Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Fiksjoner, formål og virkelighet

Publisert rundt 2 år siden

Målet om «best mulig liv» lar seg ikke avdekke ved naturvitenskapelige midler. Det er med andre ord «en fiksjon», om vi skal benytte samme språk som Wahl Blomkvist.

Ideen om menneskets rett til liv har ifølge Andreas Wahl Blomkvist (AWB) ingen dekning i vår «fysiske, biologiske og psykologiske verden», men er en fiksjon. (VL 03.05.2017). Det er mennesket som selv «tilskriver» virkeligheten noe slikt.

Synspunktene til AWB har utløst ­debatt og mange motinnlegg. For AWB at det imidlertid ingen fiksjon at mennesker opplever «lidelse og velvære», og at de samarbeider og bruker ressurser og egenskaper for «å lage et best mulig liv for seg og sine».

Derfor er fravær av en sykdom som Downs syndrom «best for individ og samfunn». En fiksjon om menneskeverd og rett til liv bør ikke hindre at et foster med slik sykdom destrueres.

Finnes ikke i naturen. Hva betyr det å ha som formål å lage et «best mulig liv» for seg selv og andre? I den fysiske og biologiske verden er det i hvert fall vanskelig å finne at «det best mulige liv» for menneskene er det formål som leder ­naturutviklingen.

AWBs formål lar seg ikke avdekke ved naturvitenskapelige midler. Det er med andre ord en subjektiv idé som må anses som en fiksjon, om man holder seg til det språk AWB bruker og hans virkelighetsoppfatning.

I den naturhistoriske fortid har man ment å kunne se en «naturlig» utvikling (i den biologiske verden) som har et visst prosessuelt mønster. Det man har observert, er at «de beste» («the fittest») har alltid overlevd og slik brakt sitt arvestoff videre.

Sosialt program. En slik naturhistorisk erkjennelse har vært omsatt i et sosialt program for fremtiden, som har som formål at «de beste», de som har størst mulighet for en god fremtid for seg selv og samfunnet, bør leve videre.

De som ikke har en slik mulighet, 
men går en dårlig fremtid i møte, bør 
ikke gis liv eller avlives.

AWB legger stor vekt på at våre verdier, normer og så videre har sin gyldighet ene og alene ved konsensus oss i mellom. Han viser til vår bruk av pengesedler: De har verdi, fordi vi er enige om at de har verdi. Dette stemmer ikke. En pengeseddel har verdi fordi den kan omsettes i en konkret realitet, mat, eiendom, ting, og så videre. Det betyr at konsensus om at alle har rett til å søke et «best mulig liv», kan innløses i konkret virkelighet.

Hun alene. Hva «beste mulig liv» da konkret består i, i tillegg til fravær av Downs syndrom og andre sykdommer, vet vi ikke og det av flere grunner: ­Dagens abortlov gir frihet for den gravide til å velge­ hva som er «best mulig liv» for henne­ selv og for det menneskeliv som er på vei inn i verden. Det er hun alene som ­bestemmer hva som er «best».

Hva hun anser som «best», kan være alt fra en tvillings død, avslutning av liv som vil leve med handikap eller valg av fosterdød av sosiale og økonomiske hensyn. Valgfriheten har ingen grenser.

Omsette vår frihet. Valgfrihetens formål – også på dette felt – er å sikre menneskets frihet fra natur. I dag har man måttet innse at dette frihetsprinsippet ikke er uproblematisk. Vi kan ikke frigjøre oss fra naturen. Derfor har vi ­omsatt vår frihet i herredømme over den. Vi har brukt den og påvirket den slik at vår frihet kunne omsettes i «best mulig liv».

I dag ser hva dette formålet, realisert ved hjelp av frihetsidealet, har ledet oss inn i. Det er ingen fiksjon at vår naturbruk kan føre oss inn i et «dårlig liv», sågar et «svært dårlig liv».

Det moderne frihetsideal er altså ikke bare en fiksjon, men en farlig fiksjon.

Bernt T. Oftestad

Professor i kirkehistorie

Gå til innlegget

Homoaktivist i Oslo katolske bispedømme

Publisert rundt 2 år siden

Ansettelsen av Petter T. Stocke-Nicolaisen som redaksjonssjef i Oslo katolske bispedømme (OKB) har vakt  reaksjoner blant lekfolk og geistlige i Kirken.

 

Det skyldes at vedkommende ikke er medlem av Kirken, er frimurer og har bakgrunn i homobevegelsen (Skeive dager, Pride og nettstedet Gaysir).  Nå har det vært sådd tvil om engasjementet i homobevegelsen. Men Stocke-Nicolaisen var i styret for Oslo Pride  2007-2008. Han har dessuten, så sent som i en selvpresentasjon fra 2013 med tanke på et politisk verv, opplyst at han har vært med i styret for "Skeive dager".

Ansettelsen samsvarer derfor ikke med de negative uttalelser som pave Frans nylig har kommet med, både om frimureri og homoaktivisme.

 

(Se http://www.purehelp.no/role/viewManCv/31316551/pettertrygvenicolaisen; https://www.yumpu.com/no/document/view/19979596/kandidatpresentasjon-hyre/51)

http://wdtprs.com/blog/?s=Freemasonry)

 

I VL 12.04 redegjør, leder for kommunikasjonsavdelingen i bispedømmet, Hans Rossiné, for denne ansettelsen. Han slår fast at Den katolske kirke "ansetter ikke folk primært på bakgrunn av deres tro og engasjement, men på grunn av deres faglige kompetanse og kvalifikasjoner (..)." Dette er svært overraskende når det dreier seg om en stilling som har med Kirkens kommunikasjon innad og utad å gjøre. En slik stilling profilerer Kirken i det offentlige. Derfor må den være besatt med katolikker som har kunnskap om katolsk kirkeliv, og som identifiserer seg med Kirkens tro og lære. Det går om Kirkens ansikt utad, og hva den ønsker å formidle til offentligheten. I følge utlysningsteksten  skal redaksjonssjefen "lede og koordinere arbeidet med produksjon av  redaksjonelt innhold på papir og digitalt (...). "  "Papir" må fremfor alt innbefatte Kirkens nyhets- og medlemsblad St. Olav, som alltid har hatt til oppgave å være en katolsk stemme i det norske samfunn. Det er lovlig hjemmel for å legge vekt på religion, livsstil osv. om det er begrunnet i stillingens karakter. Forutsetningen for at slikt kan trekkes inn i ansettelsesprosessen, er at det er anført i utlysningen (Se Lov Om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (Diskrimineringsloven) § 17). Det er mildt sagt overraskende uprofesjonelt at OKB ikke benytter seg av den rett loven gir til å stille krav om medlemskap og om at søkere deler kirkens tro og bekjennelse. Det gjør man i Den norske kirkes stillingsutlysninger. I utlysningen fra OKB heter det bare at søkere til stillingen som redaksjonssjef/nyhetsleder bør ha "sympati og forståelse for Den katolske kirkes oppdrag i Norge".  I intervjuet i VL 12.04 fremholder Rossiné at "alle som skal jobbe i kommunikasjonsavdelingen må være lojale overfor Den katolske kirkes oppdrag, verdier og læresetninger".  "Sympati" og "forståelse" er med respekt å melde noe helt annet enn "lojalitet". Og et "oppdrag" er noe annet enn "verdier og læresetninger". Rossiné gir her en uriktig opplysning. Det som gjelder rettslig for den ansatte og for arbeidsgiver, er teksten i utlysningen og ikke hva Rossiné  gjør gjeldende i Vårt Land.                     

 

Rossiné påpeker at man ikke har lov til å spørre søkere om seksuell legning. Men det var ikke saken i min reaksjon. Her dreier det seg om en offentlig kjent aktivitet innen homobevegelsen, og hva det måtte ha å si for arbeidet med å formidle katolsk tro og lære. Homobevegelsen har stått for det stikk motsatte av Kirkens morallære.                                           

 

Ansettelsen er godkjent av Rossinés overordnede Lisa Wade, og disse har "videreformidlet opplysningene til biskopen". Biskopen har altså ikke hatt noen innflytelse på ansettelsen (?!). Det er uhørt at bispedømmets øverste ansvarlige leder ikke har avgjørende myndighet i en så sentral ansettelse.  Har biskopen selv innført en ansettelsesordning som ikke involverer hans egen myndighet? Men likevel har han, som øverste leder, ansvaret for ansettelsen, og også for å ha innført en struktur som fjerner ham fra å ta kirkelig ansvar.                                               

 

Det forundrer at søkere med religionsfaglig og journalistisk kompetanse, som tilhører Kirken og har vært engasjert i kirkelig arbeid og som er trenet i å profilere og kommunisere katolsk tro og lære i offentligheten, ikke en gang er kommet i betraktning for stillingen. Det fantes søkere med  mer enn "sympati og forståelse" for Den katolske kirkes "oppdrag i Norge". Var kirkemedlemskap et handikap?                                                                               

 

Så vel religiøse samfunn som politiske partier og livssynsorganisasjoner anser en kommunikasjonsstilling på et slikt nivå som avgjørende for hvordan organisasjonen blir ideologisk profilert, og bruker lovens adgang til å vurdere søkere ut fra ideologiske kriterier - også tro og livssyn.  En aktuell utlysning i Den norske kirke, om her er høyst profesjonell, er et godt eksempel på dette.                                                                                                                      

I Skien (Gulset og Skotfoss sokn i Den norske kirke) er det utlyst en stilling som "kommunikasjonsmedarbeider". Ytre sett har den likhetstrekk med redaksjonssjefsstillingen i OKB. Men i utlysningsteksten heter det: "Søker må være medlem av Den norske kirke og dele dens tro og bekjennelse." Videre er erfaring fra arbeid i kirken også et av kvalifikasjonskravene. For Den norske kirke er dette selvsagt på soknenivå. I Den katolske kirke gjelder det ikke en gang på bispedømmenivå.  I ansettelsessaken viser både tenkning og praksis at OKB ikke opptrer kirkelig profesjonelt. Bruk av "hodejegere" bøter ikke på det. En kirke er ikke et konsern. Derfor må kompetansekravene være flere og annerledes enn i alminnelige mediebedrifter.

 

Følgen av den ansettelsespraksis vi nå har sett i OKB, er at skillet mellom Kirke og det moderne sekulariserte samfunn blir brutt ned, og Kirkens institusjonelle og åndelige integritet vil gå tapt.  

 

 

Gå til innlegget

Ikke som andre trossamfunn

Publisert over 2 år siden

I Vårt Lands brede gjennomgang av den rike flora av lutherske trossamfunn i Norge (VL 14.02), ble selvsagt også Den norske kirke tatt med.

 

Om den statsstøttede "Norges folkekirke" skriver avisen: "Den norske kirke er ikke lenger en statskirke og en statsinstitusjon, men en fri kirke og et trossamfunn blant mange." Dette blir stadig gjentatt av folk innen Den norske kirke. Etter hvert tror mange at det er en dekkende oppfatning. Men den tildekker, mer enn den opplyser.                                                                            De lutherske frikirkene, som VL presenterer, har det til felles at de oppsto fordi personer gikk sammen om å danne et nytt kirkesamfunn. Slike frie kirker vil forsvinne når medlemmene selv ønsker det, dør ut eller blir borte på annen måte. Ingen statsmakt har plikt til å holde kirken oppe. Når det gjelder Den norske kirke, har staten derimot bestemt at den skal være grunnlovsfestet. Det er da et mål og en plikt for staten å sikre dens fremtid. Bare Stortinget kan avskaffe "Norges folkekirke".                                            Andre trossamfunn har en legitim plass i samfunnet fordi den norske staten er forpliktet på religionsfriheten. Den norske kirkes stilling i samfunnet er derimot forankret i en type statsreligion. Når det hevdes at denne kirken er et "trossamfunn blant mange", bør man samtidig legge til  at den har et helt annet forhold til stat og samfunn enn frikirkene. Den har fått med seg statsreligionens privilegier - ikke minst økonomiske. Og den er ikke mere "fri"  enn at et verdslig Storting, hvis medlemmer ikke har noen konfesjonsbinding, kan oppløse den ved grunnlovsendring.,

 

Gå til innlegget

Kirkeparagrafen under press

Publisert over 2 år siden

Fremskrittspartiet foreslår å fjerne statsstøtten til alle livssynsamfunn. Negative reaksjoner har ikke latt vente på seg, for her blir det mye omtalte kirkeforliket, som er nedfelt i Grunnlovens kirkeparagraf (Grl § 16), satt ut av spill. Men paragrafen kan bli forandret. På høyt nivå er støtten til livssynssamfunn under vurdering

 

 Grunnlovens § 16 begynner med at alle " innbyggere i riket" skal ha religionsfrihet. Religionsfriheten gir rett til fritt å praktisere egen religion (eller mangel på religion) og ikke bli tvunget til å ha eller praktisere en annen religion eller et annet livssyn enn hva man selv støtter. Denne frihet er lik for alle.                                                          

I Grl § 16.2 finner vi den del av paragrafen som FRP i realiteten vil fjerne: "Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten." Denne ordningen hindrer ikke frihet for andre religiøse samfunn. Men disse har ikke samme vilkår for sin virksomhet som DNK. Ingen andre trossamfunn har sin eksistens og fremtid direkte og eksplisitt sikret i konstitusjonen. Og ingen mottar en så massiv støtte fra staten som Den norske kirke. (Se Helge Årsheim, "Statskirken lever," VL 31.01.) Stortinget har skapt en konstitusjonell kirke. En slik kirkeordning har sine historiske røtter. Den franske staten etablerte en slik kirkeordning i 1790 som et ledd i revolusjonen. Den norske kirke er en slags hybrid mellom statsreligion og frikirke.                                                                   Om de forskjellige frie kirker ikke har noen konstitusjonell basis, har staten likevel hatt et ønske om å sikre likhet mellom tros- og livssynssamfunnene. I § 16 (siste ledd) slås det fast at " Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje." Det mener man skjer ved den finansieringsordning som ble instituert ved  Lov om trudomssamfunn og ymist anna av 1969. Det kan være grunn til å gå nærmere inn på bakgrunn for denne loven.                                               

Etter 1845 kunne kristne trossamfunn, som avvek fra statsreligionen, virke fritt i Norge. Religionsfrihetsprinsippet var komme for å bli. Det hadde også økonomiske følger. Borgere som ikke var medlemmer av statskirken, slapp å støtte den over skatteseddelen. Religiøse dissentere fikk fritak fra kirkeskatt     . Under forarbeidet til Lov om trudomssamfunn og ymist anna ble også skattefritaket for dissentere drøftet. Nyordning måtte til, for dette var en tungvint løsning. Den som kom i 1969,  fikk en bemerkelsesverdig religionspolitisk begrunnelse: Det skulle nå bli innført likebehandling av alle livssyn. Alle borgere ble pålagt å betale skatt som selvsagt dekket også administrasjon av statsreligionen. Men trossamfunnene kunne på den annen side søke om økonomisk tilbakeføring fra statskassen. Også ikke-religiøse livssynsorganisasjoner kunne søke. Loven av 1969 var bestemt av viljen til å sikre enhet i det norske demokrati, noe religionsfrihetsprinsippet kunne true. Men denne ordningen er ikke helt i samsvar med  religionsfrihetsidealet. Personer som står utenfor ethvert livssynssamfunn, får intet tilbakebetalt.            Staten har på dette religionspolitiske feltet plassert livs- og trossamfunnene mellom seg og den individuelle personen. Individuell trosfrihet overses til fordel for såkalt likebehandling av tros- og livssyns organisasjoner. Men likebehandling er det likevel ikke. Det blir det først når alle tros- og livssynssamfunn få den samme konstitusjonelle basis som Den norske kirke og samme grunnlovbestemte støtte.                                                                               Det er en arv fra statsreligionens tid at staten holder seg med en kirke. Når den i dag har et forhold til flere (som altså skal støttes) må  de ulike kirkesamfunnene bli statlig registrert, og da etter antall medlemmer. Staten følger religionsfrihetsprinsippet når det gjelder registrering. I rettsoppgjøret mellom staten og Oslo katolske bispedømme ble det klart at bare personer som frivillig har vedkjent seg medlemskap i tros- eller livssynssamfunnet, kan utløse støtte. Sakramentalt basert medlemskap som i Den katolske kirke, må bekreftes ved den individuelle og frivillige tilslutning til kirkesamfunnet. Bevisst tilslutning er et viktig kjennetegn ved det man kaller foreningskirken. Religionsfrihet er et politisk-ideologisk prinsipp som samsvarer nettopp med foreningskirken. Ut fra det demokratiske krav om likebehandling bør derfor registreringen ordnes på samme måte for alle kirkesamfunn - og da etter foreningskirkens prinsipper. I Den norske kirke bør alle som er medlemmer av kirken fra de er barn, etter oppnådd religiøs myndighetsalder frivillig bekrefte sitt medlemskap overfor kirkelig myndighet. Bare slikt bekreftet medlemskap  skal kunne utløse overføring fra staten.                               

Grl. § 16 bør underlegges en demokratisk revisjon etter frihets- og likhetsprinsippet. Om det ikke skjer, vil forslaget fra FRP, som er ensidig basert på religionsfriheten, kunne bli veien ut av de selvmotsigelser som vi møter i Grl § 16. Og Fremskrittspartiet radikale religionsfrihetslinje er å foretrekke fremfor en konstitusjonell  folkekirke i tjeneste for sikring og gjennomslag for statens politikk.   

                                  

 

 

 

 

Gå til innlegget

Guds dukketeater

Publisert over 2 år siden

Når man hevder at Gud frelser alle og gir alle evig salighet, også mot deres egen vilje: Blir ikke ­menneskene da redusert til marionetter, til dukker, styrt av tråder i den kjærlige Guds hånd?



Fremtredende teologiske fagpersoner har deltatt i den protestantisk-lutherske diskusjonen om helvete i Vårt Lands spalter. Men jeg har savnet en systematisk-teologisk horisont for all bibelutlegningen. Det kunne ha skapt både større klarhet og et bredere perspektiv.

I Vårt Land 1. november trekker Sturla Stålsett debatten inn en systematisk kontekst, som er fruktbar og har teologi- og konfesjonshistorisk tyngde.

Stålsett løfter frem Luthers ­refleksjoner om «den skjulte Gud» i skriftet Om den trellbundne­ vilje (1525). Det er et grunnmotiv i denne Luther-teksten at den troende skal ta tilflukt til evangeliets nådige Gud. «Kristen gudstro», slik Stålsett ser det, består derfor i å ha «tillit til at den tvetydigheten som hviler over ethvert (naturlig) gudsbilde­, er opphevet i evangeliet. Der møter Gud oss alle med kjærlighet. Og bare kjærlighet.»

Det er menneskesynet som er konteksten for Luthers drøfting av forholdet mellom den «skjulte­» og «åpenbare» Gud i 1525. Det er luthersk lære at menneskene fritt kan velge mellom forskjellige etiske og politiske muligheter når de former både eget liv og samfunnet. Her bruker vi våre egne ressurser –fornuft, vilje, følelser og så ­videre.

Annerledes. Men vårt forhold til evangeliet og frelsen i Kristus, er helt annerledes. Jeg kan høre evangeliet, men å tro det og ta det til meg som budskapet om at det gjelder også meg, har jeg i meg selv ingen evne til. Det må skje et nyskapende under i oss, om vi skal kunne tro evangeliet.

Og det er ene og alene Gud ved Den hellige ånd som kan gjøre et slikt under. Det skjer ved ­dåpen og Ordet. Dette er luthersk lære og dermed Den norske kirkes lære (Lille katekisme, forklaring til 3. artikkel). Det teologiske ­poenget ved dette tenkesettet, er å sikre at det er Guds handling alene som gir oss del i frelsen. Da blokkeres det for alt «samarbeid» mellom Gud og menneske, fordi slikt betyr at mennesket «fortjener» frelsen ved egen gjerning.

Det var viktig for lutherdommen å forkaste det katolske menneskesynet, som forutsetter at mennesket selv har evne til å åpne seg for budskapet om Guds nåde. For når vi åpner oss, gir vi Gud den mulighet at han kan virke i oss med sin helliggjørende nåde.

Og Gud tar denne muligheten i bruk for ved nåden å kunne virke­ at vi gjør de gode gjerninger. ­Nådevirkningen i oss skjer gjennom sakramentene. For lutherdommen virker denne katolske lære til å forkludre at frelsen er gitt ved Kristus alene­, nåden alene­ og troen alene – uten gjerninger, selv uten det ja som åpner for Gud. Å gå nærmere inn på dette tema er ikke nødvendig. Men her gis det en viktig bakgrunn når man går kritisk inn på Stålsetts gudstanke: «Tve­tydigheten» ved det «naturlige» gudsbilde oppheves ved evangeliet. Hva Stålsett mener med «naturlig» kommer ikke klart frem.

Avviser menneskesyn. Lutherdommen står slett ikke alene om å avvise katolsk menneskesyn og frelseslære. Den ­reformerte reformasjon, som Calvin gav lære og ordning, hadde­ en klar antikatolsk profil, men på andre premisser enn Luthers. Calvins teologi er sentrert om læren om Gud, hans oververdslige allmakt, majestet og ære. Gud vil frelse mennesker. Og han gjør det ved Kristus.

Men Kristi gjerning bestemmes av og integreres i den frelses­plan som Gud har fastsatt fra evighet av. For den allmektige Gud har bestemt visse mennesker til frelse­ og andre til fortapelse­. Kristus er bare et middel til å skille disse grupper fra hverandre. Intellektuelt er dette en gjennomsiktig og rasjonell lære om Gud og frelsen.

Men lutherdommen avviser denne rasjonalitet. For på den ene side får mennesket del i frelsen ved Guds Ånd alene, og Kristi verk er frelsen eneste grunn. All menneskelig «medvirkning» er utelukket. På den annen side handler mennesket i pakt med sin egen syndige natur, når det ikke vil tro på Kristus og sier nei til frelsen og til sist ender i fortapelsen.

Tvetydighet. Stålsett ­mener at «tvetydigheten» ved det «­naturlige» gudsbilde oppheves i evangeliet. Men tvetydigheten overføres i stedet til mennesket selv. Det er selv skyld i egen fortapelse, fordi det selv er bundet til å ­avvise redningen. Når det reddes, skjer det i utgangspunktet mot dets egen vilje ved ­Åndens uavhengige handling. Her er det ikke bare tvetydighet, men selvmotsigelse. Går vi til Luthers skrift Om den trellbundne vilje, synes gudstanken å falle fra hverandre i to guder, den skjulte og den åpenbarte.

Calvin har på sin måte en ­entydig lære om Gud. Det er Guds vilje­ at visse mennesker blir frelst, mens andre går fortapt. Og dette skjer til ære for Gud. Det er en intellektuell gjennomsiktig lære. Men er denne dobbelte forutbestemmelse en nødvendig følge av Guds allmakt? Ut fra kravet om gjennomsiktighet, kan man like gjerne hevde at ingen blir frelst, men at alle går fortapt.

Minner om Allah. Det gis et tredje gjennomsiktig standpunkt. Når man hevder at Gud frelser alle mennesker fra det onde og gir alle evig salighet, er også det på sin måte fornuftig. I sin allmakt fører da Gud alle mennesker frem til saligheten, også mot deres egen uttrykte vilje. Her får man et entydig gudsbegrep.

Men hvor blir det da av menneskene? Blir de ikke redusert til marionetter, til dukker, styrt av tråder i den kjærlige Guds hånd? Historien om skapelse, synd, frelse og dom blir som et Guds dukketeater. Det reiser vanskelige spørsmål. Hva er egentlig det mennesket som «opptrer» på dette teaterets scene? Det blir en merkelig konstruksjon, som til sist betinges av et ekstremt ­autoritært gudsbilde. Formalt sett minner dette om Allah i ­islam.

Utenfor. En katolikk holder frem menneskets mulighet til selv å si ja til Guds nåde som en helliggjørende kraft i livet, som skal føre frem til å skue Gud i ­saligheten. Sier man nei til nåden og blokkerer for dens fornyende kraft, stiller man seg selv utenfor fellesskapet med Gud.
I dette utenfor holder Gud sin rettferdige dom over og oppgjør med alt og alle som sto ham imot, slik det lyder i Jesu egen forkynnelse (Se f.eks. Matt 25, 31-46).

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.11.2016

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
20 dager siden / 8199 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 6176 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
15 dager siden / 3324 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
10 dager siden / 2568 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 2125 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1791 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
rundt 1 måned siden / 1744 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
8 dager siden / 1658 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
4 dager siden / 1595 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere