Bjørn Solberg

Alder:
  RSS

Om Bjørn

Leder av Borg bispedømmeråd og med det medlem av Kirkemøtet i Den norske kirke.

Bor i Mysen. Pensjonist, tidligere rektor.

Følgere

Vi som står på nominasjonskomiteens liste i Borg, er tydelige på at alle som er døpt, er fullverdige medlemmer i kirken.

I lørdagens Vårt Land tilkjennegir redaktør Simonnes at han er skeptisk til kampanjen for å få flest mulig til å stemme ved kirkevalget. Utgangspunktet for hans betraktninger er dels en samtale med en kirkekritisk person som skulle bruke stemmeretten sin, og Bjørn Eidsvågs forskjellige uttalelser, både før og under årets valgkamp.

Redaktøren er klar over den prinsipielle tenkningen som ligger til grunn for at alle kirkemedlemmer har stemmerett fra de fyller 15 år, men han mener tydeligvis at det ikke bør gjelde; og iallfall ikke for de som er kritiske til kirken, og som (nesten) aldri setter sin fot der.

Det er underlig at redaktøren vil kaste over bord et prinsipp, med utgangspunkt i et par eksempler. Prinsippet om at dåpen er eneste kriterium for medlemskap i Den norske kirke, gjelder i dag, og Kirkemøtet har vært tydelig på at slik skal det være i fremtiden også. Kirkemøtet er også tydelig på at kirken skal ha en demokratisk oppbygning, og at alle medlemmer har stemmerett. (Les gjerne vedtakene i KM-sak 04/15). Vi kan jo ikke stå utenfor valglokalet og vurdere folk: «Du får stemme, for du har vært her tre ganger siste halvår, mens du ikke får stemme, for du har ikke vært her siden din sønns konfirmasjon». Eller: «Siden du har problemer med jomfrufødselen, bør du avstå fra å stemme».

Jeg tror redaktør Simonnes egentlig innser at det blir svært vanskelig å trekke grensen mellom «aktive» medlemmer som bør bruke stemmeretten, og «passive» som bør holde seg hjemme. Og hvor kritisk skal man ha lov til å være, uten å miste stemmeretten?

Simonnes viser til at samfunnet er annerledes nå enn på Luthers tid. Det er riktig, men ikke noe argument mot den allmenne stemmeretten. Samfunnet hadde endret seg mye fra 1500-tallet til 1920 også, det var først da kirkemedlemmene fikk noe demokratisk innflytelse. I løpet av disse 100 årene har nok kritikerne blitt flere, men samtidig er kirkemedlemmene bedre utdannet og godt nok opplyst til å ta sine valg. Prinsippet om dåpen som eneste medlemskriterium, og prinsippet om medlemmenes demokratiske innflytelse må beholdes. Fjerner vi disse prinsippene, er vi ikke lenger folkekirke.

Simonnes er også en tur innom finansieringen av kirken, og får det til å se ut som om det ikke koster noe å være medlem der, mens medlemmene i andre trossamfunn må betale medlemsavgift. Slik er det jo ikke. Medlemmene i Den norske kirke, betaler via skatteseddelen, så får andre trossamfunn en støtte som tilsvarer den støtten stat og kommune yter til DnK. Det kan skrives mye om det fornuftige i en slik ordning, som har bred politisk støtte, men plassen tillater ikke det.

Vi som står på nominasjonskomiteens liste i Borg, er tydelige på at alle som er døpt, er fullverdige medlemmer i kirken. Derfor oppfordrer vi alle til å bruke stemmeretten sin, og ønsker selvsagt at de legger vår liste i stemmeurnen.

Bjørn Solberg
Leder Borg bispedømmeråd
3. kandidat Mangfoldig folkekirkes liste i Borg.

Gå til innlegget

Derfor vil vi kalles Mangfoldig folkekirke

Publisert rundt 5 år siden

Vi som står på nominasjonskomiteens liste, synes det er rimelig at vi får bestemme navnet vårt selv, og vi tror ikke velgerne blir forvirret av det navnet.

Vårt Land har 10.og 11. juni hatt oppslag om kirkevalget i Borg, med fokus på diskusjonen om de som står på nominasjonskomiteens liste, skal få bruke et annet navn på listen. Et avisoppslag får naturlig nok ikke med seg alle sider av saken og prosessen, og overskriften «Frykter navnekaos», uttrykker én grupperings oppfatning. Jeg ønsker derfor å utdype vår argumentasjon noe mer.

De kirkemedlemmene som står på nominasjonskomiteens liste til bispedømmerådsvalget i Borg, har ønsket å gi listen et egennavn i tillegg til «Nominasjonskomiteens liste», og vi har samlet oss om navnet «Mangfoldig folkekirke». Men vi ønsker altså å videreføre «Nominasjonskomiteens liste» som undertittel. Arbeidet med nytt navn startet på en samling for kandidatene 26.mai, og er blitt utdypet og bekreftet senere. Dette har nå blitt en sak i mediene, og for valgrådet i Borg, som behandlet vår søknad 10.juni. Søknaden ble avslått, med 3 mot 2 stemmer, men avgjørelsen er anket til Kirkerådet.

Grunnen til at vi ønsker et eget navn, som supplement til det forretningsmessige istedenfor det forretningsmessige «Nominasjonskomiteens liste», er både at det nå er to lister ved valget i Borg, og at vi ønsket å ha et navn som kunne si noe om oss som står på listen. «Nominasjonskomiteens liste» er jo et teknisk begrep.

Vi som står på denne listen, har ulike oppfatninger i konkrete saker som kirkemøtet skal avgjøre. Men vi er enige om at vi både representerer et mangfold, og at vi ønsker oss en mangfoldig kirke der det er rom for ulike meninger og ulike måter å praktisere sin kristne tro på. Derfor navnet «Mangfoldig folkekirke».

Dette navnet har møtt motbør, og argumentene har primært vært formalistiske. Kirkerådets administrasjon har dels vist til regelverket, dels til at det er vanskelig å komme med nye navn rett før lister og infomateriell skal trykkes. Åpen folkekirke argumenterer til dels formelt, og til dels med at det blir forvirring hos velgerne.

Vi som har fremmet dette navneforslaget, er naturlig nok ikke enig i argumentasjonen. Regelverket er i realiteten utformet ut fra en ordning med én liste, nominasjonskomiteens. Den ble offentlig 1. mars, og nå argumenteres det med at ikke noe kan skje med den listen etter den datoen (bortsett fra at kandidater kan melde overgang til en annen liste). Den andre listen, som ble levert noen dager før fristen utløp, kan selv velge navn, og den som er tillitsmann for listen, får redegjøre for hva som er samlende for den. Valgrådet er også enig i at regelverket ikke er tilpasset en situasjon med to eller flere lister, men de har valgt å be kirkemøtet endre reglene. Det er greit, men da får dette virkning først i 2019. Vi har derfor bedt Kirkerådet behandle vår anke og tolke reglene slik at vi kan bruke navnet «Mangfoldig folkekirke» ved dette valget. I et demokrati bør de som står på en liste, få lov til å gi listen et navn, ikke bli diktert av andre. Kirkerådet er det organ som mellom kirkemøtene tolker regelverket, og rådet har også kompetanse til å gjøre mindre endringer i regelverket.

Det har blitt brukt mot oss at vi ikke bør ha et listenavn når vi ikke har et fasttømret program. Til det er å si at «mangfold» er også et program. Og i realiteten er det nok slik at kandidatene på den andre listen også har litt forskjellige syn på flere av de konkrete sakene som kirkemøtet skal behandle fremover, selvsagt da med unntak for den saken som er årsaken til at Åpen folkekirke ble etablert.

Vi som står på nominasjonskomiteens liste, har ikke noe mot at det blir to lister ved dette valget. Det vil bidra til mer oppmerksomhet rundt valget, og det er bra. Men når det har blitt slik, blir det urimelig å argumentere med at kandidatene på nominasjonskomiteens liste ikke kan samle seg om et navn. Situasjonen nå er annerledes enn den var 1. mars. Da var det én liste, med kandidater som var innbyrdes konkurrenter. Når det er to lister, bør de behandles likt hva navnevalg angår. Nå blir det valgkamp mellom listene, i tillegg til at vi som er kandidater, konkurrerer med hverandre. Det gjør vi for øvrig på begge listene! Vi som står på nominasjonskomiteens liste, synes det er rimelig at vi får bestemme navnet vårt selv, og vi tror ikke velgerne blir forvirret av det navnet.

 

 

Bjørn Solberg

3. kandidat på nominasjonskomiteens liste i Borg

 

 

Gå til innlegget

Kirkens arbeid må organiseres

Publisert nesten 6 år siden

Et systematisk arbeid i kirken står ikke i motsetning til lokalt engasjement.

Ellen Hageman har i Vårt Land 13.08. et innlegg der hun fortsetter sin kritikk av folkekirken og rapporteringssystemet i denne kirken. I tillegg anklager hun ansatte for å skape et skille i kirken mellom de som jobber der og de som «egentlig» utgjør kirken, nemlig den gudstjenestefeirende menighet. Flere av utsagnene er av en slik karakter at de ikke bør bli stående uimotsagt.

Hageman liker ikke den åpne folkekirken, der dåpen er eneste medlemskriterium, men foretrekker en kirke kun av de «aktive». De som bare kommer en gang i blant, kan i grunnen holde seg vekk.

Hageman er ikke helt alene om å målbære slike synspunkter, men jeg forstår egentlig ikke at man kan være aktiv i kirken og ha et slikt standpunkt. Kirken må med glede ta mot alle som kommer dit, både de som kommer hver søndag, og de som kommer en sjelden gang. Skal vi ta visjonen om å være en åpen og tjenende folkekirke, kan vi ikke opptre på en måte som gjør at folk føler seg utelukket. 

Og det å være åpen står ikke i motsetning til å være bekjennende og misjonerende. Jeg synes diakon Silje Sjøtveit får dette godt frem i sitt innlegg, der hun trekker frem hvor godt hun blir mottatt som kirkens representant i mange ulike sammenhenger. 

Ikke fritt fall. Et lite eksempel fra mitt nærmiljø: Det kom 180 personer på høymesse i Hærland kirke midt i juli. Det var 4 ganger det normale, og årsaken var nok først og fremst at prosten og organisten hadde skrevet i lokalavisen at man skulle synge noen av Alf Prøysens sanger under gudstjenesten. Noen vil kanskje kalle dette «servicekirke»: Jeg synes det er folkekirken på sitt beste. Den er nemlig ikke i fritt fall, selv om Magne Lerø stadig hevder det.

Hageman er også kritisk til at kirken har rapporteringsrutiner og et visst byråkrati. Slik jeg leser henne, mener hun at en levende menighet er noe som oppstår og lever i små fellesskap der man deler ord og sakrament, der man (sannsynligvis) sprer evangeliet til alle som vil høre. Organisering er noe herk, virker det som.

Organisert i 2000 år. Nå er det for det første ikke slik at kirken bare eksisterer i lokalmenighetene. Lokalmenigheten er viktig, men kirken er mer enn den lokale menighet. Den norske kirke er ikke en kongresjonalistisk kirke, men en nasjonal kirke, som er en del av den verdensvide kirke.

Videre er det slik at kirkens arbeid også må organiseres. Slik har det vært i 2000 år, og det vil nok være nødvendig så lenge vi eksisterer som kirke her på jorden. Omfanget av organiseringen, planene og rapporteringen må selvsagt drøftes kontinuerlig. Det gjøres da også i de valgte organene, men å avskaffe dette er utopi. Og selv om begrepet «målstyring» er et skjellsord for noen, skal ikke kirken la være å sette seg mål.

Et systematisk arbeid står ikke i motsetning til lokalt engasjement og lokale initiativ, men vil tvert imot kunne styrke dette, og bidra til samarbeid mellom menigheter. Menigheten er jo, som nevnt, del av et større fellesskap. 

Er ikke kirken. Hageman avslutter innlegget sitt med en bemerkning om at diakoner og kirkerådsdirektør ikke «er kirka». Det er et utsagn hun burde holdt seg for god til å komme med. Diakon Silje Sjøtveit er glad for at hun som ansatt i kirken, blir godt mottatt i mange sammenhenger, mens Paul Erik Wirgenes i Kirkerådet på en grei måte forklarer hvorfor det er behov for en viss rapportering i kirken (Vårt Land 11. august). Ingen av dem gir uttrykk for at de tror at de «er» kirken. Og ingen av dem understreker noe skille mellom ansatte i kirken og oss andre, slik Hageman insinuerer.

Vi skal være glad for alle som ønsker å gjøre tjeneste i kirken, som prest, trosopplærer, kirketjener eller i annen tjeneste. Så skal vi være glad for alle som bruker av sin fritid til å utføre oppgaver. Men de ansatte er nødvendige, ikke minst fordi utviklingen i samfunnet har gjort at færre mennesker har tid og krefter til å påta seg lederoppgaver.

Så får vi som er med i råd og utvalg, hjelpe de ansatte til å prioritere oppgavene som skal løses, og så får vi hjelpe til med å utføre de oppgavene som det ikke er nødvendig å ha særskilt kompetanse for å utføre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19. AUGUST 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 1472 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
28 dager siden / 1286 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
8 dager siden / 1046 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
5 dager siden / 928 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
27 dager siden / 590 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 537 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere