Bernt Torvild Oftestad

Alder: 76
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Noen ord til Trond Bakkevig

Publisert 8 dager siden - 199 visninger

Debatten om luthersk og katolsk syn på ­bildene, som gikk i Vårt Land (VL) for en tid siden, har redaksjonen avsluttet. Nå har VL sluppet Trond Bakkevig til med et innlegg (VL 7. september). Siden jeg anføres med navns nevnelse, vil jeg komme med en kommentar.

Det har falt Bakkevig tungt for brystet, at katolikker har meninger om luthersk lære i forhold til katolsk. Han liker ikke at vi har oppfatninger om hva «lutheranere mener, har ment eller bør mene fordi» de er lutheranere. Men Bakkevig overser noen enkle realiteter.

I Grunnloven paragraf 16 heter det: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke (...).» Fortsatt står det i Grunnlovens paragraf 100: «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver.» Dnk er en del av «statsstyret» siden den er en ­konstitusjonelt forankret kirke. Og ifølge Grunnloven er den «evangelisk-luthersk». Siden dette teologisk-dogmatiske og teologihistoriske begrep er tatt inn i Grunnloven, blir det selvsagt gjenstand for offentlig ­diskusjon. Og det skulle bare mangle.

Når det gjelder den tidligere diskusjon om bildene, kan jeg ikke se at Bakkevig tilfører den noe vesentlig nytt.

Trykket i Vårt Land 11. september 2018.

Gå til innlegget

Utrivelige greier

Publisert 20 dager siden - 323 visninger

Å påpeke konfesjonelle forskjeller er ikke konfesjonell fiendtlighet. Det er å anføre realiteter.

Roger Jensen og Birgitte Lerheim forsøker å føre en diskusjon med undertegnede om nyprotestantismen (VL 29.08). Utgangspunktet er den pedagogiske bruk av bilder i kirken Nedlatende foreslår de at jeg bør lese pave Frans` tekst (exhortatio) Evangelii gaudium. Slik at jeg kan unngå det de kaller «konfesjonell fiendtlighet». Å påpeke konfesjonelle forskjeller er ikke konfesjonell fiendtlighet. Det er å anføre realiteter, som ikke forsvinner ved økumenisk tåketale og upresis ordgyteri, ispedd svulstig begrepsbruk.                        

Evangelii Gaudium har jeg arbeidet med siden 2013. I høst publiserer jeg en artikkel i det katolske tidsskrift Segl om dette dokumentet. Videre utgir jeg en bok på det engelske forlaget Routledge der det er et kapittel om Pave Frans og dette dokumentet.                                  

Når det gjelder sakinnholdet i Jensens og Lerheims artikkel, bekrefter det stort sett det jeg har gjort gjeldende om nyprotestantismen tidligere. At det lutherske “for meg” også rommer et “for oss”, som de hevder, berører ikke betydningen av den (subjektsentrerte) kunnskapsteori som moderne lutherdom har knyttet seg til. Det blir tydelig ikke minst i skapelsesteologien. Jensen og Lerheim berører ikke den utfordring som ligger i det naturvitenskapelige gjennombrudd: Den empiriske naturvitenskap gir ikke rom for kunnskap om Guds nærvær og virke i den ytre verden. For den nyprotestantiske teologi ble løsningen å oppgi kunnskapen og “redde” gudstroen ved å forankre den i det subjektive jegets bevissthet. Der mente man finne et rom som var ”fredet” for vitenskapens dekonstruksjon av «den religiøse virkelighet» nettopp som virkelighet. Utvikling av den moderne psykologi har gjort det enda vanskeligere å holde fast ved denne idealistiske bevissthetsfilosofi.

Begrunnet i egen subjektiv erfaring kan man selvsagt ha etiske, etsiske og religiøse forestillinger, egentlig om hva som helst. Man kommer ikke ut over: “jeg føler», når man påstår at noe er vakkert eller tror at Gud taler til meg ved det skapte. At mange føler det på samme vis, er sikkert oppbyggelig. Dette jeget kan også bruke bilder fra katolsk sammenheng som en oppbyggelig verdi - for en selv. Men det er jeget som gir dem denne verdien.            

Subjektivismen kan lett gjøre den enkelte arrogante. Jensen og Lerheim mener at jeg med mitt filosofi- og teologihistoriske perspektiv er akterutseilt og antikvert og bundet i konfesjonalisme. Jeg har ikke kontakt med dagens virkelighet osv. osv. Den har jeg nok like god kontakt med som dem. Men mitt perspektiv blir nok ubehagelig i den religiøse varmestue de selv hører hjemme i. Der vrimler det av fintfølende mennesker som snakker mildt om «livet» gjerne med sentimental innestemme.

Det Jensen og Lerheim synes å overse, er den omfattende filosofiske litteratur som i dag drøfter betydningen av den filosofiske tradisjon (metafysikk, erkjennelsesteori, sosialfilosofi) fra senmiddelalderen av, også Luthers forhold til metafysikken. I denne sammenheng er det også en teologisk interesse: Hvilken fremtid har protestantismen? I en utfordrende artikkel fra 2004 (The Future of Protestantism: Postmodenity) hevder Graham Ward at dens fremtid kan bli svært vanskelig. Bindingen til den moderne liberalisme og dens humanisme er så sterk at protestasimen bare blir en variant av denne. 

Denne filosofiske tematikk er viktig når man drøfter bildenes betydning. Er bildet noe annet og noe mer enn den materie det er laget av: tre, stein, lerret, fargestoff osv. Om det er «noe mer», er dette «noe» bare en verdi vi selv tillegger det ut fra et eventuelt pedagogisk formål? For katolisismen er virkeligheten og vårt forhold til den annerledes å forstå.  

Gå til innlegget

Nyprotestantisk revisjonisme

Publisert rundt 1 måned siden - 374 visninger

Katolsk form og praksis som ble kastet ut med reformasjonen, skal gjenvinnes og gis en funksjon i det protestantiske rommet.

Lutherdommen beholdt bildene i kirkerommet, men katolsk høyaktelse og venerasjon av dem ble avskaffet. Når bildene ble beholdt, var det fordi de kunne gi kunnskap som var til nytte for troen og slik tjene et pedagogisk formål. («Lutherdommens syn på bilder», VL 2.08. 2018). Å sette et slikt skille mellom katolsk og luthersk har falt Tarald Rasmussen tungt for brystet («Konfesjonell forenkling» VL 13.08.2018). Kritikken følges opp av Roger Jensen og Birgitte Lerheim («Med Skriften som målestokk», VL 15.08.2018).

I Den norske kirke har man en tid kunnet merke en viss revisjonisme. Katolsk form og praksis som ble kastet ut med reformasjonen, skal gjenvinnes og gis en funksjon i det protestantiske rommet. Kirkehus fra middelalderen får derfor en særlig betydning.  Revisjonismen har liten sans for de konfesjonelle markeringer og konflikter som oppstod på 1500-tallet. Man ønsker å gjøre katolisismen mer luthersk og trekke lutherdommen nærmere katolisismen.                     

Rasmussen viser til det konsilet i Trient (1545-1563) der Den katolske kirke skal ha lagt seg nær opp til protestantisk bildekritikk og nettopp fremhevet bildenes pedagogiske formål. Men i konsilets dekret om relikvier og hellige bilder foreligger slett ikke noen tilnærming til et protestantisk syn. Konsilets pålegger biskopene å undervise folket i det rette forhold til helgener, bilder osv. i samsvar med kirkefedrene og de oldkirkelige konsiler. Dommen over den protestantiske avvisning av katolsk praksis på dette felt er likefrem og kompromissløs. Man advarer dessuten mot en hedensk holdning til kirkens bilder. Å sette sitt håp til dem som om de var gudebilder, er forkastelig. Advarselen begrunnes i den klassiske lære fra konsilet i 787: Bildene representerer «urbilder» av helgenene. Ved å vise reverens overfor bildet i kirkerommet viser man samtidig reverens overfor «urbildet»/helgenen i himmelen. Det er forskjell mellom bilde og «urbilde». Det er denne forskjellen den «hedenske» billeddyrkelsen ikke respekterer. Og det fører til misbruk.

De hellige er eksempler for oss som vi bør etterligne, understreker konsilet i Trient. Bilder av dem minner oss om det. Men vekt på eksemplets betydning frikobles ikke Kirkens lære om bildet. De helliges eksempler skal lære oss fromhet. Å vise bildene ære er selvsagt i katolsk fromhetsliv. Se også Den tridentinske trosbekjennelsen fra 1565.

Hva tar nyprotestantismen med seg fra reformasjonen? Først og fremst det lutherske «for meg». Kunnskapen om Kristi gjerning er «for meg», til min frelse om jeg tror løftet som følger med. Dette «for meg» får etter hvert både en utvidet og annerledes funksjon. «For meg» blir et kriterium for det religiøst gyldige. Historisk kunnskap som formidles ved kirkens dogmer, metafysisk oppfatning av det innviede brød osv. må være (etisk-religiøst) meningsfylt «for meg», dvs. det (opplyste) jeg. Det åpner for sanering av trosinnholdet. For eksempel kan dogmet om Kristi fødsel ved jomfruen rolig legges til side. Om jomfrufødselen er historisk sann eller ikke, er uten betydning «for meg». Tilbedelsen av sakramentet blir til grov overtro i protestantisk kontekst. Denne saneringen av trosinnholdet munner ut i protestanten Kants vakre ord om sin andakt: «To ting fyller mitt sinn med (...) undring og ærefrykt: Stjernehimmelen over meg og den moralske lov i meg.» Men det kunne ikke overses at religion er noe mer enn etikk og naturundring. Religion er også en følelse, for eks. for «altet», at vi er avhengig av noe utenfor oss selv, at det gis noe i livet som er ubetinget avgjørende for oss osv. Denne følelsesdimensjon gjør det mulig å fylle troen med et videre innhold. Revisjonismen henter inn stoff fra (kirke)historien til dette formål.       

Bidraget fra Jensen og Lerheim er formet over denne nyprotestantiske lesten. De tillegger ikke det historisk-konfesjonelle noen vekt. Det er det «dagsaktuelle perspektivet» som gjelder. «I vår postkonfesjonelle samtid henter mennesker ressurser for tro og livstolkning på tvers av konfesjonelle skillelinjer. Hvordan og i hvilken grad kan kirkens mange tradisjoner brukes,» spør Jensen og Lerheim og angir selv kriteriet for slik bruk. Det som gjør at vi kan snakke om et guddommelig nærvær i «stunden,» på et «sted», i ”rommet” ved en «gjenstand» er at slikt er «hellig for meg.» Det er subjektiv erfaring som konstituerer det som skal ha religiøs gyldighet.

Men Jensen og Lerheim åpner samtidig for det stikk motsatte syn, når de spør: «Er det guddommelige nærværende også uavhengig av kirke og uavhengig av meg?» Skapertroen skal gi svar. Men makter Jensen og Lerheim å utlegge skapertroen slik at det subjektive jeget ikke avgjør hva som er virkelig hellig og guddommelig? De viser til Luthers tanke om at Gud taler til oss gjennom den virkelighet som omgir oss. Og de legger til: «erfaringer av nåde i det hverdagslige liv, av `skapernåde` er en forutsetning for å erfare Guds ubetingede nåde.» Møte med natur, kunst og kultur er en «mulighetsbetingelse for troen.» Haken ved disse i for seg gode formuleringer er at de har det subjektive «for meg» som premiss. Om vi skal legge til grunn de forutsetninger Jensen og Lerheims selv har valgt, vil alt de her skriver, være uttrykk for deres egen subjektive religiøsitet? Kant ble fylt av undring over naturvirkeligheten under sin andakt. Jensen og Lerheim som har et «dagsaktuelt perspektiv» utvider rammene og trekker inn de psykiske erfaringer man i dag kan gjøre i den sosial verden.           

Jensen og Lerheim holder frem at fullgyldig gudserkjennelse (trygg tro på at Gud er en frelsende og nådig Gud) gis ikke ved naturen, men ved Jesus Kristus og forvaltningen av Ord og sakrament. Men deres oppfatning av nådemidlene når ikke ut over den pedagogiske funksjon. Det gjelder selvsagt prekenen, men også nattverden som blir betegnet som det «kroppslige ord.» Å la sakramentet suges opp i Ordet er en vanlig protestantisk pedagogisering.         

Revisjonismen fyller jegets religiøse erfaring med overlevert stoff fra bibel og kirkehistorie. Det er den religiøse dimensjon ved jegbevisstheten som her er den egentlige realitet, og som avgir kriteriene for hva som kan brukes av stoffet fra fortiden. For katolisismen er den egentlige realitet i det skapte, i frelseshistorien og kirken et guddommelig nærvær objektivt gitt, som vi møter bl.a. i det innviede nattverdsbrød som vi tílber. Kristi reale nærvær betinges ikke av vår tilbedelse. Det er der på forhånd.

                       

           

Gå til innlegget

Lutherdommens syn på bilder

Publisert rundt 2 måneder siden - 793 visninger

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse av bilder. Det virker ikke slik.

Hvordan ser lutherdommen på bildene i kirke-
rommet? Temaet er kommet opp i Vårt Lands spalter etter at Olav Egil Aune skrev om Nes Kirke i Vårt Land 21. juli. Birgitte Lerheim og Roger Jensen mente i Vårt Land 27. juli at Aune gav en «feil fortelling» både om bildene i Nes kirke­, og om reformasjonens syn på bilder. Fortellingen om Nes kirke skal jeg ikke gå inn på. Jeg vil begrense meg til påstanden om at reformasjonen ikke var billedfiendtlig. Lerheim og Jensen legger stor vekt på det. De viser til at Luther forhindret billedstormen i Wittenberg i 1522, og at bilder (av helgener) i tidligere katolske kirker slett ikke ble kastet ut eller ødelagt, men tvert imot beholdt. For Luther måtte ikke bildene bli avguder. Menigheten måtte ikke tro at det å ære bilder eller relikvier gav hjelp fra Gud.

Striden om bilder er ikke ny. 

Strid om bilder oppsto ikke under reformasjonen. Den viktigste billedstriden fant sted i den gamle kirke. Under lå en lærekonflikt om Kristi person, det vil si synet på forholdet mellom hans menneskelighet og guddommelighet. Det 7. økumeniske konsil i 787 e.Kr. fastslo den ortodokse lære om bildene: Fordi Gud ble menneske i Kristus, ble det både mulig­, legitimt og åndelig verdifullt å lage billedlige fremstillinger av Ham, som var Gud kommet i menneskelig skikkelse. Å forkaste billedlige fremstillinger av Kristus, betydde å fornekte hans sanne menneskelighet.

Men bildespørsmålet er mer omfattende. Konsilet slo også fast at bilder av Maria og andre helgener, og også relikvier har og bør ha religiøs betydning for de troende. Konsilet innførte et viktig skille mellom dyrkelse (adoratio), som tilkommer guddommen alene, og høyaktelse eller venerasjon (veneratio) som skal vises Maria, helgener, engler, relikvier og lignende. Dette danner mønsteret for de troendes tilbedelse. Konsilet vedtok også en annen presisering: Den man ærer, er representativt­ nærværende ved bildet. Ved å ære bildet ærer vi den som er bildets «urbilde». Når vi for eksempel ærer et Mariabilde, ærer vi den hellige jomfru, Guds mor, som er opptatt til himmelen.

Den katolske troende lever i forhold til det guddommeliges nærvær i messen. Dette dreier seg ikke om abstrakte verdier, som har mening for meg, men synliggjort objektiv virkelighet i nattverdsakramentet. Ved bildene­ blir det guddommeliges nærvær utvidet for oss og det på en konkret måte. Vi forholder oss til en fylde av helliggjort virkelighet som omfatter bilder og relikvier,­ tider, steder og rom. Vi trekkes inn i denne virkeligheten. Det er et kjennetegn ved katolsk eksistens. På reformasjonstiden tok Den katolske kirke opp billedspørsmålet på ny. Konsilet i Trient (1545-163) videreførte den økumeniske tradisjonen.

Gudstjeneste. 

Lutheranere markerer gjerne avstanden mellom den moderate og pragmatiske Luther og de radikalpotestantiske billedstormere. Slik også hos Lerheim og Jensen. Men historisk og teologisk er lutherdommens forhold til den økumeniske lære om bildene viktigere. Konsilet i 787 utviklet teologiske prinsipper for rett gudsdyrkelse og kristen kult. Spørsmålet er om man også på luthersk hold kan finne prinsipper for gudstjeneste og kult.

I byen Torgau, et av Tysklands «luthersteder», er det en slotts-kirke som i 1544 ble innviet av Luther selv. Dette var den første kirken som ble bygget som et evangelisk-luthersk gudstjenesterom og var i samsvar med den såkalte «Torgau-formelen» som har sitt opphav i Luthers innvielsespreken 5. oktober 1544. Der fremholdt han at kirkerommet skulle være slik at ikke noe fikk skygge for at Herren selv taler til oss ved Ordet, og vi vender oss til Ham i bønn og lovsang.

Luther så på gudstjenesten som kommunikasjon ved tiltale og svar. Kirkerommet i Torgau er stilfullt, men det er nakent. Men det er en billedserie malt på prekestolen. Dens motiver er hentet fra Bibelen og har et klart pedagogisk sikte. Bildene illustrerer de lutherske grunnprinsipper: nåden alene, Skriften alene, troen alene. «Torgau-formelen» angir det reformatorisk grunnsyn på bildene. De har ingen kultisk funksjon.

De fungerer bare religions-
pedagogisk. Ikke billedstorm, men pedagogisering er lutherdommens løsning på bildespørsmålet. Bildene ble «omprogrammert» til pedagogiske hjelpemidler for den nye lære. Men dette er, når alt kommer til alt, «billedstorm» så god som noen. Tradisjonsgitt katolsk tro, fromhetsliv, liturgi, ja virkelighetsoppfatning ble fundamentalt endret. I så henseende var reformasjonen en kulturrevolusjon.

Kirkepedagogikkens formål. 

Pedagogikken har som mål å tjene forkynnelsen av Ordet. Og prekenen er det egentlige formål med den lutherske gudstjeneste. Forkynnelse og troens tilegnelse av Ordet er «det ene ­nødvendige». Det er navet som den lutherske liturgien dreier rund. Alt annet­ er underordet dette formålet: tider, steder, seremonier, skikker, rom og bilder. Slikt er å regne som adiafora (dypest sett likegyldige ting), som må vurderes om hvorvidt det tjener forkynnelsen av evangeliet. Det leder til at det lutherske kirkerommet strippes for hellighet. Det er et sakralt rom bare når det prekes.

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse/venerasjon. Det virker ikke slik. Tilbedelsen av Gud rettes mot en abstrakt oververdslig virkelighet. Reformasjonen ledet til en radikal avsakralisering av kirkelivet. Og kirkelig myndighet passet på at ikke gammel kult fikk leve videre blant lek-
folket.

Dyrkelse av Gud. 

Konsilet i 787 forutsatte et gudstjenesteliv med dyrkelse av guddommen. Den lutherske læren om realpresens forutsetter at Kristus er nærværende i de innviede nattverdselementer (brød og vin). Men dette gir ikke rom for dyrkelse av guddommen. Luther avviste den katolske­tilbedelse av det inn-
viede brød/hostie, som holdes opp for menigheten av messepresten. Kristus i sakramentet holdes utenfor menighetens dyrkelse eller tilbedelse av Gud.

Luther mente at innviet brød og vin skulle spises og drikkes og ordene som er tilknyttet handlingen, skulle tros til frelse­. Tross denne reduksjonisme holder den klassiske lutherdom fast ved læren­ om Kristi virkelige nærvær i sakramentet. Men dette­ nærværet blir til en preken som da blir nattverdhandlingens egentlige innhold. Slik blir også nattverden pedagogisert. Den blir til et ytre nådemiddel som skal formidle visshet om frelsen i Kristus.

Det var ikke tilfeldig at den første lutherske gudstjenesteordning i Norge (salmemesse) hadde som sitt primære formål å undervise menigheten i troen. Menigheten ble en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Lutherdommen kan variere gudstjenestens pedagogikk alt etter hva som er den dominerende pedagogiske ideologi i tiden. Men ut over den pedagogiske rammen er det vanskelig å komme.

Avsakralisering og sekularisering. 

En gang var våre middelalderkirker rom for konkret tilbedelse og dyrkelse av Gud. Rommene ble ikke ødelagt ved billedstorm. Men bildene fikk en helt ny funksjon. De ble bevart, men omfunksjonert til å tjene opplæring og forkynnelse. Dette er den avgjørende tolkningshorisont for å forstå lutherdommens betydning for kirker og kirkeliv etter reformasjonen. En utvikling som har gått fra avsakralisering til sekularisering.

Trykket i Vårt Land 2. august 2018

Gå til innlegget

Ideologisk misbruk av historien

Publisert 2 måneder siden - 496 visninger

Å vise til historiske hendelser, personer og prosesser er vanlig i den ideologiske debatt. Men bruk av historiske argumenter er krevende – ikke alle er seg det bevisst. I en kronikk i Aftenposten06.07 forsøker Hans-Jørgen Wallin Weihe å knytte ideen om «Rasehygiene, antisemittisme og kvinnediskriminering» til konservativ teologi.  



Utgangspunktet er en eneste tekst fra 1938 av stipendiat Leiv Aalen, senere professor ved Det teologiske menighetsfakultet, der han skriver positivt om Det tredje rike.                                                                                                             
I kronikken viser Wallin Weihe også til Marta Steinsvik, som var en ivrig forkjemper for kvinners prestetjeneste alt før 1920. Men referansen til Steinsvik er problematisk. Hun var ikke bare feminist, men også ekstremt antikatolsk ogantisemittisk. I følge hennes verdensbilde sto Europa overfor to livsfarlige konspirasjoner – internasjonal jødedom og den katolske jesuittordenen. Hun hentet støtte for sitt syn i Sions vises protokoller, som allerede da var kjent som forfalskninger, noe hun må ha visst.Hatet mot katolisismen og jødedommen ble koblet sammen.Landet rundt holdt hun foredrag om«Jøder og jesuitter» (Aftenposten 1925, nr. 358, 359, 360). Tilstrømningen var stor. Den illiberale Steinsvik fikk støtte fra så å si alle hold. Senere forskning har påpekt hennes antijødiske holdninger. 

                                         
Nazismen praktiserte brutal rasehygiene. Men ideen var blitt lansert på 1800-tallet i det darwinistiske miljøer. I USA, tidens fremste demokrati, bredte den seg: avvikere av ulikt slag (sinnsyke, alkoholikere, psykisk utviklingshemmede, «imbesile» osv.) måtte ikke få formere seg. Menneskehetens fremtid måtte ikke ødelegges ved videreføring av mindreverdig arvestoff.  Ved å styre reproduksjonen skulle også demokratiet sikres, da ikke alle var biologisk skikket for demokrati. I 1927 legitimerte den amerikanske høyesterett tvungen sterilisering. Troen på sikring og foredling av menneskeheten (eugenikk) gjennom biologiske tvangsmidler fikk tilslutning i de fleste nasjoner uansett politisk ideologi, også i Skandinavia. Bare Den katolske kirke sto opp mot tvangssteriliseringen. Nazismen overtok en metode som var akseptert. Den gikk så å si til dekket bord.  

                                                    
Det tredje rike hadde sitt program for eutanasi. «Unyttig liv» som var til byrde for fellesskapet, måtte systematisk destrueres. En slik «helse- og sosialpolitikk» kunne motiveres og praktiseres også ut fra andre ideologiske forutsetninger enn nazistiske. I mellomkrigstiden kom de første kamper om provosert abort. Kvinnen måtte frigjøres fra den naturlige trekanten: mor-far-barn. I siste instans ved mulighet til destruksjon av det foster hun bar under sitt hjerte. Å sikre denne mulighet ble viktig for den moderne demokratiske staten. I flere land ser man konsekvensen: Barn med til eks. Downs syndrom blir ikke lenger født til verden. Slike barn er blitt en trussel. De moderne ideologier har alt etter virkelighetssyn varierende oppfatninger av hva som utgjør slike trusler. Men de er felles om å avvise tanken om at menneskelivet har en essensiell verdi, dvs. verdi i seg selv.  

                                                       
Under mellomkrigstiden kjempet tre ideologier om hegemoniet i Europa: kommunisme, nazisme/fascisme og liberalisme. Det liberale demokrati virket ute av stand til å løse tidens tunge og sosiale og økonomiske kriser. Derfor fikk totalitære og autoritære ideologier stor oppslutning – som i Russland og i Tyskland. I andre land var det demokratiske motkrefter som hindret kommunistisk eller nazistisk maktovertagelse. I denne sammenheng er en politisk-ideologisk «reise» som mange foretok, særlig interessant. Den gikk fra kommunisme til sosialdemokrati.  Dette var karakteristisk for  utviklingen av Det norske arbeiderparti under mellomkrigstiden. For å forstå en slik «reise» må man se på de ideologiske grunnforutsetninger som de tre store ideologier er felles om. De ønsket at folket skulle styre. Kommunismen gav arbeiderklassen og et eliteparti utgått fra den styringsmakten. Nazismen var «folkelig» forankret i den ariske rase og dens fører. Det liberale demokrati gav folket (borgerne) retten til utpeke statens ledere ved frie valg. De politisk-ideologiske forskjellene er tydelige.  Men de tre ideologiene er basert på materialistiske virkelighetssyn (marxisme, darwinisme, positivisme). Kriteriene for politisk etikk blir da enten politisk-økonomiske (sosialisme),  rasistiske (nazisme), eller som i liberalismen individualistiske.


I det liberale demokratiet skal individene sikres muligheten for erfaring av «lykke». Ingen gitte etiske normer må blokkere for en slik mulighet. Om «folket» ønsker det, kan de alle endres eller oppheves. Normene er historisk relative. Dette grunnsyn har de imidlertid tre moderne politiske ideologer felles. «Reisen» fra totalitær kommunisme til sosialdemokrati er derfor ikke dramatisk.  


Wallin Weihe har tatt Leiv Aalens artikler fra 1938 som et chiffer som skal avdekke at konservativ teologi er antijødisk, antiliberal og inhuman. Både ut fra tilfellet Marta Steinsvik og ut fra et ideologisk helhetsperspektiv blir Wallins Weihes prosjekt redusert til ideologisk propaganda uten dekning i et helhetlig syn på den politisk-ideologiske virkeligheten. Han overser at de moderne politiske ideologier hver på sin måte fremmer inhumanitet og diskriminering. Å utpeke konservativ teologi som en truende fare, er ikke noen adekvat politisk-ideologisk vurdering.


Det kan være på sin plass å avslutte med den sterkt avvisende uttalelsen fra Menighetsfakultet til nazistatens lov om nasjonal ungdomstjeneste i 1942. Loven krevde at den oppvoksende slekt skulle indoktrineres i nasjonalsosialismen og pålegges medlemskap i nazistiske barne- og ungdomsorganisasjoner. Uttalelsen ble forfattet av Leiv Aalen.  Menighetsfakultetet uttalte bl.a. at « (...) hjem og familie er den grunnleggende skaperordning, og øvrigheten har å stå i et tjenende forhold til de oppgaver som er pålagt foreldrene. (...) dermed er det gitt at øvrighetens myndighet når det gjelder barnas oppdragelse, er begrenset av det gudgitte ansvar som er pålagt foreldrene.» Her kommer et viktig poeng i den konservative teologiens syn på stat og samfunn til uttrykk. Uttalelsen har ikke mistet sin aktualitet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 9 timer siden / 188 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 9 timer siden / 69 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 13 timer siden / 39 visninger
0 kommentarer
Opprop til dugnad
av
Alf Gjøsund
rundt 22 timer siden / 1837 visninger
15 kommentarer
Trygt å gå i takt
av
Ingrid Vik
rundt 24 timer siden / 1023 visninger
4 kommentarer
Når Norge går til krig
av
Stig Lægdene
rundt 24 timer siden / 125 visninger
1 kommentarer
Stolt av barnevernet
av
Linda Hofstad Helleland
rundt 24 timer siden / 271 visninger
10 kommentarer
En barndom uten mobbing
av
Hans Fredrik Grøvan
rundt 24 timer siden / 133 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Helge Erik Solberg kommenterte på
Skinne klart
17 minutter siden / 188 visninger
Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 6 timer siden / 1837 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 7 timer siden / 69 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 8 timer siden / 1837 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 8 timer siden / 271 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 8 timer siden / 271 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 8 timer siden / 271 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 9 timer siden / 189 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Trygt å gå i takt
rundt 9 timer siden / 1023 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 9 timer siden / 1636 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 9 timer siden / 271 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 9 timer siden / 1837 visninger
Les flere