Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Frihet og natur i abortsaken

Publisert 23 dager siden

Den bevegelse som utgjør den viktigste og nærmeste forutsetning for den norske lov om fri abort fra 1978, er Sexpol-bevegelsen som begynte å vinne innpass i mellomkrigstiden.

Norrøne folk sluttet å sette ut spedbarn etter hvert som kristendommen endret individ- og samfunnsmoral. Kristent menneskesyn kolliderte med et ættesamfunn som la vekt på det kollektive fellesskap, ættens fremgang og ære. Det kristne synet ble nedfelt i lovverk og formet mentalitet. Dagens konflikt om abort er annerledes. Det er nytidens tro på det myndige menneskets frihet som står i motsetning til den kristne vekt på menneskets livsrett. 

I nytiden og særlig under Opplysningen holdt man frem frihetens nødvendighet for moral og i politikk. Individet skulle kunne tenke og handle fritt uten å bli styrt av politiske og religiøse autoriteter, religiøse normer, konvensjoner etc. Det har rett til fritt å søke «lykken». I denne streben kommer dets (åndelige) bevissthet til uttrykk. Men for Opplysningen er mennesket samtidig natur, dvs. materie som er bestemt av naturens lover i en innenverdslig, lukket struktur av årsaker og virkninger. Opplysningen spaltet mennesket i to. Det ble et overordnet prosjekt å kunne holde de to «delene» sammen og på et vis integrere dem i en livs- og verdensanskuelse, i etikk, praktisk liv, ja politikk. Men det har ikke lyktes. Hvordan så Opplysningens teoretikere på det ufødte liv? Thomas Hobbes slo fast ut fra naturens lov at enhver eier sin egen kropp. Barnet (fosteret) er derimot morens eiendom, siden det er en del av hennes kropp inntil fødselen (seperasjonen). John Locke hadde vansker med å godta at spebarnet er et menneske. Allerede i Opplysningens antropologi ble det lagt føringer for dagens lov om fri abort. 
Kamp mot Den katolske kirke ble et hovedanliggende for Opplysningen. Det gjaldt å frigjøre mennesket fra kirkelig autoritet og kristen morallære. Et aspekt ved Opplysningens frigjøringsvisjon som gjerne dekkes til, var dens libertinisme, som åpnet for promiskuitet i ulike varianter. Også Maquis de Sade var en del den store franske revolusjon. «Obscenity and Origins of Modernity» henger sammen, hevdet den amerikanske kulturhistorikeren Lynn Hunt i 1996. 

Den bevegelse som utgjør den viktigste og nærmeste forutsetning for den norske lov om fri abort fra 1978, er Sexpol-bevegelsen som begynte å vinne innpass i mellomkrigstiden. Den ble introdusert gjennom venstresosialister som etter hvert inntok sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet. En viktig inspirator og formidler innad i Arbeiderpartiet var den tyske legen og eugeniker Max Hodann, som sammen med psykoanalytikeren Wilhelm Reich var engasjert i bevegelsen for seksuell frigjøring. Den ble knyttet sammen med troen på en radikal sosialistisk omforming av samfunnet. Man så mot det kommunistiske Russland som et ideal. 

Sexpol var en opplysningsbevegelse basert på vitenskapelig kunnskap: psykologi, medisin, samfunnsvitenskap og marxistiske ideer. Freud og Marx ble knyttet sammen. Gjennom kunnskap skulle mennesket settes i stand til å erfare seksuell «lykke». En nødvendig forutsetning var å nedkjempe kirkens og den kristne moralens innflytelse – også praktisk. Sammenhengen mellom seksualitet og unnfangelse av barn måtte brytes, slik at seksualiteten kunne få utfolde seg uten konsekvenser, som kunne forstyrre og blokkere for det frie seksualliv. Mangel på seksuell tilfredsstillelse førte til neuroser. Kunstig prevensjon og fri abort var nødvendige forutsetninger for at dette frigjøringsprogrammet skulle lykkes. 

I Norge la Arbeiderpartiet denne visjonen til grunn for sin politikk ut over i etterkrigstiden, som en del statens undervisnings- og velferdspolitikk. Den sosialistiske arven fra sexpol i mellomkrigstiden ble etter hvert ført videre på radikale feministiske premisser. På 1970-tallet slår denne radikalisering gjennom på bred basis. Den feministiske vinkling var naturlig siden sammenhengen mellom seksuelt samliv og avkom, er gitt ved kvinnens graviditet og hennes fødsel av sitt barn. Det er denne sammenheng kvinnen må frigjøres fra ved prevensjon og ved provosert abort. Hennes frigjøring fra og herredømme over natur er nødvendig. I dette perspektiv blir fødsel av det «uønskede» barn en naturkatastrofe som må forebygges ved abort. 

Med til Opplysningsprosjektet hørte også libertinisme og uhemmet seksuell praksis. På 1960-70-tallet så man fruktene av sexpol-innsatsen i vårt samfunn. Det bredte seg ikke minst i de radikale politiske miljøer en frigjort seksuell praksis. «Klamydiakroken» vokste ut over i samfunnet. Slagordet var: Jeg ligger med hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Her gjaldt den frie selvbestemmelse basert på konsensus mellom seksualpartnerne. Men konsensus hva var det? Om naturen slo inn, og det ble unnfanget et barn, gjaldt den samme frihet. Man måtte selv bestemme om barnet skulle bæres frem.  

Det gjaldt å ha et sikkerhetsnett mot ufrivillig graviditet. Provosert abort kunne også brukes som et prevensjonsmiddel og var derfor et gode. I sexpol-tradisjonen legges det vekt på den nød kvinner havner i som ikke har adgang til eller som på grunn av fordommer, ikke tar abort. Stadig har man holdt frem gravide kvinner i nød for å motivere fri abort. «Offere» for fordommer må reddes fra å ende i psykiske, sosiale og økonomiske vansker. Men her skjer en tilsnikelse. For slike vansker må løses ved omsorg for mor og barn også fra menigheter og det offentlige og ikke ved frihet fra fosteret ved dets død. Ikke minst på kristent hold ha man godtatt denne tilsnikelsen og drevet den rene selvplaging på grunn av «fortidens synder.» Det man glemme er at abortloven gir ikke bare fosterfrihet for kvinnen som mor, men også mannen som far. Og i tillegg frigjøres foreldrenes omverden, slekt og familie, ja til sist samfunn og stat fra å bære omsorg for og i gitte tilfeller byrden med å ta hånd om et nytt menneskeliv. Effektiv og billig som dobbeltmoral gjerne er. 

Den katolske kirke har vært den viktigste motstander av denne kulturutvikling. Motsetningen til sexpol er dyp og skyldes Kirkens kritiske holdning til grunntrekk ved moderniteten. For det første hevder Kirken at fosteret har ikke livsrett fordi vi har felt en verdidom over «celleklumpen» i mors mage. Fosteret er som sådan en menneskelig realitet, blitt til ved naturlig menneskelig formering som frembringer et nytt menneskeliv. Slik er fosteret skapt av Gud, ved mann og kvinne som Guds medskapere gjennom den seksualitet som er gitt dem av Gud. Ved denne læren om skapelsen blir mennesket en enhet mellom ånd og natur på vei mot sitt mål som er legemlig oppstandelse og salighetens enhet med Gud i Kristus. 

Fosterets gudskapte menneskelighet er gitt ved en naturlig seksuell enhet mellom mann og kvinne. Den gudgitte trekanten mor-far-barn- har her sin forankring. Enheten mellom de tre kan brytes opp på forskjellig vis. Fostret kan tas av dage ved villet abort. Det er et brudd på det 5. bud. Man kan praktisere seksuelt samliv med en av samme kjønn. Det er brudd på Guds skapervilje og ordning, åpenbart i GT, eksplisitt ført videre av Kirkens apostler. Og til sist er det å fornekte at det seksuelle samlivet har sin naturlige frukt, barnet, i konflikt med Kirkens lære. Det overordnede formål er å fremme og beskytte livet som åndelig-kroppslig realitet. Også Opplysningen søkt å skape enhet mellom ånd og kropp. Enten ved å bruke ånden/fornuften til å underlegge seg naturen, slik at den bare skal tjene menneskets vilje til nytelse. Eller ved å frigjøre naturen slik at den tar makten over menneskets vilje og fornuft og leder det til en uforbeholden og normløs tilfredsstillelse av seksualbehovet.

Gå til innlegget

Mange har uttrykt sorg, ja, forferdelse over uttalelsen om abort fra Bispemøtet i Den norske kirke (Dnk). Jeg hører også til blant dem.

Mange har uttrykt sorg, ja, forferdelse over uttalelsen om abort fra Bispemøtet i Den norske kirke (Dnk). Jeg hører også til blant dem. Ser man dette i et bredere kulturelt og ­samfunnsetisk perspektiv, er det all grunn til dyp bekymring. Katolikker har vist til den skandinaviske bispeuttalelsen fra 1999, som er god. Også fra biskopene i Dnk kom det ­solide uttalelser på 1970-tallet. Man har vist til Børre Knudsen, Per Kørner og ­Ludvig Nessa og ­deres engasjement.

Ettertanken siger nå inn over meg litt ­etter litt. Sterke krefter i kirkefolket ble utløst til kampen mot fri abort ut over på 1970-tallet. Da Per Lønning forlot sin bispestilling i 1975, samlet det mange innen kirken. Denne ­bevissthet var lenge levende. Men etter hvert mistet mange gnisten. Jeg vil se bispemøtets uttalelse som et genuint uttrykk for den ­(filosofiske) og teologiske profil som kjennetegner Dnk. Dette er ideologien hos dem som har den kirkelige makten. Vil man nå resignere og la seg nøytralisere?

Det som ikke ble gjort under de 30 år som er gått siden 1970-tallet, er at man unnlot å gå ned til fundamentene for proabort-standpunktet. En slik analyse er nødvendig og dens konklusjoner må formidles til de mange. Uten en slik teologisk og filosofisk opprustning blir det med de sterke reaksjoner en begrenset tid.

Gå til innlegget

Er flere barn et statsformål?

Publisert 2 måneder siden

Skal vi kunne sikre velferdsstatens fremtid, må fødselstallet bli større. Det var ­budskapet fra statsminister Erna Solberg i talen ved nyttår. Oppfordringen har utløst ulike reaksjoner. Fra Sverige heter det at vi bare kan øke antall innvandrere, så sikrer vi fremtiden for velferdsstaten. Negative reaksjoner fra feministhold har heller ikke latt vente på seg. Kanskje var statsministerens oppfordring en gest til KrF i forkant av regjeringsforhandlingene. Uansett, for oss som har kjempet for «livsrett og menneske­verd» for det ufødte liv, var statsministerens ord interessante, fordi hun på sitt vis taler livets sak og slik åpner for en debatt som har vært låst i lang tid.

Når flere barn anføres som et mål som staten vil fremme, vil de ideologiske ­premisser være avgjørende. I Det tredje rike ble kvinner som fødte mange barn, betraktet som heltinner. Premisset var at staten trengte soldater. Vår statsminister har et helt annet formål. Velferdsstaten skal tjene livet. Den er tross sine mangler en omsorgsstat. Den skal komme den enkelte og familiene til hjelp med støtte og omsorg.

Velferdsstaten er ikke noe mål i seg selv. Den skal tjene mennesker. Viktig er det at den da ikke baseres på en ideologi som opphever det fundamentalt humane: ­mennesket som mann og kvinne – hvis ­fellesskap frembringer barnet. I det ligger ikke bare samfunnets fremtid, men den sosio-biologiske relasjon mellom mor-far-barn er også samfunnets urcelle. ­Flere barn er et godt statsformål når staten oppfatter seg selv som sekundær i forhold til sam­funnets sosio-biologiske urcelle, og skal tjene den både som rettsstat og velferdsstat

Gå til innlegget

Michelet misforstår

Publisert 4 måneder siden

Okkupasjonen innbyr til moraliserende historieskrivning. Men Marte Michelet kan ikke overse den tidsgitte kontekst.

I en rekke bidrag i dagspressen blir Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? (2018) kraftig kritisert for uvederheftig historieskrivning om motstandskampen under okkupasjonen. Michelet ønsker også å ramme kirkens kamp og kristendommens betydning.

Torleiv Austad bekrefter hennes kritikk i Vårt Land 27. november: Kirken tok ikke varslene om aksjonen mot jødene alvorlig. Man gjorde for lite og handlet for sent.

Konstant innvending. 

En moralsk anklage om at man kunne ha gjort mer, vil kunne reises i en enhver situasjon og i enhver sak. Den vil aldri kunne vurderes, eventuelt nøytraliseres eller avvises, om man ikke overveier kontekst og vilkår for den man anklager. Michelet gjør ikke det. Det mangler også i stor grad hos Austad.

Okkupasjonen innbyr til moraliserende historieskrivning. Men historikeren kan ikke overse den tidsgitte kontekst. Det betyr at vi ikke uten videre kan bruke de individuelle menneskerettigheter (fra 1948) som moralsk målestokk for vurdering av handlemåten til datidens personer og miljøer. Menneskerettighetene sto ikke høyt i kurs i en tid med alminnelig tvangssterilisering og utbredt rasisme også i demokratiene. Vi oppgir likevel ikke den moralske vurdering. Men her forutsettes det at man ser på antisemittisme og jødehat som en ubetinget ond realitet. Bare slik kan det moralske perspektivet forsvares mot å bli relativisert.

Det gamle kirkelige jødehatet var religiøst, ja, teologisk begrunnet. På den bakgrunn blir Hebreerbrevet fra 1942 epokegjørende med sitt oppgjør nettopp med kristelig motivert jødehat. Det holdes frem at Jesus Guds Sønn ble født av en jødisk kvinne og vokste opp som jøde i et jødisk hjem. Dette var et kristent ja til jødefolket. Det gav som politisk-etiske konsekvens at jøders menneskerett og menneskeverd var gitt. Jødehatet og antisemittismen var ond i seg selv fordi den krenker Gud og fornekter kristen lære om frelsen. Hvilket prinsipielt etiske syn leder Michelet moraliserende historieskrivning?

Oppsiktsvekkende. 

Michelets moralske agenda kommer frem når hun tar for seg kristendommens betydning i motstandskampen. Det er oppsiktsvekkende at hun ser den kristne motivering for motstanden som den avgjørende årsak til at så vel kirke som også hjemmefront sviktet jødene. «Kirken var ikke alene om å gjøre kristendommen til en del av selve grunnlaget for motstandskampen,» skriver Michelet (112).

Hun finner det samme anliggende på «ledende motstandshold» og viser til advokat Trygve Wyllers i den illegale avisen Norsk Front (april 1941) og til høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderups opprop mot opplæring av barn og ungdom i nazistisk ideologi. Begge personer var sentrale skikkelser i motstandskampen. De holdt frem at det norske samfunn bygde på «Eidsvoll-grunnloven», at vårt kulturgrunnlag er formet av kristendommen, demokrati og humanisme. Vi er et kristent land. Og kampen om oppdragelsen av barn og unge er en kamp mot nazismens «hedenske» syn (113).

Passet ikke inn. 

Nazismen er «hedensk», slo Wyller og Schjelderup fast. Og Michelet legger til at også for kirken og de kristne var jødedommen «hedensk». Det gir premisser for den konklusjonen hun ønsker: Når man bekjempet det nazistiske hedenskapet, hvorfor skulle man da redde det jødiske? Her «passet ikke et forsvar for jødene inn. Snarere tvert imot», skriver Michelet (114).

Michelets resonnement kan lett plukkes fra hverandre. Den kristne motivering for motstanden var forankret folkeretten. Ved å bryte norsk statsrett/Grunnlov, altså Grunnlovens paragraf 2 om statens offentlige religion, gikk okkupanten ut over grensene for styret av Norge som folkeretten hadde satt. Å ville opplære ungdommen/folket i nazistisk ideologi, innføre et totalitært voldsstyre, krenke samvittigheter og forfølge jøder, var i strid med statens grunnlovfestede religion.

Troløse. 

Michelet ser ikke at ut fra Hebreerbrevet kunne kirken umulig se på jødedom som hedenskap. Heller ikke kirkens antijødiske tradisjon så på jødene som hedninger. Jødenes «svik» hadde tvert imot den forutsetning at de ikke var hedninger, men derimot jøder som var «troløse».

Det er vanskelig å se hvilket etisk paradigme Michelet legger til grunn for sin moralistiske historieskrivning. Men det er åpenbart et mål å ramme de som ut fra kristen tro bekjempet nazismen. Dermed diskrediteres fortidens norske konfesjonsstat og dens nasjonale folkekirke. Emansipasjonen fra den kristne religionen og sekulariseringen får på det vis en politisk-moralsk bekreftelse ut fra historien. En bekreftelse må uansett hvile på en vederheftig oppfatning av fortiden. Men det mangler hos Michelet. På det avgjørende punkt målbærer hun påstander som ikke er i samsvar med virkeligheten.


Gå til innlegget

Marte Michelet og kirkekampen

Publisert 4 måneder siden

Kirkekampen er i dag en brysom del av norsk historie. Det er den nok også for Michelet .

I sin fremstilling «Hva visste hjemmefronten. Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet,» (2018) tar Marte Michelet også med kirkekampen. Og den settes inn i hennes overordnede teori: Holocaust var varslet. Men man unnlot å reagere på grunn av en mer og mindre bevisst uvilje eller aversjon mot jøder.

I påsken 1942 nedla et overveldende flertall av prester i Den norske kirke sine (stats)embeter i protest mot den statlige (nazistiske) kirkeledelse. De fulgte sine biskoper, og kirken ble nå ledet av et «provisorisk» kirkestyre. Prestene begrunnet sin embetsnedleggelse ut fra bekjennelsesdokumentet Kirkens grunn, som ble lest opp for menighetene. Michelet går ikke skikkelig inn på dokumentet, hun setter det heller ikke i relasjon til andre relevante kilder.

Det skyldes hennes tolkning av kirkekampen: Dens formål var å sikre at man fikk «lov å være kristen og oppdra barna sine i kristendommen selv om resten av samfunnet gjennomgikk en nazistisk revolusjon». Kirken protesterte derfor mot statelig oppdragelse av norske barn i en nazistisk livsanskuelse. For Michelet var dette et «smart propagandamessig» grep, som tildekket at kirkekampen først og fremst var et forsvar av kirkens egne interesser, «kristendommen og prestenes unike posisjon i det norske samfunnet». I tillegg hadde Kirkens grunn et «knotete høykirkelig språk og løp over flere sider» (106-114).

Konfesjonsstat. 

Fra 1814 var den norsk stat en konfesjonsstat, forpliktet på «evangelisk luthersk religion» (Grunnlovsparagraf 2). Staten administrerte sin kirke ved prester og biskoper. Til konfesjonsstaten hørte også den evangelisk-lutherske skole. Kirken omfattet nærmere 100 prosent av befolkningen. For det var så å si allmenn oppslutning om dåp, kirkelige begravelser og vigsler. Den norske kirke var en intakt folkekirke. Ennå i 1940 kunne man hevde at kirke og folk dekket hverandre. Slik ble forsvar av kirken mot nazismen et forsvar av folket, av foreldrene og av skolen. Michelet overser også andre sider ved kirkekampens politisk-statsrettslige bakgrunn. Den norske stat var både en konfesjonsstat og en moderne stat. Det var en moderne tysk stat som ble rasistisk ved Nürnberglovene fra 1935. Forlegget for lovene fant man i USA. Der 30 stater forbød «raseblandede» ekteskap. Sin rasjonale begrunnelse hentet nazismen fra tidens motevitenskap, rasehygiene (eugenikk), som ble omsatt i rasistisk rett og politikk. Ved tvungen sterilisering av kvinner skulle menneskeslekten vernes mot etnisk, mentalt og sosialt forfall.

Tyskland fikk sin steriliseringslov sommeren 1933. Norge året etter med tvungen sterilisering av blant annet tatere. Den tyske okkupasjonsmakt og dens norske medløpere innehadde en moderne statsmyndighet over Norge og hadde som mål å gjøre Norge etter tysk mønster nazistisk og rasistisk. Men folkeretten satte en avgjørende grense. Bare militært nødvendige endringer av norsk lov var tillatt. Kirken så faren som truet. Ut fra folkeretten og norsk statsrett/Grunnlovsparagraf 2 kunne kirken derfor bekjempe nazistatens moderne og totalitære nazifiseringsprogram. Man anvendte den konfesjonelle stat mot en moderne statsmakt. Av den kunne man vente hva som helst. Ut fra samme rettsgrunnlag forkastet man også statlig jødeforfølgelse.

Vanskelige valg og tvilsomme løsninger. 

All motstand mot nazismen var betinget av de politiske og rettslige betingelser. Slik var det i Tyskland og i Norge. Det gav muligheter, men ledet til vanskelige valg og for oss tvilsomme løsninger. Skulle jødene nevnes i Kirkens grunn? Det skjedde ikke. Det er for Michelet et bevis på at «jødespørsmålet» ikke passet inn i kirkekampen.

Men Michelet kan ikke unngå å ta opp kirkekampens grunnleggende dokument om jødene, Hebreerbrevet fra 10/11 1942 (228ff.). «Brevet» er en skarp og alvorlig formaning til nazistyret om å stanse jødeforfølgelsene og rasehatet. Ut fra Guds Ord viste man at alle mennesker har «samme menneskeverd og dermed samme menneskerett.» Et syn det norske nazistyret var forpliktet på ut fra statens egen religion (Grunnlovsparagraf 2). Religionsfriheten var ikke med i Kirkens grunn, påpeker Michelet. (I Norge kom ikke full religionsfriheten før i 1956). Men det var selvsagt for kirkekampens ledelse at menneskerett og menneskeverd for jødene var innesluttet i statens religionsforpliktelse, noe «Hebreerbrevet» viste. Det kom for sent. Kunne en tidligere publisering ha hindret jødedeportasjonen? Det kan vi ikke ha noen sikker mening om. Michelet overser sammenhengen mellom Kirkens grunn og «Hebreerbrevet». Det hindrer en dekkende oppfatning av kirkekampen.

Holdt utenfor. 

Kirkekamp og Kirkens grunn ble holdt utenfor landsvikoppgjøret med nazistatens prester etter okkupasjonen. Ikke nevnt engang. Arbeiderpartistaten ønsket å nøytralisere konfesjonsstaten. I 1981 avviklet Høyesterett i realiteten betydningen av statens religion. Man slo fast at Grunnlovsparagraf 2 ikke la føringer for den alminnelige lovgivning, men forpliktet staten til bare å vedlikeholde Den norske kirke. Kirkekampen er i dag en brysom del av norsk historie. Det er den nok også for Michelet .

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere