Terje Finne

Alder:
  RSS

Om Terje

Følgere

HEF bør nå nedlegges eller oppløses

Publisert rundt 5 år siden

En rektor assosierer nå HEF med en omvendt Taliban-skole. Se nedenfor.

Hvis du bekjenner overfor en heffer at du ikke utelukker at Gud eksisterer, drar han seg fort i skjegget og okker seg høylydt, eller så sukker han i ergrelse eller fortvilelse over at du kan være så dum. Så svakt at du nesten ikke merker det. 

Det kan av og til virke som om heffere gråter med en stillhet som kan minne om pur uskyld og renhet i hjerte.

Og hvis noen skulle betvile den påstand at mennesket i seg selv og for alltid er godt, så vil de påstå at du er selvgod inntil det tragikomiske.

Og hvis du sier at bare En er god (Gud), så får de lyst til å kaste halvlitere på deg eller søle rødvin.

De godter seg storlig over å ha lyktes med å få folk flest til å føle seg skamfulle eller tragikomiske skulle de f eks komme til å tenke eller si «jeg arme syndige menneske», slik man messet i kirken i gamledager for lenge, lenge siden. 

Og de har rett i at den tiden er forbi, for lengst, selvsagt. De har sannelig klart å høste inn store triumfer i syndefrihetens navn, disse hefferne. Tror de. 

Men er et sunt med så mye okking? Bør heffere beskyttes mot seg selv?

Hvorfor forby forbundet HEF, - forbundet av de med overbevisning, de «overviste»?  Vel, jeg snakker ikke om å forby. Jeg mener at HEF kanskje heller burde legge seg flat, eller legge seg ned, eller underkaste seg ett aller annet åndsregime, med en klar ekstern oppdragsgiver. For å kunne hente sin legitimitet utenfor seg selv heller enn å bygge på sine egne fortolkninger av seg selv. 

-Hvis humanetikerne var en skole, ville de ha væt en omvent taliban-skole, sier sosiolog og rektor ved Markedshøyskolen, Trond Blindheim i dag til bl a avisen Dagen. – Dogmet er konsekvent ikke-tro, inklusive skepsis til dem som tror – med andre ord ikke-religiøs fanatisme, sier rektoren.

Ja, da er det vel på tide at hefferene legger seg. Men hvorfor bør de? 

Jo fordi «heffere» i HEF bl a driver skadelig, usann og nedbrytende misjonering i bl a barnehaver og ellers i enhver situasjon og på ethvert sted hvor det byr seg en anledning og hvor de får slippe til i det offentlige rom og i media. Man bruker aktive og passive hersketeknikker uten blygsel, (uten at jeg kan gå nærmere inn på dette her, men slik kan noen se det). 

Hefferne har som målsetting å undergrave vår judeokristne arv, og vår sivilisasjon, som bygger på denne. Metoden forbundet anvender seg av er å skape en endret grunnholdning i befolkingen ved f eks å promotere menneskeverdet kun som et aksiom og ikke som villet og skapt av Gud i og med at Gud skaper mennesket i sitt bilde og sin likhet. 

Fordi noen heffere dessuten  tilnærmet utsetter visse barn som – i sin undrende klokskap f eks har lært seg å folde hendene i bønn - for latterliggjøring, demonisering, stigmatisering, hets, trakassering og regelrett mobbing. 

Det samme gjelder barn som tror at Jesus er oppstanden etter å ha blitt urettferdig korsfestet. Slike barn skal møtes med kronisk skepsis, og hvor mulig, forsøkes omvendt til et livssyn som av humanetikere anses for mer «bright», dvs i praksis mer intelligent. 

Dette har hefferne til felles med muslimene, som synes det er avskyelig å tro at Jesus ble korsfestet og at han oppsto fra de døde på den tredje dag. 

Hefferne tror, ser det ut for  – akkurat som noen muslimer – at de er de beste folka og for muslimenes vedkommende bekreftes dette i Koranen. Man kan lure på hvor hefferne eventuelt skulle få en lignende bekreftelse fra for dette. Man venter antakelig forgjeves på svar. 

Noen heffere mener at troende barn er blitt lokket inn i et forferdelig livssyn hvor det bl a annet snakkes om arvesynd og synder til antatt hormonstyrte konfirmanter, som slettes ikke trenger å høre om synd, eller å bli utsatt for slike horrible påstander. 

Det underlige her er at hefferne forutsetter som et aksiom at konfirmantene ikke kan tenke selv og at de ikke evner å styre sine laster, lyster og begjær. Og at noen bør gi dem et hint. 

Andre heffere sprer på en manisk, utrettelig og konsekvent måte hatske fordommer og forestillinger om mennesker som mener at homofilt samliv strider mot den universelle naturlov og Guds ord. 

De har en forkjærlighet for å mene at ungdom i puberteten nærmest skal la hormonene få herse uten kontrollmekanisme og uten påvirkning fra kirken og at ungdommen skal innprentes dette på en dogmatisk, selvsikker måte.

Visse heffere oppfordrer til forakt og nedlatenhet overfor gudstroende som er imot at homofilt praktiserende par skal få Kirkens (eller moskeenes) velsignelse. Forbundet – dvs «heffere flest» - går inn for lovpåbud, slik at Kirken skal ha en lovpålagt plikt til å vie slike par og vigsle prester som lever ut sin legning som homofile. De påpeker aldri at dette er en høyst inkonsistent tanke ut fra Bibelen. De mener tvert imot at dette er like konsistent som «amen i kjærka». 

Altfor mange heffere promoterer frykt, forakt, distansering og sosial isolering overfor mennesker som tror at verden er skapt etter en plan og har en transcendent hensikt. 

Forbundet motarbeider med alle verbale midler og alle kjente maktstrategier ethvert forsøk på å forklare abort som drap og som en stor og grov synd som bør erkjennes og bekjennes overfor Gud idet synderen omvender seg i Jesus Kristus og søker helliggjørelse overfor den ene rettferdige og sanne Gud. 

Overraskende mange «heffere» tror at kristne driver med kannibalisme i sine sentrale ritualer. De tror at de troende drikker menneskeblod og bokstavelig talt ofrer til gud ved symbolsk å korsfeste et menneske i sin legemlige form, nemlig guds sønn, gang på gang, og for hver gang ritualet gjennomføres, og at dette i tillegg også skjer i «evigheten», villet, i Guds evige Råd. (Jeg har ingen statistikk på dette, men det er opplevd personlig). 

Noen heffere vet riktig nok at ikke alle kristne oppfatter ritualene på denne måten, og at mange kristne ikke oppfatter dogmene som preskriptive. Men mange «heffere» - sammen med muslimer flest -  finner dette gebrekkelig og frastøtende og motiverer dem for å hetse de kristne og skape situasjoner hvor de kan håne dem og beskylde dem for gammel og farlig overtro.

En god del heffere tror også at kristne tror på en pervers «gud» som driver med barnemishandling og at deres gud er en vilkårlig tyrann og skyld i milliarder av menneskers lidelser opp gjennom tidene. 

De tror Gud er sjalu og at han drive med etnisk rensning og at han generelt sett er en frastøtende skikkelse, ja, så til de grader frastøtende at han ikke kunne vært oppfunnet av noen skjønnlitterær forfatter, (- eller humanist?). 

Heffere tror også at kristne er offer for hjernevask i stor skala og at de nedsløves eller forgiftes av sin egen lære og at dette gjør dem mindre kapable enn heffere flest til å takle verden og dens utfordringer og omskiftelighet. 

Kristne mangler evne til å tenke selvstendig og rasjonelt og dette gjør kristne generelt suspekte og mindre troverdige i dagligliv og virke, mener de.

De mener også at kristne ikke evner å se at de er utsatt for en ideologi – det de kristne selv kaller sin tro og sine dogmer – hvis hensikt er å villede og skjule maktposisjoner i samfunnet og at kristne derfor uten å vite det støtter kapitaleiere, storkapital og reaksjon i den underbevisste hensikt å undertrykke eller utbytte seg selv og alle andre «arbeidere». 

HEF har stjålet overgangsritualet konfirmasjon fra Kirken, et ritual hvor kandidaten skal bekrefte den tro han i henhold til kristen tro har fått gratis i dåpen. Den borgerlige konfirmasjon hefferne serverer bygger på dette ritualet, et rituale de imidlertid stripper for den egentlige mening, som er at gudstroen og dermed nåden skjenkes uten forutgående gjerninger. 

Heffernes konfirmanter avspises med at det eneste som kan frelse dem er dem selv. Akkurat slik muslimene hevder. 

For HEF er konfirmasjonen derfor mer å regne som en konformasjon til de voksnes verden hvor kandidaten selv blir minnet på at han må prestere handlinger som gjør ham akseptabel som voksen for andre voksne, tilsynelatende modne, frie og ansvarlige mennesker. 

Konformanten skal likeformes til å tro og innbille seg at han er uten synd og at alt han trenger er en relativ tilgivelse fra andre ivrige tilgivere eller hjelpere som selv ikke egentlig trenger radikal eller absolutt tilgivelse, dvs frelse. 

Hefferne lever og agerer på den utopiske tanke at ingen egentlig er å legge til last for noe som helst, sett i et større metafysisk trosperspektiv. Et perspektiv heffere kaller «overbevisning», ikke tro.

HEF er derfor er slags gjerningsreligion eller gjerningstro som forutsetter absolutt menneskefryk, dvs absolutt tro på mennesket som sisteinstans i alle relasjoner, på bekostning av kristen tro, som forkynners ydmyk gudsfryk, og den erkjennelse – eler bekjennelse – at mennesket er helt avhengig av Gud for i det hele tatt å være skapt og for i det hele tatt å kunne motta nåde, radikal tilgivelse etc, via et stedfortredende offer. (Detter er islam). 

Forbundets medlemmer og sympatisører synes å lide av sterk fobi for radikale begreper som frelse, nåde, forsoning, forløsning og helliggjørelse. I dette kan forbundet ligne mer på islam enn på kristendom i og med at heller ikke islam regner med noen nåde, forsoning eller forløsning og i og med at islam heller ikke regner med noe arvesynd med behov for en mellommann eller stedfortreder, slik Kristus oppfattes i kristendommen. 

Heffere har dessuten en noe nonsjalant rasjonelt forhold til begrepet sannhet og dermed heller ingen tro på at det finnes en absolutt sannhet. Dette standpunkt uttrykker en holdning som logisk sett undergraver heffernes egne premisser, i og med at det de selv sier er at det bare er heffernes sannhet som er absolutt eller objektiv. (Noe de merkelig nok vil benekte!) 

Dette gir god grunn til å mistenke dem for ikke helt å være så klare i toppen som de gjerne foregir å være, og dette er i seg selv et fenomen man bør holde et øye med i tilfelle det skulle spre seg og bli en allmennsannhet – eller allemannssannhet – at hefferene egentlig ikke er så smarte. 

For det turde være opplagt at en organisasjon som logisk undergraver seg selv neppe er samfunnsgagnlig på sikt. De forfører potensielle partnere og sympatisører med absolutt relativisme, en strategi som medfører ansvarsfraskrivelse og tilbaketrekning – og oppmuntrer til selvgodhet og narcissisme - på bred front og i alle relasjoner. (Slik mange utenforstående tolker det). 

En heffer, som antakelig snakker for flertallet, uttrykker det slik angående begrepet synd: «Jeg tror ikke begrepet "synd" er nyttig eller forståelig, jeg tror framfor alt at det viktige, om man ønsker å unngå (visse) handlinger, er å appellere til det gode i de som (potensielt) utfører dem. Det å klistre merkelapper som "synd" og "ondskap" til folk tror jeg er en dårlig måte å prøve å overbevise dem på». (Horn på VD!). 

At heffere helt ukvalifisert kan mene og tro på dette, er til syvende og sist opp til dem, men at modne heffere med høy utdannelse tydeligvis ikke skjønner hva synder og Synden er og hva den innebærer, det viser at åpenheten for andre måter å se virkeligheten på er ganske begrenset, og ja, og ikke bare det, men i tillegg nærmest urovekkende snevert og trangsynt i og med at utviklingen av genuin toleranse ut fra et slikt fundament vanskelig kan tenkes å skje hvis ikke hefferne selv velger å bli mer åpne for selvkritikk og tør å vrake sine uholdbare og selvmotsigende logiske premisser. 

Noen sans eller åpenhet for at syndserkjennelse kan fostre og edle mennesket ved å ansvarliggjøre det i høyeste potens, er en helt fremmed tanke for de fleste heffere, et faktum som burde inngi - ikke respekt for dem -  men kvalifisert skepsis, for ikke å si vantro. 

Hefferne tror i likhet med muslimene ikke på Arvesynden og hele menneskehetens «fall from grace». Å ikke-tro er tydeligvis en sterk tro for hefferen, hvilket er betenkelig. 

Kan man da si at hefferene er overtroriske? Vel, det kommer an på definisjoner, men at de virkelig er overtroiske er en nærliggende konklusjon idet hefferne tror at det begås en stor fornærmelse mot avdøde heffere å måtte bli bisatt eller begravd under tilstedeværelse av  kristne symboler, eller i nærheten av slike. 

Det skulle tyde på at visse heffere tror på et personlig liv eller en personlig individuell bevissthet etter døden. Men ifølge dem selv må dette være overtro. Mao: Her lever man godt med indre spenninger og selvdestruktiv logikk. 

Dessuten: Heffere snakker om, kverulerer om, debatterer og tenker nå så mye om og på Gud at lettere naive mennesker eller utenforstående lett vil kunne tro at Gud virkelig eksisterer, og det ikke bare i hodene på hefferne selv, men i en slags objektiv realitet «out there». 

Gud eksisterer på en forunderlig måte både objektivt og subjektivt, «for meg», for hefferne.  Men at « subjektiviteten er sannheten», med andre ord, ser ut til å ha høyeste prioritet. I sannhet en forvirrende lære, et dogme til besvær. Solipsisme kunne kanskje være et supplement eller et alternativ? Ren solipsisme må være et paradis for heffere. 

Men hvorfor ikke begynne med å slutte å snakke så mye om Gud, særlig kollektivt? Det heter at taushet er gull og i markedsføringen er hovedregelen at dårlig omtale er god reklame eller bedre enn fravær av reklame. Burde ikke hefferne ta følge denne aksiomatiske sannhet og oppløse sitt forbund, rett og slett, i det godes tjeneste, så å si? 

For har ikke hefferne allerede vunnet? Hvem tror på Jesus og mirakler og oppstandelse, i dag? 

Det store flertall i befolkningen antas statistisk begrunnet ikke å tro at det eksisterer en objektiv sannhet. Man er stedet overbevist om at all sannhet er relativ og dessuten at ingen kan sette seg til doms over andre religioner eller kulturer og dette er nettopp heffernes trumfkort, så jo, de har vunnet og vunnet formidabelt, slik sett, og i hvert fall foreløpig betraktet.

Konklusjon: Vi trenger ikke lenger HEF. Hvis HEF skal få fortsette ufortrødent, vil hefferne selv begynne å motarbeide seg selv og sine egne overbeviste som før eller siden vil oppdage at logikken ikke lenger går opp i fundamentet. Ingen er flinkere enn hefferne selv til å undergrave andre heffere og seg selv. 

Heffernes opprinnelige formål om å avskaffe Gud og gjøre alle træller i alle land til ateister er i stor grad oppfylt uten at det kan fremlegges det ringeste bevis for at dette er tilfelle. Men det går altså an å være overbevist om egen fortreffelighet.

At ateismen nå har fått så stort grep om så mange nordmenn er ikke  hefferenes egen fortjeneste, snarere tvert imot, (det er snarer Kirkens egen «fortjeneste»): I og med at Gud står så sentralt og så til de grader i sentrum for heffernes fundamentale fokus klarer nå Gud å få bekreftet sin eksistens og sitt nærvær til en grad og med en intensitet som aldri før, og med en suksess som selv proster og prester ikke klarer å kopiere. 

Jo mer overbevist hefferne i sin avmektighet blir om at Gud ikke eksisterer, jo mer allmektig kan Gud nå åpenbare seg for troen, helt fritt og uavhengig av all gjerrig og snever overbevisning.

Takke Gud for hefferne? 

For min del tror jeg at en del heffere ville ha fått det betydelig bedre med seg selv om heffere flest hadde konfirmert seg eller konformert seg til islam, men dog da med en forkortet utgave av Koranen i bunn.

Gå til innlegget

Hva skal vi tro når forskning synes å avkrefte det vi ser og tror?

For en muslim er den beste kunnskap et menneske kan få eller ha å finne i Koranen og de andre islamske skiftene og uten denne kunnskapen er mennesket fortapt. Med ufullstendig kunnskap, likegyldighet eller unnasluntring med hensyn til «boken», og forbudene og påbudene  i den - og ritualene -  vil det gå like så. «Boken regulerer hele livet, ned i nær sagt minste detalj». 

Dette er overordnet kunnskap. Den gir Allah’s «nåde» og sikrer Alla’s medfølelse, i den grad en ikke-persnlig guddom har slike egenskaper. Koranen er i seg selv et mirakel og å tro på dette miraklet er i seg selv kunnskap, noe de troende skal vite og sette sin lit til i alle sammenhenger. De skal ha en tro som tilsvarer kunnskapen. Men det må legges til: Hvem og hvordan Allah velger og vraker på dommens dag, er opp til Allah.

Den troende kan derfor aldri være helt sikker. Det kommer til syvende og sist an på Allah’s vilje, og ikke først og fremt på Allah’s uforbeholdne kjærlighet. En troende kan derfor ikke ha sikker kunnskap, men han kan forsøke å bevise sin tro, basert på løftene til dem som Allah velger skal være troende, eller vantro. 

Kan det være snakk om «våre best omforente kunnskaper» her? 

Neppe. Den som tror på Koranen, på Allah og profeten er følgelig ekstreme, i henhold til definisjoner, noe vi skal komme tilbake til nedenfor. 

Hva med «snik-islamisering»? Kan vi ha kunnskaper om hvorvidt «den» eksisterer? 

Ifølge visse forskere er svaret positivt: Snikislamisering finnes ikke. Den er et påfunn trigget av ond tro, dvs en bevisst valgt ondsinnet handling for å skade. 

For å ta det første først: Hva betyr snik? 

Om snik eller sniking kan vi ha kunnskap hvis vi blir tatt på trikken. Vi får en bot for sniking og de fleste vil ikke føle seg helt vel med å bli avslørt som en snik. Og dette er noe vi vet. 

Men sniking kan også gi en herlig følelse og dertil hedersmedalje. Vi kan snike oss inn på fienden og dermed bidra til den endelige seier. Vi står igjen som heltemodige og smarte. Vi tildeles priser og godt ettermæle. Vi er stolte over å ha tatt del i et plott som overgår fiendens plott. Vi er de største plottere, hurra! 

Den største plotter er imidlertid Allah selv, ifølge islam og muslimsk tro. Det står at det er slik og skal være slik for alltid og overalt, i Koranen. Den troende kan være sikker på at Allah vinner. For muslimer er dette en kunnskap om Allah, det er et faktum som man skal tro på, hvilket er en påstand det vil falle naturlig for de fleste muslimer å hevde og agere på.

Men dette er ikke en kunnskap som vi kan kalle «vår best omforente kunnskap». Vi vantro kan derfor kalle slik kunnskap ekstrem, ja, normativt ekstrem, ikke bare deskriptiv ekstrem. 

Med en muslimsk befolkning i Norge som vil vokse relativt sterkt i fremtiden vil det logisk sett være naturlig å si at ekstreme oppfatninger vil vinne stadig større grunn her i landet. (Gitt definisjonen, selvsagt). Men dette synes ikke helt å ha gått inn hos landets ikkemuslimer, mennesker av kjøtt og blod som er i stort flertall i forhold til muslimene, som altså målbærer ekstremisme i kraft av en forskerdefinisjon.

Det store flertall i landet velger imidlertid å vende blikket bort fra tanken på at det foregår en prosess i samfunnet som eser ut i ekstreme, strengt normative normer og regler med applikasjon både for tro som vantro.

Fra forsker- og eksperthold oppmuntres man til å gjøre nettopp dette: Vi skal ikke tro at ekstreme holdninger så å si kommer i egen person for å ta oss på fersken. Vi skal ikke tro at gode mennesker som elsker å jobbe og holde fred forsøker å snike seg innpå oss. 

Vi skal tro at det bare er et lite antall muslimer som er ekstreme, selv om islam defineres som ekstrem, for dette er jo sant, altså at muslimer flest ikke forsøker seg med list og lureri.

Muslimer har imidlertid sin misjonsbefaling, en ekstrem sådan, ifølge definisjonen. At islam forkynner kunnskaper som pr definisjon er en form for ekstremisme, skal man ikke fokusere på. Man skal ikke tro at islam som ekstremreligion kommer snikende innpå. Vi skal ikke tro at islam kan utmanøvrere oss. Vi skal ikke gi muslimene den fornøyelse det er å vinne et fotfeste eller brohode ved å snike seg innpå oss. 

For det behøver vi ikke. 

Alt står nedskrevet i Koranen. Det foregår med andre ord en åpen islamisering, en åpen prosess som noen vil kalle snik-prosess eller snikislamisering. Og dette er et paradoks og et dilemma. Man kan bli aporisk av mindre, ved å måtte forholde seg til disse fakta. Eller kanskje apofatisk. Men vi må la det stå til. 

Virkeligheten eller realitetene er for komplekse og overveldende til at man i det hele tatt kan uttale seg systematisk og rasjonelt positivistisk om dem. Man får lyst til å gi opp.

Tåpelighetene blir for mange og uregjerlige til at man kan håpe på å forholde seg noenlunde kognitivt sunt til dem. Man velger heller tilbaketrekning enn konfrontasjon. Ingenting nytter. 

Man ser ting foregå og reagerer på ulikt vis, men å se det opplagte eller innlysende, innebærer en stor risk for å bli blir beskylt for å være rasist, hvis man skulle mene at snikislamisering faktisk er en og knagg å hekte et inntrykk på. 

Man husker kanskje den gang USA ble hatet pga Vietnam. Noen sa at vi måtte motarbeide alt amerikansk. Vi måtte ikke la oss amerkandizere, ble det sagt,  og alle forsto hva det betød. Amerikandizering var en trussel mot vår pure identitet. Men det var ingen til stede som beskyldte oss for amerikanofobi. Det ble ansett som friskt å være mot amerikandizeringe og noe å være stolt av. Ingen var så gale at man brukte en diagnoseformel som fobi mot de som var mot amerikanerne og deres «imperialistic way of life»  den gang.

Men i dag, altså, er man «syk» hvis man bekymrer seg over islamiseringen. 

Det hele er en maskerade som ruller videre som et skjebnehjul ingen kan styre. Det eneste som gjenstår er blod og tårer – frykter noen - og ingen vet om den sterke eller svake vinner, for her er det gjengse tanke- og følelsesparadigme at alle like sterke og like svake, ingen er bedre enn andre og ikke noe er bedre enn noe annet, men, selvsagt, noen er dårligere enn andre. Og de andre er alltid de andre. De er i hvert fall ikke oss. Og dette presiseres i Koranen som en evig sannhet. 

Hva skal man tenke? Hva skal man tro? Hvem snakker med to tunger?  Hvem lurer hvem, hvis vi i det hele tatt kan snakke om organisert sniking eller lureri? Kan vi ta det litt mindre alvorlig alt dette? Kan vi tilstå at et lite fyndord kan si mer enn tusen avhandlinger uten at hensikten er å fornærme eller skade noen? 

Vel, hvis snikislamisering ikke fins, skulle vel problemet være løst av seg selv. Men:

Det er oppsiktsvekkende at forskere nå går ut i felten og leter etter noe de vet på forhånd ikke eksisterer. Ja, det er ikke bare oppsiktsvekkende, men også bekymringsfullt, på dypet. Det lover selvsagt ikke godt for fremtiden. Det setter alle forskermiljø i forlegenhet og diskreditt.

Forsker-forakt kan fort bli et nytt mantra eller en magisk formel. 

Og vi som stolte på at forskere kunne fortelle oss noe om virkeligheten, noe viktig, som kunne fremme det allmenne gagn

Her er en uttalelse fra en forsker som kan skremme noen og enhver: 

«Anna Birgitta Nilsen opplever at det er de som ser islamiseringen som er ekstremister. Islamiseringen er ikke tilstede i Norge – det strider mot vår beste kunnskap. Det som strider mot vår beste kunnskap er av Lars Gule definert som ekstremisme. 

…   snikislamisering er en sammensetning av de to ordene «snik» og «islamisering». Det første leddet «snik» beskriver det andre leddet, på samme måte som i ordene «snikskytter» og «snikreklame». I sammensetningen er «snik» forbundet med innholdet i verbet å snike, som betyr å gjøre noe i det skjulte. 

…  Begrepet gir således inntrykk av at det foregår en skjult og bevisst islamiseringsprosess av Norge, men begrepet sier mer om brukernes oppfatninger av muslimene enn om faktiske forhold». 

Dette er ikke til å tro og står ikke til troende. Det står til stryk uti livets omskifteligheter og begredeligheter. Disse folka her burde fratas alle muligheter til å suge til seg statelige forskningsmidler. Det kan umulig være bruk for dem. De bør lokkes ut av miljøet med store gulerøtter. Eller så kan de sitte og ta telefonen i resepsjonene rundt omkring. 

Forsker Nilsen begår en fundamental brøler: Hun slutter fra en definisjon til hva som ikke finnes «på bakken».  Hun sier at noe ikke finnes fordi det ikke finnes. Og hvis det ikke finnes, så kan vi ikke ha kunnskaper om det. Det eksisterer ikke. Og hvis det ikke eksisterer og det likevel settes navn på det, så er det en form for farlig ekstremisme. Det strider nemlig, ifølge definisjonen, mot våre beste kunnskaper når vi sier at det ikke fins, samtidig som vi kaller det ved navn. 

Hva slags forskerdust er dette? 

Det kan minne litt om forskeren som hadde forsket i haugevis av år på «sjelen», som han ikke kunne finne, fordi han hadde vært overbevist fra før av om at det ikke finnes noe som vi kan betegne som sjel. Det som ikke eksisterer kan jo ikke begrepsfestes, ut fra forskernes logikk. Man kan likevel beholde og bruke betegnelsen, men da altså som et tomt ord hvis eneste innebygde mening er å skremme folk eller sette dem som bruker det i «ond tro» og i diskreditt. At noen i fullt alvor tror på at sjelen fins, blir ut fra dette perspektivet satt i kategorien «dum», et menneske de «bright»’e helst ikke bør ha noe å gjøre med, fordi de til stadighet blir et hår i suppa. 

Men denne forskeren er uvitende. For vi kan vite at sjelen fins. Det er faktisk en av våre beste og vel omforente kunnskaper at sjelen nettopp ikke kan ikke-eksistere. Å benekte sjelens eksistens, er ekstremt. Det går på tvers av sunn fornuft og våre best omforente kunnskaper og innsikter. 

Selvsagt bruker forsker Nilsen og Gule denne strategien for å legge føringer på folk og få sympati for sitt menneskesyn og sine egotripper, tilsynelatende i det godes tjeneste. De setter sjelden eller aldri spørsmålstegn ved sin virkelighetsoppfatning og sitt verdisyn, hvilket alle vet heller sterkt mot rødt – eller grønt, som er islams farge - i det politiske fargespekter. 

De forsøker å skjule sine egentlige hensikter og grunnforestillinger, ved å snike dem inn her og der. Det er blitt en ideologi for dem. De er ute etter politisk makt ved å skjule seg bak forskning. De misbruker sine posisjoner.

Det dreier seg egentlig om forsøk på å undergrave den judeokristne kulturarv og kristendommen i særdeleshet. Ja, alle gudstro, men da i mindre grad islamsk gudstro. De betrakter islam og muslimer både som aktuelle og potensielle venner i sin kamp for denne undergravingen. Og de har dårlig tid, det haster. Derfor ønsker de ikke å se hva snikislamisering betyr. De bestemmer seg derfor for å tro at den ikke eksisterer og virker. 

De ser ikke at islam faktisk har agens og at det dreier seg om en kamp om sjeler her. De vil ikke se at det foregår en åndskamp, for begrepet ånd finnes jo heller ikke, annet enn som en illusjon eller et tomt postulat som dumminger går og dummer seg ut med, i deres øyne. 

Men hva med islamisering, da? Fins den? 

Å, nei, da. Ikke den heller. Det ville ha vært en fornærmelse mot deres intellektuelle integritet hvis den fantes. Det ville ha vært ekstremt for dem å påstå realiteten av en islamisering. For hvor og hvordan skal de kunne isolere den, eller legge den på bordet klart for disseksjon, for å si det sånn? Ved feltundersøkelser? 

De vil kanskje gå ut på gatene og sanket inn data på positivistisk vis med spørreskjemaer og så satt seg ned med statistiske metoder, tilfeldige utvalg og signifikansselektering og andre beregningsvinkler. Og svaret etter grundig analyse ville ikke ha forbløffet dem det minste: Det finnes ikke noe som heter eller eksistere som kan kalles «islamisering». 

(Jeg kunne her dokumentere med empiri fleng, på hva enhver må nne tilke som islamisering, men jeg nøyer meg med en referanse til et nettsted som angir en liste med en rekke isolerte hendelser, som likevel henger i hop og som derfor tegner et større bilde enn bare summen av enkelthendelsene. Listen går så langt tilbake som før karikaturstriden, en liste som i seg selv skulle kunne gi noen og enhver visse tegn å tolke. Men tegn? Er det noe for forskerne? Å, nei, du, det kan man ikke forvente. Likedan med intuisjon og fantasi, evne til å reagere og la seg opprøre etc etc). 

Og hvorfor? Fordi ingen kan svare på om de har sett noe slikt som islamisering. Ingen vil kunne fremlegge bevis på at noe slikt som islamisering finnes. Noen kan riktig nok påstå at den finnes og foregår, men hvor er beviset og de virkelig uomtvistelige indikasjonene?

Når man spør på denne måten, er det trolig for å kontruere metale bilder. Spørsmålet er en del av propagandaen og «social engineering». Sjelen skal konstrueres, den er viktig, - ironisk nok! 

At noen da likevel påståelig vil si at det finnes både snikislamisering og islamisering, vil ikke bli tillagt betydning. Det vil bli avvist som «hear-say» og ubrukelig som bevis, dvs som irrelevante data eller empiri, som det heter.

Og sånn er det for en forskning som utelukkende fokuserer på det materielle og målbare. Det finnes for denne ingenting som heter åndskamp eller åndskrefter. Det finnes i dens ytre og indre landskap kun, og da som en kamp om materielle goder, om behovstilfredsstillelse og om en politiskmaterialistisk kamp om disse tingene. Ånden er redusert til det materielle og forsøkes å bi holdt fanget der, nær sagt med alle midler. 

Derfor denne avmakt fra forskerhold. De vil ikke se at folk kan finne mening i forestillinger om en snikislamisering. At folk i lengden ikke lar seg begrense og fordumme av lexikalske definisjoner av ord som «snik», «sniking» og islamisering. De skjønner ikke at «islamisering» ikke trenger å inneholde noe annet enn en uskyldig, velmenende og praktisk appell til folk ytret i og tro, et lite tips om at det kan være lurt å sette seg litt mer inn i hva islam er for noe og hva vi kan vente oss for fremtiden, slik at vi unngår for tunge og langvarige konflikter eller konfrontasjoner, både lokalt og globalt.

Uvitende mennesker trenger en stimulans og en motivering og ordet «snikislamisering» er begge deler. Å blåse bruken og  betydningen av ordet opp til de store høyder og å anse det som det ultimate middel for å utbre rasisme og fobi, er å skyte høyt over målet og så idiotisk og manipulerende at det halve kunne være nok. Det innbyr ikke til saklig debatt. Det undervurderer folks evne til å ta poenger og tenke selv uten hjelp fra paranoide hysteriker på venstresiden. 

De vil ikke innrømme folk den begavelse det er å kunne beskrive fenomener på en lettfattelig, men likevel dypt sann måte og med friske farver og farvestifter til, så å si. Disse forskerne evner ikke å se og få med seg at virkeligheten kan beskrives sant utenfor forskerperspektivet og forskermetodene, og ja, forskerbrillene.

For disse forskerne er det forskningsparadigmet de er blitt suggerert inn i alt som eksisterer og dette «altet» eksisterer kun i et lukket rom, et rom hvor alt som er rett og galt blir avgjort.

Utenfor dette rommet finnes nemlig intet. Og intet, som nevnt over, kan vi ikke forholde oss til. Folket forbys derfor å forholde seg til det. Snikislamisering finnes ikke, sier de. Betegnelsen bruks kun for å skremme, manipulere og sverte. Og dette er rasisme, fordommer, hats tanke og hats tale.

Implikasjonen synes å være: Det bør egentlig forbys, men siden det eksistere noe som heter ytringsfrihet, vegrer man seg. Man forsøker seg i stedet på å kontrollere eller undertrykke på verbalplanet. Man deltar i debatter hvor de kan strø om seg med fyord og karakteristikker. Motstandere blir stemplet som dumme. De forstår ikke noe. Ja, de er sogar farlige. 

Men er forskerne selv farlige? Vel, ikke ennå. (Noen vil tro at de jobber for å kunne bli det!) Men vi har hatt dyktige forskere både i Øst og Vest som ikke for lenge siden sendte folk til Gulag og klebet diagnosen «sinnsyk» på meningsmotstandere og systemkritikere. I dag kleber våre forskere stempelet og stigmaet «islamofob» på meningsmotstandere og systemkritikere, de som ser at det virkelig foregår en islamisering og at det virkelig foregår en reell islamisering. Folk som ser det skal mistenkeliggjøres, forsøkt isolert og fremstilles som undermålere. Egentlig trenger man ikke ordet «snikislamisering». Islamiseringen foregår åpenlyst og det fins ingen «snik» i dette. 

Er forskere det her tenkes på ekstreme ?

Så avgjort. Å benekte at det fins en sjel, en ånd og at det foregår en åndskamp som i snever forskerforstand hverken kan bekreftes eller falsifiseres, er ekstremistisk, både deskriptivt og normativt ekstremistisk (for å bruke forskerdefinisjonene).

Det er nemlig helt på vidda å påstå at ånd og sjel ikke finnes. Det finnes jo ikke noe bevis for det! Fravær av bevis betyr nemlig ikke fravær av eksistens, eller substans, om man vil, eller essens. Når f eks Gule ikke kan fatte at islam har essens, så er det et utslag av vrangforestilling og dermed uttrykk ekstrem deskriptiv og normativ ekstremisme, skal man tenke logisk, ved simpelt hen å bruke hans egen definisjon mot ham selv. 

Men: Å påstå at det ikke foregår en snikislamisering ved siden av den åpne islamiseringen er å frata vanlig folk evne til selvstendig, kreativ og treffende billedskapende evner. Det er på linje med et forsøk på å kneble menneskets evne til å skape sannferdige karikaturer på en lettfattelig måte og i en konsistent, koherent og kortfattet form.  De sier ikke at betegnelsen «snikislamisering» faktisk ikke trenger noen korrespondans til en foreliggende virkelighet, slik forskerne ser den, på sin avstumpede måte. Uten nitid korrespondans, sier forskerne, ingen virkelighet, ingen sannhet. 

For en åndsfattigdom og for et trist liv må ikke slike ha. De kan gjerne bli furtne når den fatale bristen i deres image blir avslør og påpekt. De kan gjerne løpe hjem og gråte. Men de kan ikke løpe fra det. For virkeligheten vil føre eller siden innhente dem. Plutselig en dag. Eller som en tyv om natten. 

Og grunnen er at de selv har bedrevet snikislamisering. Ved å tause, ved å unnslå seg for fakta og underslå trender og meninger. De har holdt det inne og for seg selv, kanskje, eller så har de ikke tatt det inn over seg og fortrengt hele dramaet, et drama som vitterlig utspiller seg hver dag fremfor nesetippen på dem. 

For det står jo tindrende klar: Å tause om ting er et forsøk på å hindre virkelighetserfaring ved å snike seg fra den og samtidig håpe på at publikum og andre aktører skal gjøre det samme. 

Å tause – og fornekte eller bortforklare - er et knep som brukes aktivt og aggressivt til å skape illusjoner og forestillinger, eller manglende forståelse av hva som skjer. Å tause er å frata folk fakta og kunnskaper som grunnlag for meningsdannelse. Å tause er å snike.

Tragiske og ironiske er, at man ved å tause faktisk begår snikislamisering, «by default». Men dette har ikke disse forskerne noe sans for. De vil ikke se det, kan ikke erkjenne det, vil ikke forstå det og vil ikke innrømme det. Og dette bærer rett utfor stupet. 

Godt at noen ser det og roper varsko. 

Ved å tause forsøker de å styre utviklingen, enten de er virkelighetsnære og ser ting og tar tingene for hva de er, eller de gjør ikke.

De lider sannsynligvis parallelt av islamofobi, en dobbeltfobi, dvs fobi for den egne kulturkrets og fobi overfor islam, som er de andres kulturkrets, som de serviliserer seg under, ved ikke å utholde tanken på islams mørkesider, sider som eksisterer og opererer, men som de ikke tør se.

De ser ikke at de står på garn. Og skjønner ikke at de selv står der med ansvaret for hva de har tauset med og ikke vil innrømme.

De ser ikke at det de driver med egentlig er magi, destruktiv magi. De innbiller seg at ordet «snikislamisering» inneholder en slag truende naturkraft som det blir veldig om å gjøre å kontrollere eller sette ut av spill.

Folket bør beskyttes for dette ordets overnaturlige destruksjonsmakt, en makt de dertil tillegger ikke-fobe islamkritikere in persona. De ser ikke at de selv driver med magi, ved at de konstruere opp et verktøy som skal uskadeliggjøre de ikke-fobe islamkritikerne.

Deres tryllestav som de forsøker å forføre folk med er ordet «islamofob». Med dette tryllestøv vil de skremme og fortrylle folket over på sin side, mot destruksjoskreftene, slik de ser det.

De er rene magikere. De har egentlig ingen agenda annet enn å ganne for ganningens skyld, å trylle for tryllingens skyld, og det er denne forestillingen som de håper skal gi dem den innflytelse og makt de så sårt trenger i sin ateistiske tomhet og i en ateisme som aldri vil forstå forskjellen på den kristne Gud og Allah. 

De forstår ikke at de er vår tids store narrer.

Gå til innlegget

Vestens seier over Faten

Publisert rundt 5 år siden

Faten støtter ikke prestestyret i Iran. Hun er blitt sterk motstander av dødsstraff for frafall. Hun bedyrer: Det er ingen tvang i religionen. Muslimer kan fritt velge en annen tro enn islam. Hun er også blitt mot dødsstraff generelt.

Og helt mot å straffe med amputasjoner og pisking. Hun kritiserer andre muslimer som bruker islam mot homofili, fordi hun mener at alle har rett til å elske og leve slik de vil. Og det er slik hun forstår menneskeverdet og menneskerettighetene.

For en utvikling! For en seier! Men en seier for hvem?

Seier for islam? Eller seier for den frie presse? Eller en seier for Vesten, som nå, i hvert fall i egne øyne, troner som den øverste myndighet på sivilisasjonspallen?

Faten har tydeligvis seiret over noe i seg selv, over noe av sin identitet. Hun fremstår som en angrende synder, i forhold til det hun tidligere har vært, og det hun tidligere, for bare kort tid siden, har hevdet (og her må jeg bare vise til hva HRS har tatt seg bryet med å grave frem på nettet for å kunne dokumentere, og det HRS fant forteller om en tankegang ogom  grunnleggende islamske verdier som altså nå plutselig ikke tåler dagslys – og som derfor må forkastes. Jeg må her vise til det som måtte finnes av faktagrunnlag i MSM om denne saken og forutsetter at eventuell leser har satt seg inn i faktagrunnlaget). 

Hvordan tolke alt dette? 

Har Faten gitt etter for press innad i sitt eget miljø, sine egne trosfeller, imamer og moskeer? Er det islam i seg selv som har fått Faten på bedre tanker? Eller er dette kun et spørsmål om brå oppvåkning, eller bråmodning? Hun er jo ikke over 20 år ennå …

Eller er det presset fra media og en hel bråte med folk rundt omkring i hele våre lille så selfortreffelige norske sivilisasjon? 

Det synes nokså klart at det er media som nå kan rose seg med å ha gått av med seieren. I hvert fall i egne øyne, men uten å si det eksplisitt. Man er for dydig eller ydmyk for å tildele seg selv seiersmedaljen. Det ville være hovmodig, og det har de rett i. Og derfor tier de da også klokelig. De overlater til publikum å dømme, i den grad publikum er i stand til å stille spørsmål om dette. Men MSM fortjener applaus, tror de.

Og hvorfor ikke innrømme seg en aldri så liten ære, fordi man jo har bidratt til å roe ned folk, avskaffe frykten for Faten og islam? Ja, har ikke MSM nettopp bidratt til at Bergensstiftelsens pris på flere millioner kroner nå nettopp tildeles Faten? 

Jeg hører «folk på gata» nå uttrykke seg begeistret over Faten, og, ja, over hennes nye menighet, hennes støtte i befolkningen. 

Det ligger en ikke så liten selvforherligelse i dette, uten at folk på gata helt vil innrømme seg en slik herlighet. Og man skal ikke provosere på dette grunnlag. For er det noe man er redd, så er det selvforherligelse. Det er bedre å fortrenge det. Man skal da være sømmelig. Man skal i stedet fremheve de andres fortreffelighet. I den tro at alt blir bedre slik. Det er som kjent forbudt og skille mellom «oss» og «dem» i dag, over hele Vesten. 

Vi tilhører nå alle et nytt og stort, og mye bedre «Vi» enn før. Og denne illusjonen må bevares for nær sagt enhver pris. For se: Det nye store Vi gjør alle ting nye, det gamle er forbi og lengst forgangen, og selve skapelsen er – av «oss» - nå gjort til noe nytt og bedre. Av «oss». 

Skaperverket er såre godt, sa Gud. (Sa Allah det samme, forresten?) 

Joda, folk «på gata» lar seg velvillig assosiere med en ung kvinne som ikke setter sitt lys under en skjeppe. Det bekymrer få at hun foran Stortinget sa at det der Djevelen som driver IS. Man slutter seg til noe man faktisk ikke tror på, med den aller beste samvittighet og klart opplevde trygghetsfølelse. Alle er for demokrati, som Faten, aller imot visse straffemetoder, som Faten. Alle mener at alle må få leve som dem vil, akkurat som Faten vil. Alle må få bære hijab hvis de vil, det er en menneskerett, visstnok. Ingen nevner hijabtyrraniet i Iran, hvor Faten kommer fra. 

Men ser Faten at det er Vesten – og ikke nødvendigvis islam - hun nå har tilstått sin brøde overfor og som hun nå har bøyd kne for? Vesten, som brorparten i den muslimske verden avskyr, forakter, hater og bekjemper, nær sagt med alle midler, med guddommelig hjemmel? 

Sto det kanskje ikke på Profetens Ummah at det er tillatt og kanskje til og med en plikt og hate for Allah’s skyld? 

Ser Faten at det hun nå med sin «syndserkjennelse» har bundet seg til Vesten for godt og for all fremtid, og til å forsvarer de vestlige verdier, grunnleggende verdier, nær sagt for enhver pris? 

Ser hun ikke at den muslimske verden ser med forferdelse på hva hun har gjort? Ser hun ikke ubehaget hun har fremprovosert hos sine? Hvor mange milliarder muslimer vil ikke nå grue seg og føle at det er Vesten som har seiret, nok en gang. Vil ikke den egyptiske fatwa-eksperten Qaradawi nå med full rett påstå at Faten har latt seg sluke opp her i Vesten, og av nettopp Vesten, og ikke av islam? 

Vel, ifølge samme Qaradawi er Faten allerede fra før av fordømt som ikke-muslim. Alle shiaer er apostater eller ikke-muslimer og frafalne allerede i utganspunktet ifølge denne fatwaeksperten. Drap på shiamuslimer er ikke utenkelig, det er snarere påbudt, gitt kontekst, selvsagt.

For et nederlag for den muslimske verden, om det nå er 1 milliard troende det her dreier seg om, eller 2 milliarder, eller kanskje 3.

Eller? Har ikke Faten rett i at den nye troen hun nå gjør seg til merkestein faktisk har hjemmel i Koranen og hadith eller sunna selv? Gir ikke Koranen og islam selv Faten rett til «å omvende seg» på den måten hun har gjort? (Her vil nok Hadia Tajik støtte henne).

Det er spørsmålet, «eller?», som nå blir hengende i luften. Hvem med livet kjært vil svare på det? Et, «ja», vil nemlig innebære at noen virkelig mener at noe er bedre enn noe annet, at en tro eller en sivilisasjon eller en kultur er bedre enn en annen.

Og det kan man da ikke være med på, nei, ikke for alt i verden, det synes visst å være aksiomet og credoet i dag, par exellence. Vi skyver sannelig dilemmaer foran oss. 

Men tilbake til spørsmålet: En seier for hvem?

Det er neppe Vesten som har agens her, det er kort og godt Hege Storhaug i egen person og HRS som drev risikosport og begynte å grave på nettet og andre steder. Grave frem fakta, dokumentasjon og fakta. For dette fikk hun selvsagt stryk og på pukkelen.

Men det er altså MSM som nå kan sole seg i glansen og høste fruktene av det arbeidet Storhaug og HRS har gjort. Storhaug stilles derimot i skammekroken. Man vil ikke se at det var Storhaug og HRS som faktisk gjorde Fatens snuoperasjon eller omvendelse mulig. Og at det store nye «Vi» faktisk kan takke Storhaug og HRS for det fantastiske «oppklarings- og forsoningsarbeid» som nå finner sted og som lenge, lenge fremover vil være i frisk prosess her i landet. Det er Storhaug og HRS som fortjener en pris og en dugelig en, som sådan.

Det er i hvert fall trist å tenke på at Bergensstiftelsen aldri vurderte om kanskje ikke HRS og Faten burde ha delt på prisen. 

Og det er litt av en bragd, om jeg må si.

Gå til innlegget

Komikk, hjelpeløshet og nedrighet

Publisert rundt 5 år siden

Man kan på debattfora komme opp i «samtaler» som ender med det reneste drama i en feide mellom engasjerte parter, med høye selvbilder, som i intensitet, paraderi, prestisje , nedrighet og ondskap til og med kan overgå både virkelighet og litteratur.

Innlegget er i overkant noe omstendelig og kan virke helt irrelevant i utgangspunktet,  men bygger på virkelige hendelser. Hensikten er å skissere en archetyp hvis grenser det kan smerte å overskride. Hensikten er derfor god og er ment å skulle advare debattanter om ikke å gå over streken i «kampens» hete.

I det følgende skal jeg skissere et drama hvor spillets aktører består av 5 velutdannede og skriveføre personer: A, B, C, D og F, og hvor jeg gjør meg selv til en partisk og samtidig utenforstående rolleinnehaver, i form av dette innlegget.  

Den praktfulle og intense A kommer i en tråd plutselig inn og vil forsvare en debattant, den mektige B, som forsvarer en annen debattant , C, (som befinner seg på en annen tråd, hvor han selv er hovedtema, men som selv aldri kommer in på scenen i vårt lille drama her).

A tror nå at B trenger hans hjelp til å forsvare seg selv, som om han umiddelbart skulle ha rett til å føle seg denne mannen overlegen, både innsiktsmessig, evnemessig og moralsk.

A føler seg dessuten i sin fulle rett til å føle sterkt og empatisk med B, som om A selv «objektivt sett» skulle ha større følelsesmessig tyngde og rett til å forsvare C enn C selv har. 

For det er jo ikke C selv som uttrykker at han føler seg utsatt for nedrektighet, av D, det er A som på B’s vegne selv finner interesse i at B føler det slik. 

Sett utenfra ligner dette et slags frieri til B, en støtteerklæring hvor det forsøkes å etablere eller konservere et fremforhandlet lojalitetsbånd, via smisking, flørting eller logring.

A tydeliggjør her sin takknemlighet mot B, og sitt behov for å hjelpe mot å kunne regne med støtte av B i andre situasjoner og da mot andre aktører. De har tidligere i andre debatter støttet hverandre.

A og B har med andre ord stått sammen i «stormen» og nå tror A at B så sårt trenger ham, og at de trenger hverandre  sammen mot det spesielt A oppfatter som noen lunde nær reelle fiender eller demoner i kampens heter. Hans egensmidde ridderlighet betinger derfor umiddelbar inngripen til fordel for det han tror er i B’s interesse.

Hjelpeaksjonen synes å skje på ubehandlet harme og intuisjon alene. Man hjelper jo umiddelbart en «venn» i nøden. 

I og for seg er dette helt naturlig. Men behov for støttespillere og nettvenner vil de fleste kanskje være mer avhengig av enn godt er enn man i utgangspunktet innbiller seg selv. Man foretrekker og insisterer på å få leve i sin egen uskyld, dvs egen ego-ubevisste  innbilskhet. 

Det kan gå så langt at man trygler så servilt om vennskap og støtte at man mer  enn bare litt villig til gjøre seg til nyttig idiot for disse, uten at de skjønner det selv, samtidig som mange av dem nok forstår det, intuitivt, men uten å ta hensyn til dette, fordi fristelsen og ensomheten på nettet blir for stor. Og dessuten: Selvsagt kjemper man for den ene gode og ene rettferdige sak, tror man. Man kan ikke forestille seg at «fienden» har rett og en selv tar grundig feil.

Men ikke bare forsvarer A her i vårt eksempel B, A stiller også opp for C, som av A forutsettes å være hjelpetrengende, noe som i seg selv er høyst tvilsomt. A durer imidlertid i vei intetanende om at han i virkeligheten kan virke svært nedlatende overfor C. A kan ikke vite om C virkelig vil ha eller trenger en unnskyldning fra en annen aktørs side, nemlig F, som  angivelig (og uten drøfting) ifølge B har injuriert C på det groveste. (Herom fins ingen tvil: F har ingenlunde injuriert C). 

I tillegg kommer person G inn i bildet her. G forsvarer F og spør B om å komme med begrunnelse for hvorfor B ber F om å be C om unnskyldning. Dette avstedkommer så at A kommer med et rasende innlegg mot F og hvor G blir karakterisert som «nedrig». Ja, selve tråden blir av A karakterisert som en «tråd for nedrigheter». 

Hva skal man si?

Jeg for mitt vedkommende har vanskelig for å se noe annet enn at det er A her som initialt og på egenhånd oppfører seg nedrig. 

Men i tillegg trekker han B med seg ned i sin egen nedrighet, en nedrektighet han selv altså introduserer og bringer inn i konfliktfeltet. A forventer nemlig at B i tillegg til A selv automatisk skal støtte A’s karakteristikk og en slik ordbruk, som altså A er ansvarlig for å bringe inn, ikke B. 

A forutsetter da, implisitt og i forventet spann med B, og uten B’s verbale samtykke eller initiativ, at den som antatt skal føle seg krenket eller injuriert,  faktisk føle seg krenket fordi A og B i fellesskap mener at C bør  føle det slik og at det derfor ligger en forpliktelse på C til å føle slik A og B ensidig «bestemmer» eller forlanger  ensidig og på helt egne premisser. 

Både A og B er imidlertid komplett utenforstående til og uvitende om hva C virkelig føler og tenker. At C hverken føler seg krenket eller injuriert på noen som helst måte, er en fjern tanke for A og B. De forutsetter frekt og freidig at C både følelsesmessig og rasjonelt har å rette seg etter  deres egenvirkelighetsoppfatning og  agenda og føye seg inn under hva deres egne lave standarder skulle tilsi.

Det er nesten ikke til å tro. Helt i samsvar med «archetypen» her.

A og B betrakter begge den utenforstående og ikkekonsulterte C ikke bare på en svært patroniserende eller nedlatende måte, men også på en direkte supremasistisk måte og med en holdning som forutsetter at C ikke kan tenke, føle og agere helt på egen hånd, ut fra fri og egen vilje, og uten bistand fra dem, og at han sett fra deres side hverken har vett, forstand og vurderingsevne i behold ti å forsvare seg selv. Dere vil tydelig «hjelpe» ham til å se og forstå, til å anta deres egen forståelse av perspektivet og saken. 

Og ikke bare det, de levner jo da heller ikke C noen ære, - noe de var ute etter å forsvare - for det tilfellet at C ikke skulle ta skritt for å få fjernet den krenkelsen dere mener C bør gjøre til sin egen. 

Og dette, mine herrer, er å kjøre frem sin egen prektighet og selvforherligelse på et annet menneskes bekostning – og som selvoppnevnte fullmektiger - som ikke bare er et forsøk på manipulering av C selv, men også eventuelle tilskuere og andre debattanter , som de også forsøker å dra med seg i suget og som fanger i garnet.

Spesielt A burde i denne sammenhengen for det første derfor be B – A’s ønskevenn -  om unnskyldning for at han har trukket ham inn i sitt spill uten at han på forhånd har gitt sitt samtykke eller er blitt bedt om det.

Dernest bør A og A alene be om unnskyldning generelt for å bragt inn det han personlig synes er det nedrige i denne debatten, som han har forsøkt å klebe på C, men uten på noen som helst måte å kunne begrunne det.

Men som om dette ikke skulle være nok; det kommer en nå nok en rolleinnehaver inn på skrekkscenen: Moderator. Han senker nemlig teppet før siste akt kan virkeliggjøres og før F og G får anledning til å forsvare seg og fortelle hvorfor det ikke foreligger noen ærekrenkelse og for hvorfor hele engasjementet derfor nettopp ikke har noe nedrig over seg, men tvert imot noe nobelt.

Dramaet kunne kanskje ikke få en bedre ende. Selv om publikum nok gjerne ville ha sett en bedre slutt, den siste akt, eller en mer avklarende oppfølgning der og da. Derfor terningkast 2. Ikke noe mer. Til alles skuffelse.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5521 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3740 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1334 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1221 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1179 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1087 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1086 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1001 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere