Bernt Torvild Oftestad

Alder: 78
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Den norske kirke støtter demonstrasjoner mot rasisme.Men hva med Dnk selv?

Bispekollegiet er blendahvitt. Hvor mange ikke-hvite er medlemmer av Kirkemøtet? Hva med Kirkerådet? Nå er jeg sjelden til gudstjeneste i Dnk. Men når jeg har vært der, synes jeg det er heller få ikke-hvite til stede. For en norsk katolikk er dette uvant. Men Dnk er en konstitusjonell nasjonalkirke etablert som folkekirke av den norske stat. Spørsmålet er om ikke dens ordning legger føringer for en "strukturell rasisme". Noe å tenke på, kanskje.

Gå til innlegget

TO UTGANGER

Publisert rundt 1 måned siden

Biskop Halvor Nordhaugs bok: Men hva med de andre. Kristendommen og religionene (Vårt Lands forlag, u.årst.) har utløste debatt. Nordhaug tar opp spørsmål, som troende og folk i kirkens periferi har slitt med. Og han gjør det på en gjenkjennelig og empatisk måte. Hvem er «de andre»? Det er de som ikke har hørt evangeliet eller på et eller annet vis møtte det på en forkvaklet måte. Men «de andre» er også de som har sagt nei til frelsen i Kristus. Gis det tross alt en mulighet for disse? Bakgrunnen for spørsmålene er den kirkelige læren om de to utganger på livet.

Nordhaug anvender og drøfter utbredte religionsteologiske modeller for å ordne de ulike oppfatninger av menneskers evige skjebne (eksklusivisme, inklusivisme, pluralisme, partikularisme). Han er også innom enkelte teologer og tar frem noe fra katolsk lære. Hans perspektiv er tydelig (ny)protestantisk. Men er det ikke noe som mangler i Nordhaugs fremstilling? Jeg opplever det slik. Det er verd å påpeke at frelse og fortapelse, himmel og helvete er temaer som ikke kan skilles fra spørsmålet om det onde og den onde. «Fri oss fra det onde», ber vi. Religionsteologiske modeller kan gi «administrativ» oversikt over ideer, men fører ikke uten videre inn i de teologiske, metafysiske og eksistensielle grunnspørsmål som utløses, når det er tale om frelse eller fortapelse.  

Gud «vil at alle (min uth.) mennesker skal bli frelst .. » (1 Tim 2,4). Men på dommedag skiller Jesus ut en gruppe mennesker og konfronterer dem med deres liv, og  han fordømmer dem med ordene: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans» (Matt 25,41). Utfordringen vår er å forstå denne tilsynelatende motsigelse mellom Guds universale vilje til frelse og hans dom over noen til fortapelse. Hvilken gudstanke ligger bak den kristne tro på frelsen i Kristus? Med gudstanken følger spørsmålet om virkelighetssyn.                                                                                    

I følge Bibelens lære og vår trosbekjennelse har Gud skapt alt. (1 Mos 1 og 2; Sal 115, 15; 134, 3) Om det er mangfold i verden, så har det sin ene grunn i Gud. Den verden Gud har skapt, er god (1 Mos 1, 10, 12, 18, 21, 31). Skapertanken synes å gi grunnlag for et monistisk virkelighetssyn. Men i Bibelen er ikke det monistiske perspektiv enerådende. Det har skjedd et syndefall, og det gis en Djevel, en ond makt. Den er nærværende og virksom i verden for å lage uorden i det skapte og ødelegge mennesket. Det utspilles en konflikt mellom Gud og Satan om mennesket. Det gir virkeligheten et dualistisk mønster. Men partene i konflikten, Gud og Satan, er ikke likeverdige. I følge Bibelen er Satan en skapning, dvs. en engel, som er falt bort fra Gud og har vendt seg mot ham (Sak 3,1f. Job 1,6; 2,8). Bare Gud er uskapt, bare han kan skape, opprettholde og nyskape virkeligheten. Satan kan ikke skape, bare ødelegge det skapte. Kampen mellom Gud og Satan varer inntil Kristi gjenkomst, da Satan og det onde blir definitivt beseiret. Vi står overfor en historie som begynner med skapelsen og fullendes ved tidens slutt med Guds rikets fulle gjennombrudd og en ny himmel og jord (Åp 21-22,6).  Vår virkelighet er altså historie. Det er en avgjørende dimensjon ved kristen virkelighetsoppfatning.                                                                                                                   

Gud har gitt menneskeheten en historie som har som mål at vi skal få del i guddommelig natur (1 Pet 1,4) og i salighet skue Gud i (Åp 22,4). Frelse og salighet er ikke en gjenopprettelse av et tapt paradis, men overgår den paradisiske uskyldstilstand. Bare «de rene av hjertet kan skue Gud» lærer Jesus oss (Matt 5,8). Satans mål er å hindre at vi når vår fullendelse, ved å få oss til å fylle våre liv med denne verden, slik at vi ledes til å gi synden rom og makt og lever i opprør mot Gud og hans lov. Trangen etter et «rent hjerte» blir borte. Vår vilje får en annen retning. Satan utnytter vår svakhet til å lede oss vekk fra vår bestemmelse. Om fullendelseshistorien skal nå sitt mål, må den også bli frelseshistorie.  

I Bibelen knyttes Guds universale frelsesvilje til Kristus, mellommann mellom Gud og mennesker (2. Kor 5,15; Ef 2,11ff 1. Joh 2,2; 1 Tim, 2,4-6). Men Kristi frelsesgjerning blir meningsløs om man ser bort fra det onde og den onde (Matt 4,1-11; Kol 2,15). Hans korsdød og oppstandelse var en seier over synden, døden og Satan (1. Kor.15,54-57; Hebr 2,4), over den kraft som hadde rammet skaperverkets helhetlige og gode enhet. Seieren på Golgata var fundamental, og den blir fullt ut realisert ved Kristi gjenkomst.                                                       Guds universale frelsesvilje samsvarer med syndens universalitet (Rom 3,23-26). Det er poenget med den såkalte Adam-Kristus parallellen (Rom 5,12-19). Men parallellen er asymmetrisk, noe som ofte tildekkes. For «Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot (min uth.) Guds nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus» ( Rom 5,12-21). Frelsen er et tilbud til alle, men den må mottas (Joh 8,46; 1 Joh 5,4; Rom 4,3-6. Gal 3,16), og noen avviser frelsestilbudet. Tross Guds universale frelsesvilje gis det mennesker som nekter å motta frelsen i Kristus. De bruker sin gudgitte frihet til å velge den dualistiske kraft som ødelegger mennesket og vil hindre det i å nå sin bestemmelse. Gud ser ikke på mennesket som en ting eller en marionette hvis skjebne han fritt kan determinere. Mennesket har en fri vilje til å velge og til følge sitt eget valg av en eksistens skilt fra Guds kjærlighet (Joh 3,18-21;  Matt 11,20ff. 32, Matt. 24 ). Guds nåde består ikke i at han neglisjerer menneskets valg.           

Å fornekte at det finnes to utganger får tunge konsekvenser: Man overser dualismen i den skapte verden, kampmotivet i Kristi frelsesgjerning og menneskets frihet til avvisning av Guds universale frelsestilbud. Når man hevder  «alle tings gjenopprettelse», betyr det at også Satan vil bli forsont med Gud. Det er ikke noe tema i Skriften. Tvert imot straffes Satan ved å bli kastet i «ildsjøen»(Åp 20,10). Det betyr at den onde ikke er en som kan utvikles til den gode. Det onde kan ikke nøytraliseres eller oppheves ved å se det som et nødvendig ledd i en historisk utvikling mot det virkelig gode. I Bibelen integreres ikke i det onde og det gode. Å harmoniseres det onde med det gode krenker dem som virkelig har erfart det onde og alltid båret med seg denne erfaring som en livsødeleggende makt. Guds rettferdighet består ikke i å lukke øynene for ondskapen. Men i kjærlighet, frivillig og uforskyldt, å bære det onde, ta på seg syndens lønn, i lidelsen på korset og slik gi seg selv som en løsepenge for syndere (Matt 20,28).

Den bibelske frelseshistorie begrenses ikke til den individuelle biografi. Den har kollektive dimensjoner: Frelsen i Kristus formidles av Kirken, som er Guds folk og Kristi mystiske legeme. «De andre» er hedningene og jødefolket. Hedninger som ikke fikk mulighet til å bli innlemmet inn i Kirken, vil kunne bli frelst ved den Guds lov som ligger åpent for dem og som de kjenner i sitt hjerte. Ved å gjøre hva loven sier, blir de frelst (Rom 1, 13-16).  Hva med jødene? I sin undervisning om jødefolket  arbeider Paulus med de innerste mysterier i Guds frelse av verden (Rom 9-11). Men vi kjenner oss igjen i den nød han har for sine nærmeste frender. Kunne de bare bli frelst? Han har fått innsyn i den dype hemmelighet som er skjult i Guds frelsesplan, at en gang skal Israel bli frelst, se Jesus som Messias, for Gud går ikke fra sine løfter. De står fast (Rom 9-11). 

I Paulus lære om jødefolket ligger undervisning også for oss. For også vi har mennesker nært og fjernt, slekt, familie eller venner som vi har nød for. Vi ønsker så inderlig at de skal komme til sannhets erkjennelse og bli frelst. Det er en nød etter Guds hjerte, i pakt med hans innerste vesen. Derfor vitner vi om Kristus, og Kirken forkynner evangeliet.  Vi har ikke (som Paulus) fått noen åpenbaring om at de vi har nød for, skal bli frelst. Men vi appellerer til Guds frelsesvilje. Vi vet heller ikke hvordan det skal skje. Men vi ber han om i sin visdom, som er høyere enn vår, å finne veier og muligheter. For vi vet at det ikke står på ham. Om det gis et ja til Kristus, vil han ved sin nåde forvandle dette ja til en levende, frelsende tro.  

 

 

 

 

Gå til innlegget

Frigjøring og kamp om fremtiden

Publisert rundt 2 måneder siden

Kirkekampen under okkupasjonen, frigjøringen og landsvikoppgjøret er sentrale temaer i nyere norsk kirkehistorie. Et kirkehistorisk perspektiv kan være relevant også i disse tider, da vi er opptatt av frigjøringen i 1945.


 

For mange år siden samtalte jeg med min nå avdøde kollega, professor Carl Fr. Wisløff, om situasjonen etter at krigen var slutt. Han hadde som mange andre prester nedlagt sitt embete under kirkekampen. Ikke så lenge etter 8. mai kom det en melding fra Den midlertidige kirkeledelse til prestene om å gjenoppta tjenesten i statskirken. Dette var da veldig brått, tenkte Wisløff den gangen. Kunne de viktige lærdommene av kirkekampen mot nazistaten nå bare legges til side? Det var sterke politiske krefter i det frigjorte Norge som ønsket nettopp det.                                                            Prester som hadde sluttet opp om nazistaten, hadde det til felles at de i 1942 ikke hadde nedlagt sine embeter og ikke gitt sin tilslutning til bekjennelsesdokumentet Kirkens Gunn. De gikk ikke inn i kirkekampen, men forble lojale mot den «gamle» statskirken under naziledelsen, og noen ble svært ivrige talsmenn for nyordningen. Etter okkupasjonens slutt skulle de etter hvert stilles for retten og svare for sine liv. Egne domstoler for geistlige var for lengst borte. Men Den midlertidige kirkeledelse ville på sin måte ha en relasjon til oppgjøret med prestene. Det bød på vansker. De «statslojale» prestene ble stilt for vanlige domstoler og dømt etter rent verdslig rett som andre landssvikere. Men hva med deres forhold til kirkekampen og fremfor alt erklæringen Kirkens Grunn? Det var spørsmål som ble holdt utenfor den avgjørende rettergangen. Bare i lavere rettsinstanser ser man dette tema så vidt blir reflektert.                                                                                                                                           I Kirkens Grunn er det en oppfatning av forholdet mellom kirke og stat som nazistaten og okkupasjonsmakten selvsagt ikke kunne godta. Men heller ikke for en moderne stat av en annen politisk-ideologisk observans enn den nazistiske, er denne erklæringen lett å slutte seg til, siden den berører statens suverene makt. For Kirkens Grunn forutsetter at Grunnlovens evangelisk-lutherske religion (Grl §2) er forpliktende for statsmakten og at denne religionen har et objektivt gitt teologisk innhold.                                                                                      Etter det tyske nederlaget ble Norge styrt av alliert militærmyndighet. Da kongen kom tilbake 7. juni, ble makten overgitt til ham. Han gav Ap-politikeren Einar Gerhardsen i oppdrag å danne en samlingsregjering. Gerhardsen gjorde et politisk grep som varslet hva som etter hvert skulle komme. Han tok kommunister inn i regjeringen, mens han holdt  Kristelig Folkeparti utenfor. Han unnlot helt å ta kontakt med partiet, enda det hadde hatt representanter på Stortinget siden 1933. Kommunistene hadde derimot ikke hatt noen. Arbeiderpartiet fikk rent flertall ved stortingsvalget høsten 1945, og Gerhardsen dannet sin andre regjering. Den antikristelige linjen som var signalisert, fortsatte. Det gjaldt å sikre ideologisk makt over skoleverket, et felt der de kristelige organisasjoner hadde vært særlige aktive. I 1946-47 ble ved Arbeiderpartiets brutale flertallsmakt Indremisjonen tvunget til å gi fra seg Oslo Lærerskole til staten.                                                                                                 I 1945 var det både i Norge og i Europa tro på en «kristen renessanse». Det motiverte etablering av flere kristelige tiltak. Det var også en forventning om at statskirkens ordning skulle forbedres. De politiske partier («Fellesprogrammet») hadde gitt et løfte om kirkelige reformer. En offentlig kommisjon skulle arbeide med dette. Målet var større kirkelig frihet innen statsreligionens rammer. Med kirkekampen i minne hadde mange i Den norske kirke forventning om det. Men kirkekampen og Kirkens Grunn var slett ikke glemt - i Arbeiderpartiet. Da regjeringens forslag om kirkereform kom opp i Stortinget i 1953, ble det totalt avvist av AP-flertallet. Det kirkelige reformkrav hadde sin bakgrunn i at biskopene hadde fått smak på makt under kirkekampen, slo en av Ap-politikerne fast.                             En av dem som gjerne holdt frem kirkekamp og Kirkens Grunn i møte med en sekularisert oppfatning av kirke og statsreligion, var naturlig nok biskop Eivind Berggrav. Etter hvert bleknet det historiske minnet. Men i 1978 nedla sokneprest Børre Knudsen - etter mønster fra kirkekampen - den «statlige del av» sitt embete i protest mot fri abort-loven,  som han mente var i strid med Grunnlovens statsreligion. Bispemøtet hevdet på sin side at hans henvisning til kirkekamp og Kirkens Grunn var irrelevant når det gjaldt statens lov om fri abort. Biskopene fikk solid støtte fra Høyesterett som avviste at statsreligionen i det hele tatt satte etiske grenser for statlig lovgivning. Ikke bare statsmakten, men nå hadde også «kirkens selv» gjort Kirkens Grunn antikvert.                                                                                                       Under okkupasjonen var det nazistatens plan om oppdragelse av barn og unge i nasjonalsosialismens verdensanskuelse som mer enn noe annet hadde provosert kirken. Her ble den kirkelige dåpsopplæring av barna i evangelisk-luthersk tro, som var forankret i Grunnloven, fundamentalt undergravd. Nasjonalsosialistisk ideologi var notorisk i konflikt med kristen tro og lære. Men hvordan gikk det med skolens kristendomsopplæring vel førti år etter kirkekampen? Alt ved overgangen til 1970-tallet ble premissene lagt for en dyptgripende endring. I 1969 fastslo Stortinget av skolens kristendomsundervisning ikke var Den norske kirkes dåpsundervisning. Men fortsatt skulle den være i pakt med luthersk konfesjon. Det betydde at fra 1969 hadde ikke Dnk noen dåpsundervisning for alle barnedøpte. Man fikk greie seg med hjelpen fra skoleundervisningen i rent statlig regi. Frem mot slutten av 1900-tallet endret Norge seg. Innvandring gjorde samfunnet mer og mer pluralistisk ikke minst religiøst. Den kulturelle og moralske enheten i samfunnet var truet. Faren var bl.a. at den muslimske minoritet kunne utvikle egne parallelsamfunn ledet etter sharialover. Man kunne stå overfor en konfliktskapende pluralisme. Det gamle kristendomsfaget kunne nå tas i bruk for et påtrengende politisk og kulturelt formål. Det kunne bidra til å utvikle en (ny) sosio-kulturell enhet. Men da måtte det omformes. Relasjonen til Den norske kirke var allerede borte. Nå måtte dets luthersk-konfesjonelle forankring fjernes. På 1990-tallet fikk man et helt nytt fag. I 1997 ble det konfesjonelle kristendomsfaget erstattet med et fag som hadde en nøytral religionsvitenskapelig orientering. Det var en visjon ledende sjikt i Arbeiderpartiet hadde hatt allerede på 1920-tallet. Nå var den blitt realisert.                                                     

Den norske kirke ble i 2012 en grunnlovsfestet statskirke og folkekirke (Grl § 16). Visse organisatoriske friheter har den fått. Men den alminnelige dåpsopplæring i den offentlige skole, som var den nødvendige forutsetning for en åpen folkekirkelig dåpspraksis, er for lengst falt bort. Kunnskapen om kristen tro er naturlig nok i sterk tilbakegang i folket, noe som berører alle kirkesamfunn. Sekularisme er blitt samfunnets normalitet. De historiske årsakene er mange og komplekse. At tradisjonen fra kirkekampen, som er en provokasjon for enhver ideologisk styringsglad statsmakt, etter hvert ble en provokasjon også for Den norske kirke, er en interessant historisk innsikt. 

Gå til innlegget

Salmer og salmesang var i fokus i påskehøytiden. Kirkelige artister ble oppfordret til å ta frem sin favorittsalme. Selv om jeg ikke er noen artist, kan jeg godt tenke meg å løfte frem en salme som jeg har et særlig forhold til, og som alltid griper meg når den blir sunget. Det er en salme av Børre Knudsen, skrevet i 1976.



 

Farao nådde oss like ved stranden,

vi lå i leir foran Pi-Hakirot,

klemt mellom havet og hæren i sanden,

klemt i vår grav under klippenes fot.

Bare en eneste utvei lå åpen: 

veien til havet, til døden i dåpen!

Halleluja! Halleluja!

 

 

Da, i den siste fortvilede stunden,

revnet det veldige, håpløse hav!

Vi som var døde gikk tørrskodd på bunnen 

midt mellom vannene, ut av vår grav.

Herren gikk med oss, hans utvei lå åpen:

Veien fra døden til livet i dåpen!

Halleluja! Halleluja! 

 

Jublende løfter vi hellige hender,

Vi som forlengst var fordømt og fortapt!

Nyfødt står folket på skinnende strender, 

folket av prester som Herren har skapt.

Kanaans hellige frukt skal vi nyte:

Vin skal vi skjenke, og brød skal vi bryte?

Halleluja! Halleluja!

 

Noen år etter at Børre Knudsen skrev denne salmen, sto han midt i kampen for det ufødte liv, som endte med at han ble avsatt fra sitt presteembete. Han var selv presset ikke bare av den norske «Farao», men også av de ledende sjikt innen statens religionsvesen. Knudsen var ingen stridsmann av natur, men et usedvanlig kreativt og følsomt menneske som hadde troen integrert i sitt liv. Slik er han også som poet – dypt forankret i troens dypeste innhold med en usedvanlig evne til å uttrykke den på en dristig, ja bibelsk krass måte. Han bryter gjerne den borgerlige kristelighetens konvensjonelle rammer for det religiøse språkuttrykk.                   

Knudsen etterlot seg en rekke salmer. Sammen med sin venn presten Willy Abildsnes utgav han i 1976 Det hellige bryllup med illustrasjomner av Bjørn Bjørneboe. Der er også sangen om Farao (20). I 1980 publiserte han og Willy Abildsnes, sammen med Trond Kverno og Johan Varen Ugland Sangverk for Den norske kirke. Et hymnologisk bidrag med tittelen:  Bort syndig legestue, vi vil i stallen gå, Perspektiver på Brorsons julesalmer, kom i 1997. En CD der Børre Knudsen synger noen av sine salmer: Prektig flammer paktens bue, ble i 2015 utgitt av datteren Kjersti I. Knudsen.         Både i Norsk salmebok 2013 (Ns) og i Lov Herren. Katolsk salmebok (LH) er Knudsen representert. «Farao nådde oss like ved stranden» er tatt med i begge (Ns 184 og LH 498) I Ns er også en dåpssalme, Mitt eneste håp (185). I den katolske salmeboken er det i alt 4 av Knudsen (LH 464, 418, 498, 788). Her ble hans salmer tatt med blant nattverdsalmene. Det er egentlig ikke overraskende, fordi han beskrive nattverden som offerhandling. Jeg tar med to av versene fra den sterke salmen: Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne som herlig prest og blodig offerlam (LH 788): ”I våre hender var kors og nagler/ da dine hender løftet vin og brød,/ da dine hender forvandlet drapet / til offergave og til soningsdød. Du tolket korset, du tydet døden,/ du gjorde pinen til din kongevei,/ for da du viet deg selv til offer, da måtte våre hender tjene deg.” I salmen: Du gav deg en kveld til oss og til pinen. (LH 464) lyder det i siste verset:  ”Ditt offer er her./ Vi gjør som du gjorde./ Guds rike er nær/med livet på bordet./Du er prest i all evighet.”                                                         

Farao nådde oss like ved stranden er en utlegning av beretningen i 2. Mos 14 om Israelsfolkets flukt fra Egypt etter påsken. Knudsens poetiske utlegning er ikke formet etter et moderne mønster. Han bruker ikke det moderne menneskes eksistensielle kvaler og aporier som tolkningsnøkkel for teksten. Det vi som synger i Knudsens salme, er den kristne menighet. Det er et vi som ligger i leir foran Pi-Hakirot. Men vi som tilhører menigheten i dag, var jo ikke ved Sivsjøen. Vi lever i vår historie.                                                              

Knudsen bruker et metaforisk språk som har sitt mønster i Skriften. I 1. Pet. 3, 20ff. viser apostelen Peter til Noas ark og at ”noen få mennesker (ble) frelst gjennom vann. Dette er et bilde på dåpen, som nå frelser også dere.” Frelst fra døden vannflommen, men også frelst ved vannet, som nå gir liv ved sakramentet. Israels ble også frelst ved vannet. Ved et Herrens under gikk de som var døde  ”tørrskodd på bunnen midt mellom vannene ut av vår grav.” Det samme under skjedde da Israel bar paktens ark og krysset Jordans flod for å komme inn i det hellige land. I Josvaboken fortelles det: ”Prestene som bar Herrens paktkiste, ble stående trygt på den tørre bunnen midt i Jordan, mens alle israelittene gikk tørrskodd over, helt til alt folket var kommet over Jordan” (Josv 3,15-17). Reflekser av denne teksten ser vi også hos Knudsen.    I Knudsens dåpssalme flyttes vi ved dåpens sakrament inn i den hellige historie. Vi er blant dem som reddes ved hjelp av Noas ark. Vi unnslipper Farao ved å gå gjennom Sivsjøen og med Guds folk krysser vi Jordan og kommer inn i Kanaan, inn i kirken: ”Kanaans hellige frukt skal vi nyte: Vin skal vi skjenke og brød skap vi bryte. Halleluja Halleluja.” I Knudsens salme blir Skriftensfrelseshistorie, dåpens sakrament og vi som er kirken, holdt sammen i en enhet.                                                                                                                                                        

Dette er  ”Veien fra døden til livet i dåpen”, skriver Knudsen.  Hos apostelen heter det: ”For vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal vi vandre i et nytt liv.” (Rom 6, 4).  

            

Gå til innlegget

«Mitt hjerte er urolig»

Publisert 4 måneder siden

I en kommentar i Vårt Land 18.03. skriver Erling Rimehaug: «Når man er i den såkalte risikogruppen for en skremmende og potensielt ­dødelig sykdom, og ingen vet hvor lenge det skal vare, da er jeg glad for å ha Jesus å gå til. Det kan jeg gjøre selv om ­følelsene fra barndommen ikke er der. Så jeg ber mine bønner og tar mot velsignelsen. Jeg ­lytter til og synger de gamle sangene og tar tekstene til meg uten å ­bekymre meg for hva jeg føler eller opplever. Slik blir Jesus fortsatt min venn helt fra barndommen av.» Rimehaug er nok ikke alene om å være fylt av slike og lignende tanker i denne tiden.



Vi ser bakover, og vi ser fremover. Veien videre er ikke så lang, egentlig kort uansett virus. Men vi kan hvile i Kristus. Vi har som Rimehaug skriver, gjort våre erfaringer med Gud. Ikke forstått ham, anklaget ham, men han har vært trofast. Etter hvert har vi i glimt fått se hans kjærlige visdom. Og glimtet ble til et lys som trekker stadig flere sider av vårt liv inn i den gudgitte klarhet. Lyset fra Kristus faller inn over livene våre – til erkjennelse av egen svakhet som ble til synd, men også til erkjennelse av det Kristus har gitt oss til frelse, fellesskap med seg og åndelig vekst. Etter hvert merker vi at han varsomt trekker oss inn i et dypere fellesskap med seg.  Gjennom messens offer trekkes vi inn til død og oppstandelse og nytt liv. Og jeg opplever meg omgitt ikke bare av den menighet jeg ser, men av den himmelske menighet. Aldri før har jeg erfart en slik dyp trang til å bli tatt hånd om og bli omsluttet av den kjærlighet som den hellige Jomfru har til oss troende. Hun som er vår Mor og med en mors kjærlighet bærer til sin Sønn.

Av flere grunner tok jeg for litt siden frem igjen Augustins bok «Bekjennelser», som er hans åndelige selvbiografi, men også noe langt mer. Innledningen som jeg har lest så mange ganger før, fikk nytt liv. Den traff meg sterkt. Her tegner Augustin opp selve temaet i sitt liv. Mange troende leser her om seg selv (som her gjengis i den beste norske oversettelsen ved Åsmund Farestveit).

«Stor er du, Herre, og høglova, veldig er di makt, og din visdom er utan mål» (Sal 147). Og deg vil eit menneske lova, ein ørliten del av skapningen din – endå det ber i seg dødsdomen sin, endå det ber i seg vitnemålet om si synd og vitnemålet om at du står «dei stolte imot» (1. Pet 5,5). Endå vil mennesket lova deg, nett fordi det er eit lite fjom i skapningen din. Ja, du gjer det til ei glede for oss å prisa deg, for du har skapt oss til deg, og hjarta vårt er uroleg til det finn kvile i deg. 

......

Herre, eg vil søkja deg med di eg kaller på deg, eg vil kalla på deg i tru på deg i tru på deg. For du har vorte forkynt for oss. Herre, på deg kallar mi tru som du har gjeve meg, som du har anda inn meg ved sonen din, som vart menneske, ved talsmannen din, som forkynte deg for oss. 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 1473 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
28 dager siden / 1286 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
9 dager siden / 1050 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
5 dager siden / 938 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
27 dager siden / 597 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 538 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere