Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

En politisk teologi

Publisert nesten 4 år siden

Trond Skard Dokka går uten videre ut fra at min bakgrunn i bedehusmiljø og indremisjon har blokkert for tilegning av det katolske kirkesynet.

Gjennom årene har jeg ofte vært engasjert i debatt om kirke, teologi og kirkepolitikk. Men aldri er mitt oppvekstmiljø og bakgrunn blitt brukt for å undergrave mitt syn og svekke min intellektuelle troverdighet.

At Trond Skard Dokka, som i en årrekke har vært professor ved Oslo Universitet, tyr til slike midler vekker undring hos flere enn undertegnede og tjener ham ikke til ære (Vårt Land 02.10.2015). Skard Dokka går uten videre ut fra at min bakgrunn i bedehusmiljø og indremisjon har blokkert for tilegning av det katolske kirkesynet – til tross for konversjon - slik at jeg står for en «sekterisk» katolisisme. Dette vil jeg bestemt avvise og henviser til fremstillingen i min bok: Den katolske kirke og liberalt demokrati.

Mitt anliggende i denne debatten har vært politisk. Både med hensyn til Den norske kirke og katolisismen. Etter over 150 vanskelige år i forhold til det liberale demokrati fastla Det annet vatikankonsil en ny kurs for kirken. Religionsfriheten ble særlig viktig for kirken. Den gir individene rett til fritt å kunne praktisere sin religion også når de organisere seg kollektivt/institusjonelt.

Kirken lærer at mennesket innlemmes i kirken og ledes mot «fullkommengjøring» ved en sakramental formidling av nåden. Et viktig utgangspunkt for katolsk politisk teologi blir derfor religionsfrihetsprinsippet som begrunnes allmennmenneskelig som en rett også til kirkelig liv i samsvar med den overnaturlige åpenbaring i Kristus.

Det moderne ­demokrati er dominert av opplysningsideologien. Kirken i dag er i en direkte konflikt med det moderne liberale demokrati. Denne konflikten blir akutt når det samme demokrati fraviker sitt eget frihetsprinsipp og krenker individers, livssynsorganisasjoners og kirkers religionsfrihet.

Lutherdommens politiske teologi, slik vi har møtt den i Norge, er svært annerledes. Det er ikke læren om de to regimenter som bærer den, men en uhistorisk demokratisk ideologisering av den bibelske lære om det alminnelige prestedømme. Det gir alle døpte styringsrett i og over kirken og dekonstruerer reformatorisk-luthersk embetsteologi ved å oppheve læren om det kirkelige embetes enerett til offentlig nådemiddelforvaltning i menigheten. Det kan virke som moderne luthersk folkekirkelighet ser på sakramentene som kirkelig fundamentale. Men det er ikke tilfelle.

Den norske kirke er innad demokratisk ordnet og omgis utad av det norske statssamfunns moderne sekularistiske demokrati. Grensen mellom de to demokratiske rom er ikke bare porøs eller perforert. Nei, Den norske kirke har en politisk-teologisk struktur som knytter de to rommene intimt sammen slik at de glir over i hverandre.

Det folkevalgte­ Storting, der representantene ikke er underlagt noe konfesjons-, dåps- eller religionskrav, styrer Den norske kirke fra toppen.

Man vet at ved årets kirkevalg stemte folk uten gjeldende medlemskap, sågar udøpte. Heller ikke i etterkant later det til at deres forhold til Den norske kirke vil bli kontrollert.

Den kirkelige vekt på dåpssakramentet er dekonstruert på kirkens styringstopp. På grunnplanet er dekonstruksjonen i full gang.

Den norske kirke synes heller ikke å ha politisk-teologiske motforestillinger mot å tjene det sekularistiske demokratiets eget enhetsformål. Lønnen er det privilegium å være «den kirke staten støtter».

Ordningen er en rest av statsreligionen fra 1600-1700-tallet. For det moderne demokrati må ty til før-demokratiske midler fra det feudale privilegiesamfunnets tid for å beholde en viss enhet innen det moderne livssyns- og religionspluralistiske samfunn.

Den norske kirke lar seg bruke til å tjene dette sekulære enhetsmålet, som vanskelig kan utledes av den bibelske bestemmelse av kirkens misjon i verden.

Først publisert i Vårt Land 10.10.2015

Gå til innlegget

Den norske kirkes
 dobbelt-
spill

Publisert nesten 4 år siden

Når Den norske kirke både vil ha statlige privilegier og fremtre som en selvstendig sakramentalt ­bestemt medlemskirke, er det et dobbeltspill som svekker kirkens moralske troverdighet.

Vårt Lands Helge Simonnes har forsøkt å se på Den norske kirkes forhold til stat og samfunn ut fra frikirkenes perspektiv. Det han anbefaler, er en modernisering av Den norske kirkes forhold til det liberale demokrati.

Det bør være slik at de mange­ som er innlemmet i kirken av foreldrene ved barnedåpen, bør bekrefte sitt medlemskap ved en «egenmelding». Slik har jeg forstått Simonnes (Vårt Land 11. september).

For Trond Skard Dokka er det å innføre i Den norske kirke en foreningskirkelig lære om kirken, noe som strider mot luthersk kirketenkning (Vårt Land 19. september).

Foreningskirken har det kjenne­tegn at dens medlemmer selv har valgt å slutte seg til fellesskapet. De opptas ut fra den forutsetning at de deler dets selvforståelse, målsetting og prinsipielt dets normer for livet innad og utad.

Ikke rom. Skard Dokka viser til at Confessio Augustana (CA) forutsetter et kirkelig embete som er innstiftet av Gud (CA V), og som «består (..) i de kirkeskapende aktivitetene forkynnelse og sakramentforvaltning.»

Men CA har flere embetsartikler. I CA XIV lærer de evangeliske at ingen er «tillatt å preke­ evangeliet eller å forvalte ­sakramentene offentlig i ­menigheten uten å være rettelig kalt.» «Rettelig kalt» må bety å bli ­ordinert. Her gis i hvert fall ikke rom for «frie», ukalte ­nådemiddelforvaltere.

CA XIV fikk en særlig betydning under liberaliseringen av stat og samfunn fra 1800-tallet av. I Den norske kirke ble CA XIV lagt til side (i realiteten opphevet) fordi den sikret en antikvert og «undertrykkende» embetskirke.

Helt legitimt. Fra 1842 (opphevelse av konventikkelplakaten) hadde Den norske kirke to legitime strukturer for nådemiddelforvaltning. For kirkens (leke) medlemmer ble det tillatt å preke offentlig, senere kom friheten til å forvalte både nattverd og dåp uten statskirkelig kall og ordinasjon.

Verken statsstyre eller kirkeledelse kunne ad rettens vei ­bestemme hvordan den «frie» nådemiddelforvaltning skulle organiseres. Det ble naturlig nok på foreningskirkelig vis.

Å argumentere ut fra Den norske­ kirkes ordning mot foreningskirkelighet blir derfor vanskelig. Foreningskirkeligheten er helt legitim i Den norske kirke. Jeg kan heller ikke se at Skard Dokka kan argumentere ut fra sin oppfatning av presteembetet. Om en frivillig organisasjon/forening innen kirken kaller, innvier og sender ut bestemte personer til å forkynne, døpe, holde nattverd, så er det vel en praksis «som nyskaper folk» ved nådens midler?

Lekfolket i Den norske kirke ble «frigjort» fra embetsautoriteten. Men embetets stilling ble også forandret. Det fikk rådene med kirkelig oppdrag og myndighet ved sin side (menighetsrådet i 1920). I dag er embetsmyndigheten dekonstruert til fordel for de demokratiske rådene. Confessio Augustanas embetsteologi har derfor ingen relevans i dag. Kirken har for lengst gjort bekjennelsen antikvert.

«Alle døpte». En bestemt kirke­tanke var premiss for det nylig avholdte kirkevalg. Det ble konsekvent vist til at alle døpte var likeberettigede til å påvirke kirkens lære og liv. De er «alle prester, biskoper og paver», het det så flott. Det man ville unngå, var «tilleggskriterier» som satte­ skiller mellom de døpte. Men det gis kirkelig sett viktige skiller mellom dem.

Å være døpt er en nødvendig, men ingen tilstrekkelig betingelse når det gjelder retten til å bestemme (ved valg) i og for Den norske kirke. I tillegg må man være medlem. Undertegnede er døpt i denne kirken, men har ­ingen kirkelig stemmerett fordi jeg tilhører en annen kirke.

Farlig? I den lutherske ­enhetsstaten var spørsmålet­ om kirke­medlemskap ikke ­relevant. ­Menighet og samfunn dekket hverandre. I et liberalt demokrati er det helt annerledes. Det er en frivillig sak om man vil være medlem av Den norske kirke. Mange er ikke det.

Den norske kirke har derfor ­allerede på grunn av demokratiet et viktig kjennetegn ved foreningskirkeligheten – den frivillige tilslutning. Men den skal altså ikke skje ved den voksnes «egenmeldig». Hvorfor er det så farlig?

Men nå er heller ikke det å være døpt en nødvendig betingelse for å bestemme i og over Den norske kirke. I 2012 vedtok Stortinget at denne kirken foruten­ å være evangelisk-luthersk også skulle være en «folkekirke».

Det var et vedtak med et ­massivt teologisk innhold. Det ble gjort uten krav om at de som ­bestemte, var døpte eller medlemmer av kirken. Udøpte 
og ikke-medlemmer utøvde 
her styringsrett over kirkens lære.

Ut fra vanlig logikk blir det da slik: Følger man Stortingets kriterier for å kunne bestemme i og for Den norske kirke, burde­ alle norske borgere ha deltatt i kirkevalget slik som ved de ­alminnelige, politiske valg.

Trådt over. Dersom man ­følger kriteriene fra kirkevalget, 
har Stortinget trådt over grensene ved at ikke-medlemmer har bestemt over Den norske kirke. Jeg er stygt redd for at det kirkelige lederskap tenker som Ole Brumm: Ja, takk begge deler.

Man vil være en av staten privilegert kirke som altså ikke-medlemmer kan bestemme over, og samtidig fremtre som en selvstendig sakramentalt ­bestemt medlemskirke. Dette er når alt kommer til alt, et dobbeltspill som svekker Den norske kirkes moralske troverdighet.

Skard Dokka viser til sist til konflikten mellom Oslo katolske bispedømme (OKB) og statlige myndigheter om antall katolikker. Her ser han en katolsk avvisning av såkalt foreningskirkelighet. Denne konflikten er ikke et egnet utgangspunkt for å forstå katolsk holdning til det foreningskirkelige.

Intet. Det annet vatikankonsil la religionsfriheten til grunn for Kirkens forhold til statsmakten. Ved religionsfriheten, konstitusjonelt forankret, skal Kirken ha et rettslig grunnlag for å kunne leve etter sin tro og lære i et sekulært samfunn, ja, i ethvert samfunn.

Derfor vil Den katolske kirke – innen demokratiet – være en fri organisasjon/«forening», der konvertitter tas opp på grunnlag av «moden overveielse» og forsikring om at de vil bli katolikker «av fri vilje». Skard Dokka har intet å hente fra Den katolske kirkes selvforståelse.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 28.09.2015

Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar Oftestad skrev i tråden etter Trond Skard Dokkas kronikk «Du gjør kirken til en forening, Simonnes».

Gå til innlegget

Annenrangs borgere?

Publisert nesten 4 år siden

Må troende mennesker slutte seg til en sekularistisk livsanskuelse for å gis adgangskort til det politiske liv?

For å komme i betraktning som ordfører, måtte Shuaib Sultan avsverge den islamske lære om homofili.

Debattredaktør Johannes Morken har treffende kalt dette for ”en politisk korrekt bekjennelsesplikt”.  Men i det liberale demokrati er vi alle borgere med rett til å påvirke statsstyret ved å ytringer i offentligheten. Og enhver borger vil kunne ha gis offentlig stilling med myndighet til å styre samfunnet. I dag forsøker politiske krefter å blokkere troendes borgerrettigheter. De blir annenrangs borgere. Aftenpostens Thomas Boe Hornburg har hevdet at Oslo ”ikke kan ha en ordfører som mener homofili er synd.” Også andre saker kan bli et sekularistisk bekjennelsesspørsmål.                                                                   

Hvorfor betraktes religiøst troende på denne måten ? I følge dagens hegemoniske tenkesett krenker de troende både frihets- og likhetsidealet og bidrar til å svekke andre menneskers rett til å føle "lykke" og ha "et godt liv". Frihet betyr fravær av undertrykkelse og tvang. Men friheten omsettes også positivt ved at mennesker fritt realiserer det de oppfatter som "det gode liv". Men det er omstridt hva som egentlig er "det gode liv".                                     

I homofilisaken gjør man homofiles seksuelle selvrealisering til en del av koden for "det gode liv". Og denne koden skal stat og samfunn og kirkene følge og innrette seg etter. Men har man funnet den rette koden for politikk og kultur, så trenger man ikke lenger frihet. Nå gjelder det bare å få denne koden innført i hele samfunnet. Er koden funnet, er det ikke lenger nødvendig med  frihet. Å forlange politisk "frihet fra" å godta den vil miste sin begrunnelse. Her ligger kimen til et totalitært samfunn. Men i frihetsidealet ligger også toleranse overfor avvikere, mindretall etc. Å gjøre personer til annenrangs borgere på grunn av religiøs overbevisning, blir utålelig intolerant (Harald Stanghelle, Aftenposten 21.09.). Men troende kristne vil ikke akseptere enhver kode for det gode liv. De vil uansett følge den de finner i naturrett og Bibel.                          

Troende bryter det demokratiske likhetsprinsipp, hevdes det. Likhetsprinsippets enkle poeng er at det som er likt, skal behandles likt.  (Lik lønn for likt arbeid). Kravet om likebehandling spiller en viktig rolle i homodebatten. Det er ut fra likhetsprinsippet troende beskyldes for diskriminering, at de står for apartheid i forhold til homofile. Nå er det umulig å komme forbi ulikheten mellom hetero- og homoseksualitet. Men likhet mener de liberale å sikre ved en abstraksjon som "opphever" empirisk gitt ulikhet. Hetero og homo har ulik seksuell praksis, men i begge tilfeller er det seksualitet vi står overfor. Og seksualitet er likseg selv uansett form for praksis. Konsekvensen av en slik abstraksjon er at en rekke seksuelle praksiser (pedofili, nekrofili, zoofili) blir like og må behandles likt. Men det tas det gjerne avstand fra. Da tar man sin tilflukt til en annen abstraksjon - begrepet kjærlighet.                                   

Hetero- og homofiles kjærlighet er lik, hevdes det. Nå er kjærlighet så mangt: kjærlighet mellom foreldre og barn, mellom søsken, mellom venner av samme og ulikt kjønn osv. osv. Disse konkretiseringer av kjærlighet er ikke like. De "behandles" da heller ikke likt.                                                                                  

Hva skiller homofiles kjærlighet fra for eks. vennekjærlighet? Det blir til sist den seksuelle komponenten. Da står man igjen overfor ulikheten mellom hetero- og homoseksualitet, og det abstrakte begrep om seksualitet må trekkes inn som legitimerer ulike seksuelle varianter. Noen vil kanskje være "rause" og "inkluderende" og gjøre alle seksuelle varianter likeverdige (panseksualitet).                                                                                                          

Så vel frihets- som likhetsprinsippet blir vanskelige når de konkretiseres. Og de bør konkretiseres ellers blir det bare tomme begreper. Dette problem ble innsett på representativt FN-hold allerede i 1948: Ut fra ulike filosofier og religioner var man enige om menneskerettighetene, men når de skulle begrunnes, vil enigheten bryte sammen. Men ulike teoretiske begrunnelser slår inn når rettighetene skal gis innhold. For Den katolske kirke er retten liv den høyeste menneskerettighet. Slik er det ikke for den sekularistiske liberalisme.                                                                                                   

Liberalistisk sekularisme har et politisk-utopisk grunndogme: Historien fører oss stadig fremover mot et bedre og lykkeligere samfunn. Kristne blir betraktet som bremseklosser for en slik utvikling. De er antikverte og reaksjonære. Vi deler ikke denne fremtidsoptimismen. Men hvordan samsvarer den med sekularismens egen autoriserte forståelse av historien? I den darwinistiske evolusjonslære har ikke naturhistorien noe formål eller mål. Det er ut fra kulturelle "verdier" man da må tillegge historien mening. Men den finnes bare i moderne menneskers subjektive bevissthet og ikke i den virkeligheten som moderniteten selv mener å ha erkjent på en objektiv vitenskapelig måte.                                             

Kristen tenkning er i sine grunnforutsetninger annerledes og i konflikt med de moderne ideologier - også den moderne liberalisme. Den provoserer særlig sterkt når den konkretiserer dens "verdier" ved å trekke dem inn i virkeligheten. Da er de langt fra universale og evidente.                  

                                               

Gå til innlegget

Vårt Land har gitt spørsmålet om norsk antikatolisisme bred plass (VL.11.6).

Og det gjør inntrykk å lese beretningen til sr. Anne-Bente Hadland om diskriminering. Marta Steinsviks voldsomme felttog mot så vel katolisismen som jødedommen under mellomkrigstiden trekkes også frem. Men her slås det inn åpne dører. Kirkehistorikeren Kristin Norseth har for lengst skrevet om Steinsvik og kritisert heltebildet av henne.            

Hvordan skal man forstå antikatolisismen? Flere perspektiver er nødvendige. Det gis en teologisk dogmatisk antikatolisisme - en arv fra reformasjonen, men levende helt frem til i dag. Sentrale deler av katolsk lære anses da i strid med Skriften og/eller "evangeliet". Slikt hevdes ikke bare av lutherske konfesjonalister og radikale fundamentalister. Markant og konsekvent antikatolisisme finner vi ikke minst innen den liberale protestantisme. Fra 1890-tallet og frem til i dag har antikatolisismen vært et sentralt trekk ved ulike varianter av moderne protestantisme. Fra det hold kom bl.a. massiv kritikk av den (begrensede)samforstand mellom Den katolske kirke og lutheranere om rettferdiggjørelseslæren.                                               

Det må ikke glemmes at teologisk-dogmatisk antikatolisisme har sin parallell i katolsk antiprotestantisme, et karakteristisk trekk ved katolisismen før Det annet vatikankonsil. I trosbekjennelsen konvertitten avla ved sin opptagelse i kirken, heter det: "Jeg N.N. (...) er kommet til erkjennelse av, at ingen kan frelses utenfor den tro som holdes, tros, forkynnes og læres av den hellige katolske apostoliske romerske kirke. Det smerter meg meget, at jeg har befunnet meg i alvorlige villfarelser imot den, efter som jeg, ved å være født utenfor denne kirke, har hyldet og trodd lærdomme som strider mot dens lære." Det annet vatikankonsil endret mye - også denne trosbekjennelsen, og godt var det.                                                          

I den protestantiske vekkelsestradisjonen - i og utenfor Den norske kirke - finnes en dyp og intens antikatolisisme: Den katolske kirke er prestesentrert, ritualistisk, premierer gjerningskristendom, som skygger for Jesu fullkomne verk på Golgata. Særlig provoserende er mariologi og helgendyrkelse. Katolisismen representerte "overtro "og "hedenskap". Her støter ikke bare religiøse kulturer sammen, men ulike trosanskuelser. Jo nærmere vekkelseskristendommen har stått reformert og radikalprotestantisk teologi, jo sterkere har antikatolisismen blitt.                 

Hva består konflikten med katolisismen i? Det går om kirkesyn og antropologi og mye annet. Selv tror jeg at katolsk vekt på sakrament og sakramentalt liv lar seg vanskelig forene med protestantismens ord-teologi, som setter prekenen i sentrum. Selv nattverden er en form for forkynnelse. Mens katolisismen legger vekt på Kristi sakramentale nærvær og offeret av Kristus i messen.                                                             

På 1800-tallet ble antikatolisismen politisk-ideologisk motivert ut fra nasjonalistisk liberalisme. Liberalismen hadde gitt større frihet i samfunnet, ikke minst religiøst. Ikke-lutherske trossamfunn kunne drive lovlig virksomhet i landet fra 1845. Men frigjøringsprosessen aktualiserte også spørsmålet om hva som skulle gi enhet i samfunnet. Skulle den lutherske statsreligionen kunne bære enheten? Hva da med det liberale demokrati? Kanskje kunne nasjonalbevisstheten virke samlende?                              

Katolisisme var ikke kompatibel med noen av modellene for samling og enhet. Den var uluthersk, og på 1800-tallet antiliberal og udemokratisk, slett ikke "norsk", men "romersk". Men liberalismen motiverte religionsfrihet, toleranse og pluralisme. Ut fra disse ideal hadde katolisismen, også jesuittene, full rett til å virke i det norske samfunn. Det var ikke sympati med det katolske som nedbygget den offentlige antikatolisisme, men lojalitet mot liberalismens frihetsideal.                                                                 

Det er nærliggende for katolikker å gå til felts mot antikatolisismen ut fra det liberale frihets- og toleranseideal. Man tilhører en gruppe som har vært utstøtt, diskriminert osv. osv.  Men er det adekvat i dag og fruktbart? Man plasserer seg selv blant Romfolket, De reisende, muslimer osv. Og man viser til  at man har vært offer og er det litt ennå. Hos katolikker fremmer det indirekte enten husmannsånd eller arrogant tilbaketrekning. Etter konsiler har mye skjedd. Økumenisk er Den katolske kirke institusjonelt integrert i Norges Kristne Råd. Karismatikken og interessen for åndelig liv har åpnet broer mellom katolsk og protestantisk. Flere ting kunne vært nevnt, som har integrert Den katolske kirke i det kristne Norge. I dag er Den katolske kirke en naturlig del av kristennorge.                                                         

Selvsagt er ikke antikatolisismen død. Den møter oss i moderne liberalistisk sekularisme. Det annet vatikankonsil og etterfølgende paver(særlig Johannes Paul II) holdt en klar front mot forakten for menneskets rett til liv som de liberale demokratier står for. Katolisismens etiske lære om ekteskap, familie, seksualitet osv. ligger fast, tuftet på naturrett og kristen åpenbaring. I nordisk sammenheng har katolske biskoper - fra 1971 og inn i det nye årtusen - kommet med en rekke tunge uttalelser om familie og ekteskap og livsrett og menneskeverd. Etter hvert er det dessverre blitt stille fra den kanten.                       

I stedet for å varme opp historien om Marta Steinsvik og sutre over hennes illiberale holdninger, burde katolikker ta utfordringen fra tidens sekularistiske antikatolisisme, slik pavene Johannes Paul II og Benedict XVI gjorde. Noen dyktige katolikker er engasjert i denne kulturkampen. De trenger støtte - ikke minst fra toppledelsen i kirken. 

Gå til innlegget

I dag må man høre 
til blant «vennene» for å kunne påvirke i Den katolske kirke, om man da ikke er ansatt i Geelmuyden og Kiese.

Det pågår en diskusjon om Vårt Lands dekning av 
Georg Fredrik Rieber-Mohns engasjement i den pågående konflikt i Den katolske kirke har vært «tendensiøs».
Avisen skal ha ros for å ha reist 
viktige og interessante problemstillinger. Rieber-Mohn har hatt og har en høy posisjon i det norske demokrati. Som styreleder i Fritt Ord represen­terer og målbærer han en grunn­leggende demokratisk verdi: sikring av ytringsfrihet, fremfor alt å sikre den for de avvikende stemmer.

I det ligger å gi honnør til såkalte 
varslere. Når han nå tar et særlig 
ansvar i kirken, skjer det i en organisa­sjon av en ganske annen art enn det borgerlige demokrati. En slik «overgang» vil aktualisere visse spørsmål.

Enevoldsfyrsten. Hva kjennetegner kirken som organisasjon så vel internasjonalt som regionalt? Det gis analogier i fortid og nåtid. Enevoldsfyrsten av «Guds nåde» styrte Norge frem til 1814.

Den katolske kirkes organisasjon har flere likhetstrekk med enevoldsstaten: en hierarkisk ledelse, hemmelighold, manglende transparens, bruk av «munnkurv» osv. Biskopen har sine venner, som har en privilegert posisjon, fordi han selv har gitt dem denne gunst.

I antikatolsk polemikk kalles 
katolikker for naive barn. I hvert fall har den katolske «allmuen» få andre 
muligheter til å påvirke de styrende enn ved å sende «petisjoner» til den kirkelige øvrigheten, dvs. til nuntius eller til Roma. Men det er lenger vei til Roma enn det var for 1700-tallets norske bønder til kongen i København. Vel har kirken sine råd der «allmuen» er med, men det finnes ingen fora for samtale og kritiske vurderinger der alle «undersåtter» kan delta.

Man må i dag høre til blant «vennene» for å kunne påvirke, om man da ikke er ansatt i Geelmuyden og Kiese.

Styringsrett. I den norske katolisisme har det de siste måneder vokst frem en forsiktig drøftende kirkelig offentlighet. Man har sett katolikker stå offentlig frem i pressen og på blogger med sine meninger om kirkens ledelse. De har forskjellig bakgrunn og forutsetninger. Men mange av dem samles i oppfordring til strukturelle endringer av kirkens styringssett.

Ingen seriøs katolikk ønsker en kirke med en konsekvent demokratisk ordning. Men det kreves endringer: fremfor alt innsyn og transparens når det gjelder økonomi, i saker som bestemmer kirkens kurs og strategi, ansettelses­praksis og andre vitale spørsmål, slik at de kan drøftes i åpne fora.

Åpenhet. Dette er slett ikke et uttrykk for antikatolisisme, snarere tvert imot. Det annet vatikankonsil åpnet kirken for demokratiske verdier — 
ikke bare utad, men også innad. En pastoral instruksjon, «Fellesskap og utvikling», kom i 1971. Her heter det: «Noe vil mangle i kirkens liv om den ikke har en offentlig opinion» (114-125).

Utviklingen av en offentlig opinion 
i kirken krever blant annet åpen 
informasjon, dialog og samtale der alle kan delta. Har ledelsen av Den 
katolske kirke i Norge med biskopen i spissen gjort forsøk på å utvikle en slik offentlighet? Jeg kan ikke se det. For her kreves noe ganske annet enn å hente inn egne «venner».

Det er inn i dette problemfylte 
rommet Rieber-Mohn beveget seg ved å bli engasjert av biskopen. For dagens katolske krise har minst to sentrale 
aspekter: registreringssaken og 
kirkens strukturelle styringsproblemer. Det spørsmålet som melder seg, er om de ideal som Rieber-Mohn står for blant annet som leder av Fritt Ord, får betydning for hans bistand til 
biskopen i dagens krise?

Rieber-Mohn skulle være den første til å stille seg bak oppfordringen til strukturell reform.

FLRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.6.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5194 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
30 dager siden / 3194 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
23 dager siden / 2351 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2213 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1782 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
24 dager siden / 1761 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1744 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1677 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere