Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Ingebjørg Nesheim og biskopens læreansvar

Publisert 3 måneder siden

Med respekt å melde tror jeg Nesheim har misforstått både Den katolsk kirkes oppfatning av kirkelig læreenhet og biskopens ansvar for å bevare læreenheten.

I Vårt Land 24. april bekrefter Ingebjørg Nesheim det som var klart alt i VL 9/4: Hun er tilhenger av «fri abort», så vidt jeg forstår, inntil 12. uke. Hun mener dessuten at jeg har stilt spørsmål om hun kan kalle seg katolsk når hun hevder synspunkter i strid med Kirkens lære. Det spørsmål har jeg ikke reist. Og hun kan gjerne kalle seg katolsk for min del. Det er det jo så mange som gjør, over en milliard mennesker. Men at hennes syn på abort er i strid med Kirkens lære, og således er ikke-katolsk, skulle være innlysende.

Nesheim regner med at biskop Eidsvig ikke vil «finne det bryet verdt» å ta stilling til hennes syn på abort, som altså gir adgang til fosterdrap inntil 12. uke. Men hun vil likevel ta en prat med biskopen. «Det kunne kanskje rense luften.» Hva denne «rensing» skulle bestå i, er uklart. Kanskje håper hun å få støtte for det syn at Den katolske kirke er et slags pluralistisk demokrati, der spørsmålet om fosterets menneskeverd er et «adiaforon». Da vil det være helt i sin orden at noen holder fast på Kirkens lære, mens andre i Kirken forkaster den og går inn for «fri abort».

Med respekt å melde tror jeg Nesheim har misforstått både Den katolsk kirkes oppfatning av kirkelig læreenhet og biskopens ansvar for å bevare læreenheten. Men i den samtalen med biskop Eidsvig, som hun venter på, kan hun ta opp det jeg har hevdet om Kirkens lære om abort og lærenheten. Flere enn undertegnede vil være interessert i svaret.

Bernt T. Oftestad, professor emeritus


Gå til innlegget

Det ufødte livs livsrett

Publisert 3 måneder siden

Ingebjørg Nesheim verken drøfter eller argumenterer. Hun kaster bare ut en rekke ubegrunnede negative karakteristikker.

I en polemisk tekst i VL 9.04 ”svinger” Ingebjørg Nesheim”svøpen over” meg fordi jeg har kritisert uttalelsen om abortloven som Bispemøtet i Den norske kirke publiserte for litt siden (VL 2.04). Nesheim er formann i Også vi er kirken. Det hun skriver, vil være representativt for organisasjonen. 

Når hun tar opp mitt perspektiv på det moderne demokrati, plukker hun ut noen brokker fra min tekst for så å ta avstand fra sin egen tekstkonstruksjon. Men hun verken drøfter eller argumenterer. Hun kaster bare ut en rekke ubegrunnede negative karakteristikker. På en billig måte kan hun da svekke motpartens omdømme. 

På linje med Ratzinger

I 2004 møttes filosofen Jürgen Habermasog kardinal Joseph Ratzinger for å kommentere sekulariseringen og demokratiet. Mitt perspektiv ligger på linje med Ratzingers syn. Det virker som Nesheim ikke kjenner Ratzinger-Habermas samtalen. Om hun det hadde gjort, ville hun ikke ha kalt det jeg skriver, et ”spissfindig resonnement”. Det er ikke ”spissfindig”, men elementært for dem som har sakkunnskap. 

Nesheim hevder at jeg avfeier med et ”skuldertrekk” biskop Helga Byfugliens påstand om at troen på Gud som gir livet, står som en skranke mot å legalisere aktiv dødshjelp. Jeg fant påstanden uholdbar og viste til liberale demokratier. Flere liberale demokratiske stater i Europa (Nederland og Belgia) og delstater i USA har innført aktiv dødshjelp. Det finnes heller ikke et ord om at ”Gud gir livet” i vår egen liberale grunnlov. Aktiv dødshjelp vil bli innført om det er flertall for det i Stortinget. Og det er kanskje på vei. Min påstand kan saklig begrunnes. Nesheims karakteristikk viser at hun overser vanlig argumentasjon, men er til gjengjeld raus med ubegrunnede negative karakteristikker. 

Den ufødtes livsrett

Nesheim slutter seg til det syn på abort som biskopene i Dnk står for. Hun synes den fri-abortpraksis (som vi kjenner hos oss), er positiv. Det gjelder å vise ”barmhjertighet”overfor den gravide kvinnen. Men jeg vil spørre: Har ikke det ufødte liv livsrett og menneskeverd? Har det ikke krav på ”barmhjertighet”? Når man som Nesheim neglisjerer slike spørsmål, må det bero på et menneskesyn som er kristendommen fremmed. 

Fosteret i kvinnens kropp er for oss kristne en gudgitt, selvstendig skapning. Det kan ikke betraktes som en blindtarm eller en slimdannelse i nesen som man enkelt kan fjerne, om man mener at det ikke får et ”godt liv” eller skaper et ”vanskelig liv” for andre. Det har livsrett og menneskeverd og krav på beskyttelse.                                         

Nesheim tematiserer det ufødte menneskevesen, som må dø på grunn av ”barmhjertigheten”, men gjør det på en avslørende måte. Hun skriver sarkastisk og nedlatende om min ”rørende omsorg for det befruktede egg (hvorav minst 25 prosent aborteres naturlig, uansett (..)”. Men også gamle dør etter hvert en naturligdød. Kanskje vi burde hjelpe de gamle slik at de gikk tidligere bort og ikke ble til belastning for andre? Det blir jo bare å følge opp naturen. 

Hun anklager meg for å støtte Kirkens tradisjon. Ifølge Nesheim er dens prinsipp at ”fosterets rett til liv trumfer alt.” Hun kjenner tydeligvis ikke til Kirkens etiske refleksjon over plikten til å redde både kvinnens og fosterets liv. Men man må godta at fosterets død kan være en utilsiktet virkning når man redder morens liv. 

Kvinnens rett til liv

I norsk abortlov «trumfer» kvinnens selvbestemmelse alt fram til 12. uke, noe Nesheim støtter. Har vi et godt formål er det OK. Og formålet for Nesheim er ”den gravide kvinnes (…) rett til liv”. Tror virkelig Nesheim at de årlige 12-13000 aborter i Norge ble utført fordi det i disse tilfeller sto om kvinnens liv? 

Nesheim viser selvsagt til den sosiale og økonomiske nød i u-land som også rammer kvinner. Av hensyn til dem må vestlig abortpraksis overføres til disse landene. Nøden i slike land rammer både menn og kvinner, barn og gamle. Den har en rekke årsaker - nasjonale og globale, kulturelle, religiøse og sosial-økonomiske. Men slike politisk-økonomiske og kulturelle misforhold bør løses ved adekvate sosial-økonomiske, politiske og kulturelle endringer. Abort bør ikke bli en løsning. Det er bruk av dødsom et individsentrert sosialpolitisk virkemiddel. 

I konflikt med katolsk lære

Flere ganger gjentar Nesheim at hun er katolikk. Formålet er å markedsføre læren, som den radikale organisasjonen Også vi er kirken hevder, som katolsk. Men at de har et syn på abort, som er i konflikt med den katolske lære om mennesket, er mer enn åpenbart. Ved å markedsføre det i offentligheten på denne måten, regner vel Nesheim med at Kirkens ledelse vil stilltiende akseptere det som katolsk legitimt. 

Her følger Nesheim Dnk, der etiske lærer som er i strid med Skriften (og naturretten), bestemmes som ”mellomting”. Og slike kan det være motstridende meninger om i kirken uten at dens enhetrokkes. Slik tenker man ikke i Den katolske kirke. Her avvises lære som bryter ned enheten. Å verne om Kirkens enhet og advare mot læreavvik er en sentral oppgave for vår biskop Bernt Eidsvig. 

Gå til innlegget

Den avgjørende horisonten

Publisert 4 måneder siden

Gitt det paradigmet som biskopene selv har valgt å gi sin tilslutning til, blir deres «verdistandpunkt» ikke noe annet enn det «noen» hevder innen «uenighetsfellesskapet».

Med KrF i regjeringsforhandlinger kom selvbestemt abort på ny inn i samfunnsdebatten. Intensiteten ble omtrent som på 1970-tallet. Argumentene har stort sett vært de samme som den gang. Men viktige politiske forutsetninger er endret. På 1970-tallet var den norske stat ennå en konfesjonell stat. Grunnlovens paragraf 2 (fra 1814) om den evangelisk-lutherske statsreligion sto ved lag. Derfor ble striden om ny abortlov en strid om statskonfesjonens betydning.

Konfesjonsstaten avviklet

Sokneprest Børre Knudsen anførte Grunnlovens paragraf 2 som rettslig grunnlag for sin embetsnedleggelse. Men Høyesterett gjorde det klart at statskonfesjonen ikke la etiske begrensninger på statens lovgivning. I den moderne demokratiske staten skal lovgiverne følge folkeflertallets vilje. Det gir dem suverenitet og monopolistisk autonomi i forhold til andre makter og maktsentra. I dag er konfesjonsstaten avviklet. Vi står igjen med den moderne, demokratiske og liberale staten. Den politiske vilkår for å samtale om abortlov er derfor helt annerledes enn på 1970-tallet.

Ved sin uttalelse av 15.02.2019 vil Bispemøtet i Dnk bidra til samtalen om abort. Man vil skape «et nytt samtaleklima som skal være mer konstruktivt enn på 1970-tallet. Dette er en interessant tilnærming, ikke særlig begrunnet, men politisk tydelig. Bispemøtet legger det liberale demokratiets prosedyre for opinionsdannelse til grunn. Prosedyren består blant annet i
debatt, argumentasjon, «samtale» og dialog innen det man har kalt den «borgerlige offentlighet».

Mot bedre tider

Bispemøtet slutter seg til den demokratiske prosedyre eller metode som utgangspunkt for sitt engasjement. Man unngår likevel ikke de ideologiske utfordringene. Liberalismen har lagt føringer for dagens demokratiske prosedyre. Den blir blant annet tilpasset dens utopiske syn på samfunnsutviklingen: Vi går mot bedre tider. Det som gjelder i dag, er bedre enn det som gjaldt i går. I dette perspektiv er loven om fri abort et fremskritt. Ethvert tilløp til endring eller reversering av den er illegitimt. Dette synet merkes i administrasjonen av den
offentlige debatt. Det er vanskelig å bli sett på som en legitim aktør innen den aktuelle offentlighet, om man ikke på et eller annet vis gir sin tilslutning til abortloven og ser den som et (sakrosankt) fremskritt, fordi den har sikret kvinner frihet og velferd. Fosteret er redusert til en kroppsdel.

Bispemøtet tilpasser seg det ideologiske kravet til en «rett» prosedyre. Man vil sikre seg tillit som en offentlig samtalepartner og slutter seg også uten motforestillinger til liberalismens fortelling om kirkens historie vedrørende ekteskap, fødsel, dåpspraksis, kvinners liv og så videre. Formålet med denne fortelling er ikke å utvikle en begrunnet rekonstruksjon av en fortidig virkelighet, men å frigjøres fra fortiden, det vil si fra det som kan hindre individuell livslykke.

Metode og prosedyre

Siden 1960-tallet, da adgang til abort ble en del av sosiallovgivningen, er velferdsstaten blitt den avgjørende politiske-etiske horisonten. Også for Bispemøtet blir velferdskriteriet det sentrale. «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer, helse, sikkerhet og trygghet for kvinner.» Abort er i dag et sosialt gode som staten må sikre, noe som er i samsvar med Bispemøtets syn.

Den luthersk-konfesjonelle staten er borte. Men hvordan forholder den konfesjonsløse statsmakten seg til religion, konfesjon, kirker og trossamfunn? Prinsipielt sett ut fra det menneskerettslige prinsipp om religionsfrihet, som betyr toleranse overfor ulike religioner og livssyn fra statsmaktens side. Det skal vises respekt for ulikhet. På den bakgrunn har man hevdet at vårt samfunn er et «uenighetens fellesskap» eller et «livssyns­åpent samfunn». Det er å fokusere på demokratisk metode og prosedyre, men gir ingen adekvat bestemmelse av vår tids moderne demokratiske stat. Den innehar maktmonopolet, og den trenger en viss kulturell og moralsk enhet i det folk den styrer. Det er ut fra dens enhetsskapende ideologi den aktuelle demokratiske staten fremfor alt må vurderes.

Prosedural forståelse

Den katolske kirke har i sin vurdering av demokratiet, en statsform som Kirken gir sin støtte, gjort gjeldende visse kjennetegn ved et «autentisk demokrati». Det er bare mulig innen en rettsstat og på basis av en rett oppfatning av den menneskelige person, det vil si verdigheten til ethvert menneske, respekten for menneskerettigheter og at mennesker får del i «det felles gode» anses som formålet med politikken.

Det betyr at en prosedural forståelse av demokratiet ikke strekker til. Det er verdiene som motiverer de demokratiske styreformer som er viktig. Om de mangler eller oppløses, svinner demokratiets dypeste hensikt. Derfor hevder Kirken i sin sosiallære at den etiske relativismen ødelegger demokratiet. Den gjør det umulig å fastholde en ultimat sannhet som kan begrunne og veilede politikken. Mangler en slik sannhet, blir demokratiet lett offer for totalitarisme («totalitært demokrati»). For Den katolske kirke er det et krav at demokratiets politisk-etiske fundament må være i samsvar med «moralloven eller naturretten. Demokratiet hviler ikke seg selv og er ikke et mål i seg selv. Det må ha et tydelig førpolitisk fundament. Når Den katolske kirke kjemper mot (statssikret) abort av ufødt liv, er det for å verne mennesket mot drap, men også for å motvirke at demokratiet mister det høyeste mål for
politisk liv.

Gis ingen begrunnelse

Hvilken stats- og demokratioppfatning har Bispemøtet i Den norske kirke etter at konfesjonsstaten er borte? Bispemøtet berører
dagens demokrati et par ganger: «I Norge har vi demokratiske prosesser for å fastsette lover (…).» Denne prosessen er Bispemøtet særlig opptatt av. Og inn i denne vil man «fremholde at menneskeverdet er gitt av Gud, og ikke avhengig av funksjonsevne.» Dessuten at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» Den siste påstanden gis ingen begrunnelse. Det vises ikke til mennesket som skapt i gudsbilde, det 5. bud eller retten til liv som en menneskerett.

Det er merkelig at biskoper overser dette, og derfor sitter man igjen med spørsmålet om de mener at fosterets «verdi» er en sannhet som forplikter det enkelte menneske, samfunnets fellesskap og staten? Ut fra det paradigmet som biskopene selv har valgt (å konsentrere seg om demokrati som en bestemt politisk metode eller prosedyre), blir dessverre deres «verdistandpunkt» ikke noe annet enn det «noen» hevder innen «uenighetsfellesskapet». Men et slikt standpunkt mister - ved den demokratiske prosedyre – gyldighet i og for samfunn og stat når det blir «overstemt» av flertallet. Mot dette står Den katolske kirke opp for vern av religionsfriheten og holder frem statens og samfunnets naturrettslige forpliktelse på fostrets rett til liv.

Som en skranke

Statens velferdsansvar og kravet om individets frihet til å søke «lykken» vil bli omsatt i lovfestet rett til statlig hjelp og støtte til selvmord. Ut fra sitt politiske-etiske paradigme vil Bispemøtet måtte hevde at «et samfunn med legal adgang til ‘aktiv dødshjelp’ er bedre enn et samfunn uten slik adgang.» Troen «på Gud som gir livet, står der som en skranke mot å legalisere aktiv dødshjelp,» har
biskop Byfuglien slått fast (Dagen 28.03). Det stemmer ikke i det hele tatt, når det gjelder den liberale staten. Spørsmålet er om Bispe­møtet har en slik tro? Merkelig at man da ikke eksplisitt avviste selvbestemt abort i den siste uttalelsen. For Gud har jo også gitt fosteret dets liv.

Bernt T. 
Oftestad

Professor emeritus

Gå til innlegget

Frihet og natur i abortsaken

Publisert 5 måneder siden

Den bevegelse som utgjør den viktigste og nærmeste forutsetning for den norske lov om fri abort fra 1978, er Sexpol-bevegelsen som begynte å vinne innpass i mellomkrigstiden.

Norrøne folk sluttet å sette ut spedbarn etter hvert som kristendommen endret individ- og samfunnsmoral. Kristent menneskesyn kolliderte med et ættesamfunn som la vekt på det kollektive fellesskap, ættens fremgang og ære. Det kristne synet ble nedfelt i lovverk og formet mentalitet. Dagens konflikt om abort er annerledes. Det er nytidens tro på det myndige menneskets frihet som står i motsetning til den kristne vekt på menneskets livsrett. 

I nytiden og særlig under Opplysningen holdt man frem frihetens nødvendighet for moral og i politikk. Individet skulle kunne tenke og handle fritt uten å bli styrt av politiske og religiøse autoriteter, religiøse normer, konvensjoner etc. Det har rett til fritt å søke «lykken». I denne streben kommer dets (åndelige) bevissthet til uttrykk. Men for Opplysningen er mennesket samtidig natur, dvs. materie som er bestemt av naturens lover i en innenverdslig, lukket struktur av årsaker og virkninger. Opplysningen spaltet mennesket i to. Det ble et overordnet prosjekt å kunne holde de to «delene» sammen og på et vis integrere dem i en livs- og verdensanskuelse, i etikk, praktisk liv, ja politikk. Men det har ikke lyktes. Hvordan så Opplysningens teoretikere på det ufødte liv? Thomas Hobbes slo fast ut fra naturens lov at enhver eier sin egen kropp. Barnet (fosteret) er derimot morens eiendom, siden det er en del av hennes kropp inntil fødselen (seperasjonen). John Locke hadde vansker med å godta at spebarnet er et menneske. Allerede i Opplysningens antropologi ble det lagt føringer for dagens lov om fri abort. 
Kamp mot Den katolske kirke ble et hovedanliggende for Opplysningen. Det gjaldt å frigjøre mennesket fra kirkelig autoritet og kristen morallære. Et aspekt ved Opplysningens frigjøringsvisjon som gjerne dekkes til, var dens libertinisme, som åpnet for promiskuitet i ulike varianter. Også Maquis de Sade var en del den store franske revolusjon. «Obscenity and Origins of Modernity» henger sammen, hevdet den amerikanske kulturhistorikeren Lynn Hunt i 1996. 

Den bevegelse som utgjør den viktigste og nærmeste forutsetning for den norske lov om fri abort fra 1978, er Sexpol-bevegelsen som begynte å vinne innpass i mellomkrigstiden. Den ble introdusert gjennom venstresosialister som etter hvert inntok sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet. En viktig inspirator og formidler innad i Arbeiderpartiet var den tyske legen og eugeniker Max Hodann, som sammen med psykoanalytikeren Wilhelm Reich var engasjert i bevegelsen for seksuell frigjøring. Den ble knyttet sammen med troen på en radikal sosialistisk omforming av samfunnet. Man så mot det kommunistiske Russland som et ideal. 

Sexpol var en opplysningsbevegelse basert på vitenskapelig kunnskap: psykologi, medisin, samfunnsvitenskap og marxistiske ideer. Freud og Marx ble knyttet sammen. Gjennom kunnskap skulle mennesket settes i stand til å erfare seksuell «lykke». En nødvendig forutsetning var å nedkjempe kirkens og den kristne moralens innflytelse – også praktisk. Sammenhengen mellom seksualitet og unnfangelse av barn måtte brytes, slik at seksualiteten kunne få utfolde seg uten konsekvenser, som kunne forstyrre og blokkere for det frie seksualliv. Mangel på seksuell tilfredsstillelse førte til neuroser. Kunstig prevensjon og fri abort var nødvendige forutsetninger for at dette frigjøringsprogrammet skulle lykkes. 

I Norge la Arbeiderpartiet denne visjonen til grunn for sin politikk ut over i etterkrigstiden, som en del statens undervisnings- og velferdspolitikk. Den sosialistiske arven fra sexpol i mellomkrigstiden ble etter hvert ført videre på radikale feministiske premisser. På 1970-tallet slår denne radikalisering gjennom på bred basis. Den feministiske vinkling var naturlig siden sammenhengen mellom seksuelt samliv og avkom, er gitt ved kvinnens graviditet og hennes fødsel av sitt barn. Det er denne sammenheng kvinnen må frigjøres fra ved prevensjon og ved provosert abort. Hennes frigjøring fra og herredømme over natur er nødvendig. I dette perspektiv blir fødsel av det «uønskede» barn en naturkatastrofe som må forebygges ved abort. 

Med til Opplysningsprosjektet hørte også libertinisme og uhemmet seksuell praksis. På 1960-70-tallet så man fruktene av sexpol-innsatsen i vårt samfunn. Det bredte seg ikke minst i de radikale politiske miljøer en frigjort seksuell praksis. «Klamydiakroken» vokste ut over i samfunnet. Slagordet var: Jeg ligger med hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Her gjaldt den frie selvbestemmelse basert på konsensus mellom seksualpartnerne. Men konsensus hva var det? Om naturen slo inn, og det ble unnfanget et barn, gjaldt den samme frihet. Man måtte selv bestemme om barnet skulle bæres frem.  

Det gjaldt å ha et sikkerhetsnett mot ufrivillig graviditet. Provosert abort kunne også brukes som et prevensjonsmiddel og var derfor et gode. I sexpol-tradisjonen legges det vekt på den nød kvinner havner i som ikke har adgang til eller som på grunn av fordommer, ikke tar abort. Stadig har man holdt frem gravide kvinner i nød for å motivere fri abort. «Offere» for fordommer må reddes fra å ende i psykiske, sosiale og økonomiske vansker. Men her skjer en tilsnikelse. For slike vansker må løses ved omsorg for mor og barn også fra menigheter og det offentlige og ikke ved frihet fra fosteret ved dets død. Ikke minst på kristent hold ha man godtatt denne tilsnikelsen og drevet den rene selvplaging på grunn av «fortidens synder.» Det man glemme er at abortloven gir ikke bare fosterfrihet for kvinnen som mor, men også mannen som far. Og i tillegg frigjøres foreldrenes omverden, slekt og familie, ja til sist samfunn og stat fra å bære omsorg for og i gitte tilfeller byrden med å ta hånd om et nytt menneskeliv. Effektiv og billig som dobbeltmoral gjerne er. 

Den katolske kirke har vært den viktigste motstander av denne kulturutvikling. Motsetningen til sexpol er dyp og skyldes Kirkens kritiske holdning til grunntrekk ved moderniteten. For det første hevder Kirken at fosteret har ikke livsrett fordi vi har felt en verdidom over «celleklumpen» i mors mage. Fosteret er som sådan en menneskelig realitet, blitt til ved naturlig menneskelig formering som frembringer et nytt menneskeliv. Slik er fosteret skapt av Gud, ved mann og kvinne som Guds medskapere gjennom den seksualitet som er gitt dem av Gud. Ved denne læren om skapelsen blir mennesket en enhet mellom ånd og natur på vei mot sitt mål som er legemlig oppstandelse og salighetens enhet med Gud i Kristus. 

Fosterets gudskapte menneskelighet er gitt ved en naturlig seksuell enhet mellom mann og kvinne. Den gudgitte trekanten mor-far-barn- har her sin forankring. Enheten mellom de tre kan brytes opp på forskjellig vis. Fostret kan tas av dage ved villet abort. Det er et brudd på det 5. bud. Man kan praktisere seksuelt samliv med en av samme kjønn. Det er brudd på Guds skapervilje og ordning, åpenbart i GT, eksplisitt ført videre av Kirkens apostler. Og til sist er det å fornekte at det seksuelle samlivet har sin naturlige frukt, barnet, i konflikt med Kirkens lære. Det overordnede formål er å fremme og beskytte livet som åndelig-kroppslig realitet. Også Opplysningen søkt å skape enhet mellom ånd og kropp. Enten ved å bruke ånden/fornuften til å underlegge seg naturen, slik at den bare skal tjene menneskets vilje til nytelse. Eller ved å frigjøre naturen slik at den tar makten over menneskets vilje og fornuft og leder det til en uforbeholden og normløs tilfredsstillelse av seksualbehovet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere