Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Marte Michelet og kirkekampen

Publisert 6 måneder siden

Kirkekampen er i dag en brysom del av norsk historie. Det er den nok også for Michelet .

I sin fremstilling «Hva visste hjemmefronten. Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet,» (2018) tar Marte Michelet også med kirkekampen. Og den settes inn i hennes overordnede teori: Holocaust var varslet. Men man unnlot å reagere på grunn av en mer og mindre bevisst uvilje eller aversjon mot jøder.

I påsken 1942 nedla et overveldende flertall av prester i Den norske kirke sine (stats)embeter i protest mot den statlige (nazistiske) kirkeledelse. De fulgte sine biskoper, og kirken ble nå ledet av et «provisorisk» kirkestyre. Prestene begrunnet sin embetsnedleggelse ut fra bekjennelsesdokumentet Kirkens grunn, som ble lest opp for menighetene. Michelet går ikke skikkelig inn på dokumentet, hun setter det heller ikke i relasjon til andre relevante kilder.

Det skyldes hennes tolkning av kirkekampen: Dens formål var å sikre at man fikk «lov å være kristen og oppdra barna sine i kristendommen selv om resten av samfunnet gjennomgikk en nazistisk revolusjon». Kirken protesterte derfor mot statelig oppdragelse av norske barn i en nazistisk livsanskuelse. For Michelet var dette et «smart propagandamessig» grep, som tildekket at kirkekampen først og fremst var et forsvar av kirkens egne interesser, «kristendommen og prestenes unike posisjon i det norske samfunnet». I tillegg hadde Kirkens grunn et «knotete høykirkelig språk og løp over flere sider» (106-114).

Konfesjonsstat. 

Fra 1814 var den norsk stat en konfesjonsstat, forpliktet på «evangelisk luthersk religion» (Grunnlovsparagraf 2). Staten administrerte sin kirke ved prester og biskoper. Til konfesjonsstaten hørte også den evangelisk-lutherske skole. Kirken omfattet nærmere 100 prosent av befolkningen. For det var så å si allmenn oppslutning om dåp, kirkelige begravelser og vigsler. Den norske kirke var en intakt folkekirke. Ennå i 1940 kunne man hevde at kirke og folk dekket hverandre. Slik ble forsvar av kirken mot nazismen et forsvar av folket, av foreldrene og av skolen. Michelet overser også andre sider ved kirkekampens politisk-statsrettslige bakgrunn. Den norske stat var både en konfesjonsstat og en moderne stat. Det var en moderne tysk stat som ble rasistisk ved Nürnberglovene fra 1935. Forlegget for lovene fant man i USA. Der 30 stater forbød «raseblandede» ekteskap. Sin rasjonale begrunnelse hentet nazismen fra tidens motevitenskap, rasehygiene (eugenikk), som ble omsatt i rasistisk rett og politikk. Ved tvungen sterilisering av kvinner skulle menneskeslekten vernes mot etnisk, mentalt og sosialt forfall.

Tyskland fikk sin steriliseringslov sommeren 1933. Norge året etter med tvungen sterilisering av blant annet tatere. Den tyske okkupasjonsmakt og dens norske medløpere innehadde en moderne statsmyndighet over Norge og hadde som mål å gjøre Norge etter tysk mønster nazistisk og rasistisk. Men folkeretten satte en avgjørende grense. Bare militært nødvendige endringer av norsk lov var tillatt. Kirken så faren som truet. Ut fra folkeretten og norsk statsrett/Grunnlovsparagraf 2 kunne kirken derfor bekjempe nazistatens moderne og totalitære nazifiseringsprogram. Man anvendte den konfesjonelle stat mot en moderne statsmakt. Av den kunne man vente hva som helst. Ut fra samme rettsgrunnlag forkastet man også statlig jødeforfølgelse.

Vanskelige valg og tvilsomme løsninger. 

All motstand mot nazismen var betinget av de politiske og rettslige betingelser. Slik var det i Tyskland og i Norge. Det gav muligheter, men ledet til vanskelige valg og for oss tvilsomme løsninger. Skulle jødene nevnes i Kirkens grunn? Det skjedde ikke. Det er for Michelet et bevis på at «jødespørsmålet» ikke passet inn i kirkekampen.

Men Michelet kan ikke unngå å ta opp kirkekampens grunnleggende dokument om jødene, Hebreerbrevet fra 10/11 1942 (228ff.). «Brevet» er en skarp og alvorlig formaning til nazistyret om å stanse jødeforfølgelsene og rasehatet. Ut fra Guds Ord viste man at alle mennesker har «samme menneskeverd og dermed samme menneskerett.» Et syn det norske nazistyret var forpliktet på ut fra statens egen religion (Grunnlovsparagraf 2). Religionsfriheten var ikke med i Kirkens grunn, påpeker Michelet. (I Norge kom ikke full religionsfriheten før i 1956). Men det var selvsagt for kirkekampens ledelse at menneskerett og menneskeverd for jødene var innesluttet i statens religionsforpliktelse, noe «Hebreerbrevet» viste. Det kom for sent. Kunne en tidligere publisering ha hindret jødedeportasjonen? Det kan vi ikke ha noen sikker mening om. Michelet overser sammenhengen mellom Kirkens grunn og «Hebreerbrevet». Det hindrer en dekkende oppfatning av kirkekampen.

Holdt utenfor. 

Kirkekamp og Kirkens grunn ble holdt utenfor landsvikoppgjøret med nazistatens prester etter okkupasjonen. Ikke nevnt engang. Arbeiderpartistaten ønsket å nøytralisere konfesjonsstaten. I 1981 avviklet Høyesterett i realiteten betydningen av statens religion. Man slo fast at Grunnlovsparagraf 2 ikke la føringer for den alminnelige lovgivning, men forpliktet staten til bare å vedlikeholde Den norske kirke. Kirkekampen er i dag en brysom del av norsk historie. Det er den nok også for Michelet .

Gå til innlegget

Det såkalte veivalget er viktig nok. Men vanskene ved å drive «kristen politikk» i et sekularisert demokrati oppheves ikke ved et slikt valg.

Kristelig Folkeparti (KrF) har tatt på seg å føre kristelig politikk. Men i dag er partiet dypt splittet i synet på rikspolitisk veivalg og regjeringsmakt. Et slikt veivalg kan være viktig nok. Men vanskene ved å drive «kristen politikk» i et sekularisert demokrati oppheves ikke ved et slikt valg. Her står man overfor et mer fundamentalt problem enn å få plass i en regjering.  


Da KrF fikk sitt nasjonale gjennombrudd etter den annen verdenskrig, var man overbevist om at partiet hadde en særegen politisk misjon. Mange i samtiden så for seg en ny epoke i nasjonens historie. Nå kunne man legge mellomkrigstidens dype konflikter bak seg. En samlet nasjon sto foran gjenoppbyggingen av landet, mente man. Kristne så for seg en «kristen renessanse». I møte med nazismen hadde kristendommen vist sin overbevisende åndskraft. I denne optimistiske atmosfæren fikk KrF. sitt nasjonale gjennombrudd. Men partiet hadde samtidig dype og livskraftige røtter i den lavkirkelige lekmannsbevegelse, som hadde vokst seg bred og sterk ved vekkelser i bygd og by, og som var organisert i landsdekkende organisasjoner for indre- og ytremisjon innen Den norske kirke. Også blant frikirkelige hadde partiet solid støtte.                                                                                   

Ved KrF fikk den lavkirkelige vekkelseskristendommen sin politiske formasjon. Kristen tro skulle nå omsettes i politikk og slik prege samfunnet. Troens innhold var gitt i Skriften og fikk sin nødvendige uttrykksform ved «den kristne personlighet.» Det politiske formål for KrF var å skulle bevare kristendommen som etisk normgiver for stats- og samfunnsliv, men også å fremme den rekristianisering som nå var blitt nødvendig etter sekulariseringens gjennombrudd. Å få personlig troende inn på Stortinget og andre politiske organer ble et hovedmål for KrF.                                                                                                       

Det ble ingen «kristen renessanse» og heller ingen rekristianisering. Det var sosialdemokratiet/Arbeiderpartiet som utviklet og formet det nye Norge. Det innebar at den offentlige kultur- og samfunnspåvirkning fra Den norske kirke og den brede lekmannsbevegelse måtte nøytraliseres, helst knebles, slik at religiøse fordommer kunne overvinnes og erstattes med vitenskapelig basert kunnskap. Et opplyst og lykkelig folk som hadde trygge og gode sosiale og økonomiske vilkår, ble fremtidsmålet. Helt fra slutten av 1800-tallet hadde Arbeiderpartiet vært en ledende antikirkelig og antikristen kraft, om enn med varierende styrke og tyngde.  


For det organiserte troende lekfolk som sto bak KrF, ble oppgaven å forsvare staten og samfunnet mot avkristningen og sikre kanaler for kristen samfunnspåvirkning. Særlig viktig ble kampen om kristendommens plass i det offentlige skolevesen, men også kampen om frihet individuelt, organisatorisk og institusjonelt for (privat) kristen innsats i samfunnet. Dette var en politikk som kunne ideologisk legitimeres både ut fra overlevert statsreligion og det liberale demokrati. Politisk støtte fant man hos de borgerlige partier.                                           

KrF-tradisjonen fra 1945 forvitret. Kort etter årtusenskiftet ble partiets bekjennelsesparagraf opphevet. Mange oppfatter dette som et oppbrudd og en avgjørende nyorientering. KrF skulle ikke lenger være noen «menighet» av troende, men et regulært politisk parti. Det innebar integrering i det moderne sekulariserte demokrati og betydde at politikken måtte formidles på en annen måte enn ved den «kristne personlighet.»  På 1990-tallet hadde man allerede tatt i bruk begrepet verdi som et sentralt politisk begrep. For KrF var det godt egnet. Det var ikke tilfeldig at Bondevik-regjeringen oppnevnte Verdikommisjonen i 1998.                                                                                                                                              

I dag tales det stadig om verdispørsmål, og at det foretas verdivalg, heter det. Men hva menes egentlig med dette? Er en verdi noe som ikke lar seg fornuftig begrunne ut fra for eks. vitenskapelig etablert kunnskap, men må hente sin begrunnelse fra ideologi, religion, livssyn osv. Det innebar det var politisk legitimt å stå for og målbære også såkalte «kristne verdier, For Krf gav dette en bærekraftig mulighet. Men det måtte også bety at det opprinnelige   utgangspunktet for KrF, kristentro og Bibel, nå ble pakket inn i verdibegrepet.                                   

Anvendt i den demokratiske diskursen vil begrepet verdi dekke et mangfold av ideologiske og religiøse ideer. Begrepet må derfor betraktes som rent formalt, men må også  ha en human forankring: Mennesker er forskjellige, men alle har en bevissthet eller en forestilling om «verdi», hevdes det. Hva man legger i «verdi» varierer fra person til person, fra gruppe til gruppe, parti til parti, betinget av kulturbakgrunn, faglig identifikasjon osv. Innholdet i begrepet er altså betinget og relativt. Når man anvender begrepet verdi, innbefatter det erkjennelsen av verdipluralisme. Og i samfunnet må verdipluralismen administreres. I vår tid er det den moderne staten som står for en slik administrasjon, først og fremst gjennom sin lovgivning.                                                                                                                             

Thomas Hobbes (1588-1679), som er den moderne statens fremste teoretiker, slo fast at statens lover ikke hviler på sannhet, men på autoritet/makt. Det er imøte med denne staten kristen politikk skal gjøre sin sannhet gjeldende (om den kristne da regner med at det finnes en gitt kristelig sannhet). Å observere verdipluralismen i samfunnet er en ting. Hvordan man forholder seg til den, er en annen. Om kristne vil bruke verdi som politisk begrep, må de hevde at bare kristendommen kan gi verdiene et sant og rett innhold. Verdirelativisme og verdinihilisme må avvises. For den kristne må det politisk-etiske innhold ha sin kilde og forankring i De ti bud, som er et positivt uttrykk for moral og rett som gjelder for alle, og som alle kan erkjenne. Dette synet fører inn i politiske-ideologiske konflikter – prinsipielt i forhold til den moderne stat som baserer retten på makten, og i neste omgang til liberalismen, som hos oss har fått en nesten total dominans gjennom den moderne statens maktmonopol.             

For den kristne er mennesket forut for og over staten, fordi det er en Guds skapning og har et gudgitt formål. Det er satt til et liv,  gitt ved slekt og familie, som har det heteroseksuelle samliv som kilde og grunnlag. Det avgjørende formål med menneskets liv er å bli frelst for å nå saligheten i Guds rike. Ekteskapet og statsmakt skal holde det onde nede og sørge for menneskets mulighet til å fullbyrde det gode formål med livet i en ufullkommen verden. I det ligger også ansvar for en fornuftig forvaltning av økonomi, natur osv. Det kristne oppdrag er å arbeide for at for stat og samfunn har gudstro og De ti bud som sitt forpliktende førpolitiske grunnlag. Konfronter med et sekularisert samfunn holder KrF frem de «kristne verdier». Men har partiets verdier et gitt og blivende sannhetsinnhold?  KrF har sluttet seg til opphevelsen av det 6. bud. Det åpner for å oppdra barn og unge i en usann og destruktiv lære om forholdet mellom kjønnene. For det annet har KrF lagt til side kampen mot grunnprinsippet bak sorteringssamfunnet, at fostere kan bli frasortert livet om moren ønsker det. Her har skjedd en ideologisk tilpassing til det politisk korrekte «establishment». I dag står KrF foran et rikspolitisk retningsvalg. Det dreier seg om noe mer grunnleggende enn hva man kan få i gjennom i de poliske enkeltsaker. Det overordnede blir hvilken frihet man kan få til å fremme kristen politikk i et sekularisert demokrati. 

Gå til innlegget

Noen ord til Trond Bakkevig

Publisert 8 måneder siden

Debatten om luthersk og katolsk syn på ­bildene, som gikk i Vårt Land (VL) for en tid siden, har redaksjonen avsluttet. Nå har VL sluppet Trond Bakkevig til med et innlegg (VL 7. september). Siden jeg anføres med navns nevnelse, vil jeg komme med en kommentar.

Det har falt Bakkevig tungt for brystet, at katolikker har meninger om luthersk lære i forhold til katolsk. Han liker ikke at vi har oppfatninger om hva «lutheranere mener, har ment eller bør mene fordi» de er lutheranere. Men Bakkevig overser noen enkle realiteter.

I Grunnloven paragraf 16 heter det: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke (...).» Fortsatt står det i Grunnlovens paragraf 100: «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver.» Dnk er en del av «statsstyret» siden den er en ­konstitusjonelt forankret kirke. Og ifølge Grunnloven er den «evangelisk-luthersk». Siden dette teologisk-dogmatiske og teologihistoriske begrep er tatt inn i Grunnloven, blir det selvsagt gjenstand for offentlig ­diskusjon. Og det skulle bare mangle.

Når det gjelder den tidligere diskusjon om bildene, kan jeg ikke se at Bakkevig tilfører den noe vesentlig nytt.

Trykket i Vårt Land 11. september 2018.

Gå til innlegget

Utrivelige greier

Publisert 9 måneder siden

Å påpeke konfesjonelle forskjeller er ikke konfesjonell fiendtlighet. Det er å anføre realiteter.

Roger Jensen og Birgitte Lerheim forsøker å føre en diskusjon med undertegnede om nyprotestantismen (VL 29.08). Utgangspunktet er den pedagogiske bruk av bilder i kirken Nedlatende foreslår de at jeg bør lese pave Frans` tekst (exhortatio) Evangelii gaudium. Slik at jeg kan unngå det de kaller «konfesjonell fiendtlighet». Å påpeke konfesjonelle forskjeller er ikke konfesjonell fiendtlighet. Det er å anføre realiteter, som ikke forsvinner ved økumenisk tåketale og upresis ordgyteri, ispedd svulstig begrepsbruk.                        

Evangelii Gaudium har jeg arbeidet med siden 2013. I høst publiserer jeg en artikkel i det katolske tidsskrift Segl om dette dokumentet. Videre utgir jeg en bok på det engelske forlaget Routledge der det er et kapittel om Pave Frans og dette dokumentet.                                  

Når det gjelder sakinnholdet i Jensens og Lerheims artikkel, bekrefter det stort sett det jeg har gjort gjeldende om nyprotestantismen tidligere. At det lutherske “for meg” også rommer et “for oss”, som de hevder, berører ikke betydningen av den (subjektsentrerte) kunnskapsteori som moderne lutherdom har knyttet seg til. Det blir tydelig ikke minst i skapelsesteologien. Jensen og Lerheim berører ikke den utfordring som ligger i det naturvitenskapelige gjennombrudd: Den empiriske naturvitenskap gir ikke rom for kunnskap om Guds nærvær og virke i den ytre verden. For den nyprotestantiske teologi ble løsningen å oppgi kunnskapen og “redde” gudstroen ved å forankre den i det subjektive jegets bevissthet. Der mente man finne et rom som var ”fredet” for vitenskapens dekonstruksjon av «den religiøse virkelighet» nettopp som virkelighet. Utvikling av den moderne psykologi har gjort det enda vanskeligere å holde fast ved denne idealistiske bevissthetsfilosofi.

Begrunnet i egen subjektiv erfaring kan man selvsagt ha etiske, etsiske og religiøse forestillinger, egentlig om hva som helst. Man kommer ikke ut over: “jeg føler», når man påstår at noe er vakkert eller tror at Gud taler til meg ved det skapte. At mange føler det på samme vis, er sikkert oppbyggelig. Dette jeget kan også bruke bilder fra katolsk sammenheng som en oppbyggelig verdi - for en selv. Men det er jeget som gir dem denne verdien.            

Subjektivismen kan lett gjøre den enkelte arrogante. Jensen og Lerheim mener at jeg med mitt filosofi- og teologihistoriske perspektiv er akterutseilt og antikvert og bundet i konfesjonalisme. Jeg har ikke kontakt med dagens virkelighet osv. osv. Den har jeg nok like god kontakt med som dem. Men mitt perspektiv blir nok ubehagelig i den religiøse varmestue de selv hører hjemme i. Der vrimler det av fintfølende mennesker som snakker mildt om «livet» gjerne med sentimental innestemme.

Det Jensen og Lerheim synes å overse, er den omfattende filosofiske litteratur som i dag drøfter betydningen av den filosofiske tradisjon (metafysikk, erkjennelsesteori, sosialfilosofi) fra senmiddelalderen av, også Luthers forhold til metafysikken. I denne sammenheng er det også en teologisk interesse: Hvilken fremtid har protestantismen? I en utfordrende artikkel fra 2004 (The Future of Protestantism: Postmodenity) hevder Graham Ward at dens fremtid kan bli svært vanskelig. Bindingen til den moderne liberalisme og dens humanisme er så sterk at protestasimen bare blir en variant av denne. 

Denne filosofiske tematikk er viktig når man drøfter bildenes betydning. Er bildet noe annet og noe mer enn den materie det er laget av: tre, stein, lerret, fargestoff osv. Om det er «noe mer», er dette «noe» bare en verdi vi selv tillegger det ut fra et eventuelt pedagogisk formål? For katolisismen er virkeligheten og vårt forhold til den annerledes å forstå.  

Gå til innlegget

Nyprotestantisk revisjonisme

Publisert 9 måneder siden

Katolsk form og praksis som ble kastet ut med reformasjonen, skal gjenvinnes og gis en funksjon i det protestantiske rommet.

Lutherdommen beholdt bildene i kirkerommet, men katolsk høyaktelse og venerasjon av dem ble avskaffet. Når bildene ble beholdt, var det fordi de kunne gi kunnskap som var til nytte for troen og slik tjene et pedagogisk formål. («Lutherdommens syn på bilder», VL 2.08. 2018). Å sette et slikt skille mellom katolsk og luthersk har falt Tarald Rasmussen tungt for brystet («Konfesjonell forenkling» VL 13.08.2018). Kritikken følges opp av Roger Jensen og Birgitte Lerheim («Med Skriften som målestokk», VL 15.08.2018).

I Den norske kirke har man en tid kunnet merke en viss revisjonisme. Katolsk form og praksis som ble kastet ut med reformasjonen, skal gjenvinnes og gis en funksjon i det protestantiske rommet. Kirkehus fra middelalderen får derfor en særlig betydning.  Revisjonismen har liten sans for de konfesjonelle markeringer og konflikter som oppstod på 1500-tallet. Man ønsker å gjøre katolisismen mer luthersk og trekke lutherdommen nærmere katolisismen.                     

Rasmussen viser til det konsilet i Trient (1545-1563) der Den katolske kirke skal ha lagt seg nær opp til protestantisk bildekritikk og nettopp fremhevet bildenes pedagogiske formål. Men i konsilets dekret om relikvier og hellige bilder foreligger slett ikke noen tilnærming til et protestantisk syn. Konsilets pålegger biskopene å undervise folket i det rette forhold til helgener, bilder osv. i samsvar med kirkefedrene og de oldkirkelige konsiler. Dommen over den protestantiske avvisning av katolsk praksis på dette felt er likefrem og kompromissløs. Man advarer dessuten mot en hedensk holdning til kirkens bilder. Å sette sitt håp til dem som om de var gudebilder, er forkastelig. Advarselen begrunnes i den klassiske lære fra konsilet i 787: Bildene representerer «urbilder» av helgenene. Ved å vise reverens overfor bildet i kirkerommet viser man samtidig reverens overfor «urbildet»/helgenen i himmelen. Det er forskjell mellom bilde og «urbilde». Det er denne forskjellen den «hedenske» billeddyrkelsen ikke respekterer. Og det fører til misbruk.

De hellige er eksempler for oss som vi bør etterligne, understreker konsilet i Trient. Bilder av dem minner oss om det. Men vekt på eksemplets betydning frikobles ikke Kirkens lære om bildet. De helliges eksempler skal lære oss fromhet. Å vise bildene ære er selvsagt i katolsk fromhetsliv. Se også Den tridentinske trosbekjennelsen fra 1565.

Hva tar nyprotestantismen med seg fra reformasjonen? Først og fremst det lutherske «for meg». Kunnskapen om Kristi gjerning er «for meg», til min frelse om jeg tror løftet som følger med. Dette «for meg» får etter hvert både en utvidet og annerledes funksjon. «For meg» blir et kriterium for det religiøst gyldige. Historisk kunnskap som formidles ved kirkens dogmer, metafysisk oppfatning av det innviede brød osv. må være (etisk-religiøst) meningsfylt «for meg», dvs. det (opplyste) jeg. Det åpner for sanering av trosinnholdet. For eksempel kan dogmet om Kristi fødsel ved jomfruen rolig legges til side. Om jomfrufødselen er historisk sann eller ikke, er uten betydning «for meg». Tilbedelsen av sakramentet blir til grov overtro i protestantisk kontekst. Denne saneringen av trosinnholdet munner ut i protestanten Kants vakre ord om sin andakt: «To ting fyller mitt sinn med (...) undring og ærefrykt: Stjernehimmelen over meg og den moralske lov i meg.» Men det kunne ikke overses at religion er noe mer enn etikk og naturundring. Religion er også en følelse, for eks. for «altet», at vi er avhengig av noe utenfor oss selv, at det gis noe i livet som er ubetinget avgjørende for oss osv. Denne følelsesdimensjon gjør det mulig å fylle troen med et videre innhold. Revisjonismen henter inn stoff fra (kirke)historien til dette formål.       

Bidraget fra Jensen og Lerheim er formet over denne nyprotestantiske lesten. De tillegger ikke det historisk-konfesjonelle noen vekt. Det er det «dagsaktuelle perspektivet» som gjelder. «I vår postkonfesjonelle samtid henter mennesker ressurser for tro og livstolkning på tvers av konfesjonelle skillelinjer. Hvordan og i hvilken grad kan kirkens mange tradisjoner brukes,» spør Jensen og Lerheim og angir selv kriteriet for slik bruk. Det som gjør at vi kan snakke om et guddommelig nærvær i «stunden,» på et «sted», i ”rommet” ved en «gjenstand» er at slikt er «hellig for meg.» Det er subjektiv erfaring som konstituerer det som skal ha religiøs gyldighet.

Men Jensen og Lerheim åpner samtidig for det stikk motsatte syn, når de spør: «Er det guddommelige nærværende også uavhengig av kirke og uavhengig av meg?» Skapertroen skal gi svar. Men makter Jensen og Lerheim å utlegge skapertroen slik at det subjektive jeget ikke avgjør hva som er virkelig hellig og guddommelig? De viser til Luthers tanke om at Gud taler til oss gjennom den virkelighet som omgir oss. Og de legger til: «erfaringer av nåde i det hverdagslige liv, av `skapernåde` er en forutsetning for å erfare Guds ubetingede nåde.» Møte med natur, kunst og kultur er en «mulighetsbetingelse for troen.» Haken ved disse i for seg gode formuleringer er at de har det subjektive «for meg» som premiss. Om vi skal legge til grunn de forutsetninger Jensen og Lerheims selv har valgt, vil alt de her skriver, være uttrykk for deres egen subjektive religiøsitet? Kant ble fylt av undring over naturvirkeligheten under sin andakt. Jensen og Lerheim som har et «dagsaktuelt perspektiv» utvider rammene og trekker inn de psykiske erfaringer man i dag kan gjøre i den sosial verden.           

Jensen og Lerheim holder frem at fullgyldig gudserkjennelse (trygg tro på at Gud er en frelsende og nådig Gud) gis ikke ved naturen, men ved Jesus Kristus og forvaltningen av Ord og sakrament. Men deres oppfatning av nådemidlene når ikke ut over den pedagogiske funksjon. Det gjelder selvsagt prekenen, men også nattverden som blir betegnet som det «kroppslige ord.» Å la sakramentet suges opp i Ordet er en vanlig protestantisk pedagogisering.         

Revisjonismen fyller jegets religiøse erfaring med overlevert stoff fra bibel og kirkehistorie. Det er den religiøse dimensjon ved jegbevisstheten som her er den egentlige realitet, og som avgir kriteriene for hva som kan brukes av stoffet fra fortiden. For katolisismen er den egentlige realitet i det skapte, i frelseshistorien og kirken et guddommelig nærvær objektivt gitt, som vi møter bl.a. i det innviede nattverdsbrød som vi tílber. Kristi reale nærvær betinges ikke av vår tilbedelse. Det er der på forhånd.

                       

           

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere