Eirik Flikke

Alder: 55
  RSS

Om Eirik

Meg ja? Godt over gjennomsnittet interessert i teologiske temaer. Men blir nok mest berørt av skjæringspkt mellom teologi/filosofi - et slags Løgstrup og Levinas terreng. Håper ellers jeg kan bidra med ord her, innimellom den daglige tralten. Noe frifantaktig kanskje?

Følgere

Maria Amelie, i full Symfoni.

Publisert rundt 9 år siden

 

Hun er STOR nå. Snart like kraftfullt tilstede i det norske folkedypet som Vamp låta "Tir n'a Noir".

"Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blo? Horisontar fins'skje, alt du tar på forblir. Bakom horisontar så forvitra og glir, mi Mary McKear". Eller var det kanskje Maria Amelie, i full symfoni..

Så  var vi altså vitner til dette - en annerledes dramaturgi der det byråkratiske systemet  "visker" ut enkelt individer slik at de ikke bare forblir papirløse - men også Ansiktsløse mennesker som forlater landets flystriper i ly av nattemørket. (Skribent Per Arne Dahl er opptatt av slik ordbruk, å  skape "landningstriper for Gud", men det var nok ikke denne seansen han hadde i tankene...) Og protestene fra folket har de siste dagene vært en KRAFT som frontkolliderer med et menneskesyn som fjerner den siste rest av verdighetsfølelse.

Livet leves på mange måter temmelig skjematisk. Det fordrer en slags byråkratisk hardbarkethet for å holde samfunnshjulene i gang, som vi alle i mer eller mindre grad er en del av.  Et kjempende menneske som Maria Amelie RØSKER oss ut av denne virkeligheten og sender de fleste av oss ut i en nødvendig og tildels befriende ettertenksomhet, der enkelt individets rettigheter og krav på Verdighet, kaprer vår oppmerksomhet! En løvetann som presser seg opp av asfalten - noen vinterdager i januar. Fint slik..

Hva skjer'a, fremover? Ap stuper på meningsmålingene og avisa Klassekampen finner frem til nye postkasser. Kanskje levert på døra av en papirløs fyr fra Etiopia?

En annerledes dramaturgi - Maria Amelie i FULL symfoni..

GOD HELG!

 

 

 

Gå til innlegget

BARMHJERTIGHETEN - hva nå?

Publisert rundt 9 år siden

 

Blogger instinktene mine fikk lyst til å starte det nye året med å gripe tak i to særdeles aktuelle saker fra året bak oss, men som heldigvis er like aktuelle i inngangen på nytt år.

Journalister, spesielt i TV2 og VG, har nedlagt mangfoldige timer i temaer som bærer de samme elementene i seg. Eldre mennesker i livets sluttfase som blir tilsidesatt og oversett, med sterkt nedsatt funksjonsevne og slitasje pregede liv, etter selv å ha vært det sentrale verktøyet dagens velferdssamfunn er tuftet på. Noe som nærmest automatisk burde medføre at langt flere enn i dag, med den største Selvfølgelighet skulle fått tilbud om fast sykehjemsplass.

På sydligere breddegrader kjemper yngre mennesker en - 24timer i døgnet kamp - i håp om å oppfylle det nærmest umulige oppdraget den norske regjeringen har gitt dem. De er grenene på forsvarets stamme som ved enkelte tilfeller returnerer fedrelandet med alvorlige fysiske skader og mentale sårflater som plasserer dem bakerst i effektivitets-samfunnet. Kroppens mentale innside blir på mange måter kroppens slagside i møte med samfunnets krav.

I denne uvirkelige og smertefulle situasjonen må de altså selv føre hovedkampen mot NAV, makter og myndigheter. Medaljene for tapper innsats er utlevert og velferdsNorge kan konsentrere seg om å være SALT i sårene.. Kanskje en advokat forbarmer seg over dem. Litt juridisk veiledning sånn i startfasen, that's it.

Takk til dere, det journalistiske apparatet som bokstavelig talt løfter frem eldre mennesker og plasserer deres håpløshet midt i TV-ruta, med forslåtte ansikter, arm og lårbensbrudd. Og her blir vi TV tittere direkte konfrontert med kjernebudskapet til den Litauiske filosofen Emmanuel Levinas; "jeg er min brors gjeter. Og er du i tvil, så se til den Annens ansikt"! (En slags humanistisk variant av salmen jeg forbinder med Ole Paus - "O'menneske, bli hos meg".)

For skadde soldaters ansikter i tabloid aviser - som alle har det til felles - hva har samfunnet å tilby meg nå?

Så er det kanskje noen som lurer på hvorfor jeg er i takkehumør overfor fordypningsdyktige journalister? Fordi de gjør den jobben som burde være blant enhver troverdig kirke sine viktigste fanesaker!! For hvor er biskopene og presteskapet? Engasjementet og dypdykket, ikke bare når prekestolen bestiges og teksten i Luk.10,25-37 om den barmhjertige samaritan står på programmet. Høylytt engasjement, som strekker seg lenger enn menighetens innerste kjerne. Feltprester og sykehusprester - "is there anybody out there"? Mikrofonstativene er påskrudd, enn så lenge..

Men eia er vi som oftest der, der evangeliet er på sitt mest inderlige og intense. Der selve bunndraget i Jesu liv tilkjennegis - i møte med det istykkerslåtte som i all sin fortumlethet ikke er i stand til å presentere sitt liv i tråd med den ØVRE virksomhets-skalaen samfunnet elsker å tilbe.

Barmhjertigheten, engasjementet, handlingen - hva NÅ?

Jeg lar religionshistorikeren Karen Armstrong få dele ut de siste linjene, da hun gjestet et mandagsnummer i Vårt Land - mars 2010.

"Religion er vanskelig å utføre på en god måte. Religion kan snakke om medlidenhet, men altfor mange mennesker - både sekulære som religiøse - vil heller ha rett enn å leve Medfølende".

Takk til Karen og god Velsignet helg til alle Dere!

 

 

Gå til innlegget

Blikket Bakover

Publisert over 9 år siden

Året nærmer seg slutten og det er ikke mange dagene før journalister i Vårt Land skal dele en årsopplevelse med oss lesere, som satte merkbare spor.

Kanskje en ide at vi bloggere gjør det samme? En slags årskavalkade mellom sånne som oss? Selv om dette er sider som først og fremst er ment å bli fylt med debatt-stoff, kan det jo parallelt med de ulike meningsutvekslinger være rom i Herberget for spontane ytringer i tilbakeblikk kategori, sånn helt på tampen av kalenderåret - til ettertanke..

Jeg hiver meg ihvertfall utpå og sparker igang ballen med en munter pasning fra et ferieparadis i Middelhavet.

Det var høstferie dager av den hvilefremkallende sorten. I sentrum av alle de solfylte timene befant det seg en vannsklie, til glede for store og små. Og når barn først mestrer farten og ønsker at kroppen beveger seg enda raskere - var det kun en løsning på det problemet - dra ned badebuksa og skli med rumpa bar. I begynnelsen ble buksa dratt over hoftekammen på vei opp til toppen av frydefullt badeliv, men etterhvert gav de blaffen. Det ble en "sirkulær" bevegelse -omtrent som i barnesangen - "jorden snurrer rundt og rundt med barn på alle kanter". De løp opp alle trappetrinn på den ene siden og kastet seg ut på 70 barnlige favners dyp på den andre, med sine ulike rumpestreker til allment skue. Til de voksnes begeistring og en spansk badevakts økende bekymring.. (Også var det naturligvis noen voksne i perlehumør som skuet på hverandre og funderte et kort sekund på om de også skulle senke badetrusa i festfart modus. Dengang ei.)

Og knappe 2 timers flytur lengre østover i Middelhavet lekte Gazas barn.. Deilig er jorden og slekt skal alt for tidlig følge slekters gang?

Det var disse kontrastene som huket tak i meg fra en hotelballkong i sydligere strøk. De tynnslitte veggene mellom gledeshylende badebarn og kampen for noe livsfremkallende midt i et hjørne av verden der døden besøker de små.

Da er det kanskje din tur? Til å dele noe merkbart  fra året som snart henruller. Og hvis det funker så kan vi gjøre til en årlig TRÅD - oss bloggere imellom..

O'herlige, forunderlige, minnerike, årskavalerende skrivekløe? blogger - kjør på!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Blyge Blomar

Publisert over 9 år siden

 

Det var avskjedstime. Utenfor var det nordavindkaldt, her inne et slags nærvær av livslang varme. Kroppen var tom for krefter. Var iferd med å gjøre seg klar til avreise, for siste gang.

Selv om han lå i senga, var det akkurat som han satt og vippet på kanten av siste vers. Alle disse versene som ble Deres liv til del - den gode del - var inne i sin aller siste strofe. Verseføtter hun ikke orket å formulere selv, så hun lot Kari Bremnes synge dem fra en ipod på avskjedsbordet:

"Æ sto igjen i skyggen da du gikk. Æ fulgte dæ så langt æ hadde lov. Så var du borte på et øyeblikk. Æ sto igjen og kunne bare stå i skyggen av den dagen da Du dro".

Hun speidet litt tilbake - orket det såvidt - her hun satt i tårevåt stillhet ved enden av levd liv.    Til tider da Han møtte Henne. To blyge blomar som smugtittet på hverandre. (Blyge blomar kaster seg ikke over hverandre, selv ikke i ungdomsår). De smugtitter, slik får de kjennskap til hverandre.. Deres ord til Hinannen fant på underfullt vis - fundamentet sitt - i avstanden mellom dem! I distansen som riktignok ikke var ment å være der særlig lenge, en slags ventetid i adventfarger.

"Det var der han tok imot mæ, det var dagen æ blei ny.                                                             Vil du komme inn i varmen, sa han, æ ska gje dæ ly".

Så kom de altså på sporet av livet - Tilsammans. De satte spor etter seg også, djupe spor. Og her hun satt å tenkte på alle de langsomme øyeblikkene som var måltid dem imellom, så var det vanskelig for henne å skille mellom styrken og skjørheten.. Det var noe finmasket, vevd tett i sammen, der det ene ikke utelukket det andre. For det var ikke bare "sorgen og gleden som vandret Tilhope" - det sterke og det skjøre bar det samme evangelium i seg. Og i Dette var det plass til mange flere enn dem selv. Mennesker som falt til ro, falt på plass i kjølevannet av Deres forhold.

Det var først og fremst dette hun satt og tenkte på - i bunnløs takknemlighet - summen av forholdet mellom dem og hvilken rekkevidde det utgjorde! (Her var ingen "Sex i Bibelen" og dens kroppsvæsker tilstede). Hun hørte derimot lyden av vann. De elsket jo dette livselementet. Lyden av bølger som skylte innover, mens to mennesker falt til bobilRo. Bølger som var akkurat så velsignet kraftige at de ikke trakk deg "under the surface". Og liksom strender ble skylt rene, var det akkurat som om kroppens innside tok del i den samme prosessen.

Eller lyden av rennende elver og bekker små. Vann som fikk livet til å sildre i "skal vi danse" takt? Alle disse minnene var på vei fra Han til Henne, da ruglete hender berørte hinannen, i det Øyeblikk livet ebbet ut og kun et tomt hylster lå tilbake.

Livet hadde båret dem igjennom rytmen mellom flo og fjære, nå var det kun et sort sorgfullt vann tilbake. Hun visste jo at det skulle komme. Visste det så sterkt at det kanskje var derfor hun greide å bli sittende ved enden av senga - ved enden av Mannen i Hennes liv..

Hun trengte en Annen kraft nå, her hun vaklet med en overdose av etterlatt kjennskap til livet.. Hentet frem en bok hun har behag i. Tekster som ble til 700 år før krybbebarnets fødsel, krabbet inn i livet hennes ved enden av en sykeseng, ved et stille og fredfullt Farvel mellom to Blyge Blomar.

Jesaja 35. "Styrk de slappe hender, gi kraft til de vaklende knær. Si til de urolige hjerter:                          Vær frimodige, vær ikke redde! Se der er deres Gud.."

Var det trøst nok, disse langveisfarende ordene fra Jahve-tiden? Trøst nok til å gi henne de første kreftene hun trengte for å kunne traske videre på verseføtter uten Ham?

Gå til innlegget

I DENNE SØTE JULETID

Publisert over 9 år siden

Da er det iferd med å bli gammelt nytt, at Gelius har valgt å gå fra sin post som Vålerenga prest. Takkefakler rundt presteboligen fra menighetens sympatisører har forlengst slukket. Ulike kommentarartikler har gått i pausemodus og etter at Gelius sin kommende avskjedsgudstjeneste er unnagjort, er muligens også siste punktum satt.

Kanskje like greit at det hele snart er over, i denne søte førjulstid.. Men er det likevel FASER i de siste ukers hendelser som det kan være FRUKTbart å dvele litt lenger ved?

For, i tillegg til Gelius er det også andre sentrale aktører på prestens selvvalgte oppsigelsesdag, som inntar en svært ulik fremtoning og ordbruk i møte med medienes mikrofonstativer - biskop Kvarme og avisredaktør Simones. Der Kvarme velger en sindig, rolig og avbalansert tone overfor en medarbeider som har sagt opp sin stilling, er det åpenbart MYE mer irritasjon og "nok er nok" kommunikasjon fra Simones sin formuleringskonto.

Og det forundrer en sjel som min, at en sjefredaktør i en kristen avis blant annet betegner advokat Sigurd Klomsæt som; "akrobaten til Einar Gelius" - under en formiddagsending på NRK radio. Og i en senere seanse på TV2 nyhetene, med Oslo Domkirke i bakgrunnen, sier at; "er det noe Kvarme kan anklages for så er det at han har vært for sen på avtrekk'ern i denne saken". Da har jeg riktignok IKKE glemt at redaktøren etter mørkets frembrudd samme dag, på NRK Aktuelt sa; "vi skal være veldig forsiktige med å sparke Einar Gelius når han ligger nede". Men et slikt utsagn gjør imidlertid hele rekken av kommentarsekvenser bare enda mer forvirrende..

På den ene siden er det ikke vanskelig å forstå at dette er en sak som vekker mange sterke følelser opp fra folkedypet, også fra kristent redaktørhold, men samtidig bør man stille andre krav til ordbruk hos personer som befinner seg i sentrale (kirkefokuserte) lederposisjoner. Etter min oppfatning er det et særdeles UKLOKT ordvalg - å bruke beskrivelser som leder tankene over i kuleverdenen - for å signalisere hva biskop Kvarme burde ha gjort på et mye tidligere tidspunkt.

Og kanskje vi her befinner oss ved selve kjernen til hvorfor opparbeidet irritasjon og misnøye tar føringen i de umiddelbare kommentarer til Gelius sitt "skritt" ut av kirkeporten - følelsene tar overhånd fordi avgangen kommer ALT for sent..

Da er det som sagt en mer vredefri og vismannaktig opptreden å spore hos biskopen, der han legger vekt på å tilkjennegi at Gelius sin exitdag; "ikke er et spørsmål om å være fornøyd eller ei". Og videre; "det er ikke hver dag at en prest i kirka vår sier opp på denne måten og jeg tenker at dette er en dag med mange følelser, både for Einar Gelius og meg". Kvarme avstår dermed fra å servere ord med en sarkastisk undertone - i KRAFT av og i TRÅD med rollen som kirkelig overhode - og det skal han ha HONNØR for!

Det er lett å miste av syne de gode lederegenskaper "flippskjeggmannen" faktisk besitter fordi han fra dag 1 som biskop - i medienes søkelys - har fått utlevert merkelappen som en noe fargeløs, traurig og litt kjedelig kirkeleder.

Nok om det. Jeg har lyst til å flytte fokus over på en annen og lite/fraværende kommentert side av SAKENS kjerne, slik en bussjåfør med Bachelorgrad i teologi ser den.

Gelius har som kjent mottatt støtte i egen menighet og menighetsråd, samtidig har han stort sett blitt møtt med TAUSHET av kollegaer i Oslo området, i kretsene rundt hans egen menighet. I Aftenposten skriver redaktør Per A Madsen den 25.november at tausheten har sin forankring i "frykt for at de selv mister jobben hvis de toner flagg".

Det tror jeg er skivebom, for hvordan rammes egentlig et personalfelleskap når en overordnet kollega tilstadighet opptrer med "soloraidutspill", til rampelysets forlystelser? Hva skjer med "dynamikken" innad i en stab når en sogneprest bretter ut intime detaljer fra privatlivets sfære - i bokform? "Sex i Bibelen" tok bokstavelig talt bolig i blant dem. Hallo. Skaper det et forvirrende eller inkluderende arbeidsfelleskap? Jeg bare lurer..

Kanskje TAUSHETEN henger sammen med dette - at det skjøre båndet i samspillet mellom medansatte - settes på prøver de i utgangspunktet ALDRI skulle vært utsatt for? Og er vi isåfall her ved den uutalte kimen i saken som satte dominobrikkene i bevegelse - en overordnet kollega som ikke setter grenser - men som selv opptrer GRENSELØS?

Uff. Det er tungt å tenke dypt i desember. Det er mørkt når man krabber ut av senga og mørkt når "kampen for tilværelsen" er over og BLOTT en ny DAG er tilbakelagt. "Tryggare kan ingen vara enn Guds lille barne skara"?

Det skal jeg la kretse rundt i kroppen til neste gang ordene finner frem, til andre enn meg selv.

O'Hellige, forunderlige, vidunderlige liv - GOD HELG!

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1231 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
20 dager siden / 1225 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
26 dager siden / 1212 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
1 dag siden / 908 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
12 dager siden / 854 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 592 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere