Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Bekjennelsesparagrafen

Publisert over 9 år siden

Enda en gang drøfter Krf sin bekjennelsesparagraf.  Spørsmålet har sprengkraft fordi det berører partiets identitet, gitt med dets tradisjon. Kirkehistorisk sett er spørsmålet interessant, fordi det avdekker karakteristiske trekk ved kristendommens situasjon i Norge de siste 100 år. Her trekker jeg opp et historisk perspektiv på spørsmålet, selvsagt forkortet og skissemessig, men likevel kan det ha en viss interesse. 

Krf er vokst frem av og er fortsatt ideologisk forankret i ulike tradisjoner av protestantisk vekkelseskristendom: den statskirkelige (pietististisk-lutherske), den frikirkelige med røtter i ulike former for reformert preget kristendom som metodisme, baptisme og pentakostale retninger og dessuten Oxfordgruppebevegelsen-MRA  som gjorde seg gjeldende i norsk kristenliv fra begynnelsen av 1930-tallet og frem mot 1960. I 1945 da Krf fikk sitt definitive politiske gjennombrudd, sto de som tilhørte dette vekkelsesfolket, sammen om den visjonen å få ”kristne personligheter” inn i politikken, først og fremst inn på Stortinget, slik at den kunne "kristnes".  Krf ble bedehusfolkets og frikirkelighetens  parti både på Øst- og Vestlandet.  Fra bedehuset overtok man møte- og kommunikasjonsformer. Flere lekpredikanter gjorde politisk karriere ved partiet, mens prester i Den norske kirke stort sett glimret med sitt fravær.                                                                                                        

Partiet forsto seg ikke som noen kirke eller et trossamfunn, for kirketanke og kirkerett har aldri vært særlig viktig i den protestantiske vekkelseskultur. Men tross store ulikheter i lære, organisasjon og trospraksis sto man sammen. Hva var det som forente? Troen på Guds rike, dets nærvær og komme, forente omvendte mennesker uansett (protestantisk) kirketilhørighet.  Politisk innsats i Krf ble sett på som innsats for Guds rike. Det er i denne sosio-religiøse konteksten at den såkalte ”bekjennelsesparagrafen” hører hjemme. Og vurdert ut fra denne bakgrunn har den god mening.                                                          

Når Krf krever personlig bekjennelse til kristentroen for sine tillitsvalgte, er det vekkelsens vekt på omvendelsen som ”porten inn i nådestanden” som ligger bak. For omvendelsen viser seg nettopp i troens bekjennelse overfor ”verden” og i tilslutningen til de omvendtes fellesskap. De omvendtes fellesskap i frikirke og forening var i mellomkrigstiden blitt  en stor organisert folkebevegelse. Troen på Guds rike krevde misjon her hjemme og i fremmede land. Og dessuten kamp mot synden - i den enkeltes liv, men også i kollektivet, både i og utenfor de troendes krets. Siden synden fikk råderom ved statens og samfunnets avkristning, ble rekristianisering kjernen idet kristelige partiets program. Det politiske arbeid fikk sin kristelige motivering. Ut fra gudsriketanken og vekkelsesideologien med dens vekt på syntesen av personlighet og tro måtte det nærmest bli selvsagt at  partiprogrammet måtte realiseres ved omvendte mennesker. De hadde ikke bare den rette kristelige forpliktelse, men også den personlige og mentale forutsetning for å følge den, dvs. "det gjenfødte liv". At uomvendte da skulle gis mulighet til å prege det kristelige partiet, var ikke bare meningsløst, men ville true dets identitet. Bekjennelsesparagrafen skulle sikre det kristelige ”kaderpartiets” identitet.                                                                                                               Man har forsøkt å overvinne bekjennelsesparagrafens ideologi ved hjelp av en variant av luthersk toregimentslære eller ved å allmenngjøre det kristelige. Det har ikke gått, fordi man har abtrahert partiets identitet og oversett de tunge historiske realiteter. Når bekjennelsesparagrafen i dag er i krise, er det ikke av teologiske grunner, men omfattende historiske endringer. Store deler av dagens ”kristennorge” består av vekkelsens barnebarn og barnebarns barn. For disse er ikke omvendelsen det store dramatiske vendepunkt som førte til ”brudd med verden” og inn i et nytt fellesskap. De kan vanskelig akseptere de krav som stilles til gydlig kristelig liv. Indvidualismens har gitt frihet, men også ført til indre oppløsning og manglende tilslutning til organiserte folkebevegelser – religiøse som sekulære. Bekjennelsesparagfen vil nok forsvinne. Men det vil ikke føre de store skarer inn i partiet. Dets krise er langt mer omfattende ofg fundamental. Ennå har man ikke med tilstrekkelig radikalitet drøftet spørsmålet hvordan man vil fungere som et kristelig parti i et sekularistisk demokrati, som av prinsipielt avviser at kristendommen har noen gyldig funksjon i det politiske liv.

Gå til innlegget

Bekjennelsesparagrafen

Publisert over 9 år siden

Enda en gang drøfter Krf sin bekjennelsesparagraf.  Spørsmålet har sprengkraft fordi det berører partiets identitet, gitt med dets tradisjon. Kirkehistorisk sett er spørsmålet interessant, fordi det avdekker karakteristiske trekk ved kristendommens situasjon i Norge de siste 100 år. Her trekker jeg opp et historisk perspektiv på spørsmålet, selvsagt forkortet og skissemessig, men likevel kan det ha en viss interesse. 

Krf er vokst frem av og er fortsatt ideologisk forankret i ulike tradisjoner av protestantisk vekkelseskristendom: den statskirkelige (pietististisk-lutherske), den frikirkelige med røtter i ulike former for reformert preget kristendom som metodisme, baptisme og pentakostale retninger og dessuten Oxfordgruppebevegelsen-MRA  som gjorde seg gjeldende i norsk kristenliv fra begynnelsen av 1930-tallet og frem mot 1960. I 1945 da Krf fikk sitt definitive politiske gjennombrudd, sto de som tilhørte dette vekkelsesfolket, sammen om den visjonen å få ”kristne personligheter” inn i politikken, først og fremst inn på Stortinget, slik at den kunne "kristnes".  Krf ble bedehusfolkets og frikirkelighetens  parti både på Øst- og Vestlandet.  Fra bedehuset overtok man møte- og kommunikasjonsformer. Flere lekpredikanter gjorde politisk karriere ved partiet, mens prester i Den norske kirke stort sett glimret med sitt fravær.                                                                                                        

Partiet forsto seg ikke som noen kirke eller et trossamfunn, for kirketanke og kirkerett har aldri vært særlig viktig i den protestantiske vekkelseskultur. Men tross store ulikheter i lære, organisasjon og trospraksis sto man sammen. Hva var det som forente? Troen på Guds rike, dets nærvær og komme, forente omvendte mennesker uansett (protestantisk) kirketilhørighet.  Politisk innsats i Krf ble sett på som innsats for Guds rike. Det er i denne sosio-religiøse konteksten at den såkalte ”bekjennelsesparagrafen” hører hjemme. Og vurdert ut fra denne bakgrunn har den god mening.                                                          

Når Krf krever personlig bekjennelse til kristentroen for sine tillitsvalgte, er det vekkelsens vekt på omvendelsen som ”porten inn i nådestanden” som ligger bak. For omvendelsen viser seg nettopp i troens bekjennelse overfor ”verden” og i tilslutningen til de omvendtes fellesskap. De omvendtes fellesskap i frikirke og forening var i mellomkrigstiden blitt  en stor organisert folkebevegelse. Troen på Guds rike krevde misjon her hjemme og i fremmede land. Og dessuten kamp mot synden - i den enkeltes liv, men også i kollektivet, både i og utenfor de troendes krets. Siden synden fikk råderom ved statens og samfunnets avkristning, ble rekristianisering kjernen idet kristelige partiets program. Det politiske arbeid fikk sin kristelige motivering. Ut fra gudsriketanken og vekkelsesideologien med dens vekt på syntesen av personlighet og tro måtte det nærmest bli selvsagt at  partiprogrammet måtte realiseres ved omvendte mennesker. De hadde ikke bare den rette kristelige forpliktelse, men også den personlige og mentale forutsetning for å følge den, dvs. "det gjenfødte liv". At uomvendte da skulle gis mulighet til å prege det kristelige partiet, var ikke bare meningsløst, men ville true dets identitet. Bekjennelsesparagrafen skulle sikre det kristelige ”kaderpartiets” identitet.                                                                                                               Man har forsøkt å overvinne bekjennelsesparagrafens ideologi ved hjelp av en variant av luthersk toregimentslære eller ved å allmenngjøre det kristelige. Det har ikke gått, fordi man har abtrahert partiets identitet og oversett de tunge historiske realiteter. Når bekjennelsesparagrafen i dag er i krise, er det ikke av teologiske grunner, men omfattende historiske endringer. Store deler av dagens ”kristennorge” består av vekkelsens barnebarn og barnebarns barn. For disse er ikke omvendelsen det store dramatiske vendepunkt som førte til ”brudd med verden” og inn i et nytt fellesskap. De kan vanskelig akseptere de krav som stilles til gydlig kristelig liv. Indvidualismens har gitt frihet, men også ført til indre oppløsning og manglende tilslutning til organiserte folkebevegelser – religiøse som sekulære. Bekjennelsesparagfen vil nok forsvinne. Men det vil ikke føre de store skarer inn i partiet. Dets krise er langt mer omfattende ofg fundamental. Ennå har man ikke med tilstrekkelig radikalitet drøftet spørsmålet hvordan man vil fungere som et kristelig parti i et sekularistisk demokrati, som av prinsipielt avviser at kristendommen har noen gyldig funksjon i det politiske liv.

Gå til innlegget

Bekjennelsesparagrafen

Publisert over 9 år siden

Enda en gang drøfter Krf sin bekjennelsesparagraf.  Spørsmålet har sprengkraft fordi det berører partiets identitet, gitt med dets tradisjon. Kirkehistorisk sett er spørsmålet interessant, fordi det avdekker karakteristiske trekk ved kristendommens situasjon i Norge de siste 100 år. Her trekker jeg opp et historisk perspektiv på spørsmålet, selvsagt forkortet og skissemessig, men likevel kan det ha en viss interesse. 

Krf er vokst frem av og er fortsatt ideologisk forankret i ulike tradisjoner av protestantisk vekkelseskristendom: den statskirkelige (pietististisk-lutherske), den frikirkelige med røtter i ulike former for reformert preget kristendom som metodisme, baptisme og pentakostale retninger og dessuten Oxfordgruppebevegelsen-MRA  som gjorde seg gjeldende i norsk kristenliv fra begynnelsen av 1930-tallet og frem mot 1960. I 1945 da Krf fikk sitt definitive politiske gjennombrudd, sto de som tilhørte dette vekkelsesfolket, sammen om den visjonen å få ”kristne personligheter” inn i politikken, først og fremst inn på Stortinget, slik at den kunne "kristnes".  Krf ble bedehusfolkets og frikirkelighetens  parti både på Øst- og Vestlandet.  Fra bedehuset overtok man møte- og kommunikasjonsformer. Flere lekpredikanter gjorde politisk karriere ved partiet, mens prester i Den norske kirke stort sett glimret med sitt fravær.                                                                                                        

Partiet forsto seg ikke som noen kirke eller et trossamfunn, for kirketanke og kirkerett har aldri vært særlig viktig i den protestantiske vekkelseskultur. Men tross store ulikheter i lære, organisasjon og trospraksis sto man sammen. Hva var det som forente? Troen på Guds rike, dets nærvær og komme, forente omvendte mennesker uansett (protestantisk) kirketilhørighet.  Politisk innsats i Krf ble sett på som innsats for Guds rike. Det er i denne sosio-religiøse konteksten at den såkalte ”bekjennelsesparagrafen” hører hjemme. Og vurdert ut fra denne bakgrunn har den god mening.                                                          

Når Krf krever personlig bekjennelse til kristentroen for sine tillitsvalgte, er det vekkelsens vekt på omvendelsen som ”porten inn i nådestanden” som ligger bak. For omvendelsen viser seg nettopp i troens bekjennelse overfor ”verden” og i tilslutningen til de omvendtes fellesskap. De omvendtes fellesskap i frikirke og forening var i mellomkrigstiden blitt  en stor organisert folkebevegelse. Troen på Guds rike krevde misjon her hjemme og i fremmede land. Og dessuten kamp mot synden - i den enkeltes liv, men også i kollektivet, både i og utenfor de troendes krets. Siden synden fikk råderom ved statens og samfunnets avkristning, ble rekristianisering kjernen idet kristelige partiets program. Det politiske arbeid fikk sin kristelige motivering. Ut fra gudsriketanken og vekkelsesideologien med dens vekt på syntesen av personlighet og tro måtte det nærmest bli selvsagt at  partiprogrammet måtte realiseres ved omvendte mennesker. De hadde ikke bare den rette kristelige forpliktelse, men også den personlige og mentale forutsetning for å følge den, dvs. "det gjenfødte liv". At uomvendte da skulle gis mulighet til å prege det kristelige partiet, var ikke bare meningsløst, men ville true dets identitet. Bekjennelsesparagrafen skulle sikre det kristelige ”kaderpartiets” identitet.                                                                                                               Man har forsøkt å overvinne bekjennelsesparagrafens ideologi ved hjelp av en variant av luthersk toregimentslære eller ved å allmenngjøre det kristelige. Det har ikke gått, fordi man har abtrahert partiets identitet og oversett de tunge historiske realiteter. Når bekjennelsesparagrafen i dag er i krise, er det ikke av teologiske grunner, men omfattende historiske endringer. Store deler av dagens ”kristennorge” består av vekkelsens barnebarn og barnebarns barn. For disse er ikke omvendelsen det store dramatiske vendepunkt som førte til ”brudd med verden” og inn i et nytt fellesskap. De kan vanskelig akseptere de krav som stilles til gydlig kristelig liv. Indvidualismens har gitt frihet, men også ført til indre oppløsning og manglende tilslutning til organiserte folkebevegelser – religiøse som sekulære. Bekjennelsesparagfen vil nok forsvinne. Men det vil ikke føre de store skarer inn i partiet. Dets krise er langt mer omfattende ofg fundamental. Ennå har man ikke med tilstrekkelig radikalitet drøftet spørsmålet hvordan man vil fungere som et kristelig parti i et sekularistisk demokrati, som av prinsipielt avviser at kristendommen har noen gyldig funksjon i det politiske liv.

Gå til innlegget

Utmelding av DNK

Publisert over 9 år siden

Det Vestlandske Indremisjonsforbund har latt seg registrere som eget trossamfunn. På sin hjemmeside er det lagt ut et utmeldingsskjema for medlemmer av statskirken som vil slutte seg til. Verken Nils Tore Andersen eller Oddbjørn Evenshaug synes noe om dette: Slik skal ikke kirkesamfunn opptre overfor hverandre. For en katolikk er et protestantisk kirkesamfunn fra eller til ingen stor sak. Og i det norske samfunn er det heldigvis slik at vi kan fritt danne nye kirker og trossamfunn. Men denne saken trigger noe i meg, siden jeg en gang var medlem av statskirken og så forlot den.  Bakgrunnen for det nye kirkesamfunnet er bl.a. den teologiske utvikling innen Den norske kirke - den læremessige splittelsen og trykket på dem som ikke følger med på liberalismens brede vei. I sin tid tilhørte jeg et miljø innen statskirken som søkte å overleve som kristne i troskap mot bibelsk og allmennkirkelig tradisjon. Men det var "f.. ingen søndagsskole", for å bruke Tor Aspengrens karakteristikk av Arbeiderpartiet. Kirkelige maktpersoner gjorde det stadig klart at vi var B-medlemmer. Egentlig hørte vi ikke hjemme i der. I dag finnes en liten gruppe konservative  prester, Carissimi, som prøver å overleve med sin tro og lære. De utsettes for aggresjon og forakt, sist på hjemmesiden for MF (!). Det eiendommelige er at når konservative medlemmer tar konsekvensen av situasjonen og melder seg ut av statskirken, da kommer det negative reaksjoner fra "undertrykkernes" side. Men var det ikke det man helst ønsket, at vi skulle bli borte? Jo, at vi forsvinner er greit, men det gale er at vi blir ikke borte. Vi er bare ute av kontroll. Kort og godt, vi kan ikke lenger herses med. Selvsagt er konversjon til katolisismen verst. For i den ligger en identifikasjon av statskirken som ikke-kirke. Den som forlater Den norske kirke for å bli katolikk, går inn i en verdenskirke med 1,6 milliarder medlemmer. Det gjør at Den norske kirke blir heller puslete greier. En nærmest utenkelig tanke for den noirske flertallskirken. Jeg tror vi her står overfor et "patologisk" trekk ved den moderne statskirken. Dem man stadig undertrykker, skal værsågod holde seg innenfor i hønsegårdens netting. Man trenger kort og godt hakkekyllinger. Hold dem så vidt i live og pass på at de ikke slipper ut. Jeg lukter litt av denne holdningen i reaksjonene på Indremisjonsforbundets service til dem som vil ut av statskirken. Forøvrig er det litt frimodig at man fra statskirkelig hold klager på proselyttvirksomhet når man stadig har ufrivillige medlemmer i statskirkens medlemsliste.

Gå til innlegget

Kirkerommet - et hellig sted

Publisert over 9 år siden

Nå før jul er det mange popartister som inntar kirekrommet. Julekonsertene er økonomisk lukrative og promoterende. At enkelte av disse uttaler seg negativt om kirke og kristendom i det offentlige, er selvsagt dekket av ytringsfriheten. Men at de bruker en institusjon og en tro de selv avviser, som en pengemaskin, gjør at tanken om hykleri og dobbeltmoral melder seg. Men er det egentlig det? En artist som avviser kirke og kristentro og samtidig synger julesanger i kirkens rom, opptrer slett ikke hykkelsk, men viser bare sin forakt for kirkerommet som hellig sted, for den menighet som har dette rommet som sitt hjem og sist, men ikke minst forakt for de troende som er møtt frem for å lytte. Å vise forakt for troen og kirken er selvsagt lovlig i vårt samfunn. Et annet spørsmål er om kirkelige organer skal stille kirkerommet til rådighet for slike folk. Lar man seg her prostituere? Det er vel fortsatt visse lover og regler for hva som kan gå for seg i et statskirkelig kirkerom, selv om de vel er blitt sterkt liberalisert de siste årtier. Tradisjonelt sett har det i hvert fall vært slik at bruk av inngangspenger/betalte billetter for arrangementer i kirken ikke skulle forekomme, i hvert fall rent unntaksvis. Bak lå den gode tanke at evangeliet var gratis. For intet har vi fått det, og for intet skal vi gi det videre. I min barndom hadde vi arrangementer både i kirker og bedehus som ble kalt:"Vi synger julen inn". Lokale musikkkrefter deltok. Mange satte pris på det. Sjelden eller aldri var det inngangspenger. Dersom profesjonelle, velbetalte artister ønsker å bruke kirkerommet til å formidle det kristne budskap gjennom julesangene, så bør de gjøre det i pakt med evangeliets intensjon. For intet har de fått det, og for intet skal de gi det videre. Kirken kan kreve at de ikke tar penger for sin opptreden eller menigheten kan selv ta betaling for opptredenen og utbetale en rimelig sum til dem som opptrådte, for de utgifter de har hatt. Mange bruker sine musikalske talenter i kirken. De gjør det gratis som tjeneste for Gud og menigheten. Noen få får økonomisk godtgjørelse, men tar aldri inn summer en slik størrelsesorden som kjendisartistene. Og de bruker ikke kirken til å promotere sin karriere.  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
20 dager siden / 8199 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 6176 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
15 dager siden / 3324 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
10 dager siden / 2568 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 2125 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1791 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
rundt 1 måned siden / 1744 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
8 dager siden / 1658 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
4 dager siden / 1595 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere