Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Presset fra positivismens mytologi

Publisert rundt 1 år siden

Troens virkelighet er en annen enn den som erkjennes og beskrives ved den naturvitenskapelige «grammatikk».

F orholdet mellom trosinnholdet om Kristi himmelfart og oppstandelse og det moderne virkelighetssyn, har vært tema for debatt i Vårt Land. Noen vil kanskje se den som avsluttet. Etter mitt syn er den så vidt kommet i gang. 

Skape en overbevisning. 

I sitt innlegg i Vårt Land 14. mai («Historie som forkynnelse») understrekte Halvor Moxnes at de nytestamentlige tekstene er skrevet for å skape tro på Jesus som herre og Guds Sønn. «De kan ikke gi oss noe som moderne historikere vil regne som bevis, men de kan skape en overbevisning.» Det er en enkel, men presis formulering av den teologiske tematikk som protestantisk og katolsk teologi har arbeidet med siden siste halvpart av 1800-tallet. Hvordan kan budskapet i gamle tekster «overbevise», når det ikke oppfyller beviskravene etter den moderne målestokk som gjelder f. eks. i den historisk-kritiske forskning? 

En del av kildekritikken i moderne historieforskning består i å tolke påstandsinnholdet i visse religiøse beretninger. De kan – enkelt formulert – bli bestemt som «levninger» av eller uttrykk for et virkelighetssyn som for vår tid er antikvert, fordi det ikke er i samsvar med de alminnelige realiteter i den verden vi lever i. Fra 1700-tallet av har dette vært en vanskelig teologisk utfordring særlig for den protestantiske universitetsteologien. Er det illusjoner troen og teologien holder frem?

Tid er forbi. 

I denne kritiske situasjon har mange trukket den konklusjon at religionens tid er forbi. Mens teologien har søkt å imøtegå et slikt antireligiøst tenkesett, fordi man vil «overbevise» andre om gudstroens sannhet/gyldighet. Men det krever at man må reflektere over visse spørsmål: 1) Kan man, og eventuelt hvordan erkjennes den virkelige Gud? 2) Om Gud er virkelig, hvordan er denne virkeligheten å forstå. 3) Hvordan blir da en rett «tale» om Gud i en moderne kultur? 

I sitt svarinnlegg («Den himmelske kroppen», 18. mai) går Marius Timmann Mjaaland indirekte inn i de anførte spørsmål. Men jeg kan ikke se det annerledes enn at hans synsmåter peker i ulike retninger. Her trengs presiseringer. Mjaaland gjør det klart at Rudolf Bultmann og hans avmytologiseringsprogram ikke strekker til overfor de teologiske utfordringer man står overfor i møte med et moderne virkelighetssyn. Bultmann gir imidlertid «en skarp beskrivelse av problemet, men er selv fanget av positivismens mytologi.» 

Positivismens mytologi. 

Jeg er ikke sikker på om dette er en helt treffende karakteristikk. Etter mitt skjønn forsøkte Bultmann å redde troen, presset som den var av det Mjaaland kaller «positivismens mytologi». Etter mitt skjønn mente Bultmann at det var rom for meningsfull tale om Gud i den moderne kultur, men slik tale var samtidig en «tale om mennesket». Bultmann sto ikke alene om et slikt tenkesett innen protestantismen. Et viktig spørsmål blir da hvordan denne «tale om menneske» er å forstå. 

Også hos Mjaaland er det en «tale om mennesket». Han holder frem vårt eksistensielle problem, «vår fortvilelse, vår frykt og vår beven fremfor døden». Det er antropologisk «erfaring». Og når mennesket møter den oppstandne ut fra denne erfaring, gis de som tror, «et nytt språk for å forstå den verden vi kjenner, på en ny måte.» 

Om jeg forstår Mjaaland rett, så forutsetter han en allmenn menneskelig erfaring av eksistensiell natur (av uro, uvisshet og fortvilelse, forventning). Budskapet om Kristi oppstandelse treffer nettopp denne erfaring i vårt jeg, slik at det virker tro, noe som gir oss et nytt språk om livet, døden og så videre. På dette erfaringsfeltet duger ikke det Mjaaland kaller «positivistisk mytologi». Troens virkelighet er en annen enn den som erkjennes og beskrives ved den naturvitenskapelige «grammatikk».

Fra en annen vinkel. 

Men Mjaaland nærmer seg også virkelighetsspørsmålet ut fra en annen vinkel. Flere steder anfører han begrepet «oppstandelsens metafysikk». Dette er interessant fordi protestantisk teologi har gjennomgående vært antimetafysisk. Men Mjaaland regner altså med metafysikken. Her trengs det avklaring. Heller ikke i Mjaalands arbeid Systematisk teologi (2017) finner jeg noe om metafysikk, som kan virke belysende. 

For å sammenfatte: I Mjaalands teologi går det både om en antropologisk virkelighetsbeskrivelse av menneskets eksistensielle erfaring, og om en metafysisk virkelighet, dvs. en troens metafysiske kunnskap om Gud som virkelighet? 

Og hvordan er en slik kunnskap å forstå i forhold til kunnskapen om menneskets egen eksistensielle erfaring? Hvordan er forholdet mellom tro som utvikling av allmenn menneskelig erfaring og trosinnhold?

Trykket i Vårt land 6. juni 2018

Gå til innlegget

Vår stats- og kirkeordning

Publisert rundt 1 år siden

Den religion som ifølge konstitusjonen skal bære stats- og dermed samfunnsenheten, må nødvendigvis ha en privilegert stilling i forhold til andre livssyn.

Direktør Njål Høstmælingen publiserte for kort tid siden en viktig artikkel om utviklingen av norsk kirke- og religionspolitikk («Kampen om pengene,» Vårt Land 16. mai). Utgangspunktet er den kommende Lov om tros- og livssynssamfunn. Saken ble fulgt opp av Ingrid Rosendorf Joys i VL 22. mai. 

For regjeringen er det viktig å sikre Den norske kirkes fremtid ikke minst finansielt. Under de rådende økonomiske vilkår betyr det at de frie livssynssamfunn får mindre enn før i forhold til Den norske kirke. Dette innebærer et brudd med det grunnleggende prinsipp at livssyn skal behandles likt av det offentlige, mener Høstmælingen, og han viser til FNs kommisjon for menneskerettigheter som er kritisk til en slik utvikling. 

Det er ut fra de konstitusjonelle vilkårene for religion, livssyn og kirkeliv at forholdet mellom Den norske kirke og de frie livssynssamfunn må vurderes. Det er imidlertid aspekter ved de nylig vedtatt grunnlovsparagrafer om stats- og kirkeordning som lett overses. I Grunnlovens paragraf 2 gjøres det klart at verdigrunnlaget for stat og samfunn skal være kristent og humanistisk, og at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter skal være konstitusjonelt sikret.

Skulle føres videre. 

Om verdigrunnlaget brukes en interessant formulering: Det er en «arv», som skal «forbli» og slik føres videre. Arven det dreier seg om, er «Statens offentlige Religion», som er «evangelisk-luthersk» slik det ble uttrykt i Grunnloven av 1814. Også i 1814 så man på den evangelisk-lutherske statsreligionen som gitt, og at den skulle føres videre. Idag er «Statens offentlige Religion» fjernet fra grunnloven. Men det nedarvede verdigrunnlag er ikke oppgitt, men skal «forbli»? Hvordan det skal kunne skje, er klart ut fra Grunnlovens paragraf 16. 

Den slår fast at: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse.» Men samtidig er det slik at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som så- dan av staten». Både frihetsprinsippet og likhetsprinsipp skal gjelde på religionens område. Også det sistnevnte blir konstitusjonelt forankret: «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.» Den gamle statsreligionens kirkelige struktur er nå blitt omformet til en luthersk konfesjonell folkekirke. Staten vil opprettholde en folkekirke for Norge. Og det betyr at denne kirken er nasjonal og territoriell. Og gir folket et grunnlag for en religiøs enhet, men ikke påført ved tvang som i tidligere tider. 

Den nye grunnloven innfører et klart skille mellom Den norske kirke og de frie livssynssamfunn. De sistnevnte har sin offentlige legitimitet ved Grunnlovens alminnelige frihetsprinsipp. Ingen av dem trengte å bli nevnt i konstitusjonen. Den norske kirke er derimot anført i Grunnloven, fordi den som sådan har et statsformål. Men det demokratiske likhetsprinsippet må her vike. Den religion som ifølge konstitusjonen skal bære stats- og dermed samfunnsenheten, har fått en privilegert stilling i forhold til andre livssyn. At det vil kunne få betydning også økonomisk, skulle være innlysende. 

Om man ønsker og argumenterer for en prinsipiell endring av Grunnloven på dette felt, er det ett tema man ikke bør overses: Den moderne stat har behov for en (verdi)enhet for å kunne fungere. Føydalsamfunnets «løse» enhet under en «svak» kongemakt, ble avløst av en moderne suveren stat (monark) med maktmonopol som opprettholdt en ideologisk (konfesjonell) enhet blant «undersåttene». Ingen moderne stat kan baseres ene og alene på borgernes rett til frihet. Også i den moderne demokratiske staten (i Norge fra 1814) måtte det sikres enhet mellom borgerne. Det var statsreligionens funksjon. Demokratiet gav borgerne frihet til politisk påvirkning av statsstyret, og det gav rom «endog» for religionsfrihet (Menneskerettighetene av 1789).

Den rette utvikling. 

Gjennom snart 200 år har det foregått frigjøring fra den enhet som den konfesjonelle staten sikret og vedlikeholdt. Denne emansipasjonshistorien anses å representere den rette utvikling av Norge. De siste ledd i denne emansipasjonshistorien er innføringen av KRLE-faget i skolen på 1990-tallet som definitivt løste skolens tilknytning til og forpliktelse på den lutherske statsreligion og kirke. I de nye grunnlovsparagrafer fra 2012 fikk denne utviklingen sitt konstitusjonelle uttrykk. Men den nye grunnloven aktualiserte også enhetsutfordringen, ettersom lovgiverne løftet frem vår nasjonale kristne tradisjon og lot den inngå i fremtidsvisjonen for vårt land. 

Skal det norske samfunn gå videre etter emansipasjonslinjen, må Grunnlovens paragraf 2 og 16 endres. Det kristne verdigrunnlag og særstillingen for Den norske kirke faller da bort. Bare demokrati, rettsstat og menneskerettigheter vil da være igjen. En utvikling som man ikke kan overse – ikke minst på bakgrunn av innvandringen – er en løsere enhet i samfunnet, som minner om mønsteret i føydalsamfunnet, med selvstendige parallellsamfunn styrt etter ulike ideologiske/ religiøse prinsipper.

Trykket i Vårt land 28. mai 2018

Gå til innlegget

Forholdet mellom trosinnholdet om Kristi himmelfart og oppstandelse og det moderne virkelighetssyn, har vært tema for debatt i VL. Noen vil kanskje se den som avsluttet. Etter mitt syn er den så vidt kommet i gang.

 
I sitt innlegg i VL 14.5 ("Historie som forkynnelse") understrekte Halvor Moxnes at de nytestamentlige tekstene er skrevet for å skape tro på Jesus som herre og Guds Sønn. "De kan ikke gi oss noe som moderne historikere vil regne som bevis, men de kan skape en overbevisning." Det er en enkel, men presis formulering av den teologiske tematikk som protestantisk ogkatolsk teologi har arbeidet med siden siste halvpart av 1800-tallet. Hvordan kan budskapet i gamle tekster "overbevise", når det ikke oppfyller beviskravene etter den moderne målestokk som gjelder til eks. i den historisk-kritiske forskning?

En del av kildekritikken i moderne historieforskning består i å tolke påstandsinnholdet i visse religiøse beretninger. De kan - enkelt formulert - bli bestemt som  "levninger" av eller uttrykk for et virkelighetssyn som for vår tid er antikvert, fordi det ikke er i samsvar med de alminnelige realiteter i den verden vi lever i. Fra 1700-tallet av har dette vært en vanskelig teologisk utfordring særlig for den protestantiske universitetsteologien. Er det illusjoner troen og teologien holder frem? I denne kritiske situasjon har mange trukket den konklusjon at religionens tid er forbi. Mens  teologien har søkt å imøtegå et slikt antireligiøst tenkesett, fordi man vil "overbevise" andre om gudstroens sannhet/gyldighet.  Men det krever at man må reflektere over visse spørsmål: 1) Kan man, og eventuelt hvordan erkjennes den virkelige Gud? 2) Om Gud er virkelig, hvordan er denne virkeligheten å forstå. 3) Hvordan blir da en rett "tale" om Gud i en moderne kultur?
I sitt svarinnlegg i VL 18.05 ( "Den himmelske kroppen") går Marius Timmann Mjaaland  indirekte inn i de anførte spørsmål. Men jeg kan ikke se det annerledes enn at hans synsmåter peker i ulike retninger. Her trengs preiseringer.                       

Mjaaland gjør det klart at Rudolf Bultmann og hans avmytologiseringsprogram ikke strekker til overfor de teologiske utfordringer man står overfor i møte med et moderne virkelighetssyn. Bultmann gir imidlertid  "en skarp beskrivelse av problemet, men er selv fanget av positivismens mytologi."  Jeg er ikke sikker på om dette er en helt treffende karakteristikk. Etter mitt skjønn forsøkte Bultmann å reddetroen,  presset som den var av det Mjaaland kaller "positivismens mytologi". Etter mitt skjønn mente Bultmann at det var rom for meningsfull tale om Gud i den moderne kultur, men slik tale var samtidig en "tale om mennesket". Bultmann sto ikke alene om et slikt tenkesett innen protestantismen. Et viktig spørsmål blir da hvordan denne "tale om menneske" er å forstå.

Også hos Mjaaland er det en "tale om mennesket". Han holder frem vårt eksistensielle problem, "vår fortvilelse, vår frykt og vår beven fremfor døden,"  Det er antropologisk "erfaring". Og når mennesket møter den oppstandne ut fra denne erfaring, gis de som tror, "et nytt språk for å forstå den verden vi kjenner, på en ny måte."                                                                                              

Om jeg forstår Mjaaland rett, så forutsetter han en allmenn menneskelig erfaring av eksistensiell natur (av uro, uvisshet og fortvilelse, forventning). Budskapet om Kristi oppstandelse treffer nettopp denne erfaring i vårt jeg, slik at det virker tro, noe som gir oss et nytt språk om livet, døden osv. På dette erfaringsfeltet duger ikke det Mjaaland kaller "positivistisk mytologi". Han blokkere for at man ved slik "mytologi" kan oppheve den virkelighet som troen ved sin eksistensielle erfaring forholder seg til og uttrykker noe om ved sitt eget språk. Troens virkelighet er en annen enn den som erkjennes og beskrives ved den naturvitenskapelige "grammatikk".

Men Mjaaland nærmer seg også virkeligghetsspørsmålet ut fra en annen vinkel. Flere steder anfører han begrepet: "oppstandelsens metafysikk". Dette er interessant fordi protestantisk teologi har gjennomgående vært antimetafysisk. Men Mjaaland regner altså med metafysikken. Her trengs det avklaring. Heller ikke i Mjaalands arbeid: "Systematisk teologi" (2017), finner jeg noe om metafysikk, som kan virke belysende.

For å sammenfatte: I Mjaalands teologi  går det både om en antropologisk virkelighetsbeskrivelse av menneskets eksistensielle erfaring, og om en metafysisk virkelighet, dvs. en troens metafysiske kunnskap om Gud som virkelighet?  Og hvordan er en slik kunnskap å forstå i forhold til kunnskapen om menneskets egen eksistensielle erfaring? Hvordan er forholdet mellom tro som utvikling av allmenn menneskelig erfaring  og trosinnhold?
 
 
 
                                                                                                                                                                                                      

Gå til innlegget

Direktør Njål Høstmælingen publiserte for kort tid siden en viktig artikkel om utviklingen av norsk kirke- og religionspolitikk ("Kampen om pengene," VL 16.05.2018). Utgangspunktet er den kommende Lov om tros- og livssynssamfunn. Saken ble fulgt opp av Ingrid Rosendorf Joys i VL 22.05.

 

For regjeringen er det viktig å sikre Den norske kirkes fremtid ikke minst finansielt. Under de rådende økonomiske vilkår betyr det at de frie livssynssamfunn får mindre enn før i forhold til Den norske kirke. Dette innebærer et brudd med det grunnleggende prinsipp at livssyn skal behandles likt av det offentlige, mener Høstmælingen, og han viser til FNs Kommisjon for Menneskerettigheter som er kritisk til en slik utvikling.

Det er ut fra de konstitusjonelle vilkårene for religion, livssyn og kirkeliv at forholdet mellom Den norske kirke og de frie livssynssamfunn må vurderes. Det er imidlertid aspekter ved de nylig vedtatt grunnlovsparagrafer om stats- og kirkeordning som lett overses. I Grl § 2 gjøres det klart at verdigrunnlaget for stat og samfunn skal være kristent og humanistisk, og at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter skal være konstitusjonelt sikret. Om verdigrunnlaget brukes en interessant formulering: Det er en "arv", som skal "forbli" og slik føres videre. Arven det dreier seg om, er "Statens offentlige Religion", som er "evangelisk-luthersk" slik det ble uttrykt i Grunnloven av 1814. Også i 1814 så man på den evangelisk-lutherske statsreligionen som gitt, og at den skulle føres videre. Idag er "Statens offentlige Religion" fjernet fra Grunnloven. Men det nedarvede verdigrunnlag er ikke oppgitt, men skal "forbli"? Hvordan det skal kunne skje, er klart ut fra Grl § 16.

Den nye Grl § 16 slår fast: "Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse." Men samtidig er det slik at "Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten". Både frihetsprinsippet og likhetsprinsipp skal gjelde på religionens område. Også det sistnevnte blir konstitusjonelt forankret: "Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje." Den gamle statsreligionens kirkelige struktur er nå blitt omformet til en luthersk konfesjonell folkekirke.

Staten vil opprettholde en folkekirke for Norge. Og det betyr at denne kirken er nasjonal og territoriell. Og den gir folket et grunnlag for en religiøs enhet, men den blir ikke påført ved tvang som i tidligere tider. Den nye grunnloven innfører et klart skille mellom Den norske kirke og de frie livssynssamfunn. De sistnevnte har sin offentlige legitimitet ved Grunnlovens alminnelige frihetsprinsipp. Ingen av dem trengte derfor å bli nevnt i konstitusjonen. Den norske kirke er derimot anført i Grunnloven, fordi den som sådan har et statsbestemt formål. Men det demokratiske likhetsprinsippet må da vike. Den religion som i følge konstitusjonen skal bære stats- og dermed samfunnsenheten, har fått en privilegert stilling i forhold til andre livssyn. At det vil kunne få betydning også økonomisk, skulle være innlysende.

Om man ønsker og argumenterer for en prinsipiell endring av Grunnloven på dette felt, er det et tema man ikke bør overses: Den moderne stat har behov for en (verdi)enhet for å kunne fungere. Feudalsamfunnets "løse" enhet under en "svak" kongemakt, ble avløst av en moderne suveren stat (monark) med maktmonopol som opprettholdt en ideologisk (konfesjonell) enhet blant "undersåttene". Ingen moderne stat kan baseres ene og alene på borgernes rett til frihet. Også i den moderne demokratiske staten (i Norge fra 1814) måtte det sikres enhet mellom borgerne. Det var statsreligionens funksjon. Demokratiet gav borgerne frihet til politisk påvirkning av statsstyret, og det gav rom "endog" for religionsfrihet (Menneskerettighetene av 1789).

Gjennom snart 200 år har det foregått frigjøring fra den enhet som den konfesjonelle staten sikret og vedlikeholdt. Denne emansipasjonshistorien anses å representere den rette utvikling av Norge. De siste ledd i denne emansipasjonshistorien er innføringen av KRLE-faget i skolen på 1990-tallet som definitivt løste skolens tilknytning til og forpliktelse på den lutherske statsreligion og kirke. I de nye grunnlovsparagrafene fra 2012 fikk denne utviklingen sitt konstitusjonelle uttrykk. Men den nye grunnloven aktualiserte også enhetsutfordringen, ettersom lovgiverne løftet frem vår nasjonale kristne tradisjon og lot den inngå i fremtidsvisjonen for vårt land.

Skal det norske samfunn gå videre etter emansipasjonslinjen, må Grl §§ 2 og 16 endres. Det kristne verdigrunnlag og særstillingen for Den norske kirke faller da bort. Bare demokrati, rettsstat og menneskerettigheter vil da være igjen. En utvikling som man ikke kan overse - ikke minst på bakgrunn av innvandringen - er en løsere enhet i samfunnet, som minner om mønsteret i feudalsamfunnet, med selvstendige parallellsamfunn styrt etter ulike ideologiske/religiøse prinsipper.

Gå til innlegget

På innsiden og utsiden av kjernemenigheten

Publisert rundt 1 år siden

Vårt Lands «St. Birgitta»-prosjekt understøtter en tidstypisk mentalitet: Man ser kirke-livet som et marked eller et lunsjbord med ulike delikate tilbud.

Vårt Lands redaktør Alf Gjøsund har svart på kritikken mot avisens «reportasjer» fra eller «anmeldelser» av gudstjenester i hovedstaden ved signaturen «St. Birgitta» (Vårt Land, 3. mai)

Gjøsund klargjør avisens begrunnelse for dette prosjektet: Redaksjonen ble for litt siden kontaktet av en «engasjert person» som ønsket å finne en plass i en menighet i Oslo og som tilbød seg å skrive om erfaringene hun høstet på sin vei i gudstjenestelandskapet. Etter nærmere vurdering fant redaksjonen henne egnet for oppgaven. Hun hadde ikke «agg» til «retninger i Kristen-Norge» eller ekspertise på gudstjenestefeltet. For redaksjonen var dette en fordel. Hennes «ståsted» var å finne en menighet. Og slike som henne «bruker øynene og ørene, men forstår ikke alt som skjer. Derfor vurderer de sånne ting som interiør, demografi og om gudstjenesten flyter godt. Om preken er lett å forstå. Om medlemmene er kontaktsøkende.»

Selv har jeg vært i høyst ulike protestantiske og katolske miljøer. Man innser at man ikke finner seg til rette i alle sammenhenger. Grunnene kan være flere: kulturelle, sosiale, teologiske, politiske og så videre. Noen trives her, andre der. Godt at det er flere ulike rom i kirken. Men det er ikke regelen. Da er det viktig å være seg bevisst at kirken er et fellesskapsliv blant dem som «kommer sammen»: i troen og bønnen, om Ordet og sakramentene.

For oss katolikker består det kirkelige fellesskapet i kult av den treenige Gud. Når vi «kommer sammen», gjennomstrømmes vi av Hans nærvær fra det innviede brød som vi får del i ved nattverden. Dette opphever så visst ikke at vi kan erfare menigheten som fremmed i sosio-kulturell forstand. Troende menneskers forskjellige religiøse uttrykksformer kan skape avstand. Setter man gregoriansk sang og latin høyt, kan en messe i Frank Sinatras musikkstil virke nesten provoserende.

Men vil jeg ha et liv i Gud, som betyr et liv i Guds folk, kreves det at jeg gir opp noe av mitt eget av hensyn til andre. Det kan være utfordrende, men er en del av helliggjørelsen. Men her ligger også muligheten til en styrkende åndelig erfaring: å kjenne troens, bønnes og Åndens fellesskap med mennesker som på mange måter er svært annerledes enn en selv.                      På denne bakgrunn finner jeg nettopp bruken av «St. Birgitta» så merkelig. Vårt Lands «St. Birgitta» fremtrer for meg som en slags konstruksjon. Vedkommende søker en menighet. Men ut fra hvilke forutsetninger? Hvilken bakgrunn har hun sosialt, kulturelt og religiøst? Redaksjonen har latt dette spørsmålet ligge.

I stedet har man «konstruert» en person som har de forutsetninger som redaksjonen liker. En som står langt fra kirkelige lærekonflikter, og som ikke er tynget av sakkunnskap. Man trenger ikke å konstruere mennesker som mangler sakkunnskap på det kirkelige område. De er lette å finne. Men i vår kultur i og utenfor kirkesamfunnene tror jeg man skal lete lenge etter en som ikke har et forhold til etiske og religiøse (konflikt-)spørsmål som kirkesamfunnene er opptatt av. Derfor tror jeg ikke på den «St Birgitta» redaksjonen presenterer.

Å få et bilde av hva de er opptatt av, de som søker et kirkesamfunn, er i og for seg interessant. Men er de primært opptatt av interiøret, demografien, og om prekenen er lett å forstå og menigheten er sosialt inkluderende? Jeg tviler på at slikt er avgjørende for dem som søker. Men om det mot formodning er slik, vil de nok aldri finne en menighet eller et gudstjenesteliv som helt passer dem. Det vil alltid være noe å mislike eller som er forstyrrende.

Vårt Lands «St. Birgitta»-prosjekt understøtter en tidstypisk mentalitet: Man ser kirke-livet som et marked eller et lunsjbord med ulike delikate tilbud. Det er en dødslinje for kirkene å tenke slik og skrekkelig slitsomt. Man må stadig forbedre tilbudet for å gjøre det markedstilpasset og såkalt «relevant».

Trykket i Vårt land 9. mai 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
26 dager siden / 8366 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6320 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5234 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3367 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2646 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2165 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1985 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1739 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1714 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1570 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere