Britt Margrethe Kvaran Elli

Alder:
  RSS

Om Britt Margrethe

Har vært reisende forkynner og foredragsholder i mange år, pastor i seks år. Har skrevet bøkene "Jeg våget å leve", "Frykt ikke - Påbud eller tilbud?" og "Frykt eller mulighet - Et bidrag i kampen mot islamfrykt".
Bachelorgrad i samfunnsvitenskap ved Universitetet i Oslo, studier i kommunikasjonsteori og relasjonsutvikling ved Diakonhjemmets høgskole.
www.brittelli.no

Følgere

Håndhilsen til besvær

Publisert 6 måneder siden

Denne uken falt dommen i saken der lærervikaren ønsket å få hilse på kvinnelige kolleger på en annen måte enn de var vant til. Det falt ikke i god jord hos en av kvinnene han hilste på. Han ble nektet fornyelse av lærervikariatet sitt. Han rapporterte saken til Diskrimineringsnemnda, underlagt Barne- og likestillingsdepartementet, da han oppfattet seg utsatt for diskriminering.

Vike ved konflikt. 

Nemndleder Ivar Danielsen sier i en pressemelding at «dersom en skulle tillegge konservativ praksis innenfor en religion avgjørende vekt, ville dette kunne være uheldig for en ønsket samfunnsutvikling. Bakgrunnen for at likestilling mellom kjønnene som ideal står såpass sterkt i Norge, er blant annet at religiøs konservativisme har måttet vike ved konflikt.»

Hvordan kan denne hilsemåten være nedvurdering eller diskriminering av kvinnen, da en del muslimske kvinner har den samme praksis overfor menn? I de tilfellene snakker man aldri om at kvinnen «diskriminerer» mannen ved at hun «nekter» å holde i hånden hans. En kvinne i Sverige som fikk medhold i en lignende sak, fortalte at bakgrunnen for skikken har med egne intimgrenser å gjøre, og respekt for andres.

Nemndlederen Danielsen trakk også frem at dette skulle ha med religiøs konservatisme å gjøre. Dette har med en kulturtradisjon å gjøre, som slett ikke er svært utbredt innen islam, men som noen muslimer praktiserer. Derfor er det vel snarere en kulturtradisjon fremfor en religiøs skikk.

Kulturelt betinget. 

Hilseritualer varierer over hele verden og er kulturelt betinget. Målet med å hilse, er at den andre blir anerkjent og sett. Det er ingenting i måten denne mannen på Ekeberg skole hilste på, som skulle tilsi at han ikke anerkjente kvinnene. Altså kan man ikke konkludere med at han handlet diskriminerende overfor sin kvinnelige kollega.

I 2016 ble det en stor nasjonal debatt i Sveits da en skole lot to syriske brødre få slippe å håndhilse på kvinnelige lærere. De fikk hilse på sin tradisjonelle måte. Debatten førte til at myndighetene overprøvde skolens beslutning. Begrunnelsen var blant annet at «integrering» av innvandrere teller mer enn studenters trosfrihet.

Og da kommer vi tilbake til spørsmålet om meningen med inkludering og integrering skal være at andre må bli og være akkurat som oss. Er den norske folkesjela blitt så sår og krenkbar at det føles så vanskelig å utsette oss for andre måter å være på, andre måter å betrakte verden rundt oss på?

Må ta hensyn. 

Til slutt vil jeg spørre hvordan Diskrimineringsnemnda kan fatte et vedtak som de har gjort i denne saken, når Likestillings- og diskriminerinsgombudet oppfordrer til følgende i sin offisielle veiledning til arbeidsplasser: «Arbeidsgivere må ta hensyn til at det kan være ulike religioner og livssyn på en arbeidsplass. Både myndigheter, organisasjoner og arbeidsgivere har ansvar for å tilpasse dagens ordninger på norske arbeidsplasser til en ny virkelighet.»

I Arbeidsmiljøloven står det: «Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.»

Det å tvinge på noen en atferd som er unaturlig for dem, når det lett kan erstattes med en annen handling som utviser like stor anerkjennelse og respekt, kan neppe sies å være å legge til rette for en arbeidstakers integritet og verdighet

Gå til innlegget

Moderne tro og kammertonekompetanse

Publisert over 1 år siden

Moderne tro må være bærer av universalt aksepterte verdier og normer for menneskelig interaksjon. Den må bygges på noe som har grunnlag i en virkelighetsforståelse som er felles både innenfor kirkens vegger og i resten av samfunnet. Og den forutsetter vilje til å møte noen som ikke tenker som meg.

Moderne tro – hva er det?

Vi må vel kunne forvente at en moderne tro i det minste er en tro som er aktuell og relevant for samfunnet vi er en del av, og som kan formidles i både språk og kultur på en måte som er forståelig i konteksten av tiden vi lever i. Med dette som utgangspunkt, kan jeg avlede at en Gudstro hører hjemme i et moderne samfunn kun i den grad den kan relatere seg til det moderne individets hverdag. Det vil ikke si det samme som at Gudstroen vil være like spiselig for alle. Men det må kunne kreves at den blir formidlet på en måte som kan forstås i lys av nåtiden, slik den arter seg i den delen av verden der den aktuelle troen skal formidles. Og da må det foreligge et felles utgangspunkt.

Moderne tro må være bærer av universalt aksepterte verdier og normer for menneskelig interaksjon. Den må bygges på noe som har grunnlag i en virkelighetsforståelse som er felles både innenfor kirkens vegger og i resten av samfunnet. Og den forutsetter vilje til å møte noen som ikke tenker som meg.

 

Toleranse og respekt – glemte verdier?

Ord som toleranse og respekt har nær lidd falitt i det kalde nord. Toleranse blir i dag gjerne forstått slik at noe simpelthen skal tåles – eller tolereres -  og eimen av arrogant overbærenhet på den ene siden og likegyldighet på den andre, siver gjennom dalstrøkene. Men toleran-se handler ikke minst om å aktivt gi rom for forskjeller og ha kapasitet til å leve svært godt med andre verdensanskuelser enn min egen. Det blir toleranse først når jeg utviser den overfor noen jeg er svært uenig med. Da kreves trygghet og tro på eget ståsted slik at forskjellene ikke kjennes truende. Og uten toleranse, finnes heller ingen respekt. De er to sider av samme sak.

Respekt blir ofte fremstilt som noe andre skal ha for oss og for vår kultur. Men hva med å respektere hverandres forskjeller, og samtidig være tydelig på egen identitet og eget ståsted? Respekt for andres grenser innebærer også respekt for at individet er den eneste som skal ha rett til å definere hvem man selv er.

Toleranse og respekt, til forveksling lik raushet, forutsetter en solid, indre ballast og en klokkeklar, indre kammertone som jeg er villig til å justere i forhold til andres når jeg skal tre ut av min egen solisttilværelse og være med og spille sammen med de mange andre i samfunns-orkesteret.

 

Kammertonekompetanse i møte med andre

Alle individer har sin indre kammertone – som setter tonen for den enkeltes indre harmoni og integritet – for normer og standarder man har valgt at ens liv skal styres etter. Det er som et indre kompass, uansett religion. Uansett tro.

Min egen kammertone er påvirket av eget levd liv. Derfor er den også i utvikling og endring. Og min er nok ikke helt lik din. Samklangen kan risikere å være i ubalanse og lite samstemt hvis begge skal insistere like hardnakket på at det er ens egen kammertone som skal gjelde. For at jeg skal kunne forstå deg som tror, tenker og føler annerledes enn meg, kan det være en god idé for meg å stemme mitt indre etter din tone, så jeg kan se og høre deg bedre. Iallfall med tanke på melodien vi er i ferd med å finne frem til i fellesskap. Etterpå kan det være din tur å sette din egen indre tone på vent og være villig til å lytte uforbeholdent for å stemme etter min, så tonene fra vårt indre kan lyde ved samme frekvens og gi harmoni i prosjektet det er å leve sammen i et felles samfunn.

Kammertonen er tonen som et instrument blir stemt etter. Ved en internasjonal stemmetonekonferanse i 1939 ble tonehøyden for kammertonen «A» fastlagt til å klinge med en frekvens på 440 hertz. Dette er anført som standard. Den klassiske metoden for å angi denne kammertonen, er ved å bruke en stemmegaffel. Min kultur, bakgrunn og levde liv er stemmegaffelen min som min kammertone stemmes etter.

Men når det gjelder et orkester, der mange spiller sammen, er det akseptert praksis at man kan vike av fra kammertonen som er vedtatt som standard. Der kan for eksempel kammertonen bli gitt av en obo, eller av solisten i musikkstykket. Den faktiske pitch et orkester benytter, er derfor varierende. Det finnes altså ikke én fast, standard kammertone som skal gjelde når flere spiller sammen.

 

Forskjeller er muligheter

Under Roseseremonien i forbindelse med 22. juli 2011, sa Kronprinsen blant annet:

«… Vi vil ha et Norge hvor vi lever sammen i felleskap, med frihet til å mene og ytre oss. Hvor vi ser forskjeller som muligheter. Hvor friheten er sterkere enn frykten.»

Fortsatt er det mange som frykter andres tro. Som er redd for at ens egen tro skal gå til grunne i møte med den andres. En slik tro vil ikke tåle samfunnsendringer og vil ikke klare å kommunisere med sin samtid.

Det er bare forskjeller som kan gi muligheter for at jeg blant annet skal oppdage behovet for å finjustere min egen kammertone. For kanskje den er blitt ustemt som følge av at jeg har stått statisk stille over lengre tid, isolert meg fra andres innfallsvinkler; uten evnen til å la meg be- vege av min egen eller andres stemmegaflers korrigerende vibra-sjoner, uten vilje til å la meg utsette for andre perspektiv enn mitt eget.

Den moderne troen blir til i møte med den andre. Når jeg er villig til å lytte etter din kammertone, kan den nemlig vekke en nyanse i min egen som jeg ikke har oppdaget før. Uansett om troen heter humanetikk, kristendom eller islam. Når vi er villige til å fylle spaltemillimetere med nysgjerrige spørsmål, refleksjoner og undring i stedet for å bruke egen slegge i angrep mot forskjeller, i dødsangst for å miste meg selv, først da kan vi begynne å snakke sammen. Først da kan vi bygge plattformer for å bli bedre kjent med hverandre og skape harmonisk samspill og mulighet for gjensidig respekt, toleranse og raushet i den overordnede hensikten å utvikle rene toner og nye harmonier i samfunnsorkesteret.

 

Britt M. Kvaran Elli

Gå til innlegget

Å inkludere to vers fra koranen i et julespill er en naturlig og raus gest.

Stigeråsen skole i Skien skal fremføre et julespill som inneholder to vers fra koranen. I en lederartikkel (Dagen, 9. november) skriver redaktør Vebjørn Selbekk indignert at nå vil skolen gjøre julen «litt islamsk også».

Selv vil han ha seg frabedt at islam og Koranen blandes inn i den kristne julefeiringen, og skriver at «den islamske religionens innflytelse lures inn på nye områder».

Men det er da ikke muslimer som har innført dette innslaget i skolens juleforestilling?

For det finnes minst to sider i denne saken også.

Samme stamfar. Mitt perspektiv er slik: De tre største verdensreligionene kommer fra én og samme stamfar. Våre historier og vår tro er sterkt sammenvevd og overlapper hverandre på
flere områder. Julefortellingen
er noe av det som islam og
kristendom har felles. Denne
er helt fremmed for jødene.

Både troen på jomfrufødselen og fødselen av Jesus som et mirakel, skapt av Gud, uten jordisk far, er felles for muslimer og kristne.

Derfor ser jeg på dette innslaget i en juleforestilling som en helt naturlig og raus gest, der vi inkluderer muslimene i det vi har felles i vår julefeiring. Raust fordi det ved henvisning til Koranen, inkluderer noe som i utgangspunktet er fremmed for oss, men som vi viser oss trygge nok til å romme.

Arabisk for Gud. Det falt Selbekk tungt for brystet at to elever som skulle forestille engler tilba «Allah». Allah er arabisk for Gud, det betyr rett og slett Gud.

Kristne arabere ber også til Jesu Kristi Far som Allah. Fordi det betyr Gud. Derfor er det ikke strengt nødvendig å bruke ordet «Allah» i forestillingen, men like fullt en gest som inkluderer muslimene i det vi har felles i troen.

For dette handler om felles ståsteder. Om å utvise genuin respekt for hverandre på det som er en felles plattform. Uten en slik innstilling, kan vi bare glemme å inkludere muslimer i det norske samfunnet.

Og har vi virkelig så liten tillit til vår egen kulturarv at vi skal kjenne oss truet bare fordi vi fremhever likheter i forskjellige religioner?

Ham jeg forkynner for dere. Da Paulus stilte seg frem for «avgudsdyrkerne» på Aeropagos, ropte han: «Jeg ser at dere på alle måter er gudfryktige!» De hadde reist gudestøtter over hele byen, med påskriften «Til en ukjent gud». Paulus kvitterte: «Den Gud dere ikke kjenner (med klar henvisning til gudestøttene!), det er ham jeg forkynner for dere.»

Det finnes muslimer overalt i det norske samfunnet. På arbeidsplassene, i nabolagene og i skolene våre. De er overalt. Vi er tjent med å inkludere dem i det som æres skal, og stå sammen i det vi er enige om.



Britt M. 
Kvaran Elli, forfatter av boken «Trussel eller mulighet? Et bidrag i kampen mot islamfrykt.»

Gå til innlegget

Når sterke røster som har stor plass i mediene angriper norske muslimer som feirer id, bidrar det til å undergrave fellesskapstanken som alltid har preget det norske samfunnet. Det fører til frykt og skepsis mot en hel folkegruppe. De samme røstene krever inkludering, integrering og like menneskerettigheter for alle, men bidrar i virkeligheten til å isolere muslimer fra «oss andre».

Søndag for en uke siden deltok statsminister Erna Solberg i id-feiringen til norske muslimer. Hun gratulerte dem med dagen, og trakk frem noen likhetstrekk i rammene rundt id-feiringen og julefeiringen – som familiehygge, god mat, utdeling av gaver, samling i hjemmene så vel som i storfellesskapet.

Hun påpekte betydningen av at vi i Norge klarer å bygge en fellesskaps-kultur. Hun viste til ekstreme islamistiske og anti-muslimske strømninger, samt terrorhandlinger fra begge hold. Hun viste også til enkelte krefter som prøver å skape splittelse og mindre samhørighet.

Noen av disse sistnevnte stemmene har ropt høyt og skrevet med store bokstaver uken etter, ikke minst Hege Storhaug og med-skribenter i Human Rights Service. Jeg saumfarte internett for å se om jeg kunne klare å spore opp noe som kunne ligne i det fjerneste på Storhaugs forklaring av bakgrunnen for muslimers feiring av id. Hun mener det er en feiring av et blodig slag under Mohammeds ledelse på 600-tallet. Det er feil. Det er en konsensus fra både islamske miljøer og andre (Arab News, USA Today, cnn.com og aljazeera.com, al-islam.org).  om at id ikke har noen forbindelse med noen historisk hendelse eller verdensanliggende. Det er utelukkende en åndelig feiring. Det er dagen da muslimer takker Gud for å ha gitt dem villighet, styrke og utholdenhet til å gjennomføre fasten. Dagen feires med jubel og glede, og ved å gi gaver til familie og donasjoner til trengende. Det fremgår også at id-feiringen skal preges av tilgivelse og takknemlighet. Nettsiden al-islam.org oppfordrer muslimer til å fokusere på å styrke et samfunn basert på gjensidig respekt, kjærlighet og forståelse i det kommende året.

Altså: hvis opphavet til id-feiringen er det Storhaug skriver, er det i så fall en så godt bevart hemmelighet at selv ikke muslimer er klar over det.

Ved id-feiringen i Addis Ababa i år, sa Sheikh Mohammed Nur: «Muslimer i landet må reise seg mot og være årvåken for ekstremistiske elementer.» Han talte på et stadion fylt av mennesker. Id feires nemlig ofte på åpne sletter eller i store, åpne arenaer. Dette i tydelig motsetning til Storhaugs påstand om at de kun gjør det her i Vesten, som en «religionspolitisk maktmarkering». Sitatet fra Nurs tale bærer ikke akkurat preg av det. Konspirasjonstenkningen vil ingen ende ta. Storhaug går i strupen på Solberg og utfordrer statsministeren på om hun virkelig synes at id-feringen ligner på juleevangeliet, selv om det fremgikk tydelig av talen at det var rammen rundt feiringene Solberg henviste til. Storhaug fortsetter i sin artikkel med å mistenkeliggjøre alle Norges muslimer.

Når slike sterke røster som har stor plass i mediene angriper norske muslimer som feirer id, bidrar det til å undergrave fellesskapstanken som alltid har preget det norske samfunnet. Det fører til frykt og skepsis mot en hel folkegruppe. Disse røstene krever inkludering, integrering og like menneskerettigheter for alle, men bidrar i virkeligheten til å isolere muslimer fra «oss andre». Det blir en oss-mot-dem-retorikk som er skremmende, særlig når den bygger på «fake news» som ikke kan oppspores noen sannhet i og verifiseres, men som derimot er svært enkelt å avkrefte ved noen enkle undersøkelser på internett. Det er mange nylige undersøkelser fra flere land i Nord-Europa, også Norge, som viser at muslimer, så vel som ungdom, voksne og eldre, blir psykisk syke av å bli hengt ut i mediene for sin tro og selve sin identitet. Ensidige, skjeve, spydige og direkte feilaktige nyhetsoppslag bidrar bare til å isolere dem. Det er det ingen som er tjent med.

Samfunnet er heller ikke tjent med at Storhaug og hennes meningsfeller til stadighet trekker frem grelle enkelteksempler og projiserer disse på hele den norske muslimske befolkningen og islam generelt. Islam er i endring! Muslimer tenker nytt og er i ferd med å starte en ideologisk revolusjon innenfra. Disse trenger vår støtte, ikke mistenkeliggjøring!

Storhaug skriver på rights.no at statsministeren heller skulle ha sagt følgende da hun ble invitert til å tale ved muslimenes id-feiring, som tilsvarer vår jul i betydning: "Vet dere hva, jeg synes det er på tide at dere nå viser oss nordmenn og andre nye nordmenn tillit. At dere behandler oss som likeverdige. At dere slutter å se på oss som vantro. At dere slutter å se på oss som mindreverdige. Jeg mener det er på tide at dere oppdrar barna deres til å leve som frie mennesker i samfunnet vårt. "

Det skulle ha tatt seg ut! En slik "tale" ville ha lagt til grunn den samme mistenkeliggjøringen og generaliseringen som Storhaug utviser, som om de 8000 som sto der, var kjennetegnet av disse karakteristikkene. Denne generaliseringen er et samfunnsproblem.

Jeg er vel vitende om at mine meningsmotstandere vil hevde at jeg er uvitende og ikke har peiling på hva jeg snakker om, gjerne i spydige og usaklige vendinger. Det får jeg tåle. Min oppfordring til folk er: Gå disse røstene nærmere etter i sømmene! Ikke godta fryktpropagandaen, men tenk selv og sjekk etter om det stemmer. Vi trenger å rette blikket mot alt det positive som skjer blant mange muslimer som ønsker endring av forhold som ikke er forenlig med våre verdier. Deres stemmer begynner å bli hørt, og ved å støtte dem i det offentlige rom og ikke generalisere alle muslimer, er vi med på å forsterke stemmene deres og gi dem et ekko som blir langt kraftigere og når enda lenger.

Jeg tenker det må være en langt mer konstruktiv tilnærming som kan få andre resultater enn å hisse store mengder mennesker til strid mot en hel folkegruppe, der de fleste ikke ønsker annet enn å leve i harmoni i et samfunn basert på de verdiene vi har. Det er tross alt derfor de kommer hit med sine barn. La oss sørge for at de barna kan vokse opp til å bli sterke og trygge borgere og kjenner seg inkludert, ikke farliggjort.

 

Britt Margrethe Kvaran Elli

forfatter av boken

"Trussel eller mulighet? Et bidrag i kampen mot islamfrykt" (pulsforlag.no)

Gå til innlegget

Kan man være "sann" kristen og likevel være skeptisk til Trump? Det er mange som mener det er plent umulig.

I såkalt "sosiale" medier finnes det én gjennomgangstone som går igjen for tiden. Det uttrykkes av mange som uforståelig at ikke alle kristne forstår hvilken gudfryktig mann Trump er, og videre hvordan noen kan være kristen uten å forstå at Trump er den rette mann til å lede "Den frie verden".

Jeg og flere med meg har uttrykt at vi mangler forståelse for at han er valgt til amerikansk president. Da får vi høre, også av profilerte kristne predikanter, at det er forskjell på kristne som har fått sine "øyne åpnet" av Gud så de ser hvem Trump virkelig er (en Guds mann, på linje med gammeltestamentlige profeter og konger av Israel), og kristne som ikke har fått sine åndelige øyne åpnet. Videre uttrykkes av de samme kristne Trump-tilhengerne vantro over at vi andre kan uttrykke slik forakt for "Guds Ords renhet og sannhet" ved at vi ikke støtter ham.

DA stusser jeg.

Det kristnereligiøse landskapet har ikke forandret seg mye siden Jesus fysisk gikk på støvete veier i Midtøsten. Du vet, han som brukte hver eneste dag av sitt liv i tjeneste for sin og vår Far, til å lære oss at det er viktigere å VÆRE rett enn å HA rett. At det er viktig å sette vår neste foran oss selv, at den som er "sist, er først". At den som er "minst, er størst". Han som lærte oss at sabbaten er til for mennesket, ikke motsatt. Han som holdt talen på Saligprisningens berg. Som lærte at det er de ydmyke som skal arve jorden, og at de som sørger skal trøstes, og at det er de som skaper fred som skal kalles Guds barn. Som lærte oss at barmhjertighet er høyt hevet over lovens bokstav. Han som lærte oss at bokstaven dreper, men at det er Ånden gjør levende.

 

De semittiske språkene, deriblant hebraisk og arabisk, ble opprinnelig skrevet med bare konsonanter. Det muntlige, språket, derimot, var spekket med vokaler, for det lar seg jo ikke gjøre å snakke et språk uten vokaler mellom konsonantlyder. Derfor oppsto det ofte problemer med å tolke disse skriftspråkene uten vokaler, for ordene som var skrevet betydde flere forskjellige ting, avhengig av hvilke vokallyder som kom mellom dem og på den måten ga riktig mening.

Derfor innførte man i skriftspråket vokalene fra det muntlige språket. Da oppdaget man også at det kunne medføre utfordringer i å oversette tekster fra grunnspråket, fordi hvert ords betydning kunne variere drastisk, avhengig av hvilke vokaler man satte inn! Og her var det jo mange mulige kombinasjoner. Derfor måtte man lære å lese skriftspråket i sammenhengen det sto i, og ikke minst i sammenheng med resten av helheten, for å finne ut hvordan alt hørte sammen og hva enkeltordene måtte bety.

I overført betydning kan vi si at fariseerne på Jesu tid så bare noen av bokstavene i loven. De så bare konsonantene. Uten barmhjertighet og et bibelsk menneskesyn, ble ordene feiltolket og omsatt i egoisme, utnyttelse av mennesker, hersketeknikk, tyranni, sarkasme, følelsesløshet og dom.

 

Barmhjertighet er vokalene mellom konsonantene, som gjør budskapet menneskevennlig - som ha kraft til å skape endring i menneskers liv, ikke dømme. Som har kraft til å reise opp mennesket til det Gud har tenkt.

 

Det kunne fariseerne aldri få til. Det var viktigere for dem å HA rett (slik de oppfattet det ”rette”, helt uten "vokaler”) enn å VÆRE rett.

 

Og vi utfordres av mange trosbrødre og -søstre: ”Hvordan kan dere som kristne la være å være begeistret for Trump? Hvordan kan dere si dere er kristne og likevel forsvare fosterdrap?!!! Hvordan kan dere forsvare homofilt ekteskap??” Det er vel ikke sikkert at vi gjør det. Vi spør oss vel kanskje heller om det blir slutt på abort eller homofili i Amerika med et pennestrøk på et dokument innbundet i skinn av den flotteste kvalitet. Signert av en mann som lever fjernt fra menneskene dette berører. Kanskje vi bare tenker at det ikke er de kristnes oppgave å fortelle verden hvordan de skal leve, men sørge for å VÆRE rett selv, så vi kan være saltet som skal svi i åpne sår.

Verden går bare i én retning. Det eneste håpet er kristne som salt. Vi er salt gjennom måten vi lever på. Ikke måten vi dømmer på. Det er det Gud selv som skal ta seg av. Det blir senere.

Det er derfor jeg som kristen heller ville ha sett Hillary Clinton som president. For at ikke Trump skulle være det. Med sin manglende karakter, utrygghet på seg selv som gir seg uttrykk i det som kan oppfattes som stormannsgalskap, og ubibelske kvinne- og menneskesyn, er han ingen "Man of Honour".  Slik jeg ser det, er han ingen representant for evangeliet, eller for Guds Ord.

Han mangler alle vokaler.

Så man skal kanskje slutte å dømme kristne som ikke er hoppende glad for å se Trump som Verdens mektigste mann.

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere