Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Vil kirken stå opp mot dødshjelp?

Publisert rundt 3 år siden

Biskop Halvor Nordhaug bør reflektere over spørsmålet: Vil kirken stå kraftig opp mot en lov som en dag legaliserer aktiv dødshjelp – og da ikke bare i ord?

Tittelen på biskop Halvor Nordhaugs og filosofen Henrik Syses nyutgitte bok er Hvor kristent skal Norge være? Spørsmålet får relevans ut fra paragraf 2 i Grunn­loven: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.»

Arven er truet. Og Nordhaug fokuserer på aktiv dødshjelp/­assistert selvmord som åpner for eutanasi, som en av truslene. Stater i den vestlige verden har legalisert slik assistanse.
For i et samfunn som hyller frihetsideen, sees det som legitimt at frigjøring fra eget liv ved et bevisst selvmord slett ikke bør forkastes, men tvert imot sikres og understøttes.

Kristendommen hevder at livet er i seg selv et gode, gitt av Skaperen, han som er herre over liv og død. Assistert selvmord må derfor forkastes. Men det hindrer ikke at assistert selvmord kan bli en frihets- og velferdsreform også her hos oss.

Biskop Nordhaug reflekterer over den «kristne og humanistiske arv» som verdigrunnlag for vårt samfunn. Han målbærer en politisk-filosofi som har konservative trekk. I synet på samfunnet legges vekten på det som «binder individene sammen». Tradisjon, autoritet, universale sannheter er avgjørende.

Hvordan blir Grunnloven ­paragraf 2 å forstå på den bakgrunn? Paragrafens innhold er vagt, slår Nordhaug fast. At den skal kunne få noen statsrettslig betydning, er tvilsomt.

Overser. Men paragrafen kan tjene som en «formålsparagraf» for staten. Slik at den kan vises til i den offentlige debatt, dersom staten vil legge et nytt og annerledes innhold i menneskerettighetene. En lov som vil sikre «aktiv dødshjelp» (eutanasi) vil ha en slik virkning.

For Nordhaug er en slik lov i strid med menneskelivets ukrenkelighet, og dermed i konflikt med «vår kristne og humanistiske arv», slik det heter i paragraf 2 i Grunnloven.
Nordhaug overser visse grunnleggende spørsmål vedrørende vårt demokrati. Det er primært en regjeringsform. Det viste høyesterettsdommen over Børre Knudsen i 1983. Selv ikke Grunnlovens offentlige stats­religion kunne sette etiske sperrer for (abort)loven.

Men lovgiverne måtte følge den lovbestemte prosedyre, det vil si den rette form. Abortloven ble vedtatt av Stortinget i pakt med gjeldende prosessuelle ­regler. I det norske demokratiets forfatningsform lå forpliktelsen på «evangelisk-luthersk religion». Men konfesjonell forpliktelse kunne overkjøres fordi prose­dyren var korrekt. «Verdiparagrafen» i dagens grunnlov (Grunnloven paragraf 2) gir et dårligere vern om menneskets verdighet enn gårsdagens «evangelisk-lutherske stats­religion».

Likegyldighet. Nordhaug vil ikke bruke paragrafen som et konstitusjonelt argument, men som tradisjonsargument. Men for den liberalisme som har ­politisk hegemoni i Vesten, har tradisjonen ingen argumentasjonskraft.

Nordhaug viser at hans ­konservative holdning har ideologisk substans når han slår fast at menneskeverdet står svakere dersom det mister sin «forankring i noe større enn den til ­enhver tidrådende oppfatning blant folk flest.»

For dette handler ikke «om hva som står skrevet i et lovverk, men (...) om hvor sterkt kristen tro og tankegods faktisk står i folket». Selv vil jeg formulere det slik: ­Tanken om menneskets verd er betinget av kristen gudstro, innbefattet troen på Guds selv­åpenbaring i Kristus som sant menneske.

Uthult. I den vestlige verden har de sekulariserende krefter virket i lang tid. Troen på menneskeverdet er blitt uthult. Det har gitt økende åpenhet for ­assistert selvmord. Som biskop burde Nordhaug reflektere over hvordan Den norske kirke vil reagere om (eller kanskje når) assistert selvmord/eutanasi blir en lovfestet rettighet. Vil kirken stå kraftig opp mot en slik lov og da ikke bare i ord?

På den annen side må man ikke overse at Den norske kirke er en bred folkekirke. Dersom et flertall i befolkningen går inn for aktiv dødshjelp og sikrer rettslig dekning for dette i lovverket, vil det sikkert være flertall for ­reformen også i Kirkemøtet.
Prester, biskoper som står for det kristne syn, vil etter hvert innrette seg etter flertallsmakten.

Legitimering. I sitt bidrag «Filosofi og Guds tro i hver sin verden?» gjør Syse det som ­adskillige teologer har forsøkt seg på: Intellektuell legitimering av religion, gudstro og kristentro innen en moderne liberal kultur. Syses løsning blir en slags erfaringsteologi.
Mennesket kan ha forestillinger om tilværelsens forutsetning eller «værensgrunn» og kan kalle­ dette Gud, men det sier ikke noe om Guds relasjon til oss. Den må vi nærme oss gjennom menneskelig erfaring, som utgjør troens forutsetning.

Erfaringen har en viss retning og et innhold. Det man erfarer, er ifølge Syse å være en del av noe som er større enn oss selv, en helhet, som vi ikke selv har frembrakt. Det gjør oss åpne for at livet er større og mer enn det tilsynelatende tilfeldige ved ­enkeltmenneskets eksistens.
Man blir åpen for den «kristne fortellingen» som tas opp i erfaringen og gir den innhold. Dermed plasserer mennesket seg i en større sammenheng som gir det verdi og verdighet og mening.

Gir ikke svar. Syse berører så spørsmålet om den religiøse erfaring og de tilhørende «fortellinger» er sanne. At mennesket har religiøse erfaringer som gir opplevelsen av å være knyttet til «større fortellinger», kan gjerne være sant.
Men er innholdet i «fortellingene», selve det religiøse trosinnholdet, er det sant? Det gir ikke Syse noe svar på.

Men ut fra problemstillingen i denne teksten blir det et avgjørende spørsmål om påstanden om menneskets unike verdighet fra unnfangelse til naturlig død er sann. Er den det, vil assistert selvmord være en konsekvens av en falsk menneskeoppfatning.
Biskopen har gode intensjoner, som jeg deler, mens filosofen synes å befinne seg på utsiden av det rommet der kirken møter de tunge politisk-etiske utfordringer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9.5.2016

Gå til innlegget

Abortlovens ideologi

Publisert rundt 3 år siden

Man ville tro at det groteske ved såkalte tvillingaborter ville gjøre inntrykk. Det er en misforståelse. Hvorfor skal visse kvinner fratas retten til å få ett barn, når det er det de ønsker seg?

Ellen Hageman hevder i Vårt Land 7. mars: «Demokrati er ikke naturlig, og abortloven er ingen naturlov». Hun har helt rett.

Abortloven er et uttrykk for kultur og ikke natur. Den er basert på vår innsikt i naturprosesser og forutsetter en menneskeskapt teknisk-medisinsk kapasitet som vår moderne kultur har opparbeidet.

Den hviler dessuten på et praktisk-filosofisk postulat som er bærende for vår kultur: Mennesket er et fritt vesen med vilje til og mulighet for å realisere sine selvbestemte målsettinger for eget liv. Det skal ha herredømme over naturen.

«Smuggling». Abortloven skal på sin måte sikre at man beveger seg i retning av realisering av idealet for vår kultur. I amerikansk samfunnsdebatt anvender man begrepet «smuggling» når det hevdes meninger som egentlig er inkompatible med det ideologiske helhetssyn man eksplisitt står for.

I den norske abortlov møter vi tydelige tilfeller av «smuggling». I lovens § 1 anføres det som et mål for «samfunnet» (lovgiver/staten) «at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig».
Det skal kunne oppnås gjennom informasjon om seksualitet, samliv, tilbud om familieplanlegging og «etisk veiledning» for slik å «skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål».

Ingen føringer. I § 2 blir nødvendigheten av informasjon («om den bistand samfunnet kan tilby...») understreket enda en gang. «Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.»

Hvorfor skal samfunnet se det som et mål at antall aborter blir lavest mulig, når det er selvbestemmelsesprinsippet som gjelder? I et slikt prinsipp ligger ingen føringer for å vurdere antall aborter. Enhver abort som er legal - som skjer som følge av kvinnens egen bestemmelse - er som sådan etisk legitim. Antallet er her fullstendig irrelevant.

Det smugles en målsetting inn i loven som ikke er kompatibel med dens grunnleggende prinsipp. At mennesker treffer sine valg på grunnlag av kunnskap, anses som positivt i følge liberalistisk ideologi. Det gjør at man selv kan reflektere over valgets betydning.

Kunnskap? Men prinsippet om selvbestemmelse krever ikke uten videre kunnskap om det man vil gjøre. Hva slags kunnskap skulle kreves? Og hvor mye kunnskap osv.? Og hvordan og hvem skal måle om kunnskapsnivået er tilstrekkelig for å kunne få abort?

Lovgiverne har funnet grunn til å sikre selvbestemmelsen, for § 2 avsluttes med denne finurlige og uklare sats: «Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.»
Ved 12. svangerskapsuke setter loven en grense for selvbestemmelsen. Fra da av må krav om abort avgjøres av en nemnd, slik det var for alle før 1978. Hvordan man enn snur og vender på det, behandling i nemnd opphever selvbestemmelsen. Skjer det her et brudd og et ideologisk skifte i loven? Det kan se slik ut.

Men ser man loven under ett blir det sammenheng. Her kommer antropologien bak loven frem. I § 2 heter det: «Kravene til grunn for innvilgelse av svangerskapsavbrudd skal øke med svangerskapets lengde.»

I første fase av svangerskapet kan et foster fjernes uten krav om begrunnelse fra morens side. Når krav stilles, og de altså får stadig større tyngde, skyldes det at fosteret er på vei til å bli et fullgyldig menneske, dvs. at det har krav på frihet og andre rettigheter Den viktigste er selvbestemmelse over eget liv.

Fremmede motiver. Det har vært hevdet at abortloven avspeiler et etisk dilemma. Det er en lite adekvat observasjon. Men den har noen innsmuglede motiver som er «fremmede», dvs. ideologisk inkompatible.

Enkelte politikere har forsøkt å bruke disse motivene som åpninger for å få loven endret. Det har ikke ført frem. Mne loven skal forsvares uansett. Det er innlysende, for «fri abort» er nødvendig av hensyn til likestilling mellom kjønnene. Alt annet må vike for dette formål.
Man ville tro at det groteske ved såkalte tvillingaborter ville gjøre inntrykk. Det er en misforståelse. Hvorfor skal visse kvinner fratas retten til å få ett barn, når det er det de ønsker seg?

I Norge ble abortsaken avgjort på 1970-tallet. Fra offisielt kirkelig hold var motstanden nokså puslete. Andre saker som ny kirkeordning var viktigere enn det ufødte liv. Og Ingrid Bjerkås er i dag i ferd med å bli helgenforklart.

Nei, «abortloven er ingen naturlov.» Men den er en lov som skal redde mennesket fra naturen. Retten til frigjørende selvbestemmelse fra naturen er her overordnet andre rettigheter, som retten til liv. Den natur det her dreier seg om, er ikke bare natur. Fosteret er menneskelig liv.

Naturvern. Dermed støter vi ned til de spørsmål som burde engasjere oss. Hva er naturvern? Hva er formålet? Det å verne naturen holdes frem som en av de store etiske utfordringer. Men samtidig tillater vi ødeleggelse av mennesker nettopp som natur. Er det fordi voksne mennesker skal sikres frihet til selvbestemt livspraksis som ikke hindres av mennesker som møter dem som biologisk natur?

PUBLISERT I VÅRT LAND 12. MARS 2016

Gå til innlegget

Frihetstyranni og nasjonal rettsstat

Publisert over 3 år siden

«Godhetstyranniet rir Norge som en mare», hevdet statsråd Sylvi Listhaug. For mange var dette en utilbørlig provokasjon.

Hege Storhaugs bok: ­Islam. Den 11. lande­plage, er blitt en salgssuksess, men skarpt kritisert av ulike opinionsdann­ere. I den aktuelle politisk-ideo­logiske konflikt er det sentrale tema hvordan nasjonalstaten skal forholde seg til menneskerettighetene. Utad skal den verge sine grenser mot uønskede inntrengere. Innad sikre retten, rettferdigheten og freden for sine borgere. Samtidig skal den ivareta menneskelige rettigheter.

Nasjonal­statens snarlige avvikling har vært varslet og også villet. Men den store folkevandringen til 
Europa har gitt nasjonalstaten fornyet aktualitet og radikalt endret­ det man har kalt fortellingen om menneskerettighetene.

I 2001 karakteriserte den ­kenyansk-amerikanske juristen Makau Mutua denne fortellingen ved hjelp av tre metaforer: «Savages, Victims, and Saviors». «De ville» («savages») er stater og kulturer som på ulikt vis krenker menneskerettighetene.

«Ofrene» («victims») er dem «frelserne» («saviors») beskytter mot tap av rettigheter og hjelper dem som har tapt dem. «Frelserne» har vært og er offisielle og «frivillige» politiske krefter særlig i det nordamerikanske og vesteuropeiske rommet som har tatt på seg en frelsende misjon i verdenssamfunnet.

Men det siste året er det inn­ledet en ny fortelling om menneskerettighetene. Før kom «frelserne» til «ofrene», nå kommer «ofrene» til «frelserne». I store skarer fra Asia og Afrika kommer de inn over Europas grenser fra land der de er blitt ofre for under­trykkelse, forfølgelse, krig, sult, nød og håpløs fattigdom på grunn av ville krefter av alle slag.

Når «ofrene»
er her, hvordan skal nasjonalstaten da forholde seg? Være en «vill» stat eller en «frelserstat»? Dette er alternativet som til nå har satt dagsorden. Man søker å formidle mellom de to muligheter staten her står overfor. Men nå har europeiske stater som har vært særlig åpne for innvandring, funnet det rett å sende ut ­tusener tilbake til det land de kom
fra. Integreringen/assimileringen kan bli for vanskelig?

Hva innvandrerne skal assimileres inn i, er det nasjonale enhets­samfunn. Hva består enheten
i? Og hva vil den bestå i når store grupper med ikke-kristne religioner – også med et eksplisitt anti-kristent budskap – skal inte­greres i vårt samfunn som er konstitusjonelt basert på kristendom og humanisme (Grl. §2)?

Her ser sekularismen en mulighet til å lansere en enhet som anses som «nøytral», over-konfesjonell, fredsskapende, fordi den er forankret i universale menneskerettigheter og et syn på menneskeverdet som sikrer frihet og gir løfte om enhet og samforstand mellom livssynsminoritetene.

En sekularistisk elite tar sikte­ på å administrere, ha tilsyn og ideologisk kontroll med at så skjer.

Her ligger ­kimen til et «frihetstyranni», og som samtidig uthuler Grl. § 2.
Fortellingen om menneskerettighetene begynner med revolusjonene i Nord-Amerika og Frankrike under opplysningstiden mot slutten av 1700-tallet (Lynn Hunt, Inventing Human Rights, 2007). Men det dynamiske drivet i fortellingen kom for alvor med FN-vedtaket om de humane rettigheter i 1948.

Menneskerettighetene er universale, det vil si at de ikke er geografisk begrenset, men er gyldige overalt. De er selvinnlysende («self-evident») og trenger ingen begrunnelse. De er­ 
naturlige, det vil si at de gjelder alle mennesker. Om de ikke har en filosofisk begrunnelse, så kan de forklares ut fra kulturhistorien. De er en frukt av den erfar­ing som kjennetegnet 1600- og 1700-tallets kulturmenneske.

Det viktigste var at mennesket 1) erfarte autonomi og 2) har evne til empati. Autonomi betyr å kunne bestemme selv. Empati betyr i denne sammenheng å anerkjenne at andre bør ha den samme mulighet til å bestemme over seg selv. Formålet med menneskerettighetene er derfor å sikre den enkeltes rett til selvbestemmelse og at alle har denne retten.

I ideen om menneskets rettigheter lå en optimistisk forventning til fremtiden. Man trodde og tror fortsatt at kulturhistorien leder frem mot en stadig bredere og dypere realisering av menneskelig identitet og en stadig utvidelse av menneskets rettig­heter. En slik utvikling mente man begynte for alvor i 1792, som er år 1 i den franske revolusjonens kalender for den nye tid. Gjennomgående overser man at denne­ kulturhistoriske forventning ikke er forenlig med det natur­historiske grunnsyn som er så viktig for nåtidens sekularisme.

Darwininspirert utviklingslære/naturhistorie gir ikke menneske­hetens utvikling noe formål eller­ mening, og selvsagt har ikke menneskearten noen «rettigheter». Noen har sett forestillingen om noe slikt som et av evolusjonens artige «påfunn» i den menneskelige hjerne.

Kan sekularismen med sine menneskerettigheter gi nasjo­nal­staten enhet og samforstand? Problemstillingen kan synes ­meningsløs. Ut fra de universale­ menneskerettigheter har til ­eksempel enhver afghaner, ­syrer ­eller somalier samme rett til å bo her som vi som nå lever på norsk territorium, for vi tilhører alle menneskeheten.

Menneskerettighetene trumfer med andre ord nasjonalstatens politiske suverenitet til å bestemme­ over det fellesskap som skal råde på dens territorium. Slik «opphever» de nasjonalstaten. Hva blir da den politiske fundamentalideologi som nasjonalstaten må tuftes på og som må legge føringer for hvordan blant annet menneskelige rettigheter er å forstå og skal praktiseres innen dens rammer?

I det østlige Europa har man lagt kristendommen til grunn for nasjonalstatens politikk overfor innvandrere. Spørsmålet for oss er hvilken betydning Grl. § 2 om kristenarven skal ha for selvforståelsen til vår egen nasjonalstat. Den omfattende innvandringen, som trolig ikke vil avta, har reist denne klassiske problemstillingen på ny.

Først publisert i Vårt Land 8.2.2016

Gå til innlegget

Sosialetikk og virkelighetssyn

Publisert over 3 år siden

Flere i Den norske kirkes ledende sjikt var i sin tid blant dem som for 30-40-år siden introduserte den sosialetiske nyorientering i norsk kirkeliv. De fant at det kirkelige samfunnsengasjementet var altfor snevert knyttet til samlivs- og livsstilsspørsmål.  Vinduene måtte åpnes bl.a. for politiske utfordringer på den internasjonale arena. Den sosialetiske nyorienteringen representerte noe avgjort nytt i norsk kirkehistorie: Kristen sosialetikk burde være basert på en marxistisk samfunnsanalyse, ble det hevdet. Dette var et konsekvensrikt og modig standpunkt. Spørsmålet om dets teoretiske og praktiske holdbarhet kan vi la ligge. Det som gjør et visst inntrykk også i dag, er viljen til å ta de ideologisk-teoretiske utfordringer på alvor.                  

Marxistisk tenkning er dunstet bort hos dem som la grunnlaget for sine kirkelige karrierer som marxsympatiserende "kristensosialister". Man har kan hende funnet et nytt og annerledes ideologisk grunnlag for samfunnsanalysen. Det kommer imidlertid sjelden tydelig frem. For man kommer ikke utenom spørsmålet om hvilken prinsipiell oppfatning av den sosiale og politiske virkeligheten, ja, også naturvirkeligheten som må legges til grunn når man vil drive sosialetikk. Spørsmålet blir påtrengende i de to saker som i dag står øverst på den etiske dagsorden: 1) klimaproblemet og 2) seksualitet, ekteskap og familie.

           

Hvor konkret kan kirken ut fra sitt idegrunnlag ta stilling til politiske saker som aktualiserer klimaproblemet? I idegrunnlaget vil synet på virkeligheten i dens ulike aspekter komme til uttrykk. Særlig avgjørende blir oppfatningen av naturen.  Kristne viser til den bibelske skapertanke: Verden er skapt av Gud. Det gudskapte mennesket har av Gud fått et forvalteransvar i og for verden. Kristen tenkning er her i dyp konflikt med en sekularistisk naturoppfatning. I følge den er naturen ikke frembrakt av en som ikke inngår i naturvirkeligheten selv. Ingen har gitt naturen noe formål. Den bærer ingen "verdier". Mennesket har ingen naturgitt særstilling i kosmos.

           

I sin encyklika om vern av naturen, Laudato si`, fra 2015 utvikler pave Frans en bestemt virkelighetsoppfatning som utgangspunkt for etisk perspektiv på vårt forhold til naturen.  Han fører videre det syn som forgjengeren, pave Benedict XVI, hadde utviklet. Bendict hadde slått fast at man analyserer ikke verden på rett måte når man konsentrerer seg bare om ett aspekt ved den. “Naturens bok er èn og uoppløselig» og omfatter naturmiljøet, menneskelivet, seksualiteten, familien, sosiale relasjoner osv.  Det betyr at naturødeleggelsene blir nært forbundet med den kultur som former menneskenes samliv med hverandre. Både vårt naturmiljø og vår sosiale omverden er blitt alvorlig skadet ved vår uansvarlige livspraksis. Begge skadeverk skyldes ideen om at det ikke gis noen udiskutable sannheter som kan veilede oss. Det fører til at menneskets frihet oppfattes som grenseløs.  Misbruket av det skapte vilbegynne når vi ikke lenger anerkjenner noen høyere instans enn oss selv, når vi ikke ser noe annet som avgjørende enn oss selv. Skaperverket blir skadet når vi selv har det siste ordet. Natur og kultur (menneskelig sosialt og politisk liv) inngår i en helhetlig virkelighet, som rommer normer og rammer for det humane. De kan ikke skapes av menneskets egen fornuft eller kraft, men er gitt forut for og er høyere enn mennesket, dvs. uavhengig av menneskets etiske egenproduksjon . Kilden til menneskets ødeleggelse av natur er når mennesket blir sitt eget mål og gir seg selv sin egen mening.                                                    

Bare «menneskeskapt» endring av natur kan underlegges etisk vurdering. Men om også de etiske vurderinger anses som «menneskeskapte» uten forankring i det som er "over" og derfor uavhengig av menneskelig dom og vurdering? Da blir så vel et ja som et nei til kjernekraft, eller bruk av fossilt brensel osv. «menneskeskapte» vurderinger og som sådan humant gyldige og like holdbare etisk sett. Bunnen slås ut av sosialetikken om man ikke kommer ut av en slik «nøytralitet». Men veien ut av dette etiske ingenmannsland synes umulig ut fra den protestantiske normalideologien slik vi møter den i Den norske kirke. For i den etiske vurdering av seksualitet, ekteskap, familie osv. som nå blir lagt til grunn i Dnk, møter vi den «menneskeskapte» vurdering, noe som ble godt formulert av Bakkevig i 2013: Prester og lekfolk «som ønsker en vigselsliturgi som omfatter både homofile og heterofile,» har «gode og sterke bibelske og teologiske grunner til å mene det. Men aller viktigst er likevel at vi har respekt for voksne menneskers egne avgjørelser.» (Aftenposten 21.12. 2013). Når voksne menneskers egen avgjørelse blir det viktigste etiske kriterium, blir både sosialetikk og annen etikk umulig, om man mener at etikken skal ha et normativt innhold. Man er dessuten forsvarsløs overfor den sekularistiske naturoppfatning, som med stadig større bredde og tyngde vil prege vår kultur. 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Nylæren om homoekteskapet representerer et drastisk avvik fra evangelisk-luthersk kristendom slik den er nedfelt i de reformatoriske bekjennelsesskrifter og kommer til uttrykk hos "fedrene" Luther og Melanchthon.

Fører nylæren om homoekteskap til kirkesplittelse?  Spørsmålet opptar mange i Den norske kirke. I Dagen 18.12 ble det drøftet av Harald Hegstad. Les artikkelen her på forumet.

Hegstads prosjekt er å vise at flertallssynet i homofilisaken ikke truer kirkens enhet. Han tar sitt utgangspunkt i  Confessio Augustana (CA) VII:  Om kirken. Men han bruker bare en bit av denne teksten. Han unngår behendig det tekstavsnitt som med nødvendighet aktualiserer ekteskapssynet både i 1530 og i dag. Det er påfallende.                                      

Bispe- og kirkemøtet (BM 16/13; KM 14/14) i Den norske kirke har tidligere vedtatt at homofilisaken ikke er kirkesplittende. Hegstad ser denne vurderingen som en rett utlegning av ”den klassiske lutherske oppfatning av kirkens enhet, slik den er uttrykt i Confessio Augustana 7.” Han sikter da til CA VII, 2: ”Og til kirkens sanne enhet er det nok å være samstemt om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning.” (Den tyske parallelteksten kan oversettes slik: ”For det er nok til sann enhet i den kristelige kirke, at evangeliet blir samstemt forkynt etter sin likefremme mening og sakramentene blir formidlet i samsvar med det guddommelige Ord”). Det innebærer for biskopene og Hegstad at man kan være uenige om mye og mangt og likevel bevare enheten, bare ikke den felles forståelse av evangeliet blir rokket. Betyr uenighet om homofilt samliv ”at man ikke lenger deler den samme forståelse av evangeliet?” spør Hegstad. Til det svarer han (som Bispemøtet) et klart nei. Enheten blir bevart selv om man er uenige om et ”vesentlig læremessig spørsmål for en luthersk kirke.”         

Men her overser man at i følge CA beror ikke kirkens enhet på enighet og samstemthet mellom noen (biskoper, prester, lekfolk) om det de selv påstår er evangeliet, men på enighet om det evangelium og den nådemiddelforvaltning som samsvarer med Guds klare Ord i Skriften (se Tysk tekst).                                                                                 

I CA VII. 3 slås det fast at det ikke er nødvendig at man i kirken har de samme menneskelige tradisjoner, riter og seremonier. Enheten rokkes ikke ved slikt. I møte med den katolske motparten var denne differensiering viktig.  For det var uenighet mellom de evangeliske og Den katolske kirke om hva som var bestemt av mennesker, og hva Gud hadde instituert. Denne konflikten omfattet også synet på ekteskapet, bl.a. synet på sølibatet. Det er teksten i CA VII.3 Hegstad merkelig nok ikke tar opp, og han unngår da spørsmålet om ekteskapet er av Gud eller av mennesker.

Luther anfører at bryllup og ekteskap er en ”verdslig  affære” som kirken må overlate til verdslig myndighet å gi ordninger for. Samtidig understreker han: Selv om ektestanden er en verdslig stand, så gjelder Guds Ord for den , for den er ikke innstiftet av mennesker, men av Gud til forskjell fra munke-og nonnestanden  (”En liten bok om ekteskapet for enkle pastorer”, Bekjennelsesskrifter for den evangelisk-lutherske kirke,  528f.).  Derfor er den slett ikke kirken uvedkommende eller et adiaforon. Da Luther i 1541 pekte på kjennetegnene ved Kristi kirke, var et av dem at kirken priser ektestanden som en guddommelig, velsignet og skapt ordning til menneskeslektens formering og vern mot den kjødelige utukt (”Wider Hans Worst”, se særlig Cl. 4, 332). I en fremstilling av kirkens kjennetegn fra 1539 slår Luther fast at Gud styrer verden ved sitt verdslige regimente. Å sondre mellom verdslig og åndelig regimente er viktig, men her anfører han det som forbinder regimentene: Gud styrer verden ved øvrigheten, familien/hjemmet og kirken. Gud skal regjere over alle tre ved sin Lov. Og kirken helliges ved Lovens etiske bud, som hjelper oss bl.a. til å ære ekteskap og familie (”Von den Konsiliis und Kirchen”, Martin Luther. Stud.utg. 5,  616-617).       

Melanchthon verget Confessio Augustana mot katolsk kritikk. Det innebar at også det reformatoriske ekteskapssynet måtte forsvares. Hans poeng er at det samsvarer med naturretten,  slik den kommer til uttrykk i 1. Mosebok 1. Melanchthon viser til at det gis en naturlig tiltrekning mellom mann og kvinne. Den er skapt av Gud og leves rett ved hans ordning, ekteskapet, som derfor ikke må endres eller oppgis ved noe menneskelig vedtak eller lov. For det beror på guddommelig naturrett, som ikke noe menneske kan endre. (Apologien 1530, XXIII,7-14.).

Hegstads prosjekt, som er å legitimere homoekteskapet ut fra reformatorisk lære, er kort og godt umulig. En slik nylære undergraver kirken som kirke, dvs. slik kirken er og bør være. Å drøfte om den er kirkesplittende er ut fra reformatorisk teologi nærmest meningsløst. Men denne læren fører også til korrumpering av det verdslige livet, siden den er i konflikt med den naturrett som har sin siste grunn i Gud.                                  

Den norske kirke skal være "evangelisk-luthersk". Nylæren om homoekteskapet representerer et drastisk avvik fra evangelisk-luthersk kristendom slik den er nedfelt i de reformatoriske bekjennelsesskrifter og kommer til uttrykk hos "fedrene" Luther og Melanchthon.                                                                   

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere