Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Statskirke - likevel

Publisert 8 dager siden

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at Den norske kirke ikke lenger er en statskirke. Men hva den nå er blitt, er uklart. Den er i hvert fall ikke en fri kirke på linje med andre frikirker med ulike konfesjoner.

Den gamle grunnlovens statsreligion (statens offentlige religion) er riktignok avskaffet. Men statsmakten har i stedet etablert sin egen kirke. Selvsagt er den da også sikret konstitusjonelt (Grl paragraf 16). Den er evangelisk-luthersk, og den skal være en folkekirke, og som sådan skal den understøttes (…) av staten. Statsmakten trenger et religionspolitisk fikenblad: Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje (Grl paragraf 16). Men det er en halv sannhet. Intet trossamfunn har sin eksistens og fremtid sikret ved Grunnloven.

Den norske kirke er et privilegert kirkesamfunn. Det kommer frem på så mange måter. Kirkevalget holdes samtidig med og vegg i vegg med de politiske valg. Da jeg stemte ved det verdslige valget her på Sagene, var det nettopp slik. Hvilket annet kirkesamfunn ville kunne få et slikt privilegium?

For ikke lenge siden ble det holdt en kongelig konfirmasjon, selvsagt i Den norske kirkes regi, for Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion (Grl paragraf 4). Den privilegerte statskirken trer da frem. Grl paragraf 4 burde derfor oppheves. Når Den norske kirkes valg av ulike råd, er et partipolitisk tema, skyldes det blant annet at den har en privilegert stilling i og for staten.


Gå tilbake til

Da menighetsrådet ble innført i Den norske kirke på 1920-tallet, ble valg til rådet holdt i kirkerommet i tilslutning til en gudstjeneste. Den ordningen burde man gå tilbake til. Jeg har sett at jeg her har omtrent samme syn som Humanetisk Forbund. Det er overraskende at ikke frikirkeligheten reagerer. Politiske partier synes derimot å se seg tjent med at denne sammenblanding av stat og et enkelt kirkesamfunn varer ved.

Gå til innlegget

Nessa til besvær

Publisert 14 dager siden

I et nylig sendt TV2-program fikk presten Ludvig Nessa møte bloggeren Sophie Elise. Temaet var abort. I sin tid sto Nessa sammen med Børre Knudsen og Per Kørner i kampen mot fri abort. Fra organisasjonen Menneskeverd er det kommet sure reaksjoner. Nessa polariserer abortdebatten. Han er ikke representativ for dem som ”definerer seg som livsvernsforkjempere.” (Mari Elisabeth Selbekk i VL 05.9).


Nå kjenner ikke jeg organisasjonen Menneskeverd. For alt jeg vet er dette en tung aktører i debatten om abort. Altså har jeg oversett noe. Men jeg vil likevel kommentere denne saken.

For kort tid siden hadde jeg et faglig oppdrag i Tromsø. Jeg mintes da et tidligere besøk i byen for tiår tilbake. Siden jeg bisto Børre Knudsens advokat Johan Hjort på det kirkerettslige og teologiske feltet, var jeg til stede da tvisten mellom Knudsen og staten kom opp for lagmannsretten i Tromsø. Sakens realia og formalia lar jeg ligge. Det som sitter brent inn i mitt sinn, var Knudsens partsforklaring overfor retten. Han åpnet med å si at han var prest, derfor var det naturlig for ham å begynne med Guds Ord. Og så leste han fra Luk 2,39-44: ”Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: `Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.” 

En merkelig tekst å lese i en norsk rett. Det ble merkbart stille. Børre stod der som et vitne for den verdslige makten. Det han vitnet om, var Guds frelse, Guds Sønn inkarnert i Jesus alt fra unnfangelsen av i Marias skjød. Her ble den skapelsesgitte humaniteten knyttet sammen med inkarnasjon og mariologi. Dette var utgangspunkt og fundament for Børre Knudsens kamp. Og Ludvig Nessa fulgte Børre helt inn i glattcellen. 

Selvsagt ønsker ingen i samfunns- eller kirketoppen at abortsaken skal polarisere. Den norske kirkes biskoper stiller seg når alt kommer til alt, bak friabortloven. Å ta fatt i denne loven bryter med den politiske og kirkelige etikette. Men i en rekke andre saker er det fritt frem for polarisering. For kort tid siden sto noen tusen foran Stortinget å brølte for å få stoppet naturødeleggelsene i vår moderne verden. "De Grønne" går stadig frem. Man kjemper for en lykkelig fremtid for sin generasjon. De fleste tar det som selvsagt, at abortlovens menneskefiendtlige naturødeleggelse skal få fortsette. 

Det er ingen klimakrise vi opplever. For jordens klima kan ikke havne i noen krise. Det vi opplever, er en kulturkrise. Den moderne abortpraksis er en del av den.

Gå til innlegget

Opplysningsvensets fond - en rettelse

Publisert 3 måneder siden

I et oppsett om Opplysningsvesenets fond i Vårt Land idag (20.juni) blir også undetegnede sitert.



Det har sneket seg inn en feil i teksten på grunn av en misforståelse. Det var i den norske grunnloven av 1814 at det kom en paragraf om Opplysningsvesenets fond (Grl 106). Saken har ikke noe med unionsoppløsningen i 1905 å gjøre. 

Gå til innlegget

En tilsnikelse og et tyveri

Publisert 4 måneder siden

Feministisk likestillingsideologi kan ikke påtvinges et tros- eller kirkesamfunn.

Fra Arbeiderpartiet er det kommet krav om at ikke-statlige kirker og trossamfunn må øke kvinneandelen blant dem som har lederansvar. Bøyer man seg ikke for et slikt direktiv, vil trossamfunnet bli utsatt for økonomiske sanksjoner. Målet er å ensrette det norske samfunnet i pakt med såkalte «sekulære verdier». Likhet/likestilling mellom alle på kjønnsfeltet er en slik verdi.

Boller på lagsmøtene

Det er all grunn til å ta et slikt utspill alvorlig, fordi religionsfriheten er truet på ­flere måter. For kort siden ble den krenket av skoleledere som motarbeidet kristne­ skolelag. Særlig ille var det at det ble servert boller på lagsmøtene. Det kunne­ lokke noen til å møte opp. Dette er ikke bare idioti, men farlig 
idioti. Bak ligger kristofobi i offentlig regi.

Et kjennetegn ved mange stater – moderne og arkaiske – er deres forsøk på ensretting av samfunnet. Det var denne erkjennelsen som lå bak da FN vedtok Menneskerettighetserklæringen (1948). I artikkel 18 heter det: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Friheten gjelder individ, kollektiv opplæring, kult og ritualer. Det betyr at den er organisatorisk og institusjonell. Feministisk likestillingsideologi kan ikke påtvinges et tros- eller kirkesamfunn.

FN gjorde sitt vedtak i 1948. Over hundre år tidligere hadde religionsfrihetstanken brutt frem i Norge. I 1845 kom Dissenterloven som sikret kristne trossamfunn frihet til å tro, organisere seg, propagandere og rekruttere tilhengere uten at statsmakten eller statskirkelige myndigheter hindret dem. Og fra da av kom de til landet, først Den katolske kirke, så Metodist-
kirken, ­Baptistkirken og så videre. De avvek alle på forskjellig vis fra den evangelisk-lutherske statskirkens lære og ordning. Dissenterloven og ikke minst dens historie har relevans også i dag.

Tilbakebetalt bidrag

En rimelig konsekvens av religionsfriheten var at frikirkelige skulle slippe å bidra økonomisk (over skatteseddelen) til Den norske kirke, det vil si statsstyrt og statsdrevet lutherdom. Frikirkelige fikk derfor «tilbakebetalt» sitt bidrag til det kirkesamfunn de av samvittighetsgrunner ikke ønsket å være medlem av. Dette var en naturlig følge av religionsfriheten.

Men etter hvert fant man på en ny ordning for «tilbakebetaling». I stedet skulle de frie trossamfunnene få overført midler per medlem i samsvar med det staten yter hvert medlem av Den norske kirke. Dette er ikke demo­kratisk. Hvorfor skal de penger som jeg har krav på som refusjon av skatt, gå til et formål jeg ikke selv har ­bestemt? Men ordningen gir et bilde av en stat som foregir å ønske livssynsmangfold og vil bruke statlige midler for å fremme slikt. Her opptrer staten i lånte klær.

Milde gaver

Ordningen tildekker at refusjonen er en konsekvens av ­religionsfriheten. Overføringene til frie trossamfunn blir nå sett på som rene statlige bevilgninger som kan betraktes som «milde gaver», som man kan slutte å gi.

Men i realiteten er det slik at vi ikke får overført «våre penger». Arbeiderpartiet vil nå at staten skal stjele dem for å fremme egne politisk-ideologiske mål. Det har tidligere vært hevdet at vi alle betaler skatt til formål som mange ikke synes noe om, som for eksempel støtten til Operaen. Men menneskerettighetene har ingen artikkel om operafrihet.

Bernt T. Oftestad

Professor emeritus

Gå til innlegget

Utfordringen fra nyreligiøsiteten

Publisert 4 måneder siden

Det er blitt skrevet og sagt mye om prinsesse Martha Louise og sjamanen Durek Verrett. Det er naturlig nok også reist spørsmål om Den norske kirkes (Dnk) forhold til nyreligiøsiteten. Raag Rolfsen og Tore Laugerud (fra institusjonen Areopagos) har tatt opp dette tema i en artikkel i Vårt Land 28.05. De setter nyreligiøsiteten inn i en større sammenheng, Deres bidrag berører et viktig aspekt ved vår tids åndelige situasjon. Og det innbyr til videre refleksjon.

Raag Rolfsen og Tore Laugerud (R og T) anlegger et idehistorisk og kulturelt perspektiv: Sekulariseringen har gitt en rasjonalistisk-materialistisk verdensanskuelse et kulturelt hegemoni. For mange gis det ikke lenger noen åndelig virkelighet. Men sansen for det åndelige eller sjelelige lever likevel videre, påpeker R og T. I menneskers sinn er det søken etter livsmening og et dypere liv. Det møter vi ikke minst i nyreligiøsiteten. 

R og L finner røttene til det rasjonalistisk-materialistiske virkelighetssyn i Opplysningen. Men under Opplysningen forsøkte man også å kombinere kritisk-vitenskapelig rasjonalitet og det religiøse. I gudstanken fant man begrunnelsen for moralens rasjonalitet og allmenngyldighet. Man søkte med andre ord en intellektuell integrasjon av religion og rasjonalitet. Senere kritikere av den rasjonalistiske religionsoppfatning mente at dette hadde sine omkostninger. At man mistet dogmer og annen religiøs «overtro», kunne mange leve med. Men verre var det at religionen tapte sitt vesen som et egenartet uttrykk for menneskelig liv ved å gå opp i moralen. I dag har Opplysningens integrering av rasjonalitet og religion fått bredt gjennomslag: Man holder frem religionen som en viktig verdileverandør til kultur og samfunn, som kan motivere innsats for likhet og frihet så vel som miljøvern og sosialomsorg. Bibelautoritet, dogmer og institusjonskirke svinner da hen og mister sin betydning. 

R og L ser at moderne rasjonalisme tømmer verden «for åndskrefter. Troen på et besjelet univers forsvinner og det er ikke lenger mulig å forstå tilværelsen kosmologisk». I mangfoldet av religiøse uttrykk ser R og T at mennesker ikke kan finne seg til rette i det moderne. Man bryter opp fra den trange materialistiske rasjonalitet og søker mot alternativ åndelighet og religiøsitet. Dette åndelige oppbrudd bør kirken etter deres mening komme i møte. Den bør ha en dialogisk, ja «medvandrende holdning» overfor nyreligiøsiteten. Og de legger til at på den måten kan også vår egen tro bli fordypet, ja endret. En kirke som i dag erfarer at dens budskap ikke oppleves som «meningsfullt», kan gjennom en slik dialog bli forandret slik at den kan nå ut til menneskene, mener R og L. Men er det i deres vilje til dialog et håp om en eller annen form for samforstand eller positiv relasjon mellom kirkereligion og nyreligiøsitet? Og hvordan tenkes en slik relasjon? Er det slik at nyreligiøsiteten kan gi oss kunnskap om en åndelig virkelighet som de kristne kirker med fordel kan tilegne seg? Om nyreligiøsiteten skal fornye og fordype kirkenes religiøsitet, er det da ved kontakt med det «besjelede univers» som nyreligiøsiteten mener den kan formidle? På dette punktet virker resonnement til R og T uklart og i hvert fall utilstrekkelig. Sannhetsspørsmålet kan de ikke komme utenom: Er det sant at vi kan få kontakt med avdøde gjennom til eksempel spiritisme? Vi katolikker vender oss til helgener, fremfor alt jomfru Maria, og ber dem tre frem for Gud Fader med det som ligger oss på hjertet. Og mange av oss har også følt Marias nærvær i livet på en særlig måte. Men vår bønn og eventuelle erfaringer skjer i Kristus. Gjennom troen på Ham kan vi vende oss til henne som er Guds mor. Her får ikke nyreligiøsiteten rom, fordi vårt rom er Kirken, der Kristus er Herre, ved Ånden, til Gud Faders ære. Her er kriteriet for vår vurdering av religiøsitet – også nyreligiøsiteten. 

Nå har også R og L et tydelig kritisk perspektiv: Kirken må «spørre om den aktuelle praksis er i samsvar med gode etiske standarder og om den har okkulte trekk». Hvorfor får ikke det religiøse sannhetsspørsmål slippe til i denne kritiske vurdering? R og L vil at kirken skal erkjenne det «meningstapet sekulariseringen har skapt». Det er det all grunn til. Men hva vil de erstatte «tapet» med? Her er det ikke tilstrekkelig å være opptatt av «mening», man må spørre etter virkelighet. Og en kirke må spørre etter det bibelske perspektiv på den åndelige virkeligheten. Kirken holder frem to grunnleggende sannheter om den åndelige verden. For det første er det en kamp mellom Guds Sønn og de onde åndsmakter (Matt 4,1-11; Mark1,23-28). Guds Sønn har ved sin død og oppstandelse seiret over Satan og alle onde krefter. For det andre vet de troende at deres bekjennelse til Kristus som Herre, er gitt dem av Gud ved den hellige Ånd (1. Kor 12,3). Vi er ved dåpen, Ånden og troen tatt inn i Kristi virkelighet og beskyttet av ham mot alle fremmede og onde åndsmakter. 

Kirken fører gjerne dialog med alle søkende mennesker, hvor de enn er. Og hva de enn tror på. Dialog bør også kunne føres med de nyreligiøse. Også de er mennesker som søker sannheten. Men det er Kirken som har den frelsende sannhet som Gud har åpenbart i Kristus. Man kan føre dialog om mange ting. Men om dialogen er om den åndelige virkelighet, må vi fastholde at vi forkynner en «korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig, for hedninger uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (1. Kor 1,23-25). Det er denne «kraft» og denne «visdom» som alle religiøse mennesker bør få del i.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere