Carl Christian G Andersen

Alder: 6
  RSS

Om Carl Christian G

Carl Christian Glosemeyer Andersen.
Pensjonert lektor i filosofi og idéhistorie på Nansenskolen -Norsk Humanistisk Akademi -
Magister i filosofisk idéhistorie, UiO.

Følgere

Den profilerte kunstanmelder og kritiker, Lars Elton, har ufrivillig bidratt til en voldsom debatt om kunst og rasisme.Den startet med en tekst Elton skrev i Kunstavisen.no der han utdyper tildelingen av et kunststipend på 200.000 kr til den norsk-zambiske kunstneren Germain Ngoma i desember.Kritikken av Elton er helt uberettiget og indirekte en trussel mot demokratiet og ytringsfriheten i landet.

EN KOMMENTAR TIL KRITIKKEN AV Lars Eltons tekst:

Fra «blendahvitt» til en miks av farger


Kunstavisen.no – onsdag 8. januar 2020




De siste dagene har det oppstått et voldsomt rabalder i eteren i kjølvannet av at den profilerte kunstkritikeren Lars Elton den 8.januar i år skrev en artikkel i den nystartede Kunstavisen.no:  «FRA «BLENDAHVIT» TIL MIX AV FARGER».

Her reflekterer Elton over Sparebankstiftelsen DNBs stipend, som ble tildelt norsk-zambiske Germain Ngoma ved utstillingsåpningen i Oslo Kunstforening 12. desember.


Dessverre ble Elton nesten umiddelbart beskyldt av et konkurrerende tidsskrift,Subjekt.no, for å komme med en rekke rasistiske ytringer i et imperialistisk språk!


Dessverre, som en direkte følge av denne kritikken i bladet, følte redaktøren av Kunstavisen.no seg tvunget til å fjerne Eltons kunst-sosiologiske betraktninger med en sterk beklagelse i flere omganger i avisen.


Reaksjonene, som har strømmet på i hopetall, er etter min mening helt ute av proporsjoner, og er dessuten nesten umulige å forstå.


Kritikken, som er reist mot Elton både i Subjekt.no, på FaceBook og i Kunstavisen.no, ser jeg på som svært beklagelig.

Den kan dessuten oppfattes som en indirekte fare mot vårt demokratiet og ytringsfriheten i landet.


Lars Eltons innlegg er tydelig skrevet som en «kunst-sosiologisk» kommentar til en prisutdeling til en farget kunstner der Lars Eltons innlegg kan leses som en sterk kritikk av våre herskende kunstinstitusjoner og deres tidligere hang til vanemessige utelatelser av kunstnere med annen etnisk bakgrunn enn den norske.


Eltons artikkel er IKKE en kunstnerisk anmeldelse og bør derfor heller ikke leses på andre premisser enn som en kunst-sosiologisk orientering av stor betydning og interesse for alle som er interessert i kunst og den konteksten som styrer den!


Den som har fulgt med i Lars Eltons journalistiske virksomhet som kunstkritiker gjennom mange ti-år, vet at han overhodet ikke har noen former for rasistiske holdninger eller verdikonservative ytringer i sine tekster.

Han er etter min oppfatning en aldeles ypperlig og faglig kompetent kunstanmelder og kritiker som gjør en fremragende jobb innenfor sitt felt.

Han er en kunstanmelder, som jeg over mange år har fulgt med på gjennom abonnement på Dagsavisen.


Det som har vært Eltons særpreg som kunstanmelder, er hvor særdeles dyktig han er til å se og behandle kunst og kunstneriske ytringer i en større samfunnspolitisk, kritisk kontekst.

På denne måten klarer Elton med sin skarpe penn og blikk for kunst, å rive vekk noe av det forhenget som vanligvis trekkes mellom kunst og samfunn.


Skillet mellom kunsten og dens samfunnsmessige kontekst, har vært, og er fremdeles, en sterkt rådende tendens i vårt kulturliv.

Dette skillet dekker som oftest over både de økonomisk-politiske, de sosiale og de ideologiske forutsetningene som all kunstnerisk virksomhet arbeider innenfor, men som mange kreative kunstnere til stadighet også kjemper imot for å kunne beholde deres kreativitet og skaperevne.


Jeg leser med stor forferdelse og sorg at den kunstneriske debatten i Norge nok en gang klarer å spore fullstendig av.

Detter fungerer bare rent destruktivt.


Kom tilbake på sporet.

Få Lars Eltons opprinnelige tekst tilbake og inn i Kunstavisen.no  med en offentlig beklagelse fra avisens redaksjon.


Denne aksjonen mot Lars Elton er dypt, dypt urettferdig.

Hva han trenger nå, er full støtte fra alle progressive krefter som vil kunstverdenen vel.

En stor takk til Lars Elton.

Gå til innlegget

Den tyske økonomen E. F. Schumacher ble i 70-årene verdenskjent for sin alternative tenkning om økonomisk vekst med boken SMALL IS BEAUTIFUL. Schumachers øko-politiske perspektiv har i stor grad hentet inspirasjon fra den greske oldtidsfilosofen Aristoteles.

SMALL IS BEAUTIFUL.

Klassekampen (03.01-20) går igjennom E. F. Schumachers økonomiske teorier, der han i 1973 formulerte en motkraft til den økonomiske liberalismens fremmedgjøring av arbeideren og arbeidet og samtidig kritiserer Vestens økonomiske liberalisme for dens utbytting av jorden.

 Jeg husker denne boken godt da den i 1977 utkom med tittelen nevnt ovenfor.

Det som slo meg den gang, som nå, er hvor mye Schumachers økonomiske tenkning er sterkt influert av oldtidens store, greske tenker, Aristoteles.

 Aristoteles‘ politiske filosofi og teori bygget på den athenske POLIS ideen- dvs ideen om en liten bystat. Den burde være grunnlagt på en oversiktlig «demokratisk» ledet bykjerne, omsluttet av en selvforsynt jordbrukskultur. 

Hovedideen var behovet og ønsket om å være selvforsynt slik at innbyggerne i polis kunne bevare politisk autonomi i samhandling med andre autonome bystater.

 I dag er Aristoteles’ 2400-års politisk teori på full fart inn igjen i det som går under betegnelsen «environmental economics”. der blant annet Schumachers SMALL IS BEAUTIFUL hører hjemme.

 Den kanskje største kritikeren av de kapitalistiske markedskreftene i nyere tid, var økonomen Karl Polanyi.
Han utgav i 1944 boken THE GREAT TRANSFORMATION - en bok som selv var med på å skape forandring i synet på økonomi og økologi.

I TRANSFORMATION blir markedsliberalismens enorme utbytting av natur og økosystemene satt inn i en system-kritisk, politisk teori, hvor økonomi  og politikk konsekvent dekker over dens «glemte» kontekst - selve naturgrunnlaget. 

 Det bør nevnes at også Polanyi er sterkt påvirket av Aristoteles polis-ide, og den direkte konsekvensen av hans TRANSFORMATION,  ble opprettelsen av Environmental Economics, der tanker som Schumachers SMALL IS BEAUTIFUL tydeligvis ennå lever videre:

Gå til innlegget

Ved gårdagens oppstart av nye klimaforhandlinger i Madrid, hevder Erna Solberg at målet, som Norge har satt seg om å være klimanøytralt innen 2030, forutsetter at vi kan opprettholde og fortsette prinsippet om en betydelig kvotehandel på CO2-utslipp.

Nye klimaforhandlinger startet i Madrid i går.

I den anledning kom Klassekampen (01.12) med en viktige opplysning om hvordan den norske regjeringen tenker:

«Erna Solberg (H)har lovet at Norge skal bli klimanøytralt innen 2030, men da trengs kvotehandelen.»


Tankegangen om klima og kvotehandel er basert på en feilaktige forestilling om at selve naturgrunnlaget kan være, og er, en vare, som fritt kan kjøpes og byttes på et marked, på lik linje med andre varer og tjenester.

I følge Marx har natur og mennesket innenfor kapitalismen fått karakter av ren vare på markedet.

Han kaller denne transformeringen for «fremmedgjøring.» 

Etter den andre verdenskrig tar Jean Paul Sartre og eksistensiell filosofi igjen opp tråden fra Marx, og benevner den universelle kapitalistiske utbyttingen som skjer av natur og menneskelig arbeid, for «tinglig-gjøring.» Forhandlingene om kvotehandel med CO2 utslipp lokalt, som nå pågår i Madrid, bidrar til å forverre natur- og klimasituasjonen globalt.

Regjeringen, med Erna Solberg i spissen, bør derfor kutte ut tanken om lokalt å kjøpe oss fri fra vårt globale ansvar for jordens akutte tilstand. 

De bør samtidig innse at mennesket, såvel som naturens karakter av varer, er rent fiktive - « fictitious commodities»- , som den økonomiske sosiologen, Karl Polanyi, kaller dem i sin dyptpløyende kritikk og analyse av varemarkedet i «The Great Transformation»(1944).

Først når natur og mennesket, som varer, blir trukket ut av markeds-logikken, vil kampen for et bedre klima og miljø overhodet være mulig.


Gå til innlegget

BJØRGULV BRAANEN OG DEBATTAVSPORING?

Publisert rundt 2 måneder siden

Politisk redaktør i Klassekampen har i dag et innlegg i debatten om menneskeverd og livssyn som startet for en uke siden etter en tale som Kjell Inge Ropstad holdt på KrFs landsmøte i forrige uke.Ropstad gikk der til angrep på deler av miljøbevegelsen i Norge og i verden forøvrig.Ropstads kritiske innspill, har vakt stor forundring, også innenfor KrF selv.Braanen tar Ropstad i forsvar samtidig som han sterkt kritiserer nivået på den norske debatten.Min kritikk av Braanen og Ropstad tar utgangspunkt i spenningene innenfor kristendommen og dens menneske- og natur-syn.

BJØRGULV BRAANEN

OG DEBATTAVSPORING?

En idéhistorisk kritikk


Det er med stor undring jeg leser innlegget fra politisk redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen i dag: «Debattavsporing» (19.11).

Min undring skyldes i første rekke at Braanens politiske analyser og kulturelle gangsyn gjennom år, ofte har vært ansporende lesning.

I dag kommer redaktøren imidlertid med en klar, og nesten uforbeholdende støtte til Kjell Inge Ropstad etter at lederen holdt sin berømte tale på Krfs landsmøte i forrige uke. Samtidig hever Braanen sin moralske pekefinger og retter den generelt mot norsk debattklima for grov usaklighet og manglende evne til å lytte!


Hvis Braanen virkelig hadde tatt seg bryet med å fokusere sterkere på enkelte av Jonas A. Sayeds og Ropstads sterke påstander om gapet, som de mener hersker mellom mennesket, naturen og dyrene, og samtidig satt dem inn i en idéhistorisk, kristen kontekst,kunne han ha spart seg selv for å komme med sin usaklige kritikk av andre som deltar i debatten!

Personlig ser jeg den pågående diskusjonen snarere som en svært viktig politisk, etisk og moralsk påkobling til en meningsutveksling der vi prøver å finne holdbare begrunnelser for våre etiske verdier og menneskesyn, enten de er basert på kristne- og/eller sekulære verdier.

Ét av de viktigste poengene som Braanen konsekvent hopper over i sin støtte til Ropstad, er med hvilken retorisk kraft KrF lederen og hans våpendragere fremhever den grunnleggende motsetningen som de mener består mellom mennesket, på den ene siden, og de øvrige dyrene på den andre.

Dette har selvfølgelig skapt debatt i ettertid, og det med god grunn:

Mennesket er per definisjon hellig, dyrene ikke.

Spørsmålet jeg vil stille, er om Ropstad og vi, i vårt ønske om å beskytte våre universelle menneskerettigheter, samtidig skaper en helt uholdbar etisk-moralsk avgrunn mellom to livs-sfærer, som på det nøyeste henger sammen.

Betoningen av den ene livs-sfærens hellighet, trenger ikke nødvendigvis å måtte skje på bekostning av dyrenes og naturens iboende egenverdi, slik at vi, på den måten, skal få det hele til å stemme! «Å helliggjøre» betyr jo nettopp å «sy det som før var adskilt, sammen til en ny helhet.»


En sterkt medvirkende årsak til vår tids sterke polarisering av mennesket/dyr kommer av at hele vår vestlige kultur gjennom årtusener bygger på den jødisk-kristne og greske kultur arv, på godt som på vondt.

Så sent som på midten av 60-taller ble Bibelens gammeltestamentlige natur- og menneskesyn tatt opp til kritisk undersøkelse av filosofen Lynn White : « The Historical Roots of Our Ecological Crisis”(1967)».

I Norge var økofilosofer som Arne Næss viktige bidragsytere til kritikken av vår religions bakside.

Av den grunn er det svært interessant at vi i dag kan se en stadig sterkere fremvekst av teologiske krefter innen øko-teologi og kirken selv, der mange teologer og kristne tenkere har tatt et kraftig oppgjør mot en ensidig, kristen dogmatisme.


Når Sayed og Ropstad, som representanter for KrF, konsekvent hevder menneskets fundamentale egenverdi på bekostning av naturens og de øvrige dys iboende verdier, uttrykker de samtidig en livsfientlig antroposentrisme som hever homo sapiens ut av naturgrunnlaget og bygger mennesket et hjem i skyene.

Kristen-sosialister og økofilosofer med et kristent livssyn, har i mange tiår kommet med berettiget kritikk mot kristendommens ensidige antroposentrisme og slått seg sammen med økobevegelsen verden over i kampen for å bevare artsmangfold, klima og økosystemer. (https://forskning.no/a/1240228 )


Trist er det å tenke på at det var Ropstad som sto i fremste rekke for å felle sin leder, Arild Hareide.

Godt er det at KRF med dette leder-byttet aldri kunne komme inn i Arbeiderpartiets varme.

Nå blåser det en grønn fønvind inn over Jonas Gahr Støres AP, og KrF ligger for tiden godt under sperregrensen.

Gå til innlegget

Kjell I. Ropstads menneskebilde får støtte av KrFs Jonas A. Sayed ( påtroppende KrF- ordfører i Sokndal kommune) i Aftenposten e-avis i dag. De har de siste dagene kommet med sterkt kritiske utspill mot MDG og den globale økobevegelsen som ikke er vanlig kost i norsk politisk debatt. Menneskeverdet settes opp som motsetning til dyrenes og naturens egenverdi på en måte som setter mennesket alene i sentrum. Hvilket syn på mennesket, dyr og natur ligger til grunn for Ropstads dogmatiske påstander?

LIVSSYN OG MENNESKEVERD

KRF I SJÆRSILDEN?

Det hjelper ikke hvor mange ganger KrF-politikeren Jonas A. Sayed i Aftenposten (15.11) gjentar påstanden om at kun mennesket er hellig og dermed har ukrenkelige rettigheter som gjør at vi må trekke et absolutt skille mellom mennesket og dyrene.

Slike påstander er for det første ytret som en rent selvforklarende sannhet uten snev av argumentasjon.

For det andre foretar de et absolutt skille mellom mennesket og dyr som hverken støttes av evolusjonsbiologien eller vitenskapen generelt i dag.

Skillet finner vi heller ikke gjentatt i noen leksika som har mennesket som oppslags tema: «Menneske (Homo sapiens) er en art med tobeinte primater (Primates) i familien av store aper (Hominidae) og tilhører menneskeslekten (Homo)»,  sier Wikipedia.
Vi hører altså til Storapene og er dermed siste skudd på livets evolusjonstre.

KrF-erne Ropstad og Sayed har i løpet av de siste par døgnene kommer med tildels horrible utspill rettet spesielt mot MDG og store deler av miljøbevegelsen i Norge og øvrige deler av verden.

Deres urimelige utspill baserer seg uten tvil på et menneske- og natursyn som til forveksling gjentar Genesis i 1.Mosebok, der Bibelen hevder at mennesket er skapt i Guds bilde, og skal spre seg utover jorden, legge den under seg og herske over naturen og dyrene og gi dem navn.

Dette gammeltestamentlige og kristne livssynet har blitt sterkt imøtegått fra Charles Darwins tid på siste del av 1800-tallet og ble på 1970-tallet trukket frem som et viktig medvirkende idéologisk grunnlag for dagens økologiske kriser og utnyttelse av naturen og dyrene som lever i den. Her var økofilosofen Lynn White tidlig ute (1967: « The Historical Roots of Our Ecological Crisis”), og i Norge var økofilosofer som Arne Næss viktige bidragsytere til denne religionskritikken.

Mer interessant er det at vi i dag kan se at sterke krefter innen øko-teologi og kirken selv, har tatt et oppgjør mot denne ensidige kristne dogmatisme.
I dag står kristen-sosialister og økofilosofer med et kristent livssyn sammen med økobevegelsen verden over til bevaring av artsmangfold, klima og økosystemer. ( https://forskning.no/a/1240228  ) 

Selv den katolske paven har vist et tydelig økologisk engasjement som understreker at et skifte er på gang vekk fra gammeltestamentlig dogmatisme.

Når Sayed og Ropstad konsekvent hevder menneskets fundamentale egenverdi på bekostning av naturens og de øvrige dys iboende verdier, uttrykker de samtidig en livsfientlig antroposentrisme som hever homo sapiens ut av naturgrunnlaget og bygger mennesket et hjem i skyene.

Sayed og Ropstads gammeltestamentlige utspill mot økobevegelsen har heldigvis også blitt møtt med kritikk og forbauselse innen eget parti.

Vi får håpe den nyvalgte lederen i KrF vil bli satt ettertrykkelig på plass innen sitt eget parti,- der finnes det heldigvis fortsatt aktive som har et langt mer åpent sinn.

Trist er det å tenke på at det var Ropstad som sto i fremste rekke for å felle sin leder, Arild Hareide.

Godt er det at KRF med dette leder-byttet aldri kom inn i Arbeiderpartiets varme.
Nå blåser det en grønn fønvind inn over Jonas Gahr Støres AP, og KRF har havnet godt under sperregrensen.




Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 1783 visninger
Selvgodt norsk snobberi
av
Espen Ottosen
rundt 1 måned siden / 1512 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
29 dager siden / 1384 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
18 dager siden / 1136 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
22 dager siden / 1071 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 1 måned siden / 823 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
11 dager siden / 811 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere