Carl Christian G Andersen

Alder: 6
  RSS

Om Carl Christian G

Carl Christian Glosemeyer Andersen.
Pensjonert lektor i filosofi og idéhistorie på Nansenskolen -Norsk Humanistisk Akademi -
Magister i filosofisk idéhistorie, UiO.

Følgere

Poeten Helge Torvund har på eksemplarisk vis oversatt en kort-lyrisk tekst av den japanske lyrikeren Miho Nonaka.Jeg finner et paradoks liggende skjult i Nonaka-teksten her,eller kanskje bedre uttrykt;jeg mener diktet snarere inneholder et komplementært forhold mellom menneske og naturi sitt tankemessige innhold som vi aldri kan befri oss fra.Dette paradokset er og forblir vår skjebne, men kanskje også vår tragedie.


NATUR ER UBEVISST ÅND, ÅND BEVISST NATUR*


⁃Noen filsofiske refleksjoner over et dikt av Miho Nonaka, oversatt til norsk (07.05)  av lyrikeren Helge Trorvund (2020) -


Eg lengta etter å verta

ein glasmanet

så gjennomsiktig at ingen

kunne skilja kroppen min

frå vatnet eg sym i


(Miho Nonaka) *



Dette er et særdeles flott og tankevekkende kort-dikt av Miho Nonaka, og det er en tekst, som lyrikeren Helge Torvund ser ut til å ha gjendiktet på treffende måte til norsk.


Teksten stiller umiddelbart en rekke krevende spørsmål,

med ditto mange etterfølgende assosiasjoner, og jeg føler en sterk trang til å kommentere noe nærmere nettopp dette diktets innhold:


Det er med oss, tenker jeg,

som med fisken i vannet og fuglene i luften.

Vi tenker stort sett ikke over hvilke fysiske elementer som er forutsetningene for våre liv. De bare e r der:

Luften vi puster i, vannet som omgir oss, og som våre kropper er fylt av.

Likevel vitner vår historie om et brennende ønske om å ville vende tilbake til ren natur og de naturgitte omgivelsene, som vi er oppstått av, for så igjen å bli ett med.
Kanskje er det musikken, filosofien og lyrikeren som best kan holde fast i vår erindring om vår kosmiske sammenheng og vår lengsel tilbake til natur-elementene?


Da jeg første gang fikk hørte om alle de ufattelig mange milliarder av bakterier som faktisk kravler rundt i menneskets kropp, og som vi består av fra fødsel til død, var det en viten om naturelementer som jeg mottok med den største respekt og glede!

Likevel er det de fire fysiske elementene

 «Jord, luft, ild og vann» - 

som står mitt hjerte aller nærmest; 

disse nesten mytisk, jordiske elementene som omgir oss, og som v i tar for gitt,

men som for de tenksomme og undrende grekerne i oldtiden, ble sett på som alle tings opphav og ur-grunnen for all væren og alt liv.


En gjennomsiktig glassmanet har mye å kunne lære oss, noe Torvunds gjendiktning viser oss på eksemplarisk vis, -

men en slik visdom har også de store åndene i gresk filosofi allerede demonstrert for oss i snart 1600 år.

Der stiller nettopp førsokratiske filosofer som Thales, Anaximander og Heraklit for første gang de fundamentale spørsmål om hva som kan være alle tings begynnelse og ur-grunn.


Jeg finner et paradoks liggende skjult i Nonaka-teksten her,

eller kanskje bedre uttrykt:

Jeg mener diktet snarere inneholder et komplementært forhold mellom menneske og natur i sitt tankemessige innhold
som vi aldri kan befri oss fra.

Med homo sapiens kommer naturen for første gang til bevissthet om seg selv:

Vi trer med vår fornuft ut av natur-sammenhengen og begynner å reflektere over den.

For å si det med den tyske romantiker og natur-filosof, Friedrich Schellings ord:

«Naturen må være den synlige ånd, ånden den usynlige natur.

Her, i den absolutte identitet av ånd i oss og natur utenfor oss, må problemet om hvordan en natur utenfor oss er mulig, bli løst.»



En glassmanet, den bare

e r

i alt sitt opphav, 

og ære være den for det,

men menneskets skjebne, problem og tragedie, er først og sist, at det aldri bare kan

«være-i-og-ett-med elementene», men at v i  er dømt til å tre ut over disse for å kunne bli oss selv.

Og det er nettopp i denne relasjonen av natur og ånd, 

at menneskets problem om sin eksistens og natur, oppstår.


Kanskje er det slik med menneskearten, at vi til syvende og sist vil falle for vårt eget grep? At selve fornuften vil ta knekken på oss?


Vår norske filosof, Peter Wessel Zapffe, tenkte i slike baner i sin doktoravhandling OM DET TRAGISKE (1941).


Personlig vil jeg, til rekken av vismenn, tilføye navnet på den britisk-engelske filosofen Gregory Bateson, (1904-1980).

Han har i våre tid, gjennom hele sin filosofiske og tverr-vitenskapelige karriere, tenkt i de samme baner som vår norske Zapffe gjorde under den 2. verdenskrig.

Gregory Batesons hovedtanke, i blant annet

ANGEL’s FEAR (1987),

er at homo sapiens i evolusjonen, har fått utviklet en hjerne, som vi ikke har maktet å få kontroll over, snarere tvert om.

Vi har med vår fornuft og teknologi i århundrene stadig fjernet oss mer fra naturgrunnlaget og den helhet, vi selv kun er en ringe del av,- dermed har vi også mistet kontakten med «det hellige», sier Bateson.


Dette er én av grunnene til at Bateson, i sine tekster, stadig

minner oss på vår slumrende erkjennelse av «det hellige»,

- en erkjennelse som uavlatelig synes å forsvinne stadig mer ut av menneskets daglige horisont, men som Bateson mener v i må vende tilbake til og gjenfinne, hvis vår art skal ha mulighet til å overleve på lang sikt.


Det er fascinerende å gjøre seg kjent med Bateson.

To av hans hovedverker,

STEPS TO AN ECOLOGY OF MIND, (1971), og det før nevnte verket ANGEL’s FEAR, bærer nemlig begge samme undertittel:

AN EPISTEMOLOGY OF THE SACRED.


Homo sapiens burde være like aktsom overfor det hellige i vår tid, som englene var i s i n  t i d:


«Där änglar är rädda att gå»***


- slik lyder nemlig tittelen i svensk oversettelse av Batesons siste hovedverk.

Jeg vil rette en stor takk til vår poet og forfatter Helge Torvund.

Med sin velklingende oversettelse av Miho Nonakas komprimerte kortdikt, fikk dikterne fra henholdsvis Jæren og Japan nok en gang satt refleksjonen over mennesket og naturens vesen i fokus for vår undring.

Noter:


* FRIEDRICH SCHELLING, Naturfilosofiske forelesninger, 1795-1799)


**Et lite utdrag fra Wikipedia om forfatteren Miho Nonaka og hennes målsetting:


«Her creative works has to do with in-betweenness. She often find herself exploring the issues and questions of translatability, home, dream and language. Her most recent lyric essay involves raising silkworms and harvesting their cocoons as a motif for the liminal space in which poetry and translation happen for her.»


***Där änglar är rädda att gå. Bidrag till en epistemologi för det heliga.

Översätting: Bosse Holmqvist


Gå til innlegget

VG har på mandag(27.04) en lengre video, der folk går ut i skog og mark for å klemme og snakke med trær.Tendensen brer om seg, og den er ikke uproblematisk, særlig vil slike New-Age-holdninger kunne påvirke seriøse miljø- og klima organisasjoner negativt.Som alternativ holdning til naturens finstemte økologi, bringer jeg inn filosofiske synspunkter som vi kan finne i skriftene fra den jødiske filosofen Martin Buber, særlig hans hovedverk JEG OG DU fra 1923.



«SAMTALER» MED TRÆR OG TRÆRNES EGEN KOMMUNIKASJON

EN ANMERKNING TIL EN VIDEO-REPORTASJE I VG, MANDAG 27.APRIL 2020


Det er viktig å skille mellom seriøse plante- og trær-forskere som forsker på plantenes og trærnes kommunikasjon.

Denne tradisjonen står i stor gjeld til Charles Darwin og hans sønn, Francis, som utforsket plantenes kommunikasjonsmønstre og livsprosesser på en måte som først i vår tid er blitt fulgt opp med forbausende og overraskende resultater.

Her vil jeg nevne kun en forsker fra Israel.

Han heter Daniel Chamovitz,

og boken han skrev i 2012, heter «What a plant knows».

Planter og trær har vist seg å ha mange komplekse kommunikasjonsformer, der de innen hver art, kan utveksle tegn og informasjon med hverandre, som de deretter kan reagere adekvat på for å tilpasse seg eventuelle endrede forhold, som skjer i deres habitater. (Kfr min anmeldelse av boken på Amazone.)

Jeg er derimot langt mer skeptisk til den utbredte New Age-tendensen, som nå ser ut til å bre om seg, også i Norge, der det å «snakke med trær», og troen på at trærne kan svare tilbake på de enkelte landenes språk, synes å være et mantra.


For all del - folk gjør ikke noe vondt når de går ut i parker og skoger, for å klemme og snakke med trær.

Det jeg reagerer på, er den enorme antropomorfisme og antroposentrisme som skjer, der vi tillegger trærne rent menneskelige evner og egenskaper, samtidig som mennesket setter seg selv, og ikke trærne, i sentrum.

Jeg har lyst til å nyansere dette bildet en smule.


Martin Buber, den berømte jødiske eksistens filosof, religionsforsker og kommunikasjons teoretiker,

skrev allerede i 1923 et vidunderlig verk som på norsk heter JEG OG DU.

Hovedtanken i verket er kort oppsummert følgende:


Buber innleder sitt hovedverk ved å uttale, at mennesket har to måter, som det kan velge å forholde seg til  «verden» på.

Den ene benevner han «Jeg-Du» og den andre kaller han for «Jeg-Det»


Når jeg for eksempel, i en vennskapelig samtale, uttaler ordet «jeg», så ligger det, i følge Buber, allerede et «du» underforstått i ordet,

og omvendt, et «du» forutsetter et «jeg».


Vi vil derimot ofte støte på den andre formen, det Martin Buber betegner som «jeg-det», i en relasjon, 

der den ene prøver å få makt over den andre.

I stedet for et gjensidig møte mellom to likestilte subjekter - jeg-du -, forsøker den ene å tilrane seg makten ved å gjøre den andre om til et objekt for seg, - relasjonen tar formen av et «jeg-det» forhold.

All maktkamp, også mye av den politiske, er kjennetegnet ved denne subjekt-objekt-relasjonen, der den ene parten i relasjonen vinner makt, på bekostning av den andre, som mister sin frihet.

Ofte vil naturvitenskapelig språkbruk og søken etter «hard data» også kunne være preget av denne «jeg-det-relasjonen».


Så over til Martin Bubers kanskje viktigste poeng i boken.


«Jeg-du»-forholdet er ikke kun forbeholdt relasjonen mellom mennesker, hevder Buber,  men subjekt-subjekt-forholdet kan utvides til å omfatte alt i universet.


Møtet med en katt, eller et tre i skogen kan plutselig tre frem for meg, ikke som et «det», et objekt, men som en kompleks, levende gestalt, som jeg kan kommunisere med og ta innover meg.

Treet trer frem på en ny, og meningsfull måte, der treets egen skjønnhet, dets alder og liv, hele treets livshistorie, blir oppfattet av meg som tegn på noe hellig.

Landskap, fjell og økologiske habitater kan også tre frem for oss i en slik «jeg-du»-relasjon.


Denne buberske innsikten i natur, vekster og dyr, mener jeg ligger til grunn for store deler av den globale klima- og  øko-bevegelsen vi har i dag,  og den viser seg ikke minst blant de unge, som kjemper for en bedre verden.

(Gretha Thunberg, i Sverige, Penelope Lea, i vårt eget land.)


Hvis disse livsviktige bevegelsene skal bli oppfattet som seriøse, er det viktig, at de ikke blir forvekslet med de fremstormende New-Age-bevegelsene, der det å snakke med trær, og forvente svar fra dem på nasjonalspråket, kun uttrykker alt for lette løsninger på svært alvorlige natur - og samfunnsproblemer.

Jeg legger ved VGs video seanse som et eksempel på fenomenet, som jeg mener tar en smule av.



https://www.vgtv.no/video/196089/derfor-snakker-de-med-og-klemmer-traer?utm_term=df-86-w9b84eb3%3Adf-86-n01a1d6f

Gå til innlegget

Anti-vitenskapelige holdninger brer seg som en økende farsott sammen med en stadig økning av fake news.President Donald Trump er kun ett uhyggelig eksempel på begge disse tendensene som truer vår vitenskapelige rasjonalitet.De har rett og slett ikke forstått, at (natur)vitenskapens drivkraft stort sett er basert på hypoteser, og falsifisering av disse ut fra grundige empiriske metoder og studier.

NÅR FAKE NEWS OG VERDENS IRRASJONALITET MÅ VIKE FOR VÅR VESTLIGE, VITENSKAPELIGE RASJONALITE

Et av de sikreste tegnene vi ser på at vi har med grunnleggende vitenskapelig forskning å gjøre,

er at forskere stiller opp hypoteser ut fra observerte fenomener,

deduserer (utleder) mulige konsekvenser av disse hypotesene, og sanker inn empiriske data.

Deretter kommer den aller vanskeligste delen av forskningen inn i bildet:

Fortolkningen av data og fremtidige prognoser.

Metoden er vel kjent innen vitenskapsteori som HDM(Hypotetisk-deduktiv metode).


I all naturvitenskapelig forskning, som kan kalles «vitenskapelig», ligger altså stort rom for skjønn og klokskap.


I Aftenposten, fra 10.04, demonstreres mine innledende betraktningene på en svært tydelig måte av journalist Sveinung Berg Bentzrød:


«Influensa tar flere liv enn korona»


Forskningstemaet, som diskuteres her,

er coronaviruset, men det kunne like godt ha dreiet seg om klima- og miljøforskningen.


I Aftenpostens artikkel står blant annet følgende, uttalt av en av forskerne,

Mette Kalager, er lege og professor i gruppen klinisk effektforskning ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo:


« Forskerne lister opp dilemmaene de mener Norge står overfor nå:

○ Ingen vet sikkert hvilke av de strengeste tiltakene som er riktige tiltak.

○ Kunnskapsgrunnlaget for de strengeste tiltakene er svakt eller ikke til stede i det hele tatt.

○ Å evaluere i ettertid tiltakene som er innført med tanke på læring for fremtiden, er svært vanskelig.

- Vi må beholde tiltak som virker godt og avvikle dem som virker dårlig. Vi vet ikke hvilke dette er. Derfor må vi sette i verk tiltak som kan evalueres og brukes i neste pandemi, sier Kalager.


- Vi må lære mens veien blir til.

Derfor er det viktig at vi innfører systematisk og gradvis gjenåpning av flere samfunnsfunksjoner.

På denne måten kan vi skaffe oss kunnskap om hva som virker i sanntid og for fremtiden, sier hun».


Anti-vitenskapelige holdninger brer seg som en økende farsott sammen med en stadig økt spredning av fake news.

President Donald Trump er kun ett uhyggelig eksempel på begge disse tendensene som truer vår vitenskapelige rasjonalitet.

De har rett og slett ikke forstått,

at (natur)vitenskapens drivkraft stort sett er basert på hypoteser, og falsifisering av disse ut fra grundige empiriske metoder og studier.


Den eneste sikre kunnskap vi har, kan dermed sies å være viten om de, av våre hypoteser, som viser seg å 

i k k e holde mål ut fra grundige empiriske studier.


Vår viten, kan kanskje best karakteriseres som summen av vår  «ikke-viten».


Dette høres kanskje ikke særlig optimistisk eller lovende ut.


Et fjellstøtt, urokkelig ståsted, uten noen former for tvil,

mangler altså som grunnlag for våre valg og handlinger i hverdagen.

Dette gjelder med all tydelighet corona pandemien vi står overfor akkurat nå.

Av den grunn må vi derfor samtidig kunne tåle å leve med denne usikkerheten, og med tanken på, at mesteparten av den viten vi til enhver tid kan støtte oss til,

er den beste, midlertidige kunnskap, som vi har kommet frem til som grunnlag for godt skjønn og riktige valg.

Og disse bør være basert på de beste vitenskapelige og filosofiske argumenter, kritisk diskutert sammen i et globalt, kommunikativt fellesskap.


Uansett, de vitenskapelige forsknings temaene som er nevnt ovenfor, hører alle inn under de såkalte «irreversible, kaotiske systemer».

Denne forskningen står som et viktige supplement til de mer klassiske vitenskapelige studiene vi kjenner til fra tidligere århundrer av vitenskapens historie.

Newtons utforskning av vårt planet systems «mekanikk» regnes, som kjent, inn under studiet av såkalte reversible prosesser.

Kjennetegnet på slike, er at de ser ut til å følge

«mekaniske» årsak-virknings forløp, der våre «prognoser» er langt mere håndfaste og sikre.

Likevel viste det seg, at Newtons fysikalske verdensbilde etter godt og vel 200 år, måtte suppleres med Einsteins relativitetsteori på begynnelsen av forrige århundre.

Og, så gikk det kun knappe 20 år, før Einsteins to relativitetsteorier innen makro-kosmologi, viste seg å ikke være logisk forenelig med Niels Bohrs utlegging av kvantemekanikken.
Innen mikrokosmos synes m.a.o. andre usikkerhets-prinsipper og regler å gjelde!

Kanskje det mest berømte sitat, som illustrerer nåtidens rådende situasjon best, er å finne i den Vestlige, vitenskapelige rasjonalitets vugge.
Uttalelsen kommer fra den greske oldtids-filosofen Sokrates:

«Jeg vet ett, at jeg intet vet.»






Gå til innlegget

Denne nyheten om dyremishandling er fra Pakistan, men selv i Norge, burde vi for lengst ha fått effektivt dyrepoliti i hvert fylke og kommune.For vi er egentlig ikke stort bedre her hjemme, og det til tross for, at v i er et overflodssamfunn, i motsetning til det skadeskutte Pakistan.

Det er rystende nyheter å lese i Aftenposten i dag om mangelen på dyrevelferd i Pakistan (08.04).

Det er skremmende, og etisk sett helt uutholdelig å forholde seg til at vår egen art, menneskedyret,

behandler andre arter som rene produkter, som slakt , eller «ting» som kan anskaffes som kjæledyr, så lenge det passer,

for deretter bare å kunne kvitte seg med, ofte på de mest horrible måter, der dyrene er overlatt til helt ufattelige smerter og lidelser før de dør.

Ingen annen dyreart enn vår egen, er i stand til å utføre slike onde handlinger.
For onde er de, selv om mange av disse valgene, i »beste fall», kan være utført på mangel av bedre viten og innsikt om andre dyrs evne til å føle smerte og glede, akkurat som oss selv.

Vår menneskelige evne til empati, og det å kunne føle sympati 

med a l t levende (  «med-følelse», fra gresk «sympatha») -, er en fundamental forutsetning for menneskets moralske følelse og vår moral, og dermed er disse evnene også medbestemmelse for våre mulighet til å foreta etiske valg.
Disse valgene, som innbefatter, ikke bare oss selv, men hele det økologiske livsfelleskap.

Denne nyheten om dyremishandling er fra Pakistan,

men selv i Norge,

burde vi for lengst ha fått effektivt dyrepoliti i hvert fylke og kommune.

I forhold til dyrevelferd 

er også vårt livssyn på mange måter hengende igjen i eld-gamle fordommer og den dype kløften, som disse gamle vanene ennå er med på å opprettholde mellom oss og de( t) andre.

For vi er egentlig ikke stort bedre her hjemme, og det til tross for, at v i er et overflodssamfunn, i motsetning til skadeskutte Pakistan.


Jeg venter med gru og spenning på hvilke nyheter vi vil få i media her i Norge etterhvert,

når pandemi-restriksjonene for feriereiser i inn- og utland igjen vil oppheves, og kjæledyr i 100-, ja i 1000-vis, enten blir forlatt, sluppet hjemløse ut på gaten, eller pakket inn i hardt tilknyttede plast-søppelsekker og dumpet i søppelkontainere

eller direkte i sjøen mens de ennå lever.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2418 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1871 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1115 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 913 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 671 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
11 dager siden / 599 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere