Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Fra bedehus til moske

Publisert 6 dager siden

Vi kan ikke hindre muslimer i å bygge moskeer. Men vi trenger heller ikke bidra positivt til at det skjer.

Salget av bedehuset i Fredrikstad støttes av biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, og av katolikken, Dag Øivind Østereng, I en artikkel på sin FB-konto viser Østereng til pave Frans' dokument om menneskelig brorskap og verdensfreden. For paven er «pluralismen og mangfoldet av religioner (...) villet av Gud i hans visdom, ved hvilken han skapte menneskene.» Legger man pavens syn til grunn, blir salg av et kristent gudshus til muslimer noe av det beste man kan gjøre. For vi skal se på religionene som en rikdom, så da er vel salget bare en konsekvens av religionsfriheten

Menneskerett

Religionsfriheten inngår i de såkalte demokratiske friheter ved siden av ytringsfrihet, forsamlingsfrihet. osv. I Menneskerettighetserklæringen av 1789 er også religionsfriheten tatt inn: «Ingen bør bli urolig på grunn av sine meninger, selv ikke religiøse…» (§10). Religionsfrihet er en konsekvens av frihetsidealet. Mens de andre friheter skal tjene statens styre av samfunnet, tillegges ikke religionsfriheten noen slik politisk funksjon. Om vi går til den amerikanske Uavhengighetserklæringen av 1776 og til First Amendement (fra 1791) finner vi det samme mønster. Frihet til religionsutøvelse skal sikres. 

I FNs Verdenserklæring for Menneskerettigheter fra 1948 heter det: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter» (§1). Rettigheter (nevnt i Erklæringen) gjelder for alle uansett «religion» eller andre forskjeller (§2). Det betyr at «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet» (§3). Et stykke ut i Erklæringen blir også religionsfriheten/livssynsfriheten tatt opp, og da ut fra frihetsperspektivet: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet» og rett til å gi religionen uttrykk offentlig og privat, individuelt som kollektivt, i opplæring og ved kult (§18).                                                                                                               

Frivillig tro

Det annet Vatikankonsil tok stilling til menneskerettighetene ut fra Kirkens egne teologiske forutsetninger. Man erkjente den vekt som man nå la på den menneskelige personens verdiget, kravet om frihet og (konstitusjonelle) begrensninger av statens maktutøvelse som følger av dette. Konsilet oppgave var å vurdere denne politisk-etiske aspirasjon ut fra Kirkens tradisjon og lære. Resultatet finner vi i deklarasjonen Dignitatis Humanae (DH). I DH gjør Kirken gjeldende at alle mennesker er skapt av Gud som personer, gitt fornuft og fri vilje og et personlig ansvar for sine liv. Personen er gitt frihet. Men friheten er kvalitativt bestemt av et driv i mennesket mot å søke sannheten - om mennesket, verden, Gud og saligheten. Ved sin natur blir det drevet til å søke - fremfor alt den religiøse sannhet. Når det har erkjent den, har det plikt til å fastholde og rette seg etter den. Frihet er forutsetningen for denne erkjennelsesvei. Religionsfriheten er ikke forankret i individets subjektive mening om og holdning til seg selv, heller ikke i en politisk konsensus, men i menneskets gudgitte vesen som menneske (2). Deklarasjonen slår fast at friheten er en forutsetning også for tilegnelse av frelsen. For ingen skal tvinges til tro, for troen er etter sin vesen en frivillig handling. Gud vil at vi frivillig skal tro på Ham og elske Ham.                                                                                                                                                    

Det er den menneskelige personen som har rett til frihet. Og det er Kirkens plikt å hevde personens frie rett til å praktisere sin religion. Friheten for dem som ikke tror på Kristus, er viktig, for mennesket skal fritt kunne søke gjennom eller på siden av sin religion etter sannheten, som er gitt i Kristus. Hvordan skal vi som kristne bidra til at andre kan finne Kristus? Fremfor alt ved å vitne om sannheten, slik den er gitt oss i Guds åpenbaring i Kristus - også for muslimer.            

Blindet av ideologier

Men mennesket har frihet til å avvise frelsen i Kristus. Det blir blindet og ser ikke frelsen. I stedet holder det fast ved ideologier og religioner som «frelsende» sannheter. Islam kommer her i en særstilling fordi denne religionen eksplisitt anser åpenbaringen i Kristus ikke bare som utilstrekkelig, men falsk. Gud har ingen Sønn, vitner islam mot den kristne kirken. Jesu er bare en profet. Læren om den treenige Gud forkastes.  Men islam er et falsk svar på menneskets søken etter sannheten. Dette falske svaret formidles og underbygges i moskeen. Moskeen er den konkrete manifestasjon av bekjennelsen mot det kristne frelsesbudskap.        

Kristne vil ikke hindre muslimer i å ha sine moskeer. Men vi vil ikke positivt bidra til at de sikrer, bevarer og oppbygges i sin usannhet gjennom sine gudshus. Derfor stiller vi oss imot at bedehus (eller kirker) blir moskeer. Til sist må det understrekes at religionsfriheten ikke kan begrunne et politisk program som skal fremme og etablere religiøs pluralisme. Det er i strid med denne frihetens politiske historie og demokratiske forutsetning og funksjon. 

Gå til innlegget

Med respekt å melde tror jeg Nesheim har misforstått både Den katolsk kirkes oppfatning av kirkelig læreenhet og biskopens ansvar for å bevare læreenheten.

I Vårt Land 24. april bekrefter Ingebjørg Nesheim det som var klart alt i VL 9/4: Hun er tilhenger av «fri abort», så vidt jeg forstår, inntil 12. uke. Hun mener dessuten at jeg har stilt spørsmål om hun kan kalle seg katolsk når hun hevder synspunkter i strid med Kirkens lære. Det spørsmål har jeg ikke reist. Og hun kan gjerne kalle seg katolsk for min del. Det er det jo så mange som gjør, over en milliard mennesker. Men at hennes syn på abort er i strid med Kirkens lære, og således er ikke-katolsk, skulle være innlysende.

Nesheim regner med at biskop Eidsvig ikke vil «finne det bryet verdt» å ta stilling til hennes syn på abort, som altså gir adgang til fosterdrap inntil 12. uke. Men hun vil likevel ta en prat med biskopen. «Det kunne kanskje rense luften.» Hva denne «rensing» skulle bestå i, er uklart. Kanskje håper hun å få støtte for det syn at Den katolske kirke er et slags pluralistisk demokrati, der spørsmålet om fosterets menneskeverd er et «adiaforon». Da vil det være helt i sin orden at noen holder fast på Kirkens lære, mens andre i Kirken forkaster den og går inn for «fri abort».

Med respekt å melde tror jeg Nesheim har misforstått både Den katolsk kirkes oppfatning av kirkelig læreenhet og biskopens ansvar for å bevare læreenheten. Men i den samtalen med biskop Eidsvig, som hun venter på, kan hun ta opp det jeg har hevdet om Kirkens lære om abort og lærenheten. Flere enn undertegnede vil være interessert i svaret.

Bernt T. Oftestad, professor emeritus


Gå til innlegget

Det ufødte livs livsrett

Publisert rundt 1 måned siden

Ingebjørg Nesheim verken drøfter eller argumenterer. Hun kaster bare ut en rekke ubegrunnede negative karakteristikker.

I en polemisk tekst i VL 9.04 ”svinger” Ingebjørg Nesheim”svøpen over” meg fordi jeg har kritisert uttalelsen om abortloven som Bispemøtet i Den norske kirke publiserte for litt siden (VL 2.04). Nesheim er formann i Også vi er kirken. Det hun skriver, vil være representativt for organisasjonen. 

Når hun tar opp mitt perspektiv på det moderne demokrati, plukker hun ut noen brokker fra min tekst for så å ta avstand fra sin egen tekstkonstruksjon. Men hun verken drøfter eller argumenterer. Hun kaster bare ut en rekke ubegrunnede negative karakteristikker. På en billig måte kan hun da svekke motpartens omdømme. 

På linje med Ratzinger

I 2004 møttes filosofen Jürgen Habermasog kardinal Joseph Ratzinger for å kommentere sekulariseringen og demokratiet. Mitt perspektiv ligger på linje med Ratzingers syn. Det virker som Nesheim ikke kjenner Ratzinger-Habermas samtalen. Om hun det hadde gjort, ville hun ikke ha kalt det jeg skriver, et ”spissfindig resonnement”. Det er ikke ”spissfindig”, men elementært for dem som har sakkunnskap. 

Nesheim hevder at jeg avfeier med et ”skuldertrekk” biskop Helga Byfugliens påstand om at troen på Gud som gir livet, står som en skranke mot å legalisere aktiv dødshjelp. Jeg fant påstanden uholdbar og viste til liberale demokratier. Flere liberale demokratiske stater i Europa (Nederland og Belgia) og delstater i USA har innført aktiv dødshjelp. Det finnes heller ikke et ord om at ”Gud gir livet” i vår egen liberale grunnlov. Aktiv dødshjelp vil bli innført om det er flertall for det i Stortinget. Og det er kanskje på vei. Min påstand kan saklig begrunnes. Nesheims karakteristikk viser at hun overser vanlig argumentasjon, men er til gjengjeld raus med ubegrunnede negative karakteristikker. 

Den ufødtes livsrett

Nesheim slutter seg til det syn på abort som biskopene i Dnk står for. Hun synes den fri-abortpraksis (som vi kjenner hos oss), er positiv. Det gjelder å vise ”barmhjertighet”overfor den gravide kvinnen. Men jeg vil spørre: Har ikke det ufødte liv livsrett og menneskeverd? Har det ikke krav på ”barmhjertighet”? Når man som Nesheim neglisjerer slike spørsmål, må det bero på et menneskesyn som er kristendommen fremmed. 

Fosteret i kvinnens kropp er for oss kristne en gudgitt, selvstendig skapning. Det kan ikke betraktes som en blindtarm eller en slimdannelse i nesen som man enkelt kan fjerne, om man mener at det ikke får et ”godt liv” eller skaper et ”vanskelig liv” for andre. Det har livsrett og menneskeverd og krav på beskyttelse.                                         

Nesheim tematiserer det ufødte menneskevesen, som må dø på grunn av ”barmhjertigheten”, men gjør det på en avslørende måte. Hun skriver sarkastisk og nedlatende om min ”rørende omsorg for det befruktede egg (hvorav minst 25 prosent aborteres naturlig, uansett (..)”. Men også gamle dør etter hvert en naturligdød. Kanskje vi burde hjelpe de gamle slik at de gikk tidligere bort og ikke ble til belastning for andre? Det blir jo bare å følge opp naturen. 

Hun anklager meg for å støtte Kirkens tradisjon. Ifølge Nesheim er dens prinsipp at ”fosterets rett til liv trumfer alt.” Hun kjenner tydeligvis ikke til Kirkens etiske refleksjon over plikten til å redde både kvinnens og fosterets liv. Men man må godta at fosterets død kan være en utilsiktet virkning når man redder morens liv. 

Kvinnens rett til liv

I norsk abortlov «trumfer» kvinnens selvbestemmelse alt fram til 12. uke, noe Nesheim støtter. Har vi et godt formål er det OK. Og formålet for Nesheim er ”den gravide kvinnes (…) rett til liv”. Tror virkelig Nesheim at de årlige 12-13000 aborter i Norge ble utført fordi det i disse tilfeller sto om kvinnens liv? 

Nesheim viser selvsagt til den sosiale og økonomiske nød i u-land som også rammer kvinner. Av hensyn til dem må vestlig abortpraksis overføres til disse landene. Nøden i slike land rammer både menn og kvinner, barn og gamle. Den har en rekke årsaker - nasjonale og globale, kulturelle, religiøse og sosial-økonomiske. Men slike politisk-økonomiske og kulturelle misforhold bør løses ved adekvate sosial-økonomiske, politiske og kulturelle endringer. Abort bør ikke bli en løsning. Det er bruk av dødsom et individsentrert sosialpolitisk virkemiddel. 

I konflikt med katolsk lære

Flere ganger gjentar Nesheim at hun er katolikk. Formålet er å markedsføre læren, som den radikale organisasjonen Også vi er kirken hevder, som katolsk. Men at de har et syn på abort, som er i konflikt med den katolske lære om mennesket, er mer enn åpenbart. Ved å markedsføre det i offentligheten på denne måten, regner vel Nesheim med at Kirkens ledelse vil stilltiende akseptere det som katolsk legitimt. 

Her følger Nesheim Dnk, der etiske lærer som er i strid med Skriften (og naturretten), bestemmes som ”mellomting”. Og slike kan det være motstridende meninger om i kirken uten at dens enhetrokkes. Slik tenker man ikke i Den katolske kirke. Her avvises lære som bryter ned enheten. Å verne om Kirkens enhet og advare mot læreavvik er en sentral oppgave for vår biskop Bernt Eidsvig. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere