Thor Bjarne Bore

Alder: 81
  RSS

Om Thor Bjarne

Tidligere redaktør i Romsdals Budstikke, Vårt Land (1970-83), Stavanger Aftenblad. Har vært leder i Kirkerådet (2002-2006), styreleder i Kirkens Nødhjelp, leder av Norsk Presseforbund, medlem av Pressens Faglige utvalg, leder av TV2-utvalget, medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Medlem av Bispedømmerådet (09-11), medlem av Stavanger bystyre (V) (07-11)

Følgere

Misjon - ingen valgfri aktivitet

Publisert nesten 8 år siden

I disse dager er et tusen misjonsentusiaster samlet i Kristiansand til generalforsamling i Det Norske Misjonsselskap, NMS, Norges første.

I disse dager er et tusen misjonsentusiaster samlet i Kristiansand til generalforsamling i Det Norske Misjonsselskap, NMS, Norges første. Jeg tenker umiddelbart tilbake til det lutherske verdensforbunds generalforsamling i Winnipeg i 2003. Da inviterte NMS, Areopagos og Kirkens Nødhjelp sine kontakter i partnerkirkene, ”friends of Norway”, til en enkel sammenkomst. Over 40 utlendinger møtte frem og ga et flott innblikk i det mangfoldet av kirkekontakter som ivaretas av organisasjonene. Da de fortalte om sine forhold til Norge satt jeg og ønsket inderlig at dette skulle de ha hørt, de hundretusener av misjonsvenner som de siste 160 årene har bedt, samlet penger og sendt ut misjonærer til jordens ender..

Jeg var så begeistret etter å ha hørt vitnesbyrdene og kontakten med Norge, at da jeg etter møtet gikk en tur sammen med Kjetil Aano, formulerte jeg meg omtrent slik; Det har nyttet, vi har vært med på å spre det budskapet alle troende er forpliktet til å bringe videre.

Jo, det har nyttet å drive misjon.
Vi vet jo at i en pionerfase kan det ofte se smått ut, det kan gå mange år før de første blir omvendt til Gud. Svært få steder brøt vekkelsen ut med en gang misjonærene kom. For et par år siden kom det en fascinerende bok om misjonær Schrøder som dro til Zululand. Det tok 14 år før den første zulu ble døpt. Nesten overalt begynte arbeidet som et møysommelig såarbeid. Og mange slet seg bokstavelig talt ut.

Schrøder var for øvrig den første norske fredsmegler – har meglet mellom kongen i Zululand og det britiske imperiet. Han var forløperen for norsk fredsbygging i Guatemala og Haiti, på Filippinene og Sri Lanka, mellom Eritrea og Etiopia, for å nevne noe av den virksomheten som både Kirkens Nødhjelp og det offisielle Norge har vært involvert i de senere årene.

For noen år siden var jeg i Kina og fikk møte kristne ledere i Shanghai. De hadde sterke historier om trakasseringer, fengsel og tortur, kristendommen hadde likevel holdt seg levende – og vokste. En av dem kom fra et område med 90 millioner mennesker. Der var det da offisielt 2,6 millioner kristne, men det tok ikke høyde for de uregistrerte menighetene.Han jeg snakket med mente det i alle fall var 6-7 millioner kristen i et område der norsk misjon begynte arbeid for 100 år siden, der misjonærene måtte reise etter 2.verdenskrig – men der det altså vokser.

Det begynte med at noen sa ja til kallet – både til å gå og til å sende. Nå vet vi at det er mange årsaker til at den kinesiske kirke har vokst til det den er i dag. Men veksten hadde ikke vært mulig uten det møysommelige såarbeidet som kallsbevisste misjonærer har stått i.

Det lutherske verdensmøtet i Winnipeg. Det forsterket min tro på at det har vært en lykke for misjonsengasjementet at vi i Norge har hatt den praksis at frivillige organisasjoner har administrert den misjonsvirksomheten som drives innen Den norske kirke, samtidig som det i nesten alle sammenhenger er erkjent at misjon ikke er noen løsrevet handling som kirken kan gjøre eller la være å gjøre, men et grunnleggende kriterium ved det å være kirke. Misjon ligger i kirkens gener.

Kirkemøtet i Canada fortalte meg også at tyngdepunktet har flyttet seg, at det ligger store muligheter både for lokalmenighetene og hele vår kirke hvis vi lytter og åpner oss for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, har i dag kirkene dynamiske, misjonerende, frimodige og sterke som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever.

Den norske kirke er jo også et resultaqt av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise. Sagaen forteller om Leiv Eirikson at han ble sendt av kong Olav Trygvason til Grønland for å drive misjon. Ruinerer etter domkirke og andre bygninger på det gamle bispesetet Gardar forteller at arbeidet bar frukt. Slik kan vi følge sporene av en misjonerende kirke i Norge via Island og Grønland, like til Newfoundland allerede før 1000-tallet. I mer enn 1000 år har vår kirke vært en misjonerende kirke.

Nyhetsbildene fra vår egen tid har vist oss 800.000 unge katolikker samlet til fellesskap og bønn i Køln. Hvert år strømmer titusenvis av unge mennesker fra hele verden til klosterfellesskapet i Taize. Hver eneste søndag feirer 100.000 gudstjeneste i DNKs menigheter. Et økende antall mennesker søker i andre religioner og åndelige tradisjoner. Bildene taler sitt konkrete språk om menneskers lengsler og håp etter noe som er større enn dem selv og den virkeligheten de lever i. Misjon er å være kirke i møte med menneskenes dypeste spørsmål, lengsler og håp.”.

Misjonsbegrepet vekker ulike følelser og assosiasjoner, både i kirken og i samfunnet for øvrig. Noen mener at vi klarer oss uten ordet misjon, fordi det er utvannet og ubrukelig. På et møte jeg var på nylig sa en at også et reklamebyrå har en misjon, de vil selge mest mulig av noe, for eksempel av coca cola. Derfor bør ordet misjon erstattes med et mer presist ord, sa vedkommende.

Jeg ser på en måte problemstillingen, men generelt vil jeg nok hevde at det er viktigere å finne nye gjerninger for vår ord enn å finne nye ord for våre gjerninger.
Nils-Tore Andersen, min etterfølger som Kirkerådsleder, har sagt sier at i Misjonsalliansende mer og mer bruker det norske ordet utsending i stedet for det latinske ordet misjonær. De to ordene betyr det samme, men i dagens samfunn fungerer ordet utsending ofte bedre. Ikke minst er det lettere å bruke den betegnelsen i land som Kina og Vietnam.

Uansett – om ordene er forskjellige, så er det bibelske perspektiv over tjenesten det samme. Han som på fjellet i Galilea en gang sa: Gå derfor ut …. Gir tjenesten et innhold som man verken kan eller vil løpe fra.

I 2004 var jeg sammen med Øyvind Eide i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba, og bakgrunnen var at de nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i dag sitter lett henslengt ved cafebordet med cafelatten sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

For min del håper jeg at gumuz-folket vil si som en annen sa det etter at hans folk hadde fått Det Nye Testamente: ”Nå har seks menn lært språket vårt: Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Peter og Paulus. De kommer aldri til å bli syke eller trette, og de trenger heller ikke ferie. Nås skal de reise ut i alle landsbyene og fortelle hele folket de gode nyhetene”.Tilgivelse, oppreisning og en ny begynnelse vært en viktig basis for menneskeverd og menneskelig fellesskap i vårt samfunn.

Jeg tror det er avgjørende viktig at kristendommen fortsatt kan danne en fundamental verdi- og referanseramme i samfunns- og kulturlivet. Bibelen har både skapt seg en vei blant folkene og blitt en veileder for folkene. I Norge - og i nå også i Blå Nil-dalen, på gumuz-folkets eget språk.

I Norge er Bibelen svært tilgjengelig i dag, men heller ikke her har det alltid vært slik. Da Christian IIIs danske reformasjonsbibel fra 1550 fant veien hit - i 96 eksemplarer - kostet hvert eksemplar 5 daler, tilsvarende 30 tønner ruge eller en god okse.

Gå ut i all verden – til Laos, Madagaskar, Kamerun og Ecador? Ja visst, men også ved å gå til nærmiljøet der mennesker samles, eller skape nye arenaer der menneskene er. Det er en stor utfordring for en folkekirke som gjennom århundrer har basert sin virksomhet på at menneskene kommer til den. Jeg opplevde nylig en gategudstjeneste med nattverd på plassen for Oslo Sentralstasjon. Det var en fin opplevelse.

Det er en stor utfordring for den norske kirke å åpne sine menighetsfellesskap for bredere grupper. Evangeliet er for alle. Er vi stand til å åpne oss for hele bredden av mennesker? Kan våre former og måter å være kirke på virke begrensende? Er menighetens aktiviteter bare tilpasset en spesiell gruppe? Er kirken i stand til å være åpen for det store spekteret av mennesker og organisasjoner som egentlig hører til og er en del av kirken?

Skaper kirken muligheter for at mennesker skal kunne erfare Gud gjennom fellesskap, tilbedelse, bønn og læring? Vårt fellesskap – berører det? Kommer mennesker i kontakt med det dype i seg selv og andre? Lærer mennesker dybdene i Gud å kjenne?

Kommer kirken i kontakt med alle typer mennesker og kulturer lokalt? Har den kontakt utover sine grenser? Lytter den til hva mennesker er opptatt av? Opplever menneskene at kirken er til stede i deres liv, at den er tilgjengelig for de som ønsker mer kontakt?

Vi snakker om å inkludere, men – og jeg spør ikke minst fordi jeg kjenner på det selv, blir det lett slik at de er VI som inkluderer noen andre? Hvem inkluderer hvem? Er vi subjekt og de objekt?

Vi alle er utsatt for noen av livets - og ikke minst religionens - verste fristelser: dannelsen av de "korrekte" og koselige flokkene/menighetene. Hvordan er vi når vi er sammen? Hva slags fellesskap lever vi ut i menigheten? Er det et helbredende og forsonende fellesskap, eller er det ekskluderende? Klarer vi å være inkluderende her?

Gjennom misjon har den kristne kirke i løpet av forrige århundre utviklet seg fra å være en vestlig kirke til å bli en global kirke. Allikevel er det langt igjen før ”alle mennesker … over hele verden” er kjent med evangeliet. Anslagsvis regner en med at 1,5 milliarder mennesker, som tilhører 7000 ulike folkegrupper, lever uten noe vitnesbyrd om evangeliet. Mange av disse lever i land preget av stor fattigdom og lav rettssikkerhet. Vår vilje og evne til å se de ”glemte” folkegruppene og bidra til at evangeliet blir gjort kjent for dem, i ord eller gjerning, er en utfordrende test på vår vitalitet og kraft som en misjonerende kirke.

Mange henger fast i et foreldet misjonsbegrep, men stadig flere forstår at misjon er noe mer enn å sende norske misjonærer til Afrika, Asia og Sør-Amerika. Det avgjørende er å holde fast ved at utsendelse av misjonærer og omsorg for medmenneskers frelse er en frukt av og et tegn på at kirken faktisk er levende og misjonerende. Den arbeidsdelingen vi har hatt på norsk kirkemark mellom rådsstruktur, embetsstruktur og de mange tverrstrukturer i form av organisasjoner for diakoni, indre- og ytremisjon, den arbeidsdelingen har vært fruktbar og til velsignelse, og den bør fortsette.

Misjon er et sentralt uttrykk for det å være kirke. Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, har i dag kirkene dynamiske, misjonerende, frimodige og sterke som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever.

I nasjonalt perspektiv går bedehusaktiviteten radikalt ned, tallet på misjonsforeninger minker - og de tradisjonelle misjonsorganisasjonene møter dette med å bygge en ny basis og stadig legger bedre til rette for at menighetene gjennom dem skal være misjonerende, utover sine egne grenser. Mange menigheter har fått hjelp til å se at de har en misjonsfunksjon.

Misjon er et felles oppdrag for hele den verdensvide kirke. Det er et felles ansvar for kirkene å ta del i hverandres misjon, å la seg korrigere og inspirere av hverandre. Kirkene i sør ble i løpet av 1990-tallet det nye tallmessige tyngdepunktet i kristenheten. Vi i Norge har lenge mottatt forfriskende impulser fra kirkene i sør gjennom deres teologi og spiritualitet, deres sang og musikk og mottar i økende grad impulser gjennom møter ansikt til ansikt i vennskapssamarbeid, partnerskap og gjennom selv å motta misjonærer fra kirker i sør.

Misjon er ingen valgfri aktivitet for Jesu kristi kirke. Misjon er et kjennetegn på en levende kirke. Emil Brunner har sagt det slik: Kirken eksisterer ved misjon slik ilden eksisterer ved å brenne.

Måtte ilden fortsette å brenne.

Gå til innlegget

Kirken som kulturinstitusjon

Publisert nesten 8 år siden

“Kulturen fyller kirkene - Guds hus er i dag landets nest største arena for kulturbegivenheter, med 1,4 millioner besøkende årlig” (Aftenposten 21.juni)

Kirken kulturformidler? Overraskende ?
Faktum: Norske kirker er med sine 7700 konserter i året en av de største og viktigste konsertarrangører og spillesteder i landet. 900 kirkemusikere utgjør en stor del av det profesjonelle musikklivet. 2250 amatørkor, band og grupper er knyttet til norske kirker. (Tallene er fra noen år tilbake, da vi presenterte kirkens kulturmelding, “Kunsten å være kirke”, men jeg tror ikke de er mindre i dag.

Kirkene er også kulturhus med ulike kunstarter – over et tidsspenn på tusen år. Tvert imot, jo mer vi blander denne arven med annet stoff, jo mer vi bryner den på annet materiale, jo mer tar vi vare på den.

Musikk danner kjernen i en ikke ubetydelig del av det organiserte menighetslivet, og musikkevenementer er av de hendelser som trekker flest folk til kirkene. Menighetenes musikkaktiviteter utgjør også en svært viktig del av norske lokalsamfunns kulturliv, både når det gjelder kvantitet og kvalitet.

En kirke i utvikling må balansere mellom tradisjon og fornyelse, og forholde seg til at menighetene består av mennesker med ulike musikalske preferanser til samtidens uttrykk. Kirkerommet spør ikke etter musikksjanger, men etter ekthet og ydmykhet overfor Guds tilstedeværelse. Det finnes godt og dårlig i alle stilarter. TenSing behøver ikke å være mindreverdig i forhold til kirkekorets mer avdempede repertoar. Ingen bør tro at vi ikke også i fremtiden vil få musikalske uttrykksformer i kirkelig sammenheng som mange tradisjonalister vil mislike.

Jeg siterer i denne sammenheng en uttalelse vi laget på Kirkemøtet i 2005:
"Når kirken tilbyr unge utfoldelse innen musikk, dans, drama og visuell kunst, er de verdifulle bidragsytere og får styrket sitt eierforhold til kirken og troen. I tillegg vil det som produseres, ha egenverdi og formidle ungdomskultur og tro til resten av menigheten. Det er også viktig at unge slipper til med sine uttrykk i høymessen og det øvrige menighetslivet, og ikke avgrenses til egne arenaer og fora”.

Aftenpostens journalist stiller spørsmålet: “Kan all type kultur presenteres i en kirke?” Og kulturkoordinator Turid S. Myrholt i Kirkerådet svarer fornuftig nok: “I prinsippet , ja. Men det er opp til hvert enkelt menighetsråd å avgjøre hvilke arrangementer de ønsker å ha i sin kirke”.

Kirkerommets elementer må bidra til å levendegjøre og iscenesette et religiøst møte for mennesket i dag. Kirkerommet tåler mer av uttrykksmidler enn man ofte tror, men det kan også sette grenser ved sin fysiske form og innholdsbestemte symbolikk. Det bør være stor takhøyde, for at alt sant menneskelig kan utfolde seg i kirken, såfremt helheten tar hensyn til rommets egenart og hensikt. Vi må tenke at kirkerommet er en miniatyrutgave av vårt univers, våre liv, hvor Gud kommer til oss og gjør gudsbildet i oss levende, slik at vi først og fremst blir oss selv, de han skapte. Alt sant menneskelig.

Ved å bygge ut kirken som kulturinstitusjon styrkes den som folkekirke. Vi trenger en sterkere bevissthet rundt dette. Det oppstår spennende møter med kunsten som en selvstendig stemme i kirkerommet, dette har til nå vært mye fraværende fordi man for det meste har oppfattet kunst som ren nytteverdi.

Tord Gustavsen er en av våre fremste jazzpianister, og sier at hans oppgave er “å nærme seg det hellige rommet i musikken. Du kan kanskje si at jeg misjonerer, men på en ganske annen måte enn de gamle misjonsforeningene gjorde”

Enhver generasjon og enhver tid må selv vende seg til sin fortid og finne de krefter og forestillinger som har formet den kultur de er blitt en del av. Det dreier seg både om å forstå de krefter som har båret oss dit vi er, og om å finne de krefter som kan bære oss videre.

Kirken trenger stadig å tenke nytt om formidling av evangeliet, kristen tro og tradisjon. Trenger ikke å opptre som kunstneriske smaksdommere. Trenger litt mindre frykt for samtidskunsten. Trenger å innse at kunst ikke skal illustrere, men fortolke.

Kirken må ta et ansvar utover tradisjonen og trygghetens kultur. Må ta et ansvar for kunst utover bekreftelse av den religiøse idyllen mange søker. Må ikke favoriserer tilbakeskuende kunst.

Vi må slippe troen løs i oss og ta sjanser. Det gjør vi ikke ved å rygge inn i fremtiden mens vi nynner engstelig på gårsdagens melodi.

Gå til innlegget

"Lure på om de e klovnar me e"

Publisert nesten 8 år siden

Einar Gelius – reflektert kirkerefser i kamp mot mørkemannskonservatisme, utdatert kirkelig hierarki og mangel på forståelse for det moderne menneskets hverdag? Den stolte ridder som drar ut på et toleransens korstog mot kirkens reaksjonære krefter?

Ingen av delene. Mer enn å kjempe for kirkens fremtid hever han lansene og retter dem mot kirkens fortid. Når han karakteriserer Den norske kirke anno 2011, er det som et ekko fra 60- og 70-årene. Anklagene har vi hørt før. Noe er blitt mye bedre, noe må det stadig arbeides med. Men fordommer trives i alle miljøer. Rekvisitterer og manesjevalg gjør at Gelius makter ikke å utfordre kirken innenfra, heller ikke der han måtet ha et poeng. Først og fremst gir han næring til manges fastgrodde refleksautomatikk når kirken omtales. Realiteten er at i møte med enkeltmennesker representerer de aller fleste norske prester, kateketer og diakoner en varm og inkluderende, åpen holdning.
(Min bloggomtale av Gelius-saken fra i fjor høst ligger her)


Einar Gelius - kjemper gårsdagens kamp (foto: Øystein Franck-Nielsen, Vårt Land)

Gelius har kalt sin nye bok “Det er håp i de foldede hender”. . En tittel inspirert av Misjonssambandets Trygve Bjerkreim: “Det er makt i de foldede hender”.
De foldede hender symboliserer de foldede hender bønnens makt, og i bønnen ligger også håpet. Slik trekkes en forbindelseslinje tvers over det sammensatte og til dels spenningsfylte norske kirkelandskapet.

Gelius møtte pressen i klovnebukse, "klesvalget gjenspeiler identiteten min. Jeg er fargerik og prest”. Men heller enn klovn er han kanskje Sancho Panza, Don Quixotes væpner, den komiske «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». Sancho viste seg som både snarrådig og smart, og han måtte lure sin herre for å kunne bevare illusjonene sine. Hans uttrykksform var en blanding av folkelig humor og ironiske ordtak.

Klovn er en hedersbetegnelse. Det er for få klovner og for mange selvhøytidelige mennesker i kirkene våre. Som sirkusfigur har klovnen en hovedoppgave i å vise fram det fantastiske. Du har klovnen som kommer etter linedanseren, og som prøver å gjøre det samme, men som aldri lykkes.


Sunniva Gylver - fargerik på en konstruktiv måte. (Foto: Kirkens Informasjonstjeneste)

Gelius burde spørre seg selv hvorfor hans nabo i Grønland menighet, Sunniva Gylver, på sin klovnemåte har klart å få mange utenfor kirkemurene til å lytte. Også hun er fargerik, men fargene synes mye klarere og varmere. Med rastafletter og T-skjorte med PREST på ryggen, bruker den 44 år gamle tidligere programleder og aerobicinsteruktør det utradisjonelle sammen med et direkte, meget forståelig språk (“å prioritere er å forsømme i riktig rekkefølge”), til å tegne viktige streker i folkekirkens mangefasetterte bilde. Og hun er en prest som alltid står i et solidarisk arbeidsfellesskap med andre.

Både Gelius selv og mye av mediestøyen rundt ham er endimensjonal. Han har skjønt hva som skal til for å få overskrifter og skjermbesøk. Jeg vil definitivt ikke anbefale hans “modus operandi”, den fungerer ofte kontraproduktivt. Mediedekningen følger tradisjonelle mønster, den er gjennomgående mer preget av medieenfold og forutinntatthet enn av det ideelle mangfold og vilje til å trengte igjennom blendverk for å finne kjernen.

Det er ingen grunn til å mistro Einar Gelius når han sier: “Jeg er glad i kirken, men samtidig bekymret for det som er kirkens fremtid”. Og han har et åpenbart poeng - selv o m det er omtrent like gammeltsom kirken selv - i uttalelsen om at “prestene snakker om ting som vanlige mennesker ikke kjenner seg igjen i på et språk folk ikke forstår” – men han tar altfor sterkt i: Noen prester er riktigere.

Gelius har fått tilbakemeldinger på “at jeg har snakket på en enkel og forståelig måte”. Det spørs bare hva han har sagt, det som folk gjerne vil høre er ikke alltid ensbetydende med det de bør få høre. Og det vil ikke være dumt om han bruker de kommende fire-fem årene i Arendal til å filosofere litt over om den gode hensikt helliger ethvert middel.

Alle vil ha en åpen kirke, men hva betyr det egentlig, snakker vi alle om den samme bredden og høyden? Slik jeg ser det: En åpen kirke forteller om Jesus på en slik måte at det gir hjelp til livstolkning og livsmestring. Den er hvor folk er. Forkynner evangeliet uten en lovisk klang i stemmen. Formidler kjærlighet, styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

Åpenhet handler også om mulighet for å komme som du er uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting. Åpenhet handler om nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.
Hva er det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten.
Dessverre er det sentrale ofte tolket for bredt. Det er en alvorlig utfordring for kirken at så mange fremdeles først og fremst oppfatter den som forvalter av bestemte normer. Det er alltid trist når noen opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de føler –og stundom med rette - at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.

Det er fremdeles slik at mange kjenner seg utestengt og uverdige av et prektighetsideal som er alt annet enn evangelisk. Derfor trekker de seg tilbake fra kirke og kristendom med en følelse av å være uønsket og mislykket. Ikke minst har hardhendte krav til livsførsel, og tendensen til å sette likhetstegn mellom vellykkede samfunnslag og kirkelig engasjement, skapt slike følger. Mesteren selv var ofte kritisk mot makten gjennom å holde fast på de høyeste idealer, og samtidig var han totalt imøtekommende overfor svake mennesker som ikke greide kravene.

Er kirken tolerant? Kan kirken i sitt vesen være tolerant?
En betydning av toleranse, som vi stadig møter, er denne: Det finnes tolerante synspunkter, og det finnes intolerante. Et slikt resonnement fører forbausende ofte til det man vil unngå: til ekskludering av det man ikke liker, altså til praktisk intoleranse.

Hvem bestemmer hva som er tolerante standpunkter? Både i kirken og i samfunnet generelt er det opinionen, og opinionen er flertallet. Dermed skjer det merkelige, at toleransen, som oppstod som et forsvar for mindretallets rett til å formulere og forsvare sitt syn, blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.

Vi møter oppfatninger om at kirken om den vil være folkekirke, i enkelte vanskelige spørsmål må følge tidsånden og forholde seg til folkeflertallet. Den populære oppfatningen av toleranse – at ingen bør holde seg med ”intolerante standpunkter”, altså standpunkter som flertallet kan ha noe imot – vil i virkeligheten føre til at alle må beklippe sine syn, slik at de ikke støter noen. Pålegge seg selv, og dermed andre, en flertalls-sensur.

Men kirkens budskap, kan ikke underkastes noe flertallsvotum, og det er ikke garantert mot å vekke anstøt.

Bjørn Eidsvåg er en av de mange som i den siste boken utsettes for Gelius' vrede fordi de har bydd ham motstand. Jeg lar trubaduren fra Sauda få det siste ordet, både for dagen og evigheten:
Me seie: Gud e glad i oss
forstår ikkje at me tør det
Me seie: Midt i sorgen møte han oss
forstår de'kje sjøl, men me gjør det
Eg lure på om det e klovnar me e
te allmenn lått og løye Men får me sjå et lysglimt av og te
så får de'kje vær så nøye






Gå til innlegget

Kirkemøtet (VIII): Hva er det viktigste?

Publisert rundt 8 år siden

Kirkemøtet 2011 er slutt – en ny gudstjenesteordning og en ny liturgi begynner.

Utfordringen til Den norske kirke øker: Hvordan kan det ha seg at så mange av dem med et trosengasjement, og dessuten en god del andre, ikke lenger finner det verdt å gi seg i vei til gudstjeneste på en vanlig søndag? Hvorfor har det seg slik at mange troende ikke finner noe i gudstjenesten som gjør det verd å besøke den hyppig?

Svarene kan ha noe med folk å gjøre. Det kan også ha med kirken, med gudstjenesten, å gjøre. Vil gudstjenestereformen kunne endre noe?
Den innebærer en oppmykning, gir langt flere alternativer å velge mellom – og mer makt, ansvar og innflytelse til lokalmenigheten over hvordan man feirer gudstjeneste.

Hovedgudstjenesten skal ikke være for regelstyrt, dette er en reform som vektlegger samarbeid og eierskap.
Samtidig har det vært et ønske om at den økumeniske tendens som lenge har preget gudstjenestelivet i Den norske kirke, skulle videreføres og forsterkes. Liturgiendringene har forsøkt å unngå akademiske uttrykk og fagspråk som bare forstås av de innvidde.
Stedegenhet, involvering og fleksibilitet er nøkkelordene til reformen.

Allerede i 1990 erkjente Kirkemøtet reformbehovet i en hilsen til menighetene hvor gudstjenesten ble betegnet som ”livets fest” og hvor menighetene ble oppmuntret til å fornye gudstjenestelivet.
Men på sentralt plan skjedde det ikke mye. Ungdommen ble utålmodig, og på Ungdommens Kirkemøte i 2003 år ble det gjort et vedtak med henstilling om fornyelse av høymessen.

Litt senere på året hadde Kirkerådet et møte i Hedalen. Vi satt og snakket sammen i minibussen , biskop Finn Wagle, Kirkerådsdirektør Erling Pettersen og undertegnede (Kirkerådets leder), og kom inn på ungdommens henstilling. ”Nå må det handles!” ble en enstemmig konklusjon, og på neste møte i rådet 2003 gjorde vi vedtak om å igangsette en gudstjenestereform .

Utfordringene var mange: Hvordan skulle Den norske kirke imøtekomme de behov for endring som var kommet så sterkt til uttrykk og samtidig ta vare på de verdiene vi bærer med oss, den arv som gjennom tusen år med gudstjeneste i vårt land har ført oss dit hvor vi er i dag?
Hvordan kunne den økumeniske tendens som lenge har preget gudstjenestelivet i Den norske kirke videreføres og forsterkes?
Når alle reformprosesser var over, måtte den lokale menighet kunne kjenne igjen sin egen kirke og sitt eget ”hjertespråk”.

Mange har nok spurt seg de senere årene om kirkens gudstjeneste er blitt for mye preget av en forutsigbarhet og ensidighet i form, innhold og tilretteleggelse som ikke er helt representativ for folket i folkekirken?.
Har vi fått svaret? Vil vi bedre kunne markere en kirke for folket og at Kristus ikke kom for å frelse oss fra livet, men til livet?
.
Å være kirke handler om å identifisere menneskers behov i tiden og i verden. Gudstjenesten må derfor også i større grad tjene menneskets behov for fellesskap og sosial tilhørighet Dette skjer ved en utvikling både av rammer og innhold. Rammer uten innhold blir rigid tildragelse, mens innhold uten adekvate rammer blir en lunefull og forvirrende hendelse.

Gjennom kirken må folk til alle tider få møte Jesus Kristus som en levende Herre og Frelser. Og da er det ikke nok å utarbeide høytidelige og stilfulle ritualer til bruk ved forskjellige anledninger i menneskenes liv. Ikke nok med sterke og gode uttalelser om økologi, miljø, forbruk og rettferd. Da er det ikke nok at kirken er en betydelig sosial samfunnsfaktor fordi den gir mennesker noe meningsfullt å samle seg om, ikke nok at kirken holder liv i bestemte sider ved kultur og åndsliv, ikke en gang nok at kirken stimulerer til religiøs ettertanke og bidrar til å hvelve en himmel over livet.

Det viktigste er en kirke som lever, forkynner og handler slik at mennesker får se Jesus.

Gå til innlegget

Kirkemøtet (VII): Nestekjærligheten

Publisert rundt 8 år siden

Den diakonale tjenesten hører til kirkens pulsslag

- Besøke en som er blitt sengeliggende;
- By en ensom nabo inn til kaffe og fellesskap ;
- Tale vel om og forsvare en som er rammet av sladder;
- Stille opp for en som trenger en hjelpende hånd;
- Engasjere seg i saker som fremmer godhet, omsorg, rettferdighet og fred;
- Delta i frivillige organisasjoner og bidra aktivt til at aksjoner kan gjennomføres

Hvem skriver jeg om? Diakonen. Han og hun som bruker det meste av sin tid
i lokalsamfunnet, i møte med mennesker, i samarbeid med offentlige instanser,
humanitære organisasjoner og frivillige medarbeidere.

Diakonen som
* har hovedfokus på omsorgstjenesten, på å være oppsøkende ute blant menneskene og på å invitere inn i fellesskapet
* gir individuell støtte og oppfølging, veiledning og sjelesorg, samfunnsarbeid og solidaritetsaksjoner
* arbeider med forebygging, omsorg og myndiggjøring
* innehar en kirkelig stilling med utadrettet arbeid mot mennesker i sårbare situasjoner, uavhengig av den enkeltes livssyn
Diakonen – ofte et viktig bindeledd mellomkirke og lokalsamfunn.

”Evangeliet skal forkynnes, om nødvendig med ord”, sa Frans av Asissi. Diakonen forkynner også med hender og føtter. Kristen nestekjærlighet i praksis.

Det har aldri vært stilt spørsmålstegn ved diakonens plass i kirken, men man har strevd med å komme til rette med tjenestens plassering i stillingsmønsteret. Etter dette Kirkemøtet er dette nå plass. Prest og diakon skal ikke forstås som ulike dimensjoner innenfor den samme tjeneste, men som to ulike tjenester innenfor det kirkelige tjenestefellesskap.

Diakonien er en selvstendig tjeneste som forutsetter vigsling. Det innebærer dermed også liturgiske funksjoner i menighetens gudstjenestefeiring (med bruk av skråstola), og forretting av nattverd ved soknebud. Jeg er enig med ungdomsdelegatene i Kirkemøtet som ba om at denne nattverdtjeneste måtte utvides. ”Det er ikke alltid presten er til stede når for eksempel unge er samlet og gjerne vil ha nattverd”, som Silje Barkved fra Stavanger bispedømme uttrykte det.

Regjeringen har i Soria Moria II sagt at den vil øke tallet på diakonstillinger. Det vil være vel investerte midler. Uansett tro vil man i lokalsamfunnene kunne oppleve denne omsorgstjenesten som nestekjærlighet og inkluderende fellesskap, og også som et mer samfunnsrettede vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2296 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1892 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1886 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1800 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1760 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1525 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1295 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1224 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1095 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere