Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Kirkeparagrafen under press

Publisert over 2 år siden

Fremskrittspartiet foreslår å fjerne statsstøtten til alle livssynsamfunn. Negative reaksjoner har ikke latt vente på seg, for her blir det mye omtalte kirkeforliket, som er nedfelt i Grunnlovens kirkeparagraf (Grl § 16), satt ut av spill. Men paragrafen kan bli forandret. På høyt nivå er støtten til livssynssamfunn under vurdering

 

 Grunnlovens § 16 begynner med at alle " innbyggere i riket" skal ha religionsfrihet. Religionsfriheten gir rett til fritt å praktisere egen religion (eller mangel på religion) og ikke bli tvunget til å ha eller praktisere en annen religion eller et annet livssyn enn hva man selv støtter. Denne frihet er lik for alle.                                                          

I Grl § 16.2 finner vi den del av paragrafen som FRP i realiteten vil fjerne: "Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten." Denne ordningen hindrer ikke frihet for andre religiøse samfunn. Men disse har ikke samme vilkår for sin virksomhet som DNK. Ingen andre trossamfunn har sin eksistens og fremtid direkte og eksplisitt sikret i konstitusjonen. Og ingen mottar en så massiv støtte fra staten som Den norske kirke. (Se Helge Årsheim, "Statskirken lever," VL 31.01.) Stortinget har skapt en konstitusjonell kirke. En slik kirkeordning har sine historiske røtter. Den franske staten etablerte en slik kirkeordning i 1790 som et ledd i revolusjonen. Den norske kirke er en slags hybrid mellom statsreligion og frikirke.                                                                   Om de forskjellige frie kirker ikke har noen konstitusjonell basis, har staten likevel hatt et ønske om å sikre likhet mellom tros- og livssynssamfunnene. I § 16 (siste ledd) slås det fast at " Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje." Det mener man skjer ved den finansieringsordning som ble instituert ved  Lov om trudomssamfunn og ymist anna av 1969. Det kan være grunn til å gå nærmere inn på bakgrunn for denne loven.                                               

Etter 1845 kunne kristne trossamfunn, som avvek fra statsreligionen, virke fritt i Norge. Religionsfrihetsprinsippet var komme for å bli. Det hadde også økonomiske følger. Borgere som ikke var medlemmer av statskirken, slapp å støtte den over skatteseddelen. Religiøse dissentere fikk fritak fra kirkeskatt     . Under forarbeidet til Lov om trudomssamfunn og ymist anna ble også skattefritaket for dissentere drøftet. Nyordning måtte til, for dette var en tungvint løsning. Den som kom i 1969,  fikk en bemerkelsesverdig religionspolitisk begrunnelse: Det skulle nå bli innført likebehandling av alle livssyn. Alle borgere ble pålagt å betale skatt som selvsagt dekket også administrasjon av statsreligionen. Men trossamfunnene kunne på den annen side søke om økonomisk tilbakeføring fra statskassen. Også ikke-religiøse livssynsorganisasjoner kunne søke. Loven av 1969 var bestemt av viljen til å sikre enhet i det norske demokrati, noe religionsfrihetsprinsippet kunne true. Men denne ordningen er ikke helt i samsvar med  religionsfrihetsidealet. Personer som står utenfor ethvert livssynssamfunn, får intet tilbakebetalt.            Staten har på dette religionspolitiske feltet plassert livs- og trossamfunnene mellom seg og den individuelle personen. Individuell trosfrihet overses til fordel for såkalt likebehandling av tros- og livssyns organisasjoner. Men likebehandling er det likevel ikke. Det blir det først når alle tros- og livssynssamfunn få den samme konstitusjonelle basis som Den norske kirke og samme grunnlovbestemte støtte.                                                                               Det er en arv fra statsreligionens tid at staten holder seg med en kirke. Når den i dag har et forhold til flere (som altså skal støttes) må  de ulike kirkesamfunnene bli statlig registrert, og da etter antall medlemmer. Staten følger religionsfrihetsprinsippet når det gjelder registrering. I rettsoppgjøret mellom staten og Oslo katolske bispedømme ble det klart at bare personer som frivillig har vedkjent seg medlemskap i tros- eller livssynssamfunnet, kan utløse støtte. Sakramentalt basert medlemskap som i Den katolske kirke, må bekreftes ved den individuelle og frivillige tilslutning til kirkesamfunnet. Bevisst tilslutning er et viktig kjennetegn ved det man kaller foreningskirken. Religionsfrihet er et politisk-ideologisk prinsipp som samsvarer nettopp med foreningskirken. Ut fra det demokratiske krav om likebehandling bør derfor registreringen ordnes på samme måte for alle kirkesamfunn - og da etter foreningskirkens prinsipper. I Den norske kirke bør alle som er medlemmer av kirken fra de er barn, etter oppnådd religiøs myndighetsalder frivillig bekrefte sitt medlemskap overfor kirkelig myndighet. Bare slikt bekreftet medlemskap  skal kunne utløse overføring fra staten.                               

Grl. § 16 bør underlegges en demokratisk revisjon etter frihets- og likhetsprinsippet. Om det ikke skjer, vil forslaget fra FRP, som er ensidig basert på religionsfriheten, kunne bli veien ut av de selvmotsigelser som vi møter i Grl § 16. Og Fremskrittspartiet radikale religionsfrihetslinje er å foretrekke fremfor en konstitusjonell  folkekirke i tjeneste for sikring og gjennomslag for statens politikk.   

                                  

 

 

 

 

Gå til innlegget

Guds dukketeater

Publisert over 2 år siden

Når man hevder at Gud frelser alle og gir alle evig salighet, også mot deres egen vilje: Blir ikke ­menneskene da redusert til marionetter, til dukker, styrt av tråder i den kjærlige Guds hånd?



Fremtredende teologiske fagpersoner har deltatt i den protestantisk-lutherske diskusjonen om helvete i Vårt Lands spalter. Men jeg har savnet en systematisk-teologisk horisont for all bibelutlegningen. Det kunne ha skapt både større klarhet og et bredere perspektiv.

I Vårt Land 1. november trekker Sturla Stålsett debatten inn en systematisk kontekst, som er fruktbar og har teologi- og konfesjonshistorisk tyngde.

Stålsett løfter frem Luthers ­refleksjoner om «den skjulte Gud» i skriftet Om den trellbundne­ vilje (1525). Det er et grunnmotiv i denne Luther-teksten at den troende skal ta tilflukt til evangeliets nådige Gud. «Kristen gudstro», slik Stålsett ser det, består derfor i å ha «tillit til at den tvetydigheten som hviler over ethvert (naturlig) gudsbilde­, er opphevet i evangeliet. Der møter Gud oss alle med kjærlighet. Og bare kjærlighet.»

Det er menneskesynet som er konteksten for Luthers drøfting av forholdet mellom den «skjulte­» og «åpenbare» Gud i 1525. Det er luthersk lære at menneskene fritt kan velge mellom forskjellige etiske og politiske muligheter når de former både eget liv og samfunnet. Her bruker vi våre egne ressurser –fornuft, vilje, følelser og så ­videre.

Annerledes. Men vårt forhold til evangeliet og frelsen i Kristus, er helt annerledes. Jeg kan høre evangeliet, men å tro det og ta det til meg som budskapet om at det gjelder også meg, har jeg i meg selv ingen evne til. Det må skje et nyskapende under i oss, om vi skal kunne tro evangeliet.

Og det er ene og alene Gud ved Den hellige ånd som kan gjøre et slikt under. Det skjer ved ­dåpen og Ordet. Dette er luthersk lære og dermed Den norske kirkes lære (Lille katekisme, forklaring til 3. artikkel). Det teologiske ­poenget ved dette tenkesettet, er å sikre at det er Guds handling alene som gir oss del i frelsen. Da blokkeres det for alt «samarbeid» mellom Gud og menneske, fordi slikt betyr at mennesket «fortjener» frelsen ved egen gjerning.

Det var viktig for lutherdommen å forkaste det katolske menneskesynet, som forutsetter at mennesket selv har evne til å åpne seg for budskapet om Guds nåde. For når vi åpner oss, gir vi Gud den mulighet at han kan virke i oss med sin helliggjørende nåde.

Og Gud tar denne muligheten i bruk for ved nåden å kunne virke­ at vi gjør de gode gjerninger. ­Nådevirkningen i oss skjer gjennom sakramentene. For lutherdommen virker denne katolske lære til å forkludre at frelsen er gitt ved Kristus alene­, nåden alene­ og troen alene – uten gjerninger, selv uten det ja som åpner for Gud. Å gå nærmere inn på dette tema er ikke nødvendig. Men her gis det en viktig bakgrunn når man går kritisk inn på Stålsetts gudstanke: «Tve­tydigheten» ved det «naturlige» gudsbilde oppheves ved evangeliet. Hva Stålsett mener med «naturlig» kommer ikke klart frem.

Avviser menneskesyn. Lutherdommen står slett ikke alene om å avvise katolsk menneskesyn og frelseslære. Den ­reformerte reformasjon, som Calvin gav lære og ordning, hadde­ en klar antikatolsk profil, men på andre premisser enn Luthers. Calvins teologi er sentrert om læren om Gud, hans oververdslige allmakt, majestet og ære. Gud vil frelse mennesker. Og han gjør det ved Kristus.

Men Kristi gjerning bestemmes av og integreres i den frelses­plan som Gud har fastsatt fra evighet av. For den allmektige Gud har bestemt visse mennesker til frelse­ og andre til fortapelse­. Kristus er bare et middel til å skille disse grupper fra hverandre. Intellektuelt er dette en gjennomsiktig og rasjonell lære om Gud og frelsen.

Men lutherdommen avviser denne rasjonalitet. For på den ene side får mennesket del i frelsen ved Guds Ånd alene, og Kristi verk er frelsen eneste grunn. All menneskelig «medvirkning» er utelukket. På den annen side handler mennesket i pakt med sin egen syndige natur, når det ikke vil tro på Kristus og sier nei til frelsen og til sist ender i fortapelsen.

Tvetydighet. Stålsett ­mener at «tvetydigheten» ved det «­naturlige» gudsbilde oppheves i evangeliet. Men tvetydigheten overføres i stedet til mennesket selv. Det er selv skyld i egen fortapelse, fordi det selv er bundet til å ­avvise redningen. Når det reddes, skjer det i utgangspunktet mot dets egen vilje ved ­Åndens uavhengige handling. Her er det ikke bare tvetydighet, men selvmotsigelse. Går vi til Luthers skrift Om den trellbundne vilje, synes gudstanken å falle fra hverandre i to guder, den skjulte og den åpenbarte.

Calvin har på sin måte en ­entydig lære om Gud. Det er Guds vilje­ at visse mennesker blir frelst, mens andre går fortapt. Og dette skjer til ære for Gud. Det er en intellektuell gjennomsiktig lære. Men er denne dobbelte forutbestemmelse en nødvendig følge av Guds allmakt? Ut fra kravet om gjennomsiktighet, kan man like gjerne hevde at ingen blir frelst, men at alle går fortapt.

Minner om Allah. Det gis et tredje gjennomsiktig standpunkt. Når man hevder at Gud frelser alle mennesker fra det onde og gir alle evig salighet, er også det på sin måte fornuftig. I sin allmakt fører da Gud alle mennesker frem til saligheten, også mot deres egen uttrykte vilje. Her får man et entydig gudsbegrep.

Men hvor blir det da av menneskene? Blir de ikke redusert til marionetter, til dukker, styrt av tråder i den kjærlige Guds hånd? Historien om skapelse, synd, frelse og dom blir som et Guds dukketeater. Det reiser vanskelige spørsmål. Hva er egentlig det mennesket som «opptrer» på dette teaterets scene? Det blir en merkelig konstruksjon, som til sist betinges av et ekstremt ­autoritært gudsbilde. Formalt sett minner dette om Allah i ­islam.

Utenfor. En katolikk holder frem menneskets mulighet til selv å si ja til Guds nåde som en helliggjørende kraft i livet, som skal føre frem til å skue Gud i ­saligheten. Sier man nei til nåden og blokkerer for dens fornyende kraft, stiller man seg selv utenfor fellesskapet med Gud.
I dette utenfor holder Gud sin rettferdige dom over og oppgjør med alt og alle som sto ham imot, slik det lyder i Jesu egen forkynnelse (Se f.eks. Matt 25, 31-46).

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.11.2016

 

Gå til innlegget

Maktanalysen som forsvant

Publisert over 2 år siden

Når redaksjonen for NRK-Brennpunkt sier hopp, så hopper man i kristennorge.  I hvert fall innen ledersjiktet.

Etter programmet om Hanevold iler folk til med å klargjøre sitt forhold til ham. Her kommer skarp kritikk og avskyerklæringer, andre forsikrer at man allerede har brutt relasjonen til hans virksomhet. Så har vi de som nå lover bot og bedring. De har figurert i Hanevolds TV-kanal. Nå angrer de. Noen få gjør det klart at de ikke tilhører denne "kompakte majoritet". Det store VI mobiliserer mot Hanevold. En av de mer pratsomme stortingsrepresentanter slenger seg på. opp sa NRK, og det blir demonstrert hvilken mediemakt NRK besitter, også innad i kristennorge.

Vårt Land har vært sterkt engasjert. Men hvor er det blitt av avisens maktanalyse?  Avisens dekning er  kjemisk fri for maktperspektivet, mens journalist Gjøsund blir belønnet med hyggelig intervju i statskanalen.

Hvilket formål hadde Brennpunkt med programmet om Hanevold? Såkalt gravende og kritisk journalistikk er ikke "nøytral". Aller minst når den drives av NRK.  Formålet til NRK var ikke til å ta feil av. Hanevold skulle settes i et dårlig lys, han skulle kompromitteres.   Når man også trakk inn avisen Norge i dag og Anita og Finn Jarle Sæle ble det politiske formål tydelig nok. Hanevold og den nevnte avisen står for slikt som NRK sterkt misliker: Kristenkonservative standpunkter i etikken og politikken og et sterkt engasjement for Israel.                                                                                    

En maktanalyse ut fra de problemstillinger som Vårt Land i sin tid la til grunn, hadde vært på sin plass. Hvem sitter i redaksjonen for Brennpunkt? Hvorfor sitter akkurat disse menneskene der? Hvordan kom de i denne posisjonen? Hvilken bakgrunn har de? Hvilket nettverk er de en del av? Hvilke familierelasjoner har de? Hvilke "venner" og hvilke "fiender" inngår i deres politiske univers? Redaksjonene i NRK velger problemstillinger for programmene, og de velger personer som skal delta i dem. Noen må selvsagt delta i embets medfør. Men de øvrige som synser og kommenterer, hva styrer valget dem?  Om folk med synsmåter som avviker fra det politisk akseptable, får delta, så har de gjerne så my melis om munnen, at de blir kledelige innslag av kontrasterende striper i veven.                    

Vårt Land har listet opp en del personer fra kristennorge som har opptrådt i Hanevolds TV-kanal. En av dem er død. Avisen tror altså på et liv etter døden. Var poenget å kompromittere dem? Har ikke avisen reflektert over at mange i kristennorge aldri eller meget sjelden slipper til i NRK. Her er verdien ved en kanal som står utenfor styring

fra det store VI. Hvorfor er det ikke kompromitterende å opptre i NRK? Langt fra alt som NRK sender, kan kristne identifisere seg med.                                                                                  

Hvorfor har Vårt Land unnlatt å utviklet et maktkritisk perspektiv i denne saken? Man spør seg om man var engstelig for den mediemakt som NRK representerer. Det kan man ha jeg en viss forståelse for. Trolig ville en nærgående maktanalyse utløst svært negative reaksjoner i statskanalen. Flere koselige intervjuer ville det nok ikke ha blitt. Makta hevner seg. Jeg vil minne om den formaning som kulturradikaleren og kristendomshateren Helge Krog i sin tid skal ha kommet med til skrivende folk: "Om det du skriver vil skade deg, så skriv det." Her er det ikke selvskading det dreier seg om, men å stå opp mot makta med mot og integritet.    

Gå til innlegget

Uro i KrF - Hareide må klargjøre

Publisert over 2 år siden

Det er uro i Krf. Flere veteraner har offentlig gitt uttrykk for det. Andre fra seniormiljøet søker å roe det hele ned. Undertegnede er ikke medlem av partiet, men har stemt på det ved en rekke valg.

Ved neste valg er jeg i stor villrede. Til tross for at partiets Oslo-kandidat etter alt å dømme blir Hans Olav Syvertsen. For meg er det stormløp mot ekteskapets heteroseksulle basis, som nå forgår over hele den vestlige verden, en grunnleggende kulturell, ja, sivilisatorisk utfordring. Dagens Krf. synes å ha vansker med stå opp mot den revolusjon som nå skjer. Det vises likevel til at partiprogrammet er klart i samsvar med det kristne naturrettslige fundament. Men hva betyr programmet?

Formannen Hareide har så langt man kan bedømme, gjort det klart at homofili ikke er i strid med kristent syn på det skapte og at det derfor er naturrettslig legitimt. Han er gjentatte ganger blitt oppfordret til å klargjøre sitt syn, men har ikke gjort det. Han må derfor anses å mene at homofilt samliv er etisk legitimt. Det betyr at partiprogrammet dekker også et slikt syn. Det er ingen grunn til å tro at partiets formann har misforstått programmet på dette punkt. Ut fra dagens situasjon vil derfor en stemme på Krf være en støtte til homofili, homoekteskap og til den homoaktive bevegelsen som står frem ved Pride-demonstrasjonen. Nå bør det bli slutt på tåketalen.

Gå til innlegget

Horn i 'dårlig selskap'

Publisert rundt 3 år siden

Legen Morten Horn har ofte advart mot at aktiv dødshjelp/assistert selvmord skal bli legalisert også i vårt land.

Men i artikkelen, "Kjære kirke- dropp kampen mot aktiv dødshjelp" (VL12.5), tar Horn til orde for at kristne bør avstå fra å gå inn i debatten om aktiv dødshjelp. Hans overordnede perspektiv og mål er at kristendommen ikke skal ha noen særlig offentlig betydning i vårt samfunn. Hans målsetting er å fremme videre sekularisering, men samtidig forhindre at aktiv dødshjelp og eutanasi blir legalisert. Prosjektet er vanskelig å argumentere for.(Dette innlegget var ment som en kronikk i papiravisen. Men var for omfattende til å tas inn der, derfor legges den ut på Verdidebatt som eget innlegg).

1. Begrunnelse av menneskeverdet                                                                              

Ofte sees menneskeverdet som begrunnet ved de såkalte  universale  menneskerettigheter som FN vedtok i 1948, og som senere ble presisert og videreutviklet. Men under prosessen frem mot FN-vedtaket drøftet man også spørsmålet om hvordan menneskerettighetene skulle kunne begrunnes. Det skjedde innen rammen av Unesco i 1947. (Se Human Rights. Comments and Interpretations, London & New York, Alan Wingate 1950, og B. Oftestad,  Den katolske kirke og liberalt demokrati, 2015, s. 105).  Det viste seg da at bak den (tilsynelatende?) konsensus om menneskets rettigheter lå ulike ideologiske, religiøse og filosofiske grunnsyn. Spørsmålet om begrunnelse ville derfor få høyst ulike svar. Enigheten ville gå i oppløsning. Den var praktisk og ikke teoretisk, er det blitt hevdet. Men et slikt skille er problematisk. På 1960-tallet sluttet Det annet Vatikankonsil  seg til menneskerettighetene ut fra sine premisser. For Den katolske kirke inngår retten til liv i menneskerettighetene, en rett som gjelder også det ufødte liv. Under de siste tiårene av 1900-tallet da land etter land fikk en liberal abortlovgivning, ble det åpenbart for enhver at det forelå en dyp moralsk konflikt om hva menneskeverdet og menneskerettighetene består i. Her var hverken teoretisk eller praktisk konsensus. Når menneskerettighetene blir presisert med tanke på praksis, forsvinner deres selvinnlysende universalitet. Hvordan de oppfattes, bestemmes av ulike ideologisk betingede menneskesyn.                                                     Når flere stater i den vestlige verden har legalisert assistert selvmord, og når en slik legalisering får støtte fra et flertall i opinionen, er det en utvikling i samklang med den hegemoniske ideologi i de vestlige demokratier. Et kjernepunkt i denne ideologien er å sikre mennesket frihet til å søke sin egen lykke. Siden dette er en rettighet som alle har, må friheten i noen grad administreres, slik at enhver får sitt. Det er en statlig oppgave. I dette perspektivet blir assistert selvmord en statlig og offentlig sikring av menneskets rett til å virkeliggjøre sin frihet, i dette tilfelle å frigjøre seg fra livet og dødsprosessen. Man har ikke lenger noe håp om at det gitte livet kan gi noen "lykke", men fører tvert imot til ulykkelig lidelse. Selvmordet blir en "god" mulighet, Når det tolkes på denne måten, blir det et høyeste uttrykk for humanitet, fordi mennesket her opptrer fritt og myndig i og overfor sitt eget liv og da med absolutte konsekvenser.    Assistert selvmord ble i sin tid innført som løsning for sterkt lidende mennesker og undergitt stramme begrensninger. Men når det allerede i utgangspunktet ble sett på som en frihetsrett, lå veien åpen for det vi ser i dag: Assistert selvmord vil bli en rett også for barn og tenåringer som føler at de har et liv som det ikke er verd å leve.         Jeg ser ikke bort fra at man ut fra en ikke-kristen ideologi kan begrunne menneskeverdet slik at aktiv dødshjelp må avvises. Det vil da være en nærliggende oppgave for Horn å gjøre ordentlig rede for et slikt alternativ på bakgrunn av den utfordring som tidens hegemoniske frihetsideologi vil måtte være også for ham.         

2. Kirken vil kunne sabotere rasjonalisering.

Horn motiverer sitt krav om kirkelig passivitet med å henvise til kristnes nei til fri abort og deres avvisning av homofil praksis og  homofile "ekteskap" etc. Her aktiverer han det man kaller strategi for rasjonalisering. Det har i lenge vært et mål for radikale krefter å alminneliggjøre og normalisere  både fri abort og homofilt samliv. Det skjer teoretisk ved å betrakte kjønnsforskjell som en sosial og kulturell konstruksjon. Gitte biologiske realiteter som viser forskjeller, skal være betydningsløse. Strategien for rasjonalisering må dernest gjennomføres kulturelt, ved at samfunnsordninger, institusjoner og praksiser som forutsetter kjønnsforskjell, må radikalt omformes. Det omfatter selvsagt også språket. Et interessant utslag av dette er den såkalte "war of bath-room" (i USA). Adskilte toaletter for menn og kvinner anses å bekrefte og opprettholde "myten" om kjønnsforskjell. Fellestoaletter er løsningen. Strategien omsettes også i politikk og strafferett. De som offentlig hevder at kjønn er biologiske realiteter som er gitt og forblir, og at homifilt samliv er unormalt og umoralsk etc. straffes for diskriminerende krenkelser. Det øves politisk trykk på institusjoner som lar kjønn spille rolle for ordninger og praksis. Leger som ønsker fritak fra å delta i fri-abortprosedyren, tvinges til å forlate sin stilling. De representerer en protest mot strategien for rasjonalisering av selvbestemt abort.  Når det gjeldet aktiv dødshjelp, så er den en rasjonalisering av døden. Den rasjonale død inntreffer ved styring av det biologiske livet, slik at det kan - i pakt med vår vilje og vårt eget frie valg - bli ført til sin avslutning ved hjelp av kjemiske eller andre ytre påvirkningsmidler.                                                                                        Det spørsmål  man sitter igjen med overfor Horn, er hvordan han i det hele tatt skal kunne bekjempe aktiv dødshjelp innenfor rammen av et program for sekularisering.  Horn kan før han vet ordet av det  komme  i den situasjon  at hans syn anses som illegitimt i det offentlige rommet  fordi det "krenker"  minnet til dem som har begått assistert selvmord og gjør livet tyngre og vanskeligere for dem som ønsker å avslutte livet på denne måten.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4973 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4748 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2593 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2307 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1791 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1752 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1513 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1370 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1301 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
8 dager siden / 1191 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere