Carl Christian G Andersen

Alder: 6
  RSS

Om Carl Christian G

Carl Christian Glosemeyer Andersen.
Pensjonert lektor i filosofi og idéhistorie på Nansenskolen -Norsk Humanistisk Akademi -
Magister i filosofisk idéhistorie, UiO.

Følgere

Mennesket som mål og middel

Publisert 15 dager siden

Trumps bruk av militære styrker mot BLACK LIVES MATTER demonstrantene bryter med alle demokratiske og humanistiske verdier.

Det er direkte tragisk det som nå skjer i, og med, USA.

Når Trump benytter rene opprørsstyrker mot sitt eget folk og mot fredlige demonstranter for BLACK LIVES MATTER, da er bunnen for et demokrati nådd.

Det aller verste synes jeg er at Trump benytter vold mot folket som middel for å fremprovosere motvold og derigjennom skape goodwill for hans presidentkandidatur til høsten.

Kanskje på tide å minne «herr president» om en av humanismens viktigste credo:

«Du skal ikke bare ville behandle «den andre» som blott og bart et middel, men også som et mål i seg selv.»

(Immanuel Kant)

For Donald Trump later alt og alle til kun å tjene som pure midler til å oppnå egne, egosentriske mål,

der målet er rå makt over sine egne landsmenn, verdens øvrige nasjoner og land.

Nærmere en verdens-diktator i moderne klær kommer vi knapt ikke.

Gå til innlegget

MANNEN SOM GIKK OVER BEKKEN FOR Å HENTE VANN

Publisert rundt 1 måned siden

I et større innlegg i VG (13.07) kan avisen melde at «20 nye vindparker ligger i områder NVE mener er uegnet.Logikken i utbyggingen av vindturbin industrien for å fremskaffe «grønn energi» minner til forveksling om ordspråket over.

I et større innlegg i VG (13.07) kan avisen melde at «20 nye vindparker ligger i områder NVE mener er uegnet.

Hver tredje av vindparkene som nå skal bygges ut ligger i områder som NVE og Miljødirektoratet har vurdert som lite egnet for vindkraft.»


Dette er så absurd som det overhodet går an!


Logikken er 100% i samsvar med mannen som «gikk over bekken for å hente vann!»


Disse vindkraft turbinene og hele natur-raseringen, som denne enorme industrien fører med seg,

skjer parallelt med at vi i går kunne lese i Klassekampen om at insekt -bestanden er halvert i løpet av noen få tiår på verdensbasis.

Nå holder insektene på å forsvinne samtidig med utryddelsen av helt uerstattelige naturområder og habitater for planter, mennesker og andre dyr.


Under dekket av å ville skape «grønn energi» for fremtiden, vil

vindkraften alene ødelegge alt som er grønt og levedyktig rundt seg i en størrelsesorden som sies å svare til alle eksisterende industritomter på land samt våre idrettsbaner samlet i verden til sammen!!


Ideen, og hele tanken om å kunne skape «grønn v e k s t» 

er et rent bedrag som kun tjener til å kaste blår i øynene på folk.


Det er på høy tid å ta inn over oss den reelle, 

livstruende situasjonen som homo sapiens og alt levende liv står overfor NÅ.


Det eneste tenkelige måten som kan få oss og verden ut av krisene på, 

vil være en grunnleggende og svært omfattende nedskjæring i fri flyt av kapital, varer, tjenester og overforbruk i den rike del av verden, der Norge hører til.

Samtidig trenger vi en global omfordeling av opphopet kapital og rikdom som ligger i hendene på noen få prosent av jordens befolkning.


Omfordelingen bør i første rekke komme alle fattige og underernærte til gode på jorden, 

samtidig som den overførte kapitalen kan gi insentiver til lokalt levedyktige produksjonsforhold og leveforhold over alt på jorden.


Fremtidens behov for energi bør også kunne være mulig å få dekket opp gjennom sterkt redusert produksjon av unyttige varer og tjenester, 

samt av en ytterligere fremskaffelse av «grønne energiformer» som 

i k k e er basert på jordens sparsomme og raskt utbyttede, sjeldne mineraler, der kobolt til våre batterier, kun er

et eksempel.


En økonomisk omstilling vil selvfølgelig kreve til veie en nesten ufattelig mengde med kapital.

Denne vil være mulig å hente, blant annet fra det militærindustrielle kompleks.

Verdens militære opprustning, og vedlikeholdet av det bestående kompleks, forbruker alene helt ufattelige, astronomiske pengesummer, 

hvis eneste formål er kamp om makt, herredømme og destruksjon av tenkelige og utenkelige fiender!

Dessuten er det militær industrielle kompleks samlet den aller største bidragsyter til kultur- og miljøødeleggelsene i verden, og de står som noen av de verste bidragsyterne i globalt CO2-utslipp i atmosfæren!

Frigjort kapital må også snarest mulig overføres og settes direkte inn i både grunnforskningen og anvendt forskning, 

der deler av vitenskapen blir viet til fremskaffelse av nye, globalt levedyktige energiformer som i k k e samtidig trekker selve naturgrunnlaget og alt vi skal leve av, med seg i avgrunnen.

Vi har kun én jord. 
Den er begrenset, 
og livet på kloden er ekstremt skjørt.

Mennesket selv er kun en ringe del av dette dyrebare og skjøre livet. 


Det er et ufattelig paradoks at vi nå er i ferd med å utslette livet vi selv er en del av,

 og dermed truer selve grunnlaget for vår fortsatte eksistens.

Er det fortsatt lov å håpe på et mirakel??



Gå til innlegget

DEN BERØMMELIGE BUKKEN OG HAVRESEKKEN

Publisert rundt 1 måned siden

Aftenpostens lederartikkel kommer i dag med et forslag om å sette økonomisk pris på all natur som vi griper inn i.Jeg har et kort tilsvar til denne tankegangen.

Aftenpostens leder kommer i dag (13.07) med et viktig forslag om å sette en økonomisk pris på naturen og på alle våre ødeleggende inngrep i den.

Tankegangen kan føres tilbake i hvert fall til 70-tallet der boken «Økonomisk vekst, til hvilken pris?» ble sluppet på det norske og utenlandske marked.

Vel og bra,

og ja, til forslaget,

men så b ø r vi føye til et spørsmål:


Hva vil prisen på et stykke natur være, når dette stykket natur er uerstattelig?


Å hovedsakelig ville overlate spørsmålet om inngrep eller ikke

i uerstattelige naturområder og habitater til markedskreftene,

er å fortsette troen på at Adam Smiths 

»the invisible hand” i markedet, 

vil kunne løse og ordne opp i alle problemene som økonomien alene setter i gang,


Da får ordtaket « Å sette bukken til å passe havresekken» ny mening.»



Gå til innlegget

I Klassekampen 07.07 hadde Arna Meisfjord et viktig innlegg om norsk distriktspolitikk i Klassekampen «KVA MED NESNA, ASHEIM.?Relativt ubemerket og uten særlig mye offentlig støy har den opprinnelige radikale ideen om å ha et spredt tilbud av høyere utdanning ute i distriktene gått tapt i iveren etter å samle høyskolene inn under universitetet store paraply.Resultatene merker vi stadig tydeligere nå, og tendensen føyer seg inn i et overordnet sentraliserings mønster som tydeligst har kommet til syne i den stadig økte sentraliseringen av sykehusene og helsetilbudet. En tendens som folk i distrikts-Norge har fått kjenne konsekvensene av direkte på kroppen.

Jeg har egentlig aldri helt forstått eller fått med meg hvorfor distriktshøyskolene rundt omkring i det vidstrakte Norge relativt ubemerket begynte å bli sugd opp i en universitets tsunami som i dag snart er i ferd med å reduser og utradere hele ideen om distrikt høyskolen som stammer fra 68-generasjonen og begynte å bli en fysisk realitet ved 70-tallets begynnelse.

Ideen om å desentralisere høyere utdanning og legge mer vekt på en bredere yrkesutdanning begynte på nesten usynlig vis å forvitre i en stadig mer landsomfattende konkurranse mellom distrikthøyskolene seg i mellom om å oppnå universitetsstatus!

Denne økende tendensen går helt på tvers av tanken som ligger til grunn for distriktshøyskolene i landet.

De skulle jo nettopp tjene en desentralisering av høyere utdanning og derfor være lokalisert ute i landets distrikter, og høyskolene var basert på tanken om å  forbedre et landsdekkende pedagogisk studietilbud som dermed bedre kunne dekke behovet for høyere utdanningskompetanse utenfor de store universitet-sentra inne i de største byene våre.

For noen måneder siden ble det klart at Høyskolen Innlandet

ikke ville bli godkjent som universitet, -

en avgjørelse som sikkert var til stor frustrasjon for høyskoleledelsen der:

Den første realiseringene av distrikt-høyskolene i landet skjedde jo i 1971 i Lillehammer. Den ble senere en del av HI!
For oss, derimot, som ennå henger igjen i 60- og 70-tallets opprørs-pedagogikk, virker kanskje avslaget om å omgjøre HI til universitet, helle 

 kanskje som en god nyhet?


Den store sentraliserings bevegelsen som også ønsker å inkorporere stadig flere av distrikthøyskolene inn i universitets overordnete struktur, er etter min oppfatning et ganske skremmende uttrykk for den herskende sentraliserings tanken slik vi kjenner den igjen i andre forkledninger, blant annet tydeligst med nedleggelse av lokale sykehus og innlemmelse av regionssykehusene i mega sentraliserte sykehuskomplekser der lokalbefolkningen er de store taperne.

I den politiske iveren etter å omgjøre den mer yrkesrettede distrikt-høyskolen til universitet, øker samtidig paradoksalt nok kravet om å gjøre universitetsfagene mer yrkesfaglig rettet!

 Dermed mister begge institusjonene innen høyere utdanning i Norge deres indre legitimitet, og humaniorafagene på universitetene ser ut til å gå en svært usikker fremtid i møte.

Det er ikke slik vi vil og bør ha det.

Distriktshøyskolene må få fortsette å perfeksjonere seg på det de i utgangspunktet var ment som, 

og la universitetene få beholde deres akademiske frihet til forskning som kan gå både i bredden og i dybden uten å ha hengende over seg spørsmålet om fagene de tilbyr er yrkesrettet nok, eller ikke!


«Small is beautiful”, uttalte økonomen Schumpeter en gang, og jeg sier meg enig, men

«Small

is too small to survive 

within a capitalistic, expanding monopolistic system”,

vil jeg svare ham 

på godt gammalnorsk!


Vi bør la både distriktshøyskolens og de frie, uavhengige universitetenes idé leve videre, men da må vi unngå den stadig økende sentraliseringsbølgen som våre utdanningsinstitusjoner nå blir utsatt for.


Universiteter har vi allerede flust og mer enn nok av, -

det vi mangler er et bredere tilbud på en mer yrkesrettet, høyere utdanning på bachelor og mastergrads nivå som har bred yrkeskompetanse som mål.
Tilbudet bør kunne realiseres innenfor rammen av lokalt spredte, levende institusjoner som alle kan ivareta den opprinnelig bærende pedagogisk-politiske ide om å spre høyere utdanning utover hele landet og å beholde de opprinnelige høyskolene ute i distriktene.

Gå til innlegget

I Klassekampen (07.07) gjør avisens lesere oppmerksomme på at Oslo Bystyret vil gå aktivt inn for å videreutvikle de allerede eksisterende vannkraftverk i landet fremfor å akselerere videre vindkraftindustrien på land.Det er bare å håpe at Raymond Johansen kan klare å påvirke hele Ap partiets ledelse til å slå inn på en klar og tydelig rødgrønn dreining i økopolitikken, særlig etter de siste uheldige utspillene som partilederne i AP har kommet med, og som trekker partiet ytterligere mot høyre.


Endelig har vi fått et viktig utspill fra en toppolitiker i Oslo-AP, Raymond Johansen, om den videre kraftutbyggingen i Norge.

Oslos byleder har lenge skjønt hvor skoen direkte trykker innen klima- og miljøsakene.


Nå vil han altså satse sterkt på å videreutvikle den allerede utbygd norske vannkraften for på den måten også å kunne unngå fortsettelsen av vår hardasiøse utbygging av kraft turbin-industri på land. 

Vindindustrien berører sterkt verneverdige naturområder med umistelige insektarter, sjeldne plantetyper, trær og habitater som allerede er sterkt redusert og nå blir direkte truet med utryddelse i Norge.

En rekke faglige eksperter på, og innen, norsk vindkraft har i flere tiår kommet med opplysninger om det store forbedringspotensialet som fremdeles ligger i den etablerte vannkraft industrien.

Det har vært sagt i flere tidligere vitenskapelige forskningsrapporter at vår vannkraft og forbedringer av vannkraftverk og det elektriske nettet alene kan fremskaffe mer ren elektrisk energi enn all planlagt vindturbin kraft vil kunne produsere på land.

Likevel har nylig regjeringen kommet med opplysninger om vannkraftpotensialet i Stortinget som direkte motsier lønnsomheten i vannkraftforbedringer og samtidig fremhever vindkraften som det eneste lønnsomme.

Derfor er Raymond Johansens utspill så viktig akkurat nå


Byrådsleder Raymond Johansen har hatt en lang og god fartstid i AP som rødgrønn politiker i Oslo, -
dessuten har han i tillegg som ballast den ettertraktede arbeiderklasse bakgrunn (som tidligere rørlegger), 
noe som jo slett ikke er å forakte i våre dager!


Til sammen vitner hans fagbakgrunn og kombinasjon av politisk erfaring om hvorfor Oslo by de senere årene har fått på plass en tydelig politisk, rødgrønn omveltning innen byen;-

en omveltning som allerede har gitt store miljømessige uttellinger for bedre livskvalitet hos hver enkelt innbygger og en samlet forbedret velferd inne i Oslo by city.


Tenk om Raymond Johansen kunne være den AP-politikeren som også en gang i nær fremtid ble valgt til å overta ledelsen av det sterkt skakkjørte «vekstpartiet»?

Ap trenger mer enn noen sinne en klar og tydelig politisk leder som kan profilere partiet ideologisk, men som samtidig også er i stand til å gjennomføre praktiske rødgrønne politiske tiltak på en samlet venstreside som monner.


Heldigvis har miljøpolitisk talsperson i Ap, Bart Eide og Raymond Johansen begge nylig gått offentlig ut og motsagt Jonas Gahr Støre etter hans svært ubetenksomme og sleivete utspill om å utelukke et fremtidig mulig regjeringssamarbeid med partiene MDG og Rødt!

Da kunne Støre mer tenke seg å få KRF inn i folden igjen, tenkter han høyt.


Derimot har både Bart Eide og Raymond Johansen i flere år nå sterkt og tydelig oppfordret APs partileder til å inngå samarbeids avtaler med alle partiene på venstresiden, og Raymond vet av erfaring hva et slikt samarbeid består i.

 Der hører også åpenbart MDG hjemme.

Nå har Raymond og Bart også fått full politisk støtte fra AUFs sentralstyre, noe som lover godt, håper jeg.


Mon det ennå kan være «von i hengande rødgrønt snøre?»


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2534 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1133 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 777 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 638 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 595 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 498 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere