Bernt Torvild Oftestad

Alder: 78
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Norge på vei mot en ny konfesjonsstat?

Publisert nesten 8 år siden

22.juli 2011 skal ha forandret Norge – mentalt og politisk. Sterke opinionsdannere vil se det slik.

På vei mot en ny konfesjonssstat

Et perspektiv på prosessen etter 22. juli 2011

Bernt Torvild Oftestads avskjedsforelesning 17.2.2012

(VÅRT LAND PRESENTERER ETTER VATLE HER UTDRAG AV OFTESTADS AVSKJEDSFORELESNING. HELE OFTESTADS  FOREDRAG FINNES I PDF PÅ MF.NO.)

22.juli 2011 skal ha forandret Norge–mentalt og politisk.Sterke opinionsdannere vil se det slik. Man har sammenlignet 22.7 og tiden som fulgte, med de skjellsettende nasjonale erfaringene, som krigstiden fra 1940 til 1945. Om dette holder stikk, vet vi ikke i dag. Men det som fant sted sommeren og høsten 2011, har gjort inntrykk på oss alle - og langt ut over Norges grenser.

Vi historikere er opptatt av forandring – sosiale, kulturelle, politisk- økonomiske og religiøse forandringer – i fjern og nær fortid. Vi prøver å tolke og forstå dem og forsøksvis forklare dem. 22. 7 og denne dagens etterhistorie er i så henseende en utfordring. Denne dato står for meningsløs død, dyp sorg, lidelse og frustrasjon i mange hjem, blant familie og i vennekretser. Ut over det ganske land ble man rystet over det som hadde skjedd. Men 22.7 ble i løpet av kort tid noe mer. Denne dato ble et symbol for et politisk-kulturelt prosjekt. Eliten i politikken og massemedia gav prosjektet form og målsetting. Det ble tilført energi fra deler av akademia. Også toneangivende skikkelser i Den norske kirke førte an.

Bak det vi kan kalle Utøya-prosjektet, ligger en sterk vilje til å forme fremtiden. For noen år siden formulerte en av de megettalende og megetskrivende blant tidens ideologer sin framtidsforventning omtrent slik: Om ikke lenge skal det norske samfunnet være så drastisk forandret, at majoriteten ikke kjenner det igjen, og heller ikke igjen seg selv.

En slik revolusjonær endringsiver interesserer historikeren på to måter:

1) for det første gjelder det å forstå de drivende krefter bak endringsprosessen.

2) for det andre å avdekke den ideologi som her motiverer og legger føringer og målsettinger. Men om man skal lykkes med en slik analyse, må man ikke underkaste seg og etterplapre den politisk autoriserte begrepsbruken. Derfor spør jeg: Er vi på vei mot en ny konfesjonsstat?

Konfesjonsstaten kjenner vi fra vår egen historie. Den dansk-norske enevoldsstaten, var en konfesjonsstat. Det innebar at den var ideologisk forpliktet på en bestemt religion, hos oss den evangelisk-lutherske. (..)

I det liberale demokratiet lå kilden til nedbygging av konfesjonsstaten. I dag ser mange for seg at de siste rester av den definitivt forsvinner. Å spørre om en ny konfesjonsstat er på vei kan derfor virke malplassert. Er ikke konfesjonsstaten som sådan antikvert? Men vårt spørsmål er for lengst reist på et prinsipielt grunnlag av den tyske rettsfilosof og rettshistoriker, Ernst-Wolfgang Böckenförde (f.1930). Böckenförde har vært en faglig reflektert deltaker i europeisk ideologisk debatt gjennom 40 år. En sentral skikkelse innen den internasjonale katolske intelligentsia fra slutten av 1960-årene. Fra1983 til 1996 var han dommer ved den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe.

Når religionen ikke lenger gir den sosio-kulturelle bindingskraften, hvordan skal den sekulariserte og liberale staten da kunne opprettholde den enhet i verdier og normer som samfunnet er avhengig av, spurte Böckenförde allerede i 1967. Han gjentok spørsmålet 30 år senere. Den individuelle frihet er det liberale demokratiets ypperste ideal. Men i ethvert samfunn er en viss kulturell og moralsk homogenitet nødvendig. For friheten må kunne «reguleres» ut fra visse overordnede normer som så å si alle har sluttet seg til og aksepterer. I friheten ligger anarkiet latent. 

(...)

Det offentlige har tatt på seg å administrere og dertil bruke religionene med det formål å bidra til virkeliggjøringen av en positiv utopisk idé: Det harmoniske og fredfylte samfunn. Det er den bærende idé bak det såkalt RLE-faget i den norske grunnskole. Undervisningen skal være religionsvitenskapelig kritisk og objektiverende. Men viktigere er det at religions- og livssynsundervisning skal ha en integrerende politisk- kulturell funksjon. Den skal bidra til å skape enhet i et stadig mer religions- og kulturpluralistisk samfunn. Der alle er seg selv og alle aksepterer hverandre. Det forutsettes da at religiøse mennesker godtar den tanken at de religiøse doktriner er - i samfunnet - bare subjektivt forpliktende ideer.

Trossannhetene er i realiteten bare språklige, symbolske uttrykk for individuell livstolkning. Det er den grunnoppfatning av religionen som legger føringene for statens administrasjon og bruk av den. Det allmenne eller det vi kan kalle den nye objektivitet i samfunnet er det kommunikative rommet, som er en sosial og kulturell sfære, der personer og grupper med de ulike livssyn og religioner møtes i dialog. Den skal idealt sett fremme et fellesskap som gjør trossannhetene objektivt uinteressante, men subjektivt meningsfylte. Konflikt om religiøs og moralsk sannhet må for alle del unngås. Derfor må det sosiale rom, der trossannhetene har objektiv dignitet og blir forpliktende praktisert, dvs. i kirkene og religionssamfunnene, ideelt sett (1) isoleres fra det alminnelige samfunn og dets dialogiske kultur eller (2) integreres i den på sekularismens premisser. I dag er den den sistnevnte strategien som dominerer og det med tilslutning fra kirkene selv.

Det vi her berører, er den ideologiske kjernen i ideen om det multikulturelle og multireligiøse samfunn. Multikulturalismen er en sosialfilosofisk konsepsjon som foregir å svare adekvat på den utfordring, som er gitt med det kulturelle og religiøse mangfold i dagens vestlige verden. Som sådan er multikulturalismen blitt en hegemonisk ideologi, opprettholdt og vedlikeholdt av makteliten - i de politiske partier, massemedia og akademia. Men samfunnet kan ikke bare være «multi». Det må også ha, som vi tidligere har vært inne på, en viss enhet eller homogenitet om det skal fungere. Makteliten er innforstått med det. Og den setter sine krefter inn på å utvikle enhet i samfunnet – men en ny enhet på sekulariseringens, identitetspolitikkens og multikulturalismens premisser. Det er poenget i det jeg kalte Utøya-prosjektet

Behring Breivik ville advare.

1) For det første så han for seg undergangen for vår vestlige kultur på grunn av muslimsk innvandring. Han ville redde den nordiske urbefolkning i Norge.

2) For det annet ville han bekjempe den ideologi som har åpnet for og presset frem denne undergangen, reise en motbevegelse mot den.

3) For det tredje ville han ramme den politiske organisasjon som ved hjelp av statsapparatet har ført an og ledet oss mot undergangen. Breivik ville vekke. Han gjør det ved en blodig og grufull retorisk gest, i det han iscenesetter seg selv som attentatmann, terrorist og massemorder.

Han er en slags revolusjonær. For i denne kampen er det rett og nødvendig å bryte med de demokratiske rammer, normer og verdier for politiske meningsytringer, påvirkning og opinionsdannelse. Han bryter eklatant med rettsstaten, den stat som ved rett og makt sikrer demokratiets normer og rammer. Nå skal han altså dømmes av den rettsstat som han forakter. Da er det viktig at våre rettsstatsprinsipper blir nøye etterlevd. Vi må ikke risikere at domstolen opptrer som agent for tunge aktører, redaksjoner og miljøer i det offentlige rommet. Men uansett politisk system handlet han som morder i strid med naturretten og Guds bud. Det er sakens fundamentale innhold og dype alvor.

22.7 utløste en lavine av aktivitet - i mediene. Etter hvert kom det store folkelige oppbud i Oslo og i de større byene, samtidig kom heksejakten, først og fremst mot dem som hadde ytret seg skeptisk eller analytisk kritisk til norsk integrasjonspolitikk og/eller islam. Det som skjedde, var slett ikke kaotisk. I et moderne mediesamfunn blir slike prosesser styrt - først og fremst fra redaksjonene i de store aviser og de dominante etermediene. Egne 22.7- redaksjoner har vært i sving lenge. Mens Marx fokuserte på makten over produksjonsmidlene, bør vi i dag fokusere på makten over påvirkningsmidlene. Mediene har vært og er nærmest ensartede. Etter hvert er det blitt skapt et eiendommelig virkelighetsbilde. Lidelsene hos ofrene og deres pårørende skal så visst ikke bagatelliseres. Langt derifra. Det er ensidigheten og koblingen opp mot politikken som er bemerkelsesverdig. Massakrer alá Utøya rammer jevnlig kristne, familier og enkeltpersoner, i en rekke land: Pakistan, Egypt, Tyrkia, Nigeria for å nevne noen. Den politiske makteliten i Norge har aldri vært særlig opptatt av forfølgelsen av de kristne. Og ond og brå død har mange opplevd før 22.7.

Massakren ble politisert. Det var nettopp hva Behring Breivik ønsket. Han ville påvirke sivilsamfunnet. Dermed ble massakren et tema i den politisk- ideologiske konflikten som preger også vårt samfunn. Mer demokrati, mer åpenhet. Dette slagordet fra landets statsminister skulle være svaret på det angrep som Behring Breivik hadde rettet mot selve staten, og som altså staten tross alle sine ressurser og maktmidler ikke greide å verge seg mot. Men ble det mer åpenhet, mer engasjert diskusjon mellom ulike grupperinger, friere ytringer, sterkere kritisk engasjement for å avdekke hvordan og hvorfor og den politiske makteliten i lang tid hadde oversett og unnlatt å ta sikkerhetsspørsmålene alvorlig.

Det er blitt lite av slikt. Det ble mye om lokale politikamre i Buskerud, båter som sviktet etc. Hovedsaken ble det massive forsvar for multikulturalistisk ideologi og norsk integrasjonspolitikk. Utøya med sin ofre ble et politisk begrep, og de sterke følelser som massakren hadde utløst, ble politisk mobilisert. En gruppe i Trøndelag hadde lenge gått i mot tanken om at Stiklestad skulle bli tatt i bruk i multireligiøsitetens tjeneste. Deres motstand ble erklært som politisk illegitimt etter Utøya, det var jo nettopp for multikulturalismen ofrene der hadde gitt sine liv. De måtte ikke krenkes av mennesker med et annet syn.

Dette var egentlig godt ment. Men det som ble sett på som forsvar av demokratiet, ble det motsatte. For en måned etter Utøya, den 22.8, sto en gruppe renommerte akademikere offentlig frem og forlangte begrensning av ytringsfriheten. I realiteten var dette et forsøk på å forsvare demokratiet mot seg selv. Et forsvar mot selvskading. Demokratiet var blitt en psykiatrisk patient, som måtte helbredes ved å bli befridd for «farlige» vrangforestillinger. På flere måter skulle en nødvendig terapi bli iverksatt. (...)

Om vi legger Böckenfördes paradigme til grunn, har tiden etter 22.7 avdekket et demokrati, der ledende politiske krefter prøver å skrinlegge og undergrave sitt eget frihetsideal. Dels ved krav om å begrense ytringsfriheten, dels ved å omfunksjonere den borgerlige offentlighet slik at den bli et instrument for sikring av etablert ideologisk makt. Det bemerkelsesverdige er at man på den måten søker å beskytte og verge nettopp demokratiet, dvs. å verge det mot seg selv. Stort dugeligere kan det ikke dokumenteres at krisen er ideologisk- strukturell og fundamental. Böckenfördes teori får med andre ord sin konkrete bekreftelse. For når man søker å etablere en nødvendig politisk-etisk og ideologiske enhet i samfunnet ved å begrense friheten, vender man i realiteten tilbake til konfesjonsstaten, ikke den gamle evangelisk-lutherske, men en ny – dvs. den sekularistiske konfesjonsstaten.

Hva er dens doktrine: 1) Det frie sekularistiske mennesket har nå åpenbart seg og det er «godt». Det vil si at det har i seg kraften og muligheten til å virkeliggjøre det gode framtidssamfunn, der alle lever etter behag, men samtidig i harmoni med hverandre. Den nye konfesjonens etos er kjærligheten. Dette etos er vagt, ja, kan virke innholdsløst, men er ikke desto mindre retorisk kraftfullt. «Oslos gater er fulle av kjærlighet», uttalte Kronprinsen. Hva i all verden mente han med det? Men alle syntes det var flott sagt. Kjærligheten oppfattes som en emosjonell erfaring utfoldet i det interpersonale møtet

etter et nærmest psykoterapeutisk mønster. Nærhet gir avlastning og lettelse. Utallige mennesker kan identifisere seg med denne kjærligheten, ateister som modernistiske kristne. Men dette er en kjærlighet uten offer.

“22.7” og den nære etterhistorie gir doktrinen dens mythos, som danner utgangspunktet for en kvasireligiøs kult. Blomsterhavet foran Oslo Domkirke skal bli til kompostjord som senere kan spres til egnede (kult)steder. Barns tekster og tegninger, samt kjæledyr lagt igjen ved Domkirken, er lagret i Riksarkivet. Her befinner vi oss i relikvienes og votivgavenes sfære. Rundt omkring i kommunene søker man å få reist ensartede minnesmerker, som skal samle “menigheten”. Hvor mange minnesmerker ble reist for de jøder som ble til røyk aske i Auschwitz? Så vidt jeg vet bare ett på bryggen der de ble lastet om bord i Donau. Den nye konfesjonsstaten som nå trer tydeligere og tydeligere frem, har sin ortodoksi, sin kjetterlovgivning og sine storinkvisitorer. Man vil sikre friheten, men i realiteten er man på vei mot det som har blitt kalt det totalitære demokrati. Vi er nylig blitt minnet om det ved at legers og helsepersonellets samvittighetsfrihet i forhold til abort snart er en saga blott.(...)

Gå til innlegget

Sorteringssamfunnet er for lengst på plass

Publisert rundt 8 år siden

Da Lov om svangerskapsavbrudd (selvbestemt abort) ble vedtatt, ble sorteringssamfunnet innført i Norge. «Uønskede» fostere kunne fra da av utsorteres og destrueres, noe loven legaliserte og staten bidro til å realisere. Fremtredende politikere er i dag blitt urolige over det sorteringssamfunn som de mener er på vei. Men det er ikke på vei, vi har det allerede.

 

 

 Loven om selvbestemt abort var et radikalt gjennomslag for det demokratiske frihetsideal. I vår sekularistiske kultur er det det frie og fornuftige mennesket som realiserer en fullgyldig humanitet. Derfor gjelder det å sikre friheten, ikke minst ved frigjøring fra tradisjon og autorititet. Abortloven skal sikre kvinnenes emansipasjon. Men viktigere enn den sosio-kulturelle og politiske friheten er likevel menneskets frihet fra natur. Naturen skal ikke bare tjene menneskets overlevelse, men også dets «lykke».Det forutsetter herredømme over og frihet fra naturen, noe vitenskapen og den moderne teknologien gjør mulig.                                                                                                                                       Fosteret i morens kropp er natur i prosess, som når sitt mål ved en fødsel. Men etter moderne syn kan prosessen true kvinnens frihet og «lykke». Demokratiet har overlatt til den gravide kvinnen å beherske og frigjøre seg fra denne (truende) naturvirkelighet, ved at hun kan få fosteret destruert som «uønsket». Men i alminnelighet er fosteret tvert imot «ønsket», og moren ser frem mot en lykkelig fødsel. Sett ut fra den ideologi som reflekteres i abortloven, gir moren med dette det naturgitte foster en «verdi», som det ikke selv har.  For det er i utgangspunktet bare en celleklump. Men moren fester altså merkelappen: «ønsket» på den. Etter fødselen kan samfunnet gi den merkelappen: menneske. Og celleklumpen får del i de menneskelige rettigheter. Å gi fosteret en ubetinget rett til liv, vil her være utenkelig, ja, meningsløst. En tilfeldig celleklump i en tilfeldig kvinnekropp kan ikke gis en slik universal rettighet. Det vil i tillegg frata kvinnen friheten og underlegge henne en determinerende naturprosess.                                                                                                                                             Sett i det rasjonalistisk-liberalistiske perspektiv er den moderne fosterdiagnostikk et kolossalt fremskritt. Den gir moren kunnskap, slik at hun kan gjøre et rasjonelt og informert valg, noe som er svært viktig i følge den demokratisk-liberale ideologi. Slik kunnskap bør naturligvis være tilgjengelig så tidlig som mulig i svangerskapet. Når man reagerer negativt på at fostere med Downs syndrom eller med “galt” kjønn blir sett på som “uønsket” og destruert, kan det aldri bli noe annet enn en ren privatmening og som sådan irrelevant ut fra abortlovens forutsetninger. Dens “etikk” består i å sikre den gravide kvinne frihet over natur. Hvordan hun bruker friheten, hvilke grunner hun har til å få et foster fjernet, er unndratt etisk vurdering fra det offentliges side. De grunner hun har, er unndratt offentlighetens innsyn og kunnskap. Her står vi overfor et i prinsippet ”hemmelig valg”. Om politikere vil omsette sin angst for sorteringssamfunnet i politikk, må de derfor ta abortloven opp til en ny prinsipiell vurdering.            Har man et kristent menneskesyn, ser man med forferdelse på at legal og statsadministrert abortpraksis sanerer samfunnet for mennesker med Downs syndrom. Men ut fra den sosio-kulturelle utopi som det sekularistiske demokrati streber mot, kan mennesker med kroppslig eller mentalt handikapp aldri bli virkelig “lykkelige”. Da er det lett å trekke den slutning at de heller ikke burde vært født. Å bidra til at de ikke blir det, synes derfor naturlig og i tillegg økonomisk fordelaktig. Det sekularistiske menneskesyn blokkerer ikke for en slik vurdering og en slik praksis.                                                                                        I debatten om fosterdiagnostikk er man blitt konfrontert med virkeligheten – fosteret som virkelighet. Og med de virkelige virkninger av selvbestemt abort. Mange frykter ”danske tilstander”, et samfunn sanert for mennesker med Downs syndrom. Til hengere av selvbestemt abort iler til og forsikrer at mennesker med dette syndromet virkelig er ”ønsket” av og i samfunnet. Men da står man tilbake med det paradoks at disse er ”ønsket”, mens man tillater at tusener av andre uten slik diagnose blir destruert. Man kommer ikke bort fra slike og lignende absurde paradokser uten at statssamfunnet ved lov slår fast at alle ufødte fostere har rett til liv uansett fysiske og/eller psykiske karakteristika.

Gå til innlegget

Forfølgelse av kristne

Publisert over 8 år siden

Legger inn denne henvisningen til Svenske Dagbladet.

Var femte minut dödas 
en kristen för sin tro

11 oktober 2011 kl 04:46, uppdaterad: 11 oktober 2011 kl 06:55LEDARE | PER GUDMUNDSON

http://www.svd.se/opinion/ledarsidan/var-femte-minut-dodas-en-kristen-for-sin-tro_6541085.svd

Gå til innlegget

Muslimer og jøder

Publisert over 8 år siden

Det bør ikke bli «politisk korrekt» å mene at dagens muslimer blir sterkere diskriminert enn jødene under mellomkrigstiden. Mona Levin har nok langt på vei torpedert denne påstanden i Aftenposten 9.8. 2011

Mona Levin konsentrerte seg som naturlig var, om situasjonen i Tyskland etter Hitlers maktovertagelse våren 1933. Men jødeforfølgelsene under Det tredje rike var ikke bare et indretysk fenomen. Hele Europa, ja, hele vestverdenen ble berørt - også Norge. Etter 1933 søkte mange jøder å slippe ut av Tyskland. Men hvor skulle de reise? Land etter land stengte sine grenser.                                                                                         

Samtidig med maktovertakelsen startet Hitler likvideringen av sine politiske motstandere. Klappjakten på kommunister og sosialister ble særlig intens. De ble noen av de første politiske flyktninger som forlot Tyskland. Noen av dem kom også til Norge. Arbeiderbevegelsen trådte støttende til. Men de aller fleste jødene var ikke politiske flyktninger. De var bare jøder. Etnisk egenart kunne ikke som sådan gi adgang til asyl. Det var bl.a. frykt for at man skulle få et såkalt «jødeproblem». Men nazistenes jødeforfølgelse var nettopp etnisk begrunnet. Om til eks. en jøde forlot synagogen og ble kristen, spilte de ingen rolle for de nazistiske myndigheter. Jøde var man, og jøde forble man. Og som sådan skulle man uskadeliggjøres og til sist utryddes. Den aggressive, rasistiske antisemittismen i Tyskland ble i praksis understøttet av andre europeiske land ved deres rasistiske grensepolitikk. Langt på vei også i Norge.                                                       At dagens norske muslimer skal ha det verre enn jødene i mellomkrigstiden, er en uhyrlig påstand. Om en sammenligning skulle ha noen relevans, måtte norske myndigheter ha nektet muslimer innreise til Norge - fordi de er muslimer.

Gå til innlegget

Krf og Civita

Publisert nesten 9 år siden

Har Krf fått en ny sfære for utvikling av sin politikk? Den liberalistiske tankesmien Civita later til å ha blitt det rom der den fremtidige Krf-politikk skal utvikles. Dermed elitiseres partiet og den kristelige folkelighet svinner hen.

Det tradisjonelle underlaget for Krf, den organiserte potestantiske vekkelskultur i og utenfor statskirken, har lenge vært i tilbakegang - kirkelig, kulturelt og politisk. Overaskende er det derfor ikke at sterke krefter i Krf søker å bevege partiet bort fra denne tilknytningen. Man føler nok at man blir satt blant "taperne". Men det virker ikke som man søker noen ny folkelig tilknytning. 

Det er nærmest en "historisk lov" at en organisasjon som er kommet i gang, nedlegger ikke seg selv, selv om det ville ha vært naturlig å ha gjort det, men finner ny motivering for å kunne fortsette. Typisk i så henseende er Venstre. Men det gjelder også andre partier. Man finner noen nye saker som fenger, og tilpasser ideologien slik at den blir "mainstream", litt vag og upresis, men med tiden, trendene og moten. Men den er ikke dermed uten "lidenskap". Få kan bli mer forarget over ulikheter (på visse strengt avgrensede felt) enn dagens politikere, mens forskjellssamfunnet blir tydeligere og tydeligere på nesten alle andre. I dag er politiske partier i liten grad talerør for sosiale grupper med bestemte økonomiske og politiske interesser. Bondepartiet skiftet for lang tid siden navn og ble til Senterpartiet. At landets største parti heter Det norske arbeiderpart, hører hjemme i det politiske raritetskabinett, når man tar i betraktning dem som leder partiet. Hvem eller hva er partiene da talerør for? Selvsagt for seg selv- som sådan. 

De kristelige organisasjonene er desimert. Men det kirkelige demokrati i statskirken har egentlig ikke tatt deres plass. Å få lekfolk til å sitte i kirkelige råd, er uhyre vanskelig. Oppslutningen om menighetsrådsvalgene er meget skrøpelig. Hva da med de politiske partiorganisjoner? Situasjonen er der heller dårligere. I så henseende er de små sektdannelser. Selv ikke maksdekning i massemedia kan dekke over det. Men det er partiene som nominerer folk for de de politiske valgene så vel lokalt som rikspolitisk. Nominasjonene bæres ikke frem av brede og tunge politisk-sosiale bevegelser med anliggender som for andre fortoner seg som særegne og ofte truende. Skal de nominerte bli valgt, må de stå for programmer som er noenlunde mainstream. Det spesielle gir ikke stemmer og slett ikke det såkalt antikverte eller slikt som omkaster samfunnet på en radikal måte.

Politikkens avstand til det folkelige har medført det man har betegnet som "levebrødspolitikere" eller "politiske broilere". Det er slike som sitter i nasjonalforsamlingen i periode etter periode, inngår i partapparatet, er statssekretærer, blir statsråder osv., osv. Mange har aldri gjort noe annet i livet enne å være politiker. Partienes politikk utformes i dag i levebrødspolitikernes sfære. Nylig gav tankesmien Civita ut "Tre essays om Kristendemokrati" forfattet av Matlary, Veiden og David Hansen. Bidragene er absolutt lesverdige. De formidler kunnskap og prinsipielle perspektiver. Og de er velegnet som utgangspunkt for den ideologiske debatten i Krf. To av forf. er nært knyttet til partiet. Og de er alle tre knyttet til Civita, som er en tankesmie for bred borgerlig politikk forstått som liberalisme. Det er altså i settinger som denne at Krfs fremtidige politikk vil bli utviklet. For Civita er det brede borgerlige initiativ i politikken avgjørende. I en slik borgerlig allianse vet man at flere av de ideologiske temaer som Krf har engasjert seg i, vil måtte tones ned og fjernes.  Dermed står vi ved kanskje det sentrale politiske poeng ved å fjerne bekjennelsesparagrafen. Den tradisjonelle kristelig-folkelige basis for Krf blir bygget ned som ideologisk pregende . Men det kommer ikke noe annet "folk" i stedet. Rommet for utvikling av partiets politikk blir i stedet den politiske sfære og den politiske kultur som er kommet i stedet for partienes folkelighet, dvs. det rom som levbrødspolitikken har skapt. Striden om bekjennnelsesparagrafen er vel når alt kommer til alt, et uttrykk for Krfs elitisering, dvs. partiets integrering i den nye politiske sfære som er utviklet i og med at partienes folkelige basis er smuldret hen. Vi som tilhører fotfolket i Krf, vil bli henvist til den krf-politikk som er formet i et miljø, der ideologer fra Høgre spiller den sentrale rolle. Selv føler jeg et visst ubehag ved det. Dette kan true den åpne politiske debatten i partiet. Civita som nå synes å bli en tankesmie også for Krf, vil være et lukket rom.     

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
15 dager siden / 1919 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1732 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
13 dager siden / 1721 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
6 dager siden / 1023 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
9 dager siden / 876 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
20 dager siden / 860 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 819 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere