Bernt Torvild Oftestad

Alder: 78
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Verdigrunnlag, lovgivning og politikk

Publisert over 1 år siden

Hvor er det blitt av den kristne kulturarven i forslag til Lov om tros- og livssynssamfunn(Prop 130 L) ? I Grl § 2 slås det fast at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.» En av de få som har tatt det opp dette spørsmålet, er kommentator i Vårt Land, Geir Hellemo (VL 13.sep 2019).

 I 1981 vedtok Høyesterett at den evangelisk-lutherske statsreligionen ikke satte etisk-religiøs skranker for statens lovgivning. Men i den nye Grunnloven skal det kristne føres videre som ”vår” nasjonale kulturarv. Det er en fornyet markering av kristendommens samfunnsbetydning, som nå bør omfatte mer enn den gamle statsreligion og kirkelivet. Vil man ha en Lov om tros- og livssynssamfunn i pakt med ny Grunnlov, må man på den ene siden å holde fast ved kristendommen som uttrykk for vår nasjonale identitet, og på den andre sikre frihet og integritet for ikke-kristne livssyn (For Grl § 2 pålegger staten å fremme menneskerettigheter, rettsstat og demokrati). En vanskelig, men slett ikke umulig oppgave. I forslag til Lov om tros- og livssynssamfunnmangler en slik problemstilling. Grl §2 er nå i ferd med å bli en ren dekorasjon. 

Forlegget for dagens lovforslag er utredningen Det livssynsåpne samfunn(NOU 2013:1) som anførte prinsipper for en såkalt ”helhetlig tros- og livssynspolitikk”: Tros- og livssynsfrihet skal beskyttes. Mennesker må ikke forskjellsbehandles på grunn av livssyn. Staten skal legge til rette, ja positivt understøtte borgernes tros- og livssynspraksis. Det ble trukket en grense overfor laïcistisk privatisering av tro- og  livssyn. Man avgrenset seg også overfor en negativ vurdering av livssynenes sosio-kulturelle betydning i samfunnet. Den påtenkte loven skal nå innføre og sikre det ”livssynsåpne” i det politiskerom. Hvordan er dette rommet å forstå? Det er en velkjent politisk diskurs proposisjonen går inn i.

Hvordan man skal komme til rette med frihetsideal og livssynspluralisme i det liberale demokrati har vært et tema helt siden slutten av 1700-tallet. To spørsmål har stått sentralt: Hva betyr det at statsmakten vil innføre livssynstoleranse i sitt styre av samfunnet, men at den ved sitt maktmonopol bestemmer toleransens innhold og grenser? Hvor blir det da av friheten? Det andre spørsmålet er: Hvordan kan man understøtte pluralismen, men samtidig bevare borgernes identifikasjon med samfunnet (og staten), ulike som de er nettopp i troens saker. Her går det om statsstyrets alminnelige legitimitet blant borgerne. Proposisjonen er på sin måte opptatt av både enhets - og legitimitetsproblemet.                            

Hvordan oppfatter man tro og livssyn? Man tilkjenner tro og livssyn et eget domene i den menneskelige bevissthet. Mennesket søker meningi tilværelsen, noe som kan gi livet fundament og rammer. Denne bestemmelsen gjør at livssynene blir uttrykk for en allmennmenneskelig eiendommelighet ved vår bevissthet.  Deres ulike konkrete læresetninger for eks. om mennesket, verden, historien og Gud, blir da relative ”sannheter” betinget av tiden, stedet, kulturen og samfunnet som det enkelte menneske eller en gruppe mennesker tilhører. Livssynenes læresetninger blir ”sanne” bare for dem som finner mening i dem. Men de mange varianter av ”sannheter” skal altså ha frihet i samfunnet.                                            

Det er ikke slik livssynene oppfatter sine ”sannheter”  Man ser dem tvert imot som objektivt i samsvar med virkeligheten. Når sannhetsspørsmålet kommer opp, blir det klart at livssynene kan være og er i konflikt med hverandre. Karakteristisk er forholdet mellom kristendom og islam. For muslimer kan nok deler av kristendommen gi ”mening”. Men de har en avgjørende innvending mot vår tro: Gud har ingen ”sønn”. Troen på at Guds Sønn er blitt menneske i Jesus fra Nasareth, er en usann og falsk tro for muslimen. Proposisjonens bestemmelse av tro og livssyn strekker ikke til når man står overfor konflikt om sannhet. Hvordan skal man så sikre enhet.                  

For å utvikle enhet midt i det konfliktfylte mangfold av livssyn anfører proposisjonen ideen fra John Rawls(1971) om ”overlappende konsensus” i samfunnet. Det betyr at livssynene kan ha ulike oppfatninger av de ”store spørsmål”, likevel gis det ”felles verdier”, slik at representanter ”for ulike livssyn kan bli enige om felles samhandlingsprinsipper.” Selvsagt er det mulig i ulike sammenhenger. Mennesker med forskjellige livssyn finner gjerne ut av hvordan de skal kunne leve sammen i hverdagen uten for store gnisninger. Men her går det om langt større ting, ja virkelig ”store spørsmål”: Menneskerettighetene som kan begrunnes ut fra ulike tros og livssynstradisjoner, kan likevel ”fungere som fundamentale samhandlingsprinsipper globalt og lokalt” heter det i proposisjonen.    

Allerede før 1950 samlet Unescopersoner med ulike religioner og ideologier som kunne enes om menneskerettighetene. Men enigheten var ikke tuftet på noen samlende prinsipiell basis. Om ulike stater skulle slutte seg til menneskerettighetene, måtte man la spørsmålet om deres begrunnelse ligge. Men denne teoretisk-ideologiske resignasjon har fått stor og avgjørende praktisk betydning med skjebnesvangre virkninger for mennesker som skulle vært beskyttet av menneskerettighetene. Religionsfrihet er ikke det samme i Norge, Kina og Iran eller andre muslimske stater. I dag forfølges kristne i mange land, ikke minst muslimske. Det er ingen samforstand mellom de ulike stater om hva menneskerettighetene består i, selv om de alle er medlemmer av FN. Også i vårt eget land blir rettighetene oppfattet forskjellig i vitale spørsmål som for eks. ”retten til liv”.  Men tross de empiriske realiteter er det blitt et mantra innen den politisk-kulturelle eliten å hevde at menneskerettighetene er universale. Hva legger man det? Og hvilken praktisk-politisk betydning har det?        

Bak ideen om ”overlappende konsensus” finner vi et bestemt politikkbegrep. I det inngår troen på at alle mennesker egentlig er ”venner”. Det utopiske mål blir da å utvikle et samfunn der de virkelig erdet. Og et slikt samfunn må være demokratisk og ha liberalismen som overordnet ideologi.  Om alle skal bli ”venner” i et samfunn der ulike livssyn er i konflikt med hverandre, må man i hvert fall sikre at statsmakten er verdinøytral, altså ikke er knyttet opp mot noe ideologisk helhetssyn. Men det hindrer likevel ikke at liberalismen fastholdes  som enhets- og frihetsideologi. Det betyr at ”venner” får ”fiender”. Hva kjennetegner ”fiendene”? Og hvordan skal de bekjempes - innen et liberalt demokrati?       

”Borgerlig offentlighet”  var et viktig trekk ved det moderne demokrati. Ved den skulle meninger  prøves ved fri rasjonal argumentasjon, slik at en offentlig opinion bestemmende for samsfunnstyret kunne komme frem. Med fornuftige argumenter kunne politiske ”fiender” og ”venner” strides i frihet (dvs. ved forsamlings- og ytringsfrihet) om utviklingen av statsstyret. Men den borgerlig offentlighet er endret. Betydningen av følelser overskygger rasjonaliteten. Det begrenser friheten. En ytring som ”krenker” andres følelser, blir sett på som moralsk undervektig. Det betyr at mine følelser kan begrense din ytringsfrihet. For i mine følelser kommer min identitet til uttrykk. Og enhver identitet skal respekteres i samfunnet. Og her kreves gjensidig respekt.  Slik integreres liberalismens frihets- og likhetsideal.  I integreringen kommer det egentlige og førpolitiske ideologiske grunnlag for staten frem. Men det er et grunnlag som skal sikres ved midler som til sist opphever det demokratiske frihetsideal. Vi ser det når man ved hjelp av statlig makt vil sikre alle former for likestilling - mellom kvinner og menn, de mange kjønnsidentiteter, samlivsformer osv. Her gis ikke forskjeller, alt er likt. En slik politikk har som mål å endre liv og ordning i trossamfunn, der man ikke oppfyller statens ideologiske krav. Men da rammes også religionsfriheten.  

Den kommende Lov om tros- og livssynssamfunner basert på et bestemt politisk konsept. Ut fra det kan man identifisere dem som ikke er lydige mot den moderne liberalismes menneske- og virkelighetsvisjon. De er ”fiender”. For om man er ulydig, er man ikke ”keiserens venn”. Virkningen av dette konseptet er et sosio-kulturelt og politisk rom som er ganske annerledes enn den ”borgerlige offentlighet.”  Ved statlig innsats og ved påvirkningsorganer som står makteliten nær, skal kommunikasjon og praksis i det sivile samfunn, i akademia, skolevesen og helsevesen endres. Såkalt ”hatspråk” bannlyses, for det virker ”krenkende” på andres følelser  Og reglementer og praksis i frie organisasjoner og institusjoner som opprettholder forskjeller i strid med statsideologien, er et samfunnsproblem og bør vekk.  ”Fiendene” blir identifisert ved metaforisk bruk av en en psykiatrisk diagnose: De er islamofobe, homofobe osv. Kristendomsfobi gis det derimot ikke, for de kristenfobiske er å anse som ”friske”.   I forslag til Lov om tros- og livssynssamfunntrer makten frem som ”snill og god.” Man bak den myke fysiognomien ligger viljen til å realisere en farlig utopi: det totalitære demokrati.                                                                                                                                        

Gå til innlegget

Statskirke - likevel

Publisert over 1 år siden

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at Den norske kirke ikke lenger er en statskirke. Men hva den nå er blitt, er uklart. Den er i hvert fall ikke en fri kirke på linje med andre frikirker med ulike konfesjoner.

Den gamle grunnlovens statsreligion (statens offentlige religion) er riktignok avskaffet. Men statsmakten har i stedet etablert sin egen kirke. Selvsagt er den da også sikret konstitusjonelt (Grl paragraf 16). Den er evangelisk-luthersk, og den skal være en folkekirke, og som sådan skal den understøttes (…) av staten. Statsmakten trenger et religionspolitisk fikenblad: Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje (Grl paragraf 16). Men det er en halv sannhet. Intet trossamfunn har sin eksistens og fremtid sikret ved Grunnloven.

Den norske kirke er et privilegert kirkesamfunn. Det kommer frem på så mange måter. Kirkevalget holdes samtidig med og vegg i vegg med de politiske valg. Da jeg stemte ved det verdslige valget her på Sagene, var det nettopp slik. Hvilket annet kirkesamfunn ville kunne få et slikt privilegium?

For ikke lenge siden ble det holdt en kongelig konfirmasjon, selvsagt i Den norske kirkes regi, for Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion (Grl paragraf 4). Den privilegerte statskirken trer da frem. Grl paragraf 4 burde derfor oppheves. Når Den norske kirkes valg av ulike råd, er et partipolitisk tema, skyldes det blant annet at den har en privilegert stilling i og for staten.


Gå tilbake til

Da menighetsrådet ble innført i Den norske kirke på 1920-tallet, ble valg til rådet holdt i kirkerommet i tilslutning til en gudstjeneste. Den ordningen burde man gå tilbake til. Jeg har sett at jeg her har omtrent samme syn som Humanetisk Forbund. Det er overraskende at ikke frikirkeligheten reagerer. Politiske partier synes derimot å se seg tjent med at denne sammenblanding av stat og et enkelt kirkesamfunn varer ved.

Gå til innlegget

Nessa til besvær

Publisert over 1 år siden

I et nylig sendt TV2-program fikk presten Ludvig Nessa møte bloggeren Sophie Elise. Temaet var abort. I sin tid sto Nessa sammen med Børre Knudsen og Per Kørner i kampen mot fri abort. Fra organisasjonen Menneskeverd er det kommet sure reaksjoner. Nessa polariserer abortdebatten. Han er ikke representativ for dem som ”definerer seg som livsvernsforkjempere.” (Mari Elisabeth Selbekk i VL 05.9).


Nå kjenner ikke jeg organisasjonen Menneskeverd. For alt jeg vet er dette en tung aktører i debatten om abort. Altså har jeg oversett noe. Men jeg vil likevel kommentere denne saken.

For kort tid siden hadde jeg et faglig oppdrag i Tromsø. Jeg mintes da et tidligere besøk i byen for tiår tilbake. Siden jeg bisto Børre Knudsens advokat Johan Hjort på det kirkerettslige og teologiske feltet, var jeg til stede da tvisten mellom Knudsen og staten kom opp for lagmannsretten i Tromsø. Sakens realia og formalia lar jeg ligge. Det som sitter brent inn i mitt sinn, var Knudsens partsforklaring overfor retten. Han åpnet med å si at han var prest, derfor var det naturlig for ham å begynne med Guds Ord. Og så leste han fra Luk 2,39-44: ”Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: `Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.” 

En merkelig tekst å lese i en norsk rett. Det ble merkbart stille. Børre stod der som et vitne for den verdslige makten. Det han vitnet om, var Guds frelse, Guds Sønn inkarnert i Jesus alt fra unnfangelsen av i Marias skjød. Her ble den skapelsesgitte humaniteten knyttet sammen med inkarnasjon og mariologi. Dette var utgangspunkt og fundament for Børre Knudsens kamp. Og Ludvig Nessa fulgte Børre helt inn i glattcellen. 

Selvsagt ønsker ingen i samfunns- eller kirketoppen at abortsaken skal polarisere. Den norske kirkes biskoper stiller seg når alt kommer til alt, bak friabortloven. Å ta fatt i denne loven bryter med den politiske og kirkelige etikette. Men i en rekke andre saker er det fritt frem for polarisering. For kort tid siden sto noen tusen foran Stortinget å brølte for å få stoppet naturødeleggelsene i vår moderne verden. "De Grønne" går stadig frem. Man kjemper for en lykkelig fremtid for sin generasjon. De fleste tar det som selvsagt, at abortlovens menneskefiendtlige naturødeleggelse skal få fortsette. 

Det er ingen klimakrise vi opplever. For jordens klima kan ikke havne i noen krise. Det vi opplever, er en kulturkrise. Den moderne abortpraksis er en del av den.

Gå til innlegget

Opplysningsvensets fond - en rettelse

Publisert over 1 år siden

I et oppsett om Opplysningsvesenets fond i Vårt Land idag (20.juni) blir også undetegnede sitert.



Det har sneket seg inn en feil i teksten på grunn av en misforståelse. Det var i den norske grunnloven av 1814 at det kom en paragraf om Opplysningsvesenets fond (Grl 106). Saken har ikke noe med unionsoppløsningen i 1905 å gjøre. 

Gå til innlegget

En tilsnikelse og et tyveri

Publisert over 1 år siden

Feministisk likestillingsideologi kan ikke påtvinges et tros- eller kirkesamfunn.

Fra Arbeiderpartiet er det kommet krav om at ikke-statlige kirker og trossamfunn må øke kvinneandelen blant dem som har lederansvar. Bøyer man seg ikke for et slikt direktiv, vil trossamfunnet bli utsatt for økonomiske sanksjoner. Målet er å ensrette det norske samfunnet i pakt med såkalte «sekulære verdier». Likhet/likestilling mellom alle på kjønnsfeltet er en slik verdi.

Boller på lagsmøtene

Det er all grunn til å ta et slikt utspill alvorlig, fordi religionsfriheten er truet på ­flere måter. For kort siden ble den krenket av skoleledere som motarbeidet kristne­ skolelag. Særlig ille var det at det ble servert boller på lagsmøtene. Det kunne­ lokke noen til å møte opp. Dette er ikke bare idioti, men farlig 
idioti. Bak ligger kristofobi i offentlig regi.

Et kjennetegn ved mange stater – moderne og arkaiske – er deres forsøk på ensretting av samfunnet. Det var denne erkjennelsen som lå bak da FN vedtok Menneskerettighetserklæringen (1948). I artikkel 18 heter det: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Friheten gjelder individ, kollektiv opplæring, kult og ritualer. Det betyr at den er organisatorisk og institusjonell. Feministisk likestillingsideologi kan ikke påtvinges et tros- eller kirkesamfunn.

FN gjorde sitt vedtak i 1948. Over hundre år tidligere hadde religionsfrihetstanken brutt frem i Norge. I 1845 kom Dissenterloven som sikret kristne trossamfunn frihet til å tro, organisere seg, propagandere og rekruttere tilhengere uten at statsmakten eller statskirkelige myndigheter hindret dem. Og fra da av kom de til landet, først Den katolske kirke, så Metodist-
kirken, ­Baptistkirken og så videre. De avvek alle på forskjellig vis fra den evangelisk-lutherske statskirkens lære og ordning. Dissenterloven og ikke minst dens historie har relevans også i dag.

Tilbakebetalt bidrag

En rimelig konsekvens av religionsfriheten var at frikirkelige skulle slippe å bidra økonomisk (over skatteseddelen) til Den norske kirke, det vil si statsstyrt og statsdrevet lutherdom. Frikirkelige fikk derfor «tilbakebetalt» sitt bidrag til det kirkesamfunn de av samvittighetsgrunner ikke ønsket å være medlem av. Dette var en naturlig følge av religionsfriheten.

Men etter hvert fant man på en ny ordning for «tilbakebetaling». I stedet skulle de frie trossamfunnene få overført midler per medlem i samsvar med det staten yter hvert medlem av Den norske kirke. Dette er ikke demo­kratisk. Hvorfor skal de penger som jeg har krav på som refusjon av skatt, gå til et formål jeg ikke selv har ­bestemt? Men ordningen gir et bilde av en stat som foregir å ønske livssynsmangfold og vil bruke statlige midler for å fremme slikt. Her opptrer staten i lånte klær.

Milde gaver

Ordningen tildekker at refusjonen er en konsekvens av ­religionsfriheten. Overføringene til frie trossamfunn blir nå sett på som rene statlige bevilgninger som kan betraktes som «milde gaver», som man kan slutte å gi.

Men i realiteten er det slik at vi ikke får overført «våre penger». Arbeiderpartiet vil nå at staten skal stjele dem for å fremme egne politisk-ideologiske mål. Det har tidligere vært hevdet at vi alle betaler skatt til formål som mange ikke synes noe om, som for eksempel støtten til Operaen. Men menneskerettighetene har ingen artikkel om operafrihet.

Bernt T. Oftestad

Professor emeritus

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere