Helga Haugland Byfuglien

Alder:
  RSS

Om Helga Haugland

Preses i Bispemøtet i Den norske kirke. Tidligere biskop i Borg.

Følgere

Kirken er ikke taus

Publisert 14 dager siden

Utredningen «Sammen – samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv» er det dokumentet som best gjør rede for de ulike teologiske overveielsene.

Reidar Holtet etterlyser den 8. august et svar fra meg på hans utfordring om å gi en teologisk, og bibelsk begrunnelse, for vigsel av likekjønnede. Holtet er kritisk til min, og kirkens, taushet om dette. Men verken jeg, Bispemøtet eller kirken har vært tause. Bispemøtet har kommet med flere vedtak, og jeg har i flere intervjuer fortalt om mitt syn. Utredningen «Sammen – samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv» er det dokumentet som best gjør rede for de ulike teologiske overveielsene, også de som begrunner mitt standpunkt. At Holtet ikke er enig i de synspunktene som gjør seg gjeldende der, har jeg respekt for. Vi tilhører en kirke som er delt i synet på hvordan ekteskap forstås. Men det stemmer ikke at vi som er tilfreds med at likekjønnede par kan gifte seg i kirken, har vært tause om vår begrunnelse for vårt syn.

Biskop Helga Haugland Byfuglien
preses i Bispemøtet

Gå til innlegget

Rom for engasjement

Publisert 21 dager siden

Den norske kirke har rom for ditt engasjement, enten du bruker kirken ofte eller sjelden.

Skrevet sammen med Kristin Gunleiksrud Raaum, Leder i Kirkerådet; og Ingrid Vad Nilsen, Direktør i Kirkerådets sekretariat


Hva slags kirke vil du ha? Den norske kirke ønsker at kirkens medlemmer skal kunne si sin mening og være med på å svare på det spørsmålet. Derfor arrangeres demokratiske valg til besluttende organer hvert fjerde år. Det skjer samtidig med kommunevalget, i nærliggende lokaler, for å gjøre det så enkelt som mulig. Derfor er Kirkens aldersgrense for å stemme er 15 år, og ikke 18, som i offentlige valg. Alle stemmeberettigede får et valgkort i posten, sammen med en liten brosjyre om kirken og valget.

Samfunnet vårt er i store endringer. På det religiøse området betyr det større mangfold, økt frihet og mange valgmuligheter. Midt i dette endringsbildet ønsker Den norske kirke, som landets største trossamfunn, å være aktivt til stede i folks liv og hverdag.


Ditt valg

Kirkevalget er todelt: Du velger medlemmer til menighetsrådet i kirken der du bor. Sammen med prest og andre ansatte har menighetsrådet ansvaret for å legge strategier og organisere aktiviteter knyttet til kirkens tjenester. De fleste steder er menighetsrådsvalget et personvalg ut fra en liste, der du kan stemme frem folk du tror vil gjøre en god jobb for kirken lokalt. Valget til menighetsråd innebærer også et indirekte valg til kirkelig fellesråd i kommunen. I tillegg velger du medlemmer til bispedømmeråd, som også utgjør Kirkemøtet, kirkens øverste representative organ.

På bispedømmenivå er det i år flere lister å velge blant: Nominasjonskomitéen i alle bispedømmer og Åpen folkekirke stiller lister i alle bispedømmer, mens Bønnelista stiller lister i ni. Mens de to siste listenes kandidater samler seg rundt hvert sitt program, består den første listen av kandidater med ulike synspunkter på hva som er viktig for kirken. Listene har ulik profil og ønsker ulike veivalg, men kandidatene har dette felles: Et stort engasjement for en levende kirke, som de ønsker skal spille en aktiv rolle i små og store lokalsamfunn. Gjennom arbeidet i disse rådene bidrar kirken til mer inkluderende lokalmiljø, bedre oppvekstsvilkår og et varmere samfunn. Du finner mer informasjon om kirkevalget på valgkortet.

De 12.000 som i september blir valgt inn i kirkens cirka 1.100 menighetsråd og 11 bispedømmeråd, skal de neste fire årene bidra til at kirken der du bor, har åpne dører og gode tjenestetilbud og har rom for deg. De skal medvirke til at mennesker i alle livsfaser møter en kirke som viser omsorg, formidler nåde og utfordrer til nestekjærlighet.


Feil i registeret

Ved siste kirkevalg i 2015 ble det sendt ut 3.1 millioner valgkort til stemmeberettigede medlemmer. Dessverre var 2.800 brev feilsendt. Dette er ikke et stort antall i seg selv, men likevel svært beklagelig for de som opplevde det.

Vi har jobbet mye med å sikre kvalitet i medlemsregisteret. I 2016 lanserte vi en elektronisk selvbetjeningsløsning. Det er nå enkelt å sjekke sin medlemsstatus, og melde seg inn- eller ut. De siste tre årene har 72.173 meldt seg ut og 7.743 har meldt seg inn. I tillegg kommer 92.006 personer som er blitt medlem gjennom dåp.

Vil noen også i år oppleve å få et feilsendt valgkort? Svaret er dessverre mest sannsynlig ja, og vi vil allerede nå beklage overfor de som eventuelt vil oppleve dette. Stortinget valgte for 20 år siden å legge Folkeregisteret til grunn for opprettelsen av kirkens medlemsregister. Stortinget mente at det var enklere, og forsvarlig å slette alle som ikke var medlemmer – i stedet for å opprette et register på bakgrunn av kirkebøkenes informasjon om døpte. Denne metoden ville vært utenkelig i dag. I tiden som har gått, har andre tros- og livssynssamfunn bidratt med informasjon om egne medlemmer for å forbedre Den norske kirkes medlemsregister. Derfor forstår vi at tålegrensen for eventuelle fortsatte feil i vårt register, er lav.

Kirken har også hatt egne «ryddeaksjoner» der flere tusen feiloppførte er blitt fjernet. Utsendelse av valgkort er en av få muligheter for kirken til å ha direkte kontakt med alle medlemmer. Det er også en viktig måte å sikre et så korrekt register som mulig. Likevel kan det fortsatt finnes feil. De som opplever å få et valgkort de ikke skal ha, bør derfor melde fra eller bruke selvbetjeningsløsningen, slik at feil kan rettes opp.


Gi din stemme! 

Kirkevalget står for døren. Du kan delta i valget 8. og 9. september, og mellom 10. august og 6. september kan du mange steder også forhåndsstemme. Dersom du bor eller oppholder deg et annet sted enn der du er registrert, kan du forhåndsstemme frem til 2. september. Dette skjer i hovedsak i åpningstiden ved de lokale kirkekontorene, og informasjon gis i lokalaviser, på menighetens nettsider og på kirken.no.

Den norske kirke har rom for ditt engasjement, enten du bruker kirken ofte eller sjelden. Vi vil være synlig til stede for folk, både medlemmer og andre.

Vær med på å påvirke - gi din stemme!

Gå til innlegget

Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.

Felles uttalelse fra biskopene i Den norske kirke, 15. februar 2019.

Kirken har lenge engasjert seg i abort som etisk, menneskelig og politisk utfordring. Da loven om selvbestemt abort ble behandlet og vedtatt på 1970-tallet, var kirken en tydelig motstander av de endringer som ble innført. Prester og andre var sterke og klare i sin kritikk av loven i den hensikt å verne det ufødte liv. I dag innser vi at kirkens argumentasjon ikke la til rette for en god dialog. Det er på tide å skape et nytt samtaleklima. Det ønsker vi å medvirke til.


Vi erkjenner at kirken i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i, og har heller ikke klart å gi troverdig uttrykk for forståelse for kvinners erfaring og de utfordringer kvinner har opplevd. Tvert om har kirken som institusjon gjennom historien vist manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter. Det beklager vi. Som kirke må vi forandre vår måte å snakke om abort på og hvordan vi ivaretar mennesker som er berørt.


Det er på det rene at kirkens holdning har påført alenemødre en krevende belastning. Tidligere kunne barn født utenfor ekteskap bli nektet dåp, og ugifte foreldre fikk ikke stå sammen ved døpefonten.

Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner. Det blir ikke minst tydelig i et globalt perspektiv. Internasjonalt ser vi at kirker fortsatt er med på å legge sten til byrden for mange gravide kvinner i utsatte posisjoner.


I Norge har vi demokratiske prosesser for å fastsette lover, og norsk lov gir adgang til selvbestemt abort innenfor de første 12 uker av svangerskapet. Vårt fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse, men et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma.


Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern. Medisinsk teknologi gir oss nå større kunnskap, samt flere muligheter til å gripe inn og korrigere fosterets utvikling underveis. Mye av dette er et gode, men her reises også en rekke spørsmål som må avveies og avklares. Dette kan sette foreldre i en krevende situasjon.


Det er positivt at det utføres færre aborter i Norge, og særlig at antall tenåringsaborter er redusert. Det er trolig mange grunner til dette. De rammer og støtteordninger som samfunnet kan tilby, bidrar vesentlig og må utvikles videre slik at økonomiske, praktiske og sosiale forhold ikke blir avgjørende i valget om å avslutte et svangerskap. Dette er også en utfordring for kirkens diakoni. Kirkens oppdrag er å fremme inkluderende fellesskap.

Fostre med utviklingsavvik og barn med annerledes funksjonsevne er et særlig ansvar for foreldrene og samfunnet. Vi vil fremholde at menneskeverdet er gitt av Gud, og ikke avhengig av funksjonsevne. Alle mennesker kan leve fullverdige liv. Målet må være at ethvert barn skal få mulighet til å oppfylle sitt potensial, og at foreldre og foresatte får adekvat og tilstrekkelig hjelp og støtte. Det er helt nødvendig at vi som samfunn legger bedre til rette for disse familiene.


Vi vil oppmuntre til en bred og saklig, fordomsfri og omsorgsfull samtale om disse spørsmålene fremover, og vil også selv forsøke å bidra til den.


Bispemøtet, 15. februar 2019

Gå til innlegget

Helbredelse av det hele mennesket

Publisert rundt 1 år siden

Min frykt er at et usunt fokus på kroppslig helbredelse kan redusere evangeliet til å bli et budskap om et liv uten lyte og lidelse, og slik også forvrenge hele det kristne menneskesynet.

VGs dekning av såkalte helbredelsespredikanter har den siste uken fått stor oppmerksomhet. Debatten har blitt fulgt opp også i Vårt Land. Praksisen med å ta betalt for forbønn er svært problematisk, men også sider ved et overdrevent fokus på legemlig helbredelse er vanskelig i en kristen forståelse av livet og Guds skaperverk. 

Ble firt ned. 

Fra Markusevangeliets kapittel to kjenner vi fortellingen om den lamme mannen som ble firt ned gjennom taket. I møte med mannen er ikke Jesu første handling å helbrede bena, men å helbrede Guds-relasjonen. Når den blinde Bartimeus roper til Jesus i Jeriko, viser Jesus først omsorg ved å spørre mannen: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (Mark 10,51). Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki, og ber om at deres «ånd, sjel og kropp blir bevart uskadet» (Tess 5,23). Det ligger i Bibelen en omsorg for det hele mennesket, ikke bare kroppens fysiske førlighet. Jesu omgang med spedalske viser også nettopp hvordan han løfter opp menneskets verdi på tross av sykdom. 

Min frykt er at et usunt fokus på kroppslig helbredelse kan redusere evangeliet til å bli et budskap om et liv uten lyte og lidelse, og slik også forvrenge hele det kristne menneskesynet. 

Kirken bekjenner en tro på en skapende, frelsende og livgivende Gud, en Gud som tar aktivt del i vårt liv. Vi tror på en Gud som har helbredet og som helbreder. Det er viktig å hele tiden ha in mente at det er Gud som helbreder, ikke vår bønn til ham. Bønnespråket er et hjertespråk, et tillitsforhold mellom oss og Gud, hvor vi kommer til ham med våre liv, våre gleder og våre bekymringer. Dette er en kontinuerlig prosess, og bønnen er nærmest det kristne livets pulsslag. 

I det skjulte. 

I dette svarer Gud, noen ganger i det åpne, andre ganger i det skjulte. Mange opplever ikke svar i det hele tatt. Men at mange ikke hører noe svar, betyr ikke at Gud ikke virker. Vi skal frimodig forholde oss til en Gud vi tror kan helbrede også i dag. Men vi må ikke forvente det som en refleks av vår bønn. Som formidlere av Guds ord må vi heller ikke la andre forvente det. Ideen om at en bønn gir umiddelbart svar fra Gud i form av helbredelse kan være skadelig på mange vis. Det kan føre til skuffelse og fortvilelse fra den som ønsker å bli frisk, det kan lede mennesker bort fra troen, fordi troen blir fremstilt som noe man kan vinne på. Når vinningen uteblir, forsvinner også fundamentet for troen. 

Mange prester og diakoner samt andre ansatte og frivillige i Den norske kirke ber for syke. Det er verdifullt! Men vi må ikke bare be om kroppslig helbredelse, men også om at Gud må bevare et menneske i den situasjonen det er i, selv om den er preget av sykdom og lidelse. Vi må også våge å be om Guds nåde i møte med tvil og anfektelser. 

Slike bønner må bes i en situasjon hvor det er en tillit og trygghet mellom den som ber og den som blir bedt for. En slik tillit skapes sjelden over telefon eller i store forsamlinger. Det skjer oftere i det stille. 

Å gjøre slik bønn til en forestilling eller show er stikk i strid med Jesu praksis. Jesus sendte den spedalske mannen bort med streng beskjed om ikke å fortelle videre hva han hadde opplevd (Mark 1,40-45). 

I Jobs bok møter vi Job som blir utsatt for ulike lidelser. Han mistet det mest, og ble rammet av sykdom og plager. Det er en fortelling som minner oss om livets lidelser. Den minner oss om at det ikke er mulig å forstå Gud fullt ut. Vi kommer ikke utenom at sykdom og lidelse hører til våre livsvilkår som mennesker. Det betyr imidlertid ikke at vi skal være observatører til lidelsen og regne den som Guds plan. Heller skal vi være Guds hender i møte med mennesker i nød. Dette gjør vi gjennom handlinger av omsorg, trøst og nærhet, og også gjennom forbønn. 

Å være kristen er å være et helt menneske med både glede og lidelse. Det er å bekjenne troen på en Gud som omslutter hele sitt skaperverk og hele oss. Den praksisen med bønn om helbredelse som har vært omtalt de siste dagene fremstår som om den verken tar det hele mennesket eller den allmektige Gud på alvor.

Trykket i Vårt Land 23. juni 2018

Gå til innlegget

Snarveier og omveier

Publisert over 1 år siden

Både paragraf 5 og paragraf 6 representerer alternative og unntaksvise veier til prestetjeneste. Det har i vår kirke vært stor enighet om at teologisk utdanning skal være et grunnleggende kvalifikasjonskrav for å bli prest.

Min replikk til Margrete Kvalbein 13. april begrenset seg til noen av de anliggende hun tok opp i sitt innlegg 6. april. Her uttrykte jeg forståelse for hennes forslag om å se om igjen på noen av de vilkår som er satt for å kunne bli prest etter tilsettingsforskriftens paragraf 5.

Kjersti Marken tar opp en annen viktig problemstilling i sitt innlegg 17. april. Hennes anliggende er knyttet til den samme forskriften, men paragraf 6. Den omhandler det som er blitt kalt «profetveien» til prestetjeneste.

Både paragraf 5 og paragraf 6 representerer alternative og unntaksvise veier til prestetjeneste. Det har i vår kirke vært stor enighet om at teologisk utdanning skal være et grunnleggende kvalifikasjonskrav for å bli prest. Det teologiske studium er derfor den ordinære vei til prestetjeneste, tilsettingsforskriften paragraf 2.

Det er viktig å motivere mennesker, både unge og gamle, til å studere teologi med sikte på prestetjeneste. Kirken trenger høy teologisk kompetanse og berikes av prester som er godt, faglig kvalifiserte. Ingenting tyder på at dette behovet blir mindre i tiden fremover, tvert imot.

Så er det også slik at det kan og bør gjøres unntak fra denne hovedveien til prestetjeneste. Det skal være mulig for mennesker som har tatt en annen utdanning og valgt en annen yrkesvei, likevel å bli prest. Her må kvalifikasjonskravene tillempes, og det må gjøres en balansert avveining mellom teologisk kompetanse, annen relevant faglig kompetanse, realkompetanse og personlig egnethet.

Dette er søkt systematisert i to veldig forskjellige alternative veier til prestetjeneste, jamfør paragraf 5 og paragraf 6. Etter paragraf 5 er det kandidaten selv som søker om godkjenning på bakgrunn av en annen faglig kompetanse enn det teologiske profesjonsstudium. Etter paragraf 6 kan biskopen søke på vegne av personer uten krav til noen spesifikk faglige kvalifikasjonskrav. Forut for søknad fra biskopen ligger samtaler og vurderinger som avklarer om det er grunnlag for å søke. Det skal innrømmes at «profetveien» har vært omdiskutert i vår kirke. Som det tydelig fremgår av teksten, stilles særskilte krav for å få innvilget søknaden. Vår kirke har gjennom årene fått et ikke ubetydelig antall prester som etter denne godkjenningen har bidradd verdifullt med sin tjeneste. Kirkemøtet har ønsket å ha en slik adgang, men ikke redusere på det som er kravene for å bli godkjent.

Jeg mener dette er riktig balansert fra Kirkemøtets side gjennom de ordningene som nå gjelder. Alle som skal gjøre prestetjeneste, trenger teologisk kompetanse, også de som blir prester etter paragraf 5 eller 6. Teologistudiet er krevende, men også utviklende. Vi ser at gruppen som vil bli prester i voksen alder, er voksende. Vi er glad for at mennesker med annen erfaring og bakgrunn søker mot prestetjeneste. Her må kirken være imøtekommende, og samtidig ta ansvar for behovet for teologisk kompetanse, uavhengig av bakgrunn og erfaring. Det er ikke bare nødvendig for å utøve tjenesten, menigheten har også en forventning om det.

Trykket i Vårt land 19. april 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3543 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2517 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2481 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1858 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1776 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1694 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1553 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere