Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Når absolusjonen blir "hatespeech".

Publisert 6 dager siden

Homokravet om å forby ved lov terapi, samtaler, sjelesorg etc. etc. som kan lede til at en homofil søker å endre sin tidligere livsstil, rammer også den katolske skriftemålspraksis.

Om en som har syndet mot det 6. bud ved homoseksuelle handlinger, oppsøker en katolsk prest for å skrifte sin synd og be om absolusjon, så kan dette bli ulovlig. Kirken ved presten respekterer da ikke mangfoldet av seksuell aktivitet. Kirken er da kommet i konflikt med menneskerettighetene slik de blir utlagt ut fra "skeiv teori."  Absolusjonsordene blir prinsipielt sett en slags "hatespeech". Skriftemålet er taushetsbelagt. Men en slik lov vil også ramme kirkelig skiftemålspraksis. Her vil forbud mot kjønnsdiskriminering gå foran religionsfriheten. Derfor er det grunn til å spørre: Har ledelsen i Den katolske kirke reagert?

Gå til innlegget

Bidrag ti Kaufman-debatten

Publisert 15 dager siden

John Kaufman (MF – vitenskapelig høyskole) finner at den kirkelige henvisning til den første kirke og dens tekster er vanskelig, ja umulig fordi den var et rom for ulike «kristelige» retninger og grupper med ulike lærer.

Verken i ”stedets” eller ”tidens” perspektiv gis det noen kristendom som er sann eller som ut fra sitt innhold er gitt som kristendom. Kaufmans posisjon reiser meget viktige spørsmål om historiesyn og historievitenskapens betydning for tro og teologi.

Historievitenskapen søker sannhet, men på sin måte. Den utvikler teorier som referer til fortidig virkelighet. De er forsøk på å rekonstruere i dag et dekkende bilde av fortiden. Selvsagt er slike bilder ufullstendig og tentative, men det er likevel forskjell på adekvate og inadekvate historiske teorier. I nåtiden foreligger det kilder, som skal utgjøre basis og begrunnelse for den historiske teorien. De kan være av mange slag: potteskår, tekster, bygninger, muntlig tradisjon osv. osv. og i nyere tid også levende kilder. Kildene har med andre ord en relasjon til den fortidig virkeligheten som teorien referer til. Å forklare, forstå og vurdere denne relasjonen er grunnleggende når man skal utvikle en historisk teori.

Om Jesus og den første kristne menighet foreligger det altså en samling tekstlige kilder. De er blitt anvendt og tradert gjennom det tidsrom som skiller oss fra den Jesus som vandret omkring i Jødeland for over 2000 år siden. Hvilken relasjon har de nytestamentlige kildene til den virkelighet de beskriver? Utfordringen er at forfatterne bak redegjør for sitt eget forhold til denne virkeligheten og gir oss signaler om hvordan det de har skrevet, skal oppfattes og vurderes. Forfatteren av Johannesevangeliet skriver at det kunne ha vært berettet mye mer om Jesus. Men det han har skrevet ned, er ikke desto mindre et sant og troverdig vitneutsagn (Joh 21, 24f.).  En annen forfatter, Lukas, understreker at han har gjort sitt beste for å skrive ned en pålitelig og fyllestgjørende beretning om Jesus (Luk 1, 1-4). Han begrunner dette ved å vise til at han bygger på tradisjonen fra øyenvitner. Jesus hadde valgt sine apostler gitt dem «sine påbud» (Apg 1, 2). Og Lukes anfører kjennetegnene ved den som er apostel: Apostelen har vært med i flokken om Jesus fra begynnelsen av og inntil himmelfarten. Han er et vitne, fremfor alt om Jesu oppstandelse. Ved siden av de tolv, som på sitt vis fortsatte paktsfolkets 12 stammer, kalte den oppstandne Paulus som apostel for hedningefolkene. Han hadde møtt Jesus og var blitt omvendt (Apg 9, 1–19); ble direkte kalt av Jesus til apostel, slik han presenterer seg i sine brev (Rom 1, 1-6). Han har mottatt og brakt videre tradisjon både om Jesu oppstandelse og hans innstiftelsen av nattverden (1. Kor. 15,3-5; 11, 24-27). Og han vitner om at Jesus har vist seg for de troende og ham selv etter sin død (I. Kor.15, 8-10). De første menighetene hadde et lederskap. Det trådte i kraft når konflikter som berørte alle, skulle løses. Med guddommelig myndighet løste Apostelkonsilet i Jerusalem en konflikt mellom jøder og hedninger («Den hellig Ånd og vi har besluttet…» (Apg 15, 28). Hvilket forhold er det mellom Jesus og det menighetsliv som de kristne tilhørte og utviklet? Ønsket Jesus et slik fellesskap? Jesus skrev ikke noe. Den Jesus vi kan ha kunnskap om, møter vi i NT, dvs. i kilder fra den første menighet. Fra den tid finnes ingen kilder om Jesus som er såkalt «nøytrale». Men det gis altså en tradisjon om ham, båret av apostler, som var øyenvitner og tradenter av Guds åpenbaring i Kristus og som utgjør kirkens grunnvold. Åpenbaringen vil Kristus selv utfolde videre gjennom sin kirke ved Ånden (Joh 16, 12f.). Kildene forteller at Jesus grunnla en kirke, basert på hans befaling om å forkynne hans ord, døpe, holde nattverd og drive misjon like til verdens ender. Og han ville være med sin kirke like til tidenes slutt (Matt 28, 18-20).  

Historikere vet at vitner og tekstlige kilder kan «lyve». Deres forhold til virkeligheten blir derfor vurdert. Moderne historievitenskap har en sofistikert metode for kildevurdering. Noen av dens forutsetninger er her særlig relevante. For det første legger man til grunn at den fortidige oppfatning av virkeligheten kan og gjerne vil være antikvert, dvs. ugyldig i dag. Dessuten er historievitenskapens virkelighetssyn prinsipielt dennesidig, slik at den historiske metode i sin grunn er agnostisk eller metodologisk ateistisk. Transcendent virkelighet av religiøs eller metafysisk karakter vurderes som illusorisk, den manifesterer seg ikke i vår historie, verken i kultur-  eller naturhistorien.  Disse forutsetninger får konsekvenser for vurdering av NT som kilde, ikke minst når det gjelder Jesus: Han er ikke Guds Sønn fra evighet, ble ikke født av jomfruen, gjorde ingen undere, oppstod ikke fra de døde osv. osv. Men historievitenskapen kan ikke se bort fra kilder som hevder at slikt var og er realiteter. Hvordan skal man da forstå dem? Den betrakter ofte og gjerne kildene som levninger fra fortiden. Det gjelder også NT.  Og i disse levningene kan man se reflekser av et virkelighetssyn som altså er antikvert og illusorisk, dvs. uforenlig med det moderne virkelighetsbilde. Noen vil gjerne hevde ut fra et politisk-filosofisk syn at en antikvarisk og illusorisk oppfatning av virkeligheten kan fungere som ideologi, som legitimerer politisk, psykisk eller kulturell makt. Andre - ikke minst teologer - vil mene at illusoriske bilder av virkeligheten kan gi eksistensiell livsmening for mennesker som lever i en vanskelig og deprimerende verden. Forutsatt at et slikt bilde blir retorisk omskrevet fra å ”lære/docere” om det virkelige, til å bli rent billedlige språkuttrykk som ”beveger/movere” hjertet og gir eksistensiell mening for den enkelte. Slik skal bibelen gis gyldighet for oss uavhengig av det grunnleggende sannhetsspørsmål om virkelighet.

Gå til innlegget

Et bidrag til Kaufman-debatten

Publisert 15 dager siden

For kristne trossamfunn har tekster, samlet i GT og NT, gitt den kunnskap om Jesus som inngår i troen på ham som Guds selvåpenbaring og vår frelser. John Kaufman (MF – vitenskapelig høyskole) finner at den kirkelige henvisning til den første kirke og dens tekster er vanskelig, ja umulig fordi den et rom for ulike «kristelige» retninger og grupper med ulike lærer.

Verken i ”stedets” eller ”tidens” perspektiv gis det noen kristendom som er sann eller som ut fra sitt innhold er gitt som kristendom. Kaufmans posisjon reiser meget viktige spørsmål om historiesyn og historievitenskapens betydning for tro og teologi. 

Historievitenskapen søker sannhet, men på sin måte. Den utvikler teorier som referer til fortidig virkelighet. De er forsøk på å rekonstruere i dag et dekkende bilde av fortiden. Selvsagt er slike bilder ufullstendig og tentative, men det er likevel forskjell på adekvate og inadekvate historiske teorier. I nåtiden foreligger det kilder, som skal utgjøre basis og begrunnelse for den historiske teorien. De kan være av mange slag: potteskår, tekster, bygninger, muntlig tradisjon osv. osv. og i nyere tid også levende kilder. Kildene har med andre ord en relasjon til den fortidig virkeligheten som teorien referer til. Å forklare, forstå og vurdere denne relasjonen er grunnleggende når man skal utvikle en historisk teori.                       

Om Jesus og den første kristne menighet foreligger det altså en samling tekstlige kilder. De er blitt anvendt og tradert gjennom det tidsrom som skiller oss fra den Jesus som vandret omkring i Jødeland for over 2000 år siden. Hvilken relasjon har de nytestamentlige kildene til den virkelighet de beskriver? Utfordringen er at forfatterne bak redegjør for sitt eget forhold til denne virkeligheten og gir oss signaler om hvordan det de har skrevet, skal oppfattes og vurderes. Forfatteren av Johannesevangeliet skriver at det kunne ha vært berettet mye mer om Jesus. Men det han har skrevet ned, er ikke desto mindre et sant og troverdig vitneutsagn (Joh 21, 24f.).  En annen forfatter, Lukas, understreker at han har gjort sitt beste for å skrive ned en pålitelig og fyllestgjørende beretning om Jesus (Luk 1, 1-4). Han begrunner dette ved å vise til at han bygger på tradisjon fra øyenvitner

Jesus hadde valgt sine apostler gitt dem «sine påbud» (Apg 1, 2). Og Lukes anfører kjennetegnene ved den som er apostel. Apostelen har vært med i flokken om Jesus fra begynnelsen av og inntil himmelfarten. Han er et vitne, fremfor alt om Jesu oppstandelse. Ved siden av de tolv, som på sitt vis fortsatte paktsfolkets 12 stammer, kalte den oppstandne Paulus som apostel for hedningefolkene. Han hadde møtt Jesus og blitt omvendt (Apg 9, 1–19); ble direkte kalt av Jesus til apostel, slik han presenterer seg i sine brev (Rom 1,1-6). Han har mottatt og brakt videre tradisjon både om Jesu oppstandelse og hans innstiftelsen av nattverden (1. Kor. 15,3-5; 11, 24-27). Og han vitner om at Jesus har vist seg for de troende og ham selv etter sin død (I. Kor.15, 8-10). De første menighetene hadde et lederskap. Det trådte i kraft når konflikter som berørte alle, skulle løses. Med guddommelig myndighet løste Apostelkonsilet i Jerusalem en konflikt mellom jøder og hedninger («Den hellig Ånd og vi har besluttet…» (Apg 15, 28).   Hvilket forhold er det mellom Jesus og det menighetsliv som de kristne tilhørte og utviklet? Ønsket Jesus et slik fellesskap? 

Den Jesus vi kan ha kunnskap om, møter vi i NT, dvs. i kilder fra den første menighet. Fra den tid finnes ingen kilder om Jesus som er såkalt «nøytrale». Men det gis altså en tradisjon om ham, båret av apostler, som var øyenvitner og tradenter av Guds åpenbaring i Kristus og de utgjør kirkens grunnvold. Kildene forteller at Jesus grunnla en kirke, basert på hans befaling om å forkynne evangliet, døpe, holde nattverd og drive misjon like til verdens ender. Og han ville være med sin kirke like til tidenes slutt (Matt 28, 18-20).  

Historikere vet at vitner og tekstlige kilder kan «lyve». Deres forhold til virkeligheten blir derfor vurdert. Moderne historievitenskap har en sofistikert metode for kildevurdering. Noen av dens forutsetninger er her særlig relevante. For det første legger man til grunn at den fortidige oppfatning av virkeligheten kan og gjerne vil være antikvert, dvs. ugyldig i dag. Dessuten er historievitenskapens virkelighetssyn prinsipielt dennesidig, slik at den historiske metode i sin grunn er agnostisk eller metodologisk ateistisk. Transcendent virkelighet av religiøs eller metafysisk karakter vurderes som illusorisk, den manifesterer seg ikke i vår historie, verken i kultur-  eller naturhistorien.  Disse forutsetninger får konsekvenser for vurdering av NT som kilde, ikke minst når det gjelder Jesus: Han er ikke Guds Sønn fra evighet, ble ikke født av jomfruen, gjorde ingen undere, oppstod ikke fra de døde osv. osv. Men historievitenskapen kan ikke se bort fra kilder som hevder at slikt var og er realiteter. Hvordan skal man da forstå dem? Den betrakter ofte og gjerne kildene som levninger fra fortiden. Det gjelder også NT.  Og i disse levningene kan man se reflekser av et virkelighetssyn som altså er antikvert og illusorisk, dvs. uforenlig med det moderne virkelighetsbilde. 

Noen vil gjerne hevde ut fra et politisk-filosofisk syn at en antikvarisk og illusorisk oppfatning av virkeligheten kan fungere som ideologi, som legitimerer politisk, psykisk eller kulturelle makt. Andre - ikke minst teologer - vil mene at illusoriske bilder kan gi eksistensiell livsmening for mennesker som lever i en vanskelig og deprimerende verden. Forutsetningen er at slike bilder blir retorisk omskrevet fra å ”lære/docere” om det virkelige, til å bli rent billedlige språkuttrykk som ”beveger/movere” hjertet og gir eksistensiell mening for den enkelte. Slik skal bibelen gis gyldighet for oss, uavhengig av det grunnleggende sannhetsspørsmål om virkelighet. 

Innen historievitenskapen har man vanligvis tatt det for gitt at kontinuiteten mellom Jesus og den kirke som kom etter er ham, er høyst problematisk. «Jesus forkynte Guds rike, men kirken kom,» het det. Og kirken var i så henseende en ”forståelig misforståelse.” Kirken var en naturlig psykisk virkning av menneskers møte med Jesus, hans liv og ord. Kirken er på den måten et sosio-kulturelt uttrykk for en menneskelig reaksjon på ”den historiske Jesus.” Han skal fortsatt ha  betydning for oss, men den må forankres i vårt bevissthet. Forholdet til historiske realiteter mangler eller blir sterkt minimalisert.  Jesus kan da tolkes slik at han blir” relevant” for oss og vår kultur. Vi får med andre ord en konstruert og kulturelt «hjemmelaget» Jesus. Apostelen Paulus tenker annerledes: Om Kristus ikke er stått opp, da er vår tro uten mening(1. Kor 15, 12-23). Er ikke graven tom og Kristus oppreist fra de døde, ligger vi med andre ord dårlig an som kristne, ikke minst intellektuelt. 

 

Gå til innlegget

Troens historiske innhold

Publisert rundt 1 måned siden

For de kristne trossamfunn har urkirkelige tekster, samlet i Det nye Testamente, vært et normerende fundament. I dem finner vi den kunnskap om Jesus som inngår i troen på ham som Guds selvåpenbaring og vår frelser. De beretter om hans liv, lære og befalinger

John Kaufman (fra MF – vitenskapelig høyskole) mener at den kirkelige henvisning til den første kirke er vanskelig, ja umulig fordi den slett ikke var enhetlig, men snarere et rom der ulike retninger og grupper gjorde seg gjeldende. Konfliktfylt pluralisme innen urkristendommen gjør at henvisning til den som en normerende kilde, ikke har bærekraft (VL 05.10.19). Oskar Skarsaune har påpekt at det beror på et valg som ble gjort før oss, at disse kilder anses som normative. Men «det er gode grunner for å holde fast» ved dette valget også i dag, mener han (VL 12.10.19).                                                                                                      

I sin tid mente man at historievitenskapelig kritikk kunne gi oss en vederheftig oppfatning av den Jesus som NT forteller om. Kaufman og Skarsaune mener at det er lite hjelp å få fra det hold. Historievitenskapen har ikke «rett» til å bedømme hvilke av de eventuelle kristendomsvariantene i urkirken som er sanne/usanne eller egentlig kristne. Nettopp som historiker stusser jeg over deres oppfatning. Historievitenskapen har vært og er en utfordring for kirke, teologi og kristentro. Kaufman og Skarsaune synes å omgå problemet. Hvilke «gode grunner» er det som gjør at vi gir NT betydning i dag. Det må bero på noe mer enn en from konvensjon.

Historievitenskapen søker sannhet, men på sin måte. Den utvikler teorier som referer til fortidig virkelighet. De er forsøk på å rekonstruere i dag et dekkende bilde av fortiden. Selvsagt er slike bilder ufullstendig og tentative, men det er likevel forskjell på adekvate og inadekvate historiske teorier. I nåtiden foreligger det kilder, som er ment å utgjøre basis og begrunnelse for den historiske teorien. De kan være av mange slag: potteskår, tekster, bygninger osv. osv. og i nyere tid også levende kilder, til eks øyenvitner til hendelser. Kildene har med andre ord en relasjon til den fortidige virkeligheten som teorien referer til. Å forklare, forstå og vurdere denne relasjonen (mellom kilde og fortidig virkelighet) er helt sentralt når man skal utvikle en historisk teori.                                                                                                       

Om Jesus og den første kristne menighet foreligger det altså en samling tekstlige kilder som vi finner i Det nye Testamente. De er blitt anvendt og tradert gjennom den historie som skiller oss i dag fra den Jesus som vandret omkring i Jødeland for over 2000 år siden. Hvilken relasjon har de nytestamentlige kildene til den virkelighet de beskriver? 

Utfordringen er at forfatterne bak kilder tematiserer sitt eget forhold til denne virkeligheten. Forfatteren av Johannesevangeliet skriver at det kunne ha vært berettet mye mer om Jesus. Men det han har skrevet ned, er ikke desto mindre et sant og troverdig vitneutsagn (Joh 21,24f.).  En annen forfatter, Lukas, understreker at han har gjort sitt beste for å skrive ned en pålitelig og fyldestgjørende beretning om Jesus. (Luk 1,1-4). Han begrunner dette ved å vise til at han bygger på vitnesbyrd fra øyenvitner ogtradisjonen fra dem. Jesus hadde valgt sine apostler gitt dem «sine påbud» (Apg 1,2). Lukes anfører kjennetegnene ved den som er apostel. Han  har vært med i flokken rundt Jesus fra begynnelsen av og inntil himmelfarten. Han er et vitne, fremfor alt om Jesu oppstandelse. Ved siden av de tolv, som på sitt vis fortsatte paktsfolkets 12 stammer, kalte den oppstandne Paulus som apostel for hedningefolkene. Han hadde møtt Jesus og blitt omvendt (Apg 9,1–19); ble direkte kalt av Jesus til apostel, slik han presenterer seg i sine brev (Rom 1,1-6). Han har mottatt og brakt videre tradisjoner både om Jesu oppstandelse og hans innstiftelsen av nattverden. (1. Kor. 15,3-5; 11, 24-27). Og han er et vitne om at Jesus har vist seg for de troende og også ham selv etter sin død (I. Kor.15,8-10). De første menighetene hadde et apostolisk lederskap. Det trådte i kraft for å løse konflikter som berørte alle. Apostelkonsilet i Jerusalem løste med guddommelig myndighet konflikten mellom jøder og hedninger («Den hellig Ånd og vi har besluttet…» (Apg 15,28).                                                                                                                

Hvilket forhold er det mellom Jesus og det menighetsliv som de kristne tilhørte og utviklet? Ønsket Jesus en slik utvikling? Jesus skrev ikke noe. Den Jesus vi kan ha kunnskap om, er ham vi møter i NT, dvs. i kilder fra den første menighet. Fra den tid finnes ingen kilder om Jesus som er «nøytrale». Men det gis altså en tradisjon om Jesus, båret av apostler, som var øyenvitner og tradenter av Guds åpenbaring i Kristus og som utgjør kirkens grunnvold. Åpenbaringen vil Kristus selv utfolde videre gjennom sin kirke (Joh 16, 12f.).  Kildene forteller at Jesus grunnla en kirke, basert på hans befaling om å forkynne hans ord, døpe, holde nattverd å drive misjon like til verdens ender. Og han ville være med sin kirke like til tidens slutt.  

Historikere vet at vitner og tekstlige kilder kan «lyve». Deres forhold til virkeligheten må med andre ord vurderes. Moderne historievitenskap har en sofistikert metode for kildevurdering. Noen av dens forutsetninger er her særlig relevante. For det første legger man til grunn at den fortidige oppfatning av virkeligheten kan være antikvert, dvs. ugyldig i dag. Dessuten er historievitenskapens virkelighetssyn prinsipielt dennesidig, slik at den historiske metode er i sin grunn agnostisk eller metodologisk ateistisk. Transcendent virkelighet av religiøs eller metafysisk karakter vurderes som illusorisk. Disse forutsetninger får konsekvenser for vurdering av NT som kilde, ikke minst når det gjelder Jesus. Han er ikke Guds Sønn fra evighet, ble ikke født av jomfruen, gjorde ingen undere, oppstod ikke fra de døde osv. osv. Men historievitenskapen kan ikke se bort fra kilder som hevder at slikt som dette er realiteter. Den betrakter kilder som levninger fra fortiden. Det gjelder også NT.  Og i disse levningene kan man møte reflekser av et virkelighetssyn som er antikvert, dvs. uforenlig med det moderne virkelighetsbilde. Men et antikvarisk syn på virkeligheten kan fungere som for eks.” ideologi” for maktbruk eller gi positiv mening for mennesker i en vanskelig verden.             

Innen historievitenskapen har man gjerne tatt det for gitt at kontinuiteten mellom Jesus og den kirke som kom etter er ham, er høyst problematisk. «Jesus forkynte Guds rike, men kirken kom,» het det. Det betyr at det ikke er sammenheng mellom Jesus, slik han var, og den kirke som kom etter ham. Andre har sett det slik at kirken var en naturlig virkning av menneskers møte med Jesu liv og budskap, selv om han selv ikke så for seg en slik virkning. Kirken blir uttrykk for en menneskelig reaksjon på Jesus.

Møtet med den historiske kritikk har utløst en teologisk motivert apologetikk baserte på filosofier som ikke tematiserer sannhetsspørsmålet. Jesus har betydning for oss, men den må forankres i vårt bevissthet. Han kan da tolkes slik at han blir” relevant” for oss og vår kultur, dens mentalitet og ideer. Vi får med andre ord en konstruert og kulturelt «hjemmelaget» Jesus. Apostelen Paulus tenker annerledes: Om Kristus ikke er stått opp, da er vår tro uten mening (1. Kor 15, 12-23). Er ikke graven tom og Kristus oppreist fra de døde, ligger vi med andre ord dårlig an som kristne. Noen har konstruert en egen ”oppstandelsestro” for oss. Han er til eks. ”oppstanden” i et  budskap om håp og fremtid.  Men kristentro hviler i realiteter som ikke vi har konstruert – i blodet på Golgata, i lidelse og brutal død, men samtidig i Maria Magdalenas møte med den oppstandne utenfor den tomme graven og hennes ord til disiplene og til vår tid: «Jeg har sett Herren!» (Joh 20,18).                                                    

Gå til innlegget

«Bekjennende kristen» - et problem?

Publisert 26 dager siden

Folkekirkeligheten har alltid vært negativ til betegnelsen «bekjennende kristen». Også en av Vårt Lands redaktører, Berit Aalborg, viser sterk motvilje mot dette uttrykket (Se VL 28.09). Som så ofte ellers får pietismen skylden for at det settes skiller mellom troende og vantro, troens bekjennere og andre.

Men apostelen Paulus kommer også dårlig ut når han skriver: «For hvis du med din munn bekjenner at Jesu er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppvakt ham fra de døde, da skal du bli frelst.»  (Rom 10, 9f.). Jesus er nok heller ikke på nett med redaksjonen i Vårt land når han slår fast: «Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen” (Matt 10,32). Kristentroen er etter sitt vesen offentlig. Av den troende forventes det at troen på Jesus ikke skjules for verden.

Men så vet vi - ikke minst ut fra våre egne liv - hvor forsiktige, flaue, redde og feige vi ofte er, når troens bekjennelse kreves av oss. Derfor har vi ikke vansker med å forstå mennesker som i sitt hjerte tror, men som av mange grunner ikke våger å avlegge den klare bekjennelse til Kristus. Vi vet også at en slik bekjennelse kan uttrykkes på så mange måter, alt etter person og kontekst. Derfor vokter vi oss for å kanonisere en bestemt måte. 

På 1950-tallet rettet biskop Eivind Berggrav kritikk mot vekkelsestradisjonen for å «knuse de spede spirer.” Han tenkte på troende som ikke hadde vekkelsesfolkets trosfrimodighet. Berggrav hadde et viktig anliggende. Men «de spede spirer» bør vokse og blomstre og utfolde seg i tro, ved åpen bekjennelse og et liv i all god gjerning i kirke og samfunn. Å forbli en «sped spire» er ikke noe mål i seg selv. Hjelp til vekst er en viktig oppgave i kirker og bedehus.                             

Berit Aalborg kritiserer den pietistiske vekkelsestradisjon for å stille krav om markert bekjennelse og omvendelse. «Det er ikke nok å bli tatt tatt imot av den Gud som tok i mot oss i dåpen.» I artikkelen hennes er det et poeng å relativisere «bekjennende kristnes» fromme livsform. Det er så mange måter å være kristen på. Her har ingen noe monopol.    

Aalborg berører et vrient problem innen den luthersk-protestantiske tradisjon. Nøkkelen til å løse det har man fremfor alt søkt i læren om rettferdiggjørelse av tro alene. En løsning har røtter i rasjonalismen og har levd videre i liberal teologi.  Da blir frelse ”ved troen alene” etter hvert til ”enhver blir salig i sin tro”, og det ender i dag med at ”du er god nok som du er”. Den andre varianten er den nyevangeliske: Troen alene hviler i Ordet alene. Men Ordet må mottas. Og da blir det å motta raskt en gjerning som til sist spolerer evangeliets ”alene”. Den tredje er å forankre troen i dåpen som sakramental handling. Dåpen blir ”konstituerende for kristenstanden”, men den blir tolket ut fra læren om tro uten gjerninger. Da blir den ikke en port til utvikling av nådens liv mot helligheten. Men man må stadig vende tilbake til dåpen, som det ofte heter. Man må leve i erkjennelse av sin egen åndelige maktesløshet. ”Alene” omgjøres til et "intet".   Slik Luther formulerer det i Katekismens forklaring til den 3. art.     

Som katolikk lever jeg i den frelsende sakramentale virkelighet som Kirken innlemmer meg i ved dåpen, utvikler ved konfirmasjonen, skriftemålet og fremfor alt ved messen som gir meg forsoning med Faderen ved Kristi offer på Golgata, som er nærværende for meg i messen. Den sakramentale enhet  med Kristus fører meg inn i et ofrende og bedende liv i kamp mot synden og i omsorg for andre. Gud har satt et mål for meg, som jeg har sagt ja til ved å ta imot den nåden Kirken gir meg. Målet er den evige salighet i himmelen. Der vi skal se Ham som Han er. Men ingen kan se Gud å leve. Vi blir forvandlet til å bli ham lik og få del i guddommelig natur. Denne utvikling begynner i oss alt her i denne verden ved Guds helliggjørende gjerning. Jeg er kalt til å ”samarbeide” med Gud på min frelse. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere