Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Den avgjørende horisonten

Publisert rundt 2 måneder siden

Gitt det paradigmet som biskopene selv har valgt å gi sin tilslutning til, blir deres «verdistandpunkt» ikke noe annet enn det «noen» hevder innen «uenighetsfellesskapet».

Med KrF i regjeringsforhandlinger kom selvbestemt abort på ny inn i samfunnsdebatten. Intensiteten ble omtrent som på 1970-tallet. Argumentene har stort sett vært de samme som den gang. Men viktige politiske forutsetninger er endret. På 1970-tallet var den norske stat ennå en konfesjonell stat. Grunnlovens paragraf 2 (fra 1814) om den evangelisk-lutherske statsreligion sto ved lag. Derfor ble striden om ny abortlov en strid om statskonfesjonens betydning.

Konfesjonsstaten avviklet

Sokneprest Børre Knudsen anførte Grunnlovens paragraf 2 som rettslig grunnlag for sin embetsnedleggelse. Men Høyesterett gjorde det klart at statskonfesjonen ikke la etiske begrensninger på statens lovgivning. I den moderne demokratiske staten skal lovgiverne følge folkeflertallets vilje. Det gir dem suverenitet og monopolistisk autonomi i forhold til andre makter og maktsentra. I dag er konfesjonsstaten avviklet. Vi står igjen med den moderne, demokratiske og liberale staten. Den politiske vilkår for å samtale om abortlov er derfor helt annerledes enn på 1970-tallet.

Ved sin uttalelse av 15.02.2019 vil Bispemøtet i Dnk bidra til samtalen om abort. Man vil skape «et nytt samtaleklima som skal være mer konstruktivt enn på 1970-tallet. Dette er en interessant tilnærming, ikke særlig begrunnet, men politisk tydelig. Bispemøtet legger det liberale demokratiets prosedyre for opinionsdannelse til grunn. Prosedyren består blant annet i
debatt, argumentasjon, «samtale» og dialog innen det man har kalt den «borgerlige offentlighet».

Mot bedre tider

Bispemøtet slutter seg til den demokratiske prosedyre eller metode som utgangspunkt for sitt engasjement. Man unngår likevel ikke de ideologiske utfordringene. Liberalismen har lagt føringer for dagens demokratiske prosedyre. Den blir blant annet tilpasset dens utopiske syn på samfunnsutviklingen: Vi går mot bedre tider. Det som gjelder i dag, er bedre enn det som gjaldt i går. I dette perspektiv er loven om fri abort et fremskritt. Ethvert tilløp til endring eller reversering av den er illegitimt. Dette synet merkes i administrasjonen av den
offentlige debatt. Det er vanskelig å bli sett på som en legitim aktør innen den aktuelle offentlighet, om man ikke på et eller annet vis gir sin tilslutning til abortloven og ser den som et (sakrosankt) fremskritt, fordi den har sikret kvinner frihet og velferd. Fosteret er redusert til en kroppsdel.

Bispemøtet tilpasser seg det ideologiske kravet til en «rett» prosedyre. Man vil sikre seg tillit som en offentlig samtalepartner og slutter seg også uten motforestillinger til liberalismens fortelling om kirkens historie vedrørende ekteskap, fødsel, dåpspraksis, kvinners liv og så videre. Formålet med denne fortelling er ikke å utvikle en begrunnet rekonstruksjon av en fortidig virkelighet, men å frigjøres fra fortiden, det vil si fra det som kan hindre individuell livslykke.

Metode og prosedyre

Siden 1960-tallet, da adgang til abort ble en del av sosiallovgivningen, er velferdsstaten blitt den avgjørende politiske-etiske horisonten. Også for Bispemøtet blir velferdskriteriet det sentrale. «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer, helse, sikkerhet og trygghet for kvinner.» Abort er i dag et sosialt gode som staten må sikre, noe som er i samsvar med Bispemøtets syn.

Den luthersk-konfesjonelle staten er borte. Men hvordan forholder den konfesjonsløse statsmakten seg til religion, konfesjon, kirker og trossamfunn? Prinsipielt sett ut fra det menneskerettslige prinsipp om religionsfrihet, som betyr toleranse overfor ulike religioner og livssyn fra statsmaktens side. Det skal vises respekt for ulikhet. På den bakgrunn har man hevdet at vårt samfunn er et «uenighetens fellesskap» eller et «livssyns­åpent samfunn». Det er å fokusere på demokratisk metode og prosedyre, men gir ingen adekvat bestemmelse av vår tids moderne demokratiske stat. Den innehar maktmonopolet, og den trenger en viss kulturell og moralsk enhet i det folk den styrer. Det er ut fra dens enhetsskapende ideologi den aktuelle demokratiske staten fremfor alt må vurderes.

Prosedural forståelse

Den katolske kirke har i sin vurdering av demokratiet, en statsform som Kirken gir sin støtte, gjort gjeldende visse kjennetegn ved et «autentisk demokrati». Det er bare mulig innen en rettsstat og på basis av en rett oppfatning av den menneskelige person, det vil si verdigheten til ethvert menneske, respekten for menneskerettigheter og at mennesker får del i «det felles gode» anses som formålet med politikken.

Det betyr at en prosedural forståelse av demokratiet ikke strekker til. Det er verdiene som motiverer de demokratiske styreformer som er viktig. Om de mangler eller oppløses, svinner demokratiets dypeste hensikt. Derfor hevder Kirken i sin sosiallære at den etiske relativismen ødelegger demokratiet. Den gjør det umulig å fastholde en ultimat sannhet som kan begrunne og veilede politikken. Mangler en slik sannhet, blir demokratiet lett offer for totalitarisme («totalitært demokrati»). For Den katolske kirke er det et krav at demokratiets politisk-etiske fundament må være i samsvar med «moralloven eller naturretten. Demokratiet hviler ikke seg selv og er ikke et mål i seg selv. Det må ha et tydelig førpolitisk fundament. Når Den katolske kirke kjemper mot (statssikret) abort av ufødt liv, er det for å verne mennesket mot drap, men også for å motvirke at demokratiet mister det høyeste mål for
politisk liv.

Gis ingen begrunnelse

Hvilken stats- og demokratioppfatning har Bispemøtet i Den norske kirke etter at konfesjonsstaten er borte? Bispemøtet berører
dagens demokrati et par ganger: «I Norge har vi demokratiske prosesser for å fastsette lover (…).» Denne prosessen er Bispemøtet særlig opptatt av. Og inn i denne vil man «fremholde at menneskeverdet er gitt av Gud, og ikke avhengig av funksjonsevne.» Dessuten at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» Den siste påstanden gis ingen begrunnelse. Det vises ikke til mennesket som skapt i gudsbilde, det 5. bud eller retten til liv som en menneskerett.

Det er merkelig at biskoper overser dette, og derfor sitter man igjen med spørsmålet om de mener at fosterets «verdi» er en sannhet som forplikter det enkelte menneske, samfunnets fellesskap og staten? Ut fra det paradigmet som biskopene selv har valgt (å konsentrere seg om demokrati som en bestemt politisk metode eller prosedyre), blir dessverre deres «verdistandpunkt» ikke noe annet enn det «noen» hevder innen «uenighetsfellesskapet». Men et slikt standpunkt mister - ved den demokratiske prosedyre – gyldighet i og for samfunn og stat når det blir «overstemt» av flertallet. Mot dette står Den katolske kirke opp for vern av religionsfriheten og holder frem statens og samfunnets naturrettslige forpliktelse på fostrets rett til liv.

Som en skranke

Statens velferdsansvar og kravet om individets frihet til å søke «lykken» vil bli omsatt i lovfestet rett til statlig hjelp og støtte til selvmord. Ut fra sitt politiske-etiske paradigme vil Bispemøtet måtte hevde at «et samfunn med legal adgang til ‘aktiv dødshjelp’ er bedre enn et samfunn uten slik adgang.» Troen «på Gud som gir livet, står der som en skranke mot å legalisere aktiv dødshjelp,» har
biskop Byfuglien slått fast (Dagen 28.03). Det stemmer ikke i det hele tatt, når det gjelder den liberale staten. Spørsmålet er om Bispe­møtet har en slik tro? Merkelig at man da ikke eksplisitt avviste selvbestemt abort i den siste uttalelsen. For Gud har jo også gitt fosteret dets liv.

Bernt T. 
Oftestad

Professor emeritus

Gå til innlegget

Frihet og natur i abortsaken

Publisert 3 måneder siden

Den bevegelse som utgjør den viktigste og nærmeste forutsetning for den norske lov om fri abort fra 1978, er Sexpol-bevegelsen som begynte å vinne innpass i mellomkrigstiden.

Norrøne folk sluttet å sette ut spedbarn etter hvert som kristendommen endret individ- og samfunnsmoral. Kristent menneskesyn kolliderte med et ættesamfunn som la vekt på det kollektive fellesskap, ættens fremgang og ære. Det kristne synet ble nedfelt i lovverk og formet mentalitet. Dagens konflikt om abort er annerledes. Det er nytidens tro på det myndige menneskets frihet som står i motsetning til den kristne vekt på menneskets livsrett. 

I nytiden og særlig under Opplysningen holdt man frem frihetens nødvendighet for moral og i politikk. Individet skulle kunne tenke og handle fritt uten å bli styrt av politiske og religiøse autoriteter, religiøse normer, konvensjoner etc. Det har rett til fritt å søke «lykken». I denne streben kommer dets (åndelige) bevissthet til uttrykk. Men for Opplysningen er mennesket samtidig natur, dvs. materie som er bestemt av naturens lover i en innenverdslig, lukket struktur av årsaker og virkninger. Opplysningen spaltet mennesket i to. Det ble et overordnet prosjekt å kunne holde de to «delene» sammen og på et vis integrere dem i en livs- og verdensanskuelse, i etikk, praktisk liv, ja politikk. Men det har ikke lyktes. Hvordan så Opplysningens teoretikere på det ufødte liv? Thomas Hobbes slo fast ut fra naturens lov at enhver eier sin egen kropp. Barnet (fosteret) er derimot morens eiendom, siden det er en del av hennes kropp inntil fødselen (seperasjonen). John Locke hadde vansker med å godta at spebarnet er et menneske. Allerede i Opplysningens antropologi ble det lagt føringer for dagens lov om fri abort. 
Kamp mot Den katolske kirke ble et hovedanliggende for Opplysningen. Det gjaldt å frigjøre mennesket fra kirkelig autoritet og kristen morallære. Et aspekt ved Opplysningens frigjøringsvisjon som gjerne dekkes til, var dens libertinisme, som åpnet for promiskuitet i ulike varianter. Også Maquis de Sade var en del den store franske revolusjon. «Obscenity and Origins of Modernity» henger sammen, hevdet den amerikanske kulturhistorikeren Lynn Hunt i 1996. 

Den bevegelse som utgjør den viktigste og nærmeste forutsetning for den norske lov om fri abort fra 1978, er Sexpol-bevegelsen som begynte å vinne innpass i mellomkrigstiden. Den ble introdusert gjennom venstresosialister som etter hvert inntok sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet. En viktig inspirator og formidler innad i Arbeiderpartiet var den tyske legen og eugeniker Max Hodann, som sammen med psykoanalytikeren Wilhelm Reich var engasjert i bevegelsen for seksuell frigjøring. Den ble knyttet sammen med troen på en radikal sosialistisk omforming av samfunnet. Man så mot det kommunistiske Russland som et ideal. 

Sexpol var en opplysningsbevegelse basert på vitenskapelig kunnskap: psykologi, medisin, samfunnsvitenskap og marxistiske ideer. Freud og Marx ble knyttet sammen. Gjennom kunnskap skulle mennesket settes i stand til å erfare seksuell «lykke». En nødvendig forutsetning var å nedkjempe kirkens og den kristne moralens innflytelse – også praktisk. Sammenhengen mellom seksualitet og unnfangelse av barn måtte brytes, slik at seksualiteten kunne få utfolde seg uten konsekvenser, som kunne forstyrre og blokkere for det frie seksualliv. Mangel på seksuell tilfredsstillelse førte til neuroser. Kunstig prevensjon og fri abort var nødvendige forutsetninger for at dette frigjøringsprogrammet skulle lykkes. 

I Norge la Arbeiderpartiet denne visjonen til grunn for sin politikk ut over i etterkrigstiden, som en del statens undervisnings- og velferdspolitikk. Den sosialistiske arven fra sexpol i mellomkrigstiden ble etter hvert ført videre på radikale feministiske premisser. På 1970-tallet slår denne radikalisering gjennom på bred basis. Den feministiske vinkling var naturlig siden sammenhengen mellom seksuelt samliv og avkom, er gitt ved kvinnens graviditet og hennes fødsel av sitt barn. Det er denne sammenheng kvinnen må frigjøres fra ved prevensjon og ved provosert abort. Hennes frigjøring fra og herredømme over natur er nødvendig. I dette perspektiv blir fødsel av det «uønskede» barn en naturkatastrofe som må forebygges ved abort. 

Med til Opplysningsprosjektet hørte også libertinisme og uhemmet seksuell praksis. På 1960-70-tallet så man fruktene av sexpol-innsatsen i vårt samfunn. Det bredte seg ikke minst i de radikale politiske miljøer en frigjort seksuell praksis. «Klamydiakroken» vokste ut over i samfunnet. Slagordet var: Jeg ligger med hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Her gjaldt den frie selvbestemmelse basert på konsensus mellom seksualpartnerne. Men konsensus hva var det? Om naturen slo inn, og det ble unnfanget et barn, gjaldt den samme frihet. Man måtte selv bestemme om barnet skulle bæres frem.  

Det gjaldt å ha et sikkerhetsnett mot ufrivillig graviditet. Provosert abort kunne også brukes som et prevensjonsmiddel og var derfor et gode. I sexpol-tradisjonen legges det vekt på den nød kvinner havner i som ikke har adgang til eller som på grunn av fordommer, ikke tar abort. Stadig har man holdt frem gravide kvinner i nød for å motivere fri abort. «Offere» for fordommer må reddes fra å ende i psykiske, sosiale og økonomiske vansker. Men her skjer en tilsnikelse. For slike vansker må løses ved omsorg for mor og barn også fra menigheter og det offentlige og ikke ved frihet fra fosteret ved dets død. Ikke minst på kristent hold ha man godtatt denne tilsnikelsen og drevet den rene selvplaging på grunn av «fortidens synder.» Det man glemme er at abortloven gir ikke bare fosterfrihet for kvinnen som mor, men også mannen som far. Og i tillegg frigjøres foreldrenes omverden, slekt og familie, ja til sist samfunn og stat fra å bære omsorg for og i gitte tilfeller byrden med å ta hånd om et nytt menneskeliv. Effektiv og billig som dobbeltmoral gjerne er. 

Den katolske kirke har vært den viktigste motstander av denne kulturutvikling. Motsetningen til sexpol er dyp og skyldes Kirkens kritiske holdning til grunntrekk ved moderniteten. For det første hevder Kirken at fosteret har ikke livsrett fordi vi har felt en verdidom over «celleklumpen» i mors mage. Fosteret er som sådan en menneskelig realitet, blitt til ved naturlig menneskelig formering som frembringer et nytt menneskeliv. Slik er fosteret skapt av Gud, ved mann og kvinne som Guds medskapere gjennom den seksualitet som er gitt dem av Gud. Ved denne læren om skapelsen blir mennesket en enhet mellom ånd og natur på vei mot sitt mål som er legemlig oppstandelse og salighetens enhet med Gud i Kristus. 

Fosterets gudskapte menneskelighet er gitt ved en naturlig seksuell enhet mellom mann og kvinne. Den gudgitte trekanten mor-far-barn- har her sin forankring. Enheten mellom de tre kan brytes opp på forskjellig vis. Fostret kan tas av dage ved villet abort. Det er et brudd på det 5. bud. Man kan praktisere seksuelt samliv med en av samme kjønn. Det er brudd på Guds skapervilje og ordning, åpenbart i GT, eksplisitt ført videre av Kirkens apostler. Og til sist er det å fornekte at det seksuelle samlivet har sin naturlige frukt, barnet, i konflikt med Kirkens lære. Det overordnede formål er å fremme og beskytte livet som åndelig-kroppslig realitet. Også Opplysningen søkt å skape enhet mellom ånd og kropp. Enten ved å bruke ånden/fornuften til å underlegge seg naturen, slik at den bare skal tjene menneskets vilje til nytelse. Eller ved å frigjøre naturen slik at den tar makten over menneskets vilje og fornuft og leder det til en uforbeholden og normløs tilfredsstillelse av seksualbehovet.

Gå til innlegget

Mange har uttrykt sorg, ja, forferdelse over uttalelsen om abort fra Bispemøtet i Den norske kirke (Dnk). Jeg hører også til blant dem.

Mange har uttrykt sorg, ja, forferdelse over uttalelsen om abort fra Bispemøtet i Den norske kirke (Dnk). Jeg hører også til blant dem. Ser man dette i et bredere kulturelt og ­samfunnsetisk perspektiv, er det all grunn til dyp bekymring. Katolikker har vist til den skandinaviske bispeuttalelsen fra 1999, som er god. Også fra biskopene i Dnk kom det ­solide uttalelser på 1970-tallet. Man har vist til Børre Knudsen, Per Kørner og ­Ludvig Nessa og ­deres engasjement.

Ettertanken siger nå inn over meg litt ­etter litt. Sterke krefter i kirkefolket ble utløst til kampen mot fri abort ut over på 1970-tallet. Da Per Lønning forlot sin bispestilling i 1975, samlet det mange innen kirken. Denne ­bevissthet var lenge levende. Men etter hvert mistet mange gnisten. Jeg vil se bispemøtets uttalelse som et genuint uttrykk for den ­(filosofiske) og teologiske profil som kjennetegner Dnk. Dette er ideologien hos dem som har den kirkelige makten. Vil man nå resignere og la seg nøytralisere?

Det som ikke ble gjort under de 30 år som er gått siden 1970-tallet, er at man unnlot å gå ned til fundamentene for proabort-standpunktet. En slik analyse er nødvendig og dens konklusjoner må formidles til de mange. Uten en slik teologisk og filosofisk opprustning blir det med de sterke reaksjoner en begrenset tid.

Gå til innlegget

Er flere barn et statsformål?

Publisert 4 måneder siden

Skal vi kunne sikre velferdsstatens fremtid, må fødselstallet bli større. Det var ­budskapet fra statsminister Erna Solberg i talen ved nyttår. Oppfordringen har utløst ulike reaksjoner. Fra Sverige heter det at vi bare kan øke antall innvandrere, så sikrer vi fremtiden for velferdsstaten. Negative reaksjoner fra feministhold har heller ikke latt vente på seg. Kanskje var statsministerens oppfordring en gest til KrF i forkant av regjeringsforhandlingene. Uansett, for oss som har kjempet for «livsrett og menneske­verd» for det ufødte liv, var statsministerens ord interessante, fordi hun på sitt vis taler livets sak og slik åpner for en debatt som har vært låst i lang tid.

Når flere barn anføres som et mål som staten vil fremme, vil de ideologiske ­premisser være avgjørende. I Det tredje rike ble kvinner som fødte mange barn, betraktet som heltinner. Premisset var at staten trengte soldater. Vår statsminister har et helt annet formål. Velferdsstaten skal tjene livet. Den er tross sine mangler en omsorgsstat. Den skal komme den enkelte og familiene til hjelp med støtte og omsorg.

Velferdsstaten er ikke noe mål i seg selv. Den skal tjene mennesker. Viktig er det at den da ikke baseres på en ideologi som opphever det fundamentalt humane: ­mennesket som mann og kvinne – hvis ­fellesskap frembringer barnet. I det ligger ikke bare samfunnets fremtid, men den sosio-biologiske relasjon mellom mor-far-barn er også samfunnets urcelle. ­Flere barn er et godt statsformål når staten oppfatter seg selv som sekundær i forhold til sam­funnets sosio-biologiske urcelle, og skal tjene den både som rettsstat og velferdsstat

Gå til innlegget

Michelet misforstår

Publisert 6 måneder siden

Okkupasjonen innbyr til moraliserende historieskrivning. Men Marte Michelet kan ikke overse den tidsgitte kontekst.

I en rekke bidrag i dagspressen blir Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? (2018) kraftig kritisert for uvederheftig historieskrivning om motstandskampen under okkupasjonen. Michelet ønsker også å ramme kirkens kamp og kristendommens betydning.

Torleiv Austad bekrefter hennes kritikk i Vårt Land 27. november: Kirken tok ikke varslene om aksjonen mot jødene alvorlig. Man gjorde for lite og handlet for sent.

Konstant innvending. 

En moralsk anklage om at man kunne ha gjort mer, vil kunne reises i en enhver situasjon og i enhver sak. Den vil aldri kunne vurderes, eventuelt nøytraliseres eller avvises, om man ikke overveier kontekst og vilkår for den man anklager. Michelet gjør ikke det. Det mangler også i stor grad hos Austad.

Okkupasjonen innbyr til moraliserende historieskrivning. Men historikeren kan ikke overse den tidsgitte kontekst. Det betyr at vi ikke uten videre kan bruke de individuelle menneskerettigheter (fra 1948) som moralsk målestokk for vurdering av handlemåten til datidens personer og miljøer. Menneskerettighetene sto ikke høyt i kurs i en tid med alminnelig tvangssterilisering og utbredt rasisme også i demokratiene. Vi oppgir likevel ikke den moralske vurdering. Men her forutsettes det at man ser på antisemittisme og jødehat som en ubetinget ond realitet. Bare slik kan det moralske perspektivet forsvares mot å bli relativisert.

Det gamle kirkelige jødehatet var religiøst, ja, teologisk begrunnet. På den bakgrunn blir Hebreerbrevet fra 1942 epokegjørende med sitt oppgjør nettopp med kristelig motivert jødehat. Det holdes frem at Jesus Guds Sønn ble født av en jødisk kvinne og vokste opp som jøde i et jødisk hjem. Dette var et kristent ja til jødefolket. Det gav som politisk-etiske konsekvens at jøders menneskerett og menneskeverd var gitt. Jødehatet og antisemittismen var ond i seg selv fordi den krenker Gud og fornekter kristen lære om frelsen. Hvilket prinsipielt etiske syn leder Michelet moraliserende historieskrivning?

Oppsiktsvekkende. 

Michelets moralske agenda kommer frem når hun tar for seg kristendommens betydning i motstandskampen. Det er oppsiktsvekkende at hun ser den kristne motivering for motstanden som den avgjørende årsak til at så vel kirke som også hjemmefront sviktet jødene. «Kirken var ikke alene om å gjøre kristendommen til en del av selve grunnlaget for motstandskampen,» skriver Michelet (112).

Hun finner det samme anliggende på «ledende motstandshold» og viser til advokat Trygve Wyllers i den illegale avisen Norsk Front (april 1941) og til høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderups opprop mot opplæring av barn og ungdom i nazistisk ideologi. Begge personer var sentrale skikkelser i motstandskampen. De holdt frem at det norske samfunn bygde på «Eidsvoll-grunnloven», at vårt kulturgrunnlag er formet av kristendommen, demokrati og humanisme. Vi er et kristent land. Og kampen om oppdragelsen av barn og unge er en kamp mot nazismens «hedenske» syn (113).

Passet ikke inn. 

Nazismen er «hedensk», slo Wyller og Schjelderup fast. Og Michelet legger til at også for kirken og de kristne var jødedommen «hedensk». Det gir premisser for den konklusjonen hun ønsker: Når man bekjempet det nazistiske hedenskapet, hvorfor skulle man da redde det jødiske? Her «passet ikke et forsvar for jødene inn. Snarere tvert imot», skriver Michelet (114).

Michelets resonnement kan lett plukkes fra hverandre. Den kristne motivering for motstanden var forankret folkeretten. Ved å bryte norsk statsrett/Grunnlov, altså Grunnlovens paragraf 2 om statens offentlige religion, gikk okkupanten ut over grensene for styret av Norge som folkeretten hadde satt. Å ville opplære ungdommen/folket i nazistisk ideologi, innføre et totalitært voldsstyre, krenke samvittigheter og forfølge jøder, var i strid med statens grunnlovfestede religion.

Troløse. 

Michelet ser ikke at ut fra Hebreerbrevet kunne kirken umulig se på jødedom som hedenskap. Heller ikke kirkens antijødiske tradisjon så på jødene som hedninger. Jødenes «svik» hadde tvert imot den forutsetning at de ikke var hedninger, men derimot jøder som var «troløse».

Det er vanskelig å se hvilket etisk paradigme Michelet legger til grunn for sin moralistiske historieskrivning. Men det er åpenbart et mål å ramme de som ut fra kristen tro bekjempet nazismen. Dermed diskrediteres fortidens norske konfesjonsstat og dens nasjonale folkekirke. Emansipasjonen fra den kristne religionen og sekulariseringen får på det vis en politisk-moralsk bekreftelse ut fra historien. En bekreftelse må uansett hvile på en vederheftig oppfatning av fortiden. Men det mangler hos Michelet. På det avgjørende punkt målbærer hun påstander som ikke er i samsvar med virkeligheten.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere