Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Annenrangs borgere?

Publisert over 3 år siden

Må troende mennesker slutte seg til en sekularistisk livsanskuelse for å gis adgangskort til det politiske liv?

For å komme i betraktning som ordfører, måtte Shuaib Sultan avsverge den islamske lære om homofili.

Debattredaktør Johannes Morken har treffende kalt dette for ”en politisk korrekt bekjennelsesplikt”.  Men i det liberale demokrati er vi alle borgere med rett til å påvirke statsstyret ved å ytringer i offentligheten. Og enhver borger vil kunne ha gis offentlig stilling med myndighet til å styre samfunnet. I dag forsøker politiske krefter å blokkere troendes borgerrettigheter. De blir annenrangs borgere. Aftenpostens Thomas Boe Hornburg har hevdet at Oslo ”ikke kan ha en ordfører som mener homofili er synd.” Også andre saker kan bli et sekularistisk bekjennelsesspørsmål.                                                                   

Hvorfor betraktes religiøst troende på denne måten ? I følge dagens hegemoniske tenkesett krenker de troende både frihets- og likhetsidealet og bidrar til å svekke andre menneskers rett til å føle "lykke" og ha "et godt liv". Frihet betyr fravær av undertrykkelse og tvang. Men friheten omsettes også positivt ved at mennesker fritt realiserer det de oppfatter som "det gode liv". Men det er omstridt hva som egentlig er "det gode liv".                                     

I homofilisaken gjør man homofiles seksuelle selvrealisering til en del av koden for "det gode liv". Og denne koden skal stat og samfunn og kirkene følge og innrette seg etter. Men har man funnet den rette koden for politikk og kultur, så trenger man ikke lenger frihet. Nå gjelder det bare å få denne koden innført i hele samfunnet. Er koden funnet, er det ikke lenger nødvendig med  frihet. Å forlange politisk "frihet fra" å godta den vil miste sin begrunnelse. Her ligger kimen til et totalitært samfunn. Men i frihetsidealet ligger også toleranse overfor avvikere, mindretall etc. Å gjøre personer til annenrangs borgere på grunn av religiøs overbevisning, blir utålelig intolerant (Harald Stanghelle, Aftenposten 21.09.). Men troende kristne vil ikke akseptere enhver kode for det gode liv. De vil uansett følge den de finner i naturrett og Bibel.                          

Troende bryter det demokratiske likhetsprinsipp, hevdes det. Likhetsprinsippets enkle poeng er at det som er likt, skal behandles likt.  (Lik lønn for likt arbeid). Kravet om likebehandling spiller en viktig rolle i homodebatten. Det er ut fra likhetsprinsippet troende beskyldes for diskriminering, at de står for apartheid i forhold til homofile. Nå er det umulig å komme forbi ulikheten mellom hetero- og homoseksualitet. Men likhet mener de liberale å sikre ved en abstraksjon som "opphever" empirisk gitt ulikhet. Hetero og homo har ulik seksuell praksis, men i begge tilfeller er det seksualitet vi står overfor. Og seksualitet er likseg selv uansett form for praksis. Konsekvensen av en slik abstraksjon er at en rekke seksuelle praksiser (pedofili, nekrofili, zoofili) blir like og må behandles likt. Men det tas det gjerne avstand fra. Da tar man sin tilflukt til en annen abstraksjon - begrepet kjærlighet.                                   

Hetero- og homofiles kjærlighet er lik, hevdes det. Nå er kjærlighet så mangt: kjærlighet mellom foreldre og barn, mellom søsken, mellom venner av samme og ulikt kjønn osv. osv. Disse konkretiseringer av kjærlighet er ikke like. De "behandles" da heller ikke likt.                                                                                  

Hva skiller homofiles kjærlighet fra for eks. vennekjærlighet? Det blir til sist den seksuelle komponenten. Da står man igjen overfor ulikheten mellom hetero- og homoseksualitet, og det abstrakte begrep om seksualitet må trekkes inn som legitimerer ulike seksuelle varianter. Noen vil kanskje være "rause" og "inkluderende" og gjøre alle seksuelle varianter likeverdige (panseksualitet).                                                                                                          

Så vel frihets- som likhetsprinsippet blir vanskelige når de konkretiseres. Og de bør konkretiseres ellers blir det bare tomme begreper. Dette problem ble innsett på representativt FN-hold allerede i 1948: Ut fra ulike filosofier og religioner var man enige om menneskerettighetene, men når de skulle begrunnes, vil enigheten bryte sammen. Men ulike teoretiske begrunnelser slår inn når rettighetene skal gis innhold. For Den katolske kirke er retten liv den høyeste menneskerettighet. Slik er det ikke for den sekularistiske liberalisme.                                                                                                   

Liberalistisk sekularisme har et politisk-utopisk grunndogme: Historien fører oss stadig fremover mot et bedre og lykkeligere samfunn. Kristne blir betraktet som bremseklosser for en slik utvikling. De er antikverte og reaksjonære. Vi deler ikke denne fremtidsoptimismen. Men hvordan samsvarer den med sekularismens egen autoriserte forståelse av historien? I den darwinistiske evolusjonslære har ikke naturhistorien noe formål eller mål. Det er ut fra kulturelle "verdier" man da må tillegge historien mening. Men den finnes bare i moderne menneskers subjektive bevissthet og ikke i den virkeligheten som moderniteten selv mener å ha erkjent på en objektiv vitenskapelig måte.                                             

Kristen tenkning er i sine grunnforutsetninger annerledes og i konflikt med de moderne ideologier - også den moderne liberalisme. Den provoserer særlig sterkt når den konkretiserer dens "verdier" ved å trekke dem inn i virkeligheten. Da er de langt fra universale og evidente.                  

                                               

Gå til innlegget

Antikatolisismen - hvordan skal den forstås?

Publisert rundt 4 år siden

Vårt Land har gitt spørsmålet om norsk antikatolisisme bred plass (VL.11.6).

Og det gjør inntrykk å lese beretningen til sr. Anne-Bente Hadland om diskriminering. Marta Steinsviks voldsomme felttog mot så vel katolisismen som jødedommen under mellomkrigstiden trekkes også frem. Men her slås det inn åpne dører. Kirkehistorikeren Kristin Norseth har for lengst skrevet om Steinsvik og kritisert heltebildet av henne.            

Hvordan skal man forstå antikatolisismen? Flere perspektiver er nødvendige. Det gis en teologisk dogmatisk antikatolisisme - en arv fra reformasjonen, men levende helt frem til i dag. Sentrale deler av katolsk lære anses da i strid med Skriften og/eller "evangeliet". Slikt hevdes ikke bare av lutherske konfesjonalister og radikale fundamentalister. Markant og konsekvent antikatolisisme finner vi ikke minst innen den liberale protestantisme. Fra 1890-tallet og frem til i dag har antikatolisismen vært et sentralt trekk ved ulike varianter av moderne protestantisme. Fra det hold kom bl.a. massiv kritikk av den (begrensede)samforstand mellom Den katolske kirke og lutheranere om rettferdiggjørelseslæren.                                               

Det må ikke glemmes at teologisk-dogmatisk antikatolisisme har sin parallell i katolsk antiprotestantisme, et karakteristisk trekk ved katolisismen før Det annet vatikankonsil. I trosbekjennelsen konvertitten avla ved sin opptagelse i kirken, heter det: "Jeg N.N. (...) er kommet til erkjennelse av, at ingen kan frelses utenfor den tro som holdes, tros, forkynnes og læres av den hellige katolske apostoliske romerske kirke. Det smerter meg meget, at jeg har befunnet meg i alvorlige villfarelser imot den, efter som jeg, ved å være født utenfor denne kirke, har hyldet og trodd lærdomme som strider mot dens lære." Det annet vatikankonsil endret mye - også denne trosbekjennelsen, og godt var det.                                                          

I den protestantiske vekkelsestradisjonen - i og utenfor Den norske kirke - finnes en dyp og intens antikatolisisme: Den katolske kirke er prestesentrert, ritualistisk, premierer gjerningskristendom, som skygger for Jesu fullkomne verk på Golgata. Særlig provoserende er mariologi og helgendyrkelse. Katolisismen representerte "overtro "og "hedenskap". Her støter ikke bare religiøse kulturer sammen, men ulike trosanskuelser. Jo nærmere vekkelseskristendommen har stått reformert og radikalprotestantisk teologi, jo sterkere har antikatolisismen blitt.                 

Hva består konflikten med katolisismen i? Det går om kirkesyn og antropologi og mye annet. Selv tror jeg at katolsk vekt på sakrament og sakramentalt liv lar seg vanskelig forene med protestantismens ord-teologi, som setter prekenen i sentrum. Selv nattverden er en form for forkynnelse. Mens katolisismen legger vekt på Kristi sakramentale nærvær og offeret av Kristus i messen.                                                             

På 1800-tallet ble antikatolisismen politisk-ideologisk motivert ut fra nasjonalistisk liberalisme. Liberalismen hadde gitt større frihet i samfunnet, ikke minst religiøst. Ikke-lutherske trossamfunn kunne drive lovlig virksomhet i landet fra 1845. Men frigjøringsprosessen aktualiserte også spørsmålet om hva som skulle gi enhet i samfunnet. Skulle den lutherske statsreligionen kunne bære enheten? Hva da med det liberale demokrati? Kanskje kunne nasjonalbevisstheten virke samlende?                              

Katolisisme var ikke kompatibel med noen av modellene for samling og enhet. Den var uluthersk, og på 1800-tallet antiliberal og udemokratisk, slett ikke "norsk", men "romersk". Men liberalismen motiverte religionsfrihet, toleranse og pluralisme. Ut fra disse ideal hadde katolisismen, også jesuittene, full rett til å virke i det norske samfunn. Det var ikke sympati med det katolske som nedbygget den offentlige antikatolisisme, men lojalitet mot liberalismens frihetsideal.                                                                 

Det er nærliggende for katolikker å gå til felts mot antikatolisismen ut fra det liberale frihets- og toleranseideal. Man tilhører en gruppe som har vært utstøtt, diskriminert osv. osv.  Men er det adekvat i dag og fruktbart? Man plasserer seg selv blant Romfolket, De reisende, muslimer osv. Og man viser til  at man har vært offer og er det litt ennå. Hos katolikker fremmer det indirekte enten husmannsånd eller arrogant tilbaketrekning. Etter konsiler har mye skjedd. Økumenisk er Den katolske kirke institusjonelt integrert i Norges Kristne Råd. Karismatikken og interessen for åndelig liv har åpnet broer mellom katolsk og protestantisk. Flere ting kunne vært nevnt, som har integrert Den katolske kirke i det kristne Norge. I dag er Den katolske kirke en naturlig del av kristennorge.                                                         

Selvsagt er ikke antikatolisismen død. Den møter oss i moderne liberalistisk sekularisme. Det annet vatikankonsil og etterfølgende paver(særlig Johannes Paul II) holdt en klar front mot forakten for menneskets rett til liv som de liberale demokratier står for. Katolisismens etiske lære om ekteskap, familie, seksualitet osv. ligger fast, tuftet på naturrett og kristen åpenbaring. I nordisk sammenheng har katolske biskoper - fra 1971 og inn i det nye årtusen - kommet med en rekke tunge uttalelser om familie og ekteskap og livsrett og menneskeverd. Etter hvert er det dessverre blitt stille fra den kanten.                       

I stedet for å varme opp historien om Marta Steinsvik og sutre over hennes illiberale holdninger, burde katolikker ta utfordringen fra tidens sekularistiske antikatolisisme, slik pavene Johannes Paul II og Benedict XVI gjorde. Noen dyktige katolikker er engasjert i denne kulturkampen. De trenger støtte - ikke minst fra toppledelsen i kirken. 

Gå til innlegget

Rieber-Mohn i to ulike organisasjonskulturer

Publisert rundt 4 år siden

I dag må man høre 
til blant «vennene» for å kunne påvirke i Den katolske kirke, om man da ikke er ansatt i Geelmuyden og Kiese.

Det pågår en diskusjon om Vårt Lands dekning av 
Georg Fredrik Rieber-Mohns engasjement i den pågående konflikt i Den katolske kirke har vært «tendensiøs».
Avisen skal ha ros for å ha reist 
viktige og interessante problemstillinger. Rieber-Mohn har hatt og har en høy posisjon i det norske demokrati. Som styreleder i Fritt Ord represen­terer og målbærer han en grunn­leggende demokratisk verdi: sikring av ytringsfrihet, fremfor alt å sikre den for de avvikende stemmer.

I det ligger å gi honnør til såkalte 
varslere. Når han nå tar et særlig 
ansvar i kirken, skjer det i en organisa­sjon av en ganske annen art enn det borgerlige demokrati. En slik «overgang» vil aktualisere visse spørsmål.

Enevoldsfyrsten. Hva kjennetegner kirken som organisasjon så vel internasjonalt som regionalt? Det gis analogier i fortid og nåtid. Enevoldsfyrsten av «Guds nåde» styrte Norge frem til 1814.

Den katolske kirkes organisasjon har flere likhetstrekk med enevoldsstaten: en hierarkisk ledelse, hemmelighold, manglende transparens, bruk av «munnkurv» osv. Biskopen har sine venner, som har en privilegert posisjon, fordi han selv har gitt dem denne gunst.

I antikatolsk polemikk kalles 
katolikker for naive barn. I hvert fall har den katolske «allmuen» få andre 
muligheter til å påvirke de styrende enn ved å sende «petisjoner» til den kirkelige øvrigheten, dvs. til nuntius eller til Roma. Men det er lenger vei til Roma enn det var for 1700-tallets norske bønder til kongen i København. Vel har kirken sine råd der «allmuen» er med, men det finnes ingen fora for samtale og kritiske vurderinger der alle «undersåtter» kan delta.

Man må i dag høre til blant «vennene» for å kunne påvirke, om man da ikke er ansatt i Geelmuyden og Kiese.

Styringsrett. I den norske katolisisme har det de siste måneder vokst frem en forsiktig drøftende kirkelig offentlighet. Man har sett katolikker stå offentlig frem i pressen og på blogger med sine meninger om kirkens ledelse. De har forskjellig bakgrunn og forutsetninger. Men mange av dem samles i oppfordring til strukturelle endringer av kirkens styringssett.

Ingen seriøs katolikk ønsker en kirke med en konsekvent demokratisk ordning. Men det kreves endringer: fremfor alt innsyn og transparens når det gjelder økonomi, i saker som bestemmer kirkens kurs og strategi, ansettelses­praksis og andre vitale spørsmål, slik at de kan drøftes i åpne fora.

Åpenhet. Dette er slett ikke et uttrykk for antikatolisisme, snarere tvert imot. Det annet vatikankonsil åpnet kirken for demokratiske verdier — 
ikke bare utad, men også innad. En pastoral instruksjon, «Fellesskap og utvikling», kom i 1971. Her heter det: «Noe vil mangle i kirkens liv om den ikke har en offentlig opinion» (114-125).

Utviklingen av en offentlig opinion 
i kirken krever blant annet åpen 
informasjon, dialog og samtale der alle kan delta. Har ledelsen av Den 
katolske kirke i Norge med biskopen i spissen gjort forsøk på å utvikle en slik offentlighet? Jeg kan ikke se det. For her kreves noe ganske annet enn å hente inn egne «venner».

Det er inn i dette problemfylte 
rommet Rieber-Mohn beveget seg ved å bli engasjert av biskopen. For dagens katolske krise har minst to sentrale 
aspekter: registreringssaken og 
kirkens strukturelle styringsproblemer. Det spørsmålet som melder seg, er om de ideal som Rieber-Mohn står for blant annet som leder av Fritt Ord, får betydning for hans bistand til 
biskopen i dagens krise?

Rieber-Mohn skulle være den første til å stille seg bak oppfordringen til strukturell reform.

FLRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.6.2015

Gå til innlegget

Kritisk, konstruktiv katolsk debatt

Publisert over 4 år siden

Saken om feilregistrering av katolikker vil få sin avslutning. Og den kan bli kostbar for Oslo katolske bispedømme. Men den har utløst prosesser i det katolske folk som peker ut over dagens situasjon og fremover.

Vi ser tilløpet til en katolsk deloffentlighet. Lekfolk reflekterer og drøfter med hverandre  det interne livet i Kirken - kritisk og konstruktivt og med uttalt respekt for katolsk lære og ordning.  Man har reagert på kirkeledelsens håndtering av medlemskapssaken, særlig forsøket på å innskrenke ytringsfriheten og på engasjementet av Geelmeyden & Kiese. Det man ønsker,  er sann og dekkende informasjon, større grad av innsyn i ledelsens disposisjoner, rom for samtale om kirkelig saker og mulighet for påvirkning av kirkens ledelse. 

Den katolske deloffentlighet som nå tar form, utfoldes primært  på nettet, på sr. Anne Bente Hadlands blogg Ave Crux, Spes Unica. Det var da også hennes modige kritikk av kirkeledelsen som utløste det hele. I den norske katolisismes historie står vi her overfor noe helt nytt. Det har tidligere forekommet offentlig debatt mellom katolikker om "katolske saker". Jeg har selv deltatt i den.

Men det var påfallende hvordan katolske prominenser da forfalt til bruk av sjikane mot andre. Mer betenkelig var det likevel at Kirkens høyeste ledelse i det stille forsøkte å regulere debattrommet. Den katolske biskopen bad MF begrense min frihet som kirkelig debattant. Noe som fakultetet selvsagt avviste. Innen en slik kirkelig kultur trives ikke fri meningsutveksling. Omkostningene blir for store for dem som ikke er i kritthuset, men også for det alminnelige fellesskapet i Kirken. Hierarkiske, autoritære styringsformer vil lett kunne stimulerer til medløperi og beregnende karrierisme hos noen, mens andre gir opp Kirken., for der hører man ikke hjemme.

Den katolske kirkeretten fra 1983, som reflekterer den teologiske nyorienteringen som kom med Det annet vatikankonsil (1962-65), har tatt opp  temaet Plikter og rettigheter for de troende.  Naturlig siden konsilet utviklet en lære om Kirken der lekfolket ble tilkjent et selvstendig apostolisk oppdrag i dens misjon.

Men om "folket" står sentralt, så er ikke Den katolske kirkes organisasjon som det liberale borgerlige demokrati. Den er hierarkisk styrt av pave, biskoper og prester.  Den har en dogmatisk og etisk lære gitt i Skrift og tradisjon som ikke bestemmes av folkeflertallet, men til sist av paven som autoritativ utlegger av Skriften og tradisjonen. Men hierakiet er til for folket. Det skal ha omsorg for dets åndelige velferd og lede det til saligheten i kraft av den åndelige kraft og fullmakt som ble sakramentalt meddelt ved ordinasjonen. Kan lekfolket gjøre noe annet enn "pray, obey and pay" i et slikt kirkelig system? Katolsk kirkerett ser det annerledes.

Kirkeretten pållegger de troende å vise respekt og lojalitet overfor de kirkelig foresatte. Men den gir også de troende i samsvar med den kunnskap og kompetanse de besitter, både rett og plikt til å gjøre det klart for Kirkens ledere hva de ser som det beste for kirken.

Og det legges til at de troende også har retten til å gjøre sin mening kjent for andre troende. Idet man viser troskap mot kirkens lære og lojalitet mot kirkens hyrder, tar man opp det som er i samsvar med og kan fremme "det felles gode" (Can 212 §§ 1-3) . Det er nettopp dette som nå skjer på sr. Anne Bentes blogg. Det er for lengst påpekt at de troende ikke har noe rom slik kommunikasjon i og for Kirken. Man må derfor ty til blogger, eventuelt aviser. 

Det annet vatikankonsil vedtok et dekret om sosial kommunikasjon: Inter mirifica (1963).   I 1971 fulgte pavestolen opp dekretet med instruksjonen: Communio et progresssio.  Der er også et kapittel om "Offentlig opinion og en tettere kommunikasjon i kirkens liv"  (114-121).   Instruksjonen slår fast kirken vil styrke fellesskapet mellom sine lemmer. Av den grunn er kommunikasjon og dialog melleom katolikker nødvendig.  Siden kirken er en "levende kropp" , trenger den en "offentlig mening" gitt ved meningsutveksling mellom dens lemmer. Noe mangler i dens liv om den ikke har en offentlig mening, slo pave Pius XII fast alt i 1950 (AAS XXVIII1950, 256).

Instruksjonen understreker at katolikker skal være seg bevisst sin fulle frihet til å uttrykke sin mening ut fra sin tro og i kjærlighet. Troen blir da også til  og næres ved "sannhetens ånd".  På denne bakgrunn påligger det kirkelige autoriteter å se til at det virkelig kan utfoldes en ansvarlig og fri utvikling av meninger blant Guds folk, og de skal legge forholdene til rette for at det kan skje.

Fri dialog innen kirken ledet av kjærlighet til kirken og vilje til å fremme enhet og samarbeid skader ikke, men styrker Kirken.

Siden utvikling av en offentlig mening i Kirken er så avgjørende, har enhver katolikk rett til all den informasjon man trenger  for å kunne spille en aktiv rolle i kirkens liv, slår instruksjonen fast. Derfor kreves deet toveis informasjon mellom kirkelige autoriteter og de troende på alle nivåer både som individer og som organisert i grupper. Hemmelighold må begrenses så mye om mulig. Her bør man følge reglene i det sivile samfunn. Bare slikt som berører menneskers gode navn og rykte eller menneskets rettigheter inidviduelt og kollektivt, bør hemmeligholdes.

Legger man denne instruksjonen til grunn, så blir man slått over hvor lite den er reflektert i norsk katolisisme. Her trengs det mange og dyptgripende reformer, men fremfor alt en mentalitets- og kulturendring i hierarkiet og ikke minst dets topp, slik at idealene fra pavestolen kan får gjennomslag. Lekfolket bør nå være seg bevisst hva Kirken forplikter det til og hvilke rettigheter det har.

Gå til innlegget

Den universelle kirken og nasjonalstaten

Publisert over 4 år siden

Eduardo Da Silva har et viktig poeng i sin artikkel "Kaster stein" (VL 9.3) der han påpeker katolikkers oppfatning av sitt forhold til sin kirke.

LES DA SILVAS INNLEGG

De tilhører en universell kirke og for dem som kommer fra såkalte "katolske land," er det fjernt å melde seg inn i en menighet. Ordningen med medlemsregistrering i Norge "tar ikke høyde for kompleksitenen i en global katolsk kirke."                                                                                                  

Forholdet mellom den moderne demokratiske nasjonalstaten og den universelle Kirke brukte Kirken lang tid til å avklare. I dag er tanken om en "katolsk stat" for lengst fjernet fra Kirkens agenda. Fortsatt gis det konkordater mellom Vatikanet og visse nasjonalstater. Men Det annet vatikankonsil gjorde det klart at Kirkens forhold til den verdslige staten bør være basert på menneskerettighetsideen. Særlig viktig er religionsfriheten. Kirken holder frem for nasjonalstaten at den må beskytte og sikre denne friheten ved lov. Ved den har Kirken rett til å bestemme sin lære, sin embetsstruktur og leve i sitt liv i samvar med egen (kanonisk) rett.                     

Når statsmakten forlanger som premiss for statlige overføringer til livssynsamfunn at den skal gis i samsvar med medlemstallet, og at hvert enkelt medlem skal selv la seg registrere ved eget fritt valg, er det en følge av religionsfriheten, dvs. i pakt med det prinsipp kirken selv gir sin tilslutning.  Her følger statsmakten også rettferdighetsprinsippet: Intet livssynsamfunn skal få mer støtte enn det har krav på ut fra lov og ordning. Det man kaller "medlemsrotet" i Den katolske kirke, er altså ikke bare i strid med statsmaktens ordning, men i konflikt med Kirkens egen politisk-etiske lære slik Det annet Vatikankonsil har utviklet den.                                                               

Når Kirkens øverste ledelse gjennom lang tid har innrullert medlemmer uten deres eget samtykke, og tross stadige advarsler også fra egne rekker standhaftig har praktisert dette bruddet med religionsfriheten, får denne saken et tungt alvor. Ikke bare når det gjelder forholdet til staten, men også innad i Kirken, for til stadighet har Kirken stått opp for religionsfriheten. Her gjelder at man må holde orden i egen bakgård.                                                                                                                  

Kirkens retningslinjer for medlemsregistering er offentliggjort i St. Olav - katolsk kirkeblad 2014-5. Disse er i pakt med religionsfriheten. Men egne retningslinjer har kirkeledelsen ikke fulgt. Man sitter igjen med spørsmålet: Er det disse retningslinjer man har presentert for offentlig myndighet, mens man samtidig konsekvent har brutt dem i praksis?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2250 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 2002 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1618 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1396 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1365 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1273 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1195 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1128 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1120 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere