Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Menneskerettighetenes politiske antropologi

Publisert nesten 2 år siden

De fleste vil holde fast ved menneskerettighetene. Men når det skal trekkes konsekvenser av dem, skilles veiene.

Kort før FN vedtok Erklæringen om menneskets universelle rettigheter (1948), arrangerte Unesco et symposium for å drøfte problemer knyttet til ideen om menneskerettighetenes universalitet. Man var samstemt om rettighetene  - etter ordlyden.  Om deres begrunnelse var det ingen enighet. Men det hindret ikke at i den vestlige verden ble etter hvert en bestemt ideologisk begrunnelse helt dominerende: Formålet med menneskerettighetene er fremfor alt å sikre individets frihet og integritet i forhold til statsmakt, religiøse og andre autoriteter, dominante kulturtradisjoner og konvensjoner. Men like viktig var frihet fra naturens makt over våre liv. Her formuleres en antropologi som forutsetter at mennesket har en unik verdi fremfor alt annet biologisk liv i kosmos. Denne troen har selvsagt møtt den prinsipielle motforestilling at det ikke gis noe i eller ved mennesket, i kosmos eller i natur- og kulturhistorien som kan begrunne at menneske har en særegen verdi. Denne skepsis reflekterer et (såkalt) naturvitenskapelig virkelighetssyn: Naturen har ikke noe som helst formål eller siste mening, verken "verdier" eller etiske dimensjoner.                                           

Den moderne sekularistiske tro på menneskeverdet, konkretisert i menneskerettighetene, er et forsøk på å supplere den naturvitenskapelige verdinihilisme med en form for idealisme. Det skal redde menneskets verdi og motivere en bestemt politisk   styring av samfunnsutviklingen. Problemet er bare hvordan et slikt supplement skal begrunnes. Løsningen er å forankre det i mennesket selv, dvs. i dets (selv)bevisste jeg. Dets refleksjon og tekning. For dette jeg er ikke betinget av naturprosessene. Det er tvert imot slik at den vitenskapelige erkjennelse av naturen er betinget av jegets kapasitet til å gi naturen en rasjonal struktur (naturlover). I så hensende er jeget fritt og kan fremtre med myndighet. Et slikt syn anses ikke å være i strid med en fornuftig naturvitenskaplig oppfatning av virkeligheten. For i naturen kjemper alle mot alle for å sikre sin egen overlevelse. Også mennesket søker å overleve. Her er roten til den moderne politiske antropologi som ligger bak menneskerettighetene.

Mennesket søker ikke bare overlevelse, men et «lykkelig liv» i selvrealisering og behovstilfredstillelse. Det er mulig ved herredømme over og bruk av naturvirkeligheten, noe mennesket altså skal ha rett til ut fra dets vilkår i naturen og dets egne naturlige behov. Denne retten må ikke hindres, krenkes eller oppheves. Det bør være styringsmålet for statlig lovgivning for og administrasjon av samfunnet. Sosial frihet fra tvingende fordommer, autoriteter i kulturen og frihet fra naturens tvang og dessuten økonomiske frihet til å sikre materielle forutsetninger for lykkelig selvrealisering. Dette er overordnede styringsmål. Og dette anses som en «naturlig» og fornuftig politikk, frigjort fra enhver religiøs og/eller metafysisk begrunnelse.

Denne politiske antropologien har en alvorlig svakhet. For den makter egentlig ikke å komme til rette med det menneskelige, at det menneskelige fremtrer ved kroppslig og biologiske naturvirkelighet. Det humane er også kropp. Vi er også biologisk natur. Og vi observerer og sanser hverandre nettopp på grunn av vår kroppslighet. I den moderne antropologien er det i jegets refleksjon og erkjennelse, ja i dets bevissthetsliv overhodet at det egentlig humane er å finne. Men hvordan ser man da på menneskets naturlige kroppslighet? Det bevisste jeg skal ha herredømme over kroppen det er knyttet til, for den skal tjene jegets selvrealisering og lykke. Ut over dette formål har den ingen verdi.             

Bruk av menneskerettighetene, som er ledet av denne ideologien, møter oss gjerne på denne måten: Det fullgyldige menneske er bevisst, reflekterende og "fornuftig" og kan gjøre seg gjeldende nettopp som det. Det har rett til et liv i frihet og til å ha myndighet over seg selv. Denne retten svekkes jo mer mennesket fremtrer som bare natur, dvs. med manglende tenkeevne og kraft til fornuftig ytring. Jo nærmere det komme det å være bare natur, jo svakere vern mot å bli underlagt andres livsformål. Å sterilisere, abortere etc. mennesker med et slikt liv blir egentlig ingen krenkelse, men en fornuftig og naturlig realisering av den moderne humanitet. Å krenke eventuelt drepe menneskelig liv som bare er natur, er da ikke bare en rettighet, men det ypperste uttrykk for virkeliggjøring av en rett og autentisk humanitet.

Også det ufødte menneske har rett til liv - fra unnfangelsen av. I denne sats kommer det grunnleggende i katolsk tolkning av menneskerettighetene frem. Bak ligger en helt annen prinsipiell oppfatning av forholdet mellom sjel og kropp. Og et annet syn på humanitetens forankring teologisk og metafysisk.  Menneskekroppen er skapt av Gud. Gud ble menneske i Kristus ved å ta opp seg det kroppslig-menneskelige. Han sto legemlig opp av graven. Den troendes kropp er et tempel for Den hellige ånd. Menneskeligheten er gitt av Skaperen. Og vi kan erkjenne den som realitet i den ytre sosiale og biologiske verden. Menneskelighet er ikke en merkelapp vi selv setter på en art av pattedyrene.  


Gå til innlegget

Fordi du ­fortjener det

Publisert nesten 2 år siden

Dagens lutherdom har fjernet seg så langt fra opprinnelsen at den egentlig ikke feirer reformator og reformasjon, men seg selv.

Reformasjonsjubileet har for lengst mistet det meste av kontakten med den historie man etter ­sigende mener å feire. Det kirkelige propagandaapparat produserer ikke motforestillinger. Men endelig slapp en reformasjonshistoriker frem mellom alle lovtalene. Sigurd Hareide har både i NRK og Vårt Land kommet med betimelige motforestillinger overfor den propaganda­ om reformasjon og katolisisme vi er blitt foret med den siste tiden. Nåtidens luther-anere må gjerne feire seg selv, sin profet og tilblivelsen av sitt trossamfunn. Men en viss nøkternhet må det være lov å forvente når man skal bruke vår felles historie som grunnlag for hyldingsljom.

Antikatolisisme. Jeg har ikke vært særlig opptatt av at reformasjonsjubileet har aktivert protestantisk antikatolisisme. Men det kan ikke overses. Antikatolisismen er nødvendig for å begrunne protestantismen som oppbrudd fra og brudd med Den katolske kirke. Skal protestantismen legitimere seg selv, må den stadig peke på hvor ille Den katolske kirke var på Luthers tid og hvor ille den er i dag. Denne negative legitimeringen er et vesenstrekk ved så å si all protestantisme. Forsvinner protestantismens antikatolisisme, vil den selv forsvinne.

Men den negative legitimering endrer seg over tid. Dette skyldes at protestantismen har så lett for å alliere seg med de øvrige kulturelle strømninger og ideologier som kom med nytiden. Slike allianser fører til at sentrale trekk ved reformator og reformasjon blir lagt vekk. De lar seg ikke integrere i den aktuelle alliansen. Lar man opplysningsfilosofi og romantisk idealisme, nytidens individualisme og konsentrasjon om personligheten bli et raster for luthersk kristendom, må man på punkt etter punkt gjøre reformatorisk tro og lære antikvarisk.

Reformasjonen holdt frem Skriften som eneste autoritet for kirkelivet, fordi Skriften var klar i sin lære. Dette skriftssyn er for lengst antikvert i lutherske kirker. For Luther var apostlene autoritet for alle kirketider. Deres vitnesbyrd og lære var søylene som bar skriftautoriteten.

Den trellbundne vilje. Hvordan ser ­dagens lutherdom på apostelautoriteten? Reformatorisk lære om presteembete og kirke er borte. Hvem holder frem luthersk antropologi med vekt på det totale syndeforderv og «den trellbundne vilje» idag? Hvordan ser man på læren om de to utganger? Ekteskapets naturrettslige forankring som var viktig for reformatorene, er oppgitt. Lutherdommen blir stadig mer dekonstruert og stadig utydeligere. Man kan gå gjennom Luthers lille katekisme eller Confessio Augustana og sammenligne læreinnholdet i disse tekster med dagens lutherdom. Den har fjernet seg så langt fra opprinnelsen at man egentlig ikke feirer reformator og reformasjon, men seg selv.

Å feire seg selv er karakteristisk for vår kultur. Du feirer deg selv fordi «du fortjener det». Men fortjener dagens lutherdom å feire seg selv?

Jeg er ikke så sikker. Har man glemt at et av poengene i de 95 teser var kravet om bot?

Bernt T. Oftestad

Professor emeritus

Gå til innlegget

Fiksjoner, formål og virkelighet

Publisert rundt 2 år siden

Målet om «best mulig liv» lar seg ikke avdekke ved naturvitenskapelige midler. Det er med andre ord «en fiksjon», om vi skal benytte samme språk som Wahl Blomkvist.

Ideen om menneskets rett til liv har ifølge Andreas Wahl Blomkvist (AWB) ingen dekning i vår «fysiske, biologiske og psykologiske verden», men er en fiksjon. (VL 03.05.2017). Det er mennesket som selv «tilskriver» virkeligheten noe slikt.

Synspunktene til AWB har utløst ­debatt og mange motinnlegg. For AWB at det imidlertid ingen fiksjon at mennesker opplever «lidelse og velvære», og at de samarbeider og bruker ressurser og egenskaper for «å lage et best mulig liv for seg og sine».

Derfor er fravær av en sykdom som Downs syndrom «best for individ og samfunn». En fiksjon om menneskeverd og rett til liv bør ikke hindre at et foster med slik sykdom destrueres.

Finnes ikke i naturen. Hva betyr det å ha som formål å lage et «best mulig liv» for seg selv og andre? I den fysiske og biologiske verden er det i hvert fall vanskelig å finne at «det best mulige liv» for menneskene er det formål som leder ­naturutviklingen.

AWBs formål lar seg ikke avdekke ved naturvitenskapelige midler. Det er med andre ord en subjektiv idé som må anses som en fiksjon, om man holder seg til det språk AWB bruker og hans virkelighetsoppfatning.

I den naturhistoriske fortid har man ment å kunne se en «naturlig» utvikling (i den biologiske verden) som har et visst prosessuelt mønster. Det man har observert, er at «de beste» («the fittest») har alltid overlevd og slik brakt sitt arvestoff videre.

Sosialt program. En slik naturhistorisk erkjennelse har vært omsatt i et sosialt program for fremtiden, som har som formål at «de beste», de som har størst mulighet for en god fremtid for seg selv og samfunnet, bør leve videre.

De som ikke har en slik mulighet, 
men går en dårlig fremtid i møte, bør 
ikke gis liv eller avlives.

AWB legger stor vekt på at våre verdier, normer og så videre har sin gyldighet ene og alene ved konsensus oss i mellom. Han viser til vår bruk av pengesedler: De har verdi, fordi vi er enige om at de har verdi. Dette stemmer ikke. En pengeseddel har verdi fordi den kan omsettes i en konkret realitet, mat, eiendom, ting, og så videre. Det betyr at konsensus om at alle har rett til å søke et «best mulig liv», kan innløses i konkret virkelighet.

Hun alene. Hva «beste mulig liv» da konkret består i, i tillegg til fravær av Downs syndrom og andre sykdommer, vet vi ikke og det av flere grunner: ­Dagens abortlov gir frihet for den gravide til å velge­ hva som er «best mulig liv» for henne­ selv og for det menneskeliv som er på vei inn i verden. Det er hun alene som ­bestemmer hva som er «best».

Hva hun anser som «best», kan være alt fra en tvillings død, avslutning av liv som vil leve med handikap eller valg av fosterdød av sosiale og økonomiske hensyn. Valgfriheten har ingen grenser.

Omsette vår frihet. Valgfrihetens formål – også på dette felt – er å sikre menneskets frihet fra natur. I dag har man måttet innse at dette frihetsprinsippet ikke er uproblematisk. Vi kan ikke frigjøre oss fra naturen. Derfor har vi ­omsatt vår frihet i herredømme over den. Vi har brukt den og påvirket den slik at vår frihet kunne omsettes i «best mulig liv».

I dag ser hva dette formålet, realisert ved hjelp av frihetsidealet, har ledet oss inn i. Det er ingen fiksjon at vår naturbruk kan føre oss inn i et «dårlig liv», sågar et «svært dårlig liv».

Det moderne frihetsideal er altså ikke bare en fiksjon, men en farlig fiksjon.

Bernt T. Oftestad

Professor i kirkehistorie

Gå til innlegget

Homoaktivist i Oslo katolske bispedømme

Publisert rundt 2 år siden

Ansettelsen av Petter T. Stocke-Nicolaisen som redaksjonssjef i Oslo katolske bispedømme (OKB) har vakt  reaksjoner blant lekfolk og geistlige i Kirken.

 

Det skyldes at vedkommende ikke er medlem av Kirken, er frimurer og har bakgrunn i homobevegelsen (Skeive dager, Pride og nettstedet Gaysir).  Nå har det vært sådd tvil om engasjementet i homobevegelsen. Men Stocke-Nicolaisen var i styret for Oslo Pride  2007-2008. Han har dessuten, så sent som i en selvpresentasjon fra 2013 med tanke på et politisk verv, opplyst at han har vært med i styret for "Skeive dager".

Ansettelsen samsvarer derfor ikke med de negative uttalelser som pave Frans nylig har kommet med, både om frimureri og homoaktivisme.

 

(Se http://www.purehelp.no/role/viewManCv/31316551/pettertrygvenicolaisen; https://www.yumpu.com/no/document/view/19979596/kandidatpresentasjon-hyre/51)

http://wdtprs.com/blog/?s=Freemasonry)

 

I VL 12.04 redegjør, leder for kommunikasjonsavdelingen i bispedømmet, Hans Rossiné, for denne ansettelsen. Han slår fast at Den katolske kirke "ansetter ikke folk primært på bakgrunn av deres tro og engasjement, men på grunn av deres faglige kompetanse og kvalifikasjoner (..)." Dette er svært overraskende når det dreier seg om en stilling som har med Kirkens kommunikasjon innad og utad å gjøre. En slik stilling profilerer Kirken i det offentlige. Derfor må den være besatt med katolikker som har kunnskap om katolsk kirkeliv, og som identifiserer seg med Kirkens tro og lære. Det går om Kirkens ansikt utad, og hva den ønsker å formidle til offentligheten. I følge utlysningsteksten  skal redaksjonssjefen "lede og koordinere arbeidet med produksjon av  redaksjonelt innhold på papir og digitalt (...). "  "Papir" må fremfor alt innbefatte Kirkens nyhets- og medlemsblad St. Olav, som alltid har hatt til oppgave å være en katolsk stemme i det norske samfunn. Det er lovlig hjemmel for å legge vekt på religion, livsstil osv. om det er begrunnet i stillingens karakter. Forutsetningen for at slikt kan trekkes inn i ansettelsesprosessen, er at det er anført i utlysningen (Se Lov Om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (Diskrimineringsloven) § 17). Det er mildt sagt overraskende uprofesjonelt at OKB ikke benytter seg av den rett loven gir til å stille krav om medlemskap og om at søkere deler kirkens tro og bekjennelse. Det gjør man i Den norske kirkes stillingsutlysninger. I utlysningen fra OKB heter det bare at søkere til stillingen som redaksjonssjef/nyhetsleder bør ha "sympati og forståelse for Den katolske kirkes oppdrag i Norge".  I intervjuet i VL 12.04 fremholder Rossiné at "alle som skal jobbe i kommunikasjonsavdelingen må være lojale overfor Den katolske kirkes oppdrag, verdier og læresetninger".  "Sympati" og "forståelse" er med respekt å melde noe helt annet enn "lojalitet". Og et "oppdrag" er noe annet enn "verdier og læresetninger". Rossiné gir her en uriktig opplysning. Det som gjelder rettslig for den ansatte og for arbeidsgiver, er teksten i utlysningen og ikke hva Rossiné  gjør gjeldende i Vårt Land.                     

 

Rossiné påpeker at man ikke har lov til å spørre søkere om seksuell legning. Men det var ikke saken i min reaksjon. Her dreier det seg om en offentlig kjent aktivitet innen homobevegelsen, og hva det måtte ha å si for arbeidet med å formidle katolsk tro og lære. Homobevegelsen har stått for det stikk motsatte av Kirkens morallære.                                           

 

Ansettelsen er godkjent av Rossinés overordnede Lisa Wade, og disse har "videreformidlet opplysningene til biskopen". Biskopen har altså ikke hatt noen innflytelse på ansettelsen (?!). Det er uhørt at bispedømmets øverste ansvarlige leder ikke har avgjørende myndighet i en så sentral ansettelse.  Har biskopen selv innført en ansettelsesordning som ikke involverer hans egen myndighet? Men likevel har han, som øverste leder, ansvaret for ansettelsen, og også for å ha innført en struktur som fjerner ham fra å ta kirkelig ansvar.                                               

 

Det forundrer at søkere med religionsfaglig og journalistisk kompetanse, som tilhører Kirken og har vært engasjert i kirkelig arbeid og som er trenet i å profilere og kommunisere katolsk tro og lære i offentligheten, ikke en gang er kommet i betraktning for stillingen. Det fantes søkere med  mer enn "sympati og forståelse" for Den katolske kirkes "oppdrag i Norge". Var kirkemedlemskap et handikap?                                                                               

 

Så vel religiøse samfunn som politiske partier og livssynsorganisasjoner anser en kommunikasjonsstilling på et slikt nivå som avgjørende for hvordan organisasjonen blir ideologisk profilert, og bruker lovens adgang til å vurdere søkere ut fra ideologiske kriterier - også tro og livssyn.  En aktuell utlysning i Den norske kirke, om her er høyst profesjonell, er et godt eksempel på dette.                                                                                                                      

I Skien (Gulset og Skotfoss sokn i Den norske kirke) er det utlyst en stilling som "kommunikasjonsmedarbeider". Ytre sett har den likhetstrekk med redaksjonssjefsstillingen i OKB. Men i utlysningsteksten heter det: "Søker må være medlem av Den norske kirke og dele dens tro og bekjennelse." Videre er erfaring fra arbeid i kirken også et av kvalifikasjonskravene. For Den norske kirke er dette selvsagt på soknenivå. I Den katolske kirke gjelder det ikke en gang på bispedømmenivå.  I ansettelsessaken viser både tenkning og praksis at OKB ikke opptrer kirkelig profesjonelt. Bruk av "hodejegere" bøter ikke på det. En kirke er ikke et konsern. Derfor må kompetansekravene være flere og annerledes enn i alminnelige mediebedrifter.

 

Følgen av den ansettelsespraksis vi nå har sett i OKB, er at skillet mellom Kirke og det moderne sekulariserte samfunn blir brutt ned, og Kirkens institusjonelle og åndelige integritet vil gå tapt.  

 

 

Gå til innlegget

Ikke som andre trossamfunn

Publisert over 2 år siden

I Vårt Lands brede gjennomgang av den rike flora av lutherske trossamfunn i Norge (VL 14.02), ble selvsagt også Den norske kirke tatt med.

 

Om den statsstøttede "Norges folkekirke" skriver avisen: "Den norske kirke er ikke lenger en statskirke og en statsinstitusjon, men en fri kirke og et trossamfunn blant mange." Dette blir stadig gjentatt av folk innen Den norske kirke. Etter hvert tror mange at det er en dekkende oppfatning. Men den tildekker, mer enn den opplyser.                                                                            De lutherske frikirkene, som VL presenterer, har det til felles at de oppsto fordi personer gikk sammen om å danne et nytt kirkesamfunn. Slike frie kirker vil forsvinne når medlemmene selv ønsker det, dør ut eller blir borte på annen måte. Ingen statsmakt har plikt til å holde kirken oppe. Når det gjelder Den norske kirke, har staten derimot bestemt at den skal være grunnlovsfestet. Det er da et mål og en plikt for staten å sikre dens fremtid. Bare Stortinget kan avskaffe "Norges folkekirke".                                            Andre trossamfunn har en legitim plass i samfunnet fordi den norske staten er forpliktet på religionsfriheten. Den norske kirkes stilling i samfunnet er derimot forankret i en type statsreligion. Når det hevdes at denne kirken er et "trossamfunn blant mange", bør man samtidig legge til  at den har et helt annet forhold til stat og samfunn enn frikirkene. Den har fått med seg statsreligionens privilegier - ikke minst økonomiske. Og den er ikke mere "fri"  enn at et verdslig Storting, hvis medlemmer ikke har noen konfesjonsbinding, kan oppløse den ved grunnlovsendring.,

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere