Bernt Torvild Oftestad

Alder: 78
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Debatten om Skaperkraft

Publisert over 7 år siden

Noen har problemer med den kristne tankesmien, Skaperkraft. Det er ikke overraskende. Selv har jeg aldri hatt noe med denne «smien» å gjøre. Men jeg har sympati med det man her prøver å få til, selv om jeg kirkelig og teologisk er et annet sted.

 

Debatten som nå foregår i Vårt Lands papirutgave, går ut over tankesmiens gjøren og laden. Det gjør den interessant.

Ideelt sett lever vi i et demokrati med en borgerlig offentlighet. Den er rommet for kunnskapsformidling og fri debatt, argumentasjon og meningsbrytning. På den måten skal det utvikles en rasjonal politikk som kan nedfelles i statens lover. Ytringsfrihet med de tilgrensede friheter og utvikling av fornuftig politikk hører sammen. Slik er idealet. Og det er i denne offentligheten Skaperkraft vil gjøre seg gjeldende. Men det er stykke mellom ideal og virkelighet også på dette feltet. 

I det moderne samfunn gjelder det å ha makten over produksjonsmidlene, i dette tilfelle produksjonen av meninger, som presenteres som fornuftige, og som derfor kan forme politikken og til sist lovverket. Kommentator i NRK Are Nakkim har hevdet at «Skaperkraft» ikke har klart å sette dagsorden. Nakkim er en del av den største produsent av meninger i vårt samfunn. Hva NRK skal ta opp og gi dekning, og som skal påvirke opinionen avgjøres av institusjonens redaksjon(er). Slik er det i NRK og i alle andre mediebedrifter. At NRK har en politisk profil som gir bestemte ideologiske prioriteringer, er en triviell innsikt. Dekningen av «Utøya» gjennom snart ett år viser det til fulle. NRK har sammen med mange andre vært kanalen for «det nye norske Vi». I en slik mediebedrift har man liten interesse av å la synsmåter fra Skaperkraft få påvirke eller skape debatt.                        

Det som faller mange tungt for brystet, er at Skaperkraft mener å ha forent «den konservative delen av Kristen-Norge». Påstanden kan sikkert diskuteres. Men den er ikke det minste provoserende. Om man er uenig, får man argumentere mot den. Selv vil jeg anse en debatt om dette, er ufruktbar. Å frykte et «konservativt meningsmonopol» på «de kristne verdiene» (Elisabeth Tveito Johnsen) er ikke noe argument, men et administrativt maktspråk i pluralismens gevanter. Man bør først drøfte om det finnes «kristne verdier». Hva de går ut på, og hvordan de begrunnes. Anlegger man et prinsipielt pluralistisk syn, finnes ikke slike verdier gitt med et objektivt innhold, men bare forskjellige mennesker som legger forskjellige meninger om hva de såkalte kristne verdiene består i. Da er man gått over i diskusjon om «smak og behag». 

Men pluralismen står sjelden alene. Den kombineres gjerne med maktpolitikk. På den ene siden dekonstruerer man motpartens syn ved å gjøre det subjektivt og sektorielt. Det skal tåles på grunn av demokratiets liberalitet, men er politisk uinteressant, fordi man kan vise til at «i alle andre deler av samfunnet» tenkes det annerledes. Man «gidder» ikke å diskutere, fordi motparten har lagt sine egne premisser til grunn. Hvorfor «gidder» man ikke? Kort og godt fordi man selv, dvs. de synspunkter man står for,  i praksis har  «meningsmonopolet» i den store og betydningsfulle offentligheten når det gjelder å kommunisere kristendommen.        

Gå til innlegget

Krf i går og i dag

Publisert over 7 år siden

Kristelig Folkepartis historie kan kaste lys over dagens situasjon og befordre refleksjon. Men løsning av partiets nåværende problemer ligger ikke i å se tilbake, men å tenke nytt - gjerne med historisk visdom som ballast.

Velgergrunnlaget for Krf har langt opp mot vår tid vært det lavkirkelige lekfolk i Den norske kirke, som var tilnyttet de store frivillige misjonsorganisasjoner, og store deler av den protestantisk frikirkelighet. Disse grupperinger kunne stå sammen, fordi de tihørte den samme protestantiske vekkelseskulturen som vokste frem under siste del av 1800-tallet. Men noe skilte. Her var ulike syn på den evangelisk-luthersk konfesjonsstaten. Kirkens lekfolk var på sine premisser opptatt av at den skulle sikres. Den gav rettsgrunnlag for rekristianisering. Protestantisk frikirkelighet var av naturlige grunner negative til konfesjonsstaten. Sett i et kirkesosiologisk perspektiv har velgerunderlaget fore Krf smuldret hen. I dag spiller ikke de frivillige organisasjoner innen Den norske kirke noen avgjørende rolle. Oppslutningen om dem er sterkt svekket. Den organisatoriske kraften er ikke lenger som den var. Frikirkelighet har heller vokst i en slik grad at den kunne ha utjevnet denne svekkelsen. Frikirkeligheten synes å være politisk splittet. Kristne som støtter FRP har ofte sin bakgrunn i de frikirkelige bevegelser. Når Krf i dag er et 5%-parti er det ganske enkelt et uttrykk for den kirkelige og religiøse utvikling.

Det er ikke lett for Krf å komme ut av den situasjon partiet nå er i. Den kirkelige og religiøse situasjon kan ikke bringes i revers. Det å utvikle og skaffe seg et nytt og bredere velgerunderlag vil lett innby til pragmatisk tilpassing til "tiden" - politisk og ideologisk. Men da står man i fare for å bli til forveksling lik andre partier og partiet mister sin eksistensberettigelse. Krf er heller ikke et parti for bestemte sosiale grupper og deres  økonomiske interesser. Partiets berettigelse hviler ene og alene i dets ideologi og dermed evnen og viljen til å omsette denne ideologien i praktisk politiske visjoner. Da står man tilbake med det grunnleggende spørsmål: Hva er det "kristelige" i Krf? Her nytter det ikke å begrense seg til proklamasjoner om Bibelens autoritet eller det flertydige begrepet:  "kristne grunnverdier". Det er viktig med "hjertesaker" og "kampsaker", men selvsagt ikke tiltrekkelig. For en tid siden arbeidet jeg med de viktigste politisk-ideologiske dokumenter som Krf hadde produsert de siste tiår. Jeg spurte meg hvilken prinsipiell tenkning om det moderne samfunn, det liberale demokrati etc. og om det "kristelige" som lå under.  Jeg er redd man ikke hadde funnet det nødvendig å gå ned på grunnlagsnivået. Derfor, trekk lærdom av fortiden, men tenk nytt og dypere. 

Gå til innlegget

KrF i svære vansker - sammen med mange andre

Publisert nesten 8 år siden

 

Debatten om Kristelig Folkepartis og indirekte trossamfunnenes forhold til den nye ekteskapsloven burde ha kommet for lenge siden.  Men nå er den der.  La meg innledningsvis slå fast noen prinsipper som i hvert fall for en del kristne er avgjørende: Ekteskap og familieliv med mor og far og seksualitet mellom mann og kvinne er en institusjon som er naturrettslig forankret, dvs. at den må hevdes som den allmennmenneskelige rammen om samliv. I Bibelen finner vi et positivt uttrykk for denne del av naturretten. For kristne er det derfor en plikt å arbeide for at det verdslige samfunn så langt råd er, følger naturretten også på dette feltet og motarbeide avviket. For Krf burde det være den mest prioriterte oppgaven ved siden av kamp for de ufødtes rett til liv. Men i forhold til den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven har Krf fått svære vansker.

Det virker som partiet på dette felt har et grunnleggende uavklart forhold til det naturrettslige. Karakteristisk er formannen, Hareides syn. Han har avvist at homofilt samliv er «i mot naturen» ( «Jeg blir dypt skuffet over at delegater på vårt landsmøte bruker vår talerstol til å si at homofilt samliv er unaturlig, og at det er hån skaperverket» VL 10.5. 2012). Hareide kommer dermed i skade for eksplisitt å forkaste apostelen Paulus` naturrettslige belæring i Rom.1,26f. Uansett hvilke taktiske manøvrer han foretar i dag, i hans prinsipielle syn ligger en uforbeholden positiv aksept av den nye ekteskapsloven. Er homofilt samliv «naturlig», er det ingen grunn til å være imot en lov som bekrefter nettopp det. Men det store flertall av Krf deler ikke dette syn. Disse velgere trenger man. De må ikke provoseres. De vil vel fortsatt støtte partiet om det stadig holder fanen høgt mot den nye ekteskapsloven.

Her foretar man som Kjøde en sammenligning med abortloven, som Krf stadig står opp imot. Ekteskapslov og abortlov er ikke i så henseende sammenlignbare. Med den nye ekteskapsloven opphever staten ekteskapsinstitusjonen og innfører en ny institusjon: det kjønnsnøytrale «ekteskapet». Ingen heterofile kan i dag bli offisielt gift i Norge uten å akseptere at deres sosio-biologiske relasjon i prinsippet er likt den homofile. Selvsagt kan man ha sin personlige «reservatio mentalis», dvs. velge i sitt stille sinn at man tolker ekteskapsinngåelsen annerledes. Men den er personlig, privat og individuell og ikke den samfunnsmessig «objektive». Når en kvinne føder et barn (på et norsk sykehus), inngår det ikke i fødselen en etisk aksept av provosert abort. Selvbestemt abort har hun rett til, og det er ille nok. Men hun har selv et valg. I forhold til ekteskapet gis det ikke noe valg. Det gis ingen offentlig, statlig vigsel som har som premiss at et ekteskap kan realiseres bare av heterofile. Kirkesamfunnenes vigselspraksis hjelper oss ikke her. Kirkelige vigsel skjer på oppdrag fra staten og selvsagt ut fra den kjønnsnøytrale ekteskapslov staten har. Her hjelper det ikke å lese en masse skriftord og ha en patent liturgi som vitner om det kristne syn på ekteskapet. Den offentlige rett man baserer seg på og dermed godtar, slår alt dette i hjel. 

 Her har mange sovet i timen og mange sover fortsatt. Det er fremfor alle Nina Karin Monsen som har tatt opp dette problemet. Kirkesamfunnene har ikke villet innse at i og med utøvelse av statlig vigselsrett vier de folk til å leve i det kjønnsnøytrale ekteskapet som er funnet opp i vår tid. Om vi sammenligner med abortloven, så opererer ikke staten med noe «selvbestemt ekteskap». Den har bare ett offisielt ekteskap, det kjønnsnøytrale. Kjøde og andre har et problem: Hvordan kan man holde fanen høyt mot den nye ekteskapsloven og samtidig godta at folk benytter seg av den? Da er det bedre at kristne baserer seg på etisk holdbare samboerkontrakter godtagbare for kirkesamfunnet som grunnlag for den kirkelige vigsel. Det er faktisk på tide at man innser hvilket sivilisasjonsras den nye ekteskapsloven representerer og tenker i samsvar med denne situasjon.                                                        

Gå til innlegget

Syse om "prinsipper" og "erfaringer"

Publisert nesten 8 år siden

 I papirutgaven av VL 4.5 tar Henrik Syse opp et viktig, men krevende tema: Hvordan forene «erfaringer» og «prinsipper» i kirkens liv.

LES SYSES INNLEGG: Kirken – det glade og alvorlige rom

I teologien (og mer allment i filosofien) har dette vært et sentralt tema, som har frembrakt dyptloddende refleksjon. Her skal bare antydes visse utfyllende perspektiver.         

Protestantisk vekkelseskristendom har lagt avgjørende vekt på den individuelle erfaring som avgjørende både for veien til tro og for troens liv. I erfaringen så man prosesser og strukturer av psykologisk karakter som ble konstituerende for bestemmelsen av den gyldige kristelige erfaring. Men her lå konfliktstoff. Gammelpietistisk lære om «frelsens orden», som forutsatte en lang (bots)prosess før det store gjennombruddet, ble møtt med det nyevangeliske: «Kom som du er, helst i kveld.»  Denne minimalistiske, nyevangeliske erfaring var på sin side ikke kompatibel med kirkelig sakramental oppdragelseskristendom.  Nyevangelismen forutsatte - tross sin erfaringsminimalisme - en særegen omvendelsesopplevelse som man helst burde kunne tidfeste om man skulle regnes som «frelst».  Den sakramentale oppdragelseskristendom kunne vanskelig oppfylle et slikt krav. For den lå omvendelsen i dåpshandlingen.

Viljen til å tømme kristelig erfaringen for dogmatisk innhold («prinsipper») har vært sterk i nyere tid. Det betyr ikke «større åpenhet», som ofte hevdes, men egentlig det motsatte: Skillet mellom gyldig og ugyldig kristelig erfaring blir bestemt ut fra holdning, mentalitet, dvs. ved psykososiale kriterier. Man ha det rette «sinn», være «nær». Dette har formet også det moderne fromhetsideal. Kristne som «søker», er «åpne», «usikre» eller såkalt «inkluderende» anses som frommere enn andre.

Dette er en refleks av en alminnelig mentalitet i vår tids kultur. Den kjærlighet som inngår i ideologien for «det nye norske Vi», som er blitt offentlig demonstrert ved blomstertog etc., er sterkt emosjonell og uttrykkes ved erfaring av «nærhet». som har et visst terapeutisk drag. Det er vanskelig å få tak i dens etisk innhold eller «prinsipper». Disse hindrer i hvert fall ikke at denne «kjærligheten» går sammen med hatretorikk.

Syse berører homofilisaken og fremhever nødvendigheten av å være seg erfaringen bevisst. Det er det lett å være enig i. Men i den offentlige etiske debatten om homofili er det et mønster som går igjen. Talsmenn for etisk likestilling mellom homo- og heterofile forhold viser gjerne til unge homofile som har erfart utstøtelse og fordømmelse osv. i kristelige konservative miljøer. De har gjort vonde og vanskelige erfaringer. Da de kom ut av «skapet», ble livet lettere, ja, det ble godt.

Det finnes erfaringer fra det samme feltet som er helt annerledes. Mennesker er gjennom kristen sjelesorg blitt ledet fra homofil til heterofil legning. Det gis altså konflikter om erfaringer. Hvilke skal man tillegge størst argumentativ vekt? Hvilke er mest autentiske, utbredte, troverdige? Slike spørsmål er vanskelig å avgjøre. Men noen vet råd. Man fremhever de erfaringer som bidrar til å lede historien fremover i riktig retning, mot det utopiske mål – mot homofil frigjøring og likestilling eller andre mål. Erfaringenes gyldighet avgjøres her ut fra deres betydning for utopiens realisering. Det var Karl Marx som utviklet dette tenkesettet: Arbeiderklassens vonde erfaringer som fremmedgjort under kapitalismen, gir dem en revolusjonær bevissthet som krever forandring av den politiske økonomi. På den måten blir arbeiderklassen historien motor.  

Man bør lytte til menneskers erfaringer. Men om de anvendes teologisk, filosofisk, etisk, politisk etc. er det viktig å kjenne prinsippene for hvordan de er blitt erkjent og etablert, dessuten de prinsipper som blir lagt til grunn for deres argumentative bruk.

Gå til innlegget

Øyet som ser deg

Publisert nesten 8 år siden

Om anonym rapportering av politiske meninger: Her er det ikke bare «storebror» som ser deg, men de anonyme øyne ute i samfunnet som ved hjelp av politimakt vil bekjempe meningsmotstandere.

Kriminalpolitiet har lagt ut en side på nettet der publikum oppfordres til å informere politiet om rasistiske ytringer på internett. I følge straffeloven (§ 135a) aksepterer ikke staten «diskriminerende ellerhatefull ytring» som truer, forhåner, fremmer hat, forfølgelse eller ringakt overfor noen « på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, eller c) homofile legning, leveform eller orientering.» 

 At rasistiske ytringer kan ha en ødeleggende virkning, er innlysende. Samtidig beveger man seg her i ytringsfrihetens grenseland. Men politiet har utvidet perspektivet. Ikke bare rasisme, men også høyreekstreme ytringer skal innrapporteres. Det er bemerkelsesverdig. § 135a nevner ikke noe om høyreekstremisme. Og hvorfor fokusere bare på en del av det politiske landskap?                                              

Høyreekstremisme er et formalt begrep. Det (politisk-ideologisk) ekstreme må logisk sett ligge langt fra sentrum, dvs. fra den ideologi som hevdes av dem som nettopp er i (maktens) sentrum. Der befinner den venstreorienterte makteliten seg. For den er høyreekstremisme en romslig og dermed nyttig sekkebetegnelse. Begrepet kan fylles med ideologi og politiske konsepsjoner som venstresiden bekjemper, slik at det høyreekstreme vil kunne bestå i å kritisere multikulturalisme og multitreligiøsitet som idealer for politikk og kultur. Siden politiet bruker begrepet, bør det jo ha visse forstillinger om hva det selv legger i det. Om etaten har politisk-ideologiske «konsulenter» til å hjelpe seg, vites ikke.

Det publikum som politiet vender seg til for å få rapporter,  må man forvente har oppfatningen av høyreekstremisme som reflekterer det brede venstreideologiske fiendebilde. Rapportene kan med andre ord bli nokså bredspektret både hva angår innhold og utvalg av personer som rapportørene vil bringe inn i politiet søkelys. Selv om politiet helst ser at rapportøren oppgir navn, gis det anledning til å være anonym. Adgang til anonym innrapportering av norske borgere til politiet på grunn av deres politiske standpunkter, minner om det kommunistiske DDR.

Det spørsmål man stiller seg, er hva som skjer med rapportene som kommer inn. Blir de plassert på en egen harddisk, i et arkiv slik at de kan tas frem for senere bruk?  Politiets side gir et greit svar: «Ta vare på referansenummer du mottar når tipset er lagt inn. (…) referansenummeret er den henvisning vi trenger hvis du senere skal ha spørsmål om tipset.» Vi som stiller også negative til og bekjemper maktelitens politikk, og som av en anonym rapportør er blitt påklistret etiketten «høyreekstrem», befinner oss allerede i statspolitiets arkiv.

Politiets side mangler dekor. Man har begrenset seg til et blide av et øye. Det stirrer mot deg fra skjermen når siden er åpnet. Her er det ikke bare «storebror» som ser deg, men de anonyme øyne ute i samfunnet som ved hjelp av politimakt vil bekjempe meningsmotstandere. Det totalitære demokrati er tydeligvis nærmere enn man skulle tro.

INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.03.2012

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
15 dager siden / 1919 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1732 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
13 dager siden / 1721 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
6 dager siden / 1023 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
9 dager siden / 876 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
20 dager siden / 860 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 819 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere