' og 'viten' to domener av vår diskurs, som hver har sine rettmessige posisjoner i tenkningens historie. Tro og viten står ikke nødvendigvis i motsetning til hverandre, men de bør holdes fra hverandre og drøftes på sine egne, respektive premisser. Som Kant uttrykker det; det kan gis like mange argumenter f o r , som m o t en tro på en skapende Gud i universet. Det er nettopp det som særkjenner troens domene i motsetning til den vitenskapelige fremdrift. Vietenskapen er basert på oppsetting av hypoteser og gjendrivelse og falsifisering av hypoteser, der kun de hypotesene vil bli stående, som vitenskapen ennå ikke har klart å motbevise. Vår vitenskapelige viten, er i første rekke en viten om hvilke vitenskapelige hypoteser som i k k e holder vann,- vitenskapen er i så måte en kumulert samling av 'ikke-viten'. Den kristne mystiker og mateatiker Nicolaus Cusanus kom allerede frem til samme konklusjon i 1440 i sitt berømte verk "De Docta ignorantia ". Jeg vil foretrekke en slik vitenskapelig udogmatisk holdning som ledetråd i min ferd på jorden, fremfor de stadig gjentatte forsøk på å forene vitenskap og religion til en større enhet. Tro og viten står hverken i motsetning til hverandre, eller bør blandes sammen til en overordnet enhet. Hvilken tro, eller ikke tro, som den enkelte forsker har, er et personlig valg, et valg som selvfølgelig er fullt ut respektabelt, men bare så lenge troen ikke blander seg inn i den vitenskapelig forskning på en slik måte at den kan snakke om "Guds partikkel " og at "Vitenskapen åpner for Gud". Carl Christian Glosemeyer Andersen Pensjonert lektor i filosofi og idéhistorie på Nansenskolen - Norsk Humanistisk Akademi- Magister i Idéhistorie,(UiO)
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
10 dager siden / 2972 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
7 dager siden / 1618 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1571 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1270 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1071 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
18 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere