Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Maktanalysen som forsvant

Publisert over 2 år siden

Når redaksjonen for NRK-Brennpunkt sier hopp, så hopper man i kristennorge.  I hvert fall innen ledersjiktet.

Etter programmet om Hanevold iler folk til med å klargjøre sitt forhold til ham. Her kommer skarp kritikk og avskyerklæringer, andre forsikrer at man allerede har brutt relasjonen til hans virksomhet. Så har vi de som nå lover bot og bedring. De har figurert i Hanevolds TV-kanal. Nå angrer de. Noen få gjør det klart at de ikke tilhører denne "kompakte majoritet". Det store VI mobiliserer mot Hanevold. En av de mer pratsomme stortingsrepresentanter slenger seg på. opp sa NRK, og det blir demonstrert hvilken mediemakt NRK besitter, også innad i kristennorge.

Vårt Land har vært sterkt engasjert. Men hvor er det blitt av avisens maktanalyse?  Avisens dekning er  kjemisk fri for maktperspektivet, mens journalist Gjøsund blir belønnet med hyggelig intervju i statskanalen.

Hvilket formål hadde Brennpunkt med programmet om Hanevold? Såkalt gravende og kritisk journalistikk er ikke "nøytral". Aller minst når den drives av NRK.  Formålet til NRK var ikke til å ta feil av. Hanevold skulle settes i et dårlig lys, han skulle kompromitteres.   Når man også trakk inn avisen Norge i dag og Anita og Finn Jarle Sæle ble det politiske formål tydelig nok. Hanevold og den nevnte avisen står for slikt som NRK sterkt misliker: Kristenkonservative standpunkter i etikken og politikken og et sterkt engasjement for Israel.                                                                                    

En maktanalyse ut fra de problemstillinger som Vårt Land i sin tid la til grunn, hadde vært på sin plass. Hvem sitter i redaksjonen for Brennpunkt? Hvorfor sitter akkurat disse menneskene der? Hvordan kom de i denne posisjonen? Hvilken bakgrunn har de? Hvilket nettverk er de en del av? Hvilke familierelasjoner har de? Hvilke "venner" og hvilke "fiender" inngår i deres politiske univers? Redaksjonene i NRK velger problemstillinger for programmene, og de velger personer som skal delta i dem. Noen må selvsagt delta i embets medfør. Men de øvrige som synser og kommenterer, hva styrer valget dem?  Om folk med synsmåter som avviker fra det politisk akseptable, får delta, så har de gjerne så my melis om munnen, at de blir kledelige innslag av kontrasterende striper i veven.                    

Vårt Land har listet opp en del personer fra kristennorge som har opptrådt i Hanevolds TV-kanal. En av dem er død. Avisen tror altså på et liv etter døden. Var poenget å kompromittere dem? Har ikke avisen reflektert over at mange i kristennorge aldri eller meget sjelden slipper til i NRK. Her er verdien ved en kanal som står utenfor styring

fra det store VI. Hvorfor er det ikke kompromitterende å opptre i NRK? Langt fra alt som NRK sender, kan kristne identifisere seg med.                                                                                  

Hvorfor har Vårt Land unnlatt å utviklet et maktkritisk perspektiv i denne saken? Man spør seg om man var engstelig for den mediemakt som NRK representerer. Det kan man ha jeg en viss forståelse for. Trolig ville en nærgående maktanalyse utløst svært negative reaksjoner i statskanalen. Flere koselige intervjuer ville det nok ikke ha blitt. Makta hevner seg. Jeg vil minne om den formaning som kulturradikaleren og kristendomshateren Helge Krog i sin tid skal ha kommet med til skrivende folk: "Om det du skriver vil skade deg, så skriv det." Her er det ikke selvskading det dreier seg om, men å stå opp mot makta med mot og integritet.    

Gå til innlegget

Uro i KrF - Hareide må klargjøre

Publisert nesten 3 år siden

Det er uro i Krf. Flere veteraner har offentlig gitt uttrykk for det. Andre fra seniormiljøet søker å roe det hele ned. Undertegnede er ikke medlem av partiet, men har stemt på det ved en rekke valg.

Ved neste valg er jeg i stor villrede. Til tross for at partiets Oslo-kandidat etter alt å dømme blir Hans Olav Syvertsen. For meg er det stormløp mot ekteskapets heteroseksulle basis, som nå forgår over hele den vestlige verden, en grunnleggende kulturell, ja, sivilisatorisk utfordring. Dagens Krf. synes å ha vansker med stå opp mot den revolusjon som nå skjer. Det vises likevel til at partiprogrammet er klart i samsvar med det kristne naturrettslige fundament. Men hva betyr programmet?

Formannen Hareide har så langt man kan bedømme, gjort det klart at homofili ikke er i strid med kristent syn på det skapte og at det derfor er naturrettslig legitimt. Han er gjentatte ganger blitt oppfordret til å klargjøre sitt syn, men har ikke gjort det. Han må derfor anses å mene at homofilt samliv er etisk legitimt. Det betyr at partiprogrammet dekker også et slikt syn. Det er ingen grunn til å tro at partiets formann har misforstått programmet på dette punkt. Ut fra dagens situasjon vil derfor en stemme på Krf være en støtte til homofili, homoekteskap og til den homoaktive bevegelsen som står frem ved Pride-demonstrasjonen. Nå bør det bli slutt på tåketalen.

Gå til innlegget

Horn i 'dårlig selskap'

Publisert rundt 3 år siden

Legen Morten Horn har ofte advart mot at aktiv dødshjelp/assistert selvmord skal bli legalisert også i vårt land.

Men i artikkelen, "Kjære kirke- dropp kampen mot aktiv dødshjelp" (VL12.5), tar Horn til orde for at kristne bør avstå fra å gå inn i debatten om aktiv dødshjelp. Hans overordnede perspektiv og mål er at kristendommen ikke skal ha noen særlig offentlig betydning i vårt samfunn. Hans målsetting er å fremme videre sekularisering, men samtidig forhindre at aktiv dødshjelp og eutanasi blir legalisert. Prosjektet er vanskelig å argumentere for.(Dette innlegget var ment som en kronikk i papiravisen. Men var for omfattende til å tas inn der, derfor legges den ut på Verdidebatt som eget innlegg).

1. Begrunnelse av menneskeverdet                                                                              

Ofte sees menneskeverdet som begrunnet ved de såkalte  universale  menneskerettigheter som FN vedtok i 1948, og som senere ble presisert og videreutviklet. Men under prosessen frem mot FN-vedtaket drøftet man også spørsmålet om hvordan menneskerettighetene skulle kunne begrunnes. Det skjedde innen rammen av Unesco i 1947. (Se Human Rights. Comments and Interpretations, London & New York, Alan Wingate 1950, og B. Oftestad,  Den katolske kirke og liberalt demokrati, 2015, s. 105).  Det viste seg da at bak den (tilsynelatende?) konsensus om menneskets rettigheter lå ulike ideologiske, religiøse og filosofiske grunnsyn. Spørsmålet om begrunnelse ville derfor få høyst ulike svar. Enigheten ville gå i oppløsning. Den var praktisk og ikke teoretisk, er det blitt hevdet. Men et slikt skille er problematisk. På 1960-tallet sluttet Det annet Vatikankonsil  seg til menneskerettighetene ut fra sine premisser. For Den katolske kirke inngår retten til liv i menneskerettighetene, en rett som gjelder også det ufødte liv. Under de siste tiårene av 1900-tallet da land etter land fikk en liberal abortlovgivning, ble det åpenbart for enhver at det forelå en dyp moralsk konflikt om hva menneskeverdet og menneskerettighetene består i. Her var hverken teoretisk eller praktisk konsensus. Når menneskerettighetene blir presisert med tanke på praksis, forsvinner deres selvinnlysende universalitet. Hvordan de oppfattes, bestemmes av ulike ideologisk betingede menneskesyn.                                                     Når flere stater i den vestlige verden har legalisert assistert selvmord, og når en slik legalisering får støtte fra et flertall i opinionen, er det en utvikling i samklang med den hegemoniske ideologi i de vestlige demokratier. Et kjernepunkt i denne ideologien er å sikre mennesket frihet til å søke sin egen lykke. Siden dette er en rettighet som alle har, må friheten i noen grad administreres, slik at enhver får sitt. Det er en statlig oppgave. I dette perspektivet blir assistert selvmord en statlig og offentlig sikring av menneskets rett til å virkeliggjøre sin frihet, i dette tilfelle å frigjøre seg fra livet og dødsprosessen. Man har ikke lenger noe håp om at det gitte livet kan gi noen "lykke", men fører tvert imot til ulykkelig lidelse. Selvmordet blir en "god" mulighet, Når det tolkes på denne måten, blir det et høyeste uttrykk for humanitet, fordi mennesket her opptrer fritt og myndig i og overfor sitt eget liv og da med absolutte konsekvenser.    Assistert selvmord ble i sin tid innført som løsning for sterkt lidende mennesker og undergitt stramme begrensninger. Men når det allerede i utgangspunktet ble sett på som en frihetsrett, lå veien åpen for det vi ser i dag: Assistert selvmord vil bli en rett også for barn og tenåringer som føler at de har et liv som det ikke er verd å leve.         Jeg ser ikke bort fra at man ut fra en ikke-kristen ideologi kan begrunne menneskeverdet slik at aktiv dødshjelp må avvises. Det vil da være en nærliggende oppgave for Horn å gjøre ordentlig rede for et slikt alternativ på bakgrunn av den utfordring som tidens hegemoniske frihetsideologi vil måtte være også for ham.         

2. Kirken vil kunne sabotere rasjonalisering.

Horn motiverer sitt krav om kirkelig passivitet med å henvise til kristnes nei til fri abort og deres avvisning av homofil praksis og  homofile "ekteskap" etc. Her aktiverer han det man kaller strategi for rasjonalisering. Det har i lenge vært et mål for radikale krefter å alminneliggjøre og normalisere  både fri abort og homofilt samliv. Det skjer teoretisk ved å betrakte kjønnsforskjell som en sosial og kulturell konstruksjon. Gitte biologiske realiteter som viser forskjeller, skal være betydningsløse. Strategien for rasjonalisering må dernest gjennomføres kulturelt, ved at samfunnsordninger, institusjoner og praksiser som forutsetter kjønnsforskjell, må radikalt omformes. Det omfatter selvsagt også språket. Et interessant utslag av dette er den såkalte "war of bath-room" (i USA). Adskilte toaletter for menn og kvinner anses å bekrefte og opprettholde "myten" om kjønnsforskjell. Fellestoaletter er løsningen. Strategien omsettes også i politikk og strafferett. De som offentlig hevder at kjønn er biologiske realiteter som er gitt og forblir, og at homifilt samliv er unormalt og umoralsk etc. straffes for diskriminerende krenkelser. Det øves politisk trykk på institusjoner som lar kjønn spille rolle for ordninger og praksis. Leger som ønsker fritak fra å delta i fri-abortprosedyren, tvinges til å forlate sin stilling. De representerer en protest mot strategien for rasjonalisering av selvbestemt abort.  Når det gjeldet aktiv dødshjelp, så er den en rasjonalisering av døden. Den rasjonale død inntreffer ved styring av det biologiske livet, slik at det kan - i pakt med vår vilje og vårt eget frie valg - bli ført til sin avslutning ved hjelp av kjemiske eller andre ytre påvirkningsmidler.                                                                                        Det spørsmål  man sitter igjen med overfor Horn, er hvordan han i det hele tatt skal kunne bekjempe aktiv dødshjelp innenfor rammen av et program for sekularisering.  Horn kan før han vet ordet av det  komme  i den situasjon  at hans syn anses som illegitimt i det offentlige rommet  fordi det "krenker"  minnet til dem som har begått assistert selvmord og gjør livet tyngre og vanskeligere for dem som ønsker å avslutte livet på denne måten.

Gå til innlegget

Vil kirken stå opp mot dødshjelp?

Publisert rundt 3 år siden

Biskop Halvor Nordhaug bør reflektere over spørsmålet: Vil kirken stå kraftig opp mot en lov som en dag legaliserer aktiv dødshjelp – og da ikke bare i ord?

Tittelen på biskop Halvor Nordhaugs og filosofen Henrik Syses nyutgitte bok er Hvor kristent skal Norge være? Spørsmålet får relevans ut fra paragraf 2 i Grunn­loven: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.»

Arven er truet. Og Nordhaug fokuserer på aktiv dødshjelp/­assistert selvmord som åpner for eutanasi, som en av truslene. Stater i den vestlige verden har legalisert slik assistanse.
For i et samfunn som hyller frihetsideen, sees det som legitimt at frigjøring fra eget liv ved et bevisst selvmord slett ikke bør forkastes, men tvert imot sikres og understøttes.

Kristendommen hevder at livet er i seg selv et gode, gitt av Skaperen, han som er herre over liv og død. Assistert selvmord må derfor forkastes. Men det hindrer ikke at assistert selvmord kan bli en frihets- og velferdsreform også her hos oss.

Biskop Nordhaug reflekterer over den «kristne og humanistiske arv» som verdigrunnlag for vårt samfunn. Han målbærer en politisk-filosofi som har konservative trekk. I synet på samfunnet legges vekten på det som «binder individene sammen». Tradisjon, autoritet, universale sannheter er avgjørende.

Hvordan blir Grunnloven ­paragraf 2 å forstå på den bakgrunn? Paragrafens innhold er vagt, slår Nordhaug fast. At den skal kunne få noen statsrettslig betydning, er tvilsomt.

Overser. Men paragrafen kan tjene som en «formålsparagraf» for staten. Slik at den kan vises til i den offentlige debatt, dersom staten vil legge et nytt og annerledes innhold i menneskerettighetene. En lov som vil sikre «aktiv dødshjelp» (eutanasi) vil ha en slik virkning.

For Nordhaug er en slik lov i strid med menneskelivets ukrenkelighet, og dermed i konflikt med «vår kristne og humanistiske arv», slik det heter i paragraf 2 i Grunnloven.
Nordhaug overser visse grunnleggende spørsmål vedrørende vårt demokrati. Det er primært en regjeringsform. Det viste høyesterettsdommen over Børre Knudsen i 1983. Selv ikke Grunnlovens offentlige stats­religion kunne sette etiske sperrer for (abort)loven.

Men lovgiverne måtte følge den lovbestemte prosedyre, det vil si den rette form. Abortloven ble vedtatt av Stortinget i pakt med gjeldende prosessuelle ­regler. I det norske demokratiets forfatningsform lå forpliktelsen på «evangelisk-luthersk religion». Men konfesjonell forpliktelse kunne overkjøres fordi prose­dyren var korrekt. «Verdiparagrafen» i dagens grunnlov (Grunnloven paragraf 2) gir et dårligere vern om menneskets verdighet enn gårsdagens «evangelisk-lutherske stats­religion».

Likegyldighet. Nordhaug vil ikke bruke paragrafen som et konstitusjonelt argument, men som tradisjonsargument. Men for den liberalisme som har ­politisk hegemoni i Vesten, har tradisjonen ingen argumentasjonskraft.

Nordhaug viser at hans ­konservative holdning har ideologisk substans når han slår fast at menneskeverdet står svakere dersom det mister sin «forankring i noe større enn den til ­enhver tidrådende oppfatning blant folk flest.»

For dette handler ikke «om hva som står skrevet i et lovverk, men (...) om hvor sterkt kristen tro og tankegods faktisk står i folket». Selv vil jeg formulere det slik: ­Tanken om menneskets verd er betinget av kristen gudstro, innbefattet troen på Guds selv­åpenbaring i Kristus som sant menneske.

Uthult. I den vestlige verden har de sekulariserende krefter virket i lang tid. Troen på menneskeverdet er blitt uthult. Det har gitt økende åpenhet for ­assistert selvmord. Som biskop burde Nordhaug reflektere over hvordan Den norske kirke vil reagere om (eller kanskje når) assistert selvmord/eutanasi blir en lovfestet rettighet. Vil kirken stå kraftig opp mot en slik lov og da ikke bare i ord?

På den annen side må man ikke overse at Den norske kirke er en bred folkekirke. Dersom et flertall i befolkningen går inn for aktiv dødshjelp og sikrer rettslig dekning for dette i lovverket, vil det sikkert være flertall for ­reformen også i Kirkemøtet.
Prester, biskoper som står for det kristne syn, vil etter hvert innrette seg etter flertallsmakten.

Legitimering. I sitt bidrag «Filosofi og Guds tro i hver sin verden?» gjør Syse det som ­adskillige teologer har forsøkt seg på: Intellektuell legitimering av religion, gudstro og kristentro innen en moderne liberal kultur. Syses løsning blir en slags erfaringsteologi.
Mennesket kan ha forestillinger om tilværelsens forutsetning eller «værensgrunn» og kan kalle­ dette Gud, men det sier ikke noe om Guds relasjon til oss. Den må vi nærme oss gjennom menneskelig erfaring, som utgjør troens forutsetning.

Erfaringen har en viss retning og et innhold. Det man erfarer, er ifølge Syse å være en del av noe som er større enn oss selv, en helhet, som vi ikke selv har frembrakt. Det gjør oss åpne for at livet er større og mer enn det tilsynelatende tilfeldige ved ­enkeltmenneskets eksistens.
Man blir åpen for den «kristne fortellingen» som tas opp i erfaringen og gir den innhold. Dermed plasserer mennesket seg i en større sammenheng som gir det verdi og verdighet og mening.

Gir ikke svar. Syse berører så spørsmålet om den religiøse erfaring og de tilhørende «fortellinger» er sanne. At mennesket har religiøse erfaringer som gir opplevelsen av å være knyttet til «større fortellinger», kan gjerne være sant.
Men er innholdet i «fortellingene», selve det religiøse trosinnholdet, er det sant? Det gir ikke Syse noe svar på.

Men ut fra problemstillingen i denne teksten blir det et avgjørende spørsmål om påstanden om menneskets unike verdighet fra unnfangelse til naturlig død er sann. Er den det, vil assistert selvmord være en konsekvens av en falsk menneskeoppfatning.
Biskopen har gode intensjoner, som jeg deler, mens filosofen synes å befinne seg på utsiden av det rommet der kirken møter de tunge politisk-etiske utfordringer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9.5.2016

Gå til innlegget

Abortlovens ideologi

Publisert over 3 år siden

Man ville tro at det groteske ved såkalte tvillingaborter ville gjøre inntrykk. Det er en misforståelse. Hvorfor skal visse kvinner fratas retten til å få ett barn, når det er det de ønsker seg?

Ellen Hageman hevder i Vårt Land 7. mars: «Demokrati er ikke naturlig, og abortloven er ingen naturlov». Hun har helt rett.

Abortloven er et uttrykk for kultur og ikke natur. Den er basert på vår innsikt i naturprosesser og forutsetter en menneskeskapt teknisk-medisinsk kapasitet som vår moderne kultur har opparbeidet.

Den hviler dessuten på et praktisk-filosofisk postulat som er bærende for vår kultur: Mennesket er et fritt vesen med vilje til og mulighet for å realisere sine selvbestemte målsettinger for eget liv. Det skal ha herredømme over naturen.

«Smuggling». Abortloven skal på sin måte sikre at man beveger seg i retning av realisering av idealet for vår kultur. I amerikansk samfunnsdebatt anvender man begrepet «smuggling» når det hevdes meninger som egentlig er inkompatible med det ideologiske helhetssyn man eksplisitt står for.

I den norske abortlov møter vi tydelige tilfeller av «smuggling». I lovens § 1 anføres det som et mål for «samfunnet» (lovgiver/staten) «at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig».
Det skal kunne oppnås gjennom informasjon om seksualitet, samliv, tilbud om familieplanlegging og «etisk veiledning» for slik å «skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål».

Ingen føringer. I § 2 blir nødvendigheten av informasjon («om den bistand samfunnet kan tilby...») understreket enda en gang. «Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.»

Hvorfor skal samfunnet se det som et mål at antall aborter blir lavest mulig, når det er selvbestemmelsesprinsippet som gjelder? I et slikt prinsipp ligger ingen føringer for å vurdere antall aborter. Enhver abort som er legal - som skjer som følge av kvinnens egen bestemmelse - er som sådan etisk legitim. Antallet er her fullstendig irrelevant.

Det smugles en målsetting inn i loven som ikke er kompatibel med dens grunnleggende prinsipp. At mennesker treffer sine valg på grunnlag av kunnskap, anses som positivt i følge liberalistisk ideologi. Det gjør at man selv kan reflektere over valgets betydning.

Kunnskap? Men prinsippet om selvbestemmelse krever ikke uten videre kunnskap om det man vil gjøre. Hva slags kunnskap skulle kreves? Og hvor mye kunnskap osv.? Og hvordan og hvem skal måle om kunnskapsnivået er tilstrekkelig for å kunne få abort?

Lovgiverne har funnet grunn til å sikre selvbestemmelsen, for § 2 avsluttes med denne finurlige og uklare sats: «Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.»
Ved 12. svangerskapsuke setter loven en grense for selvbestemmelsen. Fra da av må krav om abort avgjøres av en nemnd, slik det var for alle før 1978. Hvordan man enn snur og vender på det, behandling i nemnd opphever selvbestemmelsen. Skjer det her et brudd og et ideologisk skifte i loven? Det kan se slik ut.

Men ser man loven under ett blir det sammenheng. Her kommer antropologien bak loven frem. I § 2 heter det: «Kravene til grunn for innvilgelse av svangerskapsavbrudd skal øke med svangerskapets lengde.»

I første fase av svangerskapet kan et foster fjernes uten krav om begrunnelse fra morens side. Når krav stilles, og de altså får stadig større tyngde, skyldes det at fosteret er på vei til å bli et fullgyldig menneske, dvs. at det har krav på frihet og andre rettigheter Den viktigste er selvbestemmelse over eget liv.

Fremmede motiver. Det har vært hevdet at abortloven avspeiler et etisk dilemma. Det er en lite adekvat observasjon. Men den har noen innsmuglede motiver som er «fremmede», dvs. ideologisk inkompatible.

Enkelte politikere har forsøkt å bruke disse motivene som åpninger for å få loven endret. Det har ikke ført frem. Mne loven skal forsvares uansett. Det er innlysende, for «fri abort» er nødvendig av hensyn til likestilling mellom kjønnene. Alt annet må vike for dette formål.
Man ville tro at det groteske ved såkalte tvillingaborter ville gjøre inntrykk. Det er en misforståelse. Hvorfor skal visse kvinner fratas retten til å få ett barn, når det er det de ønsker seg?

I Norge ble abortsaken avgjort på 1970-tallet. Fra offisielt kirkelig hold var motstanden nokså puslete. Andre saker som ny kirkeordning var viktigere enn det ufødte liv. Og Ingrid Bjerkås er i dag i ferd med å bli helgenforklart.

Nei, «abortloven er ingen naturlov.» Men den er en lov som skal redde mennesket fra naturen. Retten til frigjørende selvbestemmelse fra naturen er her overordnet andre rettigheter, som retten til liv. Den natur det her dreier seg om, er ikke bare natur. Fosteret er menneskelig liv.

Naturvern. Dermed støter vi ned til de spørsmål som burde engasjere oss. Hva er naturvern? Hva er formålet? Det å verne naturen holdes frem som en av de store etiske utfordringer. Men samtidig tillater vi ødeleggelse av mennesker nettopp som natur. Er det fordi voksne mennesker skal sikres frihet til selvbestemt livspraksis som ikke hindres av mennesker som møter dem som biologisk natur?

PUBLISERT I VÅRT LAND 12. MARS 2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
26 dager siden / 8366 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6320 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5234 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3367 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2646 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2165 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1985 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1739 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1714 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1570 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere