Bernt Torvild Oftestad

Alder: 78
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Vårt Land jubilerer

Publisert 3 måneder siden

Kort etter den annen verdenskrig ble det tatt flere målrettede initiativ for å sikre kristendommens fremtid i Norge. Et av dem var den nye kristne dagsavisen Vårt Land. Avisen ble en suksess. Ikke å undres over at man i disse dager feirer avisens 75-årsjubileum både med selvtillit og optimistisk fremtidstro.


Under okkupasjonen hadde ulike kirkelige kretser planer om en ny kristen dagsavis ved siden av Dagen. En av disse hadde sin bakgrunn i Oxfordgruppebevegelsen, Her var forfatteren Ronald Fangen den sentrale skikkelsen. Den andre kretsen representerte de lavkirkelige lekmannsorganisasjoner for indre- og ytremisjon. Kretsen om Fangen mistet etter hvert initiativet, men de lavkirkelige innså at han ville være en viktig kraft og trakk ham inn i arbeidet. Etter hvert ble de to kretsene knyttet sammen. Vårt Land ble et felles prosjekt. Det var konflikter, bl.a. om Vårt Land skulle trykke teater- og kinoannonser. Men det må ikke få overskygge deres felles visjon. Interessant er det at dagens Vårt Land mener  å følge linjen som ble lagt av grunnleggerne (Alv Gjøsund, VL 30.08.2020.). Men hva var deres visjon?        

Etter freden i 1945 var biskopene i Den norske kirke (Dnk ) og lederne i misjonsorganisasjonene opptatt av hvordan sekulariseringen skulle stanses. Folk med Oxfordbakgrunn var opptatt av det samme. Den lavkirkelige og pietistiske vekkelsen ville stanse sekulariseringen av lovverket og mentaliteten i folket ved bl.a. å sikre grunnskolens kristendomsopplæring (som var statskirkens dåpsopplæring). Kristen kunnskap var nødvendig. Den skapte «veden» vekkelsen  skulle antenne slik at folket kom åndelig i brann. Statskirken og folkekirkelig dåpspraksis måtte opprettholdes. Dessuten gav statskirken vekkelsesfolket organisatorisk frihet til lek forkynnelse og til samling i foreningen/vennesamfunnet. Viktigere enn kirken var skriftautoriteten. Skriften fikk sin autoritet fordi den troende gjennom vekkelseserfaring fant mening, liv og lykke nettopp ved Skriftens budskap. Den gjenfødtes erfaring gav kristendommen gyldighet. Og denne erfaring må bringes ut i verden og få gjennomslag i den enkelte og slik få virkning på samfunn og kultur. 

Hos Fangen lå vekten på kristen kulturpåvirkning og kulturerobring. Ingen humanitetskultur er mulig uten kristendommen. Materialisme, kollektivisme og intellektualisme må motvirkes ved kristne verdier som forankrer menneskets verd. Derfor må kristne verdier ”erobre” samfunn og kultur. Fangen formulerte det slik: Kristentro omfatter hele mennesket og alt i tilværelsen. Sannheten i åpenbaringen angår alt. Alt kan tydes og bedømmes ut fra den. Det er denne tydning de kristne skal formidle. Hva var det så som forente indremisjonslederne og Ronald Fangen? De hadde en felles politisk «teori»:  den kristelige personlighet vil kunne påvirke samfunn og kultur slik at sekulariseringen blir stanset. Fangens kristne humanisme ble her forent med den lavkirkelige vekkelsens rekristianiseringsprogram.                                                                                                               

I de første etterkrigsår trodde mange troende på ”en kristen renessanse”. Det var horisonten da Vårt Land, Krf. og andre tiltak som til eks. IKO ble satt ut i livet. Men sekulariseringen lot seg ikke stanse. Dnk, det brede kristenfolk, Krf eller for den saks skyld Vårt Land hadde lite eller intet å stille opp mot sekulariseringen, grunnen var at den rammet deres politiske akilleshæl.                                                                                                               

Grl § 2 (1814) om statsreligionen var det politisk-rettslige grunnlaget både for kirkekampen under okkupasjonen og det lavkirkelige rekristianiseringsprogram. Paragrafen ble nøytralisert og til sist opphevet i 2012. Under landsvikoppgjøret med prestene ble kirkekampen og Kirkens Grunn lagt til side. Oppgjøret ble rent verdslig. Sekularisering av skolen (i 1969) avskaffet den kirkelige opplæring av de døpte. Det ble lagt kraftig press på frie kristelige undervisningsinstitusjoner slik at de kunne la seg ideologisk innpasse i det sekularistiske samfunnsprogram. 

Indremisjonsbevegelsen ville verne en overlevert kirkelig-kulturell enhet basert på  kirkelig forvaltning av statsreligionen (Grl § 2 1814). Men så vel sekulære politiske krefter som den kirkelige reformbevegelsen dekonstruerte etter hvert  statsreligionens betydning. Indremisjonsbevegelsens antisekularisme (fra 1945) ble i så hensende politisk nedkjempet. Det var Fangens syn på politikken man sto igjen med. Ut fra hans idealistiske politikkbegrep var det personlige viktigere enn det institusjonelle og rettslige, det individuelle viktigere enn det kollektive, ved mental-moralsk forsoning skulle rettslige, sosiale og økonomiske konflikter bli løst.                                                                     

På denne bakgrunn blir Alf Gjøsunds prinsipielle perspektiv på Vårt Lands grunnlag og oppdrag interessant (VL 30.08): Inspirert av Fangen ble Vårt Land «en bred kristen avis. Måten å oppnå dette på, var å styre unna de splittende teologiske debattene. Fordi det som forente, var enda viktigere. (...) Vårt Land ble teologisk samlende (...) Grunnvollen ble det Pinsebevegelsen, Frikirken og Den norske kirke har felles: de gamle bekjennelsesskriftene som hele kirken står sammen om. Framfor alt: evangeliet om Guds kjærlighet i Jesus Kristus, (...).» Og Gjøsund konkluderer: «Det kristne Norge trenger en samlende avis. Det samme gjelder internt i avisen. Vi kan ha forskjellige meninger, både i journaliststaben og redaktørkollegiet. Men på lederplass må avisen stå på det grunnlaget kirken med liten k har felles. Fordi vi trenger en stemme som representerer mange. Ikke bare fløyene.»           

Gjøsunds tenkesett er evangelikalt. Vi finner det samme bl.a. i Lausannebevegelsen: Det gis et sentralt kristelig læreinnhold, (Kristi person og verk) som «alle» er enige om. Ved siden av er det temaer som er omstridt, og som man derfor lar ligge (sakramentlære, kirketanke, embetssyn etc.). Det gjelder å ha ”fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt.” Men Gjøsund setter det evangelikale grunnsyn inn i en liberalistisk kontekst: Det gis på den ene siden et mangfold av ulike (kristelige) «meninger», på den annen en enighet blant de mange om «det sentrale». Men hva er «det sentrale»? Og hvordan begrunnes det? Det er gitt i Skriften og begrunnes ut fra den alene, hevdes det. Men til eks. i Dnk er det den kristelig/religiøse personlighet og dens erfaringer som gir den legitime forståelse av Skriftens sentrale innhold. VL har også selv prioritert subjektiv erfaring i sin journalistikk om menneskers tro. 

Når den kristelig/religiøse personlighet og dens erfaringer legger de avgjørende føringer for teologien, blir «det sentrale» til sist bare påstander om mennesket, dets eksistensielle situasjon og etiske bevissthet, språkbelagt med bibelske ord og betegnelser.            

 Gjøsund kan ha rett i at dagens VL i mangt er i pakt med ideologien som samlet avisens grunnleggere. Men han reflekterer ikke over deres forhold til sekulariseringen, kort og godt fordi liberalistisk sekularisme har overtatt som fundamental samfunnsideologi. Men denne ideologien er i ferd med å dekonstruere enheten i de demokratiske samfunn. Jeg kan ikke se at den kristne dagspressen har grepet fatt i den utfordringen. Det krever bl.a. at man ikke kan ha liberalismens (religiøse) personlighet som utgangpunkt for teologi, kultur- og samfunnssyn. Man må grave dypere. Ikke mennesket, men den virkelighet som mennesket er en del av og lever i, må være basis for teologi og kirke. Kampen mot liberalistisk sekularisering er en kamp om virkeligheten.                                                                                                                                                                                                                                                                    

 

Gå til innlegget

Ranas kritikk av liberalismen

Publisert 4 måneder siden

Det er flere trekk ved Usman Ranas oppgjør med liberalismen som interessante. For det første kommer dette fra en muslim (Vårt Land 27.07.2020).

”Progressive liberalistiske” krefter har gjennom mange år brukt den muslimske minoriteten som brekkstang for å avvikle kristendommens sentrale stilling i og for vårt samfunn. De samme krefter nøler imidlertid ikke med å bruke ”gapestokk og utestengning” mot dem som holder frem ”tradisjonelle verdier i familiespørsmål”, og slik rammes både kristne og muslimer, som Rana påpeker. Indirekte berører han en tematikk som vil kunne åpne for viktig refleksjon. 

For det andre legger han til side den vanlige høyre-venstre-aksen når det gjelder å forstå totalitær liberalisme. Dette er en bred bevegelse som går på tvers, også på høyre-siden gjør den seg gjeldende. Her har Rana et viktig poeng. 

For det tredje mener han at den ”progressive liberalismen” virker til å undergrave ”det liberale begrepet”, for den er ”bare liberal mot seg selv,” mens andre med avvikende syn fryses ut og blokkeres. Stemmer det at liberale er liberale bare mot likesinnede? Denne kritiske vurdering er slett ikke ny. Den forutsetter at det gis en ”rett” liberalisme. Men det spørs om en slik tilnærming er dekkende i dag. 

Liberale er tvert imot svært tolerante overfor illiberale regimer og bevegelser, om det tjener liberalismens grunnleggende målsetting. Et illustrerende tilfelle er den norske statens unnfallenhet overfor Kina, verdens ledende totalitære stat. Grunnen er åpenbar. Kina kjøper norsk fisk. Vi får penger gjennom handel med Kina, som bidrar til å opprettholde levestandarden i Norge. Å påtale og kjempe mot brudd på menneskerettighetene i dette kommunistlandet, tjener ikke de grunnleggende mål som liberalismen har satt seg. 

Hverken teoretisk eller praktisk består liberalismen av rene, abstrakte ideer, den har også en materiell dimensjon, som kommer frem først og fremst ved økonomi. For ved bl.a. økonomien skal det ideologisk betingede mål for menneskelivet realiseres, som er menneskets materielle ”lykke”. 

Liberalismens materialistiske og naturalistiske grunnsyn må ikke oversees, dvs. dens vekt på den frie, kapitalistiske økonomi som skal tjene menneskets vellevnet - materielt, fysiologisk og seksuelt. Mennesker og bevegelser med et annet syn eller biologisk og annen naturvirkelighet som vil legge hindringer i veien for realisering av denne antropologiske utopien, må selvsagt stanses, utryddes eller fjernes.

 

Gå til innlegget

Den norske kirke - "den store hvite flokk"

Publisert 6 måneder siden

Den norske kirke støtter demonstrasjoner mot rasisme.Men hva med Dnk selv?

Bispekollegiet er blendahvitt. Hvor mange ikke-hvite er medlemmer av Kirkemøtet? Hva med Kirkerådet? Nå er jeg sjelden til gudstjeneste i Dnk. Men når jeg har vært der, synes jeg det er heller få ikke-hvite til stede. For en norsk katolikk er dette uvant. Men Dnk er en konstitusjonell nasjonalkirke etablert som folkekirke av den norske stat. Spørsmålet er om ikke dens ordning legger føringer for en "strukturell rasisme". Noe å tenke på, kanskje.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere