Bernt Torvild Oftestad

Alder: 78
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Frigjøring og kamp om fremtiden

Publisert 14 dager siden

Kirkekampen under okkupasjonen, frigjøringen og landsvikoppgjøret er sentrale temaer i nyere norsk kirkehistorie. Et kirkehistorisk perspektiv kan være relevant også i disse tider, da vi er opptatt av frigjøringen i 1945.


 

For mange år siden samtalte jeg med min nå avdøde kollega, professor Carl Fr. Wisløff, om situasjonen etter at krigen var slutt. Han hadde som mange andre prester nedlagt sitt embete under kirkekampen. Ikke så lenge etter 8. mai kom det en melding fra Den midlertidige kirkeledelse til prestene om å gjenoppta tjenesten i statskirken. Dette var da veldig brått, tenkte Wisløff den gangen. Kunne de viktige lærdommene av kirkekampen mot nazistaten nå bare legges til side? Det var sterke politiske krefter i det frigjorte Norge som ønsket nettopp det.                                                            Prester som hadde sluttet opp om nazistaten, hadde det til felles at de i 1942 ikke hadde nedlagt sine embeter og ikke gitt sin tilslutning til bekjennelsesdokumentet Kirkens Gunn. De gikk ikke inn i kirkekampen, men forble lojale mot den «gamle» statskirken under naziledelsen, og noen ble svært ivrige talsmenn for nyordningen. Etter okkupasjonens slutt skulle de etter hvert stilles for retten og svare for sine liv. Egne domstoler for geistlige var for lengst borte. Men Den midlertidige kirkeledelse ville på sin måte ha en relasjon til oppgjøret med prestene. Det bød på vansker. De «statslojale» prestene ble stilt for vanlige domstoler og dømt etter rent verdslig rett som andre landssvikere. Men hva med deres forhold til kirkekampen og fremfor alt erklæringen Kirkens Grunn? Det var spørsmål som ble holdt utenfor den avgjørende rettergangen. Bare i lavere rettsinstanser ser man dette tema så vidt blir reflektert.                                                                                                                                           I Kirkens Grunn er det en oppfatning av forholdet mellom kirke og stat som nazistaten og okkupasjonsmakten selvsagt ikke kunne godta. Men heller ikke for en moderne stat av en annen politisk-ideologisk observans enn den nazistiske, er denne erklæringen lett å slutte seg til, siden den berører statens suverene makt. For Kirkens Grunn forutsetter at Grunnlovens evangelisk-lutherske religion (Grl §2) er forpliktende for statsmakten og at denne religionen har et objektivt gitt teologisk innhold.                                                                                      Etter det tyske nederlaget ble Norge styrt av alliert militærmyndighet. Da kongen kom tilbake 7. juni, ble makten overgitt til ham. Han gav Ap-politikeren Einar Gerhardsen i oppdrag å danne en samlingsregjering. Gerhardsen gjorde et politisk grep som varslet hva som etter hvert skulle komme. Han tok kommunister inn i regjeringen, mens han holdt  Kristelig Folkeparti utenfor. Han unnlot helt å ta kontakt med partiet, enda det hadde hatt representanter på Stortinget siden 1933. Kommunistene hadde derimot ikke hatt noen. Arbeiderpartiet fikk rent flertall ved stortingsvalget høsten 1945, og Gerhardsen dannet sin andre regjering. Den antikristelige linjen som var signalisert, fortsatte. Det gjaldt å sikre ideologisk makt over skoleverket, et felt der de kristelige organisasjoner hadde vært særlige aktive. I 1946-47 ble ved Arbeiderpartiets brutale flertallsmakt Indremisjonen tvunget til å gi fra seg Oslo Lærerskole til staten.                                                                                                 I 1945 var det både i Norge og i Europa tro på en «kristen renessanse». Det motiverte etablering av flere kristelige tiltak. Det var også en forventning om at statskirkens ordning skulle forbedres. De politiske partier («Fellesprogrammet») hadde gitt et løfte om kirkelige reformer. En offentlig kommisjon skulle arbeide med dette. Målet var større kirkelig frihet innen statsreligionens rammer. Med kirkekampen i minne hadde mange i Den norske kirke forventning om det. Men kirkekampen og Kirkens Grunn var slett ikke glemt - i Arbeiderpartiet. Da regjeringens forslag om kirkereform kom opp i Stortinget i 1953, ble det totalt avvist av AP-flertallet. Det kirkelige reformkrav hadde sin bakgrunn i at biskopene hadde fått smak på makt under kirkekampen, slo en av Ap-politikerne fast.                             En av dem som gjerne holdt frem kirkekamp og Kirkens Grunn i møte med en sekularisert oppfatning av kirke og statsreligion, var naturlig nok biskop Eivind Berggrav. Etter hvert bleknet det historiske minnet. Men i 1978 nedla sokneprest Børre Knudsen - etter mønster fra kirkekampen - den «statlige del av» sitt embete i protest mot fri abort-loven,  som han mente var i strid med Grunnlovens statsreligion. Bispemøtet hevdet på sin side at hans henvisning til kirkekamp og Kirkens Grunn var irrelevant når det gjaldt statens lov om fri abort. Biskopene fikk solid støtte fra Høyesterett som avviste at statsreligionen i det hele tatt satte etiske grenser for statlig lovgivning. Ikke bare statsmakten, men nå hadde også «kirkens selv» gjort Kirkens Grunn antikvert.                                                                                                       Under okkupasjonen var det nazistatens plan om oppdragelse av barn og unge i nasjonalsosialismens verdensanskuelse som mer enn noe annet hadde provosert kirken. Her ble den kirkelige dåpsopplæring av barna i evangelisk-luthersk tro, som var forankret i Grunnloven, fundamentalt undergravd. Nasjonalsosialistisk ideologi var notorisk i konflikt med kristen tro og lære. Men hvordan gikk det med skolens kristendomsopplæring vel førti år etter kirkekampen? Alt ved overgangen til 1970-tallet ble premissene lagt for en dyptgripende endring. I 1969 fastslo Stortinget av skolens kristendomsundervisning ikke var Den norske kirkes dåpsundervisning. Men fortsatt skulle den være i pakt med luthersk konfesjon. Det betydde at fra 1969 hadde ikke Dnk noen dåpsundervisning for alle barnedøpte. Man fikk greie seg med hjelpen fra skoleundervisningen i rent statlig regi. Frem mot slutten av 1900-tallet endret Norge seg. Innvandring gjorde samfunnet mer og mer pluralistisk ikke minst religiøst. Den kulturelle og moralske enheten i samfunnet var truet. Faren var bl.a. at den muslimske minoritet kunne utvikle egne parallelsamfunn ledet etter sharialover. Man kunne stå overfor en konfliktskapende pluralisme. Det gamle kristendomsfaget kunne nå tas i bruk for et påtrengende politisk og kulturelt formål. Det kunne bidra til å utvikle en (ny) sosio-kulturell enhet. Men da måtte det omformes. Relasjonen til Den norske kirke var allerede borte. Nå måtte dets luthersk-konfesjonelle forankring fjernes. På 1990-tallet fikk man et helt nytt fag. I 1997 ble det konfesjonelle kristendomsfaget erstattet med et fag som hadde en nøytral religionsvitenskapelig orientering. Det var en visjon ledende sjikt i Arbeiderpartiet hadde hatt allerede på 1920-tallet. Nå var den blitt realisert.                                                     

Den norske kirke ble i 2012 en grunnlovsfestet statskirke og folkekirke (Grl § 16). Visse organisatoriske friheter har den fått. Men den alminnelige dåpsopplæring i den offentlige skole, som var den nødvendige forutsetning for en åpen folkekirkelig dåpspraksis, er for lengst falt bort. Kunnskapen om kristen tro er naturlig nok i sterk tilbakegang i folket, noe som berører alle kirkesamfunn. Sekularisme er blitt samfunnets normalitet. De historiske årsakene er mange og komplekse. At tradisjonen fra kirkekampen, som er en provokasjon for enhver ideologisk styringsglad statsmakt, etter hvert ble en provokasjon også for Den norske kirke, er en interessant historisk innsikt. 

Gå til innlegget

Salmer og salmesang var i fokus i påskehøytiden. Kirkelige artister ble oppfordret til å ta frem sin favorittsalme. Selv om jeg ikke er noen artist, kan jeg godt tenke meg å løfte frem en salme som jeg har et særlig forhold til, og som alltid griper meg når den blir sunget. Det er en salme av Børre Knudsen, skrevet i 1976.



 

Farao nådde oss like ved stranden,

vi lå i leir foran Pi-Hakirot,

klemt mellom havet og hæren i sanden,

klemt i vår grav under klippenes fot.

Bare en eneste utvei lå åpen: 

veien til havet, til døden i dåpen!

Halleluja! Halleluja!

 

 

Da, i den siste fortvilede stunden,

revnet det veldige, håpløse hav!

Vi som var døde gikk tørrskodd på bunnen 

midt mellom vannene, ut av vår grav.

Herren gikk med oss, hans utvei lå åpen:

Veien fra døden til livet i dåpen!

Halleluja! Halleluja! 

 

Jublende løfter vi hellige hender,

Vi som forlengst var fordømt og fortapt!

Nyfødt står folket på skinnende strender, 

folket av prester som Herren har skapt.

Kanaans hellige frukt skal vi nyte:

Vin skal vi skjenke, og brød skal vi bryte?

Halleluja! Halleluja!

 

Noen år etter at Børre Knudsen skrev denne salmen, sto han midt i kampen for det ufødte liv, som endte med at han ble avsatt fra sitt presteembete. Han var selv presset ikke bare av den norske «Farao», men også av de ledende sjikt innen statens religionsvesen. Knudsen var ingen stridsmann av natur, men et usedvanlig kreativt og følsomt menneske som hadde troen integrert i sitt liv. Slik er han også som poet – dypt forankret i troens dypeste innhold med en usedvanlig evne til å uttrykke den på en dristig, ja bibelsk krass måte. Han bryter gjerne den borgerlige kristelighetens konvensjonelle rammer for det religiøse språkuttrykk.                   

Knudsen etterlot seg en rekke salmer. Sammen med sin venn presten Willy Abildsnes utgav han i 1976 Det hellige bryllup med illustrasjomner av Bjørn Bjørneboe. Der er også sangen om Farao (20). I 1980 publiserte han og Willy Abildsnes, sammen med Trond Kverno og Johan Varen Ugland Sangverk for Den norske kirke. Et hymnologisk bidrag med tittelen:  Bort syndig legestue, vi vil i stallen gå, Perspektiver på Brorsons julesalmer, kom i 1997. En CD der Børre Knudsen synger noen av sine salmer: Prektig flammer paktens bue, ble i 2015 utgitt av datteren Kjersti I. Knudsen.         Både i Norsk salmebok 2013 (Ns) og i Lov Herren. Katolsk salmebok (LH) er Knudsen representert. «Farao nådde oss like ved stranden» er tatt med i begge (Ns 184 og LH 498) I Ns er også en dåpssalme, Mitt eneste håp (185). I den katolske salmeboken er det i alt 4 av Knudsen (LH 464, 418, 498, 788). Her ble hans salmer tatt med blant nattverdsalmene. Det er egentlig ikke overraskende, fordi han beskrive nattverden som offerhandling. Jeg tar med to av versene fra den sterke salmen: Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne som herlig prest og blodig offerlam (LH 788): ”I våre hender var kors og nagler/ da dine hender løftet vin og brød,/ da dine hender forvandlet drapet / til offergave og til soningsdød. Du tolket korset, du tydet døden,/ du gjorde pinen til din kongevei,/ for da du viet deg selv til offer, da måtte våre hender tjene deg.” I salmen: Du gav deg en kveld til oss og til pinen. (LH 464) lyder det i siste verset:  ”Ditt offer er her./ Vi gjør som du gjorde./ Guds rike er nær/med livet på bordet./Du er prest i all evighet.”                                                         

Farao nådde oss like ved stranden er en utlegning av beretningen i 2. Mos 14 om Israelsfolkets flukt fra Egypt etter påsken. Knudsens poetiske utlegning er ikke formet etter et moderne mønster. Han bruker ikke det moderne menneskes eksistensielle kvaler og aporier som tolkningsnøkkel for teksten. Det vi som synger i Knudsens salme, er den kristne menighet. Det er et vi som ligger i leir foran Pi-Hakirot. Men vi som tilhører menigheten i dag, var jo ikke ved Sivsjøen. Vi lever i vår historie.                                                              

Knudsen bruker et metaforisk språk som har sitt mønster i Skriften. I 1. Pet. 3, 20ff. viser apostelen Peter til Noas ark og at ”noen få mennesker (ble) frelst gjennom vann. Dette er et bilde på dåpen, som nå frelser også dere.” Frelst fra døden vannflommen, men også frelst ved vannet, som nå gir liv ved sakramentet. Israels ble også frelst ved vannet. Ved et Herrens under gikk de som var døde  ”tørrskodd på bunnen midt mellom vannene ut av vår grav.” Det samme under skjedde da Israel bar paktens ark og krysset Jordans flod for å komme inn i det hellige land. I Josvaboken fortelles det: ”Prestene som bar Herrens paktkiste, ble stående trygt på den tørre bunnen midt i Jordan, mens alle israelittene gikk tørrskodd over, helt til alt folket var kommet over Jordan” (Josv 3,15-17). Reflekser av denne teksten ser vi også hos Knudsen.    I Knudsens dåpssalme flyttes vi ved dåpens sakrament inn i den hellige historie. Vi er blant dem som reddes ved hjelp av Noas ark. Vi unnslipper Farao ved å gå gjennom Sivsjøen og med Guds folk krysser vi Jordan og kommer inn i Kanaan, inn i kirken: ”Kanaans hellige frukt skal vi nyte: Vin skal vi skjenke og brød skap vi bryte. Halleluja Halleluja.” I Knudsens salme blir Skriftensfrelseshistorie, dåpens sakrament og vi som er kirken, holdt sammen i en enhet.                                                                                                                                                        

Dette er  ”Veien fra døden til livet i dåpen”, skriver Knudsen.  Hos apostelen heter det: ”For vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal vi vandre i et nytt liv.” (Rom 6, 4).  

            

Gå til innlegget

«Mitt hjerte er urolig»

Publisert 2 måneder siden

I en kommentar i Vårt Land 18.03. skriver Erling Rimehaug: «Når man er i den såkalte risikogruppen for en skremmende og potensielt ­dødelig sykdom, og ingen vet hvor lenge det skal vare, da er jeg glad for å ha Jesus å gå til. Det kan jeg gjøre selv om ­følelsene fra barndommen ikke er der. Så jeg ber mine bønner og tar mot velsignelsen. Jeg ­lytter til og synger de gamle sangene og tar tekstene til meg uten å ­bekymre meg for hva jeg føler eller opplever. Slik blir Jesus fortsatt min venn helt fra barndommen av.» Rimehaug er nok ikke alene om å være fylt av slike og lignende tanker i denne tiden.



Vi ser bakover, og vi ser fremover. Veien videre er ikke så lang, egentlig kort uansett virus. Men vi kan hvile i Kristus. Vi har som Rimehaug skriver, gjort våre erfaringer med Gud. Ikke forstått ham, anklaget ham, men han har vært trofast. Etter hvert har vi i glimt fått se hans kjærlige visdom. Og glimtet ble til et lys som trekker stadig flere sider av vårt liv inn i den gudgitte klarhet. Lyset fra Kristus faller inn over livene våre – til erkjennelse av egen svakhet som ble til synd, men også til erkjennelse av det Kristus har gitt oss til frelse, fellesskap med seg og åndelig vekst. Etter hvert merker vi at han varsomt trekker oss inn i et dypere fellesskap med seg.  Gjennom messens offer trekkes vi inn til død og oppstandelse og nytt liv. Og jeg opplever meg omgitt ikke bare av den menighet jeg ser, men av den himmelske menighet. Aldri før har jeg erfart en slik dyp trang til å bli tatt hånd om og bli omsluttet av den kjærlighet som den hellige Jomfru har til oss troende. Hun som er vår Mor og med en mors kjærlighet bærer til sin Sønn.

Av flere grunner tok jeg for litt siden frem igjen Augustins bok «Bekjennelser», som er hans åndelige selvbiografi, men også noe langt mer. Innledningen som jeg har lest så mange ganger før, fikk nytt liv. Den traff meg sterkt. Her tegner Augustin opp selve temaet i sitt liv. Mange troende leser her om seg selv (som her gjengis i den beste norske oversettelsen ved Åsmund Farestveit).

«Stor er du, Herre, og høglova, veldig er di makt, og din visdom er utan mål» (Sal 147). Og deg vil eit menneske lova, ein ørliten del av skapningen din – endå det ber i seg dødsdomen sin, endå det ber i seg vitnemålet om si synd og vitnemålet om at du står «dei stolte imot» (1. Pet 5,5). Endå vil mennesket lova deg, nett fordi det er eit lite fjom i skapningen din. Ja, du gjer det til ei glede for oss å prisa deg, for du har skapt oss til deg, og hjarta vårt er uroleg til det finn kvile i deg. 

......

Herre, eg vil søkja deg med di eg kaller på deg, eg vil kalla på deg i tru på deg i tru på deg. For du har vorte forkynt for oss. Herre, på deg kallar mi tru som du har gjeve meg, som du har anda inn meg ved sonen din, som vart menneske, ved talsmannen din, som forkynte deg for oss. 

 

Gå til innlegget

For statsminister Erna Solberg og regjeringen var det et overordnet moralsk mål å redde livet til IS-kvinnens barn. Barnet har en selvstendig rett til liv. Og siden barnet var norsk statsborger, ble slik ”livredning” ansett som en plikt for den norske stat. Legehjelp i Norge måtte til for å kunne oppfylle plikten og realisere formålet.

Dette synes å være statsministerens grunnleggende etisk resonnement.  Og dette skal det ha vært enighet om i regjeringen. Uenighet oppstod når tilbakeføringen til Norge og redningen ikke bare omfattet barnet, men også dets mor som har vært engasjert i terrororganisasjonen IS.                         Statsminister og regjering har gjort det klart at det inkludere moren i redningen av barnet er etisk og dermed politisk vanskelig. For moren er siktet for å ha tilknytning til en terroristorganisasjon. Men dette forhold trekkes så inn i den politisk-etiske begrunnelse for å ta moren hjem. Man forutsetter at siktelsen, blir en tiltale, slik at moren blir stilt for retten, blir dømt skyldig og straffet og helst meget strengt. Men hun kan like gjerne få en mild straff. Det vil bli et mål som tunge massemedia og pressgrupper vil forfølge. Domstolen vil komme under et massivt press. Hvorvidt det er mulig for politiet og påtalemyndigheten å fremskaffe fellende bevis i en slik sak, kan man vel betvile. Og saken kan bli meget langvarig. Men det prinsipielle poeng ligger på et annet plan.                                                                                    

Regjeringen trekker inn den tredje statsmakt, domstolen, for å begrunne og politisk legitimere sin egen politikk. Det kan knapt oppfattes på en annen måte enn som instruksjon av domstolen som vil true dens selvstendighet. At regjeringens har en så klart markert mening om hvordan påtalemyndigheten og domstolen skal  utøve sin myndighet, avdekker at den må ha en uklar oppfatning av forholdet  mellom politikk og rett. Om regjeringen vil følge et rent juridiske resonnement, ja legge det til grunn, så er moren uskyldig inntil hun er dømt. Men politisk-etisk legger regjeringen en helt annen vurdering for dagen. Å la IS-moren komme tilbake til landet,  er nærmest en politisk-etisk nødløsning, som man er ”tvungent” til å gå inn på, Og regjeringen søker å legitimere denne løsningen ved forventning om hvordan domstolen vil handle. Slik kastes det skygger over domstolens uavhengighet. 

Regjeringens mål er å redde barnets liv, men moren sto altså hindrende i veien. Hun ville ikke skilles fra barnet, dvs. hun måtte tas med til Norge sammen med barnet om regjeringen skulle kunne oppfylle sin etiske plikt. I Norge har staten rett til å ta barn fra foreldrene i ekstreme tilfeller, om det er absolutt nødvendig av hensyn til barnets fysiske/psykiske helse. Dette er riktignok et omdiskutert tema. Men man kan spørre  om ikke barnevernet burde ha grepet inn i dette tilfelle, siden barnets helse var i fare. Barnet befant seg riktignok i utlandet. Men det kan ikke være noen alvorlig hindring. I 2010 ble barn, som hadde norsk mor og marokkansk far, smuglet ut av Marokko av norske spesialsoldater og ved hjelp fra den norske ambassade i landet. (Jonas Gahr Støre var utenriksminister).  Den marokkanske faren var sterkt imot å gi fra seg barna. Hans syn på saken ble ikke tillagt vekt. Men IS-kvinnens blokkering av å la barnet få medisinsk hjelp i Norge, er derimot tillagt all mulig vekt. Det som mangler i regjeringens resonnement, er en etisk vurdering av hennes handlemåte.                                                                                                                                     

Er det moralsk forsvarlig av en mor å nekte sitt barn rett til liv? Her er den hvite flekken eller en dødvinkelen i regjeringens tenkesett. Moren stiller et ultimatum overfor regjeringen: Om dere vil redde barnet fra å dø, må jeg få vende tilbake til Norge sammen med det. Uten meg ingen løsning. Slik gjøre hun regjeringen potensielt ”skyldig”  i barnets død, men uten at den klemmen hun har satt regjeringen i, blir kritisk vurdert. Overraskende at man ikke ser at moren bruker en annens liv, livet til eget barn, som middel til å oppnå en fordel for seg selv. Hun vet ikke om hun vinner frem med sitt ultimatum, men legger barnets liv i potten og håper å vinne. Og det gjør hun.  Sammen med sine støttespillere i Norge kan hun suverent bestemme forutsetningene for en ”løsning.” Det må beklages at regjeringen ikke har hatt større oversikt over det politisk-etiske problem den her står overfor.                                      

De politiske komplikasjoner som dette har ført til, er selvsagt viktige. Men i denne sammenhengen lar jeg dem ligge. Vi bare tilføye: Om FRP forlater regjeringen, kan partiet bidra til litt større politisk klarhet. Og det er da noe. 

 

Gå til innlegget

Et bedehus i Gildeskål

Publisert 4 måneder siden

Et bedehus i Gildeskål i Nordland ønsker ikke å videreføre sin leieavtale med Den norske kirke (Dnk). Grunnen er at kirken står for liberal vranglære. Dette faller noen tungt for brystet. At Vårt Land misliker slikt, er ikke overraskende (Se Berit Aalborg, Boikott på bedehusene VL 09.01.). Det er ettervirkningene av den utskjelte Calmeyergatelinjen hun mener å stå overfor, og Aalborg redegjør da også for den.

Møtet i Calmeyergaten i 1920 (for 100 år siden nå i januar) representerte den andre fasen i striden om den liberale teologi. Den begynte ved ansettelsen av den liberale Johannes Ording som professor og prestelærer ved Det teologiske fakultet. Som professor i teologi var Ording forpliktet på ”den evangelisk-lutherske religion” (Grl § 2). I kirken, blant sakkyndige teologer og andre, ble det påpekt at han avvek fra den lutherske statsreligionen både i sakramentlæren og kristologien. I 1906 ble han likevel ansatt som professor. Det førte bl.a. til etableringen av Det teologiske menighetsfakultet (MF) i 1907.

Men hvordan skulle man leve med denne dype lærekonflikten i Dnk, dvs. innen en og samme kirkeorganisasjon? For å hindre en utvikling - ikke minst i lekfolket - mot å likestille kirkens lære med de liberalteologiske vranglærer, ble det innbudt til et møte i Calmeyergaten i Kristiania, der delegater fra de frivillige indremisjons- og misjonsorganisasjoner vedtok retningslinjer for å beskytte sitt foreningsliv og annen virksomhet mot liberalteologisk vranglære. Dette var organisatoriske forholdsregler som man selvsagt hadde full frihet til å vedta og følge i et liberalt demokrati. Kritikere av Calmeyergatemøtet og den linje det vedtok, dokumenterer ofte en udemokratisk holdning. Man neglisjerer at i demokratiet skal det være både ytrings-, forenings- og institusjonell frihet. Det er dette politisk-rettslige perspektiv man gjerne overser når man drøfter Calmeyergatelinjen. Man overser Staten, den viktigste politiske og kirkelige aktør.

Den moderne liberale staten hadde omkring 1920 frigjort lekfolket i Dnk fra den statskirkelige embetsmyndighet. Kirkens medlemmer kunne fritt preke, holde nattverd og døpe uten å spørre eller være relatert til prest eller biskop. Dnk var ordningsmessig liberalisert. En prosess som begynte i 1842 med opphevelse av Konventikkelplakaten. Kirkeledelsen hadde gjort ”friheten” lovlig. For den radikale Ludvig Hope fra Kinamisjonen, som var en av innbyderne til møtet i Calmeyergaten, var denne friheten en av grunnene til at han ville holde fast ved statsreligion og statskirke. Andre delegater hadde vansker med å forstå denne rettstilstanden.

Statskirkens liberale ledelse hadde ikke bare åpnet for en ordningsmessig pluralisme, men også innført lærepluralisme. I 1906 ble den liberale Ording professor/prestelærer ved Teologisk fakultet på tross av den lærekonflikt det utløste. Men i 1913 sikret Staten pluralismen ved å gi eksamensrett til det konservative MF. Da man i 1923 utnevnte Jens Gleditsch til biskop i Nidaros, var det ut fra den klare forutsetningen at ulike teologiske retninger skulle være representert i bispekollegiet. Den moderne liberale stat styrte altså sin egen offentlige religion utfra frihetsidealet. Slik fungerte ”Venstrestaten”, som formet Norge fra slutten av 1800-tallet til 1930-årene. Og uten ”Venstrestaten” intet MF, men også lære- og ordningspluralisme. Reformkirkelige deltakere ved møtet i Calmeyergaten ville bekjempe den liberale teologi, men unngå at Dnk ble oppløst som et kirkelig ordnet kirkesamfunn og fellesskap. Men man overså at Dnk var ordnet av staten etter statlig rett. Noen egen kirkerett for Dnk fantes ikke.

Calmeyergatelinjen kunne selvsagt ikke praktiseres av prester i statskirken, noe som ble klart erkjent av konservative prester i 1929. Flere av dem kom fra MF og flere skulle komme. MF var på sin side en fri konservativ, men også statskirkelig godkjent og relatert presteskole. I denne kirkepolitiske tvetydighet ble ekklesiologien et stadig viktigere og vanskeligere tema. Ulike kirkesyn i kirken hadde tross dype forskjeller seg i mellom sin rett i Dnk.

Under siste halvdel av 1900-tallet fulgte Staten sin egen kirkepolitiske linje. ”Venstrestatens” frihetsideal ble avløst av det sosialdemokratiske enhetsideal. Ethvert tilløp fra Dnk til å markere og organisere seg som kirke i teologisk forstand, ble nøytralisert. Samfunnets enhet skulle ikke lenger ha sin forankring i den kristne statsreligionen, men i frihet, likhet og velferd for alle - sekularistisk forstått. Reformbevegelsen, som hadde vokst frem på ny fra 1960-tallet av, valgte å legge vekk tanken om Dnk som bekjennelseskirke, dvs. med et gitt og blivende læreinnhold. I stedet la man en sosialdemokratisk folkekirketanke til grunn. Dnk kunne da betraktes som en forvalter av religiøse velferdsgoder som alle kunne ha behov for, og alle hadde rett til. Staten avskaffet statsreligionen, men gjorde Dnk til en ny form for statskirke. Den var grunnlovsforankret og økonomisk opprettholdt av staten og gitt oppgaven å sikre og vedlikeholde på sine premisser og ved sitt språk samfunnets ideologiske og kulturelle enhet. Kirkens lære måtte tilpasses dette formål. Bare en liberalteologisk oppfatning av kirkelig lære kan ha gyldighet innen en slik form for en statskirkelig organisasjon. Det kristelige fromhetsideal måtte nå realiseres ved sosialetisk innsats etter kristensosialistisk mønster. Det ”kirkelig korrekte” kom til å bestå i aksept av seksualetisk pluralisme. Det ledet til en ny ekteskapsordning, tilslutning til ”fri abort” som et gode og til sist taushet om ”aktiv dødshjelp”.

På denne bakgrunn blir den negative reaksjonen overfor et bedehus som av teologiske grunner ikke vil samarbeide med Dnk, meget forståelig. I den moderne liberale statskirke er likhetskravet så sterkt at avvikere som vil holde fast ved bibelsk kristendom ikke i det skjulte, men offentlig, kollektivt og institusjonelt, ikke kan bli tålt. Slik kristendom er farlig. For enheten i Dnk er skjør. Tar du staten bort fra Dnk og gjør den til en frikirke som oss andre, vil den få problemer med å holde sammen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2235 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
25 dager siden / 1867 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1191 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 890 visninger
Livet er ferskvare
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 831 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
27 dager siden / 670 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere