Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Mange har uttrykt sorg, ja, forferdelse over uttalelsen om abort fra Bispemøtet i Den norske kirke (Dnk). Jeg hører også til blant dem.

Mange har uttrykt sorg, ja, forferdelse over uttalelsen om abort fra Bispemøtet i Den norske kirke (Dnk). Jeg hører også til blant dem. Ser man dette i et bredere kulturelt og ­samfunnsetisk perspektiv, er det all grunn til dyp bekymring. Katolikker har vist til den skandinaviske bispeuttalelsen fra 1999, som er god. Også fra biskopene i Dnk kom det ­solide uttalelser på 1970-tallet. Man har vist til Børre Knudsen, Per Kørner og ­Ludvig Nessa og ­deres engasjement.

Ettertanken siger nå inn over meg litt ­etter litt. Sterke krefter i kirkefolket ble utløst til kampen mot fri abort ut over på 1970-tallet. Da Per Lønning forlot sin bispestilling i 1975, samlet det mange innen kirken. Denne ­bevissthet var lenge levende. Men etter hvert mistet mange gnisten. Jeg vil se bispemøtets uttalelse som et genuint uttrykk for den ­(filosofiske) og teologiske profil som kjennetegner Dnk. Dette er ideologien hos dem som har den kirkelige makten. Vil man nå resignere og la seg nøytralisere?

Det som ikke ble gjort under de 30 år som er gått siden 1970-tallet, er at man unnlot å gå ned til fundamentene for proabort-standpunktet. En slik analyse er nødvendig og dens konklusjoner må formidles til de mange. Uten en slik teologisk og filosofisk opprustning blir det med de sterke reaksjoner en begrenset tid.

Gå til innlegget

Er flere barn et statsformål?

Publisert 7 måneder siden

Skal vi kunne sikre velferdsstatens fremtid, må fødselstallet bli større. Det var ­budskapet fra statsminister Erna Solberg i talen ved nyttår. Oppfordringen har utløst ulike reaksjoner. Fra Sverige heter det at vi bare kan øke antall innvandrere, så sikrer vi fremtiden for velferdsstaten. Negative reaksjoner fra feministhold har heller ikke latt vente på seg. Kanskje var statsministerens oppfordring en gest til KrF i forkant av regjeringsforhandlingene. Uansett, for oss som har kjempet for «livsrett og menneske­verd» for det ufødte liv, var statsministerens ord interessante, fordi hun på sitt vis taler livets sak og slik åpner for en debatt som har vært låst i lang tid.

Når flere barn anføres som et mål som staten vil fremme, vil de ideologiske ­premisser være avgjørende. I Det tredje rike ble kvinner som fødte mange barn, betraktet som heltinner. Premisset var at staten trengte soldater. Vår statsminister har et helt annet formål. Velferdsstaten skal tjene livet. Den er tross sine mangler en omsorgsstat. Den skal komme den enkelte og familiene til hjelp med støtte og omsorg.

Velferdsstaten er ikke noe mål i seg selv. Den skal tjene mennesker. Viktig er det at den da ikke baseres på en ideologi som opphever det fundamentalt humane: ­mennesket som mann og kvinne – hvis ­fellesskap frembringer barnet. I det ligger ikke bare samfunnets fremtid, men den sosio-biologiske relasjon mellom mor-far-barn er også samfunnets urcelle. ­Flere barn er et godt statsformål når staten oppfatter seg selv som sekundær i forhold til sam­funnets sosio-biologiske urcelle, og skal tjene den både som rettsstat og velferdsstat

Gå til innlegget

Michelet misforstår

Publisert 9 måneder siden

Okkupasjonen innbyr til moraliserende historieskrivning. Men Marte Michelet kan ikke overse den tidsgitte kontekst.

I en rekke bidrag i dagspressen blir Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? (2018) kraftig kritisert for uvederheftig historieskrivning om motstandskampen under okkupasjonen. Michelet ønsker også å ramme kirkens kamp og kristendommens betydning.

Torleiv Austad bekrefter hennes kritikk i Vårt Land 27. november: Kirken tok ikke varslene om aksjonen mot jødene alvorlig. Man gjorde for lite og handlet for sent.

Konstant innvending. 

En moralsk anklage om at man kunne ha gjort mer, vil kunne reises i en enhver situasjon og i enhver sak. Den vil aldri kunne vurderes, eventuelt nøytraliseres eller avvises, om man ikke overveier kontekst og vilkår for den man anklager. Michelet gjør ikke det. Det mangler også i stor grad hos Austad.

Okkupasjonen innbyr til moraliserende historieskrivning. Men historikeren kan ikke overse den tidsgitte kontekst. Det betyr at vi ikke uten videre kan bruke de individuelle menneskerettigheter (fra 1948) som moralsk målestokk for vurdering av handlemåten til datidens personer og miljøer. Menneskerettighetene sto ikke høyt i kurs i en tid med alminnelig tvangssterilisering og utbredt rasisme også i demokratiene. Vi oppgir likevel ikke den moralske vurdering. Men her forutsettes det at man ser på antisemittisme og jødehat som en ubetinget ond realitet. Bare slik kan det moralske perspektivet forsvares mot å bli relativisert.

Det gamle kirkelige jødehatet var religiøst, ja, teologisk begrunnet. På den bakgrunn blir Hebreerbrevet fra 1942 epokegjørende med sitt oppgjør nettopp med kristelig motivert jødehat. Det holdes frem at Jesus Guds Sønn ble født av en jødisk kvinne og vokste opp som jøde i et jødisk hjem. Dette var et kristent ja til jødefolket. Det gav som politisk-etiske konsekvens at jøders menneskerett og menneskeverd var gitt. Jødehatet og antisemittismen var ond i seg selv fordi den krenker Gud og fornekter kristen lære om frelsen. Hvilket prinsipielt etiske syn leder Michelet moraliserende historieskrivning?

Oppsiktsvekkende. 

Michelets moralske agenda kommer frem når hun tar for seg kristendommens betydning i motstandskampen. Det er oppsiktsvekkende at hun ser den kristne motivering for motstanden som den avgjørende årsak til at så vel kirke som også hjemmefront sviktet jødene. «Kirken var ikke alene om å gjøre kristendommen til en del av selve grunnlaget for motstandskampen,» skriver Michelet (112).

Hun finner det samme anliggende på «ledende motstandshold» og viser til advokat Trygve Wyllers i den illegale avisen Norsk Front (april 1941) og til høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderups opprop mot opplæring av barn og ungdom i nazistisk ideologi. Begge personer var sentrale skikkelser i motstandskampen. De holdt frem at det norske samfunn bygde på «Eidsvoll-grunnloven», at vårt kulturgrunnlag er formet av kristendommen, demokrati og humanisme. Vi er et kristent land. Og kampen om oppdragelsen av barn og unge er en kamp mot nazismens «hedenske» syn (113).

Passet ikke inn. 

Nazismen er «hedensk», slo Wyller og Schjelderup fast. Og Michelet legger til at også for kirken og de kristne var jødedommen «hedensk». Det gir premisser for den konklusjonen hun ønsker: Når man bekjempet det nazistiske hedenskapet, hvorfor skulle man da redde det jødiske? Her «passet ikke et forsvar for jødene inn. Snarere tvert imot», skriver Michelet (114).

Michelets resonnement kan lett plukkes fra hverandre. Den kristne motivering for motstanden var forankret folkeretten. Ved å bryte norsk statsrett/Grunnlov, altså Grunnlovens paragraf 2 om statens offentlige religion, gikk okkupanten ut over grensene for styret av Norge som folkeretten hadde satt. Å ville opplære ungdommen/folket i nazistisk ideologi, innføre et totalitært voldsstyre, krenke samvittigheter og forfølge jøder, var i strid med statens grunnlovfestede religion.

Troløse. 

Michelet ser ikke at ut fra Hebreerbrevet kunne kirken umulig se på jødedom som hedenskap. Heller ikke kirkens antijødiske tradisjon så på jødene som hedninger. Jødenes «svik» hadde tvert imot den forutsetning at de ikke var hedninger, men derimot jøder som var «troløse».

Det er vanskelig å se hvilket etisk paradigme Michelet legger til grunn for sin moralistiske historieskrivning. Men det er åpenbart et mål å ramme de som ut fra kristen tro bekjempet nazismen. Dermed diskrediteres fortidens norske konfesjonsstat og dens nasjonale folkekirke. Emansipasjonen fra den kristne religionen og sekulariseringen får på det vis en politisk-moralsk bekreftelse ut fra historien. En bekreftelse må uansett hvile på en vederheftig oppfatning av fortiden. Men det mangler hos Michelet. På det avgjørende punkt målbærer hun påstander som ikke er i samsvar med virkeligheten.


Gå til innlegget

Marte Michelet og kirkekampen

Publisert 9 måneder siden

Kirkekampen er i dag en brysom del av norsk historie. Det er den nok også for Michelet .

I sin fremstilling «Hva visste hjemmefronten. Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet,» (2018) tar Marte Michelet også med kirkekampen. Og den settes inn i hennes overordnede teori: Holocaust var varslet. Men man unnlot å reagere på grunn av en mer og mindre bevisst uvilje eller aversjon mot jøder.

I påsken 1942 nedla et overveldende flertall av prester i Den norske kirke sine (stats)embeter i protest mot den statlige (nazistiske) kirkeledelse. De fulgte sine biskoper, og kirken ble nå ledet av et «provisorisk» kirkestyre. Prestene begrunnet sin embetsnedleggelse ut fra bekjennelsesdokumentet Kirkens grunn, som ble lest opp for menighetene. Michelet går ikke skikkelig inn på dokumentet, hun setter det heller ikke i relasjon til andre relevante kilder.

Det skyldes hennes tolkning av kirkekampen: Dens formål var å sikre at man fikk «lov å være kristen og oppdra barna sine i kristendommen selv om resten av samfunnet gjennomgikk en nazistisk revolusjon». Kirken protesterte derfor mot statelig oppdragelse av norske barn i en nazistisk livsanskuelse. For Michelet var dette et «smart propagandamessig» grep, som tildekket at kirkekampen først og fremst var et forsvar av kirkens egne interesser, «kristendommen og prestenes unike posisjon i det norske samfunnet». I tillegg hadde Kirkens grunn et «knotete høykirkelig språk og løp over flere sider» (106-114).

Konfesjonsstat. 

Fra 1814 var den norsk stat en konfesjonsstat, forpliktet på «evangelisk luthersk religion» (Grunnlovsparagraf 2). Staten administrerte sin kirke ved prester og biskoper. Til konfesjonsstaten hørte også den evangelisk-lutherske skole. Kirken omfattet nærmere 100 prosent av befolkningen. For det var så å si allmenn oppslutning om dåp, kirkelige begravelser og vigsler. Den norske kirke var en intakt folkekirke. Ennå i 1940 kunne man hevde at kirke og folk dekket hverandre. Slik ble forsvar av kirken mot nazismen et forsvar av folket, av foreldrene og av skolen. Michelet overser også andre sider ved kirkekampens politisk-statsrettslige bakgrunn. Den norske stat var både en konfesjonsstat og en moderne stat. Det var en moderne tysk stat som ble rasistisk ved Nürnberglovene fra 1935. Forlegget for lovene fant man i USA. Der 30 stater forbød «raseblandede» ekteskap. Sin rasjonale begrunnelse hentet nazismen fra tidens motevitenskap, rasehygiene (eugenikk), som ble omsatt i rasistisk rett og politikk. Ved tvungen sterilisering av kvinner skulle menneskeslekten vernes mot etnisk, mentalt og sosialt forfall.

Tyskland fikk sin steriliseringslov sommeren 1933. Norge året etter med tvungen sterilisering av blant annet tatere. Den tyske okkupasjonsmakt og dens norske medløpere innehadde en moderne statsmyndighet over Norge og hadde som mål å gjøre Norge etter tysk mønster nazistisk og rasistisk. Men folkeretten satte en avgjørende grense. Bare militært nødvendige endringer av norsk lov var tillatt. Kirken så faren som truet. Ut fra folkeretten og norsk statsrett/Grunnlovsparagraf 2 kunne kirken derfor bekjempe nazistatens moderne og totalitære nazifiseringsprogram. Man anvendte den konfesjonelle stat mot en moderne statsmakt. Av den kunne man vente hva som helst. Ut fra samme rettsgrunnlag forkastet man også statlig jødeforfølgelse.

Vanskelige valg og tvilsomme løsninger. 

All motstand mot nazismen var betinget av de politiske og rettslige betingelser. Slik var det i Tyskland og i Norge. Det gav muligheter, men ledet til vanskelige valg og for oss tvilsomme løsninger. Skulle jødene nevnes i Kirkens grunn? Det skjedde ikke. Det er for Michelet et bevis på at «jødespørsmålet» ikke passet inn i kirkekampen.

Men Michelet kan ikke unngå å ta opp kirkekampens grunnleggende dokument om jødene, Hebreerbrevet fra 10/11 1942 (228ff.). «Brevet» er en skarp og alvorlig formaning til nazistyret om å stanse jødeforfølgelsene og rasehatet. Ut fra Guds Ord viste man at alle mennesker har «samme menneskeverd og dermed samme menneskerett.» Et syn det norske nazistyret var forpliktet på ut fra statens egen religion (Grunnlovsparagraf 2). Religionsfriheten var ikke med i Kirkens grunn, påpeker Michelet. (I Norge kom ikke full religionsfriheten før i 1956). Men det var selvsagt for kirkekampens ledelse at menneskerett og menneskeverd for jødene var innesluttet i statens religionsforpliktelse, noe «Hebreerbrevet» viste. Det kom for sent. Kunne en tidligere publisering ha hindret jødedeportasjonen? Det kan vi ikke ha noen sikker mening om. Michelet overser sammenhengen mellom Kirkens grunn og «Hebreerbrevet». Det hindrer en dekkende oppfatning av kirkekampen.

Holdt utenfor. 

Kirkekamp og Kirkens grunn ble holdt utenfor landsvikoppgjøret med nazistatens prester etter okkupasjonen. Ikke nevnt engang. Arbeiderpartistaten ønsket å nøytralisere konfesjonsstaten. I 1981 avviklet Høyesterett i realiteten betydningen av statens religion. Man slo fast at Grunnlovsparagraf 2 ikke la føringer for den alminnelige lovgivning, men forpliktet staten til bare å vedlikeholde Den norske kirke. Kirkekampen er i dag en brysom del av norsk historie. Det er den nok også for Michelet .

Gå til innlegget

Kristen politikk i et sekularisert demokrati

Publisert 10 måneder siden

Det såkalte veivalget er viktig nok. Men vanskene ved å drive «kristen politikk» i et sekularisert demokrati oppheves ikke ved et slikt valg.

Kristelig Folkeparti (KrF) har tatt på seg å føre kristelig politikk. Men i dag er partiet dypt splittet i synet på rikspolitisk veivalg og regjeringsmakt. Et slikt veivalg kan være viktig nok. Men vanskene ved å drive «kristen politikk» i et sekularisert demokrati oppheves ikke ved et slikt valg. Her står man overfor et mer fundamentalt problem enn å få plass i en regjering.  


Da KrF fikk sitt nasjonale gjennombrudd etter den annen verdenskrig, var man overbevist om at partiet hadde en særegen politisk misjon. Mange i samtiden så for seg en ny epoke i nasjonens historie. Nå kunne man legge mellomkrigstidens dype konflikter bak seg. En samlet nasjon sto foran gjenoppbyggingen av landet, mente man. Kristne så for seg en «kristen renessanse». I møte med nazismen hadde kristendommen vist sin overbevisende åndskraft. I denne optimistiske atmosfæren fikk KrF. sitt nasjonale gjennombrudd. Men partiet hadde samtidig dype og livskraftige røtter i den lavkirkelige lekmannsbevegelse, som hadde vokst seg bred og sterk ved vekkelser i bygd og by, og som var organisert i landsdekkende organisasjoner for indre- og ytremisjon innen Den norske kirke. Også blant frikirkelige hadde partiet solid støtte.                                                                                   

Ved KrF fikk den lavkirkelige vekkelseskristendommen sin politiske formasjon. Kristen tro skulle nå omsettes i politikk og slik prege samfunnet. Troens innhold var gitt i Skriften og fikk sin nødvendige uttrykksform ved «den kristne personlighet.» Det politiske formål for KrF var å skulle bevare kristendommen som etisk normgiver for stats- og samfunnsliv, men også å fremme den rekristianisering som nå var blitt nødvendig etter sekulariseringens gjennombrudd. Å få personlig troende inn på Stortinget og andre politiske organer ble et hovedmål for KrF.                                                                                                       

Det ble ingen «kristen renessanse» og heller ingen rekristianisering. Det var sosialdemokratiet/Arbeiderpartiet som utviklet og formet det nye Norge. Det innebar at den offentlige kultur- og samfunnspåvirkning fra Den norske kirke og den brede lekmannsbevegelse måtte nøytraliseres, helst knebles, slik at religiøse fordommer kunne overvinnes og erstattes med vitenskapelig basert kunnskap. Et opplyst og lykkelig folk som hadde trygge og gode sosiale og økonomiske vilkår, ble fremtidsmålet. Helt fra slutten av 1800-tallet hadde Arbeiderpartiet vært en ledende antikirkelig og antikristen kraft, om enn med varierende styrke og tyngde.  


For det organiserte troende lekfolk som sto bak KrF, ble oppgaven å forsvare staten og samfunnet mot avkristningen og sikre kanaler for kristen samfunnspåvirkning. Særlig viktig ble kampen om kristendommens plass i det offentlige skolevesen, men også kampen om frihet individuelt, organisatorisk og institusjonelt for (privat) kristen innsats i samfunnet. Dette var en politikk som kunne ideologisk legitimeres både ut fra overlevert statsreligion og det liberale demokrati. Politisk støtte fant man hos de borgerlige partier.                                           

KrF-tradisjonen fra 1945 forvitret. Kort etter årtusenskiftet ble partiets bekjennelsesparagraf opphevet. Mange oppfatter dette som et oppbrudd og en avgjørende nyorientering. KrF skulle ikke lenger være noen «menighet» av troende, men et regulært politisk parti. Det innebar integrering i det moderne sekulariserte demokrati og betydde at politikken måtte formidles på en annen måte enn ved den «kristne personlighet.»  På 1990-tallet hadde man allerede tatt i bruk begrepet verdi som et sentralt politisk begrep. For KrF var det godt egnet. Det var ikke tilfeldig at Bondevik-regjeringen oppnevnte Verdikommisjonen i 1998.                                                                                                                                              

I dag tales det stadig om verdispørsmål, og at det foretas verdivalg, heter det. Men hva menes egentlig med dette? Er en verdi noe som ikke lar seg fornuftig begrunne ut fra for eks. vitenskapelig etablert kunnskap, men må hente sin begrunnelse fra ideologi, religion, livssyn osv. Det innebar det var politisk legitimt å stå for og målbære også såkalte «kristne verdier, For Krf gav dette en bærekraftig mulighet. Men det måtte også bety at det opprinnelige   utgangspunktet for KrF, kristentro og Bibel, nå ble pakket inn i verdibegrepet.                                   

Anvendt i den demokratiske diskursen vil begrepet verdi dekke et mangfold av ideologiske og religiøse ideer. Begrepet må derfor betraktes som rent formalt, men må også  ha en human forankring: Mennesker er forskjellige, men alle har en bevissthet eller en forestilling om «verdi», hevdes det. Hva man legger i «verdi» varierer fra person til person, fra gruppe til gruppe, parti til parti, betinget av kulturbakgrunn, faglig identifikasjon osv. Innholdet i begrepet er altså betinget og relativt. Når man anvender begrepet verdi, innbefatter det erkjennelsen av verdipluralisme. Og i samfunnet må verdipluralismen administreres. I vår tid er det den moderne staten som står for en slik administrasjon, først og fremst gjennom sin lovgivning.                                                                                                                             

Thomas Hobbes (1588-1679), som er den moderne statens fremste teoretiker, slo fast at statens lover ikke hviler på sannhet, men på autoritet/makt. Det er imøte med denne staten kristen politikk skal gjøre sin sannhet gjeldende (om den kristne da regner med at det finnes en gitt kristelig sannhet). Å observere verdipluralismen i samfunnet er en ting. Hvordan man forholder seg til den, er en annen. Om kristne vil bruke verdi som politisk begrep, må de hevde at bare kristendommen kan gi verdiene et sant og rett innhold. Verdirelativisme og verdinihilisme må avvises. For den kristne må det politisk-etiske innhold ha sin kilde og forankring i De ti bud, som er et positivt uttrykk for moral og rett som gjelder for alle, og som alle kan erkjenne. Dette synet fører inn i politiske-ideologiske konflikter – prinsipielt i forhold til den moderne stat som baserer retten på makten, og i neste omgang til liberalismen, som hos oss har fått en nesten total dominans gjennom den moderne statens maktmonopol.             

For den kristne er mennesket forut for og over staten, fordi det er en Guds skapning og har et gudgitt formål. Det er satt til et liv,  gitt ved slekt og familie, som har det heteroseksuelle samliv som kilde og grunnlag. Det avgjørende formål med menneskets liv er å bli frelst for å nå saligheten i Guds rike. Ekteskapet og statsmakt skal holde det onde nede og sørge for menneskets mulighet til å fullbyrde det gode formål med livet i en ufullkommen verden. I det ligger også ansvar for en fornuftig forvaltning av økonomi, natur osv. Det kristne oppdrag er å arbeide for at for stat og samfunn har gudstro og De ti bud som sitt forpliktende førpolitiske grunnlag. Konfronter med et sekularisert samfunn holder KrF frem de «kristne verdier». Men har partiets verdier et gitt og blivende sannhetsinnhold?  KrF har sluttet seg til opphevelsen av det 6. bud. Det åpner for å oppdra barn og unge i en usann og destruktiv lære om forholdet mellom kjønnene. For det annet har KrF lagt til side kampen mot grunnprinsippet bak sorteringssamfunnet, at fostere kan bli frasortert livet om moren ønsker det. Her har skjedd en ideologisk tilpassing til det politisk korrekte «establishment». I dag står KrF foran et rikspolitisk retningsvalg. Det dreier seg om noe mer grunnleggende enn hva man kan få i gjennom i de poliske enkeltsaker. Det overordnede blir hvilken frihet man kan få til å fremme kristen politikk i et sekularisert demokrati. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3303 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2425 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2362 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1812 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1641 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1494 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere