Helga Haugland Byfuglien

Alder:
  RSS

Om Helga Haugland

Preses i Bispemøtet i Den norske kirke. Tidligere biskop i Borg.

Følgere

Helbredelse av det hele mennesket

Publisert 6 måneder siden - 794 visninger

Min frykt er at et usunt fokus på kroppslig helbredelse kan redusere evangeliet til å bli et budskap om et liv uten lyte og lidelse, og slik også forvrenge hele det kristne menneskesynet.

VGs dekning av såkalte helbredelsespredikanter har den siste uken fått stor oppmerksomhet. Debatten har blitt fulgt opp også i Vårt Land. Praksisen med å ta betalt for forbønn er svært problematisk, men også sider ved et overdrevent fokus på legemlig helbredelse er vanskelig i en kristen forståelse av livet og Guds skaperverk. 

Ble firt ned. 

Fra Markusevangeliets kapittel to kjenner vi fortellingen om den lamme mannen som ble firt ned gjennom taket. I møte med mannen er ikke Jesu første handling å helbrede bena, men å helbrede Guds-relasjonen. Når den blinde Bartimeus roper til Jesus i Jeriko, viser Jesus først omsorg ved å spørre mannen: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (Mark 10,51). Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki, og ber om at deres «ånd, sjel og kropp blir bevart uskadet» (Tess 5,23). Det ligger i Bibelen en omsorg for det hele mennesket, ikke bare kroppens fysiske førlighet. Jesu omgang med spedalske viser også nettopp hvordan han løfter opp menneskets verdi på tross av sykdom. 

Min frykt er at et usunt fokus på kroppslig helbredelse kan redusere evangeliet til å bli et budskap om et liv uten lyte og lidelse, og slik også forvrenge hele det kristne menneskesynet. 

Kirken bekjenner en tro på en skapende, frelsende og livgivende Gud, en Gud som tar aktivt del i vårt liv. Vi tror på en Gud som har helbredet og som helbreder. Det er viktig å hele tiden ha in mente at det er Gud som helbreder, ikke vår bønn til ham. Bønnespråket er et hjertespråk, et tillitsforhold mellom oss og Gud, hvor vi kommer til ham med våre liv, våre gleder og våre bekymringer. Dette er en kontinuerlig prosess, og bønnen er nærmest det kristne livets pulsslag. 

I det skjulte. 

I dette svarer Gud, noen ganger i det åpne, andre ganger i det skjulte. Mange opplever ikke svar i det hele tatt. Men at mange ikke hører noe svar, betyr ikke at Gud ikke virker. Vi skal frimodig forholde oss til en Gud vi tror kan helbrede også i dag. Men vi må ikke forvente det som en refleks av vår bønn. Som formidlere av Guds ord må vi heller ikke la andre forvente det. Ideen om at en bønn gir umiddelbart svar fra Gud i form av helbredelse kan være skadelig på mange vis. Det kan føre til skuffelse og fortvilelse fra den som ønsker å bli frisk, det kan lede mennesker bort fra troen, fordi troen blir fremstilt som noe man kan vinne på. Når vinningen uteblir, forsvinner også fundamentet for troen. 

Mange prester og diakoner samt andre ansatte og frivillige i Den norske kirke ber for syke. Det er verdifullt! Men vi må ikke bare be om kroppslig helbredelse, men også om at Gud må bevare et menneske i den situasjonen det er i, selv om den er preget av sykdom og lidelse. Vi må også våge å be om Guds nåde i møte med tvil og anfektelser. 

Slike bønner må bes i en situasjon hvor det er en tillit og trygghet mellom den som ber og den som blir bedt for. En slik tillit skapes sjelden over telefon eller i store forsamlinger. Det skjer oftere i det stille. 

Å gjøre slik bønn til en forestilling eller show er stikk i strid med Jesu praksis. Jesus sendte den spedalske mannen bort med streng beskjed om ikke å fortelle videre hva han hadde opplevd (Mark 1,40-45). 

I Jobs bok møter vi Job som blir utsatt for ulike lidelser. Han mistet det mest, og ble rammet av sykdom og plager. Det er en fortelling som minner oss om livets lidelser. Den minner oss om at det ikke er mulig å forstå Gud fullt ut. Vi kommer ikke utenom at sykdom og lidelse hører til våre livsvilkår som mennesker. Det betyr imidlertid ikke at vi skal være observatører til lidelsen og regne den som Guds plan. Heller skal vi være Guds hender i møte med mennesker i nød. Dette gjør vi gjennom handlinger av omsorg, trøst og nærhet, og også gjennom forbønn. 

Å være kristen er å være et helt menneske med både glede og lidelse. Det er å bekjenne troen på en Gud som omslutter hele sitt skaperverk og hele oss. Den praksisen med bønn om helbredelse som har vært omtalt de siste dagene fremstår som om den verken tar det hele mennesket eller den allmektige Gud på alvor.

Trykket i Vårt Land 23. juni 2018

Gå til innlegget

Snarveier og omveier

Publisert 8 måneder siden - 497 visninger

Både paragraf 5 og paragraf 6 representerer alternative og unntaksvise veier til prestetjeneste. Det har i vår kirke vært stor enighet om at teologisk utdanning skal være et grunnleggende kvalifikasjonskrav for å bli prest.

Min replikk til Margrete Kvalbein 13. april begrenset seg til noen av de anliggende hun tok opp i sitt innlegg 6. april. Her uttrykte jeg forståelse for hennes forslag om å se om igjen på noen av de vilkår som er satt for å kunne bli prest etter tilsettingsforskriftens paragraf 5.

Kjersti Marken tar opp en annen viktig problemstilling i sitt innlegg 17. april. Hennes anliggende er knyttet til den samme forskriften, men paragraf 6. Den omhandler det som er blitt kalt «profetveien» til prestetjeneste.

Både paragraf 5 og paragraf 6 representerer alternative og unntaksvise veier til prestetjeneste. Det har i vår kirke vært stor enighet om at teologisk utdanning skal være et grunnleggende kvalifikasjonskrav for å bli prest. Det teologiske studium er derfor den ordinære vei til prestetjeneste, tilsettingsforskriften paragraf 2.

Det er viktig å motivere mennesker, både unge og gamle, til å studere teologi med sikte på prestetjeneste. Kirken trenger høy teologisk kompetanse og berikes av prester som er godt, faglig kvalifiserte. Ingenting tyder på at dette behovet blir mindre i tiden fremover, tvert imot.

Så er det også slik at det kan og bør gjøres unntak fra denne hovedveien til prestetjeneste. Det skal være mulig for mennesker som har tatt en annen utdanning og valgt en annen yrkesvei, likevel å bli prest. Her må kvalifikasjonskravene tillempes, og det må gjøres en balansert avveining mellom teologisk kompetanse, annen relevant faglig kompetanse, realkompetanse og personlig egnethet.

Dette er søkt systematisert i to veldig forskjellige alternative veier til prestetjeneste, jamfør paragraf 5 og paragraf 6. Etter paragraf 5 er det kandidaten selv som søker om godkjenning på bakgrunn av en annen faglig kompetanse enn det teologiske profesjonsstudium. Etter paragraf 6 kan biskopen søke på vegne av personer uten krav til noen spesifikk faglige kvalifikasjonskrav. Forut for søknad fra biskopen ligger samtaler og vurderinger som avklarer om det er grunnlag for å søke. Det skal innrømmes at «profetveien» har vært omdiskutert i vår kirke. Som det tydelig fremgår av teksten, stilles særskilte krav for å få innvilget søknaden. Vår kirke har gjennom årene fått et ikke ubetydelig antall prester som etter denne godkjenningen har bidradd verdifullt med sin tjeneste. Kirkemøtet har ønsket å ha en slik adgang, men ikke redusere på det som er kravene for å bli godkjent.

Jeg mener dette er riktig balansert fra Kirkemøtets side gjennom de ordningene som nå gjelder. Alle som skal gjøre prestetjeneste, trenger teologisk kompetanse, også de som blir prester etter paragraf 5 eller 6. Teologistudiet er krevende, men også utviklende. Vi ser at gruppen som vil bli prester i voksen alder, er voksende. Vi er glad for at mennesker med annen erfaring og bakgrunn søker mot prestetjeneste. Her må kirken være imøtekommende, og samtidig ta ansvar for behovet for teologisk kompetanse, uavhengig av bakgrunn og erfaring. Det er ikke bare nødvendig for å utøve tjenesten, menigheten har også en forventning om det.

Trykket i Vårt land 19. april 2018

Gå til innlegget

I dag kler vi oss i svart

Publisert rundt 1 år siden - 1480 visninger

Seksuell overskridende adferd bør snakkes ihjel og ikke omgis av taushet. I dag relanserer vi «Torsdagerisvart».

De siste ukene har seksuell trakassering og overgrep vært i søkelyset, ikke minst med den internasjonale #metoo-kampanjen. Kjente og ukjente kvinner som har stått frem og sagt «jeg også» har bidratt til en sterk offentlig oppmerksomhet på det som skjer i det skjulte.

Det er bra – seksuell overskridende adferd bør snakkes ihjel og ikke omgis av taushet som skaper skamfølelse og ensomhet.

Skal være trygt. Det skal også gjelde i kirken. Det skal være trygt å etablere nære relasjoner til kirkelig tilsatte og frivillige medarbeidere. Vi arbeider for at kirken skal gi mennesker trygge rom. Det kirkelige arbeidsmiljø skal være kjennetegnet av respekt og likeverd. Trakassering er uakseptabelt i alle sammenhenger, og vi har nulltoleranse for krenkelser og overgrep. Den norske kirke er opptatt av menneskeverdet og det enkelte menneskets rettigheter. Seksuell grenseoverskridende adferd, vold og overgrep strider mot kristen etikk.

Til tross for dette, skjer seksuell trakassering og overgrep også i kirken. Det beklager vi på det sterkeste. Mennesker skal kunne komme til kirken med sin sårbarhet og tillit og bli møtt med respekt og verdighet. Vi vil fortsatt arbeide for at enhver som søker kirken og fellesskapet der, skal oppleve trygghet.

Systematisk arbeid. Derfor har Den norske kirke lenge hatt et systematisk arbeid for å forebygge og avdekke seksuell trakassering og overgrep. Det har vært tema på mange medarbeidersamlinger og kurs, og det har vært gjort undersøkelser, samt fagutvikling og forskning på temaet.

KA utarbeider hvert annet år, også på vegne av Den norske kirke, en rapport som dokumenterer trakassering og overgrep. Her innhentes informasjon fra arbeidsgiverne i kirken, og kartleggingen gjelder arbeidsgivernes forebyggende tiltak og omfanget av anklager. I den siste rapporten, som dekket perioden 2014 og 2015, ble det innrapportert fem saker som gjelder anklager om overtredelse av straffelovens bestemmelser. Rapporten for 2016-2017 settes i gang på nyåret.

Mørketall. Vi vet at rapporten ikke gir eksakt bilde av situasjonen, trolig er her mørketall. Det finnes egne beredskaps­planer mot seksuelle overgrep på alle nivåer i kirken, samt ressursmateriell til bruk i beredskapsarbeidet. Bispedømmene har kontaktpersoner man kan henvende seg til hvis man ønsker hjelp til avklaring og eventuelt til å formidle hva man har opplevd. Dette kommer i tillegg til verneombud, tillitsvalgte og andre faste strukturer enhver arbeidsgiver må ha.

De aller fleste kirkelige arbeidsgivere henter inn politi­attest ved tilsetting av medarbeidere og engasjement av frivillige som skal arbeide blant barn og unge. Men det er ikke nok som forebygging.

Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep ble stiftet i 1996. Det er et nasjonalt diakonalt kompetansesenter og møte- og samtalested for kvinner og menn som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep. Senteret arbeider også med å forhindre og forebygge at nye overgrep og krenkelser skjer i kirke og samfunn, og har nylig fått prosjektmidler for å hjelpe menighetene til å etablere enda bedre rutiner i det forebyggende arbeidet. I tillegg har senteret utviklet liturgier og motivert til årlige gudstjenester om dette viktige temaet i bispedømmene.

Torsdagerisvart. Allerede på 80-tallet startet Kirkenes verdensråd aksjonen «Torsdager i svart» eller «Thursdays in black». «Torsdagerisvart» er en aksjon i protest mot vold og overgrep, og i solidaritet med de som rammes.

I dag relanseres denne her i landet av Norges Kristne Råd. Alle kan delta – handlingen er at man kler seg i svart på torsdager. Blir man spurt hvorfor man går i svart, kan man fortelle hva det hele dreier seg om. Bilder deles på Facebook eller Instagram med #torsdagerisvart og #thursdaysinblack.

Arbeidet for å forebygge og håndtere trakassering i kirkelig sammenheng har fremdeles utfordringer. Vi tror dessverre at det stadig vil være tilfeller der tillit misbrukes, makt utøves og grenser overskrides. Alle som har lederansvar i kirken må bidra til jevnlig kompetanseheving for å kunne forebygge og utvise nødvendig ansvarlighet når trakassering og overgrep blir kjent. Vi som arbeider i kirken, må kontinuerlig peke på at trakassering er helt uakseptabelt, at alle trygt skal kunne arbeide og delta i kirkens mange aktiviteter.

Helga Haugland Byfuglien, Preses i Bispemøtet

Kristin Gunleiksrud Raaum, Leder i Kirkerådet

Jens-Petter Johnsen, Direktør i Kirkerådet

Gå til innlegget

Kirker for vår tid

Publisert rundt 1 år siden - 975 visninger

For 500 år siden gikk katolikker og lutheranere hver sin vei. Likevel er det slik at lutheranere og ­katolikker i Norge aldri har stått hverandre nærmere enn nå. Det er også lenge siden vi har opplevd en så engasjert samfunnsdebatt om våre kristne fellesverdier som i høst.

Kronikken er skrevet i tospann med Bernt Eidsvig, biskop i Den katolske kirke.



NÅR VI I DAG feirer reformasjonsåret 2017 med en nasjonal ­økumenisk gudstjeneste i Nidarosdomen, er det på dagen 500 år etter at Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøren i ­Wittenberg. Overskriften for ­tesene var «Disputasjon over avlatens makt og virkekraft». Luthers formål var å starte en akademisk debatt basert på nøye uttenkte spissformuleringer. Konsekvensene vet vi i dag: en splittet kirke, århundrer med konflikter og konfrontasjoner.

I løpet av de siste femti år har klimaet gradvis endret seg­ ­mellom kirkene. De nærmet seg hverandre i dialog på ulike nivå – fra Vatikanet til nasjonal­kirker, bispedømme og menigheter.

Foreløpig høydepunkt. Den 31. oktober i fjor nådde til­nærmingen og de siste tiårs gode dialog et foreløpig høydepunkt med en ­felles uttalelse, under­tegnet av pave Frans og biskop Munib ­Younan i Det lutherske verdensforbund. Der er bud-
skapet ­klinkende klart:

«Vi oppfordrer alle lutherske og katolske menigheter og fellesskap til å være modige og ­kreative, ­glade og håpefulle i deres forpliktelse til å fortsette på den store reisen foran oss. I stedet for fortidens konflikter er det enhetens gave fra Gud som skal lede samarbeidet og styrke vår solidaritet. Ved å nærme oss ­Kristus i tro, be sammen, lytte til hverandre og leve ut Kristi kjærlighet i våre relasjoner, åpner vi oss – katolikker og lutheranere – for Den treenige Guds makt. Når vi er rotfestet i Kristus og vitner om ham, fornyer vi vårt forsett om å være trofaste forkynnere av Guds grenseløse kjærlighet til hele ­menneskeheten».

Fellesuttalelsen og dagens ­fellesmarkering fokuserer ­entydig på hva som forener katolikker og lutheranere – ikke hva som skiller oss. Men hvordan går vi nå ­videre som kirker, ikke minst, hvordan går vi videre som kirker inn i norsk samtid – og fremtid?

Bredt engasjement. Høstens valgkamp viste oss at en debatt om vårt kristne og ­humanistiske verdigrunnlag innbyr til et bredt engasjement. Uten bevissthet og kunnskap om de verdiene vi ­bygger på, kan et samfunn ­vanskelig finne retning og ­styring.

I spørsmål som angår den vanskelige integreringen og ­migrasjonen i et flerkulturelt samfunn, tror vi det er vanskelig å finne gode løsninger uten at den religiøse dimensjonen tas aktivt med og en god interreligiøs dialog er på plass. For tro- og livssynsspørsmål handler om mye mer enn argumenter i en debatt: For svært mange mennesker gir tro tilhørighet og identitet, den gir trygghet og ikke minst mening.

Derfor tror vi at tros- og livssynsspørsmål vil spille en enda ­viktigere rolle i ­samfunnsdebatten fremover. Et par av innleggene ­under ­høstens trontaledebatt ­understrekte nettopp at diskusjoner om tro og livssyn vil bli mer aktuelle og utfordrende de neste årene.

Våre to kirker ønsker å være offensive i denne debatten. Vi vil utfordre fronter, og åpne rommet for kristne verdier, korrektiver og perspektiver.

Vårt felles beste. ­Norge i dag er mangfoldig, med ­mange ­religioner under ­felles tak. Vi ­lever i en virkelighet ­mange ­kaller sekulær. Det gir oss som ­kirker mange ­utfordringer, men vi skal også være oppmerksomme på de ­utallige ­mulighetene det ­moderne ­norske velferdssamfunnet gir: ikke minst til å ­involvere alle i ­brede debatter om hvordan vi kan ­skape gode omgivelser som tar vare på alle, som har vårt ­felles beste for øye.

Den store innvandringen de siste tiårene har ikke bare gitt Norge er mer sammensatt ­befolkning, men også gitt oss mennesker som har et sterkere forhold til sin tro enn nordmenn vanligvis er vant til. Vi kjenner alle til de spenninger dette kan gi på visse områder.

Samtidig har det ført til det vi vil kalle en skjerpet religiøs ­bevissthet. I møte med tro og ­religion ønsker stadig flere å ­reflektere rundt sine egne tros -og livssynsverdier og sin egen kulturelle identitet. Stadig ­flere er nysgjerrige på hva tro og ­kristne verdier kan bety som ressurs for den enkelte, både i hverdagen og i sammenheng med større etiske spørsmål.

Konkrete prosjekter. 2017 har ikke minst vist oss at en god ­økumenisk dialog blir bedre når vi har konkrete prosjekter vi samarbeider om. Felles løft skaper forståelse og enhet og vi lærer hverandre bedre å kjenne gjennom felles anstrengelser.

Våre to kirkers allerede ­påbegynte samarbeid mot ­jubileumsåret 2030 og tusen­årsjubileet for kristningen av Norge, vil være med å styrke ­dialogen. Men det vil også de nærmeste årene være viktig å finne andre felles prosjekter som vi ikke bare står sammen om, men som også knytter oss sammen, lokalt og nasjonalt. Det har begynt – da vi møttes i Lund i fjor inngikk Act Alliance og ­Caritas, våre to ­internasjonale hjelpeorganisasjoner, et sam-
arbeid.

Det viktigste for våre kirker er å forkynne evangeliets ­budskap i dag og i morgen for hele ­folket. Som formidler Guds nåde og­ ­utfordrer oss til å tjene vår neste.


Gå til innlegget

Samarbeid mellom kirke og skole i et livssynsåpent samfunn

Publisert rundt 2 år siden - 824 visninger

Det er ikke mulig, og det er heller ikke ønskelig å tvinge religionen inn i den private sfære.

Foredrag ved åpningen av Bispemøtet 17.10.16.

 

Har kirken plass i skolen i det flerkulturelle Norge?

 

Hvilke samarbeidsarenaer finnes mellom kirken og skole i et livssynsåpent samfunn?

 

Så snart oktober melder seg og julemarsipanen inntar butikkene, kommer debatten opp igjen: Hvordan skal skolen forholde seg til juletradisjoner, julegudstjenester og juleavslutninger?

 

Sånn har det også vært i år.

 

For få dager siden fikk det stor oppmerksomhet at en rektor i Østfold ønsket å kalle juleavslutning for desemberavslutning fordi det ikke er alle som feirer jul. Denne varianten er ny. Men diskusjonen om det er greit med julegudstjenester for skole og barnehage, den har en ganske lang historie.

 

Norge er i endring på mange vis. Innslaget av andre religioner, ulike livssyn og veksten av gruppen som ikke er tilhørende verken tros- eller livssynssamfunn, krever en stadig og fornyet refleksjon på mange samfunnsområder, også innenfor vårt tema.

 

At Norge fra 2012 ikke lenger prinsipielt har en statskirke, men at Den norske kirke ifølge Grunnloven forblir Norges folkekirke, er også et moment som relevant. At Den norske kirke fra 1.1.2017 blir et eget rettssubjekt tydelig adskilt fra staten, har etter min oppfatning ikke betydning inn i sammenhengen.


Den norske kirke er ikke bare ett blant flere trossamfunn. Vi er fortsatt en folkekirke med et medlemstall på 3,8 millioner mennesker, eller 73 prosent av befolkningen. Og den norske stat er fortsatt bygget på kristne og humanistiske verdier, ifølge Grunnlovens paragraf 2.

 

Vi har på mange måter en sekulær stat, men vi har ikke et sekulært samfunn. Hva betyr det? De offentlige institusjoner er sekularisert, men kristne verdier preger fortsatt vår kultur og våre tradisjoner. I tillegg har vi i store deler av landet vårt betydelig innslag av andre religioner, særlig Islam. Tro og religion er ikke museale fenomener. Den er en vital del samfunnet. Kristendommen har i vårt land vært videreført fra generasjon for generasjon som levende tro, som har gitt identitet og tilhørighet. Det er slik ennå. Troen gjør mennesker, både yngre og eldre, bedre i stand til å møte dem som tror annerledes med trygghet og åpenhet. Det er sammenheng mellom å være trygg i sitt eget og arbeide for livssynsåpent samfunn med dialog og samarbeid på tvers av skillelinjer, bygget på respekt. 

 

Stålsett-utvalget leverte i 2013 en NOU om fremtidig organisering av livssynsfeltet. Denne NOU-en lanserte et begrep som ble vidt omfavnet: Det livssynsåpne samfunn. Dette begrepet innebærer at staten fortsatt skal stå for en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, i tråd med Grunnlovens paragraf 16. Det norske samfunnet skal ikke være et religionsfritt sted. Det er ikke bare lov, men et demokratisk og folkerettslig prinsipp at alt det vi er og tror på har en plass også utenfor hjemmets vegger. Den enkelte har både frihet til å tilhøre en religion og utøve en religion og frihet til å ikke tilhøre en religion. Dette er grunnleggende menneskerettigheter. Men ingen har friheten til ikke å bli eksponert for at andre tenker annerledes. Ethvert medlem av et samfunn må akseptere at vår frihet til å tenke forskjellig gir seg utslag også offentlig. I våre gater ligger kirker og moskeer, gudshus og bedehus, forsamlingslokaler og lokalavdelinger av Human-etisk forbund. Vi kan høre både bønnerop og kirkeklokker. NRK som den store samfunnsinstitusjonen, gir oss både saftig religionskritikk og gudstjenester. Vi tror og tenker forskjellig – det synes og merkes. Og det må tåles.

 

Eksemplet jeg viste til tidligere – skolen i Østfold – føyer seg inn i en rekke av velmente initiativ for å inkludere alle elever ved å forsøke å innføre en slags nøytralitet ved å nivellere forskjeller. Men forskjellene er der. Og nøytralitet finnes ikke i dette feltet. På samme måte som en julefeiring med Jesus ikke er religionsnøytral, er heller ikke en julefeiring uten Jesus religionsnøytral. En desember uten jul er heller ikke religionsnøytral.

 

I virkeligheten er det vanskelig å se for seg hva en sekularistisk posisjon skulle innebære for handlinger i det offentlige rom. Finnes det bygninger og steder der alle kan kjenne tilhørighet ved store hendelser i livet? Finnes det markeringer ved tragiske hendelser i livet som kan være sekulære: Fravær av verdier er ikke nøytralt. Livssynsåpenhet er å gi verdiene sted og uttrykk.

 

Hvordan skal kirken samarbeide med offentlige institusjoner som sykehus, skole og forsvar? I Norge er det en ubrutt tradisjon for en kirkelig tilstedeværelse på disse arenaene. Faktisk har store deler av velferdsstat og det offentlige Norge sprunget ut av kirkelig arbeid. Denne debatten vil foregå i årene fremover.

 

Og nå skal det handle om kirke og skole.


Skolens historie er vevd tett sammen med kirkens: Allmenn lese- og skriveopplæring ble innført i Norge i 1739, slik at alle skulle kunne bli konfirmerte. Tre år før hadde konfirmasjon blitt en lovfestet plikt i Norge. 200 år etter reformasjonen i Danmark-Norge skulle alle lære seg Luthers katekisme. For å kunne det, måtte de også kunne lese. Altså var skolens eksistensberettigelse den gang trosopplæring. Skolen ble til på grunn av kirken. Og blant annet slik henger også utviklingen av det norske språket tett sammen med kirkehistorien.

 

Det har skjedd mye på 300 år. Skolen har gradvis blitt noe annet og det har også kirken. Frem til 1969 inngikk skolens kristendomsundervisning i kirkens dåpsopplæring. Siden har opplæring av døpte ikke vært skolens ansvar. Derfor har skolen fra samme tid heller ikke vært stedet for forkynnelse. Trosopplæringen er nå kirkelig ansvar, tydeliggjort ved reformen av 2003.

 

I 2009 ble formålsparagraf for opplæring og barnehage endret – det var på høy tid. Paragrafen uttrykker grunnleggende prinsipper for skolens virksomhet. Jeg satt i Bostad – utvalget som gjorde et viktig forarbeid for et samlet vedtak i Stortinget. I konstruktivt arbeid samlet vi oss om dette: «opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet». Her slås det altså fast at skolens opplæring skal være verdibasert. Menneskerettighetene ble etter utvalgets vurdering, selvsagt viktige, men for tynne verdier. Det som er blitt stående er tykke verdier, som er sentrale i kristen tro, men som også humanistiske verdier og som finnes i andre religioner og livssyn. Skolen skal ikke være verdinøytral.

 

Forholdet mellom kirke og skole har to hovedlinjer, og de må holdes fra hverandre.

 

Den første linjen er den pedagogiske. Kristendomsfaget finnes ikke lenger, men nå har vi Kristendom, religion, livssyn og etikk – KRLE. Det er et felles religions- og livssynsfag som skal «bidra til felles kunnskapsgrunnlag og referanserammer, bidra til ny innsikt og gi rom for dialog (…). Kunnskaper om religioner og livssyn og om den funksjon disse har både som tradisjon og som aktuelle kilder til tro, moral og livstolkning, står sentralt i faget.» (Fra Læreplan i KRLE) Religion er og blir en viktig del av samfunnet og enkeltmenneskets liv, og det er viktig at barn og unge får god kunnskap om dette i skolen. Å forstå det samfunnet vi lever i krever også forståelse av vår historie og det tankegodset som er nedfelt i våre kulturelle uttrykk. Religionskunnskap er relevant på mange felt, når det gjelder historie, politikk, kultur, etikk og filosofi.

 

Selv om det er mye strid om utformingen av KRLE-faget og om bokstaver og mengdevekting, er det ganske bred enighet om at faget trengs. De fleste partier i Norge støtter faget og viktigheten av å lære om religion og livssyn.

 

I KRLE-faget kan kirke og skole samarbeide. Det skjer på skolens arena og er skolens ansvar. Skolen kan be kirkelig ansatte om å komme på besøk for å fortelle om tema knyttet til kristen tro. Elevene kan komme på klassebesøk i kirken for å lære om kirkerommet eller den kristne påskefortellingen. De kan bli kjent med hvordan kristen gravferd foregår, se på kristne symboler i rommet og lytte til kirkemusikk. Til og med tenne lys, som er så utbredt ved kriser i lokalmiljøene. Her skal kirken opptre som kunnskapsformidler og bevisst avgrense seg mot forkynnelse. Barna skal ikke delta i religionsutøvelse i KRLE-faget. Også i andre skolefag finnes det mange eksempler på at skolen har hatt nytte av kontakt med sin lokale kirke, for eksempel innen kunstfag. Alt dette er pedagogisk rettet og foregår på skolens premisser.

 

Vår erfaring er at dette kan gjøres som gode samarbeidsprosjekt mellom skole og kirke, som gjør faget levende og livsnært og gir viktig kunnskap. Planer utarbeidet i fellesskap vil skape trygghet og forutsigbarhet. Dette samarbeidet har stort potensial, men er ikke særlig kontroversielt.

 

Den andre linjen er annerledes. Den handler om skolegudstjenester.

Er det greit at barna er på julegudstjenester med skolen?

Det er etter min oppfatning ingen grunn til å gå bort fra den lange tradisjonen med å legge til rette for julegudstjenester. Men jeg vet at mange skoleledere er utrygge på dette når det nærmer seg - både på grunnlaget, rammer og gjennomføring.

 

Det er viktig å ha klart for seg grunnlaget og rammene for skolegudstjenestene.

 

Det handler ikke om skolefaget KRLE!

Skolegudstjenestene står på en annen kjøl – de har sitt grunnlag i skolens generelle virksomhet og ansvar, de er en del av skolens kultur- og tradisjonsformidling.

 

Skolegudstjenestene er ikke et undervisningsopplegg, men en arena hvor elevene inviteres inn i et rom der troen er levende, og de opplever hva det vil si å feire gudstjeneste. De får del i julens fortelling, julesanger og bønner. Medvirkning gir erfaring i å formidle i et annerledes rom. Dette er en del av skolens oppdrag.

 

For kirkens del, derimot, er begrunnelsen for å holde gudstjeneste ikke primært pedagogisk. En kristen gudstjeneste vil alltid være trosuttrykk og trosformidling. En kristen gudstjeneste som ikke forkynner evangeliet om Jesus Kristus, er ikke en kristen gudstjeneste. Derfor er det også fra skolens perspektiv viktig at skolegudstjenestens preg av faktisk å være en kristen gudstjeneste ikke tones ned. For at det skal være læring i kirkebesøket, må det være et reelt gudstjenestebesøk. Når en rektor gjerne vil komme til kirken til jul, men ber om at det ikke verken skal bes Fader Vår eller synges julesalmer, da bør svaret fra kirken være nei – for det er ingen gudstjeneste.

 

Forberedelser til julegudstjenester gjøres i et respektfullt samarbeid mellom skolen og kirken. Der er et vell av gode erfaringer, som gjør at elever og lærere og foresatte både er trygge på det som skal foregå og ser frem til gode opplevelser i et annerledes rom, som for mange er eneste erfaring av julefeiring der julens budskap i den vakre fortellingen formidles.

 

Når det er sagt, finnes det mange måter å formidle på. Prester i Den norske kirke har erfaring og kompetanse til å forkynne sitt budskap med respekt for andres ståsted. Gode prester forstår hvem som sitter i kirkebenkene og hvordan man snakker med og til dem på en måte som tydelig markerer rom og respekt for alles integritet. Derfor innleder ofte prester en preken for skolebarn ved å si: «I kirken sier vi…» «I kirken forteller vi en historie om…»

 

Opplæringsloven – formålsparagrafen - har allerede sagt sitt om skolens undervisning: Den er ikke nøytral, men verditung. Den vil et sted, den skal noe. Skolen er ikke bare et sted for å lære lesing og skriving, men et sted for større samfunnsprosjekter: utjevne sosiale forskjeller, sikre mobilitet, spre respekt for mangfold og forskjeller, hindre mobbing og eksperimentering med rus og en hel del andre ting. Skolen er et av statens viktigste instrumenter for å gi borgere tilgang på fellesverdiene våre. Dette aksepterer de fleste av oss, vi synes til og med det er helt nødvendig.

 

All læring er kontekstuell, verdiforankret og har en bestemt virkelighet som sitt utgangspunkt. Barna lærer å lese på den måten de gjør fordi de bor i Norge. På samme måte lærer de hva en gudstjeneste er fordi de bor i et land der det i tusen år har blitt feiret gudstjeneste i tusen kirker hver søndag. Så lenge gode lærere og formidlere får fram at barnas virkelighet ikke er den eneste mulige eller den beste på alle måter, er det ikke noe galt i kontekstuell læring. Faktisk er kontekstuell læring helt nødvendig for å bli en god borger i det samfunnet man lever i. Vi har i vår grunnlov paragraf 2 og vi har paragraf 16. Vi har vår historie og vi har våre bygg, fylt av liv. Det er ingen grunn til å rygge unna.

 

En tidligere biskop sa at vi ikke må gjøre barna til religiøse analfabeter. Barn trenger å lære, også de tingene de ikke får med seg hjemmefra. Spesielt de tingene de ikke får med seg hjemmefra. For å være en del av vår felles kultur, må man kunne noen julesanger. Man må vite hvordan man oppfører seg i et kirkerom. Man må ha greie på at det går an å gå inn i et kirkerom og tenne et lys. Man må kjenne til noen grunnleggende fortellinger og måter å være på i verden. Om ikke annet, så som alternativer den dagen en bombe smeller, den dagen en trenger et større rom, den dagen et barn blir født og himmelen over det nye livet synes helt nødvendig. Hvor vender mennesket seg med sin glede og med sin sorg? Enhver borger av vårt land må vite om at kirka kan være et sted. Risikoen i å velge denne muligheten bort for alle ved å luke ut skolegudstjenestene før jul er langt større enn risikoen ved å opprettholde dem.

 

 

På dette grunnlaget er det viktig at barn blir eksponert for både majoritets- og minoritets-religionene i sitt samfunn. De skal ikke bare lære om dem, men de skal få erfare noe av hva det innebærer. Det er ikke et verdinøytralt eller livssynsnøytralt standpunkt. Det er et livssynsåpent standpunkt. Slik jeg ser det har vi ingen andre muligheter.

 

Likevel har foreldrene full frihet til å ikke sende barna på skolegudstjenesten, men la dem delta på andre aktiviteter på skolen. Noen steder må de til og med melde seg på gudstjenesten og ikke av. Foreldre som ikke ønsker at deres barn skal påvirkes av det som foregår i et kirkerom, et tempel eller en livssynshumanistisk seanse skal ha siste ord. Det handler om at foreldre har rett til å oppdra sine barn i det livssynet de selv har. Den rettigheten er det ingen grunn til å trekke i tvil. Og, ikke minst, den rettigheten gjør det også lettere å si at skolegudstjenesten skal opprettholdes. Ingen tvinges. Alle får sjansen. Sjansen til å være med, se, synge, lære, oppleve.

 

Fritaket er nødvendig, og fra kirkens side har vi alltid kjempet for det.

Det skal aldri være tvang til religionsutøvelse.

Den som er til stede i en gudstjenesten inngår i et fellesskap der en får del i erfaringer og tradisjoner og fortellinger som er levende i samfunnet og som er tydelige i vårt felles årshjul.

 

Elevene deltar med sin ulike bakgrunn og opplever det på ulik måte for – spørrende, undrende og kritisk. De får tilgang på en annerledes erfaring – det gjelder alle barna. Derfor er mange muslimske foreldre som ønsker at barna får del i det, mens andre velger annerledes.

 

Nå går samfunnet vårt inn i nye tider. Veien framover er ukjent. Den veien er det vi som bygger sammen. Vi, det norske folket, bestemmer hvordan samfunnet skal forholde seg til religiøse og livsynsmessige spørsmål og aktører. Grovt sett kan man velge to muligheter. Enten kan man stenge det offentlige rom for all religion og alt livssyn. Eller så kan man åpne det for all religion og alt livssyn.

 

Jeg tror det første er en illusjon. Det er ikke mulig, og det er heller ikke ønskelig å tvinge religionen inn i den private sfære. Jeg tror vi får et rikere samfunn dersom vi klarer å holde det store rommet åpent for oss alle. Dersom vi tør å bli kjent. Tør å la barna bli med i moskeen med klassen sin, tør å la dem bli med i kirken, tør å la dem reise til holocaust-senteret. Da lærer vi dem å respektere hverandre. Vi lærer dem å være kritiske både til sitt eget og til andre, og vi lærer dem å stå fram med sin integritet. Det er vårt ansvar som voksne å være forbilder i dette. La oss ikke lukke rommet.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den radikale folkekirka
av
Tor Berger Jørgensen
rundt 15 timer siden / 457 visninger
7 kommentarer
Den gule flod
av
Tom Holta Heide
rundt 15 timer siden / 294 visninger
0 kommentarer
Opp med hodet
av
Ingrid Vik
rundt 15 timer siden / 459 visninger
0 kommentarer
En viktig pris i vår samtid
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 285 visninger
2 kommentarer
Det åpne sinn som religiøst ideal
av
Farhan Shah
rundt 16 timer siden / 121 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 1 time siden / 561 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
De som vokter de som vokter hyrden
rundt 2 timer siden / 483 visninger
Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 2 timer siden / 7442 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 547 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1191 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1191 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 547 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1191 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 547 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 547 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 4 timer siden / 561 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 547 visninger
Les flere