Bernt Torvild Oftestad

Alder: 76
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Ideologisk misbruk av historien

Publisert 10 dager siden - 475 visninger

Å vise til historiske hendelser, personer og prosesser er vanlig i den ideologiske debatt. Men bruk av historiske argumenter er krevende – ikke alle er seg det bevisst. I en kronikk i Aftenposten06.07 forsøker Hans-Jørgen Wallin Weihe å knytte ideen om «Rasehygiene, antisemittisme og kvinnediskriminering» til konservativ teologi.  



Utgangspunktet er en eneste tekst fra 1938 av stipendiat Leiv Aalen, senere professor ved Det teologiske menighetsfakultet, der han skriver positivt om Det tredje rike.                                                                                                             
I kronikken viser Wallin Weihe også til Marta Steinsvik, som var en ivrig forkjemper for kvinners prestetjeneste alt før 1920. Men referansen til Steinsvik er problematisk. Hun var ikke bare feminist, men også ekstremt antikatolsk ogantisemittisk. I følge hennes verdensbilde sto Europa overfor to livsfarlige konspirasjoner – internasjonal jødedom og den katolske jesuittordenen. Hun hentet støtte for sitt syn i Sions vises protokoller, som allerede da var kjent som forfalskninger, noe hun må ha visst.Hatet mot katolisismen og jødedommen ble koblet sammen.Landet rundt holdt hun foredrag om«Jøder og jesuitter» (Aftenposten 1925, nr. 358, 359, 360). Tilstrømningen var stor. Den illiberale Steinsvik fikk støtte fra så å si alle hold. Senere forskning har påpekt hennes antijødiske holdninger. 

                                         
Nazismen praktiserte brutal rasehygiene. Men ideen var blitt lansert på 1800-tallet i det darwinistiske miljøer. I USA, tidens fremste demokrati, bredte den seg: avvikere av ulikt slag (sinnsyke, alkoholikere, psykisk utviklingshemmede, «imbesile» osv.) måtte ikke få formere seg. Menneskehetens fremtid måtte ikke ødelegges ved videreføring av mindreverdig arvestoff.  Ved å styre reproduksjonen skulle også demokratiet sikres, da ikke alle var biologisk skikket for demokrati. I 1927 legitimerte den amerikanske høyesterett tvungen sterilisering. Troen på sikring og foredling av menneskeheten (eugenikk) gjennom biologiske tvangsmidler fikk tilslutning i de fleste nasjoner uansett politisk ideologi, også i Skandinavia. Bare Den katolske kirke sto opp mot tvangssteriliseringen. Nazismen overtok en metode som var akseptert. Den gikk så å si til dekket bord.  

                                                    
Det tredje rike hadde sitt program for eutanasi. «Unyttig liv» som var til byrde for fellesskapet, måtte systematisk destrueres. En slik «helse- og sosialpolitikk» kunne motiveres og praktiseres også ut fra andre ideologiske forutsetninger enn nazistiske. I mellomkrigstiden kom de første kamper om provosert abort. Kvinnen måtte frigjøres fra den naturlige trekanten: mor-far-barn. I siste instans ved mulighet til destruksjon av det foster hun bar under sitt hjerte. Å sikre denne mulighet ble viktig for den moderne demokratiske staten. I flere land ser man konsekvensen: Barn med til eks. Downs syndrom blir ikke lenger født til verden. Slike barn er blitt en trussel. De moderne ideologier har alt etter virkelighetssyn varierende oppfatninger av hva som utgjør slike trusler. Men de er felles om å avvise tanken om at menneskelivet har en essensiell verdi, dvs. verdi i seg selv.  

                                                       
Under mellomkrigstiden kjempet tre ideologier om hegemoniet i Europa: kommunisme, nazisme/fascisme og liberalisme. Det liberale demokrati virket ute av stand til å løse tidens tunge og sosiale og økonomiske kriser. Derfor fikk totalitære og autoritære ideologier stor oppslutning – som i Russland og i Tyskland. I andre land var det demokratiske motkrefter som hindret kommunistisk eller nazistisk maktovertagelse. I denne sammenheng er en politisk-ideologisk «reise» som mange foretok, særlig interessant. Den gikk fra kommunisme til sosialdemokrati.  Dette var karakteristisk for  utviklingen av Det norske arbeiderparti under mellomkrigstiden. For å forstå en slik «reise» må man se på de ideologiske grunnforutsetninger som de tre store ideologier er felles om. De ønsket at folket skulle styre. Kommunismen gav arbeiderklassen og et eliteparti utgått fra den styringsmakten. Nazismen var «folkelig» forankret i den ariske rase og dens fører. Det liberale demokrati gav folket (borgerne) retten til utpeke statens ledere ved frie valg. De politisk-ideologiske forskjellene er tydelige.  Men de tre ideologiene er basert på materialistiske virkelighetssyn (marxisme, darwinisme, positivisme). Kriteriene for politisk etikk blir da enten politisk-økonomiske (sosialisme),  rasistiske (nazisme), eller som i liberalismen individualistiske.


I det liberale demokratiet skal individene sikres muligheten for erfaring av «lykke». Ingen gitte etiske normer må blokkere for en slik mulighet. Om «folket» ønsker det, kan de alle endres eller oppheves. Normene er historisk relative. Dette grunnsyn har de imidlertid tre moderne politiske ideologer felles. «Reisen» fra totalitær kommunisme til sosialdemokrati er derfor ikke dramatisk.  


Wallin Weihe har tatt Leiv Aalens artikler fra 1938 som et chiffer som skal avdekke at konservativ teologi er antijødisk, antiliberal og inhuman. Både ut fra tilfellet Marta Steinsvik og ut fra et ideologisk helhetsperspektiv blir Wallins Weihes prosjekt redusert til ideologisk propaganda uten dekning i et helhetlig syn på den politisk-ideologiske virkeligheten. Han overser at de moderne politiske ideologier hver på sin måte fremmer inhumanitet og diskriminering. Å utpeke konservativ teologi som en truende fare, er ikke noen adekvat politisk-ideologisk vurdering.


Det kan være på sin plass å avslutte med den sterkt avvisende uttalelsen fra Menighetsfakultet til nazistatens lov om nasjonal ungdomstjeneste i 1942. Loven krevde at den oppvoksende slekt skulle indoktrineres i nasjonalsosialismen og pålegges medlemskap i nazistiske barne- og ungdomsorganisasjoner. Uttalelsen ble forfattet av Leiv Aalen.  Menighetsfakultetet uttalte bl.a. at « (...) hjem og familie er den grunnleggende skaperordning, og øvrigheten har å stå i et tjenende forhold til de oppgaver som er pålagt foreldrene. (...) dermed er det gitt at øvrighetens myndighet når det gjelder barnas oppdragelse, er begrenset av det gudgitte ansvar som er pålagt foreldrene.» Her kommer et viktig poeng i den konservative teologiens syn på stat og samfunn til uttrykk. Uttalelsen har ikke mistet sin aktualitet.

Gå til innlegget

Presset fra positivismens mytologi

Publisert rundt 2 måneder siden - 459 visninger

Troens virkelighet er en annen enn den som erkjennes og beskrives ved den naturvitenskapelige «grammatikk».

F orholdet mellom trosinnholdet om Kristi himmelfart og oppstandelse og det moderne virkelighetssyn, har vært tema for debatt i Vårt Land. Noen vil kanskje se den som avsluttet. Etter mitt syn er den så vidt kommet i gang. 

Skape en overbevisning. 

I sitt innlegg i Vårt Land 14. mai («Historie som forkynnelse») understrekte Halvor Moxnes at de nytestamentlige tekstene er skrevet for å skape tro på Jesus som herre og Guds Sønn. «De kan ikke gi oss noe som moderne historikere vil regne som bevis, men de kan skape en overbevisning.» Det er en enkel, men presis formulering av den teologiske tematikk som protestantisk og katolsk teologi har arbeidet med siden siste halvpart av 1800-tallet. Hvordan kan budskapet i gamle tekster «overbevise», når det ikke oppfyller beviskravene etter den moderne målestokk som gjelder f. eks. i den historisk-kritiske forskning? 

En del av kildekritikken i moderne historieforskning består i å tolke påstandsinnholdet i visse religiøse beretninger. De kan – enkelt formulert – bli bestemt som «levninger» av eller uttrykk for et virkelighetssyn som for vår tid er antikvert, fordi det ikke er i samsvar med de alminnelige realiteter i den verden vi lever i. Fra 1700-tallet av har dette vært en vanskelig teologisk utfordring særlig for den protestantiske universitetsteologien. Er det illusjoner troen og teologien holder frem?

Tid er forbi. 

I denne kritiske situasjon har mange trukket den konklusjon at religionens tid er forbi. Mens teologien har søkt å imøtegå et slikt antireligiøst tenkesett, fordi man vil «overbevise» andre om gudstroens sannhet/gyldighet. Men det krever at man må reflektere over visse spørsmål: 1) Kan man, og eventuelt hvordan erkjennes den virkelige Gud? 2) Om Gud er virkelig, hvordan er denne virkeligheten å forstå. 3) Hvordan blir da en rett «tale» om Gud i en moderne kultur? 

I sitt svarinnlegg («Den himmelske kroppen», 18. mai) går Marius Timmann Mjaaland indirekte inn i de anførte spørsmål. Men jeg kan ikke se det annerledes enn at hans synsmåter peker i ulike retninger. Her trengs presiseringer. Mjaaland gjør det klart at Rudolf Bultmann og hans avmytologiseringsprogram ikke strekker til overfor de teologiske utfordringer man står overfor i møte med et moderne virkelighetssyn. Bultmann gir imidlertid «en skarp beskrivelse av problemet, men er selv fanget av positivismens mytologi.» 

Positivismens mytologi. 

Jeg er ikke sikker på om dette er en helt treffende karakteristikk. Etter mitt skjønn forsøkte Bultmann å redde troen, presset som den var av det Mjaaland kaller «positivismens mytologi». Etter mitt skjønn mente Bultmann at det var rom for meningsfull tale om Gud i den moderne kultur, men slik tale var samtidig en «tale om mennesket». Bultmann sto ikke alene om et slikt tenkesett innen protestantismen. Et viktig spørsmål blir da hvordan denne «tale om menneske» er å forstå. 

Også hos Mjaaland er det en «tale om mennesket». Han holder frem vårt eksistensielle problem, «vår fortvilelse, vår frykt og vår beven fremfor døden». Det er antropologisk «erfaring». Og når mennesket møter den oppstandne ut fra denne erfaring, gis de som tror, «et nytt språk for å forstå den verden vi kjenner, på en ny måte.» 

Om jeg forstår Mjaaland rett, så forutsetter han en allmenn menneskelig erfaring av eksistensiell natur (av uro, uvisshet og fortvilelse, forventning). Budskapet om Kristi oppstandelse treffer nettopp denne erfaring i vårt jeg, slik at det virker tro, noe som gir oss et nytt språk om livet, døden og så videre. På dette erfaringsfeltet duger ikke det Mjaaland kaller «positivistisk mytologi». Troens virkelighet er en annen enn den som erkjennes og beskrives ved den naturvitenskapelige «grammatikk».

Fra en annen vinkel. 

Men Mjaaland nærmer seg også virkelighetsspørsmålet ut fra en annen vinkel. Flere steder anfører han begrepet «oppstandelsens metafysikk». Dette er interessant fordi protestantisk teologi har gjennomgående vært antimetafysisk. Men Mjaaland regner altså med metafysikken. Her trengs det avklaring. Heller ikke i Mjaalands arbeid Systematisk teologi (2017) finner jeg noe om metafysikk, som kan virke belysende. 

For å sammenfatte: I Mjaalands teologi går det både om en antropologisk virkelighetsbeskrivelse av menneskets eksistensielle erfaring, og om en metafysisk virkelighet, dvs. en troens metafysiske kunnskap om Gud som virkelighet? 

Og hvordan er en slik kunnskap å forstå i forhold til kunnskapen om menneskets egen eksistensielle erfaring? Hvordan er forholdet mellom tro som utvikling av allmenn menneskelig erfaring og trosinnhold?

Trykket i Vårt land 6. juni 2018

Gå til innlegget

Vår stats- og kirkeordning

Publisert rundt 2 måneder siden - 206 visninger

Den religion som ifølge konstitusjonen skal bære stats- og dermed samfunnsenheten, må nødvendigvis ha en privilegert stilling i forhold til andre livssyn.

Direktør Njål Høstmælingen publiserte for kort tid siden en viktig artikkel om utviklingen av norsk kirke- og religionspolitikk («Kampen om pengene,» Vårt Land 16. mai). Utgangspunktet er den kommende Lov om tros- og livssynssamfunn. Saken ble fulgt opp av Ingrid Rosendorf Joys i VL 22. mai. 

For regjeringen er det viktig å sikre Den norske kirkes fremtid ikke minst finansielt. Under de rådende økonomiske vilkår betyr det at de frie livssynssamfunn får mindre enn før i forhold til Den norske kirke. Dette innebærer et brudd med det grunnleggende prinsipp at livssyn skal behandles likt av det offentlige, mener Høstmælingen, og han viser til FNs kommisjon for menneskerettigheter som er kritisk til en slik utvikling. 

Det er ut fra de konstitusjonelle vilkårene for religion, livssyn og kirkeliv at forholdet mellom Den norske kirke og de frie livssynssamfunn må vurderes. Det er imidlertid aspekter ved de nylig vedtatt grunnlovsparagrafer om stats- og kirkeordning som lett overses. I Grunnlovens paragraf 2 gjøres det klart at verdigrunnlaget for stat og samfunn skal være kristent og humanistisk, og at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter skal være konstitusjonelt sikret.

Skulle føres videre. 

Om verdigrunnlaget brukes en interessant formulering: Det er en «arv», som skal «forbli» og slik føres videre. Arven det dreier seg om, er «Statens offentlige Religion», som er «evangelisk-luthersk» slik det ble uttrykt i Grunnloven av 1814. Også i 1814 så man på den evangelisk-lutherske statsreligionen som gitt, og at den skulle føres videre. Idag er «Statens offentlige Religion» fjernet fra grunnloven. Men det nedarvede verdigrunnlag er ikke oppgitt, men skal «forbli»? Hvordan det skal kunne skje, er klart ut fra Grunnlovens paragraf 16. 

Den slår fast at: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse.» Men samtidig er det slik at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som så- dan av staten». Både frihetsprinsippet og likhetsprinsipp skal gjelde på religionens område. Også det sistnevnte blir konstitusjonelt forankret: «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.» Den gamle statsreligionens kirkelige struktur er nå blitt omformet til en luthersk konfesjonell folkekirke. Staten vil opprettholde en folkekirke for Norge. Og det betyr at denne kirken er nasjonal og territoriell. Og gir folket et grunnlag for en religiøs enhet, men ikke påført ved tvang som i tidligere tider. 

Den nye grunnloven innfører et klart skille mellom Den norske kirke og de frie livssynssamfunn. De sistnevnte har sin offentlige legitimitet ved Grunnlovens alminnelige frihetsprinsipp. Ingen av dem trengte å bli nevnt i konstitusjonen. Den norske kirke er derimot anført i Grunnloven, fordi den som sådan har et statsformål. Men det demokratiske likhetsprinsippet må her vike. Den religion som ifølge konstitusjonen skal bære stats- og dermed samfunnsenheten, har fått en privilegert stilling i forhold til andre livssyn. At det vil kunne få betydning også økonomisk, skulle være innlysende. 

Om man ønsker og argumenterer for en prinsipiell endring av Grunnloven på dette felt, er det ett tema man ikke bør overses: Den moderne stat har behov for en (verdi)enhet for å kunne fungere. Føydalsamfunnets «løse» enhet under en «svak» kongemakt, ble avløst av en moderne suveren stat (monark) med maktmonopol som opprettholdt en ideologisk (konfesjonell) enhet blant «undersåttene». Ingen moderne stat kan baseres ene og alene på borgernes rett til frihet. Også i den moderne demokratiske staten (i Norge fra 1814) måtte det sikres enhet mellom borgerne. Det var statsreligionens funksjon. Demokratiet gav borgerne frihet til politisk påvirkning av statsstyret, og det gav rom «endog» for religionsfrihet (Menneskerettighetene av 1789).

Den rette utvikling. 

Gjennom snart 200 år har det foregått frigjøring fra den enhet som den konfesjonelle staten sikret og vedlikeholdt. Denne emansipasjonshistorien anses å representere den rette utvikling av Norge. De siste ledd i denne emansipasjonshistorien er innføringen av KRLE-faget i skolen på 1990-tallet som definitivt løste skolens tilknytning til og forpliktelse på den lutherske statsreligion og kirke. I de nye grunnlovsparagrafer fra 2012 fikk denne utviklingen sitt konstitusjonelle uttrykk. Men den nye grunnloven aktualiserte også enhetsutfordringen, ettersom lovgiverne løftet frem vår nasjonale kristne tradisjon og lot den inngå i fremtidsvisjonen for vårt land. 

Skal det norske samfunn gå videre etter emansipasjonslinjen, må Grunnlovens paragraf 2 og 16 endres. Det kristne verdigrunnlag og særstillingen for Den norske kirke faller da bort. Bare demokrati, rettsstat og menneskerettigheter vil da være igjen. En utvikling som man ikke kan overse – ikke minst på bakgrunn av innvandringen – er en løsere enhet i samfunnet, som minner om mønsteret i føydalsamfunnet, med selvstendige parallellsamfunn styrt etter ulike ideologiske/ religiøse prinsipper.

Trykket i Vårt land 28. mai 2018

Gå til innlegget

"Hva er mening med å tale om Gud?" (Rudolf Bultmann, 1925)

Publisert rundt 2 måneder siden - 283 visninger

Forholdet mellom trosinnholdet om Kristi himmelfart og oppstandelse og det moderne virkelighetssyn, har vært tema for debatt i VL. Noen vil kanskje se den som avsluttet. Etter mitt syn er den så vidt kommet i gang.

 
I sitt innlegg i VL 14.5 ("Historie som forkynnelse") understrekte Halvor Moxnes at de nytestamentlige tekstene er skrevet for å skape tro på Jesus som herre og Guds Sønn. "De kan ikke gi oss noe som moderne historikere vil regne som bevis, men de kan skape en overbevisning." Det er en enkel, men presis formulering av den teologiske tematikk som protestantisk ogkatolsk teologi har arbeidet med siden siste halvpart av 1800-tallet. Hvordan kan budskapet i gamle tekster "overbevise", når det ikke oppfyller beviskravene etter den moderne målestokk som gjelder til eks. i den historisk-kritiske forskning?

En del av kildekritikken i moderne historieforskning består i å tolke påstandsinnholdet i visse religiøse beretninger. De kan - enkelt formulert - bli bestemt som  "levninger" av eller uttrykk for et virkelighetssyn som for vår tid er antikvert, fordi det ikke er i samsvar med de alminnelige realiteter i den verden vi lever i. Fra 1700-tallet av har dette vært en vanskelig teologisk utfordring særlig for den protestantiske universitetsteologien. Er det illusjoner troen og teologien holder frem? I denne kritiske situasjon har mange trukket den konklusjon at religionens tid er forbi. Mens  teologien har søkt å imøtegå et slikt antireligiøst tenkesett, fordi man vil "overbevise" andre om gudstroens sannhet/gyldighet.  Men det krever at man må reflektere over visse spørsmål: 1) Kan man, og eventuelt hvordan erkjennes den virkelige Gud? 2) Om Gud er virkelig, hvordan er denne virkeligheten å forstå. 3) Hvordan blir da en rett "tale" om Gud i en moderne kultur?
I sitt svarinnlegg i VL 18.05 ( "Den himmelske kroppen") går Marius Timmann Mjaaland  indirekte inn i de anførte spørsmål. Men jeg kan ikke se det annerledes enn at hans synsmåter peker i ulike retninger. Her trengs preiseringer.                       

Mjaaland gjør det klart at Rudolf Bultmann og hans avmytologiseringsprogram ikke strekker til overfor de teologiske utfordringer man står overfor i møte med et moderne virkelighetssyn. Bultmann gir imidlertid  "en skarp beskrivelse av problemet, men er selv fanget av positivismens mytologi."  Jeg er ikke sikker på om dette er en helt treffende karakteristikk. Etter mitt skjønn forsøkte Bultmann å reddetroen,  presset som den var av det Mjaaland kaller "positivismens mytologi". Etter mitt skjønn mente Bultmann at det var rom for meningsfull tale om Gud i den moderne kultur, men slik tale var samtidig en "tale om mennesket". Bultmann sto ikke alene om et slikt tenkesett innen protestantismen. Et viktig spørsmål blir da hvordan denne "tale om menneske" er å forstå.

Også hos Mjaaland er det en "tale om mennesket". Han holder frem vårt eksistensielle problem, "vår fortvilelse, vår frykt og vår beven fremfor døden,"  Det er antropologisk "erfaring". Og når mennesket møter den oppstandne ut fra denne erfaring, gis de som tror, "et nytt språk for å forstå den verden vi kjenner, på en ny måte."                                                                                              

Om jeg forstår Mjaaland rett, så forutsetter han en allmenn menneskelig erfaring av eksistensiell natur (av uro, uvisshet og fortvilelse, forventning). Budskapet om Kristi oppstandelse treffer nettopp denne erfaring i vårt jeg, slik at det virker tro, noe som gir oss et nytt språk om livet, døden osv. På dette erfaringsfeltet duger ikke det Mjaaland kaller "positivistisk mytologi". Han blokkere for at man ved slik "mytologi" kan oppheve den virkelighet som troen ved sin eksistensielle erfaring forholder seg til og uttrykker noe om ved sitt eget språk. Troens virkelighet er en annen enn den som erkjennes og beskrives ved den naturvitenskapelige "grammatikk".

Men Mjaaland nærmer seg også virkeligghetsspørsmålet ut fra en annen vinkel. Flere steder anfører han begrepet: "oppstandelsens metafysikk". Dette er interessant fordi protestantisk teologi har gjennomgående vært antimetafysisk. Men Mjaaland regner altså med metafysikken. Her trengs det avklaring. Heller ikke i Mjaalands arbeid: "Systematisk teologi" (2017), finner jeg noe om metafysikk, som kan virke belysende.

For å sammenfatte: I Mjaalands teologi  går det både om en antropologisk virkelighetsbeskrivelse av menneskets eksistensielle erfaring, og om en metafysisk virkelighet, dvs. en troens metafysiske kunnskap om Gud som virkelighet?  Og hvordan er en slik kunnskap å forstå i forhold til kunnskapen om menneskets egen eksistensielle erfaring? Hvordan er forholdet mellom tro som utvikling av allmenn menneskelig erfaring  og trosinnhold?
 
 
 
                                                                                                                                                                                                      

Gå til innlegget

Vår stats- og kirkeordning - noen ord til Njål Høstmælingen

Publisert rundt 2 måneder siden - 162 visninger

Direktør Njål Høstmælingen publiserte for kort tid siden en viktig artikkel om utviklingen av norsk kirke- og religionspolitikk ("Kampen om pengene," VL 16.05.2018). Utgangspunktet er den kommende Lov om tros- og livssynssamfunn. Saken ble fulgt opp av Ingrid Rosendorf Joys i VL 22.05.

 

For regjeringen er det viktig å sikre Den norske kirkes fremtid ikke minst finansielt. Under de rådende økonomiske vilkår betyr det at de frie livssynssamfunn får mindre enn før i forhold til Den norske kirke. Dette innebærer et brudd med det grunnleggende prinsipp at livssyn skal behandles likt av det offentlige, mener Høstmælingen, og han viser til FNs Kommisjon for Menneskerettigheter som er kritisk til en slik utvikling.

Det er ut fra de konstitusjonelle vilkårene for religion, livssyn og kirkeliv at forholdet mellom Den norske kirke og de frie livssynssamfunn må vurderes. Det er imidlertid aspekter ved de nylig vedtatt grunnlovsparagrafer om stats- og kirkeordning som lett overses. I Grl § 2 gjøres det klart at verdigrunnlaget for stat og samfunn skal være kristent og humanistisk, og at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter skal være konstitusjonelt sikret. Om verdigrunnlaget brukes en interessant formulering: Det er en "arv", som skal "forbli" og slik føres videre. Arven det dreier seg om, er "Statens offentlige Religion", som er "evangelisk-luthersk" slik det ble uttrykt i Grunnloven av 1814. Også i 1814 så man på den evangelisk-lutherske statsreligionen som gitt, og at den skulle føres videre. Idag er "Statens offentlige Religion" fjernet fra Grunnloven. Men det nedarvede verdigrunnlag er ikke oppgitt, men skal "forbli"? Hvordan det skal kunne skje, er klart ut fra Grl § 16.

Den nye Grl § 16 slår fast: "Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse." Men samtidig er det slik at "Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten". Både frihetsprinsippet og likhetsprinsipp skal gjelde på religionens område. Også det sistnevnte blir konstitusjonelt forankret: "Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje." Den gamle statsreligionens kirkelige struktur er nå blitt omformet til en luthersk konfesjonell folkekirke.

Staten vil opprettholde en folkekirke for Norge. Og det betyr at denne kirken er nasjonal og territoriell. Og den gir folket et grunnlag for en religiøs enhet, men den blir ikke påført ved tvang som i tidligere tider. Den nye grunnloven innfører et klart skille mellom Den norske kirke og de frie livssynssamfunn. De sistnevnte har sin offentlige legitimitet ved Grunnlovens alminnelige frihetsprinsipp. Ingen av dem trengte derfor å bli nevnt i konstitusjonen. Den norske kirke er derimot anført i Grunnloven, fordi den som sådan har et statsbestemt formål. Men det demokratiske likhetsprinsippet må da vike. Den religion som i følge konstitusjonen skal bære stats- og dermed samfunnsenheten, har fått en privilegert stilling i forhold til andre livssyn. At det vil kunne få betydning også økonomisk, skulle være innlysende.

Om man ønsker og argumenterer for en prinsipiell endring av Grunnloven på dette felt, er det et tema man ikke bør overses: Den moderne stat har behov for en (verdi)enhet for å kunne fungere. Feudalsamfunnets "løse" enhet under en "svak" kongemakt, ble avløst av en moderne suveren stat (monark) med maktmonopol som opprettholdt en ideologisk (konfesjonell) enhet blant "undersåttene". Ingen moderne stat kan baseres ene og alene på borgernes rett til frihet. Også i den moderne demokratiske staten (i Norge fra 1814) måtte det sikres enhet mellom borgerne. Det var statsreligionens funksjon. Demokratiet gav borgerne frihet til politisk påvirkning av statsstyret, og det gav rom "endog" for religionsfrihet (Menneskerettighetene av 1789).

Gjennom snart 200 år har det foregått frigjøring fra den enhet som den konfesjonelle staten sikret og vedlikeholdt. Denne emansipasjonshistorien anses å representere den rette utvikling av Norge. De siste ledd i denne emansipasjonshistorien er innføringen av KRLE-faget i skolen på 1990-tallet som definitivt løste skolens tilknytning til og forpliktelse på den lutherske statsreligion og kirke. I de nye grunnlovsparagrafene fra 2012 fikk denne utviklingen sitt konstitusjonelle uttrykk. Men den nye grunnloven aktualiserte også enhetsutfordringen, ettersom lovgiverne løftet frem vår nasjonale kristne tradisjon og lot den inngå i fremtidsvisjonen for vårt land.

Skal det norske samfunn gå videre etter emansipasjonslinjen, må Grl §§ 2 og 16 endres. Det kristne verdigrunnlag og særstillingen for Den norske kirke faller da bort. Bare demokrati, rettsstat og menneskerettigheter vil da være igjen. En utvikling som man ikke kan overse - ikke minst på bakgrunn av innvandringen - er en løsere enhet i samfunnet, som minner om mønsteret i feudalsamfunnet, med selvstendige parallellsamfunn styrt etter ulike ideologiske/religiøse prinsipper.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Greta Aune Jotun kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
8 minutter siden / 126 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
9 minutter siden / 541 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
rundt 1 time siden / 541 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 880 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 880 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Den forræderiske reklamen
rundt 1 time siden / 312 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 598 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
rundt 1 time siden / 126 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 598 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 598 visninger
Les flere