Carl Christian G Andersen

Alder: 5
  RSS

Om Carl Christian G

Carl Christian Glosemeyer Andersen.
Pensjonert lektor i filosofi og idéhistorie på Nansenskolen -Norsk Humanistisk Akademi -
Magister i filosofisk idéhistorie, UiO.

Følgere

Kampen mellom vindmølle-entusiaster

Publisert 19 dager siden

Den tiltakende motsetningen som har oppstått mellom dem som ønsker en «grønn» vindkraftproduksjon på land for å redde klimaet, og dem som kjemper for vern av «urørt» natur og bevaring av artsmangfoldet, er en motsetning som etter min oppfatning en fiktiv og fullstendig paradoksal.

Kampen for og imot videre utbygging av vindkraft på fastlandet i Norge ser bare ut til å øke for hver dag som går.

Jo Røed Skårderud har i Klassekampen, 29.mai, skrevet en artikkel, VINDKRAFT TATT AV VINDEN. Her tar han opp motsetningen mellom vindkraft entusiastene og naturvern forkjemperne.

Skårderuds behandling og analyse av temaet er spennende lesning.

Jeg har kun en lengre tilleggs-kommentarer til temaet.

Personlig er jeg ikke i tvil om at satsingen på vindkraft i Norge først og fremst bør skje til havs for å hindre flere alvorlige og irreversible ødeleggelser av økosystemer på land.

Den tiltakende motsetningen som har oppstått mellom dem som ønsker en  «grønn» vindkraftproduksjon på land for å redde klimaet, og dem som kjemper for vern av «urørt» natur og bevaring av artsmangfoldet, er en motsetning som etter min oppfatning en fiktiv og fullstendig paradoksal.

Den tyske sosiolog og økonom Wolfgang Streeck har i sin siste bok “How will capitalism end?(2016) kommet med en kritisk analyse av neo-liberalismens post-kapitalistiske utvikling fra og med slutten av 70-80-årene og frem til dagens globalisme og ufattelige krisemaksimeringer. Wolfgang Streeck nevner tre hovedtendenser som føyer seg sammen:

Kutt i kapitalens vekstrate løper parallelt sammen med økt offentlig-, og ikke minst, privat gjeld, samtidig som skillet mellom de få, som stadig får økt sin rikdom, skjer på bekostning av flertallet, som faller ned i økt fattigdom og gjeld.

Finansieringen av lån og privat gjeld har økt til svimlende høyder de siste 30 årene og kan umulig fortsette videre i lengden. 

Det er i følge Streeck en direkte sammenheng mellom økningen av lån og gjeld, og klima- og miljøkrisen. 

Den stadig økende låne-finansieringen, er kapitalismens måte å forbruke fremtidige ressurser på nå, i samtiden. Som låntakere bruker privatpersoner og staten (med offentlig gjeld) penger som det ennå ikke finnes noen reell dekning for. Dess mer den  private og offentlig gjelden øker, jo mer forbruker samfunnet av fremtidige generasjoners ressurser, klima og miljø.

Wolfgang Streeck viser altså at den stadig økende gjelds-raten i verdens globale økonomi, dekker over kapitalismens manglende produktivitet og synkende profittrate ved å ta av en fremtidig produktivitet som ennå ikke er reell.

Konsekvensene er horrible. Klima, natur og artsmangfold er de store taperne sammen med fremtidens kommende generasjoner.

Klimaforkjemperne bør derfor stå sammen med naturvernerne i en felles sak for vern av naturens økologi og sterkt truede artsmangfold.



Gå til innlegget

Ute av syne, ute av sinn

Publisert rundt 1 måned siden

Equinors satsing på oljevirksomhet i Brasil harmonerer dårlig med deres påståtte kursendring.

Innen ti år vil Equinor tjene mer på oljevirksomheten selskapet har i Brasil enn i Norge, (Nrk 18.05). I en tid hvor vi vet, ut fra blant annet FNs klimarapporter, at mesteparten av alle resterende oljekilder til lands og i verdenshavene må bli liggende urørte, er denne nyheten svært forstemmende lesning.

Det er ikke lenge siden Statoil endret navn og logo til Equinor (til den nette sum av 250 millioner norske kroner) og dermed kunne seile under en falsk ideologi der selskapet ønsker å fremstå som noe annet og langt mer enn bare et oljeselskap.

Som én av flere sterkt ideologiske begrunnelser for navnebyttet, blir det nevnt at det nye selskapet ville satse på en mer bærekraftig produksjon og utvikling av alternative  energiformer, deriblant satsning på vindkraft til havs og lagring av CO2 under produksjonen.

Informasjonspropaganda

Søker man i dag på nettet på Equinor.no, dukker følgende tekst opp på skjermen: «Vi skaffer energi til 170 millioner mennesker. Hver dag. Kan et olje- og gasselskap være en del av en bærekraftig energiframtid? Vi arbeider aktivt for å redusere klimautslippene, fremme karbonprising og skape fordeler for samfunn i hele verden. Vi har et mål om å være den mest karboneffektive olje- og gassprodusenten i verden.»

For noen(?) vil sikkert Equinors vaskeseddel som informasjonspropaganda lyde som vakker, grønn musikk i ørene på oss nordmenn som etterhvert har begynt å fatte noe av de fatale natur- og klima-konsekvensene som følger av olje og gass-produksjonen i verden. Atmosfærens CO2-konsentrasjon er nå steget til langt over det den har vært gjennom hele menneskehetens historie. Som alle store kapitalistiske konserner har også Equinor innsett at de er tvunget til å fremtre som mer «økologisk bærekraftig» og samfunns ansvarlig. Hvis ikke ville selskapet raskt ha blitt møtt med langt mer massiv kritikk og motstand av øko-bevegelsene i Norge og andre deler av Europa.

Det virkelig forstemmende med Equinors ideologiske og økonomiske politikk er, at mens vi her til lands nå for første gang ser en svak tendens til å trappe ned noe av vår oljeavhengighet, for dermed så smått å kunne forberede oss på den grønne bølgen, satser altså Equinor det norske folks penger for fullt i økt og ny oljeproduksjon i Brasil!

Dobbelkommunikasjon

Snakk om tungetale og ren dobbelkommunikasjon fra Equinors side: Under skinn av å tenke mer økologisk og ta samfunnsansvar her hjemme, forflytter de sin økte kapitalistiske oljevirksomhet og C02-utslipp til Brasil og andre verdensdeler, særlig til u-land, som er langt vekk fra oss i håp om at ordtaket «Ute av syne, ute av sinn» skal fortsette å virke.

Norges Equinor, som er hovedaksjonær, med en eierandel på hele 67%,  prøver altså å skjule sitt sanne oljeansikt ved å å trappe opp grønn energipolicy her hjemme, samtidig som selskapet, under ledelse av den tidligere Hydro- og Statoil-sjef, Solbrekke, trapper opp selskapets oljeproduksjon og etterfølgende forurensninger av miljø og klima så langt vekk fra vårt eget land som mulig!

Handling nå

Er det rart at økobevegelsene i Norge og protesterende norske skoleungdommer mister motet og krever endring og handling NÅ?!!

Skal nok en gang ordtaket «Ute av syne, ute av sinn» få rett?


Gå til innlegget

Siv Jensen har nok en gang slengt med leppa og sagt noe dumt. Ikke uventet rykker hedersmannen Knut Arild Hareide ut og reagerer sterkt på hennes fordømmende ord. Å kunne skille mellom skitt og kanari i den offentlige politiske debatt, kan være vanskelig, særlig hvis vi glemmer å lese konteksten for debatten.

Jeg har stor respekt for Hareide. At Jensen stadig slenger ukvemsord med leppa, er vi vant til, og det er ikke bra!

Til forsvar for hennes tåpelige kommentar om «jævla sosialister», synes jeg imidlertid at konteksten for hennes uttalelse er viktig og vil nyansere bildet noe. Kommentaren var faktisk ytret som en spøk!  Tåpelig spøk, – ja vel, men dog en spøk.

Å være rettroende uten å ta konteksten i betraktning, kan lett bli en form for ensretting, noe Knut Arild Hareide i hvert fall ikke kan beskyldes for til vanlig.

Vi på venstresiden i norsk politikk må kunne skille mellom hummer og kanari. Siv Jensens uttalelse ser jeg på som sangen fra en umusikalsk kanarifugl som forsøkte å synge på en morsom måte. 

Gå til innlegget

Tror ikke vi klarer det. En kommentar.

Publisert 8 måneder siden

FNs klimarapport for 2018 er nettopp kommet ut. Den maner til øyeblikkelige handlinger før hele sivilisasjonens eksistens er direkte truet med overlevelse.I begynnelsen av 1970-årene var det flere sterke advarsler også her i Norge om hvilke trusler som verdenssamfunnet ville stå overfor innen meget kort tidsramme.En av dem som tok bladet fra munnen, er Hartvig Sætra.Hvor lenge vil «klimarealistene» fortsette å lukke øynene for realitetene?


Tror ikke vi vil klare det. En kommentar


Håpet om å holde temperaturøkningen på jorda innenfor 1,5 grader er ikke realistisk slik stoda er i dag.

FNs siste klimarapport, utkommet for noen dager siden, varsler om nødvendigheten av politiske strakstiltak samtidig som naturens øko-balanse og klima styrer mot ulevelige forhold på jorden innen århundrets  slutt.

Det er med et visst vemod jeg tenker tilbake til begynnelsen av 1970-årene.

Den gang hadde «Nansenskolen. Norsk Humanistisk Akademi» på Lillehammer innført økologi og økofilosofi som sentrale fagområder på skolen, og miljø- og klimadebatten gikk høyt mellom studenter og lærere. Blant gjesteforelesere var navn som Jørgen Randers med temaet  Limits to growth og samfunnspolitiske analyser av forskere som Ottar Brox og Johan Galtung.

Men det er særlig en mann jeg vil nevne her i denne sammenheng.

For langt over 20 år siden vakte den norske lektoren og økopolitikeren Hartvig Sætra mye vrede etter å ha publisert sin andre viktige bok om økologi og klima «Jamvekstsamfunnet er ikkje noko urtete-selskap»(1990). 

Der beskriver og analyserer han sannsynlige scenarier om hva det vil koste den rike delen av verden å få til et globalt likevekts-samfunn. 

Dette var dyster lesning for de fleste, og Hartvig Sætra møtte sterk motstand for sine dystopier, ikke minst blant mange «humanister» med tro på menneskeverdet!

Personlig hadde jeg stort utbytte av å lese Sætras to mest kjente økopolitiske bøker. Den første kom ut under tittelen «Økopolitisk sosialisme» i 1971 som forbinder økokrisene sammen med den globale kapitalismen og dens stadig økende behov for profittmaksimering.

Hartvig Sætras analyser av sammenhengen mellom kapital og økokrise kom altså ut 35 år før forfatteren Naomi Klein utgav sin bok «THIS CHANGES EVERY THING». Der kobles kapitalismens vekst og profittmaksimering direkte sammen med klimatrusselen.

Med den siste utgivelsen av FNs klimarapport burde sammenhengen mellom kapital, økologi og krise-maksimering være ganske innlysende. Likevel ties den som oftes i hjel av et overveldende flertall som fortsatt sverger til ideologien om «økonomisk bærekraftig utvikling» med sterk tro på teknologiske løsninger av klimakrisen uten samtidig å ville endre dens økonomiske forutsetninger drastisk.

I Norge er økofilosofen Arne Johann Vetlesen en viktig aktuell stemme som opprettholder Hartvig Sætras opplysnings-tradisjon om den uadskillelige sammenhengen det er mellom kapitalismens vekstvilkår og kollapsen vi opplever i de globale klima- og økoksystemene.

Jeg lurer på hvor lenge «klimarealistene» kan fortsette å opprettholde deres tro på «realisme» mens de  samtidig er blinde fornektere av realitetene? 

Først når det virkelig er for sent? 


Gå til innlegget

Vi hører stadig at Siv Jensen et co ønsker å skille mellom retorikk og politikk. Slik er det også denne gang, der justisminister Sylvi Listhaug er den første statsråd som har måttet gå av på grunn av hva hun for knappe to uker siden hadde ytret i sterk retorisk form rettet mot Arbeiderpartiet og dets holdning overfor terrorister på FaceBook.Forsøket på å skille politikk fra retorikk er ikke holdbart. Det kan føre galt av sted, noe Sylvi Listhaug-saken demonstrerer på svært dramatisk vis.

 

Vi hører stadig at Siv Jensen et co ønsker å skille klart mellom retorikk og politikk.
Slik også denne gang, der konflikten mellom politikk og retorikk endte med justisminister Sylvi Listhaugs avgang som statsråd.
I denne konkrete saken møtte justisminister Sylvi Listhaug for første gang en samlet opposisjon i Stortinget.
Den kom med en helt legitim kritikk av hennes politiske retorikk og hennes direkte falske påstander mot AP, men hennes falske ytring rammet i virkeligheten også alle de øvrige partiene som, mot FRP og Høyres vilje, ønsket at terrorister i Norge ikke skal bli fratatt norsk statsborgerskap uten at saken først skal bli behandlet i rettsvesenet, før en avgjørelse tas.
Under sin lansering av å gå av som justisminister på mandag morgen, begrunner Sylvi Listhaug sin avskjed med å fremheve at hun føler seg hetset og fullstendig kneblet hva ytringsfriheten angår av AP og opposisjonen.
Med denne saken som utgangspunkt ønsker jeg å fokusere på den klassiske retorikkens prinsipper og hvordan disse henger sammen med ønsket om en allmenn politisk dannelse.

POLITIKK ER RETORIKK.

Etter hva jeg kan se, har svært mange politikere og ulike medier referert til retorikk i denne opphetede debatten, men ingen av debattantene har tatt seg bryet med å gå nærmere inn på hvilke regler og grunnleggende prinsipper som den politiske retorikken inneholder. Ei heller har man søkt å belyse retorikkens nære tilknytning til demokratiets ønske om å videreutvikle en allmenn politisk dannelse i det offentlige rom.
Å tale med kløyvd tunge er et velkjent retorisk fenomen som vi finner utbredt i alle politiske partier i norsk og internasjonal politisk debatt:
Man sier ét og mener det motsatte.
Som et eksempel kan her nevnes de mange ganger justisministeren måtte krype til korset i stortinget og be opposisjonen om unnskyldning for sin retoriske hets mot AP. Alle kunne høre og se at Listhaug ikke virkelig sto inne for disse unnskyldningene hun kom med. Sannheten kom tydelig frem da hun nå på mandag kom med en flengende kritikk av alle som hadde kritisert henne, og ikke minst med direkte hets mot Jonas Gahr Støre.
Likevel er det uten tvil FRP som har gjort denne spesielle kommunikasjonsformen til sitt grunnleggende prinsipp i norsk debatt, der hver og en innen partiet får anledning til å være sin egen lykkes smed og seg selv nok.
«Å være seg selv nok» var også en av de viktigste begrunnelsene som justisministeren Listhaug på mandag oppga som grunn for å gå av som minister. «Hun vil være seg selv» og «fortsette å kalle en spade for en spade» og å kunne fortsette å  «snakke rett fra levra».
Når FRP konsekvent velger å tale med to tunger, begge like giftige, bidrar partiets debattform til å forsure det politiske klima, samtidig som de tåkelegger saksforhold framfor å bidra med opplysning.

Allerede i Oldtidens Hellas, der våre demokratiske ideer og retoriske prinsipper først oppsto, foretok man et viktig skille mellom 'den dårlige' og 'den gode' retorikk.
Dette vesentlige skillet mener jeg fortsatt har like stor aktualitet i dag, som det hadde for over 2500 år siden.
Den 'dårlige' retorikk og retoriker var kun opptatt av å ville «overtale» massene til å anta dens egne synspunkter og ideer uten hensyn til det politiske innholdet og budskapets forhold til rett/sant og urett/falsk.
I motsetning til denne politiske strategi, kjempet den 'gode' retorikk og retoriker med å fremføre et velformulert budskap som skulle samsvare med det politiske inholdet, og der debattøren og den politiske debatten var forpliktet overfor de allmenne, grunnleggende etiske og moralske prinsippene som medborgerne i det athenske demokrati sto for.
Den 'gode' retorikk og retoriker i det klassiske Hellas var opptatt av å ville overbevise mer enn å overtale gjennom saklig argumentasjon der det beste argument skulle vinne. Den 'gode' retorikken var forpliktet til å ville la seg lede av en reell sannhetssøken der de etterstrebet et samsvar mellom budskap og handling, teori og praksis.
Grekerne mente en slik overensstemmelse mellom budskap og handling i det retoriske utspill, var en viktig forutsetning for å kunne realisere det klassiske idealet om at retorikk skulle utgjøre en politisk dannelsesprosess i samfunnet.
Det er nettopp forpliktetheten og overensstemmelsen mellom budskap og innhold som er fullstendig fraværende i FRP og i Sylvi Listhaugs retoriske utspill og oppfølging av utspillet som startet på FaceBook for noen uker siden.
Folks vanlige reaksjoner på en slik form for dobbelkommunikasjon, som FRP og Listhaug i særdeleshet har gjort til deres varemerke, er en tiltakende forakt og mistro til politikernes budskap generelt. « Stortinget oppfører seg som en barnehage!»
(Hvilken enorm fornærmelse er ikke denne uttalelsen fra Listhaug også mot barnehagen som institusjon!)
Slike hatske retoriske ytringer i det offentlige rom kan igjen lett føre til en likegyldighet og en allmenn politisk passivitet, ikke minst blant ungdommen. Stortingsrepresentantene og regjeringens ministre blir degradert fra å skulle være menneskelige og politiske forbilder til å bli utlagt som uvitende kranglefanter i en sandkasse.
Det er derfor selve vår politiske dannelse som trues når den politiske tungetale blir paret med hatske og løgnaktige utspill som stadig vinner innpass i, og dominerer det offentlige rom.
Konsekvensene av slike utspill, som Sylvi Listhaug og hennes allierte over lang tid har ytret offentlig i eteren, kan utgjøre en direkte trussel mot våre grunnleggende verdier og demokratiske prinsipper, der tillit, anstendighet og gjensidig respekt for det frie , forpliktende ord og den som ytrer dem, er grunnleggende forutsetninger for et sundt demokrati.
Den utbredte dobbel-kommunikasjonen, som bl.a. Listhaug, Siv Jensen og FRP står for, kan dermed være direkte med på å uthule og forringe våre muligheter til politisk dannelse på sikt, der hvert menneske ikke kun er å oppfatte som et MIDDEL for EGNE interesser, men også som et MÅL i seg selv.
Menneskeverdet og respekten for den enkelte gjelder universelt, ikke bare for noen nordmenn eller en bestemt gruppe mennesker.
Retorikk og politikk henger på det nøyeste sammen med et levende demokrati der de retoriske rammene for meningsutvekslinger må opprettholdes og videreføres.
De siste par ukers dramatiske begivenheter i Stortinget og det offentlige rom viser at den gode retorikk ennå har et flertall bak seg.
Justisminister Sylvi Listhaug ble hverken hetset av opposisjonspartiene på Tinget, eller fratatt sin ytringsfrihet. Hun ble derimot helt betimelig motsagt og oppfordret til å være anstendig og voksen nok til å be om unnskyldning for famøse retoriske utspill på FaceBook. Argumenter fra alle opposisjonspartiene samlet, synes jeg har vært svært betimelige, og etter min mening, er det den gode retorikk og dens klassiske arv som har overlevd i denne dramatiske debatten.

 

Carl Christian Glosemeyer Andersen Magister, pensjonert lektor i filosofi og idehistorie ved Nansenskolen Norsk Humanistisk Akademi

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2217 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1956 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1923 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1779 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1551 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1519 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1240 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1170 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1102 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1056 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere