Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Sosialetikk og virkelighetssyn

Publisert over 3 år siden

Flere i Den norske kirkes ledende sjikt var i sin tid blant dem som for 30-40-år siden introduserte den sosialetiske nyorientering i norsk kirkeliv. De fant at det kirkelige samfunnsengasjementet var altfor snevert knyttet til samlivs- og livsstilsspørsmål.  Vinduene måtte åpnes bl.a. for politiske utfordringer på den internasjonale arena. Den sosialetiske nyorienteringen representerte noe avgjort nytt i norsk kirkehistorie: Kristen sosialetikk burde være basert på en marxistisk samfunnsanalyse, ble det hevdet. Dette var et konsekvensrikt og modig standpunkt. Spørsmålet om dets teoretiske og praktiske holdbarhet kan vi la ligge. Det som gjør et visst inntrykk også i dag, er viljen til å ta de ideologisk-teoretiske utfordringer på alvor.                  

Marxistisk tenkning er dunstet bort hos dem som la grunnlaget for sine kirkelige karrierer som marxsympatiserende "kristensosialister". Man har kan hende funnet et nytt og annerledes ideologisk grunnlag for samfunnsanalysen. Det kommer imidlertid sjelden tydelig frem. For man kommer ikke utenom spørsmålet om hvilken prinsipiell oppfatning av den sosiale og politiske virkeligheten, ja, også naturvirkeligheten som må legges til grunn når man vil drive sosialetikk. Spørsmålet blir påtrengende i de to saker som i dag står øverst på den etiske dagsorden: 1) klimaproblemet og 2) seksualitet, ekteskap og familie.

           

Hvor konkret kan kirken ut fra sitt idegrunnlag ta stilling til politiske saker som aktualiserer klimaproblemet? I idegrunnlaget vil synet på virkeligheten i dens ulike aspekter komme til uttrykk. Særlig avgjørende blir oppfatningen av naturen.  Kristne viser til den bibelske skapertanke: Verden er skapt av Gud. Det gudskapte mennesket har av Gud fått et forvalteransvar i og for verden. Kristen tenkning er her i dyp konflikt med en sekularistisk naturoppfatning. I følge den er naturen ikke frembrakt av en som ikke inngår i naturvirkeligheten selv. Ingen har gitt naturen noe formål. Den bærer ingen "verdier". Mennesket har ingen naturgitt særstilling i kosmos.

           

I sin encyklika om vern av naturen, Laudato si`, fra 2015 utvikler pave Frans en bestemt virkelighetsoppfatning som utgangspunkt for etisk perspektiv på vårt forhold til naturen.  Han fører videre det syn som forgjengeren, pave Benedict XVI, hadde utviklet. Bendict hadde slått fast at man analyserer ikke verden på rett måte når man konsentrerer seg bare om ett aspekt ved den. “Naturens bok er èn og uoppløselig» og omfatter naturmiljøet, menneskelivet, seksualiteten, familien, sosiale relasjoner osv.  Det betyr at naturødeleggelsene blir nært forbundet med den kultur som former menneskenes samliv med hverandre. Både vårt naturmiljø og vår sosiale omverden er blitt alvorlig skadet ved vår uansvarlige livspraksis. Begge skadeverk skyldes ideen om at det ikke gis noen udiskutable sannheter som kan veilede oss. Det fører til at menneskets frihet oppfattes som grenseløs.  Misbruket av det skapte vilbegynne når vi ikke lenger anerkjenner noen høyere instans enn oss selv, når vi ikke ser noe annet som avgjørende enn oss selv. Skaperverket blir skadet når vi selv har det siste ordet. Natur og kultur (menneskelig sosialt og politisk liv) inngår i en helhetlig virkelighet, som rommer normer og rammer for det humane. De kan ikke skapes av menneskets egen fornuft eller kraft, men er gitt forut for og er høyere enn mennesket, dvs. uavhengig av menneskets etiske egenproduksjon . Kilden til menneskets ødeleggelse av natur er når mennesket blir sitt eget mål og gir seg selv sin egen mening.                                                    

Bare «menneskeskapt» endring av natur kan underlegges etisk vurdering. Men om også de etiske vurderinger anses som «menneskeskapte» uten forankring i det som er "over" og derfor uavhengig av menneskelig dom og vurdering? Da blir så vel et ja som et nei til kjernekraft, eller bruk av fossilt brensel osv. «menneskeskapte» vurderinger og som sådan humant gyldige og like holdbare etisk sett. Bunnen slås ut av sosialetikken om man ikke kommer ut av en slik «nøytralitet». Men veien ut av dette etiske ingenmannsland synes umulig ut fra den protestantiske normalideologien slik vi møter den i Den norske kirke. For i den etiske vurdering av seksualitet, ekteskap, familie osv. som nå blir lagt til grunn i Dnk, møter vi den «menneskeskapte» vurdering, noe som ble godt formulert av Bakkevig i 2013: Prester og lekfolk «som ønsker en vigselsliturgi som omfatter både homofile og heterofile,» har «gode og sterke bibelske og teologiske grunner til å mene det. Men aller viktigst er likevel at vi har respekt for voksne menneskers egne avgjørelser.» (Aftenposten 21.12. 2013). Når voksne menneskers egen avgjørelse blir det viktigste etiske kriterium, blir både sosialetikk og annen etikk umulig, om man mener at etikken skal ha et normativt innhold. Man er dessuten forsvarsløs overfor den sekularistiske naturoppfatning, som med stadig større bredde og tyngde vil prege vår kultur. 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Nylæren om homoekteskapet representerer et drastisk avvik fra evangelisk-luthersk kristendom slik den er nedfelt i de reformatoriske bekjennelsesskrifter og kommer til uttrykk hos "fedrene" Luther og Melanchthon.

Fører nylæren om homoekteskap til kirkesplittelse?  Spørsmålet opptar mange i Den norske kirke. I Dagen 18.12 ble det drøftet av Harald Hegstad. Les artikkelen her på forumet.

Hegstads prosjekt er å vise at flertallssynet i homofilisaken ikke truer kirkens enhet. Han tar sitt utgangspunkt i  Confessio Augustana (CA) VII:  Om kirken. Men han bruker bare en bit av denne teksten. Han unngår behendig det tekstavsnitt som med nødvendighet aktualiserer ekteskapssynet både i 1530 og i dag. Det er påfallende.                                      

Bispe- og kirkemøtet (BM 16/13; KM 14/14) i Den norske kirke har tidligere vedtatt at homofilisaken ikke er kirkesplittende. Hegstad ser denne vurderingen som en rett utlegning av ”den klassiske lutherske oppfatning av kirkens enhet, slik den er uttrykt i Confessio Augustana 7.” Han sikter da til CA VII, 2: ”Og til kirkens sanne enhet er det nok å være samstemt om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning.” (Den tyske parallelteksten kan oversettes slik: ”For det er nok til sann enhet i den kristelige kirke, at evangeliet blir samstemt forkynt etter sin likefremme mening og sakramentene blir formidlet i samsvar med det guddommelige Ord”). Det innebærer for biskopene og Hegstad at man kan være uenige om mye og mangt og likevel bevare enheten, bare ikke den felles forståelse av evangeliet blir rokket. Betyr uenighet om homofilt samliv ”at man ikke lenger deler den samme forståelse av evangeliet?” spør Hegstad. Til det svarer han (som Bispemøtet) et klart nei. Enheten blir bevart selv om man er uenige om et ”vesentlig læremessig spørsmål for en luthersk kirke.”         

Men her overser man at i følge CA beror ikke kirkens enhet på enighet og samstemthet mellom noen (biskoper, prester, lekfolk) om det de selv påstår er evangeliet, men på enighet om det evangelium og den nådemiddelforvaltning som samsvarer med Guds klare Ord i Skriften (se Tysk tekst).                                                                                 

I CA VII. 3 slås det fast at det ikke er nødvendig at man i kirken har de samme menneskelige tradisjoner, riter og seremonier. Enheten rokkes ikke ved slikt. I møte med den katolske motparten var denne differensiering viktig.  For det var uenighet mellom de evangeliske og Den katolske kirke om hva som var bestemt av mennesker, og hva Gud hadde instituert. Denne konflikten omfattet også synet på ekteskapet, bl.a. synet på sølibatet. Det er teksten i CA VII.3 Hegstad merkelig nok ikke tar opp, og han unngår da spørsmålet om ekteskapet er av Gud eller av mennesker.

Luther anfører at bryllup og ekteskap er en ”verdslig  affære” som kirken må overlate til verdslig myndighet å gi ordninger for. Samtidig understreker han: Selv om ektestanden er en verdslig stand, så gjelder Guds Ord for den , for den er ikke innstiftet av mennesker, men av Gud til forskjell fra munke-og nonnestanden  (”En liten bok om ekteskapet for enkle pastorer”, Bekjennelsesskrifter for den evangelisk-lutherske kirke,  528f.).  Derfor er den slett ikke kirken uvedkommende eller et adiaforon. Da Luther i 1541 pekte på kjennetegnene ved Kristi kirke, var et av dem at kirken priser ektestanden som en guddommelig, velsignet og skapt ordning til menneskeslektens formering og vern mot den kjødelige utukt (”Wider Hans Worst”, se særlig Cl. 4, 332). I en fremstilling av kirkens kjennetegn fra 1539 slår Luther fast at Gud styrer verden ved sitt verdslige regimente. Å sondre mellom verdslig og åndelig regimente er viktig, men her anfører han det som forbinder regimentene: Gud styrer verden ved øvrigheten, familien/hjemmet og kirken. Gud skal regjere over alle tre ved sin Lov. Og kirken helliges ved Lovens etiske bud, som hjelper oss bl.a. til å ære ekteskap og familie (”Von den Konsiliis und Kirchen”, Martin Luther. Stud.utg. 5,  616-617).       

Melanchthon verget Confessio Augustana mot katolsk kritikk. Det innebar at også det reformatoriske ekteskapssynet måtte forsvares. Hans poeng er at det samsvarer med naturretten,  slik den kommer til uttrykk i 1. Mosebok 1. Melanchthon viser til at det gis en naturlig tiltrekning mellom mann og kvinne. Den er skapt av Gud og leves rett ved hans ordning, ekteskapet, som derfor ikke må endres eller oppgis ved noe menneskelig vedtak eller lov. For det beror på guddommelig naturrett, som ikke noe menneske kan endre. (Apologien 1530, XXIII,7-14.).

Hegstads prosjekt, som er å legitimere homoekteskapet ut fra reformatorisk lære, er kort og godt umulig. En slik nylære undergraver kirken som kirke, dvs. slik kirken er og bør være. Å drøfte om den er kirkesplittende er ut fra reformatorisk teologi nærmest meningsløst. Men denne læren fører også til korrumpering av det verdslige livet, siden den er i konflikt med den naturrett som har sin siste grunn i Gud.                                  

Den norske kirke skal være "evangelisk-luthersk". Nylæren om homoekteskapet representerer et drastisk avvik fra evangelisk-luthersk kristendom slik den er nedfelt i de reformatoriske bekjennelsesskrifter og kommer til uttrykk hos "fedrene" Luther og Melanchthon.                                                                   

Gå til innlegget

En politisk teologi

Publisert over 3 år siden

Trond Skard Dokka går uten videre ut fra at min bakgrunn i bedehusmiljø og indremisjon har blokkert for tilegning av det katolske kirkesynet.

Gjennom årene har jeg ofte vært engasjert i debatt om kirke, teologi og kirkepolitikk. Men aldri er mitt oppvekstmiljø og bakgrunn blitt brukt for å undergrave mitt syn og svekke min intellektuelle troverdighet.

At Trond Skard Dokka, som i en årrekke har vært professor ved Oslo Universitet, tyr til slike midler vekker undring hos flere enn undertegnede og tjener ham ikke til ære (Vårt Land 02.10.2015). Skard Dokka går uten videre ut fra at min bakgrunn i bedehusmiljø og indremisjon har blokkert for tilegning av det katolske kirkesynet – til tross for konversjon - slik at jeg står for en «sekterisk» katolisisme. Dette vil jeg bestemt avvise og henviser til fremstillingen i min bok: Den katolske kirke og liberalt demokrati.

Mitt anliggende i denne debatten har vært politisk. Både med hensyn til Den norske kirke og katolisismen. Etter over 150 vanskelige år i forhold til det liberale demokrati fastla Det annet vatikankonsil en ny kurs for kirken. Religionsfriheten ble særlig viktig for kirken. Den gir individene rett til fritt å kunne praktisere sin religion også når de organisere seg kollektivt/institusjonelt.

Kirken lærer at mennesket innlemmes i kirken og ledes mot «fullkommengjøring» ved en sakramental formidling av nåden. Et viktig utgangspunkt for katolsk politisk teologi blir derfor religionsfrihetsprinsippet som begrunnes allmennmenneskelig som en rett også til kirkelig liv i samsvar med den overnaturlige åpenbaring i Kristus.

Det moderne ­demokrati er dominert av opplysningsideologien. Kirken i dag er i en direkte konflikt med det moderne liberale demokrati. Denne konflikten blir akutt når det samme demokrati fraviker sitt eget frihetsprinsipp og krenker individers, livssynsorganisasjoners og kirkers religionsfrihet.

Lutherdommens politiske teologi, slik vi har møtt den i Norge, er svært annerledes. Det er ikke læren om de to regimenter som bærer den, men en uhistorisk demokratisk ideologisering av den bibelske lære om det alminnelige prestedømme. Det gir alle døpte styringsrett i og over kirken og dekonstruerer reformatorisk-luthersk embetsteologi ved å oppheve læren om det kirkelige embetes enerett til offentlig nådemiddelforvaltning i menigheten. Det kan virke som moderne luthersk folkekirkelighet ser på sakramentene som kirkelig fundamentale. Men det er ikke tilfelle.

Den norske kirke er innad demokratisk ordnet og omgis utad av det norske statssamfunns moderne sekularistiske demokrati. Grensen mellom de to demokratiske rom er ikke bare porøs eller perforert. Nei, Den norske kirke har en politisk-teologisk struktur som knytter de to rommene intimt sammen slik at de glir over i hverandre.

Det folkevalgte­ Storting, der representantene ikke er underlagt noe konfesjons-, dåps- eller religionskrav, styrer Den norske kirke fra toppen.

Man vet at ved årets kirkevalg stemte folk uten gjeldende medlemskap, sågar udøpte. Heller ikke i etterkant later det til at deres forhold til Den norske kirke vil bli kontrollert.

Den kirkelige vekt på dåpssakramentet er dekonstruert på kirkens styringstopp. På grunnplanet er dekonstruksjonen i full gang.

Den norske kirke synes heller ikke å ha politisk-teologiske motforestillinger mot å tjene det sekularistiske demokratiets eget enhetsformål. Lønnen er det privilegium å være «den kirke staten støtter».

Ordningen er en rest av statsreligionen fra 1600-1700-tallet. For det moderne demokrati må ty til før-demokratiske midler fra det feudale privilegiesamfunnets tid for å beholde en viss enhet innen det moderne livssyns- og religionspluralistiske samfunn.

Den norske kirke lar seg bruke til å tjene dette sekulære enhetsmålet, som vanskelig kan utledes av den bibelske bestemmelse av kirkens misjon i verden.

Først publisert i Vårt Land 10.10.2015

Gå til innlegget

Den norske kirkes
 dobbelt-
spill

Publisert over 3 år siden

Når Den norske kirke både vil ha statlige privilegier og fremtre som en selvstendig sakramentalt ­bestemt medlemskirke, er det et dobbeltspill som svekker kirkens moralske troverdighet.

Vårt Lands Helge Simonnes har forsøkt å se på Den norske kirkes forhold til stat og samfunn ut fra frikirkenes perspektiv. Det han anbefaler, er en modernisering av Den norske kirkes forhold til det liberale demokrati.

Det bør være slik at de mange­ som er innlemmet i kirken av foreldrene ved barnedåpen, bør bekrefte sitt medlemskap ved en «egenmelding». Slik har jeg forstått Simonnes (Vårt Land 11. september).

For Trond Skard Dokka er det å innføre i Den norske kirke en foreningskirkelig lære om kirken, noe som strider mot luthersk kirketenkning (Vårt Land 19. september).

Foreningskirken har det kjenne­tegn at dens medlemmer selv har valgt å slutte seg til fellesskapet. De opptas ut fra den forutsetning at de deler dets selvforståelse, målsetting og prinsipielt dets normer for livet innad og utad.

Ikke rom. Skard Dokka viser til at Confessio Augustana (CA) forutsetter et kirkelig embete som er innstiftet av Gud (CA V), og som «består (..) i de kirkeskapende aktivitetene forkynnelse og sakramentforvaltning.»

Men CA har flere embetsartikler. I CA XIV lærer de evangeliske at ingen er «tillatt å preke­ evangeliet eller å forvalte ­sakramentene offentlig i ­menigheten uten å være rettelig kalt.» «Rettelig kalt» må bety å bli ­ordinert. Her gis i hvert fall ikke rom for «frie», ukalte ­nådemiddelforvaltere.

CA XIV fikk en særlig betydning under liberaliseringen av stat og samfunn fra 1800-tallet av. I Den norske kirke ble CA XIV lagt til side (i realiteten opphevet) fordi den sikret en antikvert og «undertrykkende» embetskirke.

Helt legitimt. Fra 1842 (opphevelse av konventikkelplakaten) hadde Den norske kirke to legitime strukturer for nådemiddelforvaltning. For kirkens (leke) medlemmer ble det tillatt å preke offentlig, senere kom friheten til å forvalte både nattverd og dåp uten statskirkelig kall og ordinasjon.

Verken statsstyre eller kirkeledelse kunne ad rettens vei ­bestemme hvordan den «frie» nådemiddelforvaltning skulle organiseres. Det ble naturlig nok på foreningskirkelig vis.

Å argumentere ut fra Den norske­ kirkes ordning mot foreningskirkelighet blir derfor vanskelig. Foreningskirkeligheten er helt legitim i Den norske kirke. Jeg kan heller ikke se at Skard Dokka kan argumentere ut fra sin oppfatning av presteembetet. Om en frivillig organisasjon/forening innen kirken kaller, innvier og sender ut bestemte personer til å forkynne, døpe, holde nattverd, så er det vel en praksis «som nyskaper folk» ved nådens midler?

Lekfolket i Den norske kirke ble «frigjort» fra embetsautoriteten. Men embetets stilling ble også forandret. Det fikk rådene med kirkelig oppdrag og myndighet ved sin side (menighetsrådet i 1920). I dag er embetsmyndigheten dekonstruert til fordel for de demokratiske rådene. Confessio Augustanas embetsteologi har derfor ingen relevans i dag. Kirken har for lengst gjort bekjennelsen antikvert.

«Alle døpte». En bestemt kirke­tanke var premiss for det nylig avholdte kirkevalg. Det ble konsekvent vist til at alle døpte var likeberettigede til å påvirke kirkens lære og liv. De er «alle prester, biskoper og paver», het det så flott. Det man ville unngå, var «tilleggskriterier» som satte­ skiller mellom de døpte. Men det gis kirkelig sett viktige skiller mellom dem.

Å være døpt er en nødvendig, men ingen tilstrekkelig betingelse når det gjelder retten til å bestemme (ved valg) i og for Den norske kirke. I tillegg må man være medlem. Undertegnede er døpt i denne kirken, men har ­ingen kirkelig stemmerett fordi jeg tilhører en annen kirke.

Farlig? I den lutherske ­enhetsstaten var spørsmålet­ om kirke­medlemskap ikke ­relevant. ­Menighet og samfunn dekket hverandre. I et liberalt demokrati er det helt annerledes. Det er en frivillig sak om man vil være medlem av Den norske kirke. Mange er ikke det.

Den norske kirke har derfor ­allerede på grunn av demokratiet et viktig kjennetegn ved foreningskirkeligheten – den frivillige tilslutning. Men den skal altså ikke skje ved den voksnes «egenmeldig». Hvorfor er det så farlig?

Men nå er heller ikke det å være døpt en nødvendig betingelse for å bestemme i og over Den norske kirke. I 2012 vedtok Stortinget at denne kirken foruten­ å være evangelisk-luthersk også skulle være en «folkekirke».

Det var et vedtak med et ­massivt teologisk innhold. Det ble gjort uten krav om at de som ­bestemte, var døpte eller medlemmer av kirken. Udøpte 
og ikke-medlemmer utøvde 
her styringsrett over kirkens lære.

Ut fra vanlig logikk blir det da slik: Følger man Stortingets kriterier for å kunne bestemme i og for Den norske kirke, burde­ alle norske borgere ha deltatt i kirkevalget slik som ved de ­alminnelige, politiske valg.

Trådt over. Dersom man ­følger kriteriene fra kirkevalget, 
har Stortinget trådt over grensene ved at ikke-medlemmer har bestemt over Den norske kirke. Jeg er stygt redd for at det kirkelige lederskap tenker som Ole Brumm: Ja, takk begge deler.

Man vil være en av staten privilegert kirke som altså ikke-medlemmer kan bestemme over, og samtidig fremtre som en selvstendig sakramentalt ­bestemt medlemskirke. Dette er når alt kommer til alt, et dobbeltspill som svekker Den norske kirkes moralske troverdighet.

Skard Dokka viser til sist til konflikten mellom Oslo katolske bispedømme (OKB) og statlige myndigheter om antall katolikker. Her ser han en katolsk avvisning av såkalt foreningskirkelighet. Denne konflikten er ikke et egnet utgangspunkt for å forstå katolsk holdning til det foreningskirkelige.

Intet. Det annet vatikankonsil la religionsfriheten til grunn for Kirkens forhold til statsmakten. Ved religionsfriheten, konstitusjonelt forankret, skal Kirken ha et rettslig grunnlag for å kunne leve etter sin tro og lære i et sekulært samfunn, ja, i ethvert samfunn.

Derfor vil Den katolske kirke – innen demokratiet – være en fri organisasjon/«forening», der konvertitter tas opp på grunnlag av «moden overveielse» og forsikring om at de vil bli katolikker «av fri vilje». Skard Dokka har intet å hente fra Den katolske kirkes selvforståelse.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 28.09.2015

Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar Oftestad skrev i tråden etter Trond Skard Dokkas kronikk «Du gjør kirken til en forening, Simonnes».

Gå til innlegget

Annenrangs borgere?

Publisert over 3 år siden

Må troende mennesker slutte seg til en sekularistisk livsanskuelse for å gis adgangskort til det politiske liv?

For å komme i betraktning som ordfører, måtte Shuaib Sultan avsverge den islamske lære om homofili.

Debattredaktør Johannes Morken har treffende kalt dette for ”en politisk korrekt bekjennelsesplikt”.  Men i det liberale demokrati er vi alle borgere med rett til å påvirke statsstyret ved å ytringer i offentligheten. Og enhver borger vil kunne ha gis offentlig stilling med myndighet til å styre samfunnet. I dag forsøker politiske krefter å blokkere troendes borgerrettigheter. De blir annenrangs borgere. Aftenpostens Thomas Boe Hornburg har hevdet at Oslo ”ikke kan ha en ordfører som mener homofili er synd.” Også andre saker kan bli et sekularistisk bekjennelsesspørsmål.                                                                   

Hvorfor betraktes religiøst troende på denne måten ? I følge dagens hegemoniske tenkesett krenker de troende både frihets- og likhetsidealet og bidrar til å svekke andre menneskers rett til å føle "lykke" og ha "et godt liv". Frihet betyr fravær av undertrykkelse og tvang. Men friheten omsettes også positivt ved at mennesker fritt realiserer det de oppfatter som "det gode liv". Men det er omstridt hva som egentlig er "det gode liv".                                     

I homofilisaken gjør man homofiles seksuelle selvrealisering til en del av koden for "det gode liv". Og denne koden skal stat og samfunn og kirkene følge og innrette seg etter. Men har man funnet den rette koden for politikk og kultur, så trenger man ikke lenger frihet. Nå gjelder det bare å få denne koden innført i hele samfunnet. Er koden funnet, er det ikke lenger nødvendig med  frihet. Å forlange politisk "frihet fra" å godta den vil miste sin begrunnelse. Her ligger kimen til et totalitært samfunn. Men i frihetsidealet ligger også toleranse overfor avvikere, mindretall etc. Å gjøre personer til annenrangs borgere på grunn av religiøs overbevisning, blir utålelig intolerant (Harald Stanghelle, Aftenposten 21.09.). Men troende kristne vil ikke akseptere enhver kode for det gode liv. De vil uansett følge den de finner i naturrett og Bibel.                          

Troende bryter det demokratiske likhetsprinsipp, hevdes det. Likhetsprinsippets enkle poeng er at det som er likt, skal behandles likt.  (Lik lønn for likt arbeid). Kravet om likebehandling spiller en viktig rolle i homodebatten. Det er ut fra likhetsprinsippet troende beskyldes for diskriminering, at de står for apartheid i forhold til homofile. Nå er det umulig å komme forbi ulikheten mellom hetero- og homoseksualitet. Men likhet mener de liberale å sikre ved en abstraksjon som "opphever" empirisk gitt ulikhet. Hetero og homo har ulik seksuell praksis, men i begge tilfeller er det seksualitet vi står overfor. Og seksualitet er likseg selv uansett form for praksis. Konsekvensen av en slik abstraksjon er at en rekke seksuelle praksiser (pedofili, nekrofili, zoofili) blir like og må behandles likt. Men det tas det gjerne avstand fra. Da tar man sin tilflukt til en annen abstraksjon - begrepet kjærlighet.                                   

Hetero- og homofiles kjærlighet er lik, hevdes det. Nå er kjærlighet så mangt: kjærlighet mellom foreldre og barn, mellom søsken, mellom venner av samme og ulikt kjønn osv. osv. Disse konkretiseringer av kjærlighet er ikke like. De "behandles" da heller ikke likt.                                                                                  

Hva skiller homofiles kjærlighet fra for eks. vennekjærlighet? Det blir til sist den seksuelle komponenten. Da står man igjen overfor ulikheten mellom hetero- og homoseksualitet, og det abstrakte begrep om seksualitet må trekkes inn som legitimerer ulike seksuelle varianter. Noen vil kanskje være "rause" og "inkluderende" og gjøre alle seksuelle varianter likeverdige (panseksualitet).                                                                                                          

Så vel frihets- som likhetsprinsippet blir vanskelige når de konkretiseres. Og de bør konkretiseres ellers blir det bare tomme begreper. Dette problem ble innsett på representativt FN-hold allerede i 1948: Ut fra ulike filosofier og religioner var man enige om menneskerettighetene, men når de skulle begrunnes, vil enigheten bryte sammen. Men ulike teoretiske begrunnelser slår inn når rettighetene skal gis innhold. For Den katolske kirke er retten liv den høyeste menneskerettighet. Slik er det ikke for den sekularistiske liberalisme.                                                                                                   

Liberalistisk sekularisme har et politisk-utopisk grunndogme: Historien fører oss stadig fremover mot et bedre og lykkeligere samfunn. Kristne blir betraktet som bremseklosser for en slik utvikling. De er antikverte og reaksjonære. Vi deler ikke denne fremtidsoptimismen. Men hvordan samsvarer den med sekularismens egen autoriserte forståelse av historien? I den darwinistiske evolusjonslære har ikke naturhistorien noe formål eller mål. Det er ut fra kulturelle "verdier" man da må tillegge historien mening. Men den finnes bare i moderne menneskers subjektive bevissthet og ikke i den virkeligheten som moderniteten selv mener å ha erkjent på en objektiv vitenskapelig måte.                                             

Kristen tenkning er i sine grunnforutsetninger annerledes og i konflikt med de moderne ideologier - også den moderne liberalisme. Den provoserer særlig sterkt når den konkretiserer dens "verdier" ved å trekke dem inn i virkeligheten. Da er de langt fra universale og evidente.                  

                                               

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2402 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1947 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
22 dager siden / 1921 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
27 dager siden / 1776 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1583 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1551 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
15 dager siden / 1235 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
18 dager siden / 1169 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
22 dager siden / 1101 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
20 dager siden / 1052 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere