Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Opplysningsvensets fond - en rettelse

Publisert rundt 1 måned siden

I et oppsett om Opplysningsvesenets fond i Vårt Land idag (20.juni) blir også undetegnede sitert.



Det har sneket seg inn en feil i teksten på grunn av en misforståelse. Det var i den norske grunnloven av 1814 at det kom en paragraf om Opplysningsvesenets fond (Grl 106). Saken har ikke noe med unionsoppløsningen i 1905 å gjøre. 

Gå til innlegget

En tilsnikelse og et tyveri

Publisert rundt 2 måneder siden

Feministisk likestillingsideologi kan ikke påtvinges et tros- eller kirkesamfunn.

Fra Arbeiderpartiet er det kommet krav om at ikke-statlige kirker og trossamfunn må øke kvinneandelen blant dem som har lederansvar. Bøyer man seg ikke for et slikt direktiv, vil trossamfunnet bli utsatt for økonomiske sanksjoner. Målet er å ensrette det norske samfunnet i pakt med såkalte «sekulære verdier». Likhet/likestilling mellom alle på kjønnsfeltet er en slik verdi.

Boller på lagsmøtene

Det er all grunn til å ta et slikt utspill alvorlig, fordi religionsfriheten er truet på ­flere måter. For kort siden ble den krenket av skoleledere som motarbeidet kristne­ skolelag. Særlig ille var det at det ble servert boller på lagsmøtene. Det kunne­ lokke noen til å møte opp. Dette er ikke bare idioti, men farlig 
idioti. Bak ligger kristofobi i offentlig regi.

Et kjennetegn ved mange stater – moderne og arkaiske – er deres forsøk på ensretting av samfunnet. Det var denne erkjennelsen som lå bak da FN vedtok Menneskerettighetserklæringen (1948). I artikkel 18 heter det: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Friheten gjelder individ, kollektiv opplæring, kult og ritualer. Det betyr at den er organisatorisk og institusjonell. Feministisk likestillingsideologi kan ikke påtvinges et tros- eller kirkesamfunn.

FN gjorde sitt vedtak i 1948. Over hundre år tidligere hadde religionsfrihetstanken brutt frem i Norge. I 1845 kom Dissenterloven som sikret kristne trossamfunn frihet til å tro, organisere seg, propagandere og rekruttere tilhengere uten at statsmakten eller statskirkelige myndigheter hindret dem. Og fra da av kom de til landet, først Den katolske kirke, så Metodist-
kirken, ­Baptistkirken og så videre. De avvek alle på forskjellig vis fra den evangelisk-lutherske statskirkens lære og ordning. Dissenterloven og ikke minst dens historie har relevans også i dag.

Tilbakebetalt bidrag

En rimelig konsekvens av religionsfriheten var at frikirkelige skulle slippe å bidra økonomisk (over skatteseddelen) til Den norske kirke, det vil si statsstyrt og statsdrevet lutherdom. Frikirkelige fikk derfor «tilbakebetalt» sitt bidrag til det kirkesamfunn de av samvittighetsgrunner ikke ønsket å være medlem av. Dette var en naturlig følge av religionsfriheten.

Men etter hvert fant man på en ny ordning for «tilbakebetaling». I stedet skulle de frie trossamfunnene få overført midler per medlem i samsvar med det staten yter hvert medlem av Den norske kirke. Dette er ikke demo­kratisk. Hvorfor skal de penger som jeg har krav på som refusjon av skatt, gå til et formål jeg ikke selv har ­bestemt? Men ordningen gir et bilde av en stat som foregir å ønske livssynsmangfold og vil bruke statlige midler for å fremme slikt. Her opptrer staten i lånte klær.

Milde gaver

Ordningen tildekker at refusjonen er en konsekvens av ­religionsfriheten. Overføringene til frie trossamfunn blir nå sett på som rene statlige bevilgninger som kan betraktes som «milde gaver», som man kan slutte å gi.

Men i realiteten er det slik at vi ikke får overført «våre penger». Arbeiderpartiet vil nå at staten skal stjele dem for å fremme egne politisk-ideologiske mål. Det har tidligere vært hevdet at vi alle betaler skatt til formål som mange ikke synes noe om, som for eksempel støtten til Operaen. Men menneskerettighetene har ingen artikkel om operafrihet.

Bernt T. Oftestad

Professor emeritus

Gå til innlegget

Utfordringen fra nyreligiøsiteten

Publisert rundt 2 måneder siden

Det er blitt skrevet og sagt mye om prinsesse Martha Louise og sjamanen Durek Verrett. Det er naturlig nok også reist spørsmål om Den norske kirkes (Dnk) forhold til nyreligiøsiteten. Raag Rolfsen og Tore Laugerud (fra institusjonen Areopagos) har tatt opp dette tema i en artikkel i Vårt Land 28.05. De setter nyreligiøsiteten inn i en større sammenheng, Deres bidrag berører et viktig aspekt ved vår tids åndelige situasjon. Og det innbyr til videre refleksjon.

Raag Rolfsen og Tore Laugerud (R og T) anlegger et idehistorisk og kulturelt perspektiv: Sekulariseringen har gitt en rasjonalistisk-materialistisk verdensanskuelse et kulturelt hegemoni. For mange gis det ikke lenger noen åndelig virkelighet. Men sansen for det åndelige eller sjelelige lever likevel videre, påpeker R og T. I menneskers sinn er det søken etter livsmening og et dypere liv. Det møter vi ikke minst i nyreligiøsiteten. 

R og L finner røttene til det rasjonalistisk-materialistiske virkelighetssyn i Opplysningen. Men under Opplysningen forsøkte man også å kombinere kritisk-vitenskapelig rasjonalitet og det religiøse. I gudstanken fant man begrunnelsen for moralens rasjonalitet og allmenngyldighet. Man søkte med andre ord en intellektuell integrasjon av religion og rasjonalitet. Senere kritikere av den rasjonalistiske religionsoppfatning mente at dette hadde sine omkostninger. At man mistet dogmer og annen religiøs «overtro», kunne mange leve med. Men verre var det at religionen tapte sitt vesen som et egenartet uttrykk for menneskelig liv ved å gå opp i moralen. I dag har Opplysningens integrering av rasjonalitet og religion fått bredt gjennomslag: Man holder frem religionen som en viktig verdileverandør til kultur og samfunn, som kan motivere innsats for likhet og frihet så vel som miljøvern og sosialomsorg. Bibelautoritet, dogmer og institusjonskirke svinner da hen og mister sin betydning. 

R og L ser at moderne rasjonalisme tømmer verden «for åndskrefter. Troen på et besjelet univers forsvinner og det er ikke lenger mulig å forstå tilværelsen kosmologisk». I mangfoldet av religiøse uttrykk ser R og T at mennesker ikke kan finne seg til rette i det moderne. Man bryter opp fra den trange materialistiske rasjonalitet og søker mot alternativ åndelighet og religiøsitet. Dette åndelige oppbrudd bør kirken etter deres mening komme i møte. Den bør ha en dialogisk, ja «medvandrende holdning» overfor nyreligiøsiteten. Og de legger til at på den måten kan også vår egen tro bli fordypet, ja endret. En kirke som i dag erfarer at dens budskap ikke oppleves som «meningsfullt», kan gjennom en slik dialog bli forandret slik at den kan nå ut til menneskene, mener R og L. Men er det i deres vilje til dialog et håp om en eller annen form for samforstand eller positiv relasjon mellom kirkereligion og nyreligiøsitet? Og hvordan tenkes en slik relasjon? Er det slik at nyreligiøsiteten kan gi oss kunnskap om en åndelig virkelighet som de kristne kirker med fordel kan tilegne seg? Om nyreligiøsiteten skal fornye og fordype kirkenes religiøsitet, er det da ved kontakt med det «besjelede univers» som nyreligiøsiteten mener den kan formidle? På dette punktet virker resonnement til R og T uklart og i hvert fall utilstrekkelig. Sannhetsspørsmålet kan de ikke komme utenom: Er det sant at vi kan få kontakt med avdøde gjennom til eksempel spiritisme? Vi katolikker vender oss til helgener, fremfor alt jomfru Maria, og ber dem tre frem for Gud Fader med det som ligger oss på hjertet. Og mange av oss har også følt Marias nærvær i livet på en særlig måte. Men vår bønn og eventuelle erfaringer skjer i Kristus. Gjennom troen på Ham kan vi vende oss til henne som er Guds mor. Her får ikke nyreligiøsiteten rom, fordi vårt rom er Kirken, der Kristus er Herre, ved Ånden, til Gud Faders ære. Her er kriteriet for vår vurdering av religiøsitet – også nyreligiøsiteten. 

Nå har også R og L et tydelig kritisk perspektiv: Kirken må «spørre om den aktuelle praksis er i samsvar med gode etiske standarder og om den har okkulte trekk». Hvorfor får ikke det religiøse sannhetsspørsmål slippe til i denne kritiske vurdering? R og L vil at kirken skal erkjenne det «meningstapet sekulariseringen har skapt». Det er det all grunn til. Men hva vil de erstatte «tapet» med? Her er det ikke tilstrekkelig å være opptatt av «mening», man må spørre etter virkelighet. Og en kirke må spørre etter det bibelske perspektiv på den åndelige virkeligheten. Kirken holder frem to grunnleggende sannheter om den åndelige verden. For det første er det en kamp mellom Guds Sønn og de onde åndsmakter (Matt 4,1-11; Mark1,23-28). Guds Sønn har ved sin død og oppstandelse seiret over Satan og alle onde krefter. For det andre vet de troende at deres bekjennelse til Kristus som Herre, er gitt dem av Gud ved den hellige Ånd (1. Kor 12,3). Vi er ved dåpen, Ånden og troen tatt inn i Kristi virkelighet og beskyttet av ham mot alle fremmede og onde åndsmakter. 

Kirken fører gjerne dialog med alle søkende mennesker, hvor de enn er. Og hva de enn tror på. Dialog bør også kunne føres med de nyreligiøse. Også de er mennesker som søker sannheten. Men det er Kirken som har den frelsende sannhet som Gud har åpenbart i Kristus. Man kan føre dialog om mange ting. Men om dialogen er om den åndelige virkelighet, må vi fastholde at vi forkynner en «korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig, for hedninger uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (1. Kor 1,23-25). Det er denne «kraft» og denne «visdom» som alle religiøse mennesker bør få del i.

Gå til innlegget

Fra bedehus til moske

Publisert 2 måneder siden

Vi kan ikke hindre muslimer i å bygge moskeer. Men vi trenger heller ikke bidra positivt til at det skjer.

Salget av bedehuset i Fredrikstad støttes av biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, og av katolikken, Dag Øivind Østereng, I en artikkel på sin FB-konto viser Østereng til pave Frans' dokument om menneskelig brorskap og verdensfreden. For paven er «pluralismen og mangfoldet av religioner (...) villet av Gud i hans visdom, ved hvilken han skapte menneskene.» Legger man pavens syn til grunn, blir salg av et kristent gudshus til muslimer noe av det beste man kan gjøre. For vi skal se på religionene som en rikdom, så da er vel salget bare en konsekvens av religionsfriheten

Menneskerett

Religionsfriheten inngår i de såkalte demokratiske friheter ved siden av ytringsfrihet, forsamlingsfrihet. osv. I Menneskerettighetserklæringen av 1789 er også religionsfriheten tatt inn: «Ingen bør bli urolig på grunn av sine meninger, selv ikke religiøse…» (§10). Religionsfrihet er en konsekvens av frihetsidealet. Mens de andre friheter skal tjene statens styre av samfunnet, tillegges ikke religionsfriheten noen slik politisk funksjon. Om vi går til den amerikanske Uavhengighetserklæringen av 1776 og til First Amendement (fra 1791) finner vi det samme mønster. Frihet til religionsutøvelse skal sikres. 

I FNs Verdenserklæring for Menneskerettigheter fra 1948 heter det: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter» (§1). Rettigheter (nevnt i Erklæringen) gjelder for alle uansett «religion» eller andre forskjeller (§2). Det betyr at «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet» (§3). Et stykke ut i Erklæringen blir også religionsfriheten/livssynsfriheten tatt opp, og da ut fra frihetsperspektivet: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet» og rett til å gi religionen uttrykk offentlig og privat, individuelt som kollektivt, i opplæring og ved kult (§18).                                                                                                               

Frivillig tro

Det annet Vatikankonsil tok stilling til menneskerettighetene ut fra Kirkens egne teologiske forutsetninger. Man erkjente den vekt som man nå la på den menneskelige personens verdiget, kravet om frihet og (konstitusjonelle) begrensninger av statens maktutøvelse som følger av dette. Konsilet oppgave var å vurdere denne politisk-etiske aspirasjon ut fra Kirkens tradisjon og lære. Resultatet finner vi i deklarasjonen Dignitatis Humanae (DH). I DH gjør Kirken gjeldende at alle mennesker er skapt av Gud som personer, gitt fornuft og fri vilje og et personlig ansvar for sine liv. Personen er gitt frihet. Men friheten er kvalitativt bestemt av et driv i mennesket mot å søke sannheten - om mennesket, verden, Gud og saligheten. Ved sin natur blir det drevet til å søke - fremfor alt den religiøse sannhet. Når det har erkjent den, har det plikt til å fastholde og rette seg etter den. Frihet er forutsetningen for denne erkjennelsesvei. Religionsfriheten er ikke forankret i individets subjektive mening om og holdning til seg selv, heller ikke i en politisk konsensus, men i menneskets gudgitte vesen som menneske (2). Deklarasjonen slår fast at friheten er en forutsetning også for tilegnelse av frelsen. For ingen skal tvinges til tro, for troen er etter sin vesen en frivillig handling. Gud vil at vi frivillig skal tro på Ham og elske Ham.                                                                                                                                                    

Det er den menneskelige personen som har rett til frihet. Og det er Kirkens plikt å hevde personens frie rett til å praktisere sin religion. Friheten for dem som ikke tror på Kristus, er viktig, for mennesket skal fritt kunne søke gjennom eller på siden av sin religion etter sannheten, som er gitt i Kristus. Hvordan skal vi som kristne bidra til at andre kan finne Kristus? Fremfor alt ved å vitne om sannheten, slik den er gitt oss i Guds åpenbaring i Kristus - også for muslimer.            

Blindet av ideologier

Men mennesket har frihet til å avvise frelsen i Kristus. Det blir blindet og ser ikke frelsen. I stedet holder det fast ved ideologier og religioner som «frelsende» sannheter. Islam kommer her i en særstilling fordi denne religionen eksplisitt anser åpenbaringen i Kristus ikke bare som utilstrekkelig, men falsk. Gud har ingen Sønn, vitner islam mot den kristne kirken. Jesu er bare en profet. Læren om den treenige Gud forkastes.  Men islam er et falsk svar på menneskets søken etter sannheten. Dette falske svaret formidles og underbygges i moskeen. Moskeen er den konkrete manifestasjon av bekjennelsen mot det kristne frelsesbudskap.        

Kristne vil ikke hindre muslimer i å ha sine moskeer. Men vi vil ikke positivt bidra til at de sikrer, bevarer og oppbygges i sin usannhet gjennom sine gudshus. Derfor stiller vi oss imot at bedehus (eller kirker) blir moskeer. Til sist må det understrekes at religionsfriheten ikke kan begrunne et politisk program som skal fremme og etablere religiøs pluralisme. Det er i strid med denne frihetens politiske historie og demokratiske forutsetning og funksjon. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
28 dager siden / 8510 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
29 dager siden / 6425 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
23 dager siden / 3396 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 2852 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
18 dager siden / 2691 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 2191 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 2016 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
12 dager siden / 1775 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
1 dag siden / 1741 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
16 dager siden / 1736 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere