Helga Haugland Byfuglien

Alder:
  RSS

Om Helga Haugland

Preses i Bispemøtet i Den norske kirke. Tidligere biskop i Borg.

Følgere

Samtalen om abort – et bidrag fra Bispemøtet

Publisert rundt 1 måned siden

Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.

Felles uttalelse fra biskopene i Den norske kirke, 15. februar 2019.

Kirken har lenge engasjert seg i abort som etisk, menneskelig og politisk utfordring. Da loven om selvbestemt abort ble behandlet og vedtatt på 1970-tallet, var kirken en tydelig motstander av de endringer som ble innført. Prester og andre var sterke og klare i sin kritikk av loven i den hensikt å verne det ufødte liv. I dag innser vi at kirkens argumentasjon ikke la til rette for en god dialog. Det er på tide å skape et nytt samtaleklima. Det ønsker vi å medvirke til.


Vi erkjenner at kirken i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i, og har heller ikke klart å gi troverdig uttrykk for forståelse for kvinners erfaring og de utfordringer kvinner har opplevd. Tvert om har kirken som institusjon gjennom historien vist manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter. Det beklager vi. Som kirke må vi forandre vår måte å snakke om abort på og hvordan vi ivaretar mennesker som er berørt.


Det er på det rene at kirkens holdning har påført alenemødre en krevende belastning. Tidligere kunne barn født utenfor ekteskap bli nektet dåp, og ugifte foreldre fikk ikke stå sammen ved døpefonten.

Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner. Det blir ikke minst tydelig i et globalt perspektiv. Internasjonalt ser vi at kirker fortsatt er med på å legge sten til byrden for mange gravide kvinner i utsatte posisjoner.


I Norge har vi demokratiske prosesser for å fastsette lover, og norsk lov gir adgang til selvbestemt abort innenfor de første 12 uker av svangerskapet. Vårt fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse, men et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma.


Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern. Medisinsk teknologi gir oss nå større kunnskap, samt flere muligheter til å gripe inn og korrigere fosterets utvikling underveis. Mye av dette er et gode, men her reises også en rekke spørsmål som må avveies og avklares. Dette kan sette foreldre i en krevende situasjon.


Det er positivt at det utføres færre aborter i Norge, og særlig at antall tenåringsaborter er redusert. Det er trolig mange grunner til dette. De rammer og støtteordninger som samfunnet kan tilby, bidrar vesentlig og må utvikles videre slik at økonomiske, praktiske og sosiale forhold ikke blir avgjørende i valget om å avslutte et svangerskap. Dette er også en utfordring for kirkens diakoni. Kirkens oppdrag er å fremme inkluderende fellesskap.

Fostre med utviklingsavvik og barn med annerledes funksjonsevne er et særlig ansvar for foreldrene og samfunnet. Vi vil fremholde at menneskeverdet er gitt av Gud, og ikke avhengig av funksjonsevne. Alle mennesker kan leve fullverdige liv. Målet må være at ethvert barn skal få mulighet til å oppfylle sitt potensial, og at foreldre og foresatte får adekvat og tilstrekkelig hjelp og støtte. Det er helt nødvendig at vi som samfunn legger bedre til rette for disse familiene.


Vi vil oppmuntre til en bred og saklig, fordomsfri og omsorgsfull samtale om disse spørsmålene fremover, og vil også selv forsøke å bidra til den.


Bispemøtet, 15. februar 2019

Gå til innlegget

Helbredelse av det hele mennesket

Publisert 9 måneder siden

Min frykt er at et usunt fokus på kroppslig helbredelse kan redusere evangeliet til å bli et budskap om et liv uten lyte og lidelse, og slik også forvrenge hele det kristne menneskesynet.

VGs dekning av såkalte helbredelsespredikanter har den siste uken fått stor oppmerksomhet. Debatten har blitt fulgt opp også i Vårt Land. Praksisen med å ta betalt for forbønn er svært problematisk, men også sider ved et overdrevent fokus på legemlig helbredelse er vanskelig i en kristen forståelse av livet og Guds skaperverk. 

Ble firt ned. 

Fra Markusevangeliets kapittel to kjenner vi fortellingen om den lamme mannen som ble firt ned gjennom taket. I møte med mannen er ikke Jesu første handling å helbrede bena, men å helbrede Guds-relasjonen. Når den blinde Bartimeus roper til Jesus i Jeriko, viser Jesus først omsorg ved å spørre mannen: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (Mark 10,51). Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki, og ber om at deres «ånd, sjel og kropp blir bevart uskadet» (Tess 5,23). Det ligger i Bibelen en omsorg for det hele mennesket, ikke bare kroppens fysiske førlighet. Jesu omgang med spedalske viser også nettopp hvordan han løfter opp menneskets verdi på tross av sykdom. 

Min frykt er at et usunt fokus på kroppslig helbredelse kan redusere evangeliet til å bli et budskap om et liv uten lyte og lidelse, og slik også forvrenge hele det kristne menneskesynet. 

Kirken bekjenner en tro på en skapende, frelsende og livgivende Gud, en Gud som tar aktivt del i vårt liv. Vi tror på en Gud som har helbredet og som helbreder. Det er viktig å hele tiden ha in mente at det er Gud som helbreder, ikke vår bønn til ham. Bønnespråket er et hjertespråk, et tillitsforhold mellom oss og Gud, hvor vi kommer til ham med våre liv, våre gleder og våre bekymringer. Dette er en kontinuerlig prosess, og bønnen er nærmest det kristne livets pulsslag. 

I det skjulte. 

I dette svarer Gud, noen ganger i det åpne, andre ganger i det skjulte. Mange opplever ikke svar i det hele tatt. Men at mange ikke hører noe svar, betyr ikke at Gud ikke virker. Vi skal frimodig forholde oss til en Gud vi tror kan helbrede også i dag. Men vi må ikke forvente det som en refleks av vår bønn. Som formidlere av Guds ord må vi heller ikke la andre forvente det. Ideen om at en bønn gir umiddelbart svar fra Gud i form av helbredelse kan være skadelig på mange vis. Det kan føre til skuffelse og fortvilelse fra den som ønsker å bli frisk, det kan lede mennesker bort fra troen, fordi troen blir fremstilt som noe man kan vinne på. Når vinningen uteblir, forsvinner også fundamentet for troen. 

Mange prester og diakoner samt andre ansatte og frivillige i Den norske kirke ber for syke. Det er verdifullt! Men vi må ikke bare be om kroppslig helbredelse, men også om at Gud må bevare et menneske i den situasjonen det er i, selv om den er preget av sykdom og lidelse. Vi må også våge å be om Guds nåde i møte med tvil og anfektelser. 

Slike bønner må bes i en situasjon hvor det er en tillit og trygghet mellom den som ber og den som blir bedt for. En slik tillit skapes sjelden over telefon eller i store forsamlinger. Det skjer oftere i det stille. 

Å gjøre slik bønn til en forestilling eller show er stikk i strid med Jesu praksis. Jesus sendte den spedalske mannen bort med streng beskjed om ikke å fortelle videre hva han hadde opplevd (Mark 1,40-45). 

I Jobs bok møter vi Job som blir utsatt for ulike lidelser. Han mistet det mest, og ble rammet av sykdom og plager. Det er en fortelling som minner oss om livets lidelser. Den minner oss om at det ikke er mulig å forstå Gud fullt ut. Vi kommer ikke utenom at sykdom og lidelse hører til våre livsvilkår som mennesker. Det betyr imidlertid ikke at vi skal være observatører til lidelsen og regne den som Guds plan. Heller skal vi være Guds hender i møte med mennesker i nød. Dette gjør vi gjennom handlinger av omsorg, trøst og nærhet, og også gjennom forbønn. 

Å være kristen er å være et helt menneske med både glede og lidelse. Det er å bekjenne troen på en Gud som omslutter hele sitt skaperverk og hele oss. Den praksisen med bønn om helbredelse som har vært omtalt de siste dagene fremstår som om den verken tar det hele mennesket eller den allmektige Gud på alvor.

Trykket i Vårt Land 23. juni 2018

Gå til innlegget

Snarveier og omveier

Publisert 11 måneder siden

Både paragraf 5 og paragraf 6 representerer alternative og unntaksvise veier til prestetjeneste. Det har i vår kirke vært stor enighet om at teologisk utdanning skal være et grunnleggende kvalifikasjonskrav for å bli prest.

Min replikk til Margrete Kvalbein 13. april begrenset seg til noen av de anliggende hun tok opp i sitt innlegg 6. april. Her uttrykte jeg forståelse for hennes forslag om å se om igjen på noen av de vilkår som er satt for å kunne bli prest etter tilsettingsforskriftens paragraf 5.

Kjersti Marken tar opp en annen viktig problemstilling i sitt innlegg 17. april. Hennes anliggende er knyttet til den samme forskriften, men paragraf 6. Den omhandler det som er blitt kalt «profetveien» til prestetjeneste.

Både paragraf 5 og paragraf 6 representerer alternative og unntaksvise veier til prestetjeneste. Det har i vår kirke vært stor enighet om at teologisk utdanning skal være et grunnleggende kvalifikasjonskrav for å bli prest. Det teologiske studium er derfor den ordinære vei til prestetjeneste, tilsettingsforskriften paragraf 2.

Det er viktig å motivere mennesker, både unge og gamle, til å studere teologi med sikte på prestetjeneste. Kirken trenger høy teologisk kompetanse og berikes av prester som er godt, faglig kvalifiserte. Ingenting tyder på at dette behovet blir mindre i tiden fremover, tvert imot.

Så er det også slik at det kan og bør gjøres unntak fra denne hovedveien til prestetjeneste. Det skal være mulig for mennesker som har tatt en annen utdanning og valgt en annen yrkesvei, likevel å bli prest. Her må kvalifikasjonskravene tillempes, og det må gjøres en balansert avveining mellom teologisk kompetanse, annen relevant faglig kompetanse, realkompetanse og personlig egnethet.

Dette er søkt systematisert i to veldig forskjellige alternative veier til prestetjeneste, jamfør paragraf 5 og paragraf 6. Etter paragraf 5 er det kandidaten selv som søker om godkjenning på bakgrunn av en annen faglig kompetanse enn det teologiske profesjonsstudium. Etter paragraf 6 kan biskopen søke på vegne av personer uten krav til noen spesifikk faglige kvalifikasjonskrav. Forut for søknad fra biskopen ligger samtaler og vurderinger som avklarer om det er grunnlag for å søke. Det skal innrømmes at «profetveien» har vært omdiskutert i vår kirke. Som det tydelig fremgår av teksten, stilles særskilte krav for å få innvilget søknaden. Vår kirke har gjennom årene fått et ikke ubetydelig antall prester som etter denne godkjenningen har bidradd verdifullt med sin tjeneste. Kirkemøtet har ønsket å ha en slik adgang, men ikke redusere på det som er kravene for å bli godkjent.

Jeg mener dette er riktig balansert fra Kirkemøtets side gjennom de ordningene som nå gjelder. Alle som skal gjøre prestetjeneste, trenger teologisk kompetanse, også de som blir prester etter paragraf 5 eller 6. Teologistudiet er krevende, men også utviklende. Vi ser at gruppen som vil bli prester i voksen alder, er voksende. Vi er glad for at mennesker med annen erfaring og bakgrunn søker mot prestetjeneste. Her må kirken være imøtekommende, og samtidig ta ansvar for behovet for teologisk kompetanse, uavhengig av bakgrunn og erfaring. Det er ikke bare nødvendig for å utøve tjenesten, menigheten har også en forventning om det.

Trykket i Vårt land 19. april 2018

Gå til innlegget

I dag kler vi oss i svart

Publisert over 1 år siden

Seksuell overskridende adferd bør snakkes ihjel og ikke omgis av taushet. I dag relanserer vi «Torsdagerisvart».

De siste ukene har seksuell trakassering og overgrep vært i søkelyset, ikke minst med den internasjonale #metoo-kampanjen. Kjente og ukjente kvinner som har stått frem og sagt «jeg også» har bidratt til en sterk offentlig oppmerksomhet på det som skjer i det skjulte.

Det er bra – seksuell overskridende adferd bør snakkes ihjel og ikke omgis av taushet som skaper skamfølelse og ensomhet.

Skal være trygt. Det skal også gjelde i kirken. Det skal være trygt å etablere nære relasjoner til kirkelig tilsatte og frivillige medarbeidere. Vi arbeider for at kirken skal gi mennesker trygge rom. Det kirkelige arbeidsmiljø skal være kjennetegnet av respekt og likeverd. Trakassering er uakseptabelt i alle sammenhenger, og vi har nulltoleranse for krenkelser og overgrep. Den norske kirke er opptatt av menneskeverdet og det enkelte menneskets rettigheter. Seksuell grenseoverskridende adferd, vold og overgrep strider mot kristen etikk.

Til tross for dette, skjer seksuell trakassering og overgrep også i kirken. Det beklager vi på det sterkeste. Mennesker skal kunne komme til kirken med sin sårbarhet og tillit og bli møtt med respekt og verdighet. Vi vil fortsatt arbeide for at enhver som søker kirken og fellesskapet der, skal oppleve trygghet.

Systematisk arbeid. Derfor har Den norske kirke lenge hatt et systematisk arbeid for å forebygge og avdekke seksuell trakassering og overgrep. Det har vært tema på mange medarbeidersamlinger og kurs, og det har vært gjort undersøkelser, samt fagutvikling og forskning på temaet.

KA utarbeider hvert annet år, også på vegne av Den norske kirke, en rapport som dokumenterer trakassering og overgrep. Her innhentes informasjon fra arbeidsgiverne i kirken, og kartleggingen gjelder arbeidsgivernes forebyggende tiltak og omfanget av anklager. I den siste rapporten, som dekket perioden 2014 og 2015, ble det innrapportert fem saker som gjelder anklager om overtredelse av straffelovens bestemmelser. Rapporten for 2016-2017 settes i gang på nyåret.

Mørketall. Vi vet at rapporten ikke gir eksakt bilde av situasjonen, trolig er her mørketall. Det finnes egne beredskaps­planer mot seksuelle overgrep på alle nivåer i kirken, samt ressursmateriell til bruk i beredskapsarbeidet. Bispedømmene har kontaktpersoner man kan henvende seg til hvis man ønsker hjelp til avklaring og eventuelt til å formidle hva man har opplevd. Dette kommer i tillegg til verneombud, tillitsvalgte og andre faste strukturer enhver arbeidsgiver må ha.

De aller fleste kirkelige arbeidsgivere henter inn politi­attest ved tilsetting av medarbeidere og engasjement av frivillige som skal arbeide blant barn og unge. Men det er ikke nok som forebygging.

Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep ble stiftet i 1996. Det er et nasjonalt diakonalt kompetansesenter og møte- og samtalested for kvinner og menn som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep. Senteret arbeider også med å forhindre og forebygge at nye overgrep og krenkelser skjer i kirke og samfunn, og har nylig fått prosjektmidler for å hjelpe menighetene til å etablere enda bedre rutiner i det forebyggende arbeidet. I tillegg har senteret utviklet liturgier og motivert til årlige gudstjenester om dette viktige temaet i bispedømmene.

Torsdagerisvart. Allerede på 80-tallet startet Kirkenes verdensråd aksjonen «Torsdager i svart» eller «Thursdays in black». «Torsdagerisvart» er en aksjon i protest mot vold og overgrep, og i solidaritet med de som rammes.

I dag relanseres denne her i landet av Norges Kristne Råd. Alle kan delta – handlingen er at man kler seg i svart på torsdager. Blir man spurt hvorfor man går i svart, kan man fortelle hva det hele dreier seg om. Bilder deles på Facebook eller Instagram med #torsdagerisvart og #thursdaysinblack.

Arbeidet for å forebygge og håndtere trakassering i kirkelig sammenheng har fremdeles utfordringer. Vi tror dessverre at det stadig vil være tilfeller der tillit misbrukes, makt utøves og grenser overskrides. Alle som har lederansvar i kirken må bidra til jevnlig kompetanseheving for å kunne forebygge og utvise nødvendig ansvarlighet når trakassering og overgrep blir kjent. Vi som arbeider i kirken, må kontinuerlig peke på at trakassering er helt uakseptabelt, at alle trygt skal kunne arbeide og delta i kirkens mange aktiviteter.

Helga Haugland Byfuglien, Preses i Bispemøtet

Kristin Gunleiksrud Raaum, Leder i Kirkerådet

Jens-Petter Johnsen, Direktør i Kirkerådet

Gå til innlegget

Kirker for vår tid

Publisert over 1 år siden

For 500 år siden gikk katolikker og lutheranere hver sin vei. Likevel er det slik at lutheranere og ­katolikker i Norge aldri har stått hverandre nærmere enn nå. Det er også lenge siden vi har opplevd en så engasjert samfunnsdebatt om våre kristne fellesverdier som i høst.

Kronikken er skrevet i tospann med Bernt Eidsvig, biskop i Den katolske kirke.



NÅR VI I DAG feirer reformasjonsåret 2017 med en nasjonal ­økumenisk gudstjeneste i Nidarosdomen, er det på dagen 500 år etter at Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøren i ­Wittenberg. Overskriften for ­tesene var «Disputasjon over avlatens makt og virkekraft». Luthers formål var å starte en akademisk debatt basert på nøye uttenkte spissformuleringer. Konsekvensene vet vi i dag: en splittet kirke, århundrer med konflikter og konfrontasjoner.

I løpet av de siste femti år har klimaet gradvis endret seg­ ­mellom kirkene. De nærmet seg hverandre i dialog på ulike nivå – fra Vatikanet til nasjonal­kirker, bispedømme og menigheter.

Foreløpig høydepunkt. Den 31. oktober i fjor nådde til­nærmingen og de siste tiårs gode dialog et foreløpig høydepunkt med en ­felles uttalelse, under­tegnet av pave Frans og biskop Munib ­Younan i Det lutherske verdensforbund. Der er bud-
skapet ­klinkende klart:

«Vi oppfordrer alle lutherske og katolske menigheter og fellesskap til å være modige og ­kreative, ­glade og håpefulle i deres forpliktelse til å fortsette på den store reisen foran oss. I stedet for fortidens konflikter er det enhetens gave fra Gud som skal lede samarbeidet og styrke vår solidaritet. Ved å nærme oss ­Kristus i tro, be sammen, lytte til hverandre og leve ut Kristi kjærlighet i våre relasjoner, åpner vi oss – katolikker og lutheranere – for Den treenige Guds makt. Når vi er rotfestet i Kristus og vitner om ham, fornyer vi vårt forsett om å være trofaste forkynnere av Guds grenseløse kjærlighet til hele ­menneskeheten».

Fellesuttalelsen og dagens ­fellesmarkering fokuserer ­entydig på hva som forener katolikker og lutheranere – ikke hva som skiller oss. Men hvordan går vi nå ­videre som kirker, ikke minst, hvordan går vi videre som kirker inn i norsk samtid – og fremtid?

Bredt engasjement. Høstens valgkamp viste oss at en debatt om vårt kristne og ­humanistiske verdigrunnlag innbyr til et bredt engasjement. Uten bevissthet og kunnskap om de verdiene vi ­bygger på, kan et samfunn ­vanskelig finne retning og ­styring.

I spørsmål som angår den vanskelige integreringen og ­migrasjonen i et flerkulturelt samfunn, tror vi det er vanskelig å finne gode løsninger uten at den religiøse dimensjonen tas aktivt med og en god interreligiøs dialog er på plass. For tro- og livssynsspørsmål handler om mye mer enn argumenter i en debatt: For svært mange mennesker gir tro tilhørighet og identitet, den gir trygghet og ikke minst mening.

Derfor tror vi at tros- og livssynsspørsmål vil spille en enda ­viktigere rolle i ­samfunnsdebatten fremover. Et par av innleggene ­under ­høstens trontaledebatt ­understrekte nettopp at diskusjoner om tro og livssyn vil bli mer aktuelle og utfordrende de neste årene.

Våre to kirker ønsker å være offensive i denne debatten. Vi vil utfordre fronter, og åpne rommet for kristne verdier, korrektiver og perspektiver.

Vårt felles beste. ­Norge i dag er mangfoldig, med ­mange ­religioner under ­felles tak. Vi ­lever i en virkelighet ­mange ­kaller sekulær. Det gir oss som ­kirker mange ­utfordringer, men vi skal også være oppmerksomme på de ­utallige ­mulighetene det ­moderne ­norske velferdssamfunnet gir: ikke minst til å ­involvere alle i ­brede debatter om hvordan vi kan ­skape gode omgivelser som tar vare på alle, som har vårt ­felles beste for øye.

Den store innvandringen de siste tiårene har ikke bare gitt Norge er mer sammensatt ­befolkning, men også gitt oss mennesker som har et sterkere forhold til sin tro enn nordmenn vanligvis er vant til. Vi kjenner alle til de spenninger dette kan gi på visse områder.

Samtidig har det ført til det vi vil kalle en skjerpet religiøs ­bevissthet. I møte med tro og ­religion ønsker stadig flere å ­reflektere rundt sine egne tros -og livssynsverdier og sin egen kulturelle identitet. Stadig ­flere er nysgjerrige på hva tro og ­kristne verdier kan bety som ressurs for den enkelte, både i hverdagen og i sammenheng med større etiske spørsmål.

Konkrete prosjekter. 2017 har ikke minst vist oss at en god ­økumenisk dialog blir bedre når vi har konkrete prosjekter vi samarbeider om. Felles løft skaper forståelse og enhet og vi lærer hverandre bedre å kjenne gjennom felles anstrengelser.

Våre to kirkers allerede ­påbegynte samarbeid mot ­jubileumsåret 2030 og tusen­årsjubileet for kristningen av Norge, vil være med å styrke ­dialogen. Men det vil også de nærmeste årene være viktig å finne andre felles prosjekter som vi ikke bare står sammen om, men som også knytter oss sammen, lokalt og nasjonalt. Det har begynt – da vi møttes i Lund i fjor inngikk Act Alliance og ­Caritas, våre to ­internasjonale hjelpeorganisasjoner, et sam-
arbeid.

Det viktigste for våre kirker er å forkynne evangeliets ­budskap i dag og i morgen for hele ­folket. Som formidler Guds nåde og­ ­utfordrer oss til å tjene vår neste.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
25 dager siden / 2669 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
14 dager siden / 2517 visninger
Den uønskede debatten
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 1 måned siden / 2486 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
7 dager siden / 2316 visninger
Monica Mæland, sover du?
av
Linn Slette
29 dager siden / 1906 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
1 dag siden / 1718 visninger
Tåkefyrster i skoddeheimen
av
Jarle Mong
rundt 1 måned siden / 1600 visninger
Uttalelsen er et veiskille
av
Gyrid Gunnes
28 dager siden / 1446 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere