Bernt Torvild Oftestad

Alder: 77
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

For statsminister Erna Solberg og regjeringen var det et overordnet moralsk mål å redde livet til IS-kvinnens barn. Barnet har en selvstendig rett til liv. Og siden barnet var norsk statsborger, ble slik ”livredning” ansett som en plikt for den norske stat. Legehjelp i Norge måtte til for å kunne oppfylle plikten og realisere formålet.

Dette synes å være statsministerens grunnleggende etisk resonnement.  Og dette skal det ha vært enighet om i regjeringen. Uenighet oppstod når tilbakeføringen til Norge og redningen ikke bare omfattet barnet, men også dets mor som har vært engasjert i terrororganisasjonen IS.                         Statsminister og regjering har gjort det klart at det inkludere moren i redningen av barnet er etisk og dermed politisk vanskelig. For moren er siktet for å ha tilknytning til en terroristorganisasjon. Men dette forhold trekkes så inn i den politisk-etiske begrunnelse for å ta moren hjem. Man forutsetter at siktelsen, blir en tiltale, slik at moren blir stilt for retten, blir dømt skyldig og straffet og helst meget strengt. Men hun kan like gjerne få en mild straff. Det vil bli et mål som tunge massemedia og pressgrupper vil forfølge. Domstolen vil komme under et massivt press. Hvorvidt det er mulig for politiet og påtalemyndigheten å fremskaffe fellende bevis i en slik sak, kan man vel betvile. Og saken kan bli meget langvarig. Men det prinsipielle poeng ligger på et annet plan.                                                                                    

Regjeringen trekker inn den tredje statsmakt, domstolen, for å begrunne og politisk legitimere sin egen politikk. Det kan knapt oppfattes på en annen måte enn som instruksjon av domstolen som vil true dens selvstendighet. At regjeringens har en så klart markert mening om hvordan påtalemyndigheten og domstolen skal  utøve sin myndighet, avdekker at den må ha en uklar oppfatning av forholdet  mellom politikk og rett. Om regjeringen vil følge et rent juridiske resonnement, ja legge det til grunn, så er moren uskyldig inntil hun er dømt. Men politisk-etisk legger regjeringen en helt annen vurdering for dagen. Å la IS-moren komme tilbake til landet,  er nærmest en politisk-etisk nødløsning, som man er ”tvungent” til å gå inn på, Og regjeringen søker å legitimere denne løsningen ved forventning om hvordan domstolen vil handle. Slik kastes det skygger over domstolens uavhengighet. 

Regjeringens mål er å redde barnets liv, men moren sto altså hindrende i veien. Hun ville ikke skilles fra barnet, dvs. hun måtte tas med til Norge sammen med barnet om regjeringen skulle kunne oppfylle sin etiske plikt. I Norge har staten rett til å ta barn fra foreldrene i ekstreme tilfeller, om det er absolutt nødvendig av hensyn til barnets fysiske/psykiske helse. Dette er riktignok et omdiskutert tema. Men man kan spørre  om ikke barnevernet burde ha grepet inn i dette tilfelle, siden barnets helse var i fare. Barnet befant seg riktignok i utlandet. Men det kan ikke være noen alvorlig hindring. I 2010 ble barn, som hadde norsk mor og marokkansk far, smuglet ut av Marokko av norske spesialsoldater og ved hjelp fra den norske ambassade i landet. (Jonas Gahr Støre var utenriksminister).  Den marokkanske faren var sterkt imot å gi fra seg barna. Hans syn på saken ble ikke tillagt vekt. Men IS-kvinnens blokkering av å la barnet få medisinsk hjelp i Norge, er derimot tillagt all mulig vekt. Det som mangler i regjeringens resonnement, er en etisk vurdering av hennes handlemåte.                                                                                                                                     

Er det moralsk forsvarlig av en mor å nekte sitt barn rett til liv? Her er den hvite flekken eller en dødvinkelen i regjeringens tenkesett. Moren stiller et ultimatum overfor regjeringen: Om dere vil redde barnet fra å dø, må jeg få vende tilbake til Norge sammen med det. Uten meg ingen løsning. Slik gjøre hun regjeringen potensielt ”skyldig”  i barnets død, men uten at den klemmen hun har satt regjeringen i, blir kritisk vurdert. Overraskende at man ikke ser at moren bruker en annens liv, livet til eget barn, som middel til å oppnå en fordel for seg selv. Hun vet ikke om hun vinner frem med sitt ultimatum, men legger barnets liv i potten og håper å vinne. Og det gjør hun.  Sammen med sine støttespillere i Norge kan hun suverent bestemme forutsetningene for en ”løsning.” Det må beklages at regjeringen ikke har hatt større oversikt over det politisk-etiske problem den her står overfor.                                      

De politiske komplikasjoner som dette har ført til, er selvsagt viktige. Men i denne sammenhengen lar jeg dem ligge. Vi bare tilføye: Om FRP forlater regjeringen, kan partiet bidra til litt større politisk klarhet. Og det er da noe. 

 

Gå til innlegget

Et bedehus i Gildeskål

Publisert 8 dager siden

Et bedehus i Gildeskål i Nordland ønsker ikke å videreføre sin leieavtale med Den norske kirke (Dnk). Grunnen er at kirken står for liberal vranglære. Dette faller noen tungt for brystet. At Vårt Land misliker slikt, er ikke overraskende (Se Berit Aalborg, Boikott på bedehusene VL 09.01.). Det er ettervirkningene av den utskjelte Calmeyergatelinjen hun mener å stå overfor, og Aalborg redegjør da også for den.

Møtet i Calmeyergaten i 1920 (for 100 år siden nå i januar) representerte den andre fasen i striden om den liberale teologi. Den begynte ved ansettelsen av den liberale Johannes Ording som professor og prestelærer ved Det teologiske fakultet. Som professor i teologi var Ording forpliktet på ”den evangelisk-lutherske religion” (Grl § 2). I kirken, blant sakkyndige teologer og andre, ble det påpekt at han avvek fra den lutherske statsreligionen både i sakramentlæren og kristologien. I 1906 ble han likevel ansatt som professor. Det førte bl.a. til etableringen av Det teologiske menighetsfakultet (MF) i 1907.

Men hvordan skulle man leve med denne dype lærekonflikten i Dnk, dvs. innen en og samme kirkeorganisasjon? For å hindre en utvikling - ikke minst i lekfolket - mot å likestille kirkens lære med de liberalteologiske vranglærer, ble det innbudt til et møte i Calmeyergaten i Kristiania, der delegater fra de frivillige indremisjons- og misjonsorganisasjoner vedtok retningslinjer for å beskytte sitt foreningsliv og annen virksomhet mot liberalteologisk vranglære. Dette var organisatoriske forholdsregler som man selvsagt hadde full frihet til å vedta og følge i et liberalt demokrati. Kritikere av Calmeyergatemøtet og den linje det vedtok, dokumenterer ofte en udemokratisk holdning. Man neglisjerer at i demokratiet skal det være både ytrings-, forenings- og institusjonell frihet. Det er dette politisk-rettslige perspektiv man gjerne overser når man drøfter Calmeyergatelinjen. Man overser Staten, den viktigste politiske og kirkelige aktør.

Den moderne liberale staten hadde omkring 1920 frigjort lekfolket i Dnk fra den statskirkelige embetsmyndighet. Kirkens medlemmer kunne fritt preke, holde nattverd og døpe uten å spørre eller være relatert til prest eller biskop. Dnk var ordningsmessig liberalisert. En prosess som begynte i 1842 med opphevelse av Konventikkelplakaten. Kirkeledelsen hadde gjort ”friheten” lovlig. For den radikale Ludvig Hope fra Kinamisjonen, som var en av innbyderne til møtet i Calmeyergaten, var denne friheten en av grunnene til at han ville holde fast ved statsreligion og statskirke. Andre delegater hadde vansker med å forstå denne rettstilstanden.

Statskirkens liberale ledelse hadde ikke bare åpnet for en ordningsmessig pluralisme, men også innført lærepluralisme. I 1906 ble den liberale Ording professor/prestelærer ved Teologisk fakultet på tross av den lærekonflikt det utløste. Men i 1913 sikret Staten pluralismen ved å gi eksamensrett til det konservative MF. Da man i 1923 utnevnte Jens Gleditsch til biskop i Nidaros, var det ut fra den klare forutsetningen at ulike teologiske retninger skulle være representert i bispekollegiet. Den moderne liberale stat styrte altså sin egen offentlige religion utfra frihetsidealet. Slik fungerte ”Venstrestaten”, som formet Norge fra slutten av 1800-tallet til 1930-årene. Og uten ”Venstrestaten” intet MF, men også lære- og ordningspluralisme. Reformkirkelige deltakere ved møtet i Calmeyergaten ville bekjempe den liberale teologi, men unngå at Dnk ble oppløst som et kirkelig ordnet kirkesamfunn og fellesskap. Men man overså at Dnk var ordnet av staten etter statlig rett. Noen egen kirkerett for Dnk fantes ikke.

Calmeyergatelinjen kunne selvsagt ikke praktiseres av prester i statskirken, noe som ble klart erkjent av konservative prester i 1929. Flere av dem kom fra MF og flere skulle komme. MF var på sin side en fri konservativ, men også statskirkelig godkjent og relatert presteskole. I denne kirkepolitiske tvetydighet ble ekklesiologien et stadig viktigere og vanskeligere tema. Ulike kirkesyn i kirken hadde tross dype forskjeller seg i mellom sin rett i Dnk.

Under siste halvdel av 1900-tallet fulgte Staten sin egen kirkepolitiske linje. ”Venstrestatens” frihetsideal ble avløst av det sosialdemokratiske enhetsideal. Ethvert tilløp fra Dnk til å markere og organisere seg som kirke i teologisk forstand, ble nøytralisert. Samfunnets enhet skulle ikke lenger ha sin forankring i den kristne statsreligionen, men i frihet, likhet og velferd for alle - sekularistisk forstått. Reformbevegelsen, som hadde vokst frem på ny fra 1960-tallet av, valgte å legge vekk tanken om Dnk som bekjennelseskirke, dvs. med et gitt og blivende læreinnhold. I stedet la man en sosialdemokratisk folkekirketanke til grunn. Dnk kunne da betraktes som en forvalter av religiøse velferdsgoder som alle kunne ha behov for, og alle hadde rett til. Staten avskaffet statsreligionen, men gjorde Dnk til en ny form for statskirke. Den var grunnlovsforankret og økonomisk opprettholdt av staten og gitt oppgaven å sikre og vedlikeholde på sine premisser og ved sitt språk samfunnets ideologiske og kulturelle enhet. Kirkens lære måtte tilpasses dette formål. Bare en liberalteologisk oppfatning av kirkelig lære kan ha gyldighet innen en slik form for en statskirkelig organisasjon. Det kristelige fromhetsideal måtte nå realiseres ved sosialetisk innsats etter kristensosialistisk mønster. Det ”kirkelig korrekte” kom til å bestå i aksept av seksualetisk pluralisme. Det ledet til en ny ekteskapsordning, tilslutning til ”fri abort” som et gode og til sist taushet om ”aktiv dødshjelp”.

På denne bakgrunn blir den negative reaksjonen overfor et bedehus som av teologiske grunner ikke vil samarbeide med Dnk, meget forståelig. I den moderne liberale statskirke er likhetskravet så sterkt at avvikere som vil holde fast ved bibelsk kristendom ikke i det skjulte, men offentlig, kollektivt og institusjonelt, ikke kan bli tålt. Slik kristendom er farlig. For enheten i Dnk er skjør. Tar du staten bort fra Dnk og gjør den til en frikirke som oss andre, vil den få problemer med å holde sammen.

Gå til innlegget

Leseveiledning for Arne Rodvelt Olsen

Publisert rundt 1 måned siden

Arne Rodvelt Olsen har rettet et angrep på meg i VL 17.12. Jeg skal ha ”redusert Stålsetts og Vistes engasjement for arbeidstillatelse for ureturnerbare asylsøkere i Norge.” Her trenger Rodvelt Olsen litt leseveiledning.

Rodvelt Olsen burde ha lest første perioden i min tekst: «Biskop Gunner Stålsett er blitt utnevnt til ´moralsk kompass` for land og folk fordi han ansatte en innvandrer som var uten arbeidstillatelse.» Jeg tror det var Knut Arild Hareide som foretok denne «utnevnelsen.» Et kompass angir konstant retningen til den magnetiske nordpol. Ut fra den kan vi navigere etter både hit og dit. Men den (etiske) kompassnåla må ha stabilitet. Om man har en bestemt  mening om en svært vrien sak som arbeidstillatelse til ulovlige innvandrere,  betyr det ikke at ”kompasset” er egnet til å navigere i andre etisk spørsmål? Jeg synes det er rimelig at «kompasset» gir oss mulighet til rett navigasjon også i abort-og i homosaken. Undertegnede og mange med meg vil med god grunn ikke navigere  etter Stålsett i slike spørsmål. Andre som ser positivt på fri abort og ikke reagerer mot at ”skeiv teori” er  basis for folkeoppdragelsen, vil sikkert ha Stålsett som kompass. At man i tillegg vil ta inn 50 000 innvandrere i året, hører gjerne med. 

At jeg har sett på  ”Den barmhjertige samaritan” (Luk 10,25-37) som en eksempelfortelling, har falt en del tungt for brystet. Er det ikke en eksempelfortelling, så handler den bare om kriminaliteten på veien mellom Jerusalem og Jeriko og et av dens ofre. Den lovkyndige som spurte Jesus om hvem hans neste er, har da fått et greit svar. Din neste er den som er et offer for denne kriminaliteten. Nestekjærlighet består da i å ta seg av et slikt offer og å mase på politiet i Jerusalem om å styrke vaktholdet og ambulansetjenesten på denne veistrekningen. Om man tolker teksten slik, fungerer den bra som støtte for Stålsett og Viste. 

Gå til innlegget

Det ble et voldsomt spetakkel da Kjell Ingolf Ropstad tillot seg å pirke borti naturvernbevegelsens og dermed MDGs menneskesyn. Men dette dreier seg ikke bare om menneskesyn, men like mye om natursyn.

MDG hevder i sitt prinsipprogram at menneskene ikke er «hevet over naturen, men er en del av naturen.” Men samtidig er partiet forpliktet på menneskerettighetene, moderne frihetsideer og at vi som mennesker har moralske forpliktelser. Men er vi en «del av naturen», hvordan kan vi da ha frihet og moralske forpliktelser? Da må vi på et vis være «hevet over naturen» likevel. Fører ikke MDG et dobbelt ideologisk bokholderi? Man skal verne natur (dyr og vekster) mot menneskelige overgrep og ødeleggende herredømme, men mennesket gis samtidig herredømme over andre menneskers, liv, paradoksalt nok over dem som er naturlig bundet til biologisk eksistens som ufødt liv. Man spør seg hva som ligger bak slagordet ”grønn frihet”?

Sekularistisk eskatologi

Mange som tidligere har stemt Krf, går nå til MDG, hevdes det. Kanskje fordi miljøbevegelsen utløser ryggmargsreflekser hos mange kristne. Miljøaktivister har hevdet at om 10-12 år er det for sent å stanse klima- og naturendringene. Om man ikke nå tar ekstremt radikale forholdsregler, vil menneskearten ubønnhørlig miste muligheter for fremtidig liv. Her vil mange kristne instinktivt høre en bibelsk-eskatologisk advarsel: ”De siste tider” er nær. Men miljøbevegelsens sekularistiske eskatologi er helt annerledes enn det endetidssynet vi finner hos Jesus (Matt 24,3-14; Luk 21,7ff.). I Skriften avsluttes ”endetiden” med Kristi komme og en ny himmel og en ny jord. De troende oppfordres til å akte på ”tidenes tegn”, de som varsler ”enden”. To av tegnene er særlig aktuelle: De troende skal bli hatet og forfulgt. Og lovløsheten skal ta overhånd. (Matt 24,9-12).
For miljøbevegelsen blir ”endetiden” helt annerledes forstått: Enten finner vi snart frem til en ”bærekraftig utvikling” eller så er det ingen fremtid for menneskelig liv. Hva ligger bak en slik eskatologi? Om menneskeheten er en «del av naturen» - slik MDG hevder - da må vårt opphav, liv og lagnad forstås ut fra naturhistorien. I vår kultur er darwinismen kanonisert som den rette tolkning av naturhistorien. I sin tid utløste den darwinistiske utviklingstanken livsglede og optimisme. Mot slutten av 1800-tallet skrev Bjørnstjerne Bjørnson sin salme: ”Ære det evige forår i live.” Her uttrykkes en yrende glede over å tilhøre en utvikling der ” Verd’ner forgår og opstår.” I dette perspektiv er menneskeartens undergang ingen dramatisk sensasjon. Arter har oppstått og forsvunnet tidligere. Kjempeøglene kom og forsvant. Om menneskearten forsvinner, slik at vi ikke lenger er en ”del av naturen”, skjer det ved en naturlig prosess. Evolusjonen har frembrakt en art som utvikler seg nettopp på denne måten. Dette er slett ikke tragisk, for naturpresessene har intet overordnet formål som betinger en slik verdivurdering. Naturvernbevegelsen går ikke eksplisitt inn i slike spørsmål. Men dekker dem til ved moralisme. Kanskje vil et resignert tungsinn bre seg. I dag dominerer en hedonistisk livsholdning. Den moderne idé om frihet gir en politisk og kulturell sikring av hedonismen. 

Den indifferente frihetside

Det moderne frihetsbegrep, som slo ut i full blomst etter Opplysningen, og som liberalismen er tuftet på, er nøytral og indifferent. Det betyr brudd med den klassisk-kristne oppfatning av frihet, hvis forutsetning er at mennesket søker det rette og gode. Denne søken er frihetens grunnleggende formål. Og mennesket kan erkjenne det som er rett og godt. Men det kan også misbruke sin frihet ved å gi det onde rom i seg selv og i verden. Liberalismen tenker annerledes. For den er selve realiseringen av den nøytrale friheten det avgjørende ”gode”. Men prinsipielt sett gis det ingen blivende etiske kriterier for å bedømme innholdet i menneskets realisering av sin frihet. Bortsett fra ett, som er rent ”administrativt”. Ingen må realisere sin frihet på bekostning av andres. Andre må ikke skades ved min frihet.
Denne rene administrasjon av individuelle friheter er til sist umulig. Det ser vi demonstrert i dag. For statsmakten er det blitt en prioritert oppgave å påvirke barn og unge til å skifte kjønnsorientering, dvs. fra heterofil til en av de andre kjønnsidentiteter som står til rådighet. Slik vil man sikre frihet for utvikling av egen kjønnsidentitet. Men friheten for dem som vil ha hjelp til å forlate homofil orientering for å bli heterofil, respekteres ikke. Slik hjelp bør tvert imot forbys ved lov. MPG er på linje med andre partier (bortsett fra Krf) en pådriver for en slik utvikling.          

Den nøytrale frihet viser seg å være en illusjon. Friheten blir fylt med politikk for utvikling av et nytt og lykkelig menneske. Utviklingen sikres ved å destruere ”uønsket” ufødt liv, oppløsning av og frigjøring fra det naturgitte forhold mellom mann og kvinne, foreldre og barn og til sist ved innføring av en ny kjønnskategori - et tredje kjønn - i folkeregister og pass. Medisinsk teknologi og kjemi brukes til å tvinge naturen slik at den ”grønne utopien” skal kunne virkeliggjøres. Dermed avdekkes også det egentlige formålet med naturvern og kamp for klima etc. Det skal tjene det utvalgte nye menneske, slik at det får en lykkelig fremtid. Å sikre en lykkelig fremtid for samfunnet var også motiveringen bak tvangssteriliseringen av kvinner som ble utviklet i USA fra slutten av 1800-tallet og til sist godkjent av amerikansk Høyesterett. Her hjalp man naturen til å fremme lykken - for noen. Slik sterilisering vant innpass også i Europa. Norge fikk sin steriliseringslov i 1934, som åpnet for en økt kontroll av ”mindreverdige” menneskers mulighet til forplantning.

Gå til innlegget

Når absolusjonen blir "hatespeech".

Publisert 2 måneder siden

Homokravet om å forby ved lov terapi, samtaler, sjelesorg etc. etc. som kan lede til at en homofil søker å endre sin tidligere livsstil, rammer også den katolske skriftemålspraksis.

Om en som har syndet mot det 6. bud ved homoseksuelle handlinger, oppsøker en katolsk prest for å skrifte sin synd og be om absolusjon, så kan dette bli ulovlig. Kirken ved presten respekterer da ikke mangfoldet av seksuell aktivitet. Kirken er da kommet i konflikt med menneskerettighetene slik de blir utlagt ut fra "skeiv teori."  Absolusjonsordene blir prinsipielt sett en slags "hatespeech". Skriftemålet er taushetsbelagt. Men en slik lov vil også ramme kirkelig skiftemålspraksis. Her vil forbud mot kjønnsdiskriminering gå foran religionsfriheten. Derfor er det grunn til å spørre: Har ledelsen i Den katolske kirke reagert?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1623 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1214 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1155 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 877 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 795 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere