Bernt Torvild Oftestad

Alder: 76
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Kristen politikk i et sekularisert demokrati

Publisert rundt 1 måned siden - 1187 visninger

Det såkalte veivalget er viktig nok. Men vanskene ved å drive «kristen politikk» i et sekularisert demokrati oppheves ikke ved et slikt valg.

Kristelig Folkeparti (KrF) har tatt på seg å føre kristelig politikk. Men i dag er partiet dypt splittet i synet på rikspolitisk veivalg og regjeringsmakt. Et slikt veivalg kan være viktig nok. Men vanskene ved å drive «kristen politikk» i et sekularisert demokrati oppheves ikke ved et slikt valg. Her står man overfor et mer fundamentalt problem enn å få plass i en regjering.  


Da KrF fikk sitt nasjonale gjennombrudd etter den annen verdenskrig, var man overbevist om at partiet hadde en særegen politisk misjon. Mange i samtiden så for seg en ny epoke i nasjonens historie. Nå kunne man legge mellomkrigstidens dype konflikter bak seg. En samlet nasjon sto foran gjenoppbyggingen av landet, mente man. Kristne så for seg en «kristen renessanse». I møte med nazismen hadde kristendommen vist sin overbevisende åndskraft. I denne optimistiske atmosfæren fikk KrF. sitt nasjonale gjennombrudd. Men partiet hadde samtidig dype og livskraftige røtter i den lavkirkelige lekmannsbevegelse, som hadde vokst seg bred og sterk ved vekkelser i bygd og by, og som var organisert i landsdekkende organisasjoner for indre- og ytremisjon innen Den norske kirke. Også blant frikirkelige hadde partiet solid støtte.                                                                                   

Ved KrF fikk den lavkirkelige vekkelseskristendommen sin politiske formasjon. Kristen tro skulle nå omsettes i politikk og slik prege samfunnet. Troens innhold var gitt i Skriften og fikk sin nødvendige uttrykksform ved «den kristne personlighet.» Det politiske formål for KrF var å skulle bevare kristendommen som etisk normgiver for stats- og samfunnsliv, men også å fremme den rekristianisering som nå var blitt nødvendig etter sekulariseringens gjennombrudd. Å få personlig troende inn på Stortinget og andre politiske organer ble et hovedmål for KrF.                                                                                                       

Det ble ingen «kristen renessanse» og heller ingen rekristianisering. Det var sosialdemokratiet/Arbeiderpartiet som utviklet og formet det nye Norge. Det innebar at den offentlige kultur- og samfunnspåvirkning fra Den norske kirke og den brede lekmannsbevegelse måtte nøytraliseres, helst knebles, slik at religiøse fordommer kunne overvinnes og erstattes med vitenskapelig basert kunnskap. Et opplyst og lykkelig folk som hadde trygge og gode sosiale og økonomiske vilkår, ble fremtidsmålet. Helt fra slutten av 1800-tallet hadde Arbeiderpartiet vært en ledende antikirkelig og antikristen kraft, om enn med varierende styrke og tyngde.  


For det organiserte troende lekfolk som sto bak KrF, ble oppgaven å forsvare staten og samfunnet mot avkristningen og sikre kanaler for kristen samfunnspåvirkning. Særlig viktig ble kampen om kristendommens plass i det offentlige skolevesen, men også kampen om frihet individuelt, organisatorisk og institusjonelt for (privat) kristen innsats i samfunnet. Dette var en politikk som kunne ideologisk legitimeres både ut fra overlevert statsreligion og det liberale demokrati. Politisk støtte fant man hos de borgerlige partier.                                           

KrF-tradisjonen fra 1945 forvitret. Kort etter årtusenskiftet ble partiets bekjennelsesparagraf opphevet. Mange oppfatter dette som et oppbrudd og en avgjørende nyorientering. KrF skulle ikke lenger være noen «menighet» av troende, men et regulært politisk parti. Det innebar integrering i det moderne sekulariserte demokrati og betydde at politikken måtte formidles på en annen måte enn ved den «kristne personlighet.»  På 1990-tallet hadde man allerede tatt i bruk begrepet verdi som et sentralt politisk begrep. For KrF var det godt egnet. Det var ikke tilfeldig at Bondevik-regjeringen oppnevnte Verdikommisjonen i 1998.                                                                                                                                              

I dag tales det stadig om verdispørsmål, og at det foretas verdivalg, heter det. Men hva menes egentlig med dette? Er en verdi noe som ikke lar seg fornuftig begrunne ut fra for eks. vitenskapelig etablert kunnskap, men må hente sin begrunnelse fra ideologi, religion, livssyn osv. Det innebar det var politisk legitimt å stå for og målbære også såkalte «kristne verdier, For Krf gav dette en bærekraftig mulighet. Men det måtte også bety at det opprinnelige   utgangspunktet for KrF, kristentro og Bibel, nå ble pakket inn i verdibegrepet.                                   

Anvendt i den demokratiske diskursen vil begrepet verdi dekke et mangfold av ideologiske og religiøse ideer. Begrepet må derfor betraktes som rent formalt, men må også  ha en human forankring: Mennesker er forskjellige, men alle har en bevissthet eller en forestilling om «verdi», hevdes det. Hva man legger i «verdi» varierer fra person til person, fra gruppe til gruppe, parti til parti, betinget av kulturbakgrunn, faglig identifikasjon osv. Innholdet i begrepet er altså betinget og relativt. Når man anvender begrepet verdi, innbefatter det erkjennelsen av verdipluralisme. Og i samfunnet må verdipluralismen administreres. I vår tid er det den moderne staten som står for en slik administrasjon, først og fremst gjennom sin lovgivning.                                                                                                                             

Thomas Hobbes (1588-1679), som er den moderne statens fremste teoretiker, slo fast at statens lover ikke hviler på sannhet, men på autoritet/makt. Det er imøte med denne staten kristen politikk skal gjøre sin sannhet gjeldende (om den kristne da regner med at det finnes en gitt kristelig sannhet). Å observere verdipluralismen i samfunnet er en ting. Hvordan man forholder seg til den, er en annen. Om kristne vil bruke verdi som politisk begrep, må de hevde at bare kristendommen kan gi verdiene et sant og rett innhold. Verdirelativisme og verdinihilisme må avvises. For den kristne må det politisk-etiske innhold ha sin kilde og forankring i De ti bud, som er et positivt uttrykk for moral og rett som gjelder for alle, og som alle kan erkjenne. Dette synet fører inn i politiske-ideologiske konflikter – prinsipielt i forhold til den moderne stat som baserer retten på makten, og i neste omgang til liberalismen, som hos oss har fått en nesten total dominans gjennom den moderne statens maktmonopol.             

For den kristne er mennesket forut for og over staten, fordi det er en Guds skapning og har et gudgitt formål. Det er satt til et liv,  gitt ved slekt og familie, som har det heteroseksuelle samliv som kilde og grunnlag. Det avgjørende formål med menneskets liv er å bli frelst for å nå saligheten i Guds rike. Ekteskapet og statsmakt skal holde det onde nede og sørge for menneskets mulighet til å fullbyrde det gode formål med livet i en ufullkommen verden. I det ligger også ansvar for en fornuftig forvaltning av økonomi, natur osv. Det kristne oppdrag er å arbeide for at for stat og samfunn har gudstro og De ti bud som sitt forpliktende førpolitiske grunnlag. Konfronter med et sekularisert samfunn holder KrF frem de «kristne verdier». Men har partiets verdier et gitt og blivende sannhetsinnhold?  KrF har sluttet seg til opphevelsen av det 6. bud. Det åpner for å oppdra barn og unge i en usann og destruktiv lære om forholdet mellom kjønnene. For det annet har KrF lagt til side kampen mot grunnprinsippet bak sorteringssamfunnet, at fostere kan bli frasortert livet om moren ønsker det. Her har skjedd en ideologisk tilpassing til det politisk korrekte «establishment». I dag står KrF foran et rikspolitisk retningsvalg. Det dreier seg om noe mer grunnleggende enn hva man kan få i gjennom i de poliske enkeltsaker. Det overordnede blir hvilken frihet man kan få til å fremme kristen politikk i et sekularisert demokrati. 

Gå til innlegget

Noen ord til Trond Bakkevig

Publisert 2 måneder siden - 209 visninger

Debatten om luthersk og katolsk syn på ­bildene, som gikk i Vårt Land (VL) for en tid siden, har redaksjonen avsluttet. Nå har VL sluppet Trond Bakkevig til med et innlegg (VL 7. september). Siden jeg anføres med navns nevnelse, vil jeg komme med en kommentar.

Det har falt Bakkevig tungt for brystet, at katolikker har meninger om luthersk lære i forhold til katolsk. Han liker ikke at vi har oppfatninger om hva «lutheranere mener, har ment eller bør mene fordi» de er lutheranere. Men Bakkevig overser noen enkle realiteter.

I Grunnloven paragraf 16 heter det: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke (...).» Fortsatt står det i Grunnlovens paragraf 100: «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver.» Dnk er en del av «statsstyret» siden den er en ­konstitusjonelt forankret kirke. Og ifølge Grunnloven er den «evangelisk-luthersk». Siden dette teologisk-dogmatiske og teologihistoriske begrep er tatt inn i Grunnloven, blir det selvsagt gjenstand for offentlig ­diskusjon. Og det skulle bare mangle.

Når det gjelder den tidligere diskusjon om bildene, kan jeg ikke se at Bakkevig tilfører den noe vesentlig nytt.

Trykket i Vårt Land 11. september 2018.

Gå til innlegget

Utrivelige greier

Publisert 3 måneder siden - 327 visninger

Å påpeke konfesjonelle forskjeller er ikke konfesjonell fiendtlighet. Det er å anføre realiteter.

Roger Jensen og Birgitte Lerheim forsøker å føre en diskusjon med undertegnede om nyprotestantismen (VL 29.08). Utgangspunktet er den pedagogiske bruk av bilder i kirken Nedlatende foreslår de at jeg bør lese pave Frans` tekst (exhortatio) Evangelii gaudium. Slik at jeg kan unngå det de kaller «konfesjonell fiendtlighet». Å påpeke konfesjonelle forskjeller er ikke konfesjonell fiendtlighet. Det er å anføre realiteter, som ikke forsvinner ved økumenisk tåketale og upresis ordgyteri, ispedd svulstig begrepsbruk.                        

Evangelii Gaudium har jeg arbeidet med siden 2013. I høst publiserer jeg en artikkel i det katolske tidsskrift Segl om dette dokumentet. Videre utgir jeg en bok på det engelske forlaget Routledge der det er et kapittel om Pave Frans og dette dokumentet.                                  

Når det gjelder sakinnholdet i Jensens og Lerheims artikkel, bekrefter det stort sett det jeg har gjort gjeldende om nyprotestantismen tidligere. At det lutherske “for meg” også rommer et “for oss”, som de hevder, berører ikke betydningen av den (subjektsentrerte) kunnskapsteori som moderne lutherdom har knyttet seg til. Det blir tydelig ikke minst i skapelsesteologien. Jensen og Lerheim berører ikke den utfordring som ligger i det naturvitenskapelige gjennombrudd: Den empiriske naturvitenskap gir ikke rom for kunnskap om Guds nærvær og virke i den ytre verden. For den nyprotestantiske teologi ble løsningen å oppgi kunnskapen og “redde” gudstroen ved å forankre den i det subjektive jegets bevissthet. Der mente man finne et rom som var ”fredet” for vitenskapens dekonstruksjon av «den religiøse virkelighet» nettopp som virkelighet. Utvikling av den moderne psykologi har gjort det enda vanskeligere å holde fast ved denne idealistiske bevissthetsfilosofi.

Begrunnet i egen subjektiv erfaring kan man selvsagt ha etiske, etsiske og religiøse forestillinger, egentlig om hva som helst. Man kommer ikke ut over: “jeg føler», når man påstår at noe er vakkert eller tror at Gud taler til meg ved det skapte. At mange føler det på samme vis, er sikkert oppbyggelig. Dette jeget kan også bruke bilder fra katolsk sammenheng som en oppbyggelig verdi - for en selv. Men det er jeget som gir dem denne verdien.            

Subjektivismen kan lett gjøre den enkelte arrogante. Jensen og Lerheim mener at jeg med mitt filosofi- og teologihistoriske perspektiv er akterutseilt og antikvert og bundet i konfesjonalisme. Jeg har ikke kontakt med dagens virkelighet osv. osv. Den har jeg nok like god kontakt med som dem. Men mitt perspektiv blir nok ubehagelig i den religiøse varmestue de selv hører hjemme i. Der vrimler det av fintfølende mennesker som snakker mildt om «livet» gjerne med sentimental innestemme.

Det Jensen og Lerheim synes å overse, er den omfattende filosofiske litteratur som i dag drøfter betydningen av den filosofiske tradisjon (metafysikk, erkjennelsesteori, sosialfilosofi) fra senmiddelalderen av, også Luthers forhold til metafysikken. I denne sammenheng er det også en teologisk interesse: Hvilken fremtid har protestantismen? I en utfordrende artikkel fra 2004 (The Future of Protestantism: Postmodenity) hevder Graham Ward at dens fremtid kan bli svært vanskelig. Bindingen til den moderne liberalisme og dens humanisme er så sterk at protestasimen bare blir en variant av denne. 

Denne filosofiske tematikk er viktig når man drøfter bildenes betydning. Er bildet noe annet og noe mer enn den materie det er laget av: tre, stein, lerret, fargestoff osv. Om det er «noe mer», er dette «noe» bare en verdi vi selv tillegger det ut fra et eventuelt pedagogisk formål? For katolisismen er virkeligheten og vårt forhold til den annerledes å forstå.  

Gå til innlegget

Nyprotestantisk revisjonisme

Publisert 3 måneder siden - 421 visninger

Katolsk form og praksis som ble kastet ut med reformasjonen, skal gjenvinnes og gis en funksjon i det protestantiske rommet.

Lutherdommen beholdt bildene i kirkerommet, men katolsk høyaktelse og venerasjon av dem ble avskaffet. Når bildene ble beholdt, var det fordi de kunne gi kunnskap som var til nytte for troen og slik tjene et pedagogisk formål. («Lutherdommens syn på bilder», VL 2.08. 2018). Å sette et slikt skille mellom katolsk og luthersk har falt Tarald Rasmussen tungt for brystet («Konfesjonell forenkling» VL 13.08.2018). Kritikken følges opp av Roger Jensen og Birgitte Lerheim («Med Skriften som målestokk», VL 15.08.2018).

I Den norske kirke har man en tid kunnet merke en viss revisjonisme. Katolsk form og praksis som ble kastet ut med reformasjonen, skal gjenvinnes og gis en funksjon i det protestantiske rommet. Kirkehus fra middelalderen får derfor en særlig betydning.  Revisjonismen har liten sans for de konfesjonelle markeringer og konflikter som oppstod på 1500-tallet. Man ønsker å gjøre katolisismen mer luthersk og trekke lutherdommen nærmere katolisismen.                     

Rasmussen viser til det konsilet i Trient (1545-1563) der Den katolske kirke skal ha lagt seg nær opp til protestantisk bildekritikk og nettopp fremhevet bildenes pedagogiske formål. Men i konsilets dekret om relikvier og hellige bilder foreligger slett ikke noen tilnærming til et protestantisk syn. Konsilets pålegger biskopene å undervise folket i det rette forhold til helgener, bilder osv. i samsvar med kirkefedrene og de oldkirkelige konsiler. Dommen over den protestantiske avvisning av katolsk praksis på dette felt er likefrem og kompromissløs. Man advarer dessuten mot en hedensk holdning til kirkens bilder. Å sette sitt håp til dem som om de var gudebilder, er forkastelig. Advarselen begrunnes i den klassiske lære fra konsilet i 787: Bildene representerer «urbilder» av helgenene. Ved å vise reverens overfor bildet i kirkerommet viser man samtidig reverens overfor «urbildet»/helgenen i himmelen. Det er forskjell mellom bilde og «urbilde». Det er denne forskjellen den «hedenske» billeddyrkelsen ikke respekterer. Og det fører til misbruk.

De hellige er eksempler for oss som vi bør etterligne, understreker konsilet i Trient. Bilder av dem minner oss om det. Men vekt på eksemplets betydning frikobles ikke Kirkens lære om bildet. De helliges eksempler skal lære oss fromhet. Å vise bildene ære er selvsagt i katolsk fromhetsliv. Se også Den tridentinske trosbekjennelsen fra 1565.

Hva tar nyprotestantismen med seg fra reformasjonen? Først og fremst det lutherske «for meg». Kunnskapen om Kristi gjerning er «for meg», til min frelse om jeg tror løftet som følger med. Dette «for meg» får etter hvert både en utvidet og annerledes funksjon. «For meg» blir et kriterium for det religiøst gyldige. Historisk kunnskap som formidles ved kirkens dogmer, metafysisk oppfatning av det innviede brød osv. må være (etisk-religiøst) meningsfylt «for meg», dvs. det (opplyste) jeg. Det åpner for sanering av trosinnholdet. For eksempel kan dogmet om Kristi fødsel ved jomfruen rolig legges til side. Om jomfrufødselen er historisk sann eller ikke, er uten betydning «for meg». Tilbedelsen av sakramentet blir til grov overtro i protestantisk kontekst. Denne saneringen av trosinnholdet munner ut i protestanten Kants vakre ord om sin andakt: «To ting fyller mitt sinn med (...) undring og ærefrykt: Stjernehimmelen over meg og den moralske lov i meg.» Men det kunne ikke overses at religion er noe mer enn etikk og naturundring. Religion er også en følelse, for eks. for «altet», at vi er avhengig av noe utenfor oss selv, at det gis noe i livet som er ubetinget avgjørende for oss osv. Denne følelsesdimensjon gjør det mulig å fylle troen med et videre innhold. Revisjonismen henter inn stoff fra (kirke)historien til dette formål.       

Bidraget fra Jensen og Lerheim er formet over denne nyprotestantiske lesten. De tillegger ikke det historisk-konfesjonelle noen vekt. Det er det «dagsaktuelle perspektivet» som gjelder. «I vår postkonfesjonelle samtid henter mennesker ressurser for tro og livstolkning på tvers av konfesjonelle skillelinjer. Hvordan og i hvilken grad kan kirkens mange tradisjoner brukes,» spør Jensen og Lerheim og angir selv kriteriet for slik bruk. Det som gjør at vi kan snakke om et guddommelig nærvær i «stunden,» på et «sted», i ”rommet” ved en «gjenstand» er at slikt er «hellig for meg.» Det er subjektiv erfaring som konstituerer det som skal ha religiøs gyldighet.

Men Jensen og Lerheim åpner samtidig for det stikk motsatte syn, når de spør: «Er det guddommelige nærværende også uavhengig av kirke og uavhengig av meg?» Skapertroen skal gi svar. Men makter Jensen og Lerheim å utlegge skapertroen slik at det subjektive jeget ikke avgjør hva som er virkelig hellig og guddommelig? De viser til Luthers tanke om at Gud taler til oss gjennom den virkelighet som omgir oss. Og de legger til: «erfaringer av nåde i det hverdagslige liv, av `skapernåde` er en forutsetning for å erfare Guds ubetingede nåde.» Møte med natur, kunst og kultur er en «mulighetsbetingelse for troen.» Haken ved disse i for seg gode formuleringer er at de har det subjektive «for meg» som premiss. Om vi skal legge til grunn de forutsetninger Jensen og Lerheims selv har valgt, vil alt de her skriver, være uttrykk for deres egen subjektive religiøsitet? Kant ble fylt av undring over naturvirkeligheten under sin andakt. Jensen og Lerheim som har et «dagsaktuelt perspektiv» utvider rammene og trekker inn de psykiske erfaringer man i dag kan gjøre i den sosial verden.           

Jensen og Lerheim holder frem at fullgyldig gudserkjennelse (trygg tro på at Gud er en frelsende og nådig Gud) gis ikke ved naturen, men ved Jesus Kristus og forvaltningen av Ord og sakrament. Men deres oppfatning av nådemidlene når ikke ut over den pedagogiske funksjon. Det gjelder selvsagt prekenen, men også nattverden som blir betegnet som det «kroppslige ord.» Å la sakramentet suges opp i Ordet er en vanlig protestantisk pedagogisering.         

Revisjonismen fyller jegets religiøse erfaring med overlevert stoff fra bibel og kirkehistorie. Det er den religiøse dimensjon ved jegbevisstheten som her er den egentlige realitet, og som avgir kriteriene for hva som kan brukes av stoffet fra fortiden. For katolisismen er den egentlige realitet i det skapte, i frelseshistorien og kirken et guddommelig nærvær objektivt gitt, som vi møter bl.a. i det innviede nattverdsbrød som vi tílber. Kristi reale nærvær betinges ikke av vår tilbedelse. Det er der på forhånd.

                       

           

Gå til innlegget

Lutherdommens syn på bilder

Publisert 4 måneder siden - 828 visninger

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse av bilder. Det virker ikke slik.

Hvordan ser lutherdommen på bildene i kirke-
rommet? Temaet er kommet opp i Vårt Lands spalter etter at Olav Egil Aune skrev om Nes Kirke i Vårt Land 21. juli. Birgitte Lerheim og Roger Jensen mente i Vårt Land 27. juli at Aune gav en «feil fortelling» både om bildene i Nes kirke­, og om reformasjonens syn på bilder. Fortellingen om Nes kirke skal jeg ikke gå inn på. Jeg vil begrense meg til påstanden om at reformasjonen ikke var billedfiendtlig. Lerheim og Jensen legger stor vekt på det. De viser til at Luther forhindret billedstormen i Wittenberg i 1522, og at bilder (av helgener) i tidligere katolske kirker slett ikke ble kastet ut eller ødelagt, men tvert imot beholdt. For Luther måtte ikke bildene bli avguder. Menigheten måtte ikke tro at det å ære bilder eller relikvier gav hjelp fra Gud.

Striden om bilder er ikke ny. 

Strid om bilder oppsto ikke under reformasjonen. Den viktigste billedstriden fant sted i den gamle kirke. Under lå en lærekonflikt om Kristi person, det vil si synet på forholdet mellom hans menneskelighet og guddommelighet. Det 7. økumeniske konsil i 787 e.Kr. fastslo den ortodokse lære om bildene: Fordi Gud ble menneske i Kristus, ble det både mulig­, legitimt og åndelig verdifullt å lage billedlige fremstillinger av Ham, som var Gud kommet i menneskelig skikkelse. Å forkaste billedlige fremstillinger av Kristus, betydde å fornekte hans sanne menneskelighet.

Men bildespørsmålet er mer omfattende. Konsilet slo også fast at bilder av Maria og andre helgener, og også relikvier har og bør ha religiøs betydning for de troende. Konsilet innførte et viktig skille mellom dyrkelse (adoratio), som tilkommer guddommen alene, og høyaktelse eller venerasjon (veneratio) som skal vises Maria, helgener, engler, relikvier og lignende. Dette danner mønsteret for de troendes tilbedelse. Konsilet vedtok også en annen presisering: Den man ærer, er representativt­ nærværende ved bildet. Ved å ære bildet ærer vi den som er bildets «urbilde». Når vi for eksempel ærer et Mariabilde, ærer vi den hellige jomfru, Guds mor, som er opptatt til himmelen.

Den katolske troende lever i forhold til det guddommeliges nærvær i messen. Dette dreier seg ikke om abstrakte verdier, som har mening for meg, men synliggjort objektiv virkelighet i nattverdsakramentet. Ved bildene­ blir det guddommeliges nærvær utvidet for oss og det på en konkret måte. Vi forholder oss til en fylde av helliggjort virkelighet som omfatter bilder og relikvier,­ tider, steder og rom. Vi trekkes inn i denne virkeligheten. Det er et kjennetegn ved katolsk eksistens. På reformasjonstiden tok Den katolske kirke opp billedspørsmålet på ny. Konsilet i Trient (1545-163) videreførte den økumeniske tradisjonen.

Gudstjeneste. 

Lutheranere markerer gjerne avstanden mellom den moderate og pragmatiske Luther og de radikalpotestantiske billedstormere. Slik også hos Lerheim og Jensen. Men historisk og teologisk er lutherdommens forhold til den økumeniske lære om bildene viktigere. Konsilet i 787 utviklet teologiske prinsipper for rett gudsdyrkelse og kristen kult. Spørsmålet er om man også på luthersk hold kan finne prinsipper for gudstjeneste og kult.

I byen Torgau, et av Tysklands «luthersteder», er det en slotts-kirke som i 1544 ble innviet av Luther selv. Dette var den første kirken som ble bygget som et evangelisk-luthersk gudstjenesterom og var i samsvar med den såkalte «Torgau-formelen» som har sitt opphav i Luthers innvielsespreken 5. oktober 1544. Der fremholdt han at kirkerommet skulle være slik at ikke noe fikk skygge for at Herren selv taler til oss ved Ordet, og vi vender oss til Ham i bønn og lovsang.

Luther så på gudstjenesten som kommunikasjon ved tiltale og svar. Kirkerommet i Torgau er stilfullt, men det er nakent. Men det er en billedserie malt på prekestolen. Dens motiver er hentet fra Bibelen og har et klart pedagogisk sikte. Bildene illustrerer de lutherske grunnprinsipper: nåden alene, Skriften alene, troen alene. «Torgau-formelen» angir det reformatorisk grunnsyn på bildene. De har ingen kultisk funksjon.

De fungerer bare religions-
pedagogisk. Ikke billedstorm, men pedagogisering er lutherdommens løsning på bildespørsmålet. Bildene ble «omprogrammert» til pedagogiske hjelpemidler for den nye lære. Men dette er, når alt kommer til alt, «billedstorm» så god som noen. Tradisjonsgitt katolsk tro, fromhetsliv, liturgi, ja virkelighetsoppfatning ble fundamentalt endret. I så henseende var reformasjonen en kulturrevolusjon.

Kirkepedagogikkens formål. 

Pedagogikken har som mål å tjene forkynnelsen av Ordet. Og prekenen er det egentlige formål med den lutherske gudstjeneste. Forkynnelse og troens tilegnelse av Ordet er «det ene ­nødvendige». Det er navet som den lutherske liturgien dreier rund. Alt annet­ er underordet dette formålet: tider, steder, seremonier, skikker, rom og bilder. Slikt er å regne som adiafora (dypest sett likegyldige ting), som må vurderes om hvorvidt det tjener forkynnelsen av evangeliet. Det leder til at det lutherske kirkerommet strippes for hellighet. Det er et sakralt rom bare når det prekes.

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse/venerasjon. Det virker ikke slik. Tilbedelsen av Gud rettes mot en abstrakt oververdslig virkelighet. Reformasjonen ledet til en radikal avsakralisering av kirkelivet. Og kirkelig myndighet passet på at ikke gammel kult fikk leve videre blant lek-
folket.

Dyrkelse av Gud. 

Konsilet i 787 forutsatte et gudstjenesteliv med dyrkelse av guddommen. Den lutherske læren om realpresens forutsetter at Kristus er nærværende i de innviede nattverdselementer (brød og vin). Men dette gir ikke rom for dyrkelse av guddommen. Luther avviste den katolske­tilbedelse av det inn-
viede brød/hostie, som holdes opp for menigheten av messepresten. Kristus i sakramentet holdes utenfor menighetens dyrkelse eller tilbedelse av Gud.

Luther mente at innviet brød og vin skulle spises og drikkes og ordene som er tilknyttet handlingen, skulle tros til frelse­. Tross denne reduksjonisme holder den klassiske lutherdom fast ved læren­ om Kristi virkelige nærvær i sakramentet. Men dette­ nærværet blir til en preken som da blir nattverdhandlingens egentlige innhold. Slik blir også nattverden pedagogisert. Den blir til et ytre nådemiddel som skal formidle visshet om frelsen i Kristus.

Det var ikke tilfeldig at den første lutherske gudstjenesteordning i Norge (salmemesse) hadde som sitt primære formål å undervise menigheten i troen. Menigheten ble en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Lutherdommen kan variere gudstjenestens pedagogikk alt etter hva som er den dominerende pedagogiske ideologi i tiden. Men ut over den pedagogiske rammen er det vanskelig å komme.

Avsakralisering og sekularisering. 

En gang var våre middelalderkirker rom for konkret tilbedelse og dyrkelse av Gud. Rommene ble ikke ødelagt ved billedstorm. Men bildene fikk en helt ny funksjon. De ble bevart, men omfunksjonert til å tjene opplæring og forkynnelse. Dette er den avgjørende tolkningshorisont for å forstå lutherdommens betydning for kirker og kirkeliv etter reformasjonen. En utvikling som har gått fra avsakralisering til sekularisering.

Trykket i Vårt Land 2. august 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 9 timer siden / 980 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6721 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 9 timer siden / 1194 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 9 timer siden / 1194 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6721 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6721 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6721 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1194 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6721 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1194 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1194 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1194 visninger
Les flere